En stemme fra tausheten:
Vladimir Vysotskij og Russland (1984)⁽¹⁾

Finn Sivert Nielsen

Fra bokprosjektet:
Sfinksens perle. Antropologiske bilder fra Russland og Sovjetunionen, 1981–1997.
Del I:  Russiske stemmer, kapittel 1

Tausheten

Siden 1914, da Aleksandr Blok skrev disse linjene, har Sovjetunionen gjennomlevd krig, revolusjon, hungersnød, tvangskollektivisering, forfølgelse: kataklysmer som for oss, i vår trygge norske hverdag, aldri vil være annet enn ufattelige. Massemedia terper heltedådene opp og opp igjen, monotont, upersonlig og ukritisk. Men lidelsen forties - innekaples som en byll. Det er lett å gi sensuren skylden for tausheten. Men den er bare symptom på et dypereliggende dilemma:

Lidelsen knebler sine ofre. Det krever stort mot å se Russlands historie i øynene, uten å fordømme eller forfalske den - skuffelsene, de splintrede håpene, foræderiene, løgnene. Men om den er aldri så smertefull, er historien det eneste som forener dette enorme landet. De som skjermer seg mot fortiden, avskjærer seg fra det videre fellesskap, slik at samfunnet faller fra hverandre i små, innelukkede grupper. Fra ett synspunkt er derfor Sovjet en fragmentert koloss, gjennomskåret av mistenksomhet, bitterhet og uvitenhet.

Vi i Vesten er opplært til individualisme, til å leve med den moderne verdens ensomhet og anonymitet. Vi har det Habermas kaller "borgerlig offentlighet" - et overpersonlig fellesskap basert på enighet om almene verdier. Når det personlig liv utstøter oss kan vi møtes her, i upersonlige engasjementer: karriæren, "saken", nasjonen. Her har vi en samhørighet, en felles identitet, som er så fast forankret at vi fritt kan boltre oss i pluralisme, debatt og politiske partier uten at den trues. Uansett overbevisning er nordmenn enige om at de er norske. For russerne stiller saken seg annerledes. De tømte to generasjoners blod, kjærlighet og idealisme inn i Revolusjonen for å bygge en ny verden. Revolusjonen er derfor utvilsomt russisk, og en nasjonal identitet som fornekter dette er utenkelig, en flukt. Alt dette kan simpelthen ikke være forgjeves. Men Revolusjonens lidelser - er de også russiske? Er de selvforskyldte? Det er en like totalt uakseptabel tanke.

Når man identifiserer seg som russer, tvinges man til valg mellom uantagelige alternativer: enten var folkets ofre bortkastet - eller så var den Store Bøddelen selv - Stalin - en helt. Mange dissidenter presses til det første ytterpunktet, og mister derved lett sin forankring i folket. Et skremmende flertall av folket synes på vei mot den motsatte ytterlighet. Prisen er kronisk selvbedrag og faren for et nytt despoti. "Volodja", en ung arbeider som uforskyldt var røket uklar med samfunnet, uttrykte seg slik: "De sier vi er en slags 'dissidenter' - at vi ikke elsker vårt folk. Det er skremmende - strashno..."⁽²⁾

Vi kan fordømme folkets "totalitære lengsel" - men hvem kan stille opp et levelig alternativ? Det overpersonlige fellesskap mangler. Samtidig er russerne mere avhengige av sine nærmeste enn vi, mere intimt sammenbundet med sine medmennesker, mindre individualister. "Det er som om de prøver å være en stor familie," sa en fransk venn. Nar fremmedgjøringen rammer, er den derfor dessto mere total og uunngåelig. Den slynger mennesket fra varmen ut i et vakuum uten felles språk, uten kompromisser som kunne gjøre ensomheten lettere å bære.

Russere betviler like lite som nordmenn sin nasjonalitet. Men det er liten enighet om hva det konkret innebærer å være "russisk" - enn si "sovjetisk". Den nasjonale identitet er ikke et praktisk, handlingens fellesskap, et tilfluktssted, som vår norske "offentlighet". Den er truet og flertydig, et kartløst land hvor man går seg vill blant historiens uforløste paradokser.

Derfor tier massene. De har ingen talsmenn som kan gi deres lengsler og håp forenende uttrykk. Statens tale er virkelighetsfjern, belærende og full av løgner. Dissidentene er ikke samlingsfigurer: deres språk er utfordrende, fremmed, som om de kjempet mot sitt land, ikke led med det. Fanget i dette dilemmaet fordømmer de ofte massene, til tider i ordelag som ligger nær statens egne - for deres gråhet, drikkfeldighet, uærlighet, for at de passivt bukker under for sin situasjon - kort sagt: for deres taushet. Men i massenes taushet lever fortidens lidelser videre.

Stemmen

Skal folket få stemme, uten at det slynger seg i armene på en ny diktator, må det stå frem noen som lar være å velge side - som hverken avviser fortiden eller lyver om den, men stiller seg åpen mellom ytterpunktene, i lidelsens øye, taler den fulle sannhet uten å bli utstøtt. Det lyder som et paradoks i et diktatur, og er det utvilsomt. Men i et paradoksalt land hviler skjebnen tyngst på den som kan bære paradokset... for kanskje å tilintetgjøre det?

I russisk historie er det ikke politikerne eller opposisjonen som har tatt på seg denne oppgaven, men de store kulturpersonlighetene, særlig ordets kunstnere. Det går en linje i russisk åndsliv - fra Pushkin til Tolstoj og Dostojevskij, til Aleksandr Blok, Mikhail Bulgakov og Boris Pasternak - av mennesker som maktet å tilgi lidelsen, som stillte seg mellom staten og folket, bygget bro, åpnet seg mot hele samfunnet og ble elsket i ettertid for det. De ga fortiden et navn alle kunne forstå. Dypest sett er disse mennene beslektet med den ortodokse kirkes mystikere og startsy. "Bli et stille punkt", lød deres bud. "Bær de splittende kreftene på din egen kropp, men gi aldri etter for dem!"

I våre dager føres linjen videre særlig av en liten gruppe menn - ofte ordkunstnere som sine forløpere, men med sin tids uttryksmidler: Andrej Tarkovskij, Sovjets største filmskaper siden 20-årene; Jurij Ljubimov, grunnleggeren av det eksperimentelle Tagankateatret; Vasilij Shukshin, novellekunstner, filmskuespiller og regissør; brødrene Arkadij og Boris Strugatskie, science fiction forfattere; og, kanskje mer enn noen annen, Vladimir Vysotskij: visesanger, dikter, skuespiller på film og i Ljubimovs teater. I noen år tok de mennene jeg har nevnt og noen ganske få andre nærmest på seg å være sitt lands offentlighet, dets samvittighet, møtestedet for alle splittende impulser. Det sier mye om hvor uutviklet sovjetisk offentlighet er, om behovet for slike mennesker, at de alle kom fra det samme lille miljøet i Moskva - tre av dem var venner fra ungdomsårene.

I dag lever to i eksil. To av de andre er døde - Shukshin siden slutten av 70-åra, Vysotskij siden 1980. I sommer (sommeren 1984), da til slutt også Tarkovskij ble erklært uønsket i Sovjet (etter sigende skal hans filmer aldri vises mer på sovjetiske lerreter), følte mange at en epoke var over. For disse mennene har, mer enn noen andre, symbolisert den lange, håpløse kampen mot innstramningene i kulturlivet siden 1970. Når de går bort er tapet større enn vi kan forstå. Midt i galskapen sto de på offisielle scener uten å hykle, som levende tegn på at måtehold og menneskelighet var mulig.

Samtalen

"Han var for alle," skriver Pavel Leonidov i et minneord til Vysotskij. "Og i vår tid, når staten og folket snakker vidt forskjellige språk, er dette mer verdifullt enn noe annet for den som evner a se." "Volodja", som var så skeptisk til dissidenter, sa om Vysotskij: "Alle andre var feige, bare han var modig! Han er en ny Pushkin!" Det kan høres absurd ut å sammenligne Vysotskijs raspende stemme og ustemte gitar med Pushkins aristokratiske, melodiske lyrikk. Men "Volodja" kjente et dypere slektskap: som Pushkin, var Vysotskij for alle.

Han spilte Hamlet på Taganka eller krigshelt i underholdningsfilmer. Han sang for nære venner og oljearbeidere, for emmigranter i Toronto og MVD. Vise-kulturminister Kucharskij fordømte musikken hans offentlig, men hjenme spilte også han Vysotskij.

 

En naiv ung komsomoljente sa:  "Alt han synger er så enkelt. Selv om det handler om utrolig kompliserte ting..." "Ja, du skjønner alltid hvor han vil hen," brøt en mann fra Georgia inn. "Enten du er edru eller ikke." "Han setter ord på det alle føler," fortsatte hun. "Det er godt når noen snakker ut om det du går og grubler på. Selv om han synger om [samfunnets] feil og mangler, er han patriot." "Han var fryktesløs!" utbrøt georgieren. Og da han døde, sa en dypt religiøs kvinne: "Vysotskij er sannsynligvis det eneste menneske i Sovjet som kunne dø med god samvittighet. Han var den eneste som aldri løy." "I det hele tatt tror jeg grunnen til at disse sangene er blitt så populære, er deres vennskapelige tone, ønsket om å fortelle noe til venner... og få noe igjen fra dem... de er en måte å samtale med folk." Slik forklarer Vysotskij selv saken. Han spilte ikke for publikum, han snakket med dem. Sammen lette de etter svar på "spørsmål som uroer oss alle". Derfor var konsertene hans alltid intime, nesten private, selv når han spilte for store saler: "Jeg ber dere innstendig: vær så snill og lukk dørene, ellers konmer de inn her, alle som får lyst, vær snill og lukk dørene. Jeg syns også det er varmt, men vi får holde ut. Det er ikke riktig at utenforstående skal komme inn til oss."

Vladimir Vysotsky, 1978 ? Kilde: http://www.kulichki.com/vv/media/photo/0107.html

Det har slått meg at mange russere ser ut til å føle et intenst behov for nettopp dette: å kunne møtes og snakke sammen på en ny måte. I samtaler er dette et stadig tilbakevendende tema: "Vi trenger en novaja forma obschenija - en ny samværsform, bedre mellommenneskelig kommunikasjon," som en venn sa det. Samfunnets oppsplittethet er følbar, og folk lengter etter å overkomme den, men få klarer det. Det er så vanskelig å møtes på en "større arena", og når man en sjelden gang gjør det, har diskusjoner en tendens til å stivne i fruktesløs debatt mellom ubevegelige ytterstandpunkter.

Vysotskijs mål var å gjøre det mulig å møtes, å finne et felles grunnlag å stå på. For bare på grunnlag av et slikt fellesskap kan man vende seg mot fortiden med fornyet håp, søke å forstå den, så man begynner å forme den aktivt, ikke bare er dens offer: "Politbyrået forstår oss ikke," skal han engang ha sagt. "Men det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at vi lærer å forstå dem ... en gang i fremtiden, om ikke annet."

Skal samtalen bli genuin, må tilskueren føle at han tas på alvor, ikke utsettes for diktat: "Folk står i kø for å komme i dette teateret fordi det er skapt en... atmosfære av tiltro, de som kommer inn i salen føler seg som uunnværlige deltagere i handlingen... at de tiltales som likemenn, uten skjulte hensikter, at teatret har sin klare, synlige linje, som ikke kan rokkes av disse forunderlige publikasjonene og, ja unnskyld at jeg sier det, disse kritiske artiklene."

Utøveren må både markere seg og tre i bakgrunnen. Han står fast på sitt standpunkt, til tross for all "kritikk". (Vysotskij oppfatter i likhet med mange russere dette nærmest som et skjellsord!) Men han presser ikke sine meninger på publikum. Han er kunstner, ikke politiker. Dette er kjernen, selve poenget: han gir tilhøreren frihet, formulerer riktige spørsmål, ikke ferdige svar. "Det er derfor folk får lyst til å ta med seg sangene hjem - høre nøyere etter hva han fyren nå egentlig hadde i tankene. Ja, jeg har til og med skrevet en sang - jeg fikk lyst til å svare på alle brevene ned dette refrenget: 'Takk, kjære korrespondenter / for at dere misforsto meg'. Folk ser ofte det som står dem selv nærmest i sangene, og vanligvis var det ikke akkurat det jeg hadde i tankene, men hvis det var det de så, så finnes det der..."

Komiske, heroiske eller tragiske, lyriske eller rå - alle sangene har dette felles: deres ærlighet taler "til sjelen", som russerne ynder å si - nakent og personlig, uten bitterhet - ideologisk uangripelige, fysisk uunngåelige. Lidija Zhukova forteller, dypt rørt, hvordan Vysotskij spilte Galilei i Brechts stykke. Som gammel mann svarer han på spørsmål fra en elev: "Hvorfor ga De Dem da Inkvisisjonen presset Dem? Hvorfor ga De fra Dem manuskriptet? Hadde De en kopi?' 'Nei!' svarer Galilei-Vysotskij, 'jeg var redd'. Jeg glemmer aldri hvordan publikum tok imot denne replikken... I det korte 'jeg var redd' la han alt det, som de som hørte ham i det øyeblikket hadde pint sine hjerner over og lidd seg gjennom."

Russland

Vysotskijs person var like paradoksal som den verden han levde i: han ble kalt et "lakmuspapir", som uttrykte det dypeste og mest ordløse i det russiske folk. Men denne "mest russiske av alle russere" var halvt jødisk og giftet seg med en fransk kvinne.

"Han er 100 prosent russer," sa en venn. "Du kommer aldri til å forstå sangene hans. Alt han synger om, nyansene i språket... det er ubegripelig for en som ikke har levd alt sammen."

Georgieren jeg siterte ovenfor ville vært uenig. Han sa: "Vysotskij er ikke bare russernes sanger - han er for alle som bor i Sovjet."

Kanskje det er noe i begge synspunktene. Pavel Leonidov skriver: "Han vokste ikke oppover mot himmelen, men nedover, inn i jorden... og utover, fra jorden. Han var bare halvt russer, men nettopp derfor ble han så ekstremt russisk at man nesten måtte si stopp! Det får være grenser! Det var derfor han drakk så tett. Han ville lære Russland å kjenne. Og den eneste måte å lære om Russland er å gå til folket. Og de drikker, alle som en."

Hans liv var en intens søken etter Russland, og kanskje var dette det mest "russiske" ved ham. For i dag vender russerne tilbake til sine røtter, til jorden - zemlja, for å gjenfinne det tapte, forløse historien. Nasjonale og religiøse symboler har voksende popularitet. Som Vysotskij, er russerne selv på leting etter et større fellesskap, en identitet, og det er kanskje derfor han rørte ved så dype strenger i dem.

Hans søken var heftig som en elskers, og skånte ikke ham selv. Lidenskapene var sterkere enn fornuften, sa de som kjente ham. Han oppsøkte levesett som tøyet utholdenheten og oppmerksomheten maksimalt: han synger om sjøfolk, fjellklatrere, kosmonauter, gullgravere i Sibir, kriminelle, flygere... så realistisk at han stadig måtte avlive myter om at han selv faktisk var alle disse tingene. Han fikk brev fra folk som mente de hadde stått skulder til skulder med ham i skyttergravene, selv om han var bare barnet i 1941. I disse ensomme, voldsomme skjebnene må han ha ant kimen til en løsning på Russlands og sitt eget dilemma.

"Det er interessant å ta for seg mennesker som befinner seg i ekstreme situasjoner. Folk som kjenner nervene dirre, som er urolige, i det mest risikofylte øyeblikk, på randen av døden... Det skrives så mye om at jeg tar med sanger om krigen i mitt repertoir. Det er ikke helt riktig. Det er ikke ganske enkelt krigssanger, for de er ikke retrospektive - jeg kjempet aldri, det ble ikke min skjebne - det er assosiasjonssanger.... [Men] dere vet jo at vi alle er oppflasket på materiale fra krigen... alle i vårt land har ofre - døde eller sårede - blant sine nærmeste. Krigen berørte alle. Det er enkle ord. Alvorlige og klare... Sangene er skrevet av en som lever nå, for folk som for det meste heller ikke var gjennom den der historien... Altså er det tydelig at de inneholder noe som fikk meg til å skrive dem nå..."

"For det er aldri snakk om ting som skjedde i en eller annen fjern fortid. Det er bare i tid at hendelsene foregikk den gang. Ideene kunne like godt forekommet når som helst - ikke minst i vår egen tidsalder."

Soldaten, racerkjøreren, gullgraveren, fangen... deres skjebne ligner Russlands, som Vysotskij søkte. De lærte ham at det ensomme møtet med dødsangst og vold kan fremelske stolthet, dødsforakt. Naturens og samfunnets nakne kraft kan gjøre mennesket til eventyrer, hvis det ikke bukker under. Og bukke under skal det ikke. Vysotskij synger om håp, et håp som er mulig i dette landet: "Fjellet overgår alt, unntatt fjellet / hvor din fot ennå ikke har trådt." Hans sanger setter navn på det unevnelige, forvandler smerten til fasthet. I sitt aggressive heltemot, sin råhet, humor og menneskelighet, sier de mer enn tusen avhandlinger om hva Russland er og kan bli.

Ilden

I 1980, 42 år gammel, døde han - av alkoholen og nervene. Begravelsen ble ikke annonsert, men ordet gikk fra munn til munn; og i Moskvas gater har det ikke vært så store folkemasser siden Stalins død. Noen skrev dikt på veggene, og de som ikke klarte å trenge seg frem gjennom hopen, sendte lapper fra hånd til hånd, så de fremste kunne skrive på veggene for dem. Et dikt lød: "Mitt hjemland har ingen profeter, / og nå har selv samvittigheten gått bort!"

Det var stille i mengden, voksne menn gråt. "Jeg har sett gråtende bolsheviker - i levende live. Og på kino og i teater. Men, ser du, gråtende politifolk har jeg av en eller annen grunn aldri vært borti... Nå har jeg sett det og."

Kisten lå åpen på Tagankas scene mens tusener gikk forbi. Nesten alle mennene grep den døde i hånden: "Denne gesten, håndtrykket, var som en sammensvergelse, et løfte om samhørighet, deltagelse... Da tenkte jeg - og jeg var nok ikke alene om det: for en lykke, for en rettferdighet i dette - at han ikke har hedersbevisninger, ikke er tynget av titler, at han er av folket, ikke fordi det Øverste Sovjet sier det, anført av Il'ich [Brezhnev], men fordi folket selv sier det! Det var en folkelig gravferd, og ingen av dem vil noensinne bli gravlagt slik."

Igjen og igjen spiltes opptaket av Vysotskijs Hamlet-monolog: "Hva er mennesket?"

"Og hvordan dro han frem gjennom sin egen stemme... som gladiator? Som seierherre? Nei, ikke noe av dette passer til ham. Alt det tror jeg han hadde gått gjennom for lengst - i lidelse og medlidenhet...."

En venn sa: "Vysotskij ga det russiske folk stemme. Men det er fortvilelsens stemme. Jeg har aldri vært i stand til å møte folket fra gaten - disse som bare drikker og går til grunne. Jeg har ikke noe felles med dem. Løsningen ligger ikke der."

"Hvem skal da gi en løsning?"

"Jeg prøver å gjøre det selv, på min måte. Jeg har alltid hatt en naiv tro på kjærligheten, at det går an å leve godt sammen. Man må bygge et alternativ. Eller brenne opp - som han gjorde."
 
 

Til den vrimlende by,  gjennom bilenes strøm,  drar vi hjemover nå,  annet sted har vi ikke.  Og vi nedstiger fra  den beseirede tind.  Men lar hjertet igjen, men lar hjertet igjen  i fjellet...      Så gi opp den unyttige striden,      jeg har funnet min løsning for godt:      Fjellet overgår alt - unntatt fjellet,      hvor din fot ennå ikke har trådt.

I fortvilelsen blir  noen ensom igjen.  Noen velger å dra -  døyver ropet fra hjertet.  Men vi nedstiger fra  den beseirede tind.  Har vi valg? For selv guder  steg engang ned til jorden...      Så gi opp den unyttige striden,      jeg har funnet min løsning for godt:      Fjellet overgår alt - unntatt fjellet,      hvor din fot ennå ikke har trådt.

Hvilke håp, hvilke ord,  hvilke sanger og dikt  vekker fjellet i oss,  for å kalle oss til seg.  Men vi nedstiger nå,  for et år, for et liv,  for vi vet at vi alltid,  vi vet at vi alltid må vende tilbake...      Så gi opp den unyttige striden,      jeg har funnet min løsning for godt:      Fjellet overgår alt - unntatt fjellet,      der hvor ikke et menneske har trådt.

 

2. De fleste siterte tekstene er informantutsagn, eller hentet fra:
    (i) Literaturnoe Zarubezh'e, Nr. 13-14, 1981; special'nyj vypusk k pervoj godovshchine smerti Vladimira Vysotskogo; og:
    (ii) Vladimir Vysotskij - pesni i stikhi, annet bind, New York: Izdatel'stvo Literaturnoe Zarubezh'e, 1983.
    Innledningsdiktet, Rozhdennye v goda glukhie (utdrag) av Aleksandr Blok, er hentet fra Sobranie sochinenij v 6-i tomakh, tredje bind, s. 176; Moskva 1971.
    Avslutningsdiktet - Proshchanie s gorami - av Vladimir Vysotskij er fra platen Vladimir Vysocki Pesni, Melodija C 60-14761-62, 1980.
    Alle oversettelser er mine egne.