|
©
Birgitte Tysdal. Distributed by www.AnthroBase.com |
Jeg vokste opp med at halve Europa var en hvit kunnskapsflekk på kartet. Det som den gangen het Tsjekkoslovakia, var et mystisk og totalt ukjent land. Hendelsene i Sentral- og Østeuropa forandret ikke bare tilværelsen for mange millioner mennesker, men de gav meg også muligheten til å stille kunnskapstørsten min. Sommeren 1990 besøkte jeg Praha for første gang, og ble bergtatt av den reklamefrie, dunkelt belyste og vakre byen. Tre år seinere vendte jeg tilbake, og ble sjokkert over de omfattende endringene i bybildet. Tanken på feltarbeid manifesterte seg. Jeg ville finne ut mer om disse endringene, og hvordan menneskene reagerte på, og håndterte alle forandringene i sin by og i sine liv.
Første møter, februar 1996:
Etter noen uker i miljøorganisasjonen Grønn Klode, fikk jeg være med på et nasjonalt samlingsmøte. Jeg hadde ubevisst forestilt meg et konferanserom fylt opp av 'delegater' fra ulike lokallag, og ble temmelig overrasket over å tilbringe møtedagen på et lite kontor med 14-15 andre mennesker. Var dette en av Tsjekkias største miljøorganisasjoner?
Mitt sterkeste minne fra denne dagen var da en ung kvinne kritiserte lederen for hans manglende tilstedeværelse. Kvinnen spurte sarkastisk: «Har du kontortid? Når? Hvor står det skrevet?» Lederen svarte at han måtte være på sin vanlige jobb til faste tider, og dersom det skulle være på samme måte i Grønn Klode, så 'gikk han'. Grønn Klode var ikke noen jobb og skulle heller ikke være det! Ellers var stemningen munter og avslappet. Noen lå eller satt på gulvet, andre satt på stoler langs veggene. Blant deltakerne var det stort sett bare fire-fem stykker som var aktive i en diskusjon som bølget fram og tilbake. De fleste deltok imidlertid i latterbrølene som gjallet mellom veggene med jevne mellomrom. Selvironien og sarkasmen var kilder til både humor og spydigheter.
Neste morgen holdt to unge menn et foredrag for de andre om miljøgifter. De ledet en kampanje og drev lobbyvirksomhet for å få myndighetene til å opprette et miljøregister for bedrifter. Den ene av dem hadde vært på en OECD-konferanse i Amsterdam et par måneder tidligere. Da hadde et internasjonalt lovforslag etter en årelang forhandlingsprosess blitt ferdig. De snakket om liknende registre i USA og Canada, om miljøkatastrofen i Bhopal, India, og om Rio-konferansen og Agenda 21.
Blokaden av Temelín, juli 1996:
Motstandere av byggingen av atomkraftverket Temelín, blokkerte inngangene til kraftverket en ettermiddag etter en uke med forberedelser. Mellom 250 og 300 mennesker greide å sperre alle inngangene, med unntak av en som politiet ryddet, fram til aksjonen ble avblåst fire dager seinere. Blokaden var støttet av flere framtredende politikere og fikk mye positiv omtale i avisene. Målet hadde vært å få oppmerksomhet, og blokaden ble en suksess, men det var en tøff opplevelse for aksjonistene.
Den første natten begynte det å skye til, og regnet strømmet ned det neste døgnet. Aksjonistene fortsatte å ta sine åtte timers vakter mellom oljefat fylt med sement. De lenket seg fast til haker som var festet inni stålrør som gikk tvers gjennom oljefatet. Politiet måtte ha skjært av armene skulle de lykkes i å fjerne aksjonistene mellom tønnene.
Alt var vått og demonstrantene hadde bare plastikk og regntøy å beskytte seg med. Mens samlingsteltet enda var noenlunde tørt, satt vi der inne og fikk tiden til å gå med prat og kortspill. En gang ringte mobiltelefonen til en av lederne. Det var en utenlandsk avis som ville ha intervju. Lederen fortalte om aksjonens mål på glimrende engelsk, mens vi ufortørnet spilte videre.
Men det var kaldt og vått og usikkerheten om politiet ville dukke opp, naget på kreftene. Midt på natten fikk jeg varme meg i en varebil, som fungerte som bindeledd mellom alle inngangsportene. En amerikaner, en av relativt mange utlendinger som deltok i aksjonen, satt der. Han fortalte at han hadde bare vært med på én tøffere aksjon i sin lange miljøvernkarriere. Det hadde vært i USA, i førti kuldegrader. «Men, du vet, der hadde vi sånne 'romdresser' som isolerer sånn at du svetter i den kulden. Det er noe annet enn t-skjortene og plastikken her i Tsjekkia». Plutselig fikk han en oppringning per mobiltelefon om å hente tønne-aksjonister som var desperate av fuktighet og trøtthet. De livnet til med en gang de kom inn i bilen og ei jente sa muntert «jeg skulle hørt på mor da hun sa jeg skulle hatt med ekstra ullsokker». Vi ble kjørt til en lagerbygning, og i et digert rom fikk vi anledning til å tørke klærne og slenge oss ned på en ledig gulvflekk mellom sovende kropper, og hvile ut.
Etter møtet i februar var jeg forvirret og samtidig imponert. Jeg hadde fått innblikk i et mangfoldig aktivitetsspekter og i et nært samhold og fellesskap. Flere av medarbeiderne drev med spesialiserte saker som involverte samarbeid med lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner. Samtidig virket organisasjonen så liten og puslete! Møtet var en langdryg affære uten avbrekk, og helt uten struktur. Det virket som en samling av venner og bekjente som bare satt og pratet og innimellom kjedet seg. Grønn Klode virket overraskende 'amatørmessig' og samtidig høyt profesjonell.
Blokaden av Temelín i juli, på slutten av feltarbeidet, gav noen av de samme kontrasterende assosiasjonene. Det ble tatt i bruk moderne hjelpemidler som mobiltelefoner og nye blokademetoder, som å lenke seg fast til tønner, og aksjonsledelsen hadde hentet ressurser og ideer fra miljø-organisasjoner i andre land. Men det var deltakerne som på tross av manglende ullsokker, termodresser og tett regntøy, var utholdende og hadde evnen til å se det komiske i situasjonen. De syntes å glede seg inderlig over fellesskapet mellom aksjonistene og mulighetene til å lure politi og sikkerhetsvakter. Det var dette som gjorde aksjonen vellykket.
En informant sa til meg etter at jeg
hadde forklart litt om feltarbeidet mitt og hvorfor jeg ville snakke med nettopp
ham: «Du ønsker å bygge opp en mosaikk av forståelse». «Ja,
det er akkurat det jeg forsøker å gjøre», svarte jeg.
- utdrag fra feltdagboka, juni 1996
Motivasjonen for hovedfagsoppgaven har vært å forstå en gruppe menneskers engasjement i en frivillig organisasjon i et post-kommunistisk samfunn, nærmere bestemt Praha, hovedstaden i Den Tsjekkiske Republikk. Jeg hadde lest at menneskene i Sentral- og Øst-Europa var 'atomiserte individer', og at førti år med kommunisme hadde ødelagt folks engasjement i forhold til offentlig sfære. President Václav Havel uttalte for eksempel i en tale til det tsjekkiske parlamentet i desember 1997 at «there was nothing between the citizen and the state but a great wasteland» (1998:43). Men tusenvis av frivillige organisasjoner ble etablert, eller reorganisert, etter omveltningene i Sentral- og Øst-Europa i 1989 og 1990. Med hvilke ressurser, med hvilken motivasjon og på hvilket erfaringsgrunnlag organiserte menneskene seg? Det jeg hadde lest av antropologiske arbeider som var skrevet etter hendelsene i 1989, var nesten uten unntak opptatt av endringene per se. Jeg ønsket derimot å gripe fatt i 'hverdagen' eller det antropologer gjerne kaller 'everyday practices'. I den forbindelsen ble det viktig å forstå om disse praksisene hadde forandret seg, og hva de eventuelt hadde forandret seg fra. Jeg antok at relativt få mennesker var aktive i frivillige organisasjoner og at deres organiseringsform ville være annerledes enn slike jeg kjente til fra Norge. Utgangspunktet var en naiv forestilling om at engasjement i frivillige organisasjoner var tett knyttet til spørsmål om demokrati i praksis. Hvordan foregikk organisering i et samfunn som hadde vært 'udemokratisk'(1)?
Deretter var målet å forklare og formidle dette gjennom et teoretisk rammeverk bygget på politisk antropologi og teorier om samhandling og organisering. Jeg har vært opptatt av å forklare grunnlaget for dannelse og vedlikeholdelse av organisasjonsfellesskap i miljø-organisasjonen Grønn Klode. Jeg ble også opptatt av betydningen av ulike kommunikative mønstre som følge av kontakt med, og eksponering for vestlige organiserings-modeller og praksiser. Utfordringen har vært å finne et rammeverk som kan belyse forskjellene mellom forestillinger om og praksisen angående frivillig engasjement hos grupper av mennesker i en kommunistisk stat og i en liberaldemokratisk stat. Hovedoppgaven kan sies å fortsette i samme spor som den tradisjonelt sentrale tematikken innenfor Øst-Europa antropologi; forholdet mellom stat og individer knyttet til endring (Haukanes 1997a). I arbeidet vil jeg benytte meg av et analytisk begrep som belyser dette, men som er lite brukt i faget. Ideen om og begrepet sivilsamfunn har fått en økende interesse nettopp på grunn av samfunnsendringene i denne regionen.
Hvorfor organiserer mennesker seg? Svaret virker tilsynelatende enkelt; fordi man har en tro på at man i større grad kan oppnå noe ved å stå sammen enn ved å handle alene. Et annet spørsmål er hvordan menneskene gjør det. Disse spørsmålene er utgangspunkt for mange problemfelter i samfunnsteori. Jeg forstår sivilsamfunnsproblematikk helt generelt som å dreie seg om å forstå grunnlaget for typer av sosiale og politiske fellesskap som ikke kan forklares tilfredsstillende med fenomener som slektskap, nasjonalisme eller religion. Det er også knyttet til perspektiver omkring sosial orden og opplevelser av fellesskap. Det finnes hovedsakelig to ulike teoretiske premisser for betraktninger om grunnlaget for dette fellesskapet:
Émile Durkheim mente at det fantes en før-kontraktuell basis for menneskelig samhandling som definerte grunnlaget for tillit og gjensidighet mellom mennesker i samfunnet, og som var del av det som han kalte den kollektive bevissthet. Denne basisen bestod av noen universelle, moralske prinsipper, som eksisterte - analytisk sett - forut for samhandling og interaksjon.(2) Moral kan generelt defineres som forestillinger om rett og galt. Durkheim mente at moralske handlinger var uselviske handlinger rettet mot samfunnet: «To act morally is to act in terms of collective interest» (Durkheim 1973:xii), samfunnet «constitute the only possible goal of moral conduct (ibid:93). Max Weber søkte imidlertid å forstå utvikling mer ut fra ulike premisser. Han mente dermed at det ikke fantes noen iboende eller naturgitte prosesser som kunne forklare samfunnsutviklingen: «De årsaker som har bestemt en eller annen individuell begivenhet er jo bestandig uendelig mange og uendelig mangeartede, og det finnes intet kjennetegn som ligger i tingene selv» (1990:187, utheving i original).
Sivilsamfunnsdebatten kan tolkes som å foregå i spenningsfeltet mellom weberianske og durkheimianske perspektiver, og inngår i den klassiske debatten i faget omkring universalisme og relativisme: Hvorvidt mangfoldet av menneskers organiseringsformer dypest sett er strukturert etter noe som er felles, eller om det finnes en uendelig variasjon i livsformer, er uløste ontologiske problemstillinger. På liknende vis kan man spørre: Er sivilsamfunnet strukturert etter noen grunnleggende felles prinsipper, eller er det noe som oppstår mellom aktører i sosiale situasjoner slik at sivilsamfunnet har uendelig mange konkrete uttrykksformer? Dette spørsmålet kan være et godt utgangspunkt for å sortere og håndtere ulike typer av definisjoner og forståelser av sivilsamfunnsbegrepet, og jeg vil vende tilbake til dette problemfeltet seinere i oppgaven.
Sivilsamfunnet som fenomen kobles ofte direkte til moralske problemstillinger. I den forbindelsen er det verdt å nevne at etiske spørsmål har fått økende oppmerksomhet. Spesielt i USA har antropologer hevdet at det er nødvendig å bygge opp normative modeller for forskning og utvikle faget som en moralsk disiplin (Melhuus 1997:13). Forholdet mellom de andre og forskeren og forskningens etiske og politiske implikasjoner er imidlertid ikke nye problemstillinger i faget (ibid:14). Det som derimot synes å være en ny retning, er et fokus på ulike kulturelle diskurser om moral i empiriske studier (se Howell 1997). Derfor kan deler av denne hovedoppgavens fokus forstås i lys av et perspektivskifte i fagets historie, siden sivilsamfunnsbegrepet blant annet åpner for å forstå aspekter ved sosiale gruppers synspunkter om hva som er godt og hva som er dårlig grunnlag for politikk, ledelse og fellesskap. Hovedoppgaven er også et bidrag til litteratur om Tsjekkia, et land som i liten grad har vært gjenstand for antropologisk oppmerksomhet.
De ulike ontologiske motsetningene nevnt overfor finnes også blant de teoretikerne som jeg har brukt i hovedoppgaven, og jeg vil kort presentere de viktigste her. Det finnes få teoretiske bidrag til sivilsamfunnsbegrepet i faglitteraturen, så jeg har måttet benytte meg av litteratur fra et vidt spekter av fagfelter. For de andre analytiske fokuseringene har jeg stort sett forholdt meg til antropologiske arbeider.
Idealtypiske typologier er ofte blitt brukt til å klassifisere ulike samfunn og organiserings-former. Tönnies tenkte seg to hovedkategorier av samfunn. Gemeinschaft er basert på lojalitet og at menneskene personlig kjenner hverandre. Gesellschaft er organisert ut fra et lovverk og abstrakte prinsipper, hvor menneskene inngår i relasjoner til hverandre i kraft av bestemte roller (Eriksen 1993:42). Durkheim skilte ulike samfunnstyper på grunnlag av graden av teknologisk utvikling: Mekanisk solidaritet er samfunn med enkel teknologi og lite arbeidsfordeling. Organisk solidaritet er samfunn med komplisert teknologi og omfattende arbeidsdeling. Solidariteten bygger på at alle utfører forskjellige arbeidsoppgaver og utgjør en funksjonell enhet (Seymour-Smith 1986:187). Mange antropologer har påpekt at disse dikotomiene har begrenset analytisk verdi og det synes i dag mer vanlig å betrakte dem som aspekter ved sosial organisering, dersom de i det hele tatt anvendes. Men prinsippet om å karakterisere sosial organisering ut fra idealtypiske begrepspar, bevares ved at dikotomier som primitiv:moderne, tradisjonell:moderne, før-moderne:moderne og stat:sivilsamfunn anvendes (se Giddens 1990, Seligman 1997). Det vil gå fram av analysens fokus, at jeg er kritisk til en slik tankegang.
Sosiologen Adam Seligman har gjort rede for sivilsamfunnsbegrepets opprinnelse i politisk teori og europeisk filosofi og drøftet begrepets analytiske fruktbarhet i The Idea of Civil Society (1992). Han bygger sine tolkninger på Durkheims perspektiver om grunnlaget for solidaritet i samfunnet. Seligman mener at det finnes klare begrensninger på muligheten for å kunne skape et sivilsamfunn, og konkluderer med at det er tvilsomt at sivilsamfunnet er en fruktbar analytisk kategori. Premisset for diskusjonen hans er et syn på individet som autonomt, handlende og moralsk, og han anvender grove stereotypier og forenklinger som empiriske fakta. Likevel tjener Seligman som et utgangspunkt for en diskusjon om anvendelsen av et begrep som statsvitere inntil nylig nærmest har vært enerådende i å interessere seg for.
Sosialpsykologen John Shotter forsøker blant annet i sin bok Conversational Realities, Constructing Life Through Language (1993a), også å undersøke på hvilke måter mennesker blir bundet sammen i solidaritet til hverandre og opplever seg som del av fellesskap. Utgangspunktet hans er imidlertid hvordan dette er mulig når det ikke eksisterer noen strukturerende premisser som ligger forut for aktørers samhandling. Han har således et weberiansk perspektiv som gjør ham mer åpen overfor kulturell variasjon.
Problemet med både Seligman og Shotter er å anvende deres perspektiver i en empirisk analyse. De skriver utelukkende på et teoretisk plan og må derfor suppleres med andre perspektiver og analytiske redskaper. Et slikt redskap er diskursbegrepet. Diskurs kan forstås som en skreven eller uttalt materiell virkelighet (Foucault 1993:7), eller alt som har en virkning på subjektet (Foucault i Kaarhus 1992:112). En mer spesifikk forståelse er at diskurs er det kommunikative aspektet ved handling. Man kan si at diskurser genererer ulike måter å forstå verden på (Milton 1996:167). Et viktig aspekt er at diskursen, i den grad den er virksom, er ekskluderende for alternative forståelser. Den er likevel ytterst sjelden enerådende. Derfor kan det sies at de av og til konkurrerer i bestemte sosiale kontekster (ibid). Jeg forstår det slik at diskurser kan spores opp i utsagn og handlinger, såvel som manifesteres i kunst eller lovtekster.(3) Forskeren kan anvende begrepet som et analytisk redskap for å avdekke kommunikative sammenhenger som former aktørers sosiale virkelighet.
I et av de få antropologiske arbeidene som finnes om Tsjekkia, The Little Czech and the Great Czech Nation (1996), har Ladislav Holy primært benyttet seg av diskursanalyse. Jeg vil i hovedoppgaven komme inn på hans perspektiver og det vil gå fram at jeg er ganske kritisk til en del av konklusjonene. Årsaken er hans ensidige metodiske innfallsvinkel. Holy benytter seg konsekvent av diskursanalyse basert på intervjuer og et selektivt utvalg av avisutdrag. Jeg vil hevde at dersom den analytiske ambisjonen er å gi et så utfyllende bilde av sosialt liv som mulig, så må en slik analytisk strategi kombineres med et samhandlingsanalyse som belyser forholdet mellom hva folk sier og hva de faktisk gjør.
Antropologen Akhil Gupta (1995) har gjort nettopp dette i sitt arbeid med å forstå hvordan staten blir forstått og erfart blant borgerne i en indisk landsby. Han bygger opp analysen sin ved hjelp av empiriske beskrivelser basert på samhandlingsstudier, men mener at dette er et metodisk ufullstendig prosjekt: Han hevder at antropologens kunnskapskrav som er basert på erfaringen av å 'ha vært tilstede' (1995:376), kan være en analytisk felle dersom man ønsker å forstå institusjoner som ikke er konkret lokaliserbare, slik som staten. En analyse utelukkende basert på samhandling er ikke er i stand til å redegjøre for hvordan staten blir forstått gjennom samtaler, medier og forestillinger. Gupta forstår staten som en konstruksjon som kun blir en realitet gjennom menneskers forståelse av den og gjennom deres konkrete møter med statens representanter. Denne forståelsen er blant andre bygget på Michael Herzfelds arbeid The Social Production of Indifference (1992). Kombinasjonen av datatyper gjør at Herzfeld og Gupta er i stand til å redegjøre for motsetninger, såvel som dynamikken som ligger til grunn for folks erfaringer med og håndteringer av møter med byråkrati, stat og sivilsamfunn. Jeg vil komme inn på dette i kapittel 6. Der har jeg brukt sekundære kilder for å forstå perspektiver både på tsjekkiske myndigheter, og omvendt; representanter for staten og befolkningens synspunkter på miljøbevegelsen generelt og Grønn Klode spesielt. Avisartikler og reportasjer kan utgjøre en form for 'situert' kunnskap, det vil si at de kan forstås som «a major discursive form through which daily life is narrativized and collectivies imagined» (Gupta 1995:385). Gupta bruker diskurser om korrupsjon til å forstå hva som skapte tilregnelighet og ansvarlighet i ulike kontekster. Den samme analytiske tilnærmingen har jeg anvendt ved å bruke informantutsagn om skuffelse, frustrasjoner og følelser av svik som inntak til forestillinger om hva som ble betraktet som rettferdig og riktig.
Det er ikke åpenbart at sivilsamfunn er en fruktbar analytisk kategori i et antropologisk begrepsapparat. Det synes å være både vagt og for vidt til å beskrive grupper av menneskers konkrete livsformer. Teorier om sivilsamfunn synes også for tett knyttet opp til europeisk statsbyggingshistorie og demokratiforståelser i vestlige land og kan således betraktes som 'etnosentrisk' (se Hann 1996). Jeg har likevel valgt å forsøke å anvende begrepet ut fra en interesse om hva som binder folk sammen i fellesskap og gjør frivillig arbeid mulig. Den forståelsen av sivilsamfunnet som jeg vil komme fram til i kapittel 2, er bygget på antropologen Chris Hanns perspektiv. Han argumenterer for en vid forståelse av sivilsamfunnsideen og at antropologer retter oppmerksomheten mot «the problems of accountability, trust and co-operation that all groups face. In this sense, all human communities are concerned with establishing their own version of a civil society, or civilisation» (ibid:20, utheving i original). Slik jeg forstår Hann, så mener han at sivilsamfunnsideen må relativiseres ved å løsrive den fra dens historiske opprinnelse. På den måten kan den åpne opp for et aspekt ved menneskelige livsformer som Hann synes å mene er universelt.
I sin gjennomgang av organisasjonsstudie-litteraturen, hevder antropologen Susan Wright at det ofte blir fokusert på konsensus (1994). Implisitt blir det antatt at folk har samme fortolkning av forestillinger og begreper, og at det bare finnes en gyldig og felles definisjon av en situasjon. I organisasjonsstudier blir kultur dermed gjort til noe som organisasjonen har (ibid:4). Antropologers bidrag til slike studier har vært å utvikle fortolkende perspektiver hvor organisasjoner forstås som arenaer for meningskonstruksjon (ibid:3), og hvor mening slett ikke behøver å være delt og handlinger fortolket likt.
«'[S]haredness' is more likely to imply a common repertoire of ideas which are reworked continually in imaginative ways that are systematic, explainable, but not predictable. Not only is ambiguity essential, as it provides the space for this reworking, but the process is political: meanings of concepts and symbols are not just fixed, they are actively contested» (ibid:4).
Wright argumenterer for at man skal betrakte kultur som noe organisasjonen er, og mitt teoretiske utgangspunkt er i samsvar med dette: Grønn Klode har ingen spesifikk kultur, men det eksisterer samhandlingsmønstre og verdier som gir organisasjonen en form for struktur. Dette legger grunnlaget for meningskonstruksjon for de menneskene som er del av den, men jeg oppfatter dem hverken som entydige eller delte. Organisasjonens struktur og praksis er resultat av tidligere, såvel som pågående konflikter om posisjoner og innflytelse. Fairclough (i Wright 1994:22) hevder at det finnes flere konkurrerende diskurser i organisasjoner. Disse diskursene har også ideologiske aspekter ved seg. Å finne ut hvorfor en ideologi har blitt dominerende over en annen, innebærer å kontekstualisere både diakrone og synkrone prosesser. Med andre ord betyr det å undersøke «how 'essential meanings' become authoritative in specific historical circumstances» (Asad i Wright 1994:21-2). Organisasjoner kan ut fra en slik forståelse betraktes som systemer for politisk handling, og endring som følger av maktkamper som har krystallisert seg gjennom tid (Pettigrew i Wright 1994:16).
Det er denne forståelsen som ligger til grunn for min analyse av Grønn Klode. Et slikt dynamisk perspektiv anerkjenner at organisasjonens praksis er i konstant endring. Den kontinuerlige forandring har imidlertid blitt frosset fast ved at feltarbeidet foregikk over en begrenset tidsperiode, men jeg har forsøkt å inkorporere endringsaspektet slik det har blitt formidlet av informantene. Dette gjelder også for prosesser utenfor organisasjonen. I tråd med Wright mener jeg at disse prosessene har innflytelse på det som skjer i den. Hun foreslår på bakgrunn av det overnevnte perspektiv å betrakte kultur i organisasjonsstudier som en politisk prosess. Et slikt perspektiv legger tyngdepunktet på språk og makt: «[I]t helps avoid conceptualizing organizations as bounded units, and deals with the problem of context by placing organizational settings within national and international systems of relations which are ideological, as well as material» (ibid:26).
I hovedoppgaven vil jeg anvende dette perspektivet ved å betrakte Grønn Klode som del av et sivilt samfunn som er resultat av historiske prosesser og i stadig endring. Organisasjonens kultur vil jeg forstå som en pågående prosess av forhandling om innflytelse som ikke kan forklares uavhengig av prosesser og forbindelser utenfor organisasjonen. Ut fra denne forståelsen oppdaget jeg at det var analytisk fruktbart å tenke seg at det var ulike kulturelle strømninger tilstede i organisasjonen (Barth 1989).(4) Strømningene kan være ulikt konstituert og består av en gruppe av diskurser som Barth kaller «universe of discourse». Det viktigste kriteriet er at strømningen viser en viss sammenheng som strekker seg over tid og er gjenkjennelig i ulike kontekster, sammen med andre strømninger (ibid:130). Dette perspektivet er nyttig av flere grunner. Jeg ønsker å gjøre rede for den interne dynamikken og motsetnings-forholdet mellom ulike grupperinger. Jeg så at disse ikke var avgrenset av organisasjonen som en enhet, og strømningsmetaforen gjør det mulig å oppnå en direkte analytisk kobling til organisasjonens omgivelser. Strømningene er heller ikke identifiserbare med konkrete personer. Dette vil jeg forklare nærmere i neste avsnitt:
Opprinnelig betraktet jeg Grønn Klode som en samling av enkeltpersoner med ulike interesser og muligheter innenfor organisasjonsfellesskapet. I analysen inntok jeg et aktørorientert perspektiv i tråd med Barths prosessanalytiske tilnærming til studiet av sosial organisasjon. Jeg forutsatte at informantene var strategiske i den forstand at de ønsket å arbeide for egne muligheter i spesifikke kontekster slik de subjektivt ble definert av hver enkelt. Dette perspektivet ble imidlertid for individualistisk. Det ble viktigere å gripe fatt i samspillet mellom de ulike aktørene enn å følge enkeltpersoner i ulike felt. Mange prosesser i Grønn Klode ble først forståelige etter at jeg betraktet motivasjon og interesser som resultat av prosesser mellom personer.
En del motstridende trekk ved aktørenes handlinger ble også mer forståelige av å fortolke aktørene i lys av postmodernistiske perspektiver på selvet, slik de for eksempel presenteres i Henrietta Moores A Passion for Difference (1994). Det analytiske premisset for slike perspektiver er at et subjekt ikke er det samme som et individ. Et individ kan ha flere subjektposisjoner. Det er erfaringer, eller det som blir kalt «practical engagements in lives lived» (ibid:53) som 'binder' personen sammen. Erfaringene har både individuelle og kollektive dimensjoner i seg og det er personens engasjement i verden og erfaringene som hun/han gjør seg som skaper grunnlaget for det Moore kaller subjektposisjoner (ibid:52). En subjektposisjon er individets holdninger og handlinger innenfor bestemte diskurser. Disse kan variere fordi individet forholder seg til mange diskurser og diskursive praksiser (ibid:55). De kan være motstridende og kontrasterende, men tidligere subjektposisjoner har en tendens til å dominere over nyere, slik at en følelse av stabilitet og kontinuitet framkalles. En slik forståelse virker forklarende på noen aspekter ved informantenes praksiser fordi den gir rom for at deres oppfatninger og handlinger kan både være motstridende og uforenlige - men likevel fullt til å leve med for personene som innehar dem. Å sette fokus på en persons erfaringer åpner også opp for mer analytisk direkte forbindelser mellom et kollektivt og et individuelt nivå.
Til sist vil jeg nevne at jeg har hentet mye inspirasjon og kunnskap fra Nora Gotaas' hovedoppgave Den Poetiske Middelvei. Fleksibilitet og modernitet blant middelklassen i Praha (1992). Jeg skummet gjennom deler av hovedoppgaven rett før jeg reiste på feltarbeid, og noen inntrykk satt som spikret mens jeg oppholdt meg i Praha. Jeg følte at hun beskrev aspekter ved menneskenes personligheter og samhandlingsformer som korresponderte utrolig godt med mine egne inntrykk. Gotaas skriver for eksempel:
«Der er noe ubestemmelig omkring handling. For å si det banalt: Når individer gjør noe aktivt, målrettet, (...) blir det problematisk for folk. Når personer ikke gjør noe, eller unngår konfrontasjoner, glir det - som for meg ser ut som en unnvikelse - forbausende ofte ubemerket forbi. Samtidig som folk evner å skape en intens atmosfære og stemning rundt seg uten å bruke sterke effekter» (1992:11, understrekning i original).
Dette beskriver også et av de sterkeste følelsesinntrykkene mine fra tiden i Grønn Klode. Jeg vil flere steder i hovedoppgaven også nevne at jeg ikke forstår når beslutninger tas og konflikter løses. Jeg hadde et inntrykk av at konflikter i det lengste ble forsøkt unngått. Etterhvert så jeg likevel at konfliktene var tilstede og kunne være både dype og vonde, men at de ble 'dramatisert' på en lite åpenlys måte. Perspektivene i Gotaas' hovedoppgave gjorde at jeg også fikk mot til å tro at en del aspekter som hadde forundret meg mens jeg var på feltarbeidet, var viktige data, og ikke bare individuelle personlighetstrekk ved de personene jeg omgikk. Jeg vil derimot ikke generalisere i samme grad som Gotaas gjør. Hun fokuserer mye på ambivalens i folks fortolkninger av symboler og ser det som «et uttrykk for en særegen tsjekkisk form for fleksibilitet» (ibid:13). Jeg ser også i mitt datamateriale aspekter som bekrefter denne fleksibiliteten, men jeg ønsker ikke å ta standpunkt til om den er særegent eller 'typisk' tsjekkisk. Jeg mener at det lett kan bli for essensialistisk. Dette vil jeg komme tilbake til i refleksivitetsavsnittet.
Jeg har nå gjort rede for de sentrale teoretiske premissene for analysen og vil nå drøfte noen metodiske aspekter og utfordringer knyttet til feltarbeidet og til prosessen med å transformere inntrykk og opplevelser til data og hovedoppgave.
Mens jeg gikk på språkkurs i Praha høsten 1995, undersøkte jeg hvilke organisasjoner som kunne være aktuelle for et feltarbeid. Etter et par måneder tok jeg kontakt med en miljøvernorganisasjon som jeg var blitt fortalt var egnet for mitt formål. Grønn Klode hadde blitt etablert i september 1989, den hadde en god del frivillige medlemmer, en liten stab og var engasjert i mange forskjellige miljøsaker. Dessuten hadde Grønn Klode egne kontorlokaler - noe som ikke var en selvfølge for en del av de frivillige organisasjonene i Praha. Organisasjonen framsto som en veletablert frivillig organisasjon innenfor miljøsektoren i Tsjekkia. Etter å ha besøkt kontoret og hilst på noen av de aktive, ble det avtalt at jeg skulle ta kontakt igjen da språkkurset tok slutt i januar 1996. Slik havnet jeg i Grønn Klode, og jeg gjorde feltarbeid der frem til midten av juli 1996.
Mitt første møte med feltsituasjonen begynte dårlig. Den personen jeg hadde avtale med, dukket ikke opp, og de få personene som var tilstede, hadde aldri hørt om meg. De så heller ikke ut til å bry seg med hva jeg gjorde på kontoret deres. Det viste seg at Ivan, han jeg hadde gjort avtale med, ikke hadde formidlet avtalen videre. Jeg fortalte på ny om prosjektet mitt, denne gangen til lederen Jan, og var i det stille livende redd for at han ville nekte å la meg gjøre feltarbeid hos dem. Men han gav umiddelbart sin tillatelse og gav meg den underfundige kommentaren «hold deg til meg heretter».(5)
Premisset for feltarbeidet var at jeg skulle engasjere meg i organisasjonens arbeid. Jeg ønsket å hjelpe til med praktiske oppgaver som inntak til deltakelse og observasjon. De første tre månedene brukte jeg derfor relativt mye tid på å hjelpe forskjellige personer med forskjellige gjøremål. På den måten hadde jeg en legitim anledning til å være på kontoret. Jeg følte at det var nødvendig å vise innsatsvilje for å få aksept og tiltro. Jeg dro heller ikke til kontoret dersom jeg ikke hadde en grunn til det, fordi det var for lite til at jeg bare kunne henge rundt uten å gjøre noe.
Den første perioden var jeg forvirret og frustrert. Jeg var ikke forberedt på den totale friheten jeg fikk. Ingen viste noen motvilje til at jeg var med på møter og fikk innsyn i deres interne virksomheter. Alle gav meg informasjon dersom jeg spurte, og jeg ble alltid møtt med en distansert vennlighet. Men den totale friheten innebar også at heller ingen tok ansvar for å formidle informasjon som var relevant i forhold til rollen min som organisasjonsmedlem. Det var ubehagelig å måtte spørre om informasjon og oppgaver uten å virke påtrengende i den rådende atmosfæren. Halvveis ut i feltarbeidet forandret situasjonen seg markant ved at jeg måtte flytte fra leiligheten der jeg bodde. Jeg fikk tilbud om å bo på et rom i leiligheten til en av de unge kvinnene i organisasjonen. Dette var på mange måter et gjennombrudd. Jeg ble av naturlige årsaker bedre kjent med Zuzanas liv utenfor organisasjonen og det ble lettere å snakke om Grønn Klode med henne. Jeg tror også at de andre i staben etter flyttingen gradvis begynte å anse meg som et medlem av organisasjonen.
Jeg betraktet Grønn Klode som mitt primære fokus, men etterhvert begynte jeg å utvide fokuset: Jeg tok kontakt med personer utenfor Grønn Klode som på en eller annen måte var i kontakt med den, eller kjente til miljøsektoren generelt. Disse personene var som regel universitetsutdannet og var vant til å snakke med 'fremmede'. Det var tydelig å se etter hvor ledig de håndterte diktafonen, og hvor lett de pratet avgårde etter bare et par innledende spørsmål. I utgangspunktet hadde jeg bare intensjoner om å møte dem en gang, men et par personer ble intervjuet både to og tre ganger, og de ble viktigere informanter enn jeg hadde tenkt på forhånd.
Mange av inntrykkene mine fra begynnelsen av feltarbeidet var påvirket av kontakten min med Jennifer, et medlem av staben. Vår felles outsider-rolle ved at begge var utlendinger, gav oss et naturlig utgangspunkt for samtaler og samarbeid. Jeg var i begynnelsen bekymret over eventuelle konsekvenser ved at jeg var mye sammen med Jennifer. Selv om hun opptrådte vennlig og tilbakeholdende på kontoret og så ut til å bli godt likt, var det vanskelig å avgjøre hvilken status hun hadde og hvordan de andre betraktet henne. Dette illustrerer betydningen av portvakter (Hammersley og Atkinson 1992:76). Termen betyr personer som er viktige 'døråpnere' for lokal kunnskap og som gjerne er bindeledd til videre kontakter. Problemet med å knytte meg for mye til Jennifer, var at jeg ikke kunne vite om denne kontakten ville ekskludere meg, eller åpne dørene til fellesskapet i organisasjonen. Antropologen kan risikere å knytte seg til personer som kan virke hemmende på datainnsamlingen. Det kan skyldes informantenes personlige egenskaper, men like gjerne deres tilskrevne statuser og posisjoner i lokalsamfunnet (Berreman 1962). Problemet er å finne ut i tide hva slags posisjoner nøkkelinformantene har 'før det er for sent'. I ettertid så jeg at jeg bekymret meg unødig. Bofellesskapet med Zuzana og den økende kontakten med andre i organisasjonen, sikret at jeg ikke ble ensidig påvirket av Jennifer. Selv om vi ble gode venner, tilbragte jeg etterhvert mindre tid med henne. Min bekymring for at jeg ville bli identifisert konstant i relasjon til Jennifer, syntes også ubegrunnet. Jeg merket en nokså konsekvent motvilje hos informantene mot å generalisere over andre mennesker, og dette følte jeg også kom meg til gode.
Motviljen mot generaliseringer influerte også på analytiske fokuseringer: En viktig datakilde er observasjon av konflikter. En del av disse konflikter var mellom noen kvinnelige stabsmedlemmer og lederen som var mann. Jeg spekulerte i om teorier om kjønn og kjønns-forskjeller kunne forklare noen av antagonismene i forholdet mellom dem, men jeg kunne ikke observere forskjellsbehandling mellom menn og kvinner i Grønn Klode. Under feltarbeidet var det kvinner som hadde de største problemene i forhold til lederen. Men tidligere hadde noen unge menn i organisasjonen røket uklar med ham, slik at kjønnsaspektet kan være tilfeldig. Informantene benektet enhver form for generaliseringer over kjønnsatferd og henviste alltid til at forholdet mellom personer «avhenger av personligheten». Ingenting i form av uttalelser eller samhandling, indikerte at de tsjekkiske, kvinnelige stabsmedlemmene opplevde seg som annerledes eller forskjellsbehandlet på grunn av sin status som kvinne. Vestlige feministiske perspektiver har ikke slått gjennom i Tsjekkia.(6) Årsaken kan være denne benektelsen av noen felles identitet på grunnlag av kjønn. På dette grunnlaget har jeg derfor ikke lagt særlig vekt på kjønnsaspektet i denne analysen. Jeg utelukker ikke at kjønnsforskjeller har forklaringskraft, men det var rett og slett umulig å få data på dette i den posisjonen jeg var i.
Språket var et hinder under feltarbeidet. Jeg hadde et godt grunnlag for forstå tsjekkisk, men behersket det ikke godt nok. Mange utdannede personer i Tsjekkia snakker imidlertid godt engelsk, og dette gjaldt for en del av de aktive i Grønn Klode. Det gjorde at jeg ofte kunne kryssjekke det jeg hadde forstått, og se om inntrykket samsvarte med andres opplevelse av en situasjon. Slike supplerende vurderinger ble også viktige data. Jeg fikk etterhvert god trening i å lytte og forstå sammenhenger, men var ute av stand til å kommunisere aktivt på tsjekkisk. Språkproblemene kan ha ført til at jeg har fått en skjev forståelse av hva som foregikk i organisasjonen: Jeg observerte spenninger mellom ulike personer og plukket opp kommentarer fra de involverte i mange sammenhenger, men vurderinger og personlige synspunkter kom først og fremst fra dem som snakket engelsk. Dersom jeg bare hadde basert meg på intervjuer, var det stor fare for at jeg hadde fått et svært ensidig 'ekspert'-syn på prosessene.
Siden mange av samtalene jeg hadde med informanter foregikk på engelsk, og det verserer mange engelske forkortelser og betegnelser som brukes i dagligtale i den tredje sektor, har jeg noen steder i teksten derfor valgt å gjengi både engelske og tsjekkiske betegnelser.
Når jeg intervjuet personer utenfor Grønn Klode informerte jeg dem alltid om hvem jeg var, hvilket fag jeg studerte - og at jeg arbeidet frivillig i Grønn Klode.(7) Det er mulig at dette påvirket svarene jeg fikk ved at de idylliserte sine synspunkter på Grønn Klode og miljøbevegelsen. Jeg fikk likevel først og fremst inntrykk av at de var ivrige etter å rettferdig-gjøre sine posisjoner og standpunkter. Flere ganger signaliserte de sine kritiske holdninger med kroppsspråk, som for eksempel å himle med øynene, heller enn å si dem verbalt. Intervjuene foregikk alltid etter avtale og stort sett på et kontor, og noen ganger på kafé eller pub. Jeg hadde alltid forberedt noen spørsmål, men holdt meg kun til dem dersom vedkommende stoppet opp og ventet på neste spørsmål. Et annet aspekt var at flere informanter i intervju-konteksten ville komme med de reneste analyser av forholdene i Tsjekkia eller Praha, som jeg nærmest kjente igjen fra pensumlitteraturen hjemme. Det var lett å bli imponert av og tro på disse analysene, og vanskelig å innta en kritisk distanse til dem og fortolke dem på et kritisk grunnlag i ettertid.
Jeg foretok intervjuer med flere av de engelsktalende fra Grønn Klode, og slike intervjuer ble viktige datakilder i ettertid. Mot slutten av oppholdet gjorde jeg også intervjuer med stabsmedlemmer som ikke kunne engelsk, og hadde Jennifer med som tolk. Dette lærte meg først og fremst noe om begrensningene med intervjuet som metode. Disse personene var mer uvante med intervjusituasjonen og svarte kort og formelt. Siden jeg forstod en del tsjekkisk, skjønte jeg at Jennifer også hadde en tendens til å ikke oversette direkte, men oppsummere hva vedkommende hadde sagt. Det var nok også en bommert å la Jennifer, som selv jobbet i organisasjonen, være tolk. Våre dobbeltroller var ikke det beste utgangspunktet for en samtale om den praksisen vi alle var en del av, men det tjente noen ganger som utgangspunkt for interessante diskusjoner. Jeg hadde også en følelse av at disse informantene sa det de trodde jeg ville høre under intervjuene. Dette belyser viktigheten av å ikke begrense en slik type studie som jeg har gjort, til å bare anvende en type datakilde. Intervjuene fungerte som en ekstra datakilde, men det viktigste var interaksjonsanalyse. Den ble foretatt i kraft av at jeg var deltakende observatør, forsker og miljøaktivist. De metodiske aspektene knyttet til disse rollene vil jeg drøfte nå:
Problemstillingene forandret seg delvis i løpet av feltarbeidet fra en interesse for hvorfor mennesker organiserte seg, til hvordan dette skjedde i praksis. Det var en følge av det metodiske opplegget, språklige begrensninger og min egen forsiktighet med å 'trenge meg på' andre mennesker. Jeg vil nedenfor gjøre nærmere rede for noen praktiske og etiske aspekter i feltarbeidssituasjonen som belyser dette.
Jeg antok ved feltarbeidets begynnelse, at lederen ville fortelle de andre om min rolle, men skjønte etterhvert at det hadde han ikke gjort. Jeg fikk etter noen uker høre fra en person at han trodde jeg studerte journalistikk (!). Etter dette forsøkte jeg å passe på at de jeg hadde kontakt med var informert. Da jeg begynte å intervjue personer utenfor Grønn Klode, lot jeg med vilje det falle bemerkninger for å gjøre det klart for medlemmene at jeg intervjuet andre parter. Selv om jeg erklærte hvor min sympati var overfor utenforstående, er det mulig at enkelte Grønn Klode-medlemmer var mer mistenksomme overfor meg. Jeg kunne bare håpe at det var tillitvekkende for resten av staben, at de så at jeg nedla en betydelig mengde konkret arbeid i organisasjonen deres.
Å studere en organisasjon og få delta i aktivitetene, var en bevisst strategi for å komme i kontakt med og være sammen med mennesker på en naturlig måte i en hektisk storby. Jeg tilbød min hjelp til alle som måtte trenge det, og ble i løpet av feltarbeidstiden involvert i ulike slags prosjekter og gjøremål. Erfaringen med å bo i Praha, en av Europas mest forurensede byer, svekket ikke akkurat mitt personlige engasjement i forhold til miljøproblemene. Luftforurensningen kan være kvelende, spesielt om vinteren, og man skjønner fort Praha-befolkningens nærmest besettende behov for, og opptatthet av, å komme seg ut av byen og fylle lungene med relativt frisk luft. En av aktivitetene var å skaffe sponsorer til et prosjekt som skulle skaffe inntekter til organisasjonen. Bortsett fra å stifte bekjentskap med en brokete samling av representanter fra Prahas næringsliv, var dette også et godt utgangspunkt for å få inntrykk av hvordan Grønn Klode ble oppfattet av utenforstående. De ulike anledningene hvor jeg representerte Grønn Klode, og en rekke opplevelser sammen med medlemmene, ledet til at jeg etterhvert identifiserte meg med organisasjonen og dens standpunkter.
Et viktig moment angående problemstillingene nevnt overfor, var det etiske aspektet. Min tvetydige posisjon som både forsker og aktivist/kollega gjorde at jeg var svært forsiktig med å spørre og 'grave' om opplysninger. Jeg observerte i møter med utenforstående, at enkelte i Grønn Klode også viste synlig ubehag av direkte spørsmål fra fremmede. Jeg skjønte fort at for å få innpass og vekke tillit, måtte jeg være avventende og ikke virke for nysgjerrig. Jeg var derfor forsiktig med å stille direkte spørsmål og de var ofte relatert til konkrete miljøsaker eller hendelser. Mye substansiell informasjon om miljøsaker er ikke benyttet i hovedoppgaven, men de tjente som utgangspunkt for samtaler om de prosessene jeg ble interessert i. Jeg følte noen ganger at det var lureri å bruke miljøsaken som et middel, men når jeg hintet frampå om dette til informanter, blåste de bare av mine bekymringer. Det gjorde også Zuzana da jeg flyttet inn hos henne. Jeg spurte om det virkelig var i orden for henne å ha meg boende der, tatt i betraktning at jeg studerte henne og de andre i Grønn Klode. «Neida, det er jo sikkert bare en fordel for oppgaven din», svarte hun. Og det hadde hun jo helt rett i. Jeg våget bare ikke å si det rett ut.
Det virket som om medlemmene i organisasjonen etterhvert ble fortrolige med meg og lot meg få innblikk i personlige synspunkter og holdninger. Jeg hadde inntrykk av at dette var resultat av en 'bevisst' avveining: Et eksempel er at jeg tydelig kunne se at Zuzana hadde lyst til å fortelle meg om hennes meninger om andre i organisasjonen. Hun holdt det imidlertid ofte inne, eller formulerte seg i ekstremt runde vendinger. Hun unngikk dermed å direkte baksnakke sine venner og våre felles 'kolleger'. Jeg betraktet denne selvsensuren som en konsekvens av mine mange roller overfor henne. Jeg var både samboer, en kollega, på vei til å bli venninne, og midt oppi dette «forsket» jeg på henne.
Selv om jeg er overbevist om at muligheten for å være både miljøaktivist og forsker gav meg større muligheter enn dersom jeg bare hadde hatt en av rollene, skapte dette også begrensninger. Zuzana lovte for eksempel at jeg kunne få være med på et møte med en lokal borgerforening. Men så skulle en annen person bli med, og da måtte jeg holde meg hjemme. Zuzana sa at tre personer var for mange, fordi de skulle treffe en mann «som ikke likte organisasjoner som Grønn Klode» som hun uttrykte det. Jeg ble i denne konteksten identifisert som et medlem av organisasjonen, mens jeg i det stille hadde tenkt at hun bare kunne presentere meg som en 'uavhengig forsker'. Dette viser konsekvensene av at også informantene posisjonerer antropologen.
Ved ulike anledninger ble forskjellige aspekter ved deltakende observasjon vektlagt, men jeg erfarte at det var vanskelig å både observere og være aktivist samtidig. Av og til var jeg mest av alt deltaker, ved at jeg opptrådte som et vanlig medlem av organisasjonen. Det praktiske arbeidet gav meg langt på vei en kroppsliggjort erfaring av arbeidet i Grønn Klode. Etter å ha hjulpet aktivt med et prosjekt som ble en skuffelse, merket jeg først og fremst solidariteten og samholdet som manifesterte seg mellom alle som hadde hjulpet til. De tøffe fysiske forholdene og den personlige, psykiske påkjenningen under blokaden av Temelín, lærte meg at å være observatør innebærer en viss trygghet. Når man ikke får sove, er dyvåt og redd, er det uhyre vanskelig å mobilisere den distansen som gjør det mulig å observere.
Dette reiser et delikat problem med hensyn til min posisjon som både forsker og aktivist. Siden jeg la så stor vekt på deltakeraspektet, er sannsynligheten stor for at jeg internaliserte en del verdier og synspunkter. Nå var min målsetting først og fremst å forstå hvordan det var å være engasjert i en frivillig organisasjon i et postkommunistisk samfunn. Jeg anså det som mer viktig å få erfaringer som de nevnt overfor, enn å opprettholde en kritisk distanse. Men denne problematikken ble likevel viktig med hensyn til å bygge opp en forståelse av forholdet mellom myndigheter og miljøbevegelse. Jeg mener likevel at jeg i løpet av skriveprosessen har greid å balansere fortolkningene av erfaringene ved å være både deltaker og observatør. Jeg vil nedenfor forklare hvordan:
Siden 1920-tallet har relativisme stått som et teoretisk og metodisk utgangspunkt for antropologifaget, formulert med Malinowskis programerklæring om å studere livsformer «from the native's point of view». I Bornemans mening er det imidlertid «more a statement of the problem than its solution, more an orientation than an answer» (1992:36). Det forblir i praksis et forskningsideal, fordi all fortolkning er foreløpig og foranderlig (Rosaldo 1993:8). En refleksiv holdning til det antropologiske prosjekt, har ført til krav om å posisjonere forskeren i forhold til datamaterialet, for på den måten å kunne gjøre rede for grunnlaget for fortolkningene. Donna Haraway (1991) hevder med utgangspunkt i feministisk vitenskaps-kritikk at en slik posisjonering, kalt «situated knowledge», er sann (feministisk) objektivitet. Hun går således i mot et kultur-relativistisk perspektiv som inntak til en 'objektiv vitenskap'. Et relativistisk ståsted er ikke løsningen fordi den er perspektivløs, grenseløs og dermed uten noen form for ansvar: «Relativism is a way of being nowhere while claiming to be everywhere equally» (1991:191). Hun hevder at «[t]he only way to find a larger vision is to be somewhere in particular» (ibid:196). Et slikt eksplisitt perspektiv gjør kunnskapen kritisk og lokaliserbar og dermed kan forskeren også holdes ansvarlig - både på godt og vondt. Vitenskapelig autoritet bør derfor komme fra lokalitet, og ikke fra relativisme (ibid:194). Jeg forstår Haraway slik at lokalitet er et resultat av både metodisk og teoretisk, eksplisitt posisjonering.
Jeg mener at Haraways synspunkter er relevante i forhold til framstillingsformen i hovedoppgaven. Selv om antropologens ideal er å stille med samme åpne sinn som et lite barn i felten, eller 'å ikke ha sine egne briller på', så er det like klart at dette ikke er mulig i praksis. Som Archetti har sagt det; «antropologens viktigste redskap er seg selv - sine følelser og fordommer» (1984:46). Mine 'briller' påvirket de observasjonene jeg gjorde. Jeg har derfor valgt å synliggjøre dem i beskrivelsen av inntrykkene av Grønn Klode, og i fortolkningene av organisasjonens praksis. Samtidig gjenstår et ubesvart spørsmål: Hva ligger til grunn for den utvelgelse av data og sortering av inntrykk som jeg har foretatt i prosessen med å gjøre feltarbeidserfaringene om til hovedoppgave?
Dataene produseres ikke i 'limbo'. Feltarbeidet er resultat av det som oppstår i møtet med og relasjonene mellom informanter og antropolog. Keesing hevder at det antropologiske fokuset på forskjellighet, har ledet til analyser som impliserer en uheldig essensialisering, det han kaller «radical Otherness» (1994:301), som en følge av overfortolkning av 'de andre'. Jeg ser også i arbeidet med hovedoppgaven en fare for at jeg har eksotifisert praksisene i Grønn Klode. Jeg ble for eksempel fortryllet av Gotaas' hovedoppgave, som jeg nevnte tidligere. I tillegg har jeg valgt å sette egne navn på prosesser som jeg har fokusert på i analysen. Det er mulig at disse betegnelsene virker fremmedgjørende, men det er ikke meningen å gi inntrykk av at jeg mener at disse er unike for Grønn Klode.
Hovedoppgaven er et resultat av en lang skriveprosess og en vedvarende refleksjon over forholdet mellom teori, data og metode. Prosessen har vært en 'prøving og feiling' av hypoteser hvor noen aspekter viste seg å ikke føre noe sted hen, ut fra det overordnede teoretiske rammeverket jeg hadde valgt. Ved å gjøre rede for det prosessuelle og det trinnvise i arbeidet med hovedoppgaven, håper jeg å ha unngått å skape illusjonen om et 'sannhetsmonopol' (Rosaldo 1993:93). Argumentet mitt kan oppsummeres med følgende setning, lånt av Borneman: «In the narrative that follows, the initial meanings may be theirs, but the final story is mine» (1992:37).
Feltarbeidet ble utført med utgangspunkt i Grønn Klodes sentrale kontor, som ble kalt 'nasjonalt koordineringssenter' (Národní Koordina…ní Centrum - NKC). Det var et lite og ganske nytt kontor et stykke utenfor sentrum, i en av de mer slitne bydelene i Praha. Det fantes også et annet lite kontor, og jeg var der flere ganger på møter, for å se i bøker eller ringe for noen. Men primært holdt jeg meg til NKC og til de personene som jobbet der. Noen var del av Grønn Klodes stab, andre var frivillige, det vil si ulønnede. Det syntes ikke å være helt klare skiller mellom disse kategoriene, så jeg har kalt dem for kjernepersonell, eller stab. Den siste betegnelsen indikerer en lønnet arbeidsgruppe, og jeg har forsøkt å avgrense betegnelsene til dem som faktisk fikk lønn. Kategoriene av kontrakter og lønnsforhold var imidlertid svært uklare, slik at det har vært vanskelig å definere dette nøyaktig. Felles for informantene i Grønn Klode var at de var aktive i driften. De utgjorde til sammen rundt 15 personer. De aller fleste hadde høyere utdannelse og var relativt unge, med en spredning fra 16 til 36 år.(8) Gjennomsnittsalderen var 26 år.
Zuzana, Jan, Jennifer, Karel og Ivan var mine hovedinformanter i Grønn Klode. Zuzana snakket godt engelsk, var på samme alder som meg selv, og var en utadvendt personlighet. Hun hadde jobbet aktivt i organisasjonen siden 1994 med en kampanje som var mye omtalt i tsjekkiske medier. Jennifer var fra England, men hadde allerede bodd flere år i Praha. Hun snakket tsjekkisk flytende og hadde stillingen som fundraiser.(9) Begge to var 26 år. Jan og Ivan var i midten av tredveårene og hadde vært med i Grønn Klode siden den ble stiftet. Jan var leder, men jobbet også som journalist. Han hadde et tilbakelent og rolig vesen. Han var alltid klar for en tur på puben og understreket at man aldri var eldre enn man selv følte seg. Både han og Ivan hadde barn. Ivan hadde jobbet som frivillig i tre år, og deretter vært bokfører. Han hadde imidlertid sluttet rundt den tiden jeg begynte på feltarbeidet og begynt i ny jobb. I løpet av våren møttes vi flere ganger på en pub i nærheten av arbeidet for å prate om Grønn Klode. Ivan satte meg i kontakt med sin barndomskamerat Bruno. Han var på samme alder og hadde vært aktiv i Grønn Klode i de første årene. Han hadde et svært kritisk perspektiv på aspekter ved miljøbevegelsen etter å ha vært leder i Greenpeace i flere år. Karel hadde vært med i organisasjonen siden 1993 og var 22 år. Han hadde en universitetsgrad i fagene administrasjon, økonomi og 'regional sosiologi'. Karel samarbeidet tett med og var god kamerat av David. Han var medisinstudent og 26 år og involvert i PRTR-prosjektet (se kapittel 6) både som medisiner og som aktiv i Grønn Klode. Det var tydelig å se hvordan David brant for miljøarbeid. Han syntes engasjert som få andre. Sammen med JiÍi utgjorde de et aktivt trekløver som var både ansvarlige for en kampanje og drev lokallag i en annen by. Elena var 24 år, og ansatt på fulltidskontrakt med ansvar for kontakten med lokallagene. Hun var også engasjert i et prosjekt for barn. Det syntes å være misnøye med prioriteringene hennes, men det var iallfall tydelig å se hvordan hun elsket den delen av arbeidet som hadde med barn å gjøre. Hennes tidligere mann Zdenk jobbet også en stund i organisasjonen. Jeg tror at han opprinnelig ble med på grunn av Elena, og han hjalp til med installering av og problemer med datamaskiner og internett. Elenas kjæreste Dušan hadde ansvar for å samle og ordne all litteraturen som organisasjonen var i besittelse av, og hjalp Elena med forefallende arbeid. Luboš var tjue, og gjorde siviltjenesten sin i Grønn Klode. Han hadde ansvar for en kampanje og arrangerte en konferanse om NATO-medlemsskap i feltarbeidsperioden min. Han samarbeidet dessuten mye med Jakub. Han var ikke formelt med i Grønn Klode, men kalte seg spøkefullt for 'ekstern intensiv medarbeider for Grønn Klode'. Han drev med energisparings-rådgivning og hjalp organisasjonen med å designe og trykke brosjyrer og annet informasjon-materiell, samt å planlegge aksjoner og demonstrasjoner.
Utenfor Grønn Klode tok jeg kontakt med noen representanter for utenlandske stiftelser, Ondrej, Sarah og Pavel Šremer. Jeg tok egentlig kontakt med sistnevnte fordi han var leder for miljøseksjonen til det amerikanske fredskorpset, men det viste seg at han hadde adskillig å berette med hensyn til miljøkamp under det kommunistiske regimet og forholdet mellom miljøkamp og politikk. Jeg intervjuet også Václav Novotný, Petr „erný og tre professorer som jeg ikke har funnet det nødvendig å navngi. Novotný var funksjonær i miljødepartementet og i løpet av tre lange intervjuer kom han inn på mange andre temaer enn PRTR. I tillegg kom jeg også i kontakt med noen utenlandske personer, men de blir presentert i teksten.
Jeg kommer stort sett til å referere til informantene ved navn. Noen aspekter ved deres aktiviteter som kan synes relevante, er med vilje tilslørt eller ikke forklart. Dette skyldes noen av aktivitetenes offentlige, og av og til relativt velkjente natur, for lesere med kjennskap til tsjekkisk samfunnsliv.
Det er nå på høy tid å gjøre rede for hovedoppgavens oppbygning: Hovedtrekk ved sivilsamfunnsbegrepets idéhistoriske utvikling vil bli presentert i Kapittel 2. Ved å relatere det til aspekter ved tsjekkisk historie, vil jeg forsøke å finne fram til en definisjon som synes anvendelig på empirien. Den er basert på historier om engasjement for natur og miljø under og etter revolusjonen i 1989. Analysen vil avdekke at selv om en akademisk diskurs posisjonerer samfunn og stat i opposisjon til den sosialistiske perioden, så viser folks praksis en større grad av fleksibilitet og ambivalens enn hva slike diskurser skulle tilsi. Jeg synes i mitt materiale å se klare indikasjoner på at noen sosiale praksiser og typer av relasjoner som var viktige under kommunisttiden, fremdeles var verdsatte, uten at jeg dermed mener at tidsepoken var verdsatt.
Grønn Klode er del av en sosial bevegelse, som inngår i et globalt felt av natur- og miljødiskurser. Organisasjonen er en lokal manifestasjon av disse diskursene, og del av en tsjekkisk miljøbevegelse. Jeg vil gjøre rede for noen trekk ved 1990-årenes frivillige organisasjonsliv i Kapittel 3 etter å ha gitt en innføring i organisasjonens struktur. Sammen med Kapittel 6 fungerer det som en kontekstualisering for aktivitetene i Grønn Klode.
Deretter vil organisasjonen analyseres som et sosialt fellesskap og som en arena for samhandling i Kapittel 4 og 5. På dette grunnlaget vil jeg trekke fram former for sosiale relasjoner, som virker sentrale for å forstå dynamikken både internt i organisasjonen, og som kan forklare aspekter ved sivilsamfunnet i en tsjekkisk kontekst. Dette er i tråd med Marsden, som mener at «much more attention should be given to those 'organic' institutions which have served local populations well in adjusting over time to changing circumstances and environments» (1994:36-37). Jeg betrakter aspekter ved vennskapsrelasjoner, kalt vennemodellen i analysen, som å være en type 'organisk institusjon'.
Kapittel 5 vil vise at politisk og sosial endring har ført til at aktørene har bygget opp erfaringsgrunnlag såvel som kunnskap om metoder for å oppnå sine mål. I Grønn Klode fantes det ulike synspunkter på god organisering. Ut av dette oppstod et spenningsforhold som gav bud om både endring og kontinuitet i samhandlingspraksiser. Konsekvensene av dette har jeg belyst primært ut fra aktørers ulike posisjonering i Grønn Klode. Knyttet til sivilsamfunns-problematikk viser det hvordan nye påvirknings- og aktivitetsformer er på vei til å krystallisere seg og få tyngde, men ikke nødvendigvis slik at gamle former forsvinner. Flere «ideologier» er tilstede samtidig, og skaper inntrykk av en dynamisk, men konfliktfylt organiseringsform. Resultatet synes å være at det finnes to hovedgrupper av holdningssett hos de aktive i organisasjonen, som jeg har kalt henholdsvis 'profesjonalisme' og 'anarkisme'.
I Kapittel 6 vil jeg igjen rette fokuset mot Grønn Klodes omgivelser. Dette skjer ved å analysere Grønn Klodes forhold til media, og de aktive medlemmenes holdninger til politiske myndigheter. Jeg vil også presentere et bilde av Grønn Klode og miljøbevegelsen slik den kan oppfattes utenfor miljøbevegelsen. Et case-studie vil vise hvordan den samhandlingsformen som jeg kalte vennemodellen, benyttes instrumentelt for å skape samarbeidsmuligheter med myndighetene på tross av formelle skillelinjer. Dette vil igjen belyse hvordan noen aspekter synes å være kontinuiteter fra den kommunistiske epoken, mens andre former er nye. Det skaper en form for dynamikk og fleksibilitet som på tross av formelle skillelinjer mellom grupper med ulike interesser, gjør samarbeid om spesifikke miljøsaker mulig. Sett i sammenheng med funnene fra Kapittel 2, tegner det seg et bilde av kontinuitet som nyanserer en politisk og akademisk diskurs om radikal endring. Kapittel 7 vil drøfte mulige konsekvenser av min analyse, for forståelsen av sivilsamfunnet som analytisk begrep, og som empirisk realitet i Tsjekkia.
Vi heter Civil Society Development Foundation.
Det er antagelig det største enkeltbidraget til å utvikle sivilsamfunnet.
Du vet, vi har med vilje sagt; 'vi ønsker bygge opp sivilsamfunnet her'.
- Sarah, fra NROS/CSDF
De bruker dette moteordet i USA - sivilsamfunn
- men faktisk vet ingen hva det egentlig er. Jeg tror folk her [i Tsjekkia]
har en mye klarere forståelse av hva det er.
- Andrew, frivillig aktiv for flere miljøorganisasjoner
i Praha.
En gjennomgang av sivilsamfunnsbegrepets ulike betydninger gjennom vesteuropeisk politisk idéhistorie vil legge grunnlaget for en konvensjonell forståelse av begrepet (se Hann 1996:14). Denne forståelsen vil være utgangspunktet for en kort historisk framstilling av forholdet mellom stat, samfunn og organisasjonsliv i de tsjekkiske områdene.(10) Jeg har benyttet meg av to tsjekkere, filosofen Václav Havel og antropologen Ladislav Holy, i dette arbeidet. En kritisk gjennomgang av noen aspekter ved deres perspektiver er grunnlaget for en alternativ framstilling av sivilsamfunnets status under kommunismen, basert på fortellinger om miljøkamp og miljøengasjement fra denne perioden. De politiske omveltningene i Sentral- og Øst-Europa i 1989 og 1990, utløste en storproduksjon av analyser av hva som skjedde og hvorfor omveltningene skjedde. Det har også dukket opp nokså vidløftige postuleringer om muligheten for fremvekst av sivilsamfunn i regionen. Jeg vil kort gjøre rede for perspektivet til en politisk sosiolog, Adam Seligman for å illustrere dette. Et antropologisk perspektiv basert på fortolkninger av menneskers handlinger og praksiser konkretisert gjennom miljøkampen, vil lede til andre konklusjoner enn de nevnte teoretikerne. Dette er grunnlaget for hente inspirasjon fra noen filosofiske betraktninger omkring sivilsamfunn som var gjeldende på 1700-tallet. Disse perspektivene ligger nær antropologiske forståelser av sivilsamfunn. Ikke bare synes slike perspektiver å passe bedre på materialet mitt, men det leder også til andre konklusjoner med hensyn til sivilsamfunnets status i regionen. De to ulike faglige perspektivene vil sammen kunne gi et mer nyansert bilde av et samfunns politiske historie og folks realiteter.
Seligman (1992) identifiserer opprinnelsen til ideene om sivilt samfunn med samfunns-utviklingen på 16 og 1700-tallet, og mer spesifikt; til opplysningsfilosofene Ferguson og Locke. Kommersialiseringen av jord, arbeid og kapital, markedsøkonomienes vekst, de store oppdagelsene av nye kontinenter og markeder, og ikke minst den engelske, amerikanske og seinere de kontinentale revolusjonene, førte til at folk stilte spørsmålstegn til de gamle modellene for sosial organisasjon. Folk skiftet i sin orientering fra synet på at eksterne krefter (kongen, Gud) og tradisjon forklarte og rettferdiggjorde den sosiale orden. Det ble åpnet for et mer kritisk perspektiv, som undersøkte potensialet for å forklare tingenes tilstand som iboende i samfunnsstrukturen. Filosofene begynte videre å tenke at kildene til moralske følelser kunne bli funnet i den menneskelige verden og ikke var skapt av Gud. Det betydde at mulighetene for å skape et godt fellesskap var tilstede i det umiddelbare og tilgjengelige. Moralske følelser ble dermed forstått som iboende egenskaper i menneskesinnet. Dermed handlet menneskene i samfunnet ut fra følelser som grunnet i godhet og vennskap (Ferguson i Seligman 1993:144). Behovet for filosofene på denne tiden synes å ha vært «å kunne begrepsfeste et offentlig rom hvor menneskets moralske standarder utvikles» (Nyvold 1997:30). De klarte ikke å begrepsfeste moralske standarder og fellesskapsrelasjoner bare ved hjelp av fornuftsbaserte forklaringer, så sivilsamfunnet ble definert ved å fokusere på de kvalitative sidene ved relasjonene (ibid). For eksempel argumenterte Adam Smith for at alle de komplekse aktivitetene som definerte økonomisk liv, egentlig kom fra menneskets interesse av å bli gjenstand for beundring og verdsetting. På denne måten var også arenaen for økonomiske transaksjoner basert på en verdisfære som ble styrt av gjensidigheten av hverandres anerkjennelse (Seligman 1993:144).
I denne perioden ble begrepet sivilsamfunn forstått som en offentlig arena av bytte og interaksjon. Dette leder meg til å kommentere kort skillet mellom offentlig og privat sfære: Fremveksten av skillet henger sammen med oppløsningen av føydalsamfunnet og fremveksten av en kapitalistisk produksjonsform i Vest-Europa.(11) Nye økonomiske strukturer som fjernhandel, oppløsningen av gamle laug og utviklingen av børsen, førte til at en ny samfunns-klasse vokste fram: Borgerne. De var eiendomsbesittende, frie menn konsentrert i byene, som gjerne stod i opposisjon til adel og aristokratiet. Gradvis oppstod et skarpere skille mellom stat, som var konge/fyrste og gjerne adel, og et samfunn som bestod av en stadig voksende gruppe av menn som fikk økende økonomisk og etterhvert politisk makt. De hadde helt andre økonomiske og politiske interesser enn adelen og hoffet. Med økende varebytte og handelsnettverk økte dessuten behovet for informasjon. «Den offentlige meningssfære» ble gradvis en realitet på 1700-tallet gjennom fremveksten av avisen, romanen og kaffehusene som ble populære på denne tiden. Der møttes eiendomsbesittende menn for å diskutere og utveksle informasjon. Etterhvert ble det en bevissthet og refleksivitet hos menn og etterhvert kvinner, om seg selv som mottakere av informasjon og som meningsdannere. Det vokste fram fora for refleksivitet og dialog, som kafeer. Avisene muliggjorde dessuten diskusjon med en part som man ikke trengte å møte, eller kjenne personlig. Det sosiale rommet ble utvidet og en borgerlig offentlighet var skapt (Habermas 1971:25, se også Gotaas 1992:32-35).
Ideen om 'den offentlige arena av bytte og interaksjon' var ikke bare en idé om et nøytralt rom hvor individer møttes for å bytte varer og tjenester og utvikle handel og kunst. Filosofene tenkte seg det som et 'etisk rom' hvor individet ble konstituert i sin individualitet gjennom selve handlingen å bytte med noen. «Vanity is that which links us to the social whole as we become who we are through the other's perception of us» (Seligman 1993:145). Den klassiske visjonen av sivilsamfunn var spesiell fordi den posisjonerte det sosiale rommet av menneskelig interaksjon som en moralsk sfære - ikke bare en nøytral byttearena (ibid:145-6). Dette finner vi igjen seinere hos Durkheim: Han ville forklare hva som binder folk sammen i gjensidighet og solidaritet samtidig som man anerkjenner eksistensen av det moralsk, autonome individet. Hans løsning var at det eksisterer en før-kontraktuell basis for den sosiale orden, som nevnt i kapittel 1. Seligman tolker dette som Durkheims svar til den dominerende politiske teorien om liberalisme på 1800-tallet (1992:120). Et interessant aspekt ved Durkheims teori er dens praktiske og politiske implikasjoner. Han mente at yrkesorganisasjoner og profesjonelle grupperinger skulle være bindeledd mellom individ og stat. Dette ville oppmuntre til solidaritet mellom individer i samme yrkesgruppe, som igjen ville legge grunnlaget for utdannelse og sosiale sikkerhetsnett (Lukes 1973:540). Staten blir i dette perspektivet garantist for både moralsk individualitet og individuelle rettigheter gjennom anerkjennelse av korporative grupper. Durkheim har således et positivt syn på staten og dens funksjoner (se Durkheim 1973:80-81).
Dette står i kontrast til tradisjonen fra Hegel. Hans filosofi betraktes som grunnlaget for den moderne tendensen til å skille skarpt mellom sivilsamfunn og stat (Hann 1996:4): For ham skulle sivilsamfunnet være en formidlende instans mellom individ og stat som kunne forhindre mulig maktmisbruk i statens navn. Dermed stod sivilsamfunnet sentralt for å sikre både individuell frihet, og individets mulighet til å påvirke statens karakter (Nyvold 1997:22). Denne tankegangen hadde han felles med Adam Smith, som jeg har vist, og Karl Marx. De to identifiserte sivilsamfunnet primært som økonomisk interaksjon på et marked. Forskjellen mellom dem var at Marx mente at sivilsamfunnet var en illusjon som måtte avsløres fordi individets tilsynelatende handlingsfrihet i virkeligheten bare tilslørte borgernes utbytting av arbeiderklassen. Et annet aspekt er at Marx mer enn noen andre fokuserte på statens føringer og de økonomiske mekanismer som grunnleggende for utviklingen av det sivile samfunn (Andersen 1993:28). Tocqueville står som den fremste representanten for den moderne liberal-individualistiske tilnærmingen innenfor politisk teori. Han skilte skarpt mellom et politisk samfunn som er «activities of the population as it engages actively with matters of government and power», i motsetning til et sivilt samfunn som forstås som «the private relationships between citizens and their myriad non-political associations» (Hann 1996:5).
Det meste som har blitt skrevet siden kretser omkring de to tradisjonene; en som understreker klasseundertrykking, og den andre som vektlegger frie individers organisasjons-rettigheter (ibid). Et poeng er at sivilsamfunnet slik det ble tematisert innenfor filosofi og økonomisk teori på 17 og 1800-tallet, var utgangspunkt for utformingen av teorier om stat og marked, mens det nå blir tematisert som en reaksjon på forestillingen om at stat og marked har fått for stor makt (Larsen 1993:9): En del filosofer og politiske tenkere taler for å gjenoppta ideene om sivilsamfunn som et normativt ideal. De mener å se et behov for fellesskapsfølelser og idealisme, som i lang tid er blitt undertrykket i vestlige industriland. De to tradisjonene har også fellestrekk ved at de identifiserer sivilsamfunn med områder utenfor statsmakten. Begge retninger antar dessuten universaliteten av moderne, vestlige forestillinger om personen som en autonom og handlende agent. Kulturelt spesifikke variasjoner med hensyn til dannelse av og former for fellesskap blir ikke undersøkt (Hann 1996:5).
Relevansen av å trekke på 1700-tallets samfunnsteori kan synes nokså tvilsom. Politiske, økonomiske og sosiale forhold har endret fundamentalt karakter. Likevel har begrepet fått en renessanse etter å ikke ha vært brukt omtrent i hele dette århundret (Andersen 1993). Jeg vil her peke på noen årsaker til dette: Begrepet dukket først opp i skrifter som dissidenter i de sosialistiske landene skrev på 1980-tallet. De brukte det for å begrepsfeste hva de egentlig ønsket og kjempet for.(12) Noen få vestlige intellektuelle begynte deretter å anvende det for å kritisere kapitalismen i vestlige land såvel som de kommunistiske regimene i østlige land (Jean Cohen, Andrew Arato, John Keane). Etter omveltningene i 1989 og 1990 har imidlertid ideen om sivilsamfunnet fått gjennomslagskraft: «[T]he idea of civil society has been taken up by mainstream Western intellectuals as the new cause célèbre» (Seligman 1992:200, utheving i original). Men også hendelser og prosesser i andre deler av verden er aktuelle for å forstå den nye interessen for begrepet. Demokratiseringsprosesser i Latin-Amerika, politiske styrings-kriser i vestlige land, samt miljøproblemer, økonomisk stagnasjon og etniske konflikter spiller inn (Andersen 1993:15). De velkjente teoretiske begrepene kunne ikke lenger dekke de prosesser og hendelser som utspant seg: «Der er noget, der skal siges, som ikke kan blive sagt med de sædvanligt brugte begreber. Det er i denne sammenhæng, at talen om det civile samfund kommer ind» (Larsen 1993:5). Det er verdt å ha dette i bakhodet når man skal fortolke begrepets fruktbarhet i empiriske analyser.
Så hvordan definerer man sivilsamfunn på 1990-tallet? Det mest omfattende arbeidet hittil, omkring sivilsamfunnsbegrepet er Cohen og Aratos Civil Society and Political Theory (1995). Boka er et forsøk på å konstruere en kompleks teori om sivilsamfunn (1995:vii). Deres arbeidsdefinisjon av sivilsamfunn er: «A sphere of social interaction between economy and state, composed above all of the intimate sphere (...), the sphere of associations (...), social movements, and forms of public communication» (ibid:ix). Herunder framhever de spesielt familien, frivillige foreninger og organisasjoner (som tilhørende de to første kategoriene). De sier videre om sivilsamfunnets dannelse og vedlikeholdelse at det er avhengig av både aktørers kreative handlinger og rettighetstilskrivelser såvel som lovmessige garantier fra staten:
«Modern civil society is created through forms of self-constitution and self-mobilization. It is institutionalized and generalized through laws, and especially subjective rights, that stabilize social differentiation. While the self-creative and institutionalized dimensions can exist separately, in the long term both independent action and institutionalization are necessary for the reproduction of civil society.» (ibid).
De to teoretikerne arbeider først og fremst innenfor en statsvitenskapelig diskurs. Definisjonen er et resultat av ønsket om å kombinere institusjonelle aspekter med et handlende aktør-perspektiv. Det påpekes at det er menneskene som skaper sivilsamfunnet gjennom handling og engasjement, men det er kun staten som kan garantere sivilsamfunnets eksistens gjennom å håndheve lover som sikrer dets kontinuitet. Cohen og Arato definerer også familien som del av sivilsamfunnet, i motsetning til Hegel. For ham betydde sivilsamfunnet det som var mellom familie og stat. Problemet med deres forståelse er at den er så vid at den kan omfatte så mye at den blir meningsløs, og ofte innsnevres definisjonen til en mer hegeliansk forståelse, slik antropologen Wedel opererer med: «A 'civil society' exists when individuals and groups are free to form organizations that function independently of the state, and that can mediate between citizens and the state» (i Hann 1996:1). Disse definisjonene peker på institusjonaliserte former for sosialt liv. Det er tydelig at man tenker seg sivilsamfunnet i forhold til formelle rammer. Enten er det sivile samfunn et parallellsamfunn fritt og uavhengig av staten (Havel 1985), eller så er den en autonom sektor. Denne sektoren er ikke helt avgrenset, men forholdsvis fri fra statlige føringer, og tilstedeværelsen av uavhengige organisasjoner er det fremste kjennetrekket.
Jeg har nå vist sivilsamfunnsbegrepets mange betydninger innenfor det jeg har kalt en konvensjonell forståelse av begrepet. Spørsmålet om hvor fruktbart det er i en empirisk basert analyse gjenstår å se. Jeg vil i resten av kapittelet sette et skille mellom civic og civil society (Buchowski 1996). Civic betegner pluraliteten av organisasjoner og institusjoner i et samfunn (ibid:82). Siden det ikke finnes gode norske oversettelser av civic og civil som kan uttrykke nyanseforskjellene, vil jeg benytte meg av de engelske termene i teksten. Civic society er nærliggende det norske uttrykket den tredje sektor, som betyr mangfoldet av organisasjoner som ikke er direkte knyttet til staten og markedet. Nedenfor vil jeg undersøke begrepet som et fenomen i tid og rom. En drøfting av civil society vil jeg først foreta i slutten av kapittelet.
I de neste avsnittene vil jeg gi en framstilling av det offentlige rommets utvikling i Tsjekkia med vekt på historiske rammebetingelser for den tredje sektors eksistens og grad av autonomi. Denne utviklingen er knyttet til staten, slik at det også har vært nødvendig å skildre den overordnede politiske situasjonen i landet. Dette utgjør også den historiske konteksten for Grønn Klodes eksistens.
De tsjekkiske områdene var del av det habsburgske imperium i nesten 300 år, fra 1620 til 1918. De hadde tidligere vært selvstendig kongedømme eller i allianser med andre konger og fyrster, men ble fra 1620 redusert til provinser uten særlig selvråderett. Det var mange områder som var bebodd av tysktalende grupper, spesielt i de vestlige tsjekkiske områdene.(13) Den tysktalende befolkningen hadde på denne tiden en privilegert posisjon i det offentlige livet. De tsjekkiske områdene var de mest industrialiserte i Østerrike-Ungarn, som følge av fruktbare jordbruksområder, rike naturressurser og geografisk nærhet til varemarkedet i Vest-Europa (Gotaas 1992:35). Denne faktoren er viktig for utviklingen av en selvstendig borgerklasse som etterhvert fremmet krav om politisk innflytelse. Tysk var det eneste offisielle språket fram til langt ut i forrige århundre, mens tsjekkisk var bondestandens språk (som til tider hadde vært nær å bli utdøende). Som i så mange andre europeiske land ble også de tsjekkiske områdene gjenstand for en nasjonal oppvåkning i pakt med den romantiske tidsånden som preget Europa på 1800-tallet. Fram til 1867 var Habsburgmonarkiet preget av vekslende perioder med liberalisering og innstramming av politiske og såkalte 'kulturelle' rettigheter; som rett til å bli undervist på skolen i sitt eget språk. Etableringen av dobbeltmonarkiet, som gav henholdsvis Østerrike og Ungarn lik status i 1867, førte til vesentlige forandringer for tsjekkerne. Konstitusjonelle lovendringer gav større bevegelses- og talefrihet. Folk levde fremdeles i en politistat, men en som var «exposed to public criticism and confined to civilised behaviour» (Taylor 1976:138). Den nye konstitusjonen (Artikkel 19 av 1867) var liberal ved at den slo fast at alle etniske grupper hadde like store rettigheter til å ivareta og dyrke sin nasjonalitet og sitt språk (Kann 1977:339). Alle skolene skulle organiseres som hver etniske gruppe fant passende, og det skulle ikke være nødvendig å lære et annet språk enn sitt eget. Men liberalismen i dette var mer tilsynelatende enn reell, hevder Kann (ibid). De såkalte nasjonale rettighetene, som var basert på etnisk tilhørighet, omfattet bare individuelle borgere, og disse hadde vansker med å anvende dem i det offentlige liv. I praksis måtte alle lære tysk for få kunne opptre på den offentlige arena, enten det gjaldt høyere utdannelse eller administrativt arbeid.
Det er verdt å nevne at de klassiske sivilsamfunnsperspektivene ikke trakk inn slike begrensninger i sine teorier. Forutsetningene var at borgerne hadde bevegelses-, tale- og økonomisk frihet, og ikke minst anledning til å bli hørt og få tale i det hele tatt. Den tsjekkiske borgerstanden var liten, uten særlig innflytelse, og var avhengig av å lære tysk. I tillegg var de politiske myndighetene raskt skiftende i sin undertrykkende karakter, selv om dette bedret seg etter grunnlovsreformer i 1867.
Språkstriden i forhold til de tyske grupperingene i Tsjekkia, var det viktigste temaet i den offentlige sfæren på denne tiden. Det ble kjempet for en revitalisering av språket i skolen og rett til å snakke tsjekkisk i offentlige sammenhenger. Tsjekkernes fokus på språket indikerer at en samling av nasjonen - det vil si å bygge opp et tsjekkisk språklig og kulturelt fellesskap - var viktigere enn politisk uavhengighet. Mange patriotiske foreninger ble stiftet for å fremme kunst og utdanning. Det inkluderte både vitenskapelige og kulturelle foreninger såvel som kvinneutdannings-organisasjoner og stiftelser for å hjelpe fattige studenter. Målet var å høyne det kulturelle nivået og kunnskapsnivået til tsjekkiske borgere innenfor det habsburgske imperium (NROS 1996b:6). En av de viktigste organisasjonene i denne prosessen var idrettsforeningen Sokol, som ble grunnlagt i 1862 (Holy 1996:63). Selv om den skulle være en idrettsorganisasjon, hadde grunnleggerne også andre intensjoner. De så Sokol som en motvekt til tyske turnforeninger og forestilte seg at Sokol skulle spille en sentral rolle i den tsjekkiske hæren. Idrettsutøvere ble også etterhvert sterkt involvert i politiske hendelser mot slutten av århundret. Dette illustrerer hvordan kampen for tsjekkisk kultur etterhvert ble fulgt av krav og drømmer om politisk uavhengighet.(14) Sokol ble forbudt i 1915 av de østerrikske myndighetene, men grupperinger ble dannet utenfor landet (i Frankrike, Italia og Russland) og disse var med å kjempe i 1.verdenskrig (King og Nebeský 1995:16).
Det østerrisk-ungarske dobbeltmonarki ble oppløst etter 1.verdenskrig, og mange nye selvstendige stater ble dannet. Tomáš G. Masaryk og Eduard Beneš, som drev en aktiv lobbyvirksomhet blant de vestlige alliertes ledere under krigen, har fått æren for opprettelsen av Tsjekkoslovakia. De var henholdsvis formann og generalsekretær i det tsjekkiske nasjonal-rådet som i eksil ledet motstanden mot dobbeltmonarkiet. Den økonomiske boomen etter 1.verdenskrig ble etterfulgt av økonomisk depresjon og kriser på 1930-tallet. Dette førte til en oppblomstring av frivillige organisasjoner som forsøkte å hjelpe mennesker i sosial nød.(15) En del veldedighetsorganisasjoner samarbeidet med offisielle, statlige organer for offentlig omsorg, og hadde en viss administrativ makt (NROS 1996b:7).
Den 1.republikken kalles gjerne en borgerlig republikk, i betydningen av en statsforfatning etter vestlige demokratimodeller og en kapitalistisk basert økonomi (Gotaas 1992:39). Holy hevder at den politiske kulturen i Tsjekkia er personfokusert, noe som ble etablert allerede i den 1.republikken (1996:165). Masaryk var en nokså autoritær leder som omgav seg kun med en liten gruppe av personer som influerte direkte på politiske beslutninger. Han utfordret aldri grunnloven, men det hevdes at han var flink til å sno seg rundt den (ibid). Dette er relevant på grunn av den revitaliseringen minner og forestillinger om den 1.republikken har fått i dagens Tsjekkia. Henvisninger til epoken har både slagkraft og autoritet i den offentlige debatten. Flere av mine informanter kommenterte ved ulike anledninger at de håpet at Tsjekkia en dag igjen ville bli som landet hadde vært i mellomkrigs-tiden. Det er et faktum at Tsjekkoslovakia var det eneste landet i Sentral- og Øst-Europa som ble demokratisk styrt gjennom hele mellomkrigstiden. Landet var et av de mest industrialiserte i Europa, det hadde en velutviklet økonomi, og utdannelsesnivået var høyt (Holy 1996). Mellomkrigstiden blir ansett som en glansperiode i 1990-årenes Tsjekkia.
Deler av Tsjekkoslovakia ble annektert av Hitler-Tyskland i 1938, etter München-forliket mellom de allierte landene og Tyskland. Tsjekkerne betraktet dette som et stort svik av de allierte, og en av grunnene til at de politiske lederne vendte fokus mot Sovjetunionen etter 2.verdenskrig. Slovakia ble et slags lydrike under Tyskland, mens Tsjekkia ble okkupert. Under tysk okkupasjon ble aktivitetene til de frivillige foreningene hindret eller forbudt. Men tusenvis av medlemmer av Sokol engasjerte seg i den politiske og militære motstanden, og etablerte motstandsbevegelser. Den ble også reetablert blant eksilmiljøer i blant annet USA etter at tusenvis av mennesker emigrerte etter hendelsene i 1948 (King og Nebeský 1995:16).
Valgresultatet i 1946, der kommunistpartiet fikk 40% av stemmene i Bøhmen og Mähren (Holy 1996:18), indikerte at mange mennesker sluttet opp om de generelle sosialistiske prinsippene. Kommunistenes maktovertakelse skjedde gradvis. De siste ikkekommunistene i regjeringen trakk seg i februar 1948, i den tro at regjeringen da ville skrive ut nyvalg. I stedet ble kommunister innsatt på nye poster, med unntak av Jan Masaryk, sønn av den tidligere presidenten, som ble ny utenriksminister. Han døde derimot rett etterpå, og det er aldri blitt avklart om han ble drept eller begikk selvmord.
Bølger av strenghet og liberalisering fulgte i de neste 41 årene. På 1950-tallet ble det foretatt utrenskninger av partimedlemmer, som ble ansett for å være forrædere, etter mønster av Moskva-prosessene. Etter Stalins død ble det gradvis slutt på dette, og på 1960-tallet var det liberalisering som preget Tsjekkoslovakia. Praha-våren ble knust da Sovjetunionen og andre Warszawapakt-allierte land, marsjerte inn i august 1968. Tiden som fulgte ble kalt for 'normalisering', men i de tsjekkiske områdene var det titusenvis av akademikere og funksjonærer som ble sparket fra sine stillinger og som måtte jobbe med manuelt arbeid i mange år etterpå. Tusener flyktet dessuten fra landet eller ble fengslet.
Med hensyn til den frivillige sektoren, så ble de fleste aktiviteter gjenopptatt etter krigen, men mange organisasjoner ble forbudte og deres eiendommer konfiskerte. Alle lovlige organisasjonsaktiviteter ble samlet under paraplyorganisasjonen Nasjonal Front (Národní Fronta) sin kontroll. Det gjaldt både politiske, yrkes- og såkalt frivillige, sosiale organisasjoner (NROSb 1996:7). Alle organisasjonene var strukturert etter prinsippene om 'demokratisk sentralisme'. På toppen av organisasjonshierarkiet fantes en person som var medlem av og hadde tillit hos det kommunistiske partiet.(16) Organisasjonene ble kontrollerte ved at lederne ble valgt ut og holdt under oppsikt av kommunistpartiet. Generelt medlemsskap i noen politiske organisasjoner var i de fleste tilfeller bare en formalitet som inkluderte å betale avgiften og vise seg på møtene. Men det kunne ha direkte sosiale konsekvenser om man avstod, i form av mulighetene for å bli nektet å ta høyere utdannelse eller å få visse stillinger. Videre ble mange organisasjoner etablert på initiativ fra myndighetene, og flere av dem ble lansert som alternativer til organisasjoner som ikke var tillatt, slik som speiderne. Andre organisasjoner ble forbudte uten at det ble opprettet alternativer, og det gjaldt spesielt foreninger knyttet til kirken. Mange av disse organisasjonene, eller mer korrekt; de mest aktive medlemmene gikk inn i det Svetlik kaller 'den uformelle sektoren' (1997:4). Det pågikk blant annet skjult ordinasjon av prester under hele den kommunistiske epoken i Tsjekkoslovakia.
Det har vært et møysommelig arbeid å forsøke å nøste opp organisasjonenes virksomhet fra denne tiden. Opplysningene er mangelfulle og motstridige. Et eksempel er Sokol, den idrettsforeningen som ble nevnt tidligere. En skriftlig kilde (NROSb) hentyder at den var forbudt under store deler av den sosialistiske perioden. Men navnet Sokol er nevnt i denne tidsperioden i noen kommunekrøniker som antropologen Haukanes har studert.(17) Det viser at den lokale idrettsavdelingen av og til ble kalt Sokol, og dermed ble omtalt i offentlige dokumenter i perioder hvor navnet og organisasjonen altså skulle være forbudt. Dette kan være en indikasjon på at statens forbud ikke var mulig å håndheve fullt ut, og at menneskene forholdt seg pragmatisk til ulike typer påbud og forbud. En informant gav meg i tillegg en tredje opplysning: Hun mente at Sokol ble offisielt forbudt i 1949, men at noen avdelinger fortsatte under andre navn. I en kort periode rundt 1968 kom den igjen inn i varmen for deretter å bli forbudt. Tilfellet Sokol illustrerer kanskje det siste alternativet som Svetlik skisserer for organisasjonsvirksomhet under kommunisttiden (1997:4): En del organisasjoner som først og fremst var lokalt aktive, fikk lov til å fortsette sine aktiviteter fordi de ikke ble ansett som noen trusler for de sentrale myndighetene.(18) Dette kan kanskje forklare hvorfor Sokol kunne drive på med sine idrettsarrangementer i landsbyene, og samtidig ikke formelt ha rett til å eksistere. Ikke minst illustrerer det at den kommunistiske staten har mange nivåer, og at den ikke greide å være 'totaliserende' i utøvelsen av makt og kontroll over befolkningen. Dette er det sentrale temaet i resten av kapittelet, men først vil jeg fullføre den historiske gjennomgangen.
Flere store demonstrasjoner på merkedager i 1988 og i januar 1989, mengder av østtyskere som flyktet til den vesttyske ambassaden i Praha sommeren 1989, og murens fall i Berlin noen måneder seinere, gav forvarsler om fundamentale endringer. Tsjekkoslovakias ledere prøvde imidlertid i det lengste å ignorere signalene. Ivan, en av mine informanter i Grønn Klode fortalte dette om en av de demonstrasjonene han var med på, i anledning 28.oktober(19) - tre uker før novemberrevolusjonen begynte:
Vi ble tatt med inn i en buss, og de dro oss med til en politistasjon i liten by utenfor Praha. Vi stod der i løpet av natten (...) Vi stod i et gårdsrom på politistasjonen, med hendene over hodet, og hundene bak oss, og beina slik som dette og hendene som dette [viser med kroppsbevegelser], gutter som jenter, i en time (...) Tidlig om morgenen bragte de oss tilbake, og vi ble satt av bussen i grupper, for hver andre kilometer på veien til Praha. For hver andre kilometer dyttet de 10-15 folk ut av bussen, og vi måtte gå til fots tilbake. (...) Det var flere demonstrasjoner, og politiet slo oss over hodet. Det var litt morsomt, men også litt farlig, de hadde vannkanoner (...) Det var en stor demonstrasjon, og politiets angrep var for hardt, og fra denne dagen forandret alt seg. Folk ble mer aktive...
17.november 1989 ble en stor studentdemonstrasjon arrangert i Praha.(20) Tusenvis av studenter marsjerte mot sentrum, og ble lokket inn i en blindgate der de ble banket opp av politi. Dette var opptakten til demonstrasjoner som samlet 2-300.000 mennesker i sentrum av Praha (Gotaas 1992:6). Det utløste generalstreik over hele landet, og i løpet av ti dager ble partisjef Jakeš tvunget til å gå av. En provisorisk regjering med både kommunister og ikkekommunister ble deretter etablert, og den tidligere dissidenten Václav Havel ble utnevnt til president av nasjonalforsamlingen den 29. desember 1989. De første frie valgene ble holdt i juni 1990.
Antallet frivillige organisasjoner eksploderte rett etter revolusjonen. Den frie organisasjonsretten ble garantert gjennom Lov 83 i 1990. En stor andel av Nasjonal Fronts midler ble overført til flere nyopprettede stiftelser, som delte ut økonomisk støtte til individuelle organisasjoner og deres prosjekter. Mange kirkeorganisasjoner gjenopptok veldedighetsarbeid, og en del foreninger fra den 1.republikken ble forsøkt gjenopprettet. Røft regnet fantes det i 1995 ca. 28 000 sivile foreninger og 4500 stiftelser (NROS 1996a:6). En stor andel av dem er imidlertid hobbyklubber, sportsforeninger og yrkesorganisasjoner (ibid:14).
Jeg har nå belyst utviklingen av civic society i Tsjekkia. Den har visse fellestrekk med en vesteuropeisk utvikling, men forskjellene er markante med en lang historie med politisk undertrykking. Jeg har vist at førti år med manglende organisasjonsfrihet ikke hadde drept organisasjonslivet, men at det ble forsøkt styrt av myndighetene. Jeg vil i de neste avsnittene vise hvordan folk utnyttet muligheter, og fikk utrettet resultater, på en måte som ikke kan belyses med det perspektivet jeg til nå har anvendt. Først vil jeg introdusere et annet aspekt ved sivilsamfunnsbegrepets fornyede aktualitet.
Dissidentene i Sentral- og Øst-Europa krevde at folket måtte få en fri, offentlig sfære, uavhengig av statlig innflytelse. Den skulle være en motpol til statsmakten, i tråd med liberalistisk tradisjon som illustrert overfor (se Havel 1985). Det skapte en bestemt visjon av det nye samfunnet - og det sivile samfunnet - som ville oppstå når bare det kommunistiske styresettet falt.
Akademikere og intellektuelles perspektiver har på sett og vis blitt videreført og materialisert ved demokratibyggingsprogrammer og utviklingsprosjekter for å bygge opp sivilsamfunnet. Kunnskap og penger har strømmet jevnt fra Vest til Øst siden 1989. Sampson (1996) har lansert begrepet transisjonsindustri for å beskrive den interaksjonen og prosessen som har foregått: Den kalde krigens øst-vestblokker har blitt erstattet av vestlige lands bevisste forsøk på å 'hjelpe' statene i overgang til markedsøkonomi og demokrati. Denne hjelpen overføres gjennom et uendelig antall hjelpeprogrammer. Men den er også mer dyptgående, sier Sampson; det er ikke bare ressurser som øses over Sentral- og Øst-Europa, men vestlige organer driver også en modelleksport, eller en representasjonseksport. Bak gode forsetter om å hjelpe de nye demokratiene ligger forestillinger om at landene med tiden skal bli som dem i Vest-Europa, bare forholdene legges til rette og relevant kunnskap blir formidlet på en presis måte. Kunnskap formidles gjennom prosjekter og programmer som skal bygge opp kompetanse og infrastruktur (tekniske hjelpemidler), og som skal skolere lokale organisasjons-medlemmer i 'organisasjonsstruktur' og 'organisasjonsstrategier'. Alle slags kurs og trenings-programmer er de konkrete manifestasjonene av modelleksporten. Mye kapital og kunnskaps-overføring skjer med andre ord i sivilsamfunns-dannelsens navn. Det synes også å være en bestemt forståelse av sivilsamfunn som ligger til grunn for modelloverføringen, en forståelse som først og fremst vektlegger institusjonsbygging basert på modeller fra 'eksportørenes' egne samfunn.
Hva er så mulighetene for suksess? Seligman hevder at etterspørselen etter sivilsamfunn i Sentral- og Øst-Europa egentlig er et krav om de typer av demokratiske strukturer og institusjoner som identifiseres i Vest-Europa og USA (1992:160). Men mulighetene for å oppnå dette anser han som dårlige, fordi institusjonene i Vesten er så tett knyttet til historiske forhold og statsbyggingsprosesser. Siden disse strukturelle forutsetningene ikke har vært tilstede, har det heller ikke blitt utviklet grunnleggende, frie rettigheter og respekt for enkelt-individet i Sentral- og Øst-Europa. Det vil si de verdiene som Seligman hevder ligger til grunn for sivilsamfunnet.
Disse påstandene reiser en rekke innvendinger. Seligman tar for gitt at landene i Øst har bedt om de spesifikke formene som hjelpeprogrammene ofte tar, og at de ønsker å bli som landene i Vest. Det autonome, handlende individ er grunnlaget for hele analysen og knyttes tett til statsborgerskapsrettigheter. For Seligman er sivilsamfunnet først og fremst knyttet til staten som motpol, og kan aldri bevege seg under eller over dette nivået. En rekke antropologer har vist at dette ikke trenger å være det eneste utgangspunktet for å kunne drøfte sivilsamfunn som en empirisk størrelse (se Hann og Dunn (e