Å gjøre det mobile
permanent: Campingplassen som landsted
Om forvaltning av tilgjengelighet
i et norsk ferie/fritidsmiljø
Ellinor Angell Thomassen
Hovedfagsavhandling i sosialantropologi,
Institutt for sosialantropologi, Universitetetet i Tromsø 1997
|
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/T/Thomassen_E_A_01.htm.
|
Feltarbeidet som denne avhandlingen bygger på, foregikk i løpet av en sesong sommeren 1996 på en sørnorsk campingplass som jeg velger å kalle Sandstrand. Mange av camperne hadde tilbrakt sommerhalvåret på plassen gjennom 10-12 år, og enkelte hadde vært der i nærmere 40 år. Plassen var prega av denne stabiliteten blant camperne, noe som framkom både i omgangsform og i byggestil. Det var individuelle løsninger med stasjonære anlegg rundt mange av vognene, som plattinger og levegger, blomsterbed og utekjøkken. Ei dame som hadde vært på plassen gjennom 15 år sammen med sin mann, fortalte: "Det har alltid vært drømmen å få vogn. Vi begynte å rigge oss til med hage, og betrakter det nå som vårt landsted". Mannen hennes tilføyde: "Man får en slags kjærlighetsfølelse for plassen, må bare ned. Det er et eller annet som drar i den retningen"(1).
En campingplass er en avgrensa og forholdsvis oversiktlig arena. Denne oversiktligheten har sammenheng med de fysiske omgivelsene som åpner for stor innsikt i hverandres privatliv som foregår bak tynne teltvegger og i små vogner. Det er kort avstand til naboene, og lyd fra og innsyn til naboene får en annen og mer framtredende karakter enn i de godt isolerte helårsboligene. I motsetning til i eneboligstrøkene som de fleste kommer fra, så foregår mye av samhandlingen på campingplassen på en felles arena, og den private sfæren er begrensa. Disse forholdene fremmer en tilgjengelighet til hverandres liv som forsterkes ved at folk nærmest er kontinuerlig tilstede den tiden de er på campingplassen.
Sentrale tema i norsk kultur kan problematiseres med utgangspunkt i campingplassen. Slike steder bryter med mange stereotypier om det norske, og om hva nordmenn liker å gjøre i fritida. Behovet for distanse, å trekke seg tilbake og å være alene, eller iallfall bare sammen med noe få utvalgte og i avmålte mengder, er verdier som mange nordmenn setter høyt og som gjerne framheves som et særtrekk ved norsk kultur. "Privatlivets fred" oppfattes å være særlig høyt verdsatt av nordmenn, men på campingplassen utviskes til en viss grad grensa mellom det offentlige rom og den intime samhandlingen. Både familielivet og boligen som vanligvis tilhører den private sfæren, blir i denne sammenhengen utfordra. Boligen som beskyttelse av privatlivet og familien, har en helt annen utforming enn i helårssamfunnet.
Disse problemstillingen ble aktualisert for meg under en ferie i Danmark. Vognene på en campingplass der sto alle tett, men særlig ei vogn skilte seg ut. Den var så innebygd av levegger i tekstil, at det virka som om beboerne måtte gå gjennom en labyrint for å komme inn til vogna. Jeg funderte på hva det var med denne ferieformen; så nært innpå andre, men allikevel adskilt, som var så tiltrekkende at mange valgte det igjen og igjen. For meg framsto denne livsstilen som et paradoks som det var verd å undersøke ved å oppsøke. Da jeg tilfeldigvis stoppa på Sandstrand under en ferietur i Norge noen år seinere, ble det klart at dette var en aktuell plass for en slik studie.
Camping er en ferieform det er knytta mange verdier til med hensyn til smak, klasse og stil. For noen er camping nærmest kroneksempelet på dårlig smak både med hensyn til den fysiske utformingen av sted og av bygninger, og i forhold til de aktivitetene som foregår der. For camperne er det en ønsketilværelse. Camping er verken særlig belyst eller praktisert innenfor akademia. Avhandlingen vil (derfor) gi en ganske detaljert framstilling av det livet som utspiller seg på en campingplass og de praktiske og sosiale løsningene som velges når det mobile gjøres permanent(2). Jeg ønsker å vektlegge det empiriske, og i den grad jeg er i stand til det, å belyse denne livsstilen fra campernes ståsted. Tilværelsen på Sandstrand er et frivillig prosjekt, bygd på lystprisippet. Folk drar dit, fordi de har lyst (da med unntak av noen tenåringer). Gleden ved å være på Sandstrand som framkom i latter, lek og gode historier, og i lengselen etter at sesongen skulle starte opp igjen, står i kontrast til det bilde av camping som framstilles i media og reklame(3). Ved å fokusere på campingplassen, ønsker jeg å framheve en virksomhet som er oversett og tildels latterliggjort, men som innebærer positive kvaliteter i det norske samfunnet.
Jeg har vært opptatt av de av camperne på Sandstrand som kom tilbake til plassen år etter år, de som brukte plassen som et landsted. De utgjorde det absolutte flertallet av camperne, og denne sommeren sto det 300 vogner der fast(4). Noen få tok med seg vogna på feriereiser til andre steder i løpet av sommeren, og enkelte brukte den på fjellet om vinteren. Men de aller fleste hadde vogna stående på plassen gjennom hele sesongen. Jeg kaller de langtidscamperne, eller bare camperne(5).
Sandstrand er en "familiecamping", noe som ble fastslått i markedsføringen av plassen. Parforholdet hadde en sterk posisjon på plassen, og var dominerende både i antall og i ideologi. Det var få formelle strukturer og posisjoner på campingplassen. Praktisk og sosial organisering i form av samarbeid foregikk stort sett mellom enkeltmennesker og i tette nettverk. Dette er faktorer som forsterka at de få enslige som var der, ble marginalisert. Lignende tendenser ser en i hverdagslivet (Rosengren 1991:89), men det å skille seg ut blir mer synlig og mer kritisk (om det er på denne eller andre måter) på en så oversiktlig arena som en campingplass utgjør.
Spørsmålene jeg stiller, har tilknytning til hvordan camperne forvalter privatlivet sitt på en plass hvor de er så tilgjengelige for hverandre, og hvor mulighetene til å trekke seg tilbake er mer begrensa enn i hverdagslivet:
Hvordan dannes og opprettholdes private fora på en arena hvor så mye er offentlig? Hvilke sosiale og fysiske markeringer brukes for å tydeliggjøre grensene? Hvordan skapes håndterbare fellesskap på en plass hvor så mange er så tilgjengelige for hverandre? Hvordan håndterer folk nærhet og distanse når mulighetene for kontakt er så omfattende?
Det er ikke bare de fysiske omgivelsene på selve campingplassen som innvirker på samværsformene, men også at camperne er adskilt fra den omkringliggende bygda og fra hverdagslivets regler og rutiner. Campingplassen brukes i ferier og i helger, og av pensjonister i lengre perioder. Hvilken betydning har feriekonteksten og atskillelsen fra hverdagslivet for omgangsformen, for døgnrytme, normer og regler? Er det noe i denne ferieformen som er avviker fra andre ferieformer? Er det noe som er helt spesielt for langtidscamping?
Kapittel 1 fortsetter med å se på langtidscamping i forhold til turisme generelt. De metodiske utfordringene under feltarbeidet blir synliggjort og de analytiske perspektivene drøftes, før det gis en framstilling av plassen og camperne der.
Kapittel 2 har framveksten av camping som tema.
Kapittel 3 tar for seg de fysiske omgivelsene og hvordan camperne ved hjelp av gjenstander kommuniserer et skille mellom det private og det offentlige. Kapittelet ser på campingplassen og vogna som særprega i norsk boligmasse.
Kapittel 4 omhandler strategier for etablering av håndterbare samhandlingskontekster ved å danne et skille mellom "de og oss".
Kapittel 5 fokuserer på tidsrytme, aktiviteter og rusbruk i en ferie/fritidskontekst.
Kapittel 6 har som intensjon å gi svar på hvorfor folk velger langtidscamping og kontrasterer det til bilde av camping i media.
Kapittel 7 problematiserer dikotomien moderne-tradisjonelt og stiller liminalitets-begrepet opp imot dette. Kapittelet avsluttes med en oppsummerende konklusjon.
Turisme har blitt et omfattende forskningsfelt innen samfunnsvitenskap, og etterhvert også et tema for antropologer. Samfunnsvitere har gjerne vært opptatt av turismens konsekvenser for lokalbefolkningen eller for økologi og miljø (Svalastog 1994, Amundsen 1992). Det finnes detaljert statistikk over antallet ferierende, hvordan de overnatter, hvilke framkomstmidler de bruker, hvem de reiser sammen med og så videre(6). Utallige typologier har vært laga med grupperinger av turister etter reisemål, reisemåte og reisefølge. Valene Smith var en av de første, med en gradering fra oppdagelsesreisende og eliteturister til charterturister (Smith 1989). Boka hennes "Hosts and Guests. The Anthropology of Tourismn" har blitt betegna som et pionerarbeid som legitimerte det akademiske studiet av turisme i USA. Den utkom første gang i 1977.
Den danske sosiologen Jens Tonboe definerer turisme som "opplevelses-orientert mobilitet". Folk forlater frivillig og midlertidig sitt hverdagsliv for å oppleve en annen verden. I Tonboes definisjon trenger man ikke å reise i vanlig forstand for å være turist. Mobiliteten kan bestå i å rusle rundt i egen by. Kontrasten til dagliglivet ligger i perspektivet på opplevelsen: Det uforpliktende i møte med det fremmede. Turisten påtar seg for en tid rollen som en "fremmed" ved å krysse hverdags- og arbeidslivets grense (Tonboe 1993).
Etnologen Ingunn Grimstad beskriver en livsstil som har paralleller til langtidscamping. Hennes empiri er fra hytteøyene ti minutter fra Oslo, hvor hytteeierne tilbringer store deler av sommerhalvåret. Hun har hatt problemer med å definere denne virksomheten i forhold til fastlagte begreper, og kaller det et "fritidsmiljø". Hun vektlegger kontrasten til lønnsarbeidet, men nevner i en bisetning at de fleste hytteeierne daglig dro inn til byen på jobb (Grimstad 1990:48). Men hjemmet er vel for de fleste også et fritidsmiljø? I og med at jobben for mange var en daglig del av tilværelsen på hytteøyene, ble forskjellene fra hjemmemiljøet kanskje ikke så store akkurat på dette området.
Hvordan passer så camperne på Sandstrand inn i fastlagte begreper og kategorier om turisme, ferie og fritid? Langtidscamperne oppsøker det samme stedet igjen og igjen etter et par timers kjøring hjemmefra. De møter de samme menneskene som de traff helga før, og året før. En del av camperne på Sandstrand hadde ikke (lenger) noen tilknytning til arbeidslivet. Mange var pensjonister, noen uføretrygda og enkelte husmødre. Hva som er ferie eller fritid for disse gruppene som ikke er tilknytta arbeidslivet, kan synes uklart. En pensjonist på Sandstrand eller på hytteøyene, har det vi kaller fritid uansett hvor vedkommende måtte befinne seg. Med uttrykket "fritidslandskap" antyder Grimstad (1990) en mental konstruksjon og en opplevelse av fritid som er knytta til et sted som er adskilt fra hverdagslivets og helårsboligens forpliktelser. På samme måte er Sandstrand for camperne et slikt fritidslandskap, et sted å lengte til, og å komme tilbake til.
Er så camperne på Sandstrand turister? Antropologistudenten Linda Jonsen møtte påstanden fra dansk turistnæring at fastliggerne ikke kom inn under kategorien turister, og endatil utgjorde en hindring for en turistmessig utvikling (Jonsen 1994). Langtidscampernes reisemønster ligner på "hyttefolkets", men ingen har vel funnet på å definere sistnevnte som turister. Forflyttelsen og kontrasten til hverdagslivet skulle være den samme for hytteeiere og langtidscampere. Er eiendomsforholdet et sentralt element vedrørende turisme? Er det fordi hytteeierne drar til et sted som de eier, som gjør at de ikke passer inn i betegnelsen turist? Er det campingvognas mulige mobilitet og dermed assosiasjonene til det å forflytte seg, som gjør forbindelse til turisme sterkere enn reisen til den stasjonære hytta? Er de som drar til egne leiligheter i Spania "mer turister" enn de som drar til hytta si på Bjørnefjell? Det kan være interessant å se på forestillinger som vi tror vi tenker så klart om, men som viser seg å være uklare når de gås nærmere etter i sømmene. Men for å sitere Mary Douglas:
"Det er bedre å slutte å flisespikke definisjoner, og heller forsøke å sammenligne hva folk tenker..." (Douglas 1997:44).
Blant langtidscamperne på Sandstrand var aldri turistbegrepet aktuelt som betegnelse på den virksomheten som foregikk der. Folk var i det hele tatt lite opptatt av definisjoner og kategoriseringer. Uttrykket "Vi som ligger fast på Sandstrand" ble noe nølende framsatt en gang jeg etterspurte om det var et begrep som omfatta denne formen for camping, og som ble brukt på plassen. Jeg hørte aldri noen fellesbetegnelse i daglig bruk, men uttrykket er dekkende for dem som står i fokus for denne avhandlingen. At denne sykliske livsstilen ikke passer inn i begrepene turisme, ferie eller fritid, understreker langtidscamping som en anomali. Dette gjelder innen turistnæringen, i blandingen av fysiske elementer som er på en slik plass, og i det å gjøre det tenkte mobile til en tilnærma permanent "landsby".
Langtidscamping kan med litt godvilje kalles opplevelsesorientert mobilitet. Folk forlater hverdagslivet midlertidig for å oppleve noe annet, jevnfør Tonboe. Men dette "annet" er ikke det usikre og fremmede, men gjentakelsen og det kjente. Det å komme tilbake til noe kjent, er det sentrale, og ikke det å søke det ukjente. Denne doble bosettingen er en del av langtidscampingen, en flerlokal stedlige tilknytning som stipendiaten Erling Krogh (1995) kaller det.
Det kjente innebærer allikevel en kontrast til livet hjemme, og er en viktig del av det camping gir camperne. Å forstå hva det er, har vært mitt utgangspunkt.
Mitt feltarbeid gjennom fire og en halv måned foregikk på et geografisk område som var adskilt fra omgivelsene med gjerder og hekker. Kontakten med "de utenfor" var forholdsvis liten. I så måte var det likhetstrekk med tidlige antropologiske feltarbeid, hvor de studerte ble framstilt som en ganske lukka enhet. Campingplassen er avgrensbar som en "tradisjonell landsby", men det som foregikk innenfor gjerdet, var bygd på moderne teknologi og livsførsel.
Jeg hadde forventninger om at informasjon skulle tilflyte meg lett i det jeg anså som et oversiktlig og åpent samfunn. Jeg tenkte at en fremmed, enslig kvinne med et barn, nordlending og ikke minst student ville bli snarlig registrert, og informasjonen om min ankomst spredt over plassen. Denne forestillingen var ikke blitt dempa av det jeg hadde lest fra campingstudier, selv om en etnologistudent fortalte meg at hun under sitt månedslange feltarbeid på en østnorsk campingplass, hadde opplevd større vansker med å få kontakt enn forutsatt(7). Som den utadvendte (og optimistiske) type jeg er, regna jeg med at det skulle gå glatt. Jonsen (1994:11) skrev følgende fra sitt første møte med en dansk campingplass: "`Ankomst` er alt for neutralt et udtryk for min infinden på denne campingplads - jeg må karakterisere det som en riktig `modtagelse`". Hun forteller videre at en eldre herre som dukka opp og presenterer seg som "p.t. konstitueret lejrchef- og hva` ka` jeg så gøre for dig, lille skat?" Min ankomst foregikk uten særlig oppmerksomhet. Etter at vertskapet jeg leide vogna av, hadde dratt hjem til sitt, fortsatte min sønn og jeg å bære ting inn i vogna. Ei dame i 60-åra hilste med et nikk, og sa i forbifarten; "Ja, det er mye å bære og ordne for å komme i gang". Dette var den første kontakten med andre campere og følelsen av at alle hadde nok med sitt, forsterka seg ettersom påsken skred fram og familier og venner flokka seg utenfor de andre vognene. Første morgenen våkna vi med frostrøyk på soverommet da sikringene hadde gått i løpet av natta. Akkurat da syntes jeg ikke at mitt hjemme-feltarbeid lå noe tilbake for mine medstudenters i fjernere himmelstrøk, verken når det gjaldt praktiske eller sosiale utfordringer.
Campingplassen er en forholdsvis oversiktlig arena, men dermed også en plass hvor begrensning av tilgjengelighet blir sentral, fordi privatlivet (bokstavelig talt) har trange kår. Informasjon fløt ikke slik jeg hadde trodd, verken om meg eller til meg, og deltakelse var ikke så lett å få i stand som antatt. Jeg måtte revidere arbeidsmetodene og begynte med intervjuer for å få kontakt og opplysninger. Overgangene mellom formelle intervjuer og samtaler er ofte mer uklar enn det vi som forfekter deltakende observasjon som metode, gjerne innrømmer (se Nielsen 1996:110). Jeg kalte disse forholdsvis strukturerte samtalene for intervjuer, og gjennomførte omlag tyve stykker. Intervjuene ble foretatt til løst avtalte tidspunkt med temaet "Dine campingerfaringer" som utgangspunkt(8). Underveis noterte jeg.
Den sjenansen jeg følte når de første intervjuene skulle avtales, er noe som metodebøker ikke tar opp. Jeg var glad ingen observerte meg første gangen jeg avtalte et intervju. Jeg hadde sett meg ut noen potensielle kandidater på en av mine mange vandringer over plassen. Etter å ha satt mot i meg, gikk jeg "tilfeldigvis" forbi samme stedet en gang til. Jeg stotra fram om de kunne tenke seg å snakke med meg, da jeg skulle skrive en oppgave om camping. Ekteparet var blide og imøtekommende, og hadde tid bare de ble ferdige med å "rigge til". Hun holdt på med å vaske vinduene på forteltet, og han monterte tv-antenna. Etterhvert var det ikke lenger skummelt å avtale intervju, og disse viste seg ofte å være innfallsport til mer uformell kontakt. Jeg hadde mange samtaler med nevnte ektepar senere, vi var på diskotek sammen og jeg ble påspandert både kaffe og likør i solveggen utenfor vogna deres.
En annen forestilling jeg hadde på forhånd, var at min etterhvert 11 år gamle sønn gjennom lek og samvær med andre barn, ville medvirke til at jeg fikk kontakt med andre foreldre. Jeg hadde lest hvordan sønnen (og en forstua ankel) hadde fungert som kontaktformidler under antropologen Anne Knudsens feltarbeid på Korsika (Knudsen 1988). Det jeg ikke hadde tenkt på, var at min sønn aldri har vært en pågående unge som erobra verden i fremmede omgivelser. På våre ferier har han ganske konsekvent holdt seg til sitt reisefølge. At han er tilbakeholden ble ganske tydelig på en campingplass, hvor de andre ungene til stadighet dro sin vei. Han hadde også et nytt skolemiljø å forholde seg til, og barna der bodde selvsagt ikke på campingplassen. Han ble ganske motløs av å befinne seg i såpass skiftende omgivelser. Det var jeg som måtte hjelpe han til knytte å kontakter, og ikke omvendt. Vel hjemme igjen, tok jeg fram Knudsens beskrivelser på nytt, og så at de på langt nær var så uproblematiske som jeg hadde sett i min optimisme før jeg dro. Hun skriver om usynligheten hun opplevde; ingen lekende barn møtte de med fryderop og ingen landsbyledere ba dem på middag. Det var i det hele tatt ikke noen som tok notis av den blonde kvinnen med barnet. De gikk i ett med turistene på øya. Hennes første problem var å skape seg en synlig identitet, og da hjalp det å ha et barn med seg (op.cit:170-172). Om ikke annet, så hadde både hun og jeg som foreldre iallfall en status og dermed en rolle å utføre. Som for henne, så hjalp det også meg å ha barn med på feltarbeid mot ensomhet og ensformighet (og jeg takker igjen min sønn for reisefølge).
For Knudsen var det å bli sett og få kontakt, et oppstartproblem. På en såpass omskiftelig og privatisert sted som en campingplass, var dette forholdsvis vedvarende. Jeg var i en situasjon hvor jeg nærmest kontinuerlig måtte ta initiativ til all kontakt(9). Det at jeg bodde i ei husvogn som var plassert i ytterkanten av campingplassen, gjorde det ikke bedre. Som fremmed, student og enslig var det en ulempe med en slik tilbaketrukken plassering. Min plan hadde vært å bo i ei ordinær campingvogn som jeg selv kunne få anbrakt mest mulig sentralt. Men ei knapp uke før avreise, befant jeg meg plutselig i kategorien "boligløse feltarbeidere". Campingvognforhandleren klarte ikke å skaffe meg vogn, verken for leie eller kjøp. Dessuten ville det heller ikke vært mulig å få den inn på plassen, p.g.a. den uvanlige snømengden. (Ikke mer en 20 cm, men nok til at ferdsel med bil og vogn midlertidig var forbudt). Eieren av campingplassen fortalte meg om noen som pleide å leie ut ei vogn som sto fast på Sandstrand. Selv om plasseringen ikke var helt ideell, så medførte det at feltarbeidet kunne starte som planlagt. Leieforholdet gav dessuten anledning til hyggelige "field-break" (se Nielsen 1996) for meg og min sønn, da familien som leide den ut bodde i lokalsamfunnet.
Antropologen Rosalie Wax (1971:7) skriver om knapphet på boliger som en av de vanskeligste, og minst omtalte praktiske problemer vedrørende feltarbeid. Det å ha et sted å bo, er rett og slett grunnlaget for at et feltarbeid skal kunne gjennomføres. Hvor boligen ligger, kan ha stor betydning for hva slags informasjon en får tilgang på. Sosiologen Whilliam Foote Whyte er en av de som har gitt en detaljert beskriver av hvordan hans boligproblem etterhvert fikk en lykkelig løsning. Da han gjorde feltarbeidet som munna ut i klassikeren "Street Corner Society", skjønte han snart at det ikke var særlig hensiktsmessig å bo utenfor den bydelen han studerte (Whyte 1984). Hvordan antropologen bor, kan også ha stor betydning for det personlige velværet, noe Jean Briggs (1971) opphold i en iglo er et kjent eksempel på. Et mindre kjent tilfelle, og med en mer tragisk utgang, er Eva Morenos (1995)(10). Hun ble voldtatt under feltarbeid i sin avsidesliggende bolig.
På campingplassen snakkes det om hvor folk ligger, dvs hvor vogna er plassert. Dette er en betegnelse som gir assosiasjoner til det å feriere i telt, hvor det ikke var plass til stort mer enn å ligge. Jeg lå altså på Sletta, og i "den gamle husvogna" (11).
Feltarbeid har blitt framstilt som intense opplevelser, både i bokform, og i fortellinger fra studenter i seine nattetimer og i artikler. I slike sammenhenger har jeg hatt lite å bidra med. Et feltarbeid på en norsk campingplass fylt med barnefamilier, middelaldrende par, og i perioder med få andre mennesker, var verken spesielt magisk eller særlig intenst. Det gav meg ingen berusende "totalopplevelse" (Nielsen 1996). Folk kommer og drar på en campingplass, de har sine hjemmemiljøer, og de har sin familie og sine venner. Dette gjør det vanskelig å snakke om "de andre" som en enhet. På Sandstrand er det ikke ett miljø, men mange. Etter en tid fikk jeg noen omgangsvenner, og ble da særlig kjent med pensjonister som var på plassen i lange perioder. Jeg fikk mange kaffekopper og hadde mange samtaler i solveggen hos et par som hadde vært på plassen i en ti års tid. Jeg hørte mange artige historier fra dem og omgangsvennene deres. Et annet par var interessert i oppgaven min, de leste og kommenterte ting jeg hadde skrevet og fortalte fra plassens historie som de hadde kjent gjennom flere tiår. Blant barnefamiliene fikk jeg etterhvert kontakt med noen naboer. Vi gikk på stranda med våre barn, og tok en pils og en prat mellom vognene. For meg, som for en del andre på Sandstrand, så besto ikke oppholdet av intense og dype vennskap, men av mange hyggelige treff og tildels kortvarige samtaler som gjenspeiler plassens noe uforpliktende og omskiftelige karakter.
Campingplassen utfordrer norske forestillinger om det private. Mange mennesker søker sammen på et forholdsvis lite område som i utgangspunktet ikke har strukturelle avgrensningsmuligheter. Her tilbringer de dager og uker i hverandres umiddelbare nærhet. I kontrast til den ordinære boligmassen, så foregår det meste av familielivet ute i friluft, bak vegger av tekstil og i sanitære fellesanlegg. Mye av det intime livet blir tilgjengelig for andre gjennom innsyn, lyd og luktesans. Du dusjer i et felles sanitæranlegg, bringer de skitne klærne til vaskerommet og bærer søpla og doen over plassen for tømming. Praktiske gjøremål, måltider, oppdragelse og avslappende samvær foregår på en felles arena. Kjefting på unger høres om det så foregår inne i vogna. Tilstedeværelse og fravær blir registrert og kommentert.
På campingplassen dannes "hjem" på et felles område som kontrolleres etter våre forestillinger om eiendomsrett. For nordmenn er hjem og privatliv nærmest synonymer for hverandre. Hjemmet er stedet vi kan trekke oss tilbake og slappe av. Her avløses den seremonielle atferden av en mer uformell og familiær tone (Goffman 1967). Men dette fordrer en lik oppfattelse av hjemmet som en privat sfære. Noen som har fått sine forestillinger om det private og det offentlige satt på prøve, er nettopp antropologer på feltarbeid. Problemene de opplevde, var gjerne relatert til boligen, det som for oss innebærer både fysisk og sosial beskyttelse. At disse historiene er såpass like, har nok sammenheng med at de fleste antropologer (fremdeles) er vestlige, og studerer ikke-vestlige samfunn.
Fredrik Barth forteller at han ikke klarte å sove sammen med 10-12 så og si nakne baktamanmenn i ei lita hytte i Ny Guinea. Han fikk heller ikke ro rundt seg på dagtid, og måtte få bygd sin egen bolig (Barth 1991). Amerikanske Jean Briggs var engstelig for å flytte inn i en iglo sammen med en familie på fire: "It was primarily the loss of privacy I dreaded-" Også hun fikk (etter mye om og men) satt opp et eget telt. Dette brukte hun primært som arbeidsplass, men det å trekke seg unna på denne måten vanskeliggjorde samhandlingen med vertsfamilien (Briggs 1971).
Det private er ikke bare en beskyttelse av et område. Eiendomsretten omfatter alt vi anser som vårt. En annen amerikaner, Napoleon A. Chagnon som var blant yanomamöer i Amazonas, fant det svært plagsomt at enkelte dukka opp hver gang han skulle spise. De maste og tigde, og ga tydelig uttrykk for at de ville ha del i den maten han hadde med seg (Chagnon 1992). Slike historier er mange, og kommer gjerne fragmentarisk til uttrykk i framstillinger fra feltarbeider. En som har vært spesielt opptatt av forholdet mellom det private og det offentlige med utgangspunkt i forskjellige kulturelle syn på boligen, er antropologistudenten Joakim Kosmo. Feltarbeidet hans foregikk i Mikronesia, hvor amerikanske immigranter utgjør en liten koloni. Marshalleserne ser på hjemmet som en åpen arena, mens amerikanerne ser den som lukka. Kosmo fikk erfare dette da tre ukjente jenter kom på besøk en kveld. Den ene begynte uoppfordra å feie, den andre rydda og den tredje tok oppvasken. Etterpå fant de seg litt å spise i kjøleskapet hans. Neste kveld kom det åtte jenter, og Kosmo begynte å bli urolig. For å få dem til å gå, ga han etter ei stund mine til at han sjøl skulle forlate huset. Jentene så ikke noen sammenheng i det, og han måtte derfor forklare sine hensikter, noe som førte til at de aldri kom tilbake (Kosmo 1997).
Disse historiene sier noe om hvor grunnfesta vår oppfattelse er av hjemmet som en privat sone som vi med den største selvfølgelighet kontrollerer andres adgang til. Vi kan late som om vi ikke er hjemme, ved å ikke lukke opp, eller ved å la være å ta telefonen. Vi henger kapper i kjøkkenvinduene som hindrer innsyn, mens som samtidig gir anledning til å følge usett med på det som skjer utenfor(12). Vi har ringesystemer hvor folk må fortelle hvem de er, før vi i det hele tatt åpner ytterdøra. Vi har måter å signalisere at vi synes at et besøk har vart lenge nok, uten å måtte avsløre oss så grundig som Kosmo gjorde. Ved å kaste et blikk på klokka, eller ved å begynne å rydde sammen kaffekoppene, har vi sagt mye.
Nærheten til andre på en campingplass kombinert med fraværet av bastante vegger å skjule seg bak, kunne en tro medførte et sosialt kaos hvor alle omgikk alle nærmest til enhver tid på døgnet. Men også på en campingplass har folk et privatliv og muligheter for å trekke seg unna. Koder og grenseoppgangen avviker en del fra helårssamfunnet, men mer i form enn i innhold. Livet på campingplassen framsto snart som ganske organisert, med grupperinger og avgrensninger som lot seg registrere både gjennom fysiske, sosiale og symbolske uttrykk. Camperne regulerte samværet og skapte seg et privat rom tett inn på andre.
Avhandlingen belyser dagliglivets omgangsformer og kommunikasjon i et ferie/fritidsmiljø. Den lokale samhandlingen har to sider; den er knytta til personer og medfører et fellesskap bygd på en felles status som langtidscampere. Den er også knytta til plassen som et sted hvor (forestillingene om) ferie og fritid står i kontrast til livet hjemme. Identitet og sjølrealisering ble utforma i et miljø så ulikt det fragmenterte og privatiserte helårssamfunnet. Avhandlingen viser hvordan enkeltpersoner markerte avstand og kontrollerte nærhet ved å etablere et skille mellom det private og det offentlige. Differensieringsprosesser danna grupperinger som åpna for stor grad av samvær, men som også regulerte adgangen utenfra. Campingplassen er stedet for å realisere drømmer og forventninger som omfatter den delen av livet som ikke er styrt av hverdaglivets plikter. Om vinteren er plassen et slags ikke-sted, men samtidig er Sandstrand en del av campernes livshistorie.
En avhandling om langtidscamping, er en samtidsbeskrivelse av (en del av) norsk virkelighet. De tar for seg konkrete sider ved folks liv i det moderne Norge. For å analysere det livet som foregikk på en campingplass, var det få hjelpemidler å hente i norsk samfunnsvitenskapelig litteratur. Mitt første Bibsys-søk på ordet "camping", førte meg til "Teskjekjerringa på camping" av Alf Prøysen, så andre innfallsporter måtte benyttes. To områder pekte seg ut: Litteratur om camping som et sosialt fenomen fra land utenom Norge og samhandlingsanalyse med vekt på forholdet mellom det private og det offentlige.
Amerikanske samfunnsvitere var tidlig opptatt av campingplassen som en særegen kommunikativ arena. Grensemarkeringer av det privatgjorte var et sentralt tema (Nash 1982). Campingplassens mulighet for innsyn i privatlivet, har også inspirert til familiestudier (Machlies 1975, Cerullo/Ewen 1982). Foruten to studentarbeider, et tysk (Fuchs 1994) og et dansk (Jonsen 1994), har ekteparet Counts (1996) studier blant amerikanske pensjonister i bobiler, vært det eneste arbeidet med campingplassen som arena utført av antropologer.
Forvaltningen av tilgjengelighet(13) vil være et sentralt analytisk perspektiv gjennom hele avhandlingen, og dette er eksplisitt eller implisitt tema i mye av litteraturen jeg har benytta. Det dreier seg om muligheten til å regulere samværet med andre, å kontrollere og privatisere et rom rundt ens person. Dette gjelder både i en-til-en kontakt, men også ved å danne grupper som er mer eller mindre lukka. Det er en flersidig prosess; å kunne åpne men også stenge for samhandling, og den påvirkes både av individet og av omgivelsene. Signalene kan være fysiske grensemarkeringer som levegger og strategisk plasserte blomsterurner, eller det kan være kroppslige markeringer. Hvem en vil ha (eller ikke ha) kontakt med, har å gjøre med personlig identitet. De signalene en sender ut gjennom væremåte, klesstil, estetisk sans, drikkemønster og så videre, forteller noe om hvem en er, og hvem en gjerne vil bli likt av.
Å privatisere har å gjøre med å kontrollere et område rundt personen. Sosiologen og antropologen Erving Goffman (1971) og antropologen Edward Hall bruker begrepet territorialitet i denne sammenheng. Å gjøre krav på og forsvare et område er i følge Hall et universelt trekk, ikke bare for mennesker, men for alt levende. Hunder og katter, ja alle dyr markerer sitt revir. Hall påpeker hvor flaue vi blir når vi tror vi har satt oss i en stol som viste seg å være opptatt. Vi får en følelse av å ha krenka andres territorium (Hall 1959). Norske barn som hører eventyret om "Gullhår og de tre små bjørnene", lærer ikke bare at de ikke skal gå alene i skogen. Gjennom metakommunikasjon lærer de også noe om hvordan vi tenker om den private sfære, om eiendomsrett og territorialitet med uttrykkene: "Noen har sittet i stolen min" og "Noen har spist av grøten min".
Den norske antropologen Inger Altern ser det å formidle utilgjengelighet som en ressurs for å beskytte sin tid, sitt familieliv eller sin personlige integritet. Hun påpeker at de fysiske omgivelsene er med på å ivareta tilgjengelighet eller fremme utilgjengelighet (Haugen 1978A). Altern bruker flere av Goffmans dramaturgiske begreper. Hun snakker om "å spille ut" og å dekke til, å dramatisere og å ha et publikum. Altern forklarer at presentasjonen av tilgjengelighet og utilgjengelighet foregår først og fremst ved hjelp av kroppsspråk; ved styring av blikk, ansiktsutrykk, stemmebruk, og ved posisjonering i rommet. Altern sier:
"Forholdsreglene blir mer synlige når tiltak må treffes på stedet, foran hverandres ansikter" (Haugen 1978:410).
På en campingplass må "tiltak" i stor grad iverksettes ansikt til ansikt.
Goffman er opptatt av inntrykkskontroll; av å ha et grep om situasjonen og det inntrykket andre får av oss. Særlig er dette viktig i "frontstage"-situasjoner, det vil si i mer offentlige fora, i motsetning til når vi opptrer (for å holde oss til hans terminologi) i mer private, avgrensa situasjoner, "backstage" (Goffman 1992). I offentlige situasjoner blir det særlig viktig å ikke tape ansikt, men samtidig gi andre muligheter for å opprettholde eget positivt selvbilde. Dette kan gjøres ved å unngå temaer eller situasjoner som blir pinlige. Diskresjon, å fleipe bort, eller å late som en ikke ser eller hører, er anvendbare teknikker. Slike unngåelses-metoder ble praktisert i stor utstrekning på Sandstrand, og gav muligheter for kontroll og en følelse av privathet. "Taktfull blindhet" kaller Goffman dette (Goffman 1967:18). Det viste seg at mange av camperne hadde et ganske bevisst forhold til hvordan de skulle avgrense kontakten til mennesker de ikke ønska et utstrakt samkvem med, og til å gi meldinger om at de ikke ville forstyrres. Det var en stadig pågående prosess med høydepunkt i den årlige reetableringsperioden om våren. Avgrensningen viste seg gjennom boligutformingen, i differensiering mellom "de og oss" og i forholdet til tid.
I kommunikasjon med andre, er språket sentralt, men Goffman (1967) får fram at mye sies uten ord. Også på en campingplass formidles mye ikke-verbalt i forhold til gjeldende etikette, og ikke bare ved hjelp av kroppslige, men også ved fysiske signaler. Plassens oppbygging gir assosiasjoner til Goffmanns begreper, og særlig scenemetaforen. Plattingen foran hver enkelt campingvogn har likhetstrekk med en scene. Forteltet kan betraktes som et sceneteppe som kan åpnes og lukkes. Mye av samhandlingen foregår synlig for mange/frontstage. Det som foregikk backstage, det vil si inne i selve vogna, hadde verken jeg eller andre campere særlig tilgang til (utover lydene av høye stemmer som nå og da slapp ut). Goffman (1992) tar utgangspunkt i vestlig kultur, og særlig i det urbane, det skiftende og flyktige, men samtidig det fysisk avgrensbare. Han er opptatt av kommunikasjonen som skjer mellom mennesker som er innenfor hverandres synsvinkel, noe folk på campingplassen virkelig er. Det å forvalte sin tilgjengelighet, blir derfor så sentralt.
Goffmans syn på menneskelig adferd og samhandling kan virke kynisk, noe han også er blitt kritisert for (Cohen 1994:10, Urry 1995:123). Det meste vi gjør, framstår som et utspekulert spill, bygd på bevisste strategiske valg i vinnings hensikt. Han har også noen grove generaliseringer, og bruker eksempler som ut i fra dagens normer vil kunne si å ha en sjåvinistisk og rasistisk karakter(14). Dette må dog sees på bakgrunn av tida det ble skrevet i. (Boka "The Presentation of Self in Everyday Life" kom ut allerede i 1959 og var skrevet noen år tidligere). Det som gjør Goffmanns teorier anvendelige, er fokuset på mennesket som et intensjonelt vesen. Våre handlinger utspiller seg i et sosialt rom, og med bestemte rammer som vi fortolker andres og vår egen adferd etter. Det meste av det vi gjør, har vi lært å gjøre, og vår adferd må samsvare med gjeldende sosiale konvensjonene for å bli forstått. Dette har ikke bare å gjøre med sosialisering, men er noe vi (til en viss grad) styrer utifra de valgmuligheter situasjonen medfører.
I større grad enn Goffman, så er Hall opptatt av at mye av atferden som markerer grensene rundt personer, er ubevisst. Den læres tidlig og ofte uten ord. Vi blir gjerne ikke klar over våre kulturelle koder for bruk av rommet, før vi konfronteres med andres. Hall er opptatt av tidsaspektet som framkommer i rytmiske forskjeller mellom individer og grupper. Han har sett på forestillinger om tid og rom blant amerikanere, japanere og indianere, men også i ulike europeiske land. (Hall 1959, 1984). Hall sier at rom (space) kommuniseres ved flyt og skifte i distanse mellom mennesker. Kommer en fremmed for nært, flytter den andre seg automatisk unna, men hva som er nært, er kulturelt betinga. Hall kaller teorien om menneskenes bruk av space for proxemic(15). Den distansen som mennesker holder til hverandre under en samtale, opprettholdes svært nøyaktig og i et rytmisk mønster. Denne distansen innskrives i kroppen, og i våre omgivelser.
At kunnskap er ubevisst og kroppsliggjøres, har den franske sosiologen Pierre Bourdieu vært opptatt av. Denne ubevisste kunnskapen kaller Bordieu for habitus, som er;
" ..en innebygget tilbøyelighet til å tenke, føle og handle på visse måter, som formes gjennom oppvekst i en bestemt samfunnsklasse. Habitus gir oss (...). en følelse av hvor vi hører hjemme i samfunnet. Vår habitus gjør at vi tiltrekkes av visse sosiale felt og føler avstand til andre" (Bourdieu i intervju med Larsen 1994:16).
I norsk dagligtale har vi uttrykk som "magefølelsen" eller å "ha det i ryggmargen" som betegnelser på våre internaliserte styreredskap. Bourdieu kaller habitus de mest grunnleggende prinsippene for konstruksjon og vurdering av den sosiale verden, som "virker under bevissthetens og språkets terskel" (Bourdieu 1995:217). Hall kaller det "out of awareness"-aspektet; det ubevisste i kommunikasjon mellom mennesker. Han vektlegger forholdet til tid som et organiserende prinsipp. Gjennom tid og rytme formidles nærhet og distanse. Å roe seg ned sammen med noen, innebærer et tidsaspekt. Det samme gjør bråe bevegelser, men det som da kommuniseres har motsatt fortegn.
Bourdieu har som Goffman fokus på individet, men han er i større grad opptatt av at aktørens muligheter ikke alene er avhengig av sosiale konvensjoner som folk kan trikse med etter egne strategiske valg. Bourdieu trekker inn maktforhold, som blant annet uttrykkes gjennom distanse. Han får fram skjulte dynamikker mellom klassene som framtrer i adferd og som markeres materielt og symbolsk. Dette viser seg i ulik smak, og i ulik habitus. Det tilegna rommet fungerer som et symbol på det sosiale rommet, og sosiale avstander finnes mer eller mindre tilslørt igjen i de fysiske omgivelsene. Manifesteringen av makt nedfelles i kroppen og i materielle forhold; den gjenspeiles i arkitektur og i bosettingsmønster. Dette medfører en treghet som det sosiale påvirkes sterkt av.
I analyse av forholdet mellom det private og det offentlige, av å kontrollere et område og hvordan personer og gjenstander markerer avstand, har Goffman, Hall og Bourdieu tildels ulike innfallsvinkler. Goffman utgangspunkt er individets valgmuligheter. Hall er opptatt av gruppedannelse og krysskulturell kommunikasjon, mens Bourdieu fokuserer på de forskjellene som framkommer mellom ulike klasser innen et samfunn. De har til felles at de er opptatt av menneskers forhold til sine nære omgivelser og deres antropologi går tett innpå folk gjennom nitide studier av adferd, avstandsskaping og bevegelsesmønster. Dette gjør at deres perspektiver har stor anvendelse i studie av forvaltning av tilgjengelighet. Men en campinglass er ikke i "isolert øy" upåvirka av helårssamfunnets og omgivelsenes normer. Bourdieu har trukket makroforhold inn i analyser av det som foregår lokalt, og påpeker at:
"det vesentligste av det som skjer og som kan observeres på stedet, det vil si de mest innlysende selvfølgeligheter og de mest dramatiske erfaringer, har sitt styrende prinsipp et helt annet sted" (Bourdieu 1996:149).
Han eksemplifiserer ved å vise til amerikanske ghettoer som best kan karakteriseres ved det som ikke er der; ved fraværet av institusjoner som skole, politi og helsevesen. (Assosiasjoner til campingplassen med sine manglende strukturelle og institusjonaliserte rammebetingelser, er nærliggende).
Skandinaviske antropologer og etnologer som Marianne Gullestad (1984,1995), Annette Rosengren (1991) og Orvar Löfgren (1994) har satt fokus på hjemmet som base for vestlig familieliv, og som et sted hvor trivsel og skaperglede står i fokus. Gullestad har gitt mange beskrivelser av norsk hverdagsliv, og har som antropolog valgt "å løfte frem og beskrive positivt enkelte mindre prestisjefylte levesett" (Gullestad 1989:113). Hennes arbeider har vært en inspirasjon til å se det spesielle i det tilsynelatende trivielle. Denne avhandlingen fra en campingplass kan sees som et komplementering av hennes framstillinger av hverdagslivet. Beskrivelsene omfatter nå årssyklusen til "alminnelige folk" i det moderne Norge. Samtidig viser den av folk "rømmer" fra slitet med dekorering og oppussing av hjemmet. Det avslappende campinglivet overtar som en parbyggende og familieforsterkende tilværelse.
Sandstrand ligger i ei landbruksbygd i Vest-Agder med ½ til en times kjøring til flere sørlandsbyer. Etter å ha kjørt inn porten til Sandstrand, befinner man seg på mange måter i en avgrensa og særegen verden. Campingplassen er innramma av hav, hekker og gjerder. Vognene ligger på rekker tett innpå hverandre, og dennne bofomen skiller seg svært ut fra omgivelsene rundt plassen. Bebyggelsen i umiddelbar nærhet besto av gårdsbruk og enkelte eneboliger. Det var to kilometer fra campingplassen til bygdas sentrum hvor handelsvirksomheten og befolkningstilveksten sommerstid var omfattende. De mange og velholdte bedehusene i sentrum var iøynefallende for en nykommer. Sandstrand var en av bygdas tre campingplasser.
Plassen forandra karakter i takt med at campingvognene ble bebodd utover våren. Først var den noe gold og kjedelig, men ble etterhvert fargerik og mangfoldig ettersom fortelt og blomsterurner dukka opp. Teltcamperne og andre døgnturister var såpass få, at de innvirka lite på langtidscampernes tilværelse. I de senere år var det bygd hotell på campingplassen med restaurant, diskotek og utleieleiligheter. På området var det en butikk som hadde åpent fra pinse til skolestart og en kiosk som åpna tidligere i sesongen. Det var lekeplasser, fotballøkke og spillehall og i innkjørselen sto noen benker. Stranda ved sjøen var lang og ble brukt av både camperne og bygdefolk. Her var det vannsklie, samt utleie av båter og fiskeutstyr. Som det etterhvert vil framkomme, så hadde strand og hav ikke like stor betydning for alle. De fleste vognene sto på ei stor gresslette, og her foregikk det meste av det sosiale livet for disse camperne. Barnefamiliene tok seg gjerne en tur på stranda, og noen eldre damer hadde faste badeturer et par ganger daglig i godt vær. De dukka seg i havet og gikk så tilbake i sine badedrakter med håndkle rundt skuldrene. Mange la en tur nedenom stranda på sine ruslerunder, mens andre forhold seg ganske lite til dette området.
Å gjøre det mobile permanent ved å bygge rundt vognene, og av og til bygge dem inn bak gjerder og plattinger var spesielt utbredt på enkelte områder av plassen. To ulike stilarter skilte seg fra hverandre, og var tilknytta forskjellige områder av plassen. På Sletta(16) dominerte "hagestilen" med hvitmalte levegger i bølgemønster og med dreide kuler eller spyd på hjørnestolpene. Nede på Stranda var stilen enklere og leveggene var rettlinja og i impregnert materiale. På Sletta hadde enkelte forlenga leveggen og lagd innhegning også for bilen. Ved et par vogner var det hageskulpturer, blant annet en "Mannekin Pie", som hunden der benytta som drikkekilde. Det fantes lyktestolper og utelys som gav lys i de mørke sommerkveldene og belyste blomsterbedene. En del hadde lagt vann fram til vogna og enkelte hadde grovkjøkken ute: "Jeg liker å vaske opp ute i fint vær, så i år har han laget benk til meg, slik at jeg slipper å stå bøyd". En mann hadde satt opp et stort blå- og hvitstripete partytelt, og som mekaniker hadde han ordna med varmt vann ute: "Så kan en spyle ungene når de kommer sandete fra stranda". Det var lett å se hvor det befant seg unger, da det lå badeleker og sykler i alle størrelser utenfor de vognene. Det kunne og være et lite telt ved siden av vogna, som ungene lekte og overnatta i. Teltene ble brukt som avlastning ved trangboddhet, men mest fordi det var spennende for ungene å befinne seg litt utenfor foreldrenes oppmerksomhet. Sosiologen Gary E. Machlis har observert tilsvarende bruk av slike telt på amerikanske campingplasser, og betegner dem som "opplevelsesområder":
"Rather than a requrement for family maintenance, these extra units often seemed to be a "adventure places" for the young" (Machlis 1975:80).
Et sted befant det seg en diger oppblåst vannsengmadrass som noen unger hoppa og herja på. Å ha luft i en vannsengmadrass, og bruke den til lek ute, istedet for til søvn inne, er et eksempel på en bricolage-virksomhet som var ganske utbredt på campingplassen. Folk tok det de hadde for hånda for å løse et praktisk problem. Gjenstandene ble benytta i en annen sammenheng enn de var tiltenkt. Levi-Strauss (1966) bruker bricoleur-begrepet for å forklare hvordan det i mytisk tenkning brukes hendelser fra andre situasjoner for å skape nye strukturer og sammenhenger. På Sandstrand vistes en svært praktisk utgave av en slik tenkning: En stumtjener sto ute på gressbakken og fungerte som pilkastestativ, en gammel grill var blitt ei blåmalt blomsterkrukke og i en avkutta bjørkestamme var det stukket ned ei plastbregne. Et annet eksempel på at et redskap kunne benyttes til nye formål, var et barnevognunderstell som ble brukt til å frakte bensintanken til motorbåten, fiskestenger og redningsvester. Dette var enn lettvindt måte å få alt med når familien skulle ut å fiske.
På Stranda(17) var det en mer nøktern stil enn oppe på Sletta. Her var det ingen hvite levegger med buemønste, men også her var det blomsterbed ved en del av vognene. En som hadde vogna plassert i overgangen mellom Stranda og Sletta, hadde bygd en svær platting med levegger slik at vogna ble helt innelukka. Innhegningen ble malt rød med hvit belistning. Både byggverket og fargene skilte seg ut, og ble kommentert med en viss skepsis. Mange av de som hadde vognene sine nært havet, hadde båter og enkelte hadde kano eller seilbrett(18). Utenfor vognene lå teiner og ruser, og garn hang til tørk. Det var tønner for røyking av fisk, og på ei klessnor hang det redningsvester, fisk og oljeklær. Kona sa med et skjeivt smil at ektemannen passa bedre på fisken enn på familien: "Når det regner, pakker han de ned i avispapir og får de inn". Når det klarna opp, var fisken igjen på plass på snora. Også på Stranda hadde enkelte kjøkkenbenk ute med vannkran. Benken kunne være ei kasse festa til en trestamme, eller lagd i impregnert materiale og plassert i et hjørne av plattingen. Mulighetene til å gjøre det mobile permanent, var ikke like stor for de som hadde vognene nede på selve stranda. Fordi sjøen slo innover i løpet av vinteren, kunne ikke campingvogner eller annet utstyr stå der fast. Et annet moment var å ikke stenge tilgangen til stranda og sjøen, noe som kunne føre til innskrenkninger på mulighetene for å ha vogner der: "Det har alltid vært snakk om at vi ikke får være her mer. Hadde jeg mista denne plassen, hadde jeg reist. De er utsikten, og her er det ingen bak eller foran". Det var ganske arbeidsomt for disse camperne å reetablere seg om våren: "Det krever sine krefter å rigge til. Det er seksjoner i plattingen, tunge løft og teltet skal rigges til. Det tar en dag, ja mer enn det". Motivasjonen var også mindre når sesongen skulle avsluttes: "Det er artigere å sette opp teltet enn å ta det ned".
Plassens eier la seg lite oppi hvordan camperne ordna tilværelsen, så lenge han ikke fikk noen klager. Han sykla eller gikk en runde om kvelden for å sjekke ro og orden, og var innom alle i løpet av forsommeren for å samle inn plassleia. Det uformelle ved hans posisjon ble kommunisert både av ham selv og camperne ved bruk av fornavn. Et eksempel på det, var det håndtegna skiltet som sto i innkjørselen i april: "Det er ikke tillatt å kjøre inn med biler, pga snøen. Hilsen Ole". Reglene var få og de var slått opp på plakater. Det skulle være ro etter klokka 23, toalettene var ikke lekeplasser og det ble henstilt til ikke å sløse med varmtvannet. Ønska noen å bygge et tilbygg eller lage en levegg, forhørte de seg med Ole. Noe formellt nabovarsel ble ikke gitt. Det var enkelte som hadde fått seg en overraskelse når de oppdaga at naboen hadde bygd seg terrasse eller en platting nært inntil deres soveromsvinduer.
I følge plan- og bygningsloven er det opp til kommunen å fastsette en eventuell meldeplikt (Bergens Tidende 15.6.97). For bygg som er permanente, skal det søkes om byggetillatelse. Hva som defineres som permanent, er mer uklart. Såkalte spikertelt(19) må ifølge Kommunal- og Arbeidsdepartementet betraktes som transportable konstruksjoner. Regelverket sier ikke noe om begrensning i størrelsen på slike tilbygg (Op.cit). Ole var positiv innstilt til bygging rundt vognene: "Et lite stakittgjerde med blomster rundt campingvognen er med på å øke trivselen" uttalte han da sørlandets største avis, Fedrelandsvennen intervjua han om temaet. Nå hadde flere på Sandstrand mer en "ett lite stakittgjerde", men antallet spikertelt kunne telles på ei hånd. En av camperne mente at plasseieren ble avlasta med vedlikehold, ved at de selv slo gresset rundt vogna, planta og luka. Denne ordningen var dermed til glede for begge parter. Et annet ekempel på at plasseieren ikke i særlig grad blanda seg inn i livet på plassen, var hans forhold til mitt arbeid. Han spurte aldri hvordan arbeidet gikk, selv om han selvfølgelig var informert om formålet med min tilstedeværelse.
Jeg ser ulikhetene i stilarten mellom Sletta og Stranda som en måte å kommunisere forskjeller, det vil si å tydeliggjøre et skille mellom "de og oss". Dette var med på å skape undergrupper som igjen medvirka til mer håndterbare samhandlingsenheter. Utforminga rundt de enkelte vognene fortalte om hva oppholdet betydde for de ulike camperne. Det viste hvem som var opptatt av havet, hvem som likte å stelle med blomster, hvem som la vekt på å pynte rundt vognene, hvem som ville ha det enkelt og hvem som hadde barn. Slike markeringer vil bli nærmere behandla i tredje kapitell: "Fra anonym gresslette til private boliger", og videre utdypa i det fjerde: "Nærhet og distanse".
Førsteinntrykket av camperne på Sandstrand var ganske mangfoldig. Aldersspredning var stor, fra spedbarn og 85-åringer. Det var enkelte med funksjonshemninger og det var barn med forskjellige hudfarger, derav flere adopterte. Med unntak av en tysk koloni(20) nede på stranda og et par engelsktalende familier, så var det altoverveiende flertallet av camperne hvite og norske.
Også på et annet område enn nasjonalitet var det liten variasjon. Det var en type sivilstand som dominerte, og det var paret. Det var par med barn, og par uten barn, ektepar og samboere. Det var som sagt langtidscampere i 300 vogner, og i de aller fleste vognene var det to voksne, og i mange også barn. Blant disse nærmere 600 voksne, var det omlag ti enslige. Nordmenn flest reiser på ferie med ektefelle eller samboer; 60 % ifølge SSB-statistikk, men pardominansen er sjelden så sterk som den er på campingplasser av Sandstrands type, hvor enslige ikke utgjorde mer enn 1.7 %. De fleste av disse var enker eller enkemenn godt oppi åra. Ei enslig kvinne som var i underkant av 50 år, hadde vært på Sandstrand gjennom ti år og hadde etterhvert voksne barn og barnebarn. Hun viste ikke om andre kvinner på sin alder som var der alene: "Det var ei, men hun er ikke her mer". Ei dame på 84 år fortalte at hun var blitt spurt om vogna hennes var til salgs, etter at hun var blitt enke året før. Dette opplevde hun tydeligvis som sårende. Ei dame som var blitt enke som 50-åring, opplevde at den faste plassen hun hadde hatt sammen med ektemannen gjennom vel ti år, ble gitt til noen andre etter at hun ble alene.
Endring i sivilstand medførte endring i omgangsform: "Ja, vi var en gjeng sammen da mennene levde, kunne spise sammen og sånn. Ikke nå lenger," fortalte to enker som hadde vognene ved siden av hverandre. Ei eldre dame sa om de enslige kvinnene; "Jeg skjønner ikke hva de gjør her". Utsagnet kan tolkes som at enslige i en slik parsetting oppfattes som en trussel, men jeg ser det mer som et uttrykk for usikkerhet fordi det blir uorden i kategoriene. Enslige var nærmest "out of place", noe som en ikke helt visste hvordan en skulle håndtere (jevnfør Douglas 1997). Margareth Cerullo og Phyllis Ewen skrev artikkelen "Having a good time, The American Family Goes Camping" etter å ha tilbrakt en sommer blant amerikanske campere. De påpeker hvordan camperne framholdt viktigheten av å være blant likesinnede. Det overveldende flertallet var hvite, de var medlemmer av kjernefamilier og forestillingen om at alle hadde det samme forholdet til familie, religion og utlendinger var så sterkt at de anså at de fritt kunne fortelle jøde- eller polakkvitser uten fare for å støte noen. Dilemmaet som de enslige blant amerikanske campere medførte, ble håndtert ved å danne egne campingorganisasjoner; Single Clubs. (Cerullo og Ewen 1982).
Likhetsidealet på Sandstrand ble ikke uttrykt like eksplisitt, og en mann sa: "Det er all slags folk her". Han hentyda til folks yrkesmessige bakgrunn. Sjøl var han teknikker i oljeindustrien. Dette var en sannhet med modifikasjoner. Blant de vel 40 personene jeg etterhvert kjente yrkesbakgrunnen til, gikk en del kategorier igjen. Mange av mennene hadde sitt virke i industrien: mekanikere, teknikere og sveisere. Noen var bygningsarbeidere og et par stykker hadde (eller var pensjonert fra) egne bedrifter. En var bussjåfør og en kjørte taxi. En var typograf, en elektriker og en annen var selger. Noen hadde drevet gårdsbruk sammen med sine ektefeller. Få av disse yrkene krever høyere utdanning. Unntak fra dette var (en pensjonert) leder for teknisk etat og en dokumentforvalter, samt en mannlig lærer og en kvinnelig sykepleier som begge var innom for en kort periode. Flere av kvinnene hadde assistent- og miljøarbeiderjobber innen helse og sosial omsorg. Noen var hjelpepleiere og andre var husmødre på heltid. Ei av kvinnene var var postfullmektig, ei anna saksbehandler og flere var butikkansatte.
En som hadde drevet en familiebedrift, fortalte meg at at han hadde lest i en avisartikkel at antropologer fastslo at camperne hadde høy inntekt og lav utdannelse. Nå fikk ikke jeg noen fullstendig oversikt over yrkesbakgrunn og utdannelsesnivå til alle på Sandstrand, men hans utsagn var forholdsvis sammenfallende med det inntrykket jeg fikk gjennom intervjuer og uformelle samtaler. I forhold til yrkeskategorier er funnene sammenfallende med Erling Kroghs studier fra Jomfruland. Han undersøkte de fastboendes, hytteeiernes og campingturistenes forhold til landskapet. Hytteeierne var akademikere og selvstendige næringsdrivende og camperne hovedsaklig arbeidere og funksjonærer (Krogh1995). Statistisk sentralbyrå har i sitt tallmateriale slått sammen brukere av telt og campingvogn i sine kategorier, og kontrasterer det til blant annet hytteeiere. Mitt inntrykk er at de som overnatter i telt på sine ferieturer, utgjør andre grupper av befolkningen enn de som overnatter i campingvogn (ikke minst aldersmessig), så statistikken blir lite anvendbar for mitt formål. Forskjellene i forhold til yrkestilknytning i denne statistikken var ikke særlig stor, bortsett fra at pensjonister utgjorde kun 5% blant telt/vognbrukerne, men hele 28 % av hytteeierne. Når det gjelder udanningsnivå så er forskjellene mellom kategoriene mer markante. Utdanningsnivået blant hytteerierne var betraktelig høyere enn for campere og teltbrukere (SSB-stat feriereiser 1993/94(21)). Mange av yrkestitlene på Sandstrand tilhører det vi ikke har noe bedre ord for enn arbeiderklassen, men jeg hørte benevnelsen brukt kun en gang: "Det er ikke for en vanlig mann av arbeiderklassen, for å si det sånn, å skaffe seg hytte ved sjøen på Sørlandet". Enkelte omtalte seg som "vanlige folk" og alminnelige, og det forekom negative utsagn om de som var "fine"; som sa: "jeg" og ikke "eg". Inntrykket av inntektsnivået stemte godt overens med det min avislesende informant formidla. "En tjener bra i olja", sa en annen mann, og standarden på vogner og biler var god.
Flere forskere (Grimstad 1990, Rosengren 1991, Krogh 1995) har håndtert klassebegrepet ved å vise til den danske sosiologen Thomas Højrups (1983) livsformsanalyser og hans inndelinger i tre livsformer med utgangspunkt i forholdet til arbeid, fritid og bosted: Den karriereorienterte, lønnsarbeider, og en selvstendig livsform. Bourdieu inndeler befolkningen i to hovedkategorier; de dominerende og de dominerte. Borgerskapet utgjør førstnevnte kategori og er de distingverte, mens arbeiderklassen som de dominerte representerer den folkelige smaken. I mellom står småborgerskapet som prøver å aspirere oppover (Bourdieu 1995). I Norge står likhetsidealet sterkt (jfr Gullestad 1989). Klasseforskjellene er forholdsvis små, særlig sammenligna med det høyt stratifiserte franske samfunnet som Bourdieu tok utgangspunkt i og som han utførlig beskrev i "Distinksjonen". I motsetning til Marx, er Bourdieu ikke alene opptatt av forholdet til produksjonsmidlene i sin klasseanalyse, men påpeker blant annet hvordan det franske utdanningssystemet er med på å vedlikeholde klasseforskjeller. For Bourdieu er klassebegrepet en analytisk og ikke en mobiliserende kategori, og han kritiserer Marx for å gjøre et krumspring fra "eksistens i teori til eksistens i praksis" (Bourdieu 1995:40).
Klassebegrepet var ikke en emisk samlende kategori på Sandstrand, noe som nok gjenspeiler forhold generelt i dagens norske samfunn. Yrkes- og utdanningsmessig tilknytning legger likevel føringer på den livsstilen folk har (og vica versa), og gir seg utslag i observerbare forskjeller:
"Å benekte eksistensen av klasser(...) er i siste instans å benekte eksistensen av forskjeller, og av prinsipper for å frambringe forskjeller" (Bourdieu 1995:41).
Forskjellene bygger på posisjonen folk innehar i det sosiale rommet, noe som henger sammen med den økonomiske, sosiale og kulturelle kapitalen som disponeres. Disse kapitalformene innebærer de ressursene et individ eller ei gruppe rår over, det være seg økonomiske, relasjonelle (det vi gjerne kaller "forbindelser") eller kunnskapsmessige. Den kulturelle kapitalen kaller Bourdieu også for informasjonskapital. Forskjellene framtrer som symbolsk kapital;
"...den forma som den eine eller den hin av dei nemde kapitaltypane kler seg i, når det blir erfart gjennom dei persepsjonskategoriane som erkjenner den spesifikke logikken til kapitaltypen" (Bourdieu/Wacqant 1993:10).
Om en velger å kalle det klasse, livsformer, sosiale grupperinger eller noe annet, er kanskje mindre interessant. Poenget er at det finnes ulikheter i levesett, og det finnes måter å generere slike forskjeller. Bourdieu bruker begrepet homologi for å beskrive samsvaret mellom smak og livsstil (Carle 1989:375). Habitus og homologibegrepet har et forklaringspotensiale i seg; det dreier seg ikke om substansielle indre egenskaper ved en gruppe, men egenskaper i kraft av posisjonen i et bestemt sosialt rom (Bourdieu 1995:32). Begrepene sier noe om hvorfor det sosiale livet er såpass forutsigbart og regulert (Bourdieu/Wacquant 1993:35); hvorfor folk ofte gjør som vi forventer av dem i forhold til det inntrykket vi danner på grunnlag av måten de fører seg på, snakker på eller kler seg på. Det sier ofte noe om hvor de bor og hva de arbeider med, og hva de liker av musikk, fritidsaktiviteter mm.
Betegnelsen arbeiderklasse kan si noe om felles bakgrunn, selv om det ikke er gitt hva det sier. For eksempel så er det store forskjeller mellom Sandstrand og hytteøyene i Oslofjorden, selv om det begge steder var folk med yrkesmessig tilhørighet i arbeiderklassen. Sistnevnte sted var forholdet til arbeiderklassen artikulert, og særlig pionerene holdt i hevd verdier fra arbeiderbevegelsen som kollektivt organiserte aktiviteter bygd på gjensidighet, dugnadsånd og solidaritet (Grimstad 1990, Lyngø 1991). Bourdieus habitusbegrep må sees i sammenheng med distinksjoner og kulturell kapital som uttrykk for en livsstil, for: "Livsstil er kort og godt levesett som kommunikasjon" (Gullestad 1995:104). Blant langtidscampere på Sandstrand var det forbindelseslinjer mellom bakgrunn og livsstil, slik det er for de fleste grupper av mennesker.
Framveksten og omfanget av camping må som ethvert annet ferie/fritidsfenomen sees i sammenheng med innføringen av skillet mellom arbeid og fritid og med velstands-utviklingen. Kapittelet vil omhandle utvikling og bruk av campingvogner, og organisering av camping. Dette vil bli sett i sammenheng med privatbilismens utbredelse. Den generelle historikken vil bli illustrert gjennom en kvinnes nesten 40-årige opphold på Sandstrand.
Å reise for sin fornøyelses skyld, er en mye brukt definisjon av turisme (Jacobsen 1993, Døving 1993). Valene Smith går videre og framhever tre nøkkelelement som turisme bygger på: Å ha fritid. Å disponere penger over et minimumsnivå, samt en positiv innstilling i omgivelsene til det å reise (Smith 1989:1).
Noen som tidlig hadde anledning til å reise (langt) for fornøyelsen skyld, var den europeiske adelen. Den svenske etnologen Orvar Löfgren har skrevet om turismen historiske utvikling. Han forteller om adelsmannens og embedsmannsdøtrenes reiser til Firenze på 1600-tallet og betegner byen som en av turismens urkilder. Reisen skulle være personlighetsutviklende med trening i selvstendighet og språk, og med verdensvanthet som resultat. Den engelske overklassen gjorde i følge ham et pionerarbeid innen reiselivet ved å utkrystallisere og definere noe som severdigheter. At noen reisemål er mer "in" enn andre, er ikke noe nytt fenomen og Löfgren framhever endringer i turismen gjennom århundrene. På slutten av 1700-tallet skifta interessen fra parkvandringer i den kulturiserte naturen, over til en dragning mot det "ville og urørte". Fra at det milde Italia var synonymt med det vakre, ble det det ville sveitsiske fjellandskapet som det som var verd å se. Löfgren framhever at turistseverdigheter blir omlada og får ny mening, eller blir meningsløse for nye generasjoner (Löfgren 1989).
Den engelske overklassen besøkte også Skandinavia, og etterhvert begynte enkelte av landenes innbyggere å dra på feriereiser i eget land. I siste halvdel av 1800-tallet ble den svenske turistforening stifta av et "manlig, akademisk fjällbrödraskap med en viss elitistisk tendens" (op.cit:21). Denne utviklingen gikk parallelt i Norge, og en tilsvarende forening starta her i 1868 (Richardson 1993). Betegnelsen "Den norske turistforening" understreker at innenlandsturismen på det tidspunktet ble styrt i retning av fjell, vidder og uberørt natur.
Folk flest fikk ikke fritid før de fikk arbeidstid. Framveksten av lønnsarbeidet er en viktig faktor i denne sammenheng. Åttetimersdagen ble innført 1918-19 i Norge, og ferieloven ble vedtatt i 1947. Tre ukers ferie ble da lovfesta, og utvida til fire uker i 1964 (Ferieloven av 1988). Økt fritid, høyere inntektsnivå(22) og utbredelsen av privatbilismen er viktige komponenter i norsk velstandsutvikling.
Statistisk sentralbyrå har tallfesta den moderne norske ferieutviklinga. I 1968 gjennomførte de den første ferieundersøkelsen, og opplyser at ferieaktiviteten økte fra begynnelsen av 1970-tallet og hadde et toppunkt ti år senere. 72 % av den voksne befolkningen var på en eller flere ferieturen i 1993/94. De fleste ferierer innenlands, mens Kanariøyene er det viktigste ferielandet utenom Norden. Nordmenn drar gjerne på korte ferieturer inkludert besøksreiser til slekt og venner. Dette er reiser med en til tre overnattinger. Statistikken forteller at dette er personer med høy utdanning og inntekt, samt studenter og hytteeiere. Slike korte reiser utføres i gjennomsnitt mer enn tre ganger årlig (SSB, feriereiser 1993/94). Også Transportøkonomisk institutt har vært opptatt av kortferiereisene, og tallfester de reisende til 60 % av befolkningen. De med egne fritidsboliger reiser mer enn de uten (TØI rapport 170/1993). Nå sier verken SSB eller TØI om campingvogna blir regna som en fritidsbolig eller om turene til campingplasser som Sandstrand kommer inn under kategorien korttidsferie. Kartlegging av langtidscampere er ennå ikke formalisert av SSB, men de har begynt å interessere seg for spørsmålet, og anser denne trafikken som økende. Et tall på en og en halv til to millioner overnattinger er et anslag, om enn noe usikkert (Granseth i SSBs Reiselivsgruppe, pers.komm). I en SSB-rapport om camping i Norge, blir andelen av sesongkontrakter ansett til å utgjøre 25% av det totale antallet overnattinger. I 1994 var det registrert 6700 sesongkontrakter (Lystad 1995). Det tallene ikke sier noe om, er hvor mye campingvognene blir benytta i løpet av sesongen, men inntrykket fra Sandstrand peker mot et høy utnyttelsesgrad.
For langtidscamping som for andre reiseformer, så må den positive innstillingen ikke bare dreie seg om å reise (jevnfør Smith 1989), men også hvordan og hvor man reiser. Mange ser ned på denne ferieformen, mens andre elsker den. Dette har sammenheng med ulike kulturelle idealer og klassetilhørighet. Camping kan sees som ett resultat av at reiselivet har utvikla seg fra en aktivitet for eliten og borgerskapet, til å gjelde det brede lag av befolkningen(23).
Å ha sin egen bil, er en forutsetning for langtidscamping. Ei eldre dame på Sandstrand forklarte det på denne måten: "Vi kommer så lenge vi kan kjøre hit. Det er mannens helse som avgjør det, jeg kjører ikke sjøl". Hun omtalte humoristisk bilen deres som "Den andre mannen". Uttrykket sier noe om hvor viktig bilen er i denne ferieformen, men og om et tradisjonelt kjønnsrollemønster iallfall hos dette paret. Men selv om mange av kvinnene på Sandstrand kjørte bil, så var det ikke så mange som manøvrerte campingvogn i tillegg. Jeg fikk høre om noen som ikke hadde disponert bil, og da som følge av at de var blitt enker. Ei fikk sønnen til å kjøre vogna til plassen, og ei anna brukte tog og drosje. Andre enker hadde egen bil, men fikk hjelp til å få campingvogna på plass for sesongen.
Først på 1960-årene ble bilen allment tilgjengelig i Norge. Historikeren Peer Østby har tatt for seg bilens integrasjon i det norske samfunnet. Før 1900 var bilen er kuriositet, men fra 1910 ble det igangsatt storstilt bilproduksjon i Amerika. Den norske pionerfasen varte til 1915. Det var da 1290 biler i Norge. Fram til 1940 var (laste)bilen først og fremst et nyttig transportmiddel. I 1950-åra var privatbilen definert som luksus av myndighetene, den var unødvendig og en trussel mot valutabalansen. I det neste tiåret ble bilen framstilt som et gode, og en berikelse for folk flest. Restriksjonene etter krigen på for eksempel vaskemidler og brennevin ble oppheva i 1946, og på tekstiler, lastebiler og busser allerede i 1951. Først i oktober 1960 ble importrestriksjonene fjerna på vestlig produserte biler, og bilsalget ble frigitt. Før den tid måtte folk dokumentere samfunnsmessig nytte eller sykdom, for å få kjøpetillatelse. Arbeiderpartiet hadde tidligere prøvd å tøyle "begjæret etter bil" i sitt moralsyn, men framstilte nå bilen som et bilde på velstandspolitikken de sto for:
"Bilen og fjernsynet står som symboler for det nye trinn i velstandsutviklingen som alle regner med" (Fra et av Aps programnotat, sitert i Østby 1995:3).
Østby har sett på bilen som et tema i den offentlige debatten. I 1950-åra var bilen i seg selv, som en vare, det sentrale forhandlingstemaet. Fokuset flytta seg til bilen som funksjon i det neste tiåret, til handels- og næringsutvikling, og veinettet ble det sentrale. Fra 1970 ble bilen sett på som en nødvendighet, men etterhvert også en trussel mot liv og helse. Konsekvensene av bilismen var og er et aktuelt tema i samfunnsdebatten. I 1990 ble det registrert 1.613.037 biler i Norge (24) (Op.cit).
Arbeiderbevegelsen sto ifølge Löfgren (1989), for en bevegelig form for turisme. De dro ikke jevnlig tilbake til det samme pensjonatet, men reiste med sykkel og telt, og seinere med bil og campingvogn ut til koloniområdene og feriehjemmene. En annen svensk etnolog, Jonas Frykman ser en slik aktivitet som en del av den framvoksende ungdomskulturen i mellomkrigstida. Ungdommen søkte seg bort fra foreldrenes og autoritetenes blikk. De dro på kino, på danseplasser og ikke mist på campingtur. Noen så med bekymring på dette, og Frykman viser til en voldsom debatt i svenske aviser i 1939. Campinglivet ble kobla opp mot "den svenske synden"; mot fyll, elendighet og seksuell heksedans! (Frykman 1993).
Andre forskere har påpekt en kobling mellom middelklassen, "villmarkscamping" og den motoriserte caravanismen. Tidlig i dette århundret var camping en bevegelse som særlig appellerte til middelklasseungdom, og da som en sport hvor man prøvde krefter med det primitive (Jonsen 1994). I Tyskland hadde denne fritidsaktiviteten sitt utspring fra ungdoms- og kanobevegelsen med mottoet: "Tilbake til naturen" (Fuchs 1994). Middelklassen sto noe seinere i spissen for organisering og standardisering av camping over landegrensene. De disponerte privatbiler og hadde dermed stor aksjonsradius, og slutta seg sammen i motorklubber, camping- og friluftslivsorganisasjoner (Jonsen 1994).
Opprettelsen av egne campingplasser starta i Skandinavia i 1920/30-årene. På ei varemesse på Hamar i 1933, ble det vist en norskbygd campingtilhenger blant alle teltene. Interessen for fritidsutstyr hadde sammenheng med at ferie og fritid ikke lenger var forbeholdt de få, men ble en realitet for "folk flest". I Danmark ble mange campingplasser starta på initiativ fra arbeiderbevegelsens organisasjoner. Plassene lå ofte nært storbyene, og arbeiderne kunne sykle til og fra jobben mens resten av familien hadde anledning til å nyte godt av "det sunne leirlivet" (Jonsen 1994). Den første norske campingplassen ble offentlig registrert i 1927 (Arnesen i Forbundet for overnatting og serveringsnæringen, personlig kommentar). I Norge satt bilorganisasjonen camping tidlig i system, og i 1936 var KNA (Kongelig Norske Automobilforbund) representert med en egen stand om camping og turisme på en varemesse på Elverum. I 1959 kom en Kgl. res. med forskrifter vedrørende sanitære forhold og i 1966 omfatta forskriftene drift, orden og klassifisering (Bringanger ca 1975). Det er store forskjeller i eierforholdene vedrørende campingplassene i Skandinavia. I Norge er 90 % av alle campingplassene privateid, mens i Sverige eier kommunen 75 % og i Danmark er 45 % (Dybedal 1983).
I Østbys vel 500 siders bok om bilismen i Norge, er ikke campingvogna nevnt, men han påpeker at bilen var med på å realisere drømmen om egen hytte. Det er allikevel en liten antydning mot camping i boka: Han ser en kobling mellom privatbil og ferie og nevner campingferien som et fenomen fra slutten av 1950-tallet, og at NAF i 1958 hadde 230 campingplasser. Med tanke på årstallet, må dette ha vært teltcamping (Østby 1995).
Peer Gretland i Norges Automobil Forbund gav i 1974 ut ei bok om bilcampingens fordeler. Overgangen fra telt til vogn ble forklart med at foreldregenerasjonen etterhvert syntes at teltbruk var fattigslig og primitivt. Det var noe som hørte ungdommen til. Denne holdningen var nok ganske sammenfallende med forfatterens private syn. Han utdyper teltingens ulemper: "I kaldt vær har teltlivet ingen tiltrekning". Inn- og utpakking var et svare strev, og camperen kunne lett komme i for nær kontakt med naturen; med kryp, insekter, stekende sol eller fuktige og ufyselige forhold ute og inne (Gretland 1974). Også Lars Bringanger i Hotell- og turistdirektoratet kobla værforholdene sammen med nedgangen av teltbruken utover på 70-tallet:
"De relativt dårlige klimatiske forhold som gjør seg gjeldende her i landet, også om sommeren, er den begrensende faktor når det gjelder omfanget av telttrafikken" (Bringanger ca 1975:23).
Utviklinga gikk mot bruk av campingvogner og hytter. Den tyske antropologistudenten Joachim Fuchs forklarer ikke overgangen med værforholdene i seg sjøl, de hadde neppe endra seg særlig. Hans poeng er at folk fikk en valgmulighet som innebar større bekvemmelighet. Han sier videre at overgangen fra telt til vogn og den komforten det innebar, var en forutsetning for langtidscamping. I Vest-Tyskland ble "Dauerncamping" registrert første gang i 1965 (Fuchs 1994).
Midt på 1960-tallet var andelen av vogner på svenske campingplasser 10 %, og økte til 66 % i 1984 (Adolfsson 1986). I Norge var det i 1969 registrert 10.498 campingvogner og vel 30.000 fem år senere (Bringanger ca 1975(25)). På norske campingplasser lå nesten halvparten i telt i 1975, mens 21 % lå i campingvogn (og de resterende i campinghytter). I 1987 var andelen teltbrukere nede i 16 %, mens vognbrukere var steget til 41 % (Lystad 1995).
I Hotell- og turistdirektoratets oversikt fra 1975 er campingplassene delt inn i følgende fem kategorier: 1) Gjennomgangsplasser. Disse var mest utbredt og var plassert ved kommunikasjonsknutepunkt og severdigheter. 2) Oppholdsplasser. Disse lå forholdsvis avsides "i naturskjønne omgivelser". De fleste befant seg rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. 3) Weekendplasser var fåtallige på landsbasis, men det var forholdsvis mange nær Oslo, det vil si med et par timers kjøring hjemmefra. 4) Spesialplasser, beregna for campingvogner. 5) Vintercampingplasser for hytter og vogner i enkelte fjellstrøk (Bringanger 1975).
Betegnelsen langtidscamping blir brukt i NAFs campingbok: Gretland skriver at de største vognene (7-8 meter lange) ikke var særlig egna til å kjøre rundt med, de passa bedre til langtidscamping enn landeveisfarting (Gretland 1974). På midten av 1970-tallet var altså plasser beregna for campingvogner definert som spesialplasser. Tyve år seinere er så og si alle campingplasser dominert av campingvogner, bobiler og hytter, men langtidscamping er ikke like utbredt. På en telefonrunde før feltarbeidet, kontakta jeg et par store campingplasser ved Kristiansand og Mandal. Ingen av de hadde langtidscampere, og personalet skjønte heller ikke helt hva jeg var ute etter. Da jeg ringte Sandstrand, var det full klaff med en gang: "Her har enkelte familier vært gjennom flere generasjoner". Jeg spurte videre om den fysiske utformingen av plassen og fikk til svar: "Jada, det er hele pakka, levegger og alt mulig".
NAFs bok "Camping på hjul" (Gretland 1974) er en blanding av panegyrisk omtale av campinglivet, av tekniske og vedlikeholdsmessige fakta og ikke minst om kjøreferdigheter. Boka har også en liten historisk gjennomgang. Gretland er opptatt av den motoriserte ferdselen, og tidfester campingvognas opprinnelse til umiddelbart etter 1. verdenskrig. Det å slå leir underveis ble allikevel gjort fra "tidligste tider", og han viser til nomader, sigøynere, utvandrere og arbeidere på provisoriske arbeidsplasser. Bjørn Lahus i Norsk Caravan Club går tilbake til år 1900 før Kristus i et (udatert) notat om campingens utvikling. Hetitterkongen Hattatutta skulle på denne tida ha brukt ei vogn trukket av fire hester på sine badeturer til Middelhavet.
Engelskmennene var ledende i utviklingen av moderne vogner med firmaene Eccles og Thomson i spissen. Eccles bygde sin første caravan i 1919. Krigen satte en stopper for produksjon av campingvogner, men fra 1946 var det full serieproduksjon (Gretland 1974). Den første norske campingvogna ble bygd i 1938 som et individuelt prosjekt ved Drammen Skifabrikk (!). Eierne fikk lagd ei ny vogn i 1954 hos firmaet Bjølseth. Den hadde soveplass til fire, 20 liters vanntank og en liten kjøkkenplass. Den ble kalt "Hytta". I 1955 starta Bjølseth Caravan opp med serieproduksjon(26). Fabrikken er fremdeles Norges eneste produsent av campingvogner (Bobil og Caravan 1/1994). I Sverige vakte campingvognene oppsikt på slutten av 1940-tallet. Olle Wilson ser i artikkelen "Folkhem på drift" utviklingen av campingturismen i tråd med framskrittsoptimismen etter krigen. Kombinasjonen av (mere) ferie og (flere) biler, sammen med høyere inntekt, utgjorde et velferdsfenomen som ble til bilferien (Wilson 1996). Salget av campingvogner i Norge tok løs ved slutten av 1960-tallet, og var da oppe i 4000 vogner årlig (Arnfinn Barmo, ansatt hos Bjølseth, pers.komm).
Det har vært store svingninger i produksjon og salg av campingvogner i de senere år. I 1988 produserte Bjølseth Caravan 750 vogner, men bare 175 stykker året etter. De fleste campingvognene som selges i Norge, er produsert utenlands. På slutten av 1980-tallet ble det solgt 10 000 nye campingvogner, men bare 3000 i 1996 (Barmo, pers.komm)(27). Bruktvognsalget ligger høyere, og i 1994 ble det omsatt 12000 brukte vogner. Barmo hos Bjølseth forklarer nedgangen med bankkrisa. Bankene hadde gjennom flere år villig lånt ut penger, og folks kjøpelyst var stor. Når bankene begynte å holde igjen i 1988-89, måtte mange kvitte seg med vognene for å betale gjeld. De som ikke satt så hardt i det, lot være å skifte til ny vogn i samme tempo som tidligere. "Vi mista en generasjon med kjøpere etter "jappetida", men nå får folk øynene opp for campingvognlivet igjen" mener daglig leder hos Bjølseth. (Bobil & Caravan 1/1994:9). Troms er forøvrig det fylket i landet hvor det selges flest campingvogner (Op.cit).
NAFs bok "Camping på hjul" har et kapittel om campingvognas innredning. Gretland var opptatt av praktiske forhold som soveplassenes kvalitet, bordstabiliteten, lys- og varmeanleggene og kjøkkenopplegget. Resonnementet hans gjenspeiler tidsånden: Husmora kunne nok også trenge ferie, så han oppfordra øvrige familiemedlemmer til å hjelpe til med husarbeidet (Gretland 1974). Ting som Gretland karakteriserte som ekstrautstyr midt på 1970-tallet, har etterhvert blitt standard, så som fjernsyn, oppdeling i egen soveavdeling og rullegardiner. På slutten av 1980-tallet kom mobile parabolantenner, do som kunne tømmes utenfra og dusj (Byggnadsarbetaren 10/89). Tørkeskap, sentralvarme, sjølstengende gassanlegg ved lekkasjer og en "lys og vennlig innredning i kalket tre" er 1990-åras stil (Bobil & Caravan 1/1994).
Sandstrand campingplass starta opp i 1935, og er en av Norges eldste. Postkort og reklamebrosjyrer fra plassen viser en utvikling. Det begynte med telt, gikk over til små campingvogner og senere til større vogner som står permanent på plassen. I de senere år er det bygd ett hotell med kursavdeling. Folk som har vært på plassen gjennom mange av disse årene, fortalte at teltene tidligere lå i ytterkanten av en potetåker. Nå er hele plassen fylt av vogner, det er 400 oppstillingsplasser og like mange elektriske uttak. Fortellingen fra en kvinne i slutten av 50-årene illustrerer hvordan plassens karakter har endra seg, og viser hvordan velstandsutviklingen gjenspeiler seg i campingturismen.
"Om jeg sier at jeg har holdt på i 37 år, da lyver jeg ikke, men jeg tror det er 38 år. Vi begynte først med telt, et spisstelt som vi hadde i et år. Så fikk vi telt med soverom og et lite kjøkken. Vi kjøpte vogn i 1969 eller 70, eller kanskje var det tidligere? Vi var her på Sandstrand med vogna hele sommeren, og flytta den på fjellet om vinteren. De første årene var vi innom ei uke, og dro til Kragerø, Bogstad og sånn. Når han [sønnen] vokste til, og ikke ville være med lenger, satte vi oss fast her om sommeren. Vi lå der nede [ved hotellet] i telt. Her oppe [på Sletta] var det bare jorder da. Når vi så ei campingvogn, sa vi: "Den som hadde hatt det!" Det var gjerne folk fra Østlandet. Det har vært enorme forandringer!" Vogna som de nå hadde, var ett år gammel, og tilhørte henne(28). Den første vogna de hadde kjøpt, ble overtatt av sønnen i 1981, og han hadde siden vært på plassen sammen med kone og barn.
Flere fortalte lignende historier: De begynte med telt, skaffet seg etterhvert vogn og ble fast på plassen. Vogna ble skifta ut flere ganger i større og bedre utgaver: Det begynte med speideren og turliv. Mine foreldre fikk bil i 1952, og i 1954 var vi på den første teltturen. Jeg har og vært på sykkeltur med telt. Her har vi vært fra 1981, og hver sommer siden. Vi begynte med ei bittelita vogn, og skaffa oss større og større. Dette blir den siste, hvis vi ikke vinner i Lotto". Vogna var den fjerde ekteparet hadde, og den sto fast på plassen gjennom hele året. Den var for stor til at de kunne trekke den med egen bil.
Et (foreløpig) siste trinn på skalaen, er å anskaffe husvogn. De nyeste av disse vognene har to separate soverom, dusjrom/toalett og eget vaskerom samt kjøkken og stue med flere ekstra sengeplasser. Et ektepar bytta til husvogn i 1994 etter ti år på Sandstrand: " Det er som natt og dag, en helt annen måte å campe på. Dusjen, det er det beste med hele vogna. [En del ordinære store campingvogner har også dusj]. Det var rett og slett ei mare med forteltet, det skal slås opp og ned. Prismessig er det det samme som andre store vogner".
Norsk Caravan Club (NCC) er interesseorganisasjonen for campingfolket(29), og hadde ovenstående slagord i 1975. Organisasjonen starta i 1960 og dens framvekst følger på mange måter utviklingen av privatbilismen i Norge. NCC arbeider for å "legge forholdene best mulig til rette for campingvogn- og bobileiernes campingliv" (udatert medlemshåndbok, ca 1995) Organisasjonen har oppnådd å få økt fartsgrensen for caravanister til 80 km/t, større tillatt vognbredde og hengervekt. NCC har vært pådrivere til å få halvert forsikringspremien på vogner og til redusert fergetakst. De har vært opptatt av retten til fri camping i Norge, og til opphold og søvn på rasteplasser. Organisasjonen ser det som en viktig oppgave å "skape positive holdninger til camping", dvs å vise at "camping er friluftsliv; å stresse ned og komme seg ut i naturen". Organisasjonen tilbyr juridisk og teknisk bistand, driver kjøreopplæring og utgir bladet "BIL". NCC framhever at den er en familieorganisasjon, bl.a "fordi campinglivet oftest er tilknyttet ferie og fritid, der hele familien er samlet". Et noe tradisjonelt familiesyn gjenspeiler seg i logoen som er trykket på foreningens konvolutter. Fire "campingskillpadder" på rad etter hverandre, pappaen først med kaffekoppen, så mor med strikketøyet og kaffekanna bak i vogna si, og de to barna deretter: Gutten i aktivitet med ball, og jenta med sløyfe.
Bjørn Lahus i NCC har laget et skriv om organisasjonens historie. Etter ett års drift hadde NCC 75 medlemmer i 1961. En sentral oppgave var å spre informasjon om "caravanlivets gleder". Det ble arrangerte treff og avholdt Norgesmesterskap i caravankjøring. I 1964 fikk klubben sin første campingplass, men "mye kritikk ble rettet mot vogneierne som plasserte vognene fast hele sesongen, og således opptok de beste plassene".(30) I 1965 var medlemstallet oppe i 500 personer, noe som var økt til 18.000 i 1996. Foruten å være opptatt av økonomiske og praktiske rettigheter for medlemmene, legges det vekt på sosiale tiltak med familien i fokus. NCC har arrangert danseskole, tyttebærtur, påskecamping og ferdighetskjøring. Den har lokallag, har hatt egen ungdomsorganisasjon og juniorgruppe, og medlemmene har deltatt i nordiske og internasjonale rally.
USA står på mange måter i en særstilling når det gjelder camping, på grunn av omfang og bruksmåter. I 1930-årene ble campingvogner først og fremst brukt i et nytteperspektiv som bolig for handelsreisende, sesongarbeidere og pendlere. Allerede i 1936 var det produsert 250.000 vogner (Fuchs 1994). Camping som et fritidsfenomen fikk et oppsving i 1940-årene etter at "house trailers" gjennomgikk en kraftig forbedring i kvalitet og design, samt at veiutbyggingen ekspanderte (Hartwigsen/Null 1990). Fremdeles benyttes campingvogner i stor utstrekning som boliger i USA. Antropologekteparet Counts (1996) anslår de som har såkalte recreational vehicles, eller RV som sitt eneste hjem til ca 250.000 personer i Nord-Amerika. Som i Norge, så eksisterer det i USA stereotype forestillinger om campernes bakgrunn, og en av dem er at campingvogner som boform velges ene og alene på grunn av økonomisk nød. Counts informanter brøyt med dette bildet. De hadde inntekt over gjennomsnittet, hadde gått på college og halvparten var under 55 år. Camperne ble med på undersøkelsen og ønsket publisitet om livsstilen, fordi de følte den foraktet og misforstått (D.& D. Counts 1996).
Mange av pensjonistene som har utvikla camping til en "full-timing" livsstil , dro i yngre år på kortere campingtur med vogn eller bobil. I Slab-city, en nedlagt militærbase i Sør-California, samles det hver vinter omtrent 4000 mennesker i 2000 vogner. De følger sola, og drar sørover til varmere klima. Hartwigsen og Null (1990) som forsker på eldres boligbehov, ser "full-timing" som en alternativ boligform og livsstil, som inkluderer mellom 350.000 til 700.000 amerikanere. Gjennomsnittscamperen er mellom 50 og 70 år, og flesteparten hadde moderate inntekter. Grunnene de oppgav for å velge denne livsstilen, var å unnslippe hverdagslivets press, så som mas fra leger, sjefer, selgere, og alle slags meningsmålere. Angsten for at de voksne barna skulle finne på å flytte hjem igjen, ble oppgitt som en begrunnelse av noen. En av de store fordelene ved å ha hjemmet sitt på hjul, er å kunne forlate stedet når det passer, for eksempel hvis en ikke liker naboene.
Det var verken boligskatt, kloakksystem, valgte talsmenn, arbeid, fengsel, postombringing eller eiendomsrett i Slab-city. Forskerne så camping som en egalitær livsstil blant pensjonister med mottoet å forenkle livet. Denne formen for camping framsto som et seriøst boligalternativ og en voksende tendens blant pensjonister som planleggere av eldres boligbehov burde forholde seg til. Hartwigsen/Null (op.cit) sier at dårligere helse ikke så ut til å medføre at camperne gav seg. Det samme var langt på vei tilfelle på Sandstrand. Et par i siste halvdel av 60-åra fikk beskjed av hennes mor (!) om at hun regna med at de slutta med camping etter at datterens samboer hadde fått problemer med hjertet. "Men nei, det er mange som har det [dvs hjertetrøbbel] her". Men paret slutta iallfall med vintercamping etter at også hun fikk lignende helseplager. En gang i løpet av sesongen kom ambulansen til Sandstrand i forbindelse med et hjerteattakk. Noen uker senere, var vedkommende tilbake igjen. Jeg ble fortalt om en mann som hadde kreft og var ganske syk, men som ville være på Sandstrand så lenge han kunne. På grunn den høye alderen til mange av camperne, var der hvert år noen som hadde falt bort i løpet av vinteren, og det hadde også skjedd dødsfall på campingplassen.
I Norge er det neppe noen som bor i campingvogn på helårsbasis men som i USA så er det i Europa en utvikling mot at pensjonister bruker vogna store deler av året. Slik var det på Sandstrand, og produsentene av campingvogner slåss om de velstående pensjonistene som det stadig blir flere av i Europa (Bobil & Caravan 1/1994).
Neste kapittel har det fysiske miljøet på Sandstrand som sitt tema.
Når et hjem skapes på det som i utgangspunktet er en anonym gresslette (og som delvis går tilbake til denne tilstanden i løpet av vintermånedene), er dette i stor grad et samhandlingsprosjekt. På et sted hvor så mye er offentlig, blir territorieavgrensning viktig. Gjenstander brukes for å markere denne grensa som ikke er konstant, men allikevel tydelig. Som i all annen kommunikasjon er det viktig at de fysiske og sosiale markeringene oppfattes likt av sender og mottaker for å fungere etter intensjonen. Campingplassen gjenspeiler bruken og forståelsen av den norske helårsboligen, men bryter også med denne. Også på en campingplass er det å skape et hjem et privat og personlig prosjekt som utfordrer til ulike praktiske og dekorative løsninger.
Dette kapittelet vil fokusere på de fysiske gjenstandenes sosiale funksjon. Jeg vil komme inn på hvordan faget har forhold seg til boligen som en sentral ramme rundt folks tilværelse, og ta for meg campingplassen som et bomiljø.
Med unntak av enkelte overnattinger opp igjennom årene, så var en campingplass fremmed for meg med hensyn til arkitektur og omgangsform. Jeg funderte på hvordan jeg skulle nærme meg folk som var inne i vognene. Det er verken navneskilt eller ringeklokke på ei campingvogn og det å banke på et fortelt, er fånyttEs. Lisbeth Holtedahl stilte seg lignende spørsmål i sitt første møte med ei nordnorsk bygd:
"Banker man på? Går man lige ind? Skal jeg tage skoene av? Jeg bankede på og ventede. Men ingen kom til døren. Jeg bankede igen. Jeg havde set gennem vinduet, at der var folk" (Holtedahl 1986:33).
Etter at forskerens etableringsfase er over, forsvinner ofte boligen(31) ut av det antropologiske prosjekt, i følge Carsten og Hugh-Jones. De påpeker i boka "About the house" at boligen har fått liten oppmerksomhet i faget i forhold til hvor viktig den er for folk. Den blir ofte tatt for gitt og framstilt nærmest som en bakgrunnskulisse. Under spesielle omstendigheter kommer boligens sentrale rolle og fundamentale betydning fram. Det kan være ved flyttinger, krig eller brann. En annen anledning forfatterne nevner er under antropologiske feltarbeid (jevnfør eksemplene i kapittel 1). På feltarbeid er gjerne arkitekturen fremmed og antropologen lurer på hvem som bor hvor og hvordan man skal komme i kontakt med de på innsida (Carsten og Hugh-Jones 1995).
Boliger framstilles ofte som statiske, men framstår i deres analyse som dynamiske enheter. Hus er ikke bare fysisk struktur, men et forhold mellom bygninger, mennesker og ideer. Boligen står for gruppen og representerer verden rundt dem. Gjennom boligen uttrykkes verdier og synet på verden. Carsten og Hugh-Jones (op.cit) viser til steder blant annet i Sørøst-Asia og Brasil der religiøse forhold har en sentral plass i dagliglivet. Men også i vår del av verden er det et samspill mellom religiøse hendelser og den private boligen. Den utbredte oppussinga av stua til konfirmasjonen er en eksempel, og julereingjøringa et annet. Her som i andre deler av verden, bygges hus om, bygges på, dekoreres og restaureres i takt med hendelser i beboernes liv. Carsten og Hugh-Jones sier at det dynamiske kommer til syne i samspillet mellom beboere og materialer, i ritualer og bevegelser fra himmelske og hellige kropper. Den kontinuerlige bevegelsen av gjenstander og mennesker mellom utsiden og innsiden av boligen, viser også det vitale og prosessuelle. Boliger omtales i en levende språkbruk: Hus blir født, vokser, modnes og dør, gir føde og beveger seg. Noen steder anser man endatil at boliger kan gifte seg og kopulere (Carsten og Hugh-Jones 1995:42).
Når det gjelder mobile boliger, så viser forfatterne til svedjebrukere som gjenoppbygger huset ved periodiske flyttinger, eller til at selve huset løftes og forflyttes. Assosiasjoner til campingvogna som en bevegelig bolig er nærliggende. Carsten og Hugh-Jones er opptatt av forbindelseslinjene mellom kropp og hus. Hus kan sees som en forlengelse av kroppen for beskyttelse av individet. Klær og hus beskytter kroppen og gir den vern og skjul. Bolig og kropp opptrer ofte som språklige analogier for hverandre (Op.cit). Også hos oss snakker vi om hus i anatomiske metaforer og om kroppen i et arkitektonisk vokabular. Kjøkkenet benevnes gjerne som husets hjerte. Liker vi et rom eller en bygning, sier vi at den har sjel. En person kan være rakrygga, rund eller romslig og ta firkanta avgjørelser (Erring 1996:16). Den norske antropologen Bjørn Erring påpeker den moralske undertonen som ligger i denne geometrisk inspirerte talemåten.
Carsten og Hugh-Jones både krediterer og kritiserer Levi-Strauss og Bourdieu. Begge så tidlig på boligen som et sted som samler motstridende prinsipper. Kritikken går på at deres framstillinger blir for endimensjonale. Fasettene vedrørende mennesker og hus/bolig/hjem er så sammenvevde at ved å fokusere på et aspekt alene, framkommer bare deler av helheten. Hvis "husets språk" er om slektskap, noe som Levi-Strauss var opptatt av, så er det ikke mindre om økonomi, felles utkomme, eiendom, produksjon eller konsum, i følge forfatterne. Dette språket handler om felles rom og bygninger som er alt fra palasser og templer til vern og hjem (Carsten/Hugh-Jones 1995).
I norsk antropologi har det vært en viss fokus på boligen, og på samspillet mellom det arkitektoniske, det sosiale og det symbolske, som Carsten og Hugh-Jones etterlyser. Marianne Gullestad (1978,1987,1989,1993) er den fremste representanten på dette området. Hun påstår at nordmenn er spesielt hjemmesentrerte og at hjemmet er et fortetta symbol for svært mye av det som er viktig for oss (Gullestad 1989:51). Dette kommer til uttrykk i oppussingsiver og møbelkjøp. I Norge kjøpes det flere møbler pr. innbygger enn i noe annet land (Gullestad 1996:50). Da Torbjørn Jagland tok over som statsminister høsten 1996, brukte han ivrig metaforen "Det norske hus" med formål å samle og engasjere. Dette understreker hvilken betydning hus og hjem har for nordmenn flest. Også svenske etnologer påpeker hjemmesentrering:
"Av alle vesterlandske kulturer er kanskje dagens svenske samfunn det mest privatiserte, i få andre land har den private boblen blitt så stor som her,..." (Löfgren 1994:130).
Å være opptatt av boligen er ikke alene et skandinavisk fenomen. Men dette uttrykkes på ulike måter, noe som kommer fram i Carsten og Hugh-Jones (1995) bok.
Om ikke så dikotomisert som i Kabylhuset (Bourdieu 1994), så har gjenstander og aktiviteter også i campingvogna sin faste plass: Det er områder for mottagelse og for intimt samliv, for barn og voksne, kvinner og menn. Det kabylske huset er som campingvogna rektangulært. Kvinnene er i følge Bourdieu, knytta til livet innendørs og mennene til livet utenfor. Innerst og i den mørkeste delen av huset er stedet for det mest intime; seksualitet og forplantning. I den ytterste og lyseste delen mottas gjester.
Noen finner det kanskje vanskelig å betegne campingvogna som en bolig. Den har ikke et fast fundament, og brukes ikke permanent. Men hva er den ellers? Campingvogna gir ly og vern, og en fysisk ramme rundt beboernes liv. Grimstad og Lyngø (1989) definerer hytta som en sekundærbolig som er romlig adskilt fra primærboligen. Definisjonen sier kanskje ikke så mye, og de påpeker dessuten at campingvogner ikke kommer inn i kategorien: "I motsetning til campingvogner og båter er de [hytter] landfaste og har en permanent karakter". Når campingplassen brukes som landsted, blir campingvogna både landfast og får en permanent karakter, og den er fysisk adskilt fra primærboligen.
På gressbakken dannes små private enheter med utgangspunkt i campingvognene. Alle vognene som var i