Hovedfagsoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø: 1998
De siste årene på sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø har jeg stilt meg et spørsmål: Hvordan kan man snakke om rasjonelt tenkende aktører når det finnes mennesker som frivillig gjennomgår den smertefulle prosess det er å skrive en hovedfagsoppgave i antropologi? En mulig forklaring kan selvsagt være at de ikke er klar over omfanget av prosjektet. En annen har gått opp for meg de siste dagene: Gleden ved å levere produktet er kanskje så stor at det, tross alt, er verdt det.
Jeg hadde aldri fått levert denne oppgaven uten masse hjelp fra gode venner:
Takk til Lars Andreassen, Kathrine Rudi og Bente Mæhlum for gjennomlesing av oppgaven, og for at de ga masse gode råd og oppmuntring på veien.
Takk til Hilde Nilsen for at hun leste korrektur.
Takk til Gabrio Frantzen for hjelp med grafikken på førstesida.
Takk til Arnt Nyvoll for datateknisk assistanse ved utarbeidelsen av ordlista.
Takk til Kari Helene Partapuoli, Jørgen Iversen og Ellinor Angel i kollokviegruppa.
Takk til veileder Per Mathiesen for at han tok seg tid til å lese utallige utkast av oppgaven på urimelig kort varsel.
Takk til min samboer Tone Nymo for at hun holdt ut.
Takk til alle på hovedfagslesesalen og pausekroken til sosialantropologi/sosiologi, og en spesiell takk til Siri Johnsen og Bente Mæhlum for at de så til at jeg fikk ekstra arbeidsro de siste ukene.
Tromsø, desember 1998
På Institutt for sosialantropologi har det under min studietid hengt et stort verdenskart. På dette kartet er det avmerket med knappenåler hvor de enkelte studentene har gjort feltarbeid. Mitt feltarbeid passet ikke inn der. Et liknende problem hadde også administrasjonen ved fakultetet da jeg søkte om å få dekt utgifter til feltarbeidet. De anerkjente at jeg hadde hatt utgifter i forbindelse med mitt feltarbeid, men kunne dessverre ikke gi meg støtte, siden det står skrevet i regelverket at disse pengene skal dekke reiseutgifter. Da jeg ikke hadde vært på et annet fysisk sted, kunne jeg heller ikke få reisestøtte.
Den observante leser har nå lagt merke til at jeg har begrunnet den første delen av tittelen på oppgaven. Det sosiale rommet jeg har studert, er ikke knyttet til et fysisk sted. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har foretatt en reise i løpet av mitt feltarbeid. Jeg har møtt en gruppe mennesker med vedvarende relasjoner til hverandre som blir opprettholdt til tross for at de befinner seg i ulike deler av verden. Jeg har fått tatt del i et fellesskap. Å kalle dette fellesskapet for et samfunn er likevel ikke helt uproblematisk. I The Dictionary of Anthropology er 'society' definert på denne måten:
"Society refers to the totality of social relations among men and women in their various statuses and roles within a given geographical area or among humankind at large" (Barfield, 1997)
Hvis vi går ut fra at samfunn i denne sammenhengen betyr det samme som 'society', er tittelen "Stedløse samfunn" en selvmotsigelse. Når jeg likevel lar være å forandre tittelen på oppgaven min til for eksempel "Stedløse fellesskap", henger dette sammen med at jeg ikke vil avvise at dette er et 'samfunn' kun på grunn av manglende tilknytning til et fysisk sted.. Basert på sitatet over, vil jeg holde meg til en løsere definisjon av 'samfunn': "totaliteten av de sosiale relasjonene mellom personer i deres ulike statuser og roller innenfor et avgrensbart område". Det avgrensbare området trenger således ikke å være geografisk definert. Den videre analysen vil vise om dette er et fellesskap vi finner det meningsfullt å betegne som 'samfunn'.
Når fellesskapet ikke har tilknytning til et geografisk sted, gir dette noen opplagte implikasjoner. For det første vil vi i de fleste samfunn forvente at visse basale behov - mat, drikke, sex etc - tilfredsstilles sammen med de menneskene som aktøren har nære sosiale relasjoner til. I tillegg vil det å bo på samme fysiske sted også medføre at aktøren i bokstavelig forstand kan se de personene hun har nære relasjoner til. I det samfunnet jeg har studert, stemmer ikke dette. De fleste basale behov tilfredsstilles ikke sammen med de menneskene som aktøren møter på nettet. Hun kan heller ikke se den personen hun samhandler med, og vet derfor ikke om denne personen er den han gir seg ut for å være. Dette klare skillet mellom den sosiale personen som står fram på nettet og den personen som sitter bak PCen, åpner opp for flere spennende problemstillinger.
Før vi går videre må vi avgrense det sosiale rommet noe. Jeg ser i denne oppgaven på Internet Relay Chat. På IRC kommuniserer deltagerne skriftlig over Internett. Kommunikasjonen skjer hovedsaklig i grupper, og den foregår synkront - i såkalt 'sanntid'(1). Det vil si at det aktørene skriver, øyeblikkelig vil bli synlig for de andre i gruppa. IRC er dermed noe annet enn det mange forbinder med Internett: Surfing på nettsider for å laste ned informasjon. IRC dreier seg om kommunikasjon mellom mennesker.
Det er mange sider ved IRC som jeg ikke vil komme inn på i denne oppgaven. En stor del av deltakerne på IRC treffer hverandre også i virkeligheten. IRC blir brukt til å forsterke lokale sosiale nettverk, og til å opprettholde relasjoner mellom mennesker som ikke lenger bor på samme fysiske sted. Programmet blir også brukt til mange praktiske gjøremål, som nedlasting av musikk, bilder og dataprogrammer. Dette er interessant, men ikke som en del av denne oppgaven. Jeg er hovedsaklig interessert i fellesskap som eksisterer kun på IRC. Jeg er interessert i hva som kjennetegner de relasjonene som bygges opp mellom mennesker som aldri har truffet hverandre i virkeligheten, og i hvilken grad løsrivelsen av den sosiale personen fra personens kropp påvirker kommunikasjonen.
Jeg skal i denne oppgaven begynne med - etter å ha gitt leseren en kort innføring i historie og bruk av IRC - å fokusere på de enkelte aktørene. Utgangspunktet er at vi må forstå hva som er forholdet mellom den personen som sitter bak tastaturet og den personen som møter andre mennesker på IRC, før vi kan forstå den sosiale organiseringen på IRC. Dette gjenspeiler seg også i kapittelinndelingen, der del 2 (kapittel 5) fokuserer på forholdet mellom det jeg kaller den 'virkelige' og den 'virtuelle' personen, mens del 3 (kapittel 6, 7 og 8) omhandler den sosiale organiseringen på IRC.
Hovedproblemstilling:
Delproblemstillinger:
Da jeg valgte et uvanlig forskningsfelt, bestemte jeg meg samtidig for å bruke tradisjonell antropologisk teori. Begrunnelsen var en skepsis mot å lage nye teorier hver gang vi møter ny empiri. Gjennom å bruke velkjente begreper tror jeg det vil komme tydeligere fram hva som skiller denne nye 'virtuelle' verden fra den 'virkelige' verden. Jeg har derimot ikke skrevet en komparativ oppgave. IRC fortjener på samme måte som et hvilket som helst samfunn å bli forstått på sine egne premisser. Samtidig håper jeg at et studie av dette feltet kan få oss til å stille nye spørsmål om sosialt liv generelt.
Det er ikke til å komme forbi at IRC er et spesielt felt i antropologisk forstand. De tradisjonelle antropologiske feltarbeidsteknikkene kan vanskelig brukes direkte på dette feltet. De fleste praktiske rådene jeg fant i metodebøkene - fra å tegne gode slektskapsdiagrammer, via å ta mange bilder, til det allmenne gode rådet om å aldri gå til sengs med informantene - blir nesten komiske når vi ser dem i forhold til IRC. Det trengs neppe noen lang utgreiing for å forstå at slike problemstillinger er temmelig fjerne i et feltarbeid der jeg bare har håndhilset på et lite fåtall av informantene mine.
Metodebøker gir også vanligvis tips om hvordan feltarbeideren skal kunne gjøre notater underveis. For meg var dette et forholdsvis beskjedent problem. IRC-programmet jeg brukte hadde en knapp for å lage en såkalt loggfil. Når denne var krysset av, ble all kommunikasjon automatisk skrevet til en datafil. Mine "feltnotater" er således betydelig mer omfangsrike enn de Malinowski kunne framvise etter to år på Trobriandøyene. Selvsagt ligger det en vesentlig forskjell her. Mine data er dessverre også betydelig mer ubehandlede enn Malinowskis. Poenget er likevel at mangelen på informasjon ikke eksisterer. Hovedproblemet for meg ligger ikke i å få tak i informasjon, men å gjøre relevante utdrag fra den enorme informasjonsmengden.
Dette kapittelet er delt i to. Den første delen beskriver feltarbeidet, og tar opp noen metodiske problemer og poenger. Den andre delen tar for seg språket i oppgaven.
Feltarbeidet som danner grunnlaget for denne oppgaven, ble påbegynt våren 1996 på internettkaféen i Tromsø. Jeg hadde tidligere brukt datamaskiner aktivt i forbindelse med studier og jobb, og betraktet ikke det datatekniske aspektet ved feltarbeidet som noe stort problem. Det jeg tenkte minst på da jeg bega meg ut i felten, var hvordan jeg skulle forstå hva informantene teknisk sett drev på med. Sjelden har jeg tatt så grundig feil.
Jeg ble møtt av et titalls ungdommer som skrev i et skremmende tempo på noen kryptiske tekstbaserte terminaler, og pratet et språk jeg forsto lite av. Den datakunnskapen jeg satt inne med fra før, hadde liten relevans i dette miljøet. Jeg innså raskt at for å forstå hva dette dreide seg om, måtte jeg gjøre hjemmeleksen min bedre. Det hjalp ikke å ha vage hypoteser om globalisering og oppbygging av relasjoner over stedløse datanettverk, hvis jeg ikke forsto hva de pratet om. De første ukene gikk dermed med til å lese det jeg fant om IRC, samt sitte på internettkaféen for å lære å bruke IRC. Fra å ha klare formeninger om hvilke spørsmål som skulle stilles, fikk den første delen av feltarbeidet et litt annet forløp enn det jeg hadde regnet med. Etter hvert fikk jeg utført en del formelle og uformelle intervjuer, men det meste av tiden gikk med til å observere det som skjedde på kafeen.
Det gikk etter hvert opp for meg at jeg var mer interessert i samhandlingen på nettet, enn i samhandlingen på kaféen. Den type informasjon jeg trengte, fikk jeg ikke innblikk i da jeg satt ved siden av en person som var på nettet. Jeg innså at jeg måtte være tilstede på IRC selv. Mye av dette arbeidet trengte jeg ikke å være på kafeen for å utføre. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre deler av feltarbeidet fra datamaskinen min hjemme.
Av praktiske grunner måtte jeg ta en pause i feltarbeidet, og høsten 1996 ble internettkaféen i Tromsø nedlagt. Feltarbeidet var enda ikke avsluttet, men dette var ingen krise for min oppgave. Jeg hadde allerede bestemt meg for å konsentrere meg om selve IRC. I tillegg hadde jeg fått en del kontakter jeg kunne benytte i det videre arbeidet.
Jeg hadde i begynnelsen konsentrert interessen rundt noen av de kanalene som var populære blant gjestene på internettkaféen. Da kaféen ble nedlagt, forsvant også mange av disse kanalene. Planen hadde vært å følge noen av disse kanalene over et lengre tidsrom, og se hvordan de endret seg. I seg selv kunne dette vært en interessant analyse, men det illustrerer samtidig noe av det spesielle ved IRC. IRC forandrer seg hele tiden. Verken forsker eller deltaker kan være sikker på at en kanal vil eksistere neste dag.
Etter å ha blitt skikkelig kjent med bruken av IRC, bestemte jeg meg for å skaffe meg noen nye kontakter. Jeg postet derfor et brev til nyhetsgruppen alt.irc i januar 1997 der jeg stilte noen enkle spørsmål angående personers bruk av IRC. Det viste seg å være svært fruktbart. De som svarte, var i stor grad personer som hadde et aktivt og reflektert forhold til IRC, og de ga meg mange nyttige innspill til det videre arbeidet. Jeg brevvekslet ved hjelp av e-post med de jeg kom i kontakt med, og møtte flere av dem på IRC for videre intervjuer.
Samtidig som jeg holdt jevnlig i kontakt med flere av de personene som hadde svart på undersøkelsen min, tilbrakte jeg lang tid på IRC i denne perioden. Våren 1997 var jeg nesten daglig flere timer på IRC. Til sammen utgjorde dette flere hundre timer. Jeg ville ikke legge vekt på noen bestemte kanaler, men prøvde heller å få oversikt over hvilke prosesser som kjennetegner IRC. De ulike hjelpekanalene viste seg å være et godt utgangspunkt. Her var det ofte diskusjoner om hvordan kanalene ble drevet, og problemer som oppsto når personer ble utestengt fra kanaler, eller noen andre prøvde å ta kontroll over kanalen deres.
Å gjøre feltarbeid på IRC reiser en del interessante problemstillinger. For det første kan jeg aldri være sikker på at det informantene forteller er sant. Jeg kan ha sittet og pratet med en 40 år gammel mann, og trodd det var en 18 år gammel jente. Jeg har ingen mulighet til å sjekke dette, men det er samtidig en side av den empirien jeg studerer. Jeg må forholde meg til dette på samme måte som de andre aktørene på IRC. I tillegg er en stor del av denne oppgaven konsentrert om selve samhandlingen på nettet. Det viktigste blir da om den sosiale personen på nettet er troverdig - ikke om det de gir seg ut for å være stemmer med virkeligheten.
En minst like interessant problemstilling er min egen rolle som forsker på nettet. Jeg har hele tiden en mulighet til å være "flue på veggen" i samtalen, som er ganske unik sammenliknet med et "vanlig" feltarbeid. Jeg trenger ikke å fortelle til informantene at jeg er på nettet for å studere dem. Siden det viste seg å være enklere å komme i kontakt med nye personer når jeg sa at jeg skrev en oppgave om IRC, hadde jeg derimot ingen grunn til å bevisst skjule min identitet.
Det er verdt å merke seg at det er et troverdighetsproblem den andre veien også. Når jeg forteller at jeg studerer IRC, kan personen i den andre enden aldri være sikker på om dette stemmer. Jeg må i samtalen sannsynliggjøre at det er dette jeg driver med, og bygge opp tillit til at jeg har redelige intensjoner. I kapittel 5.2 kommer jeg nærmere inn på hvordan informantene kan forholde seg til en person de ikke kan få bekreftet identiteten til, og dette kan også fortelle oss noe om hvordan de må forholde seg til en forsker på nettet.
Størstedelen av feltarbeidet mitt kan best beskrives som 'deltakende observasjon', selv om 'deltakende' har en litt spesiell betydning her. For det første er det godt mulig å være inne på en kanal uten å si noe. I praksis trenger jeg ikke en gang å være tilstede ved datamaskinen. Jeg kan faktisk gå inn på en kanal, og deretter forlate maskinene i flere timer. Når jeg kommer tilbake, vil alt som har blitt sagt på kanalen, være registrert i min loggfil. Denne typen feltarbeid kan kanskje bedre beskrives som 'fraværende' enn 'deltakende' observasjon. Dette er derimot en metode som jeg har benyttet meg forholdsvis lite av. Stort sett har jeg vært tilstede ved maskinen når jeg har vært koblet opp mot IRC.
Det meste av materialet jeg sitter igjen med etter feltarbeidet, er fra samtaler jeg har hatt med personer som jeg har truffet mer eller mindre tilfeldig på IRC. I disse samtalene fant jeg det ofte upraktisk å fortelle om prosjektet mitt, før jeg hadde blitt litt kjent med personene. Det som skjedde de fleste gangene, var at jeg først etter en stund presenterte meg som antropologistudent og fortalte at jeg ville bruke samtalen vår i en oppgave jeg skrev om IRC. De fleste var da interessert i å snakke med meg om sine opplevelser på IRC. Jeg opplevde aldri at personer reagerte negativt på at jeg ikke hadde fortalt hva jeg drev på med i starten av samtalen.
Tidlig i feltarbeidet forsøkte jeg å sende meldinger til "ukjente" personer, der jeg presenterte meg og spurte om å få stille noen spørsmål. Dette viste seg å være feil måte å komme i kontakt med folk, og beskjedene ble enten ignorert, eller fungerte mest som en dårlig start på samtalen. På IRC kan du ikke vite om personen du prøver å komme i kontakt med, er opptatt med noe annet, og det virker derfor naturlig å innlede en samtale før du presenterer prosjektet ditt.
Resten av feltarbeidet ble utført på ulike IRC-kanaler. I all hovedsak har jeg holdt meg til ett IRC-nettverk - EFnet. IRC er stort, og selv om jeg reduserer fokuset mitt til ett nettverk, dreier det seg fortsatt om flere tusen mennesker som prater samtidig. Problemet med representativitet er dermed framtredende. Det utvalget jeg har gjort, er ikke noe forsøk på å få fram et slikt representativt bilde. Det er umulig å framstille et så stort antall mennesker slik at alle kjenner seg igjen. Målet har isteden vært å vise noe av variasjonen på IRC, og å skape en framstilling som noen kan kjenne seg igjen i.
Jeg gjennomførte også en liten undersøkelse desember 1997. Etter å ha funnet fram til en oppdatert liste over IRC-nettverk, prøvde jeg å koble meg til alle nettverkene. Jeg greide i løpet av to kvelder å koble meg til nesten 50 ulike IRC-nettverk. Her registrerte jeg hvor mange deltakere som var inne, antall kanaler, og antall IRC-operatører. I tillegg tok jeg en kopi av åpningsbeskjeden (den såkalte MOTD-filen) som møter deltagerne når de kobler seg til en IRC-tjener. Denne inneholder vanligvis retningslinjer for bruken av tjeneren. Undersøkelsen var ikke ment for å lage noen eksakt statistikk over de ulike nettverkene. Tallene skulle isteden hjelpe meg å antyde størrelsen på IRC for leseren, og det blir henvist til dem flere ganger i oppgaven. I tillegg danner MOTD-filene grunnlaget for å kunne si noe om hvilke formelle regler som finnes for bruken av IRC.
Sommeren 1998 reiste jeg på et tre ukers feltarbeid til Rio de Janeiro og New York. Hensikten var å besøke noen internettkaféer, og å intervjue noen som brukte IRC. Brasil ble valgt siden landet har en mengde interne IRC-nettverk, mens New York trolig er den byen i verden med flest internettkaféer. Etter å ha sendt e-post til de fleste internettkaféene i Brasil, fant jeg en kafé like utenfor Rio som virket interessant. Jeg brevvekslet en del med personen som hadde ansvaret for nettverket ved kaféen, og det virket som om han hadde god greie på IRC, i tillegg til at han hadde en flytende engelsk. Dette virket svært lovende, men da jeg møtte ham noen uker senere, fikk jeg erfare hvor lite en e-post forteller om avsenderen. Hans muntlige engelsk viste seg å være for dårlig til at vi kunne føre en lengre samtale, og det er fortsatt et mysterium hvem som hadde hjulpet ham med å skrive e-postene.
Selv om jeg ikke vil kalle feltarbeidet noen ubetinget suksess, var det interessant å møte personer i det virkelige livet som jeg hadde kommunisert med ved hjelp av IRC og e-post. Selv om fokuset i denne oppgaven er kommunikasjon mellom mennesker som kun møter hverandre på nettet, var det nyttig å oppleve at de bildene jeg dannet meg av en person gjennom elektronisk kommunikasjon ikke alltid stemte overrens med det bildet jeg fikk av personen når jeg møtte henne i virkeligheten. Det var også lærerikt å erfare hvor lett tilgang jeg har hatt til informasjon gjennom e-post og IRC, sammenliknet med å bli kjent med nye informanter i den virkelige verden. Symptomatisk er det at jeg har fått mer interessante data i for- og etterarbeidet til dette lille feltarbeidet, enn jeg fikk under selve turen.
I motsetning til de fleste feltarbeid som er utført innenfor en tidsramme på et halvt år, har mitt feltarbeid hatt en annen karakter. Størstedelen av feltarbeidet ble gjennomført våren 1996 på internettkaféen i Tromsø, og våren 1997 på IRC. Jeg har i tillegg hatt en unik mulighet til å komplettere dette materialet i etterkant. Selv under skrivingen av oppgaven har jeg nesten daglig vært innom IRC, og fått nyttige innspill til oppgaven.
En stor del av kanalene på IRC har egne hjemmesider som er tilgjengelige via Internett. Disse gir ofte informasjon til nye brukere om kanalens retningslinjer, og de er derfor også en viktig kilde i mine undersøkelser. I tillegg er åpne kilder på nettet en viktig del av det materialet jeg har brukt for å kunne presentere IRCs historie, og de danner grunnlaget for den innføringen jeg gir leseren i hvordan IRC er oppbygd.
Siden det er enkelt å søke etter nicknavn(2) på IRC, har jeg skiftet ut nicknavnene til alle mine informanter. Jeg har også i noen få tilfeller gjort det samme med kanalnavnene. På denne måten håper jeg at anonymiteten til enkeltpersoner er bevart. Der det blir henvist til populære kanaler i mer generelle vendinger, har jeg valgt å beholde deres navn. Dette synes forsvarlig å gjøre siden de må sies å være en del av en offentlig sfære som alle enkelt kan få tilgang til.
Noe av det vanskeligste i skrivingen av denne oppgaven har vært å velge hvilke ord som skulle brukes. Oppgaven skal i utgangspunktet kunne leses av antropologer og andre som knapt har sittet ved en datamaskin tidligere. Hvis jeg skulle forklart alle de tekniske termene, ville det lett ført til at oppgaven ble kjedelig for alle som har erfaring fra IRC. Naturligvis har jeg måttet velge en middelvei her.
Det skal ikke legges skjul på at deler av oppgaven kunne vært enklere å skrive på engelsk. En stor del av faguttrykkene innenfor data er engelske, og nye ord og uttrykk oppstår i takt med en rask teknologisk utvikling. Det er vanskelig å lage gode norske ord i samme tempo. Mange av de engelske ordene blir tatt opp nesten umiddelbart av den norsktalende delen av IRC. Her blir enten de engelske uttrykkene brukt direkte, eller så blir de fornorsket på en måte som Norsk Språkråd neppe ville godkjent. 'Nickname' blir for eksempel oversatt til 'nicknavn' eller 'nick' på norsk.
Et interessant språklig fenomen som er verdt å merke seg, er at generelle ord på engelsk har en tendens til å bli spesialord når de blir tatt inn i norsk. Betegnelsen 'nickname' brukes generelt på engelsk, men når det blir tatt opp i norsk, betegner det kun "det 10-bokstaver lange navnet som alle må velge når de skal inn på IRC". På engelsk kan vi si "Jack Jones has the nickname JJ, both on IRC and in real life", men det på norsk vil bli "Jack Jones har nicknavnet JJ på IRC, mens kalles JJ til daglig." Vi kan dermed si at ordet ikke har helt den samme betydningen når det er oversatt fra engelsk til norsk.
Jeg må derfor velge mellom å bruke de ordene som er i bruk på IRC, eller å oversette dem. I de tilfellene der norske oversettelser brukes ved siden av de engelske, har jeg til en stor grad brukt de norske. Jeg har for eksempel brukt 'tjener' isteden for den engelske varianten 'server', siden denne har begynt å bli vanlig i norsk. Der ordene er sterkt knyttet til sjargongen på IRC, som i eksempelet med 'nicknavn', har jeg valgt å beholde denne formen, selv om jeg nok risikerer å hisse på meg noen språkpuritanere.
Noen uttrykk er nesten umulig å oversette. Et eksempel er uttrykket 'IRL', som blir brukt både på de norske og engelske kanalene. Det er et akronym for 'In Real Life', og blir brukt som en betegnelse på den delen av livet til vedkommende som ikke har noe med IRC å gjøre. Vi kan for eksempel se utsagn som "IRL I am a student". Det som gjør uttrykket vanskelig å oversette, er at det klart er et ordspill rundt IRC, og at benevnelsen 'i det virkelige livet' derfor vil ha en litt annen betydning. Sett i forhold til eksemplet over kan det sies at IRL har en spesiell betydning, mens 'i det virkelige livet' har en generell betydning. Ved å bruke den norske oversettelsen antydes det også ufrivillig at livet utenfor IRC er mer "virkelig" enn livet på IRC. Problemet med bruken av ordet 'virkelig' og 'virkelighet' er noe som går igjen flere ganger i oppgaven. Min bruk av ordene kan best forstås som en motsats til begrepet 'virtuell'. Det er kun en henvisning til aktørenes liv utenfor IRC. En grundigere drøfting av begrepene 'virtuell' og 'virkelig' finnes i kapittel 5.1.
Et siste poeng, og kanskje det aller viktigste, er at valg av ord ikke bare handler om å gjøre seg forstått. Personer bruker ikke faguttrykk kun fordi de ikke greier å uttrykke seg på noen annen måte, men også fordi de vil markere en ferdighet. Dette vil være et av temaene i oppgaven. Å oversette alle faguttrykkene som eksisterer, vil derfor gi et litt galt inntrykk av den kommunikasjonen som foregår. Valget av ord er dermed ikke kun et rent skriveteknisk spørsmål.
For å hjelpe litt på begrepsforvirringen har jeg laget en ordliste bak i oppgaven (vedlegg 1). Dette kan forhåpentligvis være til hjelp for de leserne som ikke er vant til det datatekniske ordforrådet.
Det er vanskelig å skrive en sosialantropologisk oppgave om Internett uten å komme inn på temaene teknologi og globalisering. Denne oppgaven er ikke sentrert rundt disse temaene, men den sosialantropologiske debatten rundt dem er en viktig del av fundamentet som denne teksten bygger på. I dette kapittelet vil jeg starte med å posisjonere meg i forhold til disse debattene. Til slutt vil jeg klargjøre hvilke teoretiske innfallsvinkler jeg har valgt for å prøve å forstå IRC.
Verden er blitt mindre. Dagens kommunikasjonsmidler gjør at vi i løpet av timer kan bevege oss fra en del av kloden til en annen. Fjernsyn, radio og Internett gjør at vi kan få oppdatert informasjon fra andre deler av verden i løpet av sekunder. Dette er et av utgangspunktene for diskusjonene som pågår om globalisering og teknologiske innovasjoner. Problemet er å forstå de prosesser som settes i gang når de tradisjonelle territoriale grensene ser ut til å forandre sin betydning.
Ved første øyekast kan det se ut som om verden flyter sammen, og at vi alle blir mer og mer like. Det er liten grunn til å tro at dette ikke vil skje, men det er samtidig liten grunn til å tro at dette er det eneste som vil skje. Den økte kulturkontakten kan også føre til at det blir vanskeligere å opprettholde et stabilt bilde av "de andre", og at enkelte velger å dyrke det nære og "ekte"; finne "røtter" i en verden som for dem virker "rotløs". Følelsen av en trussel om homogenisering kan således være med på å styrke dyrkingen av det lokale og stedbundne. Samtidig er det nyttig å være klar over at idealene som dette bygger på - tanken om små stammesamfunn der alle kjenner alle - også er bilder som har nådd oss på grunn av den økte kulturkontakten. Faren for homogenisering kan også brukes, som Appadurai (1990, s. 296) nevner, av nasjonalstaten i forhold til deres egne minoriteter ved å si at trusselen utenfra er større enn den de selv representerer. Det globale og det lokale er således ikke å betrakte som atskilte motsatser:
"(...) it would seem that the processes of globalization and localization are inextricably bound together in the current phase." (Featherstone, 1995, s. 103)
Globaliserings- og teknologidebatten er nært knyttet sammen. Benedict Anderson (1983) peker på boktrykkerkunstens betydning i skapelsen av det nasjonale fellesskap. Gjennom masseproduksjon av bøker ble det nødvendig med et standardisert skriftspråk. Mange lærte seg å skrive og lese dette skriftspråket, og gjennom felles språk og felles litteratur ble det bygd fellesskap mellom mennesker som ikke hadde møtt hverandre. En liknende rolle, om ikke enda sterkere, kan vi tenke oss at moderne massemedier som radio og TV har. Thomas Hylland Eriksen skriver at "Norge (...) ble samlet til ett rike først da Finnmark fikk inn Dagsrevyen" (1996, del IV). Gjennom de moderne mediene får således mennesker mulighet til å delta i de samme begivenhetene uten å være på samme fysiske sted. Dette er i tråd med det McLuhan for over 30 år siden uttrykte da han brukte begrepet "The Global Village" for beskrive det uunngåelige resultatet av de elektriske (med dagens ord: elektroniske) teknologienes innmarsj.
McLuhans (1968) visjon er ikke uproblematisk. For det første er det ikke helt opplagt at to personer som ser det samme programmet på TV, vil legge samme mening i det. Det samme fenomenet kan tolkes inn i totalt forskjellige kontekster (se f.eks. Abu-Lughod, 1995). I tillegg gir den økende informasjonsmengden aktørene flere valgmuligheter. For noen år tilbake kunne vi anta at hvis to personer tilbrakte lørdagen hjemme foran TV-apparatet, tok de del i den samme begivenheten. Med dagens utvalg i fjernsynsprogram, kan vi ikke lenger gå ut fra at det er tilfelle. Deler av datakommunikasjonen kan godt sees i samme lys, siden det kan virke som om hver enkelt velger sin egen informasjonen. Hvis dette er tilfelle, kan vi ikke ta for gitt at massemediene er med på å bygge opp et fellesskap.
|
A health director ... reported this week that a small mouse, which
presumably had been watching television, attacked a little girl and
her full-grown cat ... Both mouse and cat survived, and the incident
is recorded here as a reminder that things seem to be changing.
James Reston i The New York Times, juli 1957 gjengitt i Marshall McLuhan, Understanding Media (1964) |
McLuhan kan også kritiseres for å være overdrevent optimistisk i forhold til hvilke konsekvenser teknologien ville ha for menneskeheten. Han tok for gitt at teknologien ville ha innvirkning på våre liv, og tolket i de aller fleste tilfellene dette i svært positiv retning. I den andre ytterkanten finner vi teoretikere som Jean Baudrillard. Fra hans ståsted ser det ut som om teknologien er i ferd med å ødelegge menneskene. Vi finner liknende synspunkter også i media. Noen husker kanskje debatten fra 80-tallet om hvordan videoen kom til å ødelegge den oppvoksende generasjon. Eksemplet fra New York Times i rammen kan illustrere en liknende innstilling. Det viktige her er at begge disse retningene - den positive og den negative - synes å ta for gitt at teknologiens effekt på menneskene er deterministisk. Ingen av retningene tar høyde for at det samme fenomenet kan forårsake ulike reaksjoner fra ulike mennesker
Sinding-Larsen (1993) påpeker eksistensen av to rådende syn innenfor forståelse av teknologi. Den ene retningen tror at all teknologi er god teknologi. Den andre ser på teknologien som et onde, og vil tilbake til det "egentlige", "ekte" og "naturlige"; de vil "melde seg på et New Age-kurs i primal-terapi", for å bruke Sinding-Larsens ord. Han skriver følgende:
"I en mer akademisk tapning kan vi finne igjen denne todelingen i forholdet mellom teknologioptimister og teknologipessimister - de siste også gjerne teknologideterminister. Denne debatten lider imidlertid av samme splittelse mellom mennesker og maksiner. Enten er det mennesker som kontrollerer maskiner, eller det er maskiner som kontrollerer mennesker. Å komme seg fri fra denne splittelsen er ikke lett, men viktig.
Vi må forøke å avdekke hvem homo sapiens tecnicus egentlig er, det vil si hvordan vi som mennesker er konstituert i samspill med teknologi." (Sinding-Larsen, 1993, s 289)
Innenfor sosialantropologien kan det virke som om studiet av teknologi er et litt "betent" tema. Dette henger muligens sammen med fagets historie, og at sosialantropologiske studier av teknologi og mennesker en gang var nært knyttet til en evolusjonær tankegang, der teknologiens kompleksitet ble brukt til å rangere samfunn. Tankegangen om at graden av teknologisk utvikling er en målestokk for hvor langt samfunnene er kommet i sin utvikling, kan vi finne spor av hos gamle antropologer som Lewis Henry Morgan, Edward Tylor og James Frazer. Pfaffenberger spissformulerer dette i artikkelen "Social Anthropology of Technology":
"In anthropology's quest for professionalism, material-culture came to stand for all that was academically embarrassing: extreme and conjectural forms of diffusionist and evolutionist explanation, armchair anthropology, "field work" undertaken by amateurs on collecting hollidays, and the simplistic interpretation of artifacts shorn of their social and cultural context." (Pfaffenberger, 1992, s. 491)
I følge Pfaffenberger har dette negative synet på antropologer som studerer teknologi, ført til at det har blitt vanskeligere å gjennomføre seriøse prosjekter omkring temaet. At antropologer skyr slike temaer, har flere negative følger. En side av saken er at ellers interessante forskningsprosjekter kan bli skrinlagt, men en enda mer alvorlig side er at vi står i fare for å miste en samfunnsvitenskapelig tilnærmingsmåte til et felt som i dag er dominert av realister.
Denne oppgaven handler ikke om teknologi, men den handler om kommunikasjon mellom mennesker i et system der mulighetene og begrensningene til en viss grad er gitt av teknologien. Å prøve å forstå hvordan teknologien påvirker aktørene blir her en for snever innfallsvinkel. En analytisk tilnærmingen vil isteden være å fokusere på hvordan aktørene handler i forhold til de mulighetene og begrensningene som utgjør deres rammebetingelser. Teknologien er viktig del av disse rammebetingelsene. Et sentralt poeng er derfor at aktørene ofte også har muligheten til å forandre eller modifisere den teknologien som ligger til grunn, og dermed også endre sine egne rammebetingelser.
Siden Internett i dag for mange er et teknologisk fenomen, ligger det en åpenbar fare i å overfokusere på det teknologiske aspektet i analysen. Hvis du tenker deg at du bruker en telefon for første gang, er det lett å bli fascinert av teknologien som ligger bak, isteden for å konsentrere deg om selve kommunikasjonen. Mange av mine informanter har et like fortrolig forhold til datamaskiner som andre i dag har til telefonen; det er for dem i større grad et kommunikasjonsmedium enn et teknologisk fenomen.
Fokuset i denne oppgaven er således kommunikasjonen som finner sted på IRC. I analysedelen vil det teknologiske aspektet kun bli behandlet når det har betydning som rammebetingelse for denne kommunikasjonen.
Valget av analyseverktøy i denne oppgaven kan virke noe "gammeldags" sett i forhold til det "moderne" temavalget. To av de viktigste teoretiske tilnærmingsmåtene jeg har valgt - Goffmans interaksjonisme og Barths prosessanalyse - var skrevet nesten et kvart århundre før det første mennesket logget seg på IRC. Bak dette valget lå, som nevnt i innledningen, en skepsis mot "å lage en teori for hvert nytt empiriske felt". I tillegg ser jeg to viktige grunner for å bruke "gamle" analyseverktøy på "ny" empiri:
1. Først gjennom å bruke teoriene og analyseverktøyene på nye samfunnsformer kan man se om de har noen verdi også utenfor den empirien som forfatterne baserte seg på.
2. Ved å bruke "gamle" teorier på "ny" empiri vil særegenheter i denne empirien kanskje komme tydeligere fram, og - kanskje - også lære oss noe om hva som kjennetegner samhandling generelt.
Det finnes også en mer subtil begrunnelse for å velge Barth og Goffman. For å forstå denne, må vi se litt på den empirien vi står overfor. IRC er flyktig. I løpet mitt feltarbeid er størrelsen på IRC blitt tidoblet, og når du leser dette, er trolig over 100.000 mennesker inne på IRC. Logger du deg av, og kommer tilbake 12 timer senere, er kun en liten prosent av de samme personene tilstede. Endring kan ikke forstås som et unntak til den sosiale orden som eksisterer her, IRC ér endring. IRC ér ikke noe i materiell forstand. Ingen person, ingen materiell gjenstand har noen sinne vært på IRC. IRC er pr. definisjon kun et aggregat av samhandling.
Fredrik Barth skriver i "Models of Social Organization I":
"(...) our theoretical models should be designed to explain how the observable frequency patterns, or regularities, are generated. The most simple and general model availiable to us is one of an aggregate of people exercising choice while influenced by certain constraints and incentives." (Barth, 1981, s. 34)
Barth har blitt kritisert fra mange hold. Marxistene har hevdet at han både mister det historiske perspektivet og klasseperspektivet (Asad, 1972 m.fl.). Østerberg (1980, s.70) mener Barth legger for lite vekt på at aktørene handler ut fra normative regler som de ikke selv har vært med på å skape, og ofte heller ikke kjenner til. Sett i forhold til IRC blir klasseperspektivet uinteressant - i alle fall hvis man ikke forsøker å si noe om IRC og Internetts stilling i samfunnet forøvrig. IRC har heller ingen lang historie som er avgjørende for å forstå hva som foregår her, og også Østerbergs kritikk blir lite relevant i et samfunn der alle aktørene skiftes ut i løpet av noen få timer. Jeg vil ikke drøfte kritikken av Barths generative modell nærmere her. Mitt eneste poeng er at mye av denne kritikken kanskje kan sies å være mindre relevant for et studie av IRC, enn for et studie av et annet samfunn.
En liknende argumentasjon kan benyttes for å forsvare bruken av Goffman. En kritikk som er reist mot Goffman, er at selv om hans dramaturgiske analysemåte representerer forskerens modell av virkeligheten, er det langt fra sikkert at folk oppfatter det de driver med i et dramaturgisk perspektiv. Det er ikke sikkert at de vet at de driver med rollespill (se f.eks. Messinger, 1975). På IRC er avstanden mellom den "virkelige" personen og den framtoningen som møter mottakeren, opplagt. Aktørene kan ikke framstå som "hele" mennesker, uansett hvor mye de prøver. Det Goffman blir kritisert for blir ikke lenger en svakhet ved analyseverktøyet når det anvendes på IRC, men isteden en styrke som lar oss se empirien i et tydeligere lys.
I oppgaven vil Goffmans teorier bli gjennomgått grundigere i kapittel 5.1. Det er også en lengre teoretisk gjennomgang i kapittel 7.1. I tillegg blir andre analytiske synsvinkler drøftet der jeg finner det nødvendig i teksten. Grunnen til denne oppdelingen er at for å forstå hvorfor enkelte problemstillinger er reist i forbindelse med teoriene, er det nødvendig å se dette i sammenheng med empirien.
Andre begreper som er brukt, er 'sosial person', 'status' og 'rolle'. Her er en sosial person bygd opp av sosiale statuser. En sosial status er et sosialt trekk ved denne personen som gir henne visse plikter og rettigheter (Eriksen, 1993 m.fl.). En rolle er det dynamiske aspektet ved statusen. Begrepene brukes som de vanligvis gjør i sosialantropologien. De er definert her for å skille dette fra hvordan de brukes i sosiologien, og delvis også i dagligtalen. Her brukes rolle om det antropologene kaller status, og rolleadferd om det antropologene kaller rolle.
I innledningen nevnte jeg at IRC gir brukerne mulighet til å kommunisere skriftlig med andre internettbrukere i 'sanntid'. Sanntid vil i denne sammenheng bety at når senderen skriver en tekst, og sender denne, vil den umiddelbart kunne leses på mottakerens skjerm. To eller flere personer kan således føre en samtale i omtrent samme tempo som hvis de hadde pratet i telefonen, eller stått ansikt til ansikt.
På IRC foregår kommunikasjonen primært i grupper. Det første personen gjør etter å ha koblet seg til et IRC-nettverk, er å velge en gruppe å prate med. Disse gruppene kalles på IRC for 'kanaler'. En kanal kan sammenliknes med et rom. Du kan lese det de andre på kanalen skriver, men ingen utenfor kanalen kan følge med i den diskusjonen som pågår.
Dette gjør IRC til et såkalt 'chat-program', og skiller det fra et 'talk-program'. 'Talk-program' er også beregnet for sanntidskommunikasjon over Internett, men de er primært laget med tanke på direkte kommunikasjon mellom kun to personer. En annen programtype som kan minne om IRC, er MUD. Her kommuniserer også flere deltagere med hverandre i sanntid. I motsetning til på IRC, presenterer en MUD et virtuelt landskap for brukeren som hun skal styre sin rollefigur gjennom.
Det finnes også andre 'chat-program' som har mye til felles med IRC. I hovedsak har disse en god del færre funksjoner enn IRC, men kan til gjengjeld være mye enklere å bruke. Ingen av disse har en utbredelse som kan sammenliknes med IRC. I denne oppgaven vil jeg i all hovedsak konsentrere meg om IRC.
Den første delen av dette kapittelet tar for seg historien bak IRC. Den andre delen er ment for lesere som aldri har prøvd IRC tidligere. Det er ingen lærebok i bruk av IRC, men det forklarer noen av de viktigste funksjonene i programmet. Hensikten er å gjøre det mulig for leseren å danne seg et bilde av hva som foregår der.
Det første IRC-programmet ble skrevet av Jarkko Oikarinen ved Universitet i Oulu i Finland i 1988. (Gimon, 1998 og EFnet, 1998). Etter å ha blitt testet ved universitetet ble det prøvd over det finske nettverket (FUNET), og deretter kjørt i det skandinaviske nettverket (NORDUNET). Allerede samme år ble programmet spredd rundt om i verden og kjørt over det vi vanligvis omtaler som Internett.
IRC var konstruert som et såkalt klient-tjener-program. Dette vil si at den enkelte bruker kjører et klientprogram som kommuniserer med en tjenermaskin. Tjenerne på sin side kjører et program som kommuniserer med andre tjenere. Når flere tjenere blir koblet sammen på denne måten, vil de utgjøre et IRC-nettverk. De enkelte brukerne vil således kunne kommunisere med alle som er koblet til det samme IRC-nettverket. Det er viktig å merke seg at brukere som er koblet til ulike IRC-nettverk, ikke kan kommunisere med hverandre. Figur 1 illustrerer dette:
figur 1:
Tjenerprogrammet kalles IRCD, og kjøres under UNIX(3). Programmet har kommet i flere utgaver, og har fra begynnelsen vært gratis tilgjengelig over Internett. Hvem som helst kunne dermed laste ned programvaren og starte sitt eget IRC-nettverk. I begynnelsen var det nødvendig å ha en UNIX-maskin for å kjøre klientprogrammet også, men det ble raskt utviklet programmer for andre operativsystemer. I dag finnes det klientprogrammer for alle de vanlige operativsystemene. Noen av disse programmene må kjøpes, men det finnes også klientprogrammer som gratis kan lastes ned fra nettet. Bruk av IRC har hele tiden vært gratis, og det har ikke vært noen kostnader forbundet med dette utover det å ha tilgang til PC og avgifter for å koble seg til Internett.
| Utdrag av IRC-log for kanalen Peace (17. januar 1991, kl. 01.03 til ca. 02.22). http://sunsite.unc.edu/pub/academic/communications/logs/ (Gulf-War/desert-storm/01) This is IRC CHANNEL +peace ( till ca. Jan 17 02:22 ) (jnweiger@immd4.informatik.uni-erlangen.de) IRC Log started Thu Jan 17 01:03 <umfonta6> bombsd are droppiong in baghdad .... <SlackHack> how mant users? <Tylenol> everyone: WATCH CNN the coverage is excellent <Alexander> 104! ....... <Starhawk> No missiles reported in Baghdad area...ABC <Tylenol> BAGHDAD IS BLACKED OUT <Will> and tons of news on AM <stealth> About three waves so far. <Nombrist> The IRC server's can't handle the load, perhaps not internet, either. ....... <MK> I'm from Israel <Crawdad> BUSH WILL SPEAK AT 9:00 PM EST <Buster> MK: Where in Israel? <Agenta> MK ---> what is going on there??? <tsh> hee hee...they've put on all the lites in the hotel :D <Tic> What about B52's? Have they been used yet? <MK> Beer sheva <Starhawk> MK: Where in Israel? <DerPM> Whats the news MK? <tsh> good spot to aim. tic: no. just fighters <MK> Nothing expect many fighters in the air .......BR> <flax> SHIT SHIT SHIT! Swedish radio play music, waiting for prime minister to wake up, so he can comment! I'll fucking kill them! ...... <jet> 283 users on 100 servers ...... <hunted> It's called "Operation :desert dtorm" now. <jet> what the fuck? <carlino> thats nice. ...... <Lipstick> 292 users! |
Hvilke regler som skulle følges for å opprette kanaler, og for å administrere nettverket, var under stadig diskusjon den første tiden. De som ville bruke IRC hadde - som nå - valget mellom å koble seg opp mot et allerede eksisterende IRC-nettverk, eller å starte et nytt og alternativt IRC-nettverk med sine egne retningslinjer. Et av nettverkene som ble opprettet i 1989, kalte seg AnarchyNet, og tok mål av seg å bli et IRC-nettverk uten noen av de reglene som de andre IRC-nettverkene fulgte. AnarchyNet var bygd opp rundt en maskin ved University of California at Berkeley med navn Eris (Gimon, 1998). De resterende maskinene i det originale nettverket ble derfor kalt Eris-Free Network(4). Nå er dette forkortet til EFnet. EFnet er i øyeblikket det største IRC-nettverket, og dette er også det nettverket som størstedelen av mitt feltarbeid er utført på. AnarchyNet på sin side ble ingen suksess, og er for lengst forsvunnet.
Ut fra det foregående kan det virke som om IRC hadde en voldsom vekst de første årene. Dette stemmer ikke. Det som har skjedd, er at programvaren er spredd over hele Internett, men IRC er fortsatt kun en aktivitet for et lite antall mennesker. De nøyaktige tallene for hvor mange som brukte IRC den første tiden, har det vært vanskelig å verifisere. EFnet oppgir at det i september 1990 ble registrert 41 samtidige brukere (EFnet, 1989). Dette var ny rekord på den tiden, men er et beskjedent antall brukere sett i forhold til dagens situasjon.
Nesten alle som skriver om historien til IRC, nevner det voldsomme hoppet i popularitet IRC hadde under Golf-krigen i januar 1991. Antall deltakere ble mangedoblet i løpet av noen få timer, og det ble registrert 300 samtidige brukere på et tidspunkt. I tillegg spredte ryktet om hendelsen seg raskt på Internett. Det har blitt påstått at det ble rapportert direkte fra Irak på dette tidspunktet, men dette stemmer trolig ikke. Som loggen viser, var det derimot noen som rapporterte fra Israel. Viktigst var det likevel at det ble mulig å følge med i hva de lokale mediene i ulike land rapporterte.
I årene som fulgte, fikk IRC rykte på seg for å være en informasjonskanal under viktige politiske begivenheter. Personer samlet seg på IRC for å utveksle informasjon fra deres lokale medier, og under urolighetene i Moskva i oktober 1993 ble det fra IRC-brukere rapportert direkte før de store nyhetsbyråene greide å kringkaste nyhetene (Gimon, 1998). Antall brukere øker også jevnt, og i 1994 blir det registrert 1000 samtidige brukere (EFnet, op.cit.).
"The IRC server's can't handle the load, perhaps not Internet, either." Utsagnet er fra logg 1, og kom etter at IRC for første gang hadde passert 100 brukere. Oikarinen skrev neppe programmet med tanke på at det skulle ha så mange brukere, men programmet viste seg å takle det ganske bra. Med tusen samtidige brukere, er IRC blitt et kjent fenomen, men det kan enda ikke kalles et medium for massene.
Det er vanskelig å knytte en bestemt hendelse til den videre økningen i popularitet, og på denne tiden begynner det også å bli så mange ulike IRC-nettverk at det er nesten umulig å gi et nøyaktig tall på hvor mange IRC-brukere som finnes. Et anslag fra oktober 1995 antyder et tall på 15.000 samtidige brukere (EFnet, 1995). Denne økningen i popularitet ser ut til å fortsette. Ved en telling(5) jeg utførte selv i desember 1997, kom jeg fram til 90.000 brukere ved å legge sammen antall brukere på de nettverkene jeg greide å koble meg til. Tellingen var utført på et tilfeldig tidspunkt, og viser neppe det maksimale antall personer som har vært på IRC. En annen telling fra januar 1998 antyder maksimalt antall brukere på en del nettverk (Charalabidis, 1998). Ved å legge sammen dette maksimumstallene fra alle nettverkene, kommer vi til rundt 140.000 brukere. Maksimumstallene er ikke hentet samtidig på alle nettverkene. Vi kan derfor ikke gå ut fra at alle disse personene er på IRC samtidig, men til gjengjeld er ikke lista over nettverk komplett.
Det finnes i dag mange ulike IRC-nettverk. Ved min telling greide jeg å koble meg til rundt 50 ulike IRC-nettverk. Fire store IRC-nettverk skiller seg ut når det gjelder antall brukere. Dette er EFnet, Undernet, IRCnet og DalNet. Ved min undersøkelse hadde disse hver mellom 10.000 og 30.000 brukere. De andre nettverkene hadde alle under 1500 brukere da jeg var inne.
Før det er mulig å bruke IRC, må det installeres et såkalt klientprogram på PC. Etter at brukeren har gjort dette, kan hun velge et IRC-nettverk og gå inn på en kanal. Det er også mulig å sende private beskjeder til andre deltakere på IRC. I teorien kan man faktisk kommunisere på IRC uten å gå inn på en kanal, men det er mest vanlig å bruke privat kommunikasjon som et tillegg til å prate på kanalene. Slike beskjeder er det umulig for utenforstående å oppdage, og det er dermed en del av den kommunikasjonen som det ikke er mulig for meg å få tilgang til. Denne oppgaven er mest fokusert på kommunikasjon i grupper.
Bildet over viser et IRC-program som kalles mIRC. Navnene til høyre viser hvem som er inne på denne kanalen i øyeblikket. Samtalen pågår i den store ruta til venstre, og navnene til avsenderen står i klammer på begynnelsen av linja. Hvis aktøren vil si noe på kanalen, kan hun skrive det inn i feltet helt nederst på skjermen.
Programmet over har det som kalles et grafisk brukergrensesnitt. Det vil si at de fleste kommandoer kan utføres ved å klikke på ikoner og velge i menyer ved hjelp av musa. Den helt nøyaktige framgangsmåten for å utføre kommandoene, varierer mellom de ulike programmene.
I tillegg finnes det rent tekstbaserte IRC-klienter. I programmet over (figur 3) vil en bruker kunne utføre de samme funksjonene, og følge med i den samme diskusjonen, som når hun bruker et program med grafisk brukergrensesnitt. Litt forenklet kan vi si at programmer med grafisk brukergrensesnitt er enklere å bruke for dem som er nye på IRC. På den andre siden er det mer innviklet å beskrive hvordan bestemte kommandoer utføres i et grafisk grensesnitt. Siden tekstbaserte kommandoer vanligvis kan brukes i begge programtypene, er det mest hensiktsmessig for meg å kun referere til disse. Jeg minner isteden leseren på at mange av funksjonene kan være mindre "kryptiske" å forstå hvis du har et grafisk grensesnitt.
På IRC kan tekst skrives direkte inn på kommandolinjen. Du kan selv studere det du har skrevet, før du sender det. Først når du trykker <LINJESKIFT> vil teksten bli synlig for de andre kanaldeltakerne. Syntaksen er:
Dette er min tekst <LINJESKIFT>
Når det skrives på denne måten, vil ikke maskinen prøve å tolke dette som kommandoer, men sende teksten til den aktive kanalen. Hvis brukeren vil utføre en kommando, starter hun isteden setningen med "/". For å skifte nicknavn på IRC kan brukeren skrive:
/Nick Dolly
Maskinen vil kvittere med "*** Your nick is now Dolly", og de andre på kanalen vil se at nicknavn blir forandret til Dolly. Hvis jeg utelater "/" vil teksten "Nick Dolly" bli sendt til kanalen, noe som er en ganske vanlig feil blant de som er nye på IRC. Brukeren må velge et nicknavn som ingen andre på nettverket har i øyeblikket. Siden nicknavn på IRC ikke kan beskyttes(6), er brukeren aldri sikker på om hun vil få tilbake det samme navnet neste gang hun kobler seg på nettet. Dette faktum er grunnlag for en del konflikter som blir behandlet grundigere i kapittel 8.
IRC har en mengde andre kommandoer. De vanligste er gjengitt i vedlegg 2. Denne oppgaven er ikke ment å skulle gi en komplett innføring(7) i bruk av IRC. I de tilfellene kommandoer og framgangsmåter blir forklart, er det for at lesere som ikke har prøvd IRC, skal kunne forstå hva som foregår - ikke for at handlingene skal kunne gjentas.
Etter at brukeren har koblet seg til et IRC-nettverk, vil hun i de fleste tilfeller gå inn på en kanal. Vanligvis blir #-tegnet brukt foran kanalnavnet. Jeg vil i denne oppgaven holde meg til denne konvensjonen. Isteden for å skrive kanal Norge, vil jeg derfor skrive #Norge. Tegnet # skal således alltid leses som 'kanal'.
Hvis brukeren angir et kanalnavn som ikke eksisterer fra før, vil dette føre til at denne kanalen blir opprettet. Det er således like enkelt å opprette en ny kanal som å gå inn på en kanal som allerede eksisterer. Den som oppretter en kanal, vil automatisk bli kanaloperatør. Kanaloperatøren har en del ekstra kommandoer til rådighet. Disse kommandoene tillater henne å bestemme hvem som skal ha tilgang til kanalen, samt kaste ut enkeltpersoner. Hun har også mulighet til å gjøre andre til kanaloperatører, og vanligvis er det flere kanaloperatører på alle de store kanalene. Denne organiseringen av det sosiale livet på kanalen, og spesielt hvordan kanaloperatørstatusen blir fordelt mellom deltakerne, er hovedfokuset i kapittel 7.
En telling jeg utførte på EFnet i begynnelsen av 1998, viste at det var over 12.000 kanaler på nettverket. Visstnok besto omtrent 10.000(8) av disse kanalene kun av en person, men det er likevel nærliggende å spørre seg om hvordan brukerne finner den "rette" kanalen. Alle kanaler har et navn, og de kan også ha en såkalt 'topic' som gir utfyllende opplysninger. På de fleste IRC-nettverkene er det mulig å få en oversikt over hvilke kanaler som eksisterer, og hvor mange personer som er inne på de ulike kanalene, med kommandoen "/list".
Det finnes ingen kategorisering av kanalene på IRC. De som er interessert i en kanal hvor de prater om fotball, kan derfor ikke på en enkel måte finne ut hvilke kanaler som tilhører denne gruppen. Den eneste muligheten de har er å søke på bokstavkombinasjoner i kanalnavn eller 'topic'.
Ved å gå gjennom listen over alle kanalnavnene på IRC, vil vi se at visse "kanaltyper" går igjen. To store grupper skiller seg ut: Geografiske kanaler, som #Tromsø, #NewYork og #Norge, og kanaler for bestemte aldersgrupper, som #forthy-something, #18+ og #25-30. Likedan finnes det en del kanaler som signaliserer at de er for personer med bestemte interesser - som #football, #abortion og #church. På denne lista kunne jeg også lagt til at det finnes mange kanaler for ulike spill som spilles over IRC, og kanaler som er spesielt beregnet for å hjelpe personer med dataproblemer.
En stor gruppe kanaler, som jeg med vilje hoppet over, er de såkalte sex/warez(9)-kanalene. På de fleste kanaloversikter topper vanligvis en av disse kanaltypene. Jeg tar dem med i en gruppe, selv om temaene er ganske forskjellige. Likheten er at hovedaktiviteten på kanalene er formidling av datafiler. På sexkanalene er det selvsagt sexbilder som blir formidlet. Warez er en betegnelse på ulovlig kopiert programvare, og på disse kanalene blir slik programvare formidlet. Grunnen til at jeg nesten overser disse kanaltypene i min oppgave er at på størstedelen av dem foregår det faktisk svært lite prating. Det meste av kommunikasjonen skjer av såkalte boter (se kapittel 7.3.3) som sender standardiserte meldinger.
Å kanalene etter tittel, forteller ikke særlig mye. Kanskje gir de til og med et misvisende inntrykk. Årsaken forstår vi når vi ser at det er et stort antall kanaler som ikke kan kategoriseres på denne måten. Disse kanalene har gjerne uformelle navn som #ircbar, #chitchat eller #friendly. I noen tilfeller har de også navn som ikke gir noen opplagt mening. IRC er ikke nødvendigvis temabasert. En stor del av kanalene er ikke sentrert rundt et bestemt tema, men oppfordrer isteden til en mer uformell prat. Siden navnene varierer er det heller ikke mulig å søke etter dem ved hjelp av søkeord. Dette har en del konsekvenser. Siden vi ikke kan søke etter kanalnavn, er det også vanskelig å markedsføre nye kanaler utad. I kapittel 7.3.2 er noen av konsekvensene av dette drøftet.
Da jeg kom inn på IRC for første gang, hadde jeg store problemer med å delta aktivt i samtalene. Et problem er å holde oppe tempoet med skrivinga. Selv om du er vant til å skrive brev på PC, er ikke dette tilstrekkelig for å kunne komme med kjappe skriftlige replikker på skjermen. Et annet problem er å lese all teksten på skjermen. Spesielt på de folksomme kanalene må det brukes en spesiell leseteknikk for å få med seg setningene som fosser over skjermen.
Etter noen timer foran skjermen greier de fleste å venne seg til å lese kun den relevante informasjonen. Litt verre er det å forstå det som blir sagt. På mange IRC kanaler blir det brukt en spesiell sjargong. Det som kan være spesielt vanskelig for en som er helt ny, er å forstå de mange forkortelsene som forekommer. Her er noen av de vanligste:
| "brb" | be right back! |
| "ttyl" | talk to you later |
| "rtfm" | read the f* manual |
| "oic" | Oh, I see! |
| "imho" | In my humble opinion |
| "rotfl" | rolling on the floor with laughter |
| "ayfq" | ask your f* question |
| "u" | you |
| "y" | why |
| "2" | to |
| "b" | be |
| "r" | are |
| "c" | see |
Mange av disse forkortelsene er ikke spesielle for IRC, men brukes også i blant annet MUDer og såkalte talk-programmer. The New Hackers Dictionary (Raymond, 1996b) hevder at flere av dem er identiske med morsekode-sjargong utviklet av radioamatører. Det er i alle fall opplagt at forkortelsene har et funksjonelt aspekt, siden aktørene sparer en del skriving ved å bruke dem.
I tillegg til det funksjonelle aspektet, er også forkortelsene med på å understreke at aktøren vet hvordan hun skal bruker dem. Aktøren kan således bruke forkortelsene for å signalisere at hun ikke er ny på IRC. Flere av forkortelsene er så vanlige at de fleste som har brukt IRC en stund, vil ha en formening om hva de betyr. Andre forkortelser kan være unike for bestemte kanaler, og i hvor stor grad forkortelser blir brukt, vil variere kraftig mellom ulike kanaler og nettverk.
Et annet særtrekk ved IRC som alle tidlig legger merke til, er bruken av såkalte 'smileyer'. Den tradisjonelle smileyen er :-) eller bare :). Lest med hodet på skrå ser de ut som et smileansikt. Legg merke til at også et surt ansikt kalles smiley, men da gjerne en sur smiley. Den tradisjonelle smileyen blir ofte brukt for å indikere at aktøren liker det hun hører, men hun kan også bruke den etter sine egne setninger for å si at det som blir sagt ikke skal tas bokstavelig.
Det finnes utallige varianter av smileyene. Flere har samlet disse, og det finnes oversikter over smileyer både i bøker og på Internett. De største oversiktene inneholder godt over 100 smileyer, og i mange tilfeller finnes de samme smileyene med ulik mening hos ulike forfattere. Noen av de aller enkleste smileyene er det derimot enighet om:
| :-( | Senderen er sur/misfornøyd med det hun hører |
| :-0 | Senderen er overrasket |
| ;-) | Et blinkende øye. Uttrykker ofte sarkasme |
Eksempler på mer kompliserte smileyer kan være:
| :-') | Senderen er forkjølt |
| :-Q | Senderen røyker/er røyker |
| @}-,-'{-- | En rose. Senderen gir en rose til noen |
| O :-) | Senderen er en helgen/engel |
| *:o) | Senderen er en klovn. |
Alle slike tegn er selvsagt kontekstavhengige, og det forventes ikke at alle skal forstå samtlige smileyer. Jeg har også snakket med personer som har vært motstandere av smileyer, og som har argumentert for at det vanlige språket er i stand å uttrykke både følelser og ironi/sarkasme uten å bruke lettvinte løsninger som smileyer. Det andre ytterpunktet er de som bruker smileyer i nesten hver eneste setning.
Den aller vanligste bruken av smileyer er kanskje nettopp det å slenge på en smilende eller blinkende smiley for å være helt sikker på at alle forstår at utsagnet ikke skal leses bokstavelig. På samme måte som ved bruken av forkortelser, er det lett å se at personer er ny på IRC ved at de ikke behersker disse kodene. Dette siste poenget vil bli drøftet mer inngående i kapittel 7.2.
Når vi skal studere IRC, kan vi fokusere på at personene ikke har mulighet til fysisk kontakt med dem de kommuniserer med. I tillegg mangler kroppsspråket, og vi kan ikke se om personen i den andre enden rynker på øyenbrynene over vårt siste utsagnet, eller om hun bryter sammen i gråt. Vi ser også at deltakerne ikke kan være sikker på hvilket kjønn, hudfarge og alder personen de samtaler med, har i virkeligheten. IRC virker i et slikt lys som en svært redusert utgave av den virkelige verden, der det eneste som blir formidlet, er tekst, overført som digitale koder.
Man kan ledes til å tro at Baudrillards ord er dekkende for den personen vi møter på IRC:
"Det Virtuelle Mennesket, urørlig foran sin datamaskin, elsker via skjermen og gir kurs pr telekonferanse. Hun blir en motorisk, og utvilsomt også mentalt handikappet. Dette er prisen for at hun skal bli operasjonell. På samme måte som briller eller kontaktlinser en dag trolig vil kunne bli en implantert protese for en art som har mistet synet, kan en frykte at kunstig intelligens og dens tekniske hjelperemedier kan bli protesen til en art hvis tenkeevne har gått tapt." (Baudrillard, 1993, s. 16)
Hovedproblemet med slike beskrivelser av den virtuelle verden og dens beboere, er at de kun fokuserer på hva den virtuelle verden mangler i forhold til den virkelige. Resultatet blir - selv om enkelte av detaljene stemmer - en helhetsbeskrivelse som gir en lite tilfredsstillende forklaring på hvorfor aktørene velger å bruke tid på IRC. Vi må derfor søke en forklaring som beskriver det virtuelle samfunnets særegenheter, og ikke bare det virtuelle samfunnets mangler.
Vi bør derfor starte på en litt annen måte. Vårt utgangspunkt i analysen er fortsatt den virkelige verden. Dette er av rent praktiske grunner, siden det er enklest å få øye på IRCs egenart gjennom å sammenlikne den med andre kommunikasjonsformer vi kjenner til. Sammenliknet med den virkelige verden har IRC en del særtrekk. Noen av dem er beskrevet i første avsnitt i dette kapittelet. Disse særtrekkene utgjør noen av de rammebetingelsene som aktørene handler innenfor.
Ved å se disse særtrekkene som rammebetingelser, og ikke som mangler, forstår vi at aktørene ikke trenger å oppfatte det å ikke høre hverandres stemmer som et problem. De kan også se på det som en mulighet til å skjule stamming eller en spesiell dialekt, og å føre en samtale der disse faktorene ikke lenger er hemmende. Likedan kan usikkerheten omkring deltakernes kjønn, alder og hudfarge oppfattes som en mulighet til å sjonglere med ellers imperative statuser.
For å forstå den virtuelle aktøren har jeg som nevnt i innledningen, i stor grad brukt Goffmans interaksjonisme, Barths prosessanalyse og generell kommunikasjonsteori. Første del av kapittelet vil gå med til å presisere hvordan jeg bruker begrepene fra disse teoriene. Fokuset i kapittelet er forholdet mellom den personen som sitter bak tastaturet og den personen de andre deltakerne møter på IRC.
For å gjøre analysen klarere, har vi behov for å skille mellom "den sosiale personen som sitter bak tastaturet" og den "rollefiguren" som framstår med et nicknavn på IRC. At skillet er nødvendig, ser vi tydelig siden en person kan opptre under flere nicknavn på IRC. Mitt utgangspunkt var at den sosiale personen bak tastaturet spilte ut en eller flere rollefigurer på IRC. Analogien er fruktbar i mange henseender, men ordvalget antyder også at denne rollefigur kun spiller en rolle. Dette trenger ikke å være tilfelle. En "rollefigur" på nettet kan godt spille ut flere roller, og det er kanskje mer korrekt å omtale også denne figuren som en sosial person med et sett av ulike statuser og roller som gjøres relevant i ulike kontekster.
Jeg innfører derfor begrepet 'virtuell person'. Den virtuelle personen er her definert som den personen de andre deltakerne på IRC møter gjennom hennes ulike statuser. En virtuell person går vanligvis under ett bestemt nicknavn, men siden nicknavn ikke kan beskyttes på EFnet (jf. kapittel 4.2), vil dette nicknavnet av og til variere. Det forutsettes at den virtuelle personen kan sannsynliggjøre overfor de andre deltakerne at hun i dag går under et annet nicknavn. 'Virkelig person' blir brukt som motsats til begrepet 'virtuell person'.
Dette kan illustreres med et eksempel fra litteraturen. Hvis vi forestiller oss en roman som er skrevet i jeg-form, vil fortelleren være jeg-personen, mens forfatteren vil være den som har skrevet boka. Skillet mellom forfatter og forteller tilsvarer mitt skille mellom virkelig og virtuell person. På samme måte som på IRC kan forfatteren skrive flere romaner med ulike jeg-personer. I de tilfellene der romanen er en selvbiografi, gir fortelleren seg ut for å være identisk med forfatteren. Det finnes også mange eksempler på romaner som kun har selvbiografiske elementer - her er sammenhengen mellom fortelleren og forfatteren mer uklar. I den videre analysen vil vi se eksempler på at noe av det samme også skjer på IRC.
Begrepene 'virtuell' og 'virkelig' fortjener en litt bedre forklaring. Emisk brukes virtuell og virkelig - eller 'real' og 'virtual' - som antonymer, der den virkelige verden betegner alt som ikke er en del av det sosiale livet på IRC. The New Hackers Dictionary sier for eksempel følgende om den virkelige verden:
"Real World (...) A bizarre dimension in which the standard dress is shirt and tie and in which a person's working hours are defined as 9 to 5. " (Raymond, 1996b)
Det er viktig å merke seg at det er den virtuelle verden som er hovedfokus for denne oppgaven. Sett fra den virtuelle verden, er det 'virkelige' kun en dimensjon som deltakerne i visse tilfeller er nødt til å forholde seg til. Selv om den virkelige verden selvsagt er en forutsetning for at den virtuelle verden eksisterer, er det ikke alltid nødvendig å inkludere den virkelige verden i analysen. Det er først når den virkelige verden gjøres relevant i samtalen - for eksempel når en virtuell person påstår at hun er en representasjon av en virkelig person - at denne dimensjonen blir relevant.
Jeg vil unngå å bruke begrepet 'identitet' i analytisk forstand. Grunnen er at jeg etter lang tids prøving og feiling fant ut at begrepet hadde liten analytisk verdi i denne oppgaven. De eneste gangene jeg bruker ordet 'identitet', er når jeg skriver om en persons "faktiske identitet". Her er det brukt i ren positivistisk betydning. Jeg snakker blant annet om at det er umulig å sjekke en persons "faktiske identitet". Med det mener jeg at det er umulig å sjekke om Ola Nordmann virkelig er Ola Normann og ikke Truls Nygård. Med andre ord betyr "faktisk identitet" her omtrent det samme som "personnummer" gjør.
Følgende kommunikasjonsmodell er sentral i analysen:
I all sin enkelhet hjelper modellen oss med å skille ut budskapet, senderen og mottakeren som analytiske enheter. Budskapet i denne figuren vil på IRC i overveiende grad være tekst, noe som skiller denne kommunikasjonsformen radikalt fra vanlig ansikt-til-ansikts kommunikasjon. En mulig svakhet med modellen er at den ser ut til å antyde at kommunikasjonen går bare en vei. I enhver dialog - i motsetning til en monolog - vil kommunikasjonen gå begge veier. Enkelte løser det ved å tegne på ekstra piler som viser tilbakemeldingen som mottakeren gir til senderen. For en sender som snakker til flere mottakere, kan dette være en illustrerende modell. I en dialog finner jeg det mer dekkende å si at begge parter veksler mellom å være sender og mottaker.
Abstraksjonen 'sender' og 'mottaker' er kun analytisk. Det vi studerer, vil uansett være relasjonene mellom de personene som samhandler. I denne relasjonen er det sjelden den ene parten som er sender, og den andre som er mottaker. Skillet er likevel fruktbart for å kunne forstå hvordan aktørene forholder seg til budskapet fra to ulike synsvinkler.
Et mulig problem er at bruken av ordet 'budskap' i dagligtalen kan være litt forvirrende. Sande (1987) nevner at 'budskap' i mange tilfeller betyr "det senderen vil ha sagt". I modellen er 'budskap' brukt om den meldingen som faktisk blir sendt. Han nevner som eksempel at en reklametekst ('budskapet' i følge modellen) kan utformes på mange måter, mens senderens budskap kan være "kjøp mitt produkt".
Sande (op.cit) bruker følgende modell for å klargjøre dette:
Denne presiseringen av 'intendert budskap' og 'sendt budskap' er klargjørende når vi skal se på hvordan dette kan knyttes sammen med Goffmans interaksjonisme for å studere kommunikasjonen på IRC. Goffman skriver i The Presentation of Self in Everyday Life (1971 [1959]):
"The expressiveness of the individual (and therefore his capacity to give impressions) appears to involve two radically different kinds of sign activity: the expression that he gives, and the expression that he gives off. The first involves verbal symbols or their substitutes which he uses admittedly and solely to convey the information that he and the others are known to attach to these symbols. This is communication in the traditional and narrow sense. The second involves a wide range of actions that others can treat as symptomatic of the actor, the expectation being that the action was performed for reasons other than the information conveyed in this way." (Goffman, 1971, s. 14)
Goffman skiller her mellom to ulike måter å kommunisere på. Den første er uttrykk som senderen gir (gives). Dette er direkte kommunikasjon som passer godt inn i kommunikasjonsmodellen (figur 5). Hensikten med kommunikasjonen er i dette tilfellet kun å overlevere et budskap til mottakeren. Det er den andre måten å kommunisere på som Goffman konsentrerer seg mest om: Uttrykk senderen avgir (gives off). Dette er handlinger som senderen tilsynelatende utfører med en annen hensikt enn å overlevere et budskap til mottakeren. Disse uttrykkene kan mottakeren tolke som symptomatisk for senderen. Vi kan si at uttrykkene forteller mottakeren noe om senderen på en indirekte måte, og at mottakeren velger å tro at det budskapet som hun mottar, ikke er et intendert budskap fra senderens side.
Vi kan eksemplifisere dette ved å la vår sender si: "Jeg er rik". Hensikten med utsagnet er å fortelle at hun er rik, og det er således et uttrykk som senderen gir. Nå går det ikke særlig mange mennesker rundt og sier at de er rike. Likevel kan vi i mange tilfeller se deres rikdom på andre måter. Vi ser det blant annet på måten de kler seg på og hvilke biler de kjører. Dette, sier Goffman, er en helt annen måte å kommunisere på. Dette er uttrykk som senderen avgir.
Hovedpoenget til Goffman er at senderen kan kontrollere de uttrykkene hun avgir. Hun kan velge å kle seg i en Gucci kjole, og si til vennene sine at hun går i kjolen kun fordi hun synes den er fin. Samtidig kan det fra hennes side være en måte å kontrollere de uttrykkene hun avgir, og på en indirekte måte kunne fortelle vennene sine at hun faktisk har råd til å kle seg slik. Hun kan drive inntrykkskontroll selv om hun gir uttrykk for at hun driver med noe annet. En slik måte å kommunisere noe om seg selv, er ofte mer akseptert enn å si direkte at man er rik.
Før vi går videre, må vi presisere Goffmans teorier litt. Det kan virke som om han ser på de uttrykk senderen avgir, som substansielt forskjellige fra de uttrykk hun gir. Mens senderen gir uttrykk for noe ved å bruke verbale uttrykk, innbefatter de uttrykkene senderen avgir i all hovedsak bruk av kroppsspråk og materielle gjenstander. Goffman trenger ikke å forstås på denne måten, og i senere bøker (f.eks. Interaction Ritual (1967)) nyanserer han dette.
Isteden for å knytte uttrykk som bli avgitt og uttrykk som blir gitt, til henholdsvis kroppsspråk og verbalspråk, er det kanskje bedre å se på dette som to ulike aspekter ved språket. Presiseringen er helt nødvendig for å kunne bruke begrepene i studiet av IRC, siden det aller meste av kommunikasjonen på IRC er skriftlig. Dette eksemplet kan illustrere hvordan senderen både kan gi og avgi uttrykk ved hjelp av skriftspråket. Det er hentet fra Finn Erik Vinjes "10 regler for god norsk" i Skriveregler (Vinje, 1995):
1. Idrettslaget er en trivselsfremmende faktor i relasjon til lokalmiljøet
2. Idrettslaget skaper trivsel i bygda
Vinjes utgangspunkt er at setningene sier det samme, og at den enkleste formuleringen derfor er den rette. Hvis hensikten kun er å gjøre seg forstått, er jeg selvsagt enig med Vinje. Vi kan samtidig enkelt forestille oss en kontekst der senderen kunne være interessert i å velge det første alternativet. I dette konstruerte eksemplet er vi interessert i om senderen bevisst velger det andre alternativet, selv om hun mener setningen sier det samme om idrettslagets funksjon i bygda. Den første setningen inneholder mange fremmedord, og senderen kan velge denne fordi hun vil gi uttrykk for at hun behersker disse fremmedordene. Hvis senderen gjør et slikt valg, er dette en form for inntrykkskontroll. Det aspektet at budskapet som uttrykker noe om senderen, tilsvarer det Goffman kaller "uttrykk som avgis". Selvsagt kan mottakeren reagere på dette på et utall forskjellige måter. En av måtene er at hun synes senderen har et usedvanlig dårlig språk, en annen er at hun forstår at senderen prøver å imponere henne med å bruke vanskelige ord. I begge disse tilfellene er inntrykkskontrollen mislykket. Senderen kan også velge den vanskelige setninga ufrivillig, for eksempel fordi hun ikke greier å formulere seg enklere. Mottakeren kan også tolke dette på de samme måtene som over. Dette er ikke det viktigste poenget i denne omgang. Hovedpoenget er at senderen kan forsøke å drive inntrykkskontroll kun ved å bruke ord. Hun kan prøve å si noe om seg selv, samtidig som hun snakker om idrettslaget og bygda.
Det samme poenget kan illustreres med en opplevelse jeg hadde en kveld da jeg satt på en kafé i Tromsø og diskuterte oppgaven min med en kamerat. I løpet av kvelden kom det en tredje person og satte seg ned ved bordet vårt. Etter en stund begynte samtalen å dreie seg om datamaskiner. Denne personen sa aldri noe direkte om sine datakunnskaper, men han brukte en mengde finurlige datauttrykk. Kameraten min reagerte på at han uttrykte seg tungvint, men fortalte meg etterpå at denne personen i alle fall hadde kunnskaper om data. For meg minte samtalen mest om et utdrag fra Holbergs Erasmus Montanus, der senderen kun ramser opp gloser for å imponere omgivelsene. Selv om inntrykkskontrollen i dette tilfellet ikke kan sies å være særlig vellykket(10), prøver senderen å avgi uttrykk om sine datakunnskaper ved hjelp av språket.
Ved å bruke Goffmans inntrykkskontroll vil vi legge merke til noen særegenheter ved IRC allerede før vi ser grundigere på empirien. For det første har aktørene på IRC et mindre repertoar å spille på for å avgi uttrykk som skal fortelle noe om dem selv. Siden det på IRC, som i de fleste andre sammenhenger, lett blir oppfattet som skryting hvis man uttrykker eksplisitt hvor flink, rik eller utdannet man er, må dette kommuniseres indirekte gjennom at man viser det ved hjelp av språkbruken.
For det andre kan det virke som om aktørene på IRC har større mulighet til å styre de uttrykkene de avgir. Det brede spekteret av signaler vi avgir i ansikt-til-ansikts kommunikasjon, ser på IRC ut til å være mer begrenset. Hvis dette var tilfelle, kunne vi si at den delen av de uttrykkene vi ikke kontrollerer, har mindre betydning på IRC enn i den virkelige verden. Til gjengjeld er det all grunn til å tro at aktørene er klar over dette. Når mottakeren vet at senderen kan kontrollere det som sendes, kan hun dermed være ekstra oppmerksom på disse detaljene. På sin side kan senderen igjen være klar over at mottakeren vet om dette, og tilpasse det sendte budskapet deretter. Dette kommer ikke så tydelig fram i The Presentation of Self in Everyday Life (1971[1959]), men Goffman er bevisst dette i Interaction Ritual (1967).
Et tredje poeng som er viktig å huske når vi skal bruke dette analyseverktøyet på IRC, er at mottakerens sjanser til å avsløre rollespillet er annerledes enn i det virkelige liv. Hvis kvinnen med Gucci kjolen i eksemplet over, sier at hun er rik, finnes det liten sjanse for å bekrefte eller avkrefte dette på IRC. Om det personen sier er løgn eller ikke, blir dermed nesten umulig å avgjøre. Likevel er muligheten for å bli avslørt i selve rollespillet tilstede. På samme måte som venninnene til kvinnen i Gucci kjole kan gjennomskue at hun har på seg denne kjolen kun for å gi inntrykk av at hun er rik, kan også aktørene på IRC gjennomskue at aktørene på IRC velger spesielle ord og vendinger kun for å gjøre inntrykk på mottakeren. På IRC, som i det virkelige liv, er det alltid en hårfin balansegang mellom å få fortalt noe om seg selv uten at mottakeren ser at det er det senderen prøver på.
På IRC er det ikke mulig for senderen å se mottakeren. Disse første avsnittene forteller hva som teknisk sett er mulig å finne ut om personen i den andre enden. Dette vil danne grunnlaget for å kunne vurdere hva denne informasjonen - eller mangelen på informasjon - har å si for kommunikasjonen.
For å eksemplifisere dette kan vi tenke oss at vi møtes på samme kanal. Du er interessert i å finne ut så mye som mulig om meg, uten å måtte spørre meg direkte. Den vanligste måten å gjøre dette på er å skrive kommandoen "/whois". Du vil da få fram en liste som likner litt på denne:
PerE is pere@stud046.Isv.Uit.No * Per Egil KummervoldListen viser i hovedsak mitt virkelige navn, navnet på maskinen jeg sitter ved (stud046.isv.uit.no), hvilke kanaler jeg er på og hvilken tjener jeg bruker for å knytte meg til IRC (irc.homelien.no). Mitt virkelige navn er her oppgitt av meg selv frivillig. Jeg kunne like gjerne skrevet Bill Clinton, så dette er ikke noen direkte sjekk av en persons faktiske identitet. Det er også vanlig å legge til andre beskjeder her, som "Ask me!" eller "None of your business!"
Det eneste punktet på lista som aktørene kan forholde seg til med rimelig sikkerhet, er maskinnavnet(11). De kan derfor fastslå i hvilket land maskinen til senderen befinner seg. Hvis de er godt kjent i lokalområdet til senderen, vil de også kjenne igjen de andre delene av maskinadressen. I dette tilfellet uit som står for Universitetet i Tromsø, og isv - Institutt for samfunnsvitenskap. Stud04 er navnet på selve maskinen, og kjenner man institusjonen godt nok, kan de faktisk finne ut at dette er en bestemt maskin på lesesalen til sosialantropologi.
Selv om de skulle greie å finne fram til hvor maskinen befinner seg, vil de vanligvis ikke komme lenger. I dag finnes det ikke noe system for å verifisere den faktisk identiteten til personen bak maskinen. Ved å bruke datatekniske hjelpemidler kan aktøren derfor aldri være sikker på at den personen hun kommuniserer med er den hun utgir seg for å være.
Aktøren kan i utgangspunktet fritt presentere seg som den hun vil på IRC. Dette er selvsagt ikke så enkelt at aktøren kan si hva hun måtte ønske, og automatisk bli trodd. Vårt hovedproblem er å prøve å få en bedre forståelse av hvordan dette påvirker kommunikasjonen på IRC.
Det åpner på den andre side for flere ulike strategier i presentasjonen av seg selv på IRC. For å forstå spennvidden i disse strategiene, kan følgende eksempler - eller scenario, om man vil - være nyttige:
1. Ola Normann presenterer seg som Onkel Skrue.
2. Ola Normann sier han heter Truls Fredrik Hansen.
3. En jente sier hun er 18 år og 1.75 høy. I virkeligheten er hun 17 år, veier 105 kilo og er 1.60.
Dette er ikke ment som en klassifisering av alle tilgjengelige strategier, men eksempler som kan brukes i den videre analysen. Det virker umiddelbart ikke riktig å behandle disse under ett. Det er to grunner til dette. For det første har de ulike strategiene totalt ulike formål, og dermed også ulike konsekvenser for aktørene. For det andre er det en vesentlig forskjell i hvordan de forholder seg til "virkeligheten". Sagt med litt andre ord: Om det de påstår kan regnes for en løgn eller ikke.
Det første eksemplet - Ola Normann presenterer seg som Onkel Skrue - er en situasjon der begge partene vet at den personen som den virtuelle personen gir seg ut for å være, er konstruert. Det er selvsagt ikke noe i veien for at denne personen kan være en "ekte" person - for eksempel Bill Clinton. Hovedpoenget her er at begge parter er enige om at det er den virtuelle - og ikke den virkelige personen bak tastaturet - som sier hun er hun er Bill Clinton.
I løpet av mitt feltarbeid traff jeg flere personer som på en liknende måte spilte ulike fantasifigurer på IRC. Haurus96 forteller meg også at han liker å være "en annen" på nettet, men hovedsaklig i en sammenheng der det ikke er meningen at mottakeren skal tro at han representerer en virkelig person:
"It's fun to be someone else for a while - i.e., John Smith can become ThunderGodd and play with that alternate identity for a while. Sometimes I create humorous cenarios with the action commands- "Haurus96 throws a cream pie at LadyFinger", but I try to keep it clear of any clearly malicious content or intent and there is never any deliberate attempt to mislead. We all know it's intended in fun."
Denne lekingen med "fiktive" identiteter der begge parter vet at identiteten er nettopp fiktiv, er trolig mye mer vanlig enn å forfalske sin faktiske identitet. Dette er også et av de temaene der det er gjort en del antropologisk forskning, stort sett i tilknytning til såkalte MUDer(12).
Et av de interessante særtrekkene med denne formen for kommunikasjon kan best illustreres med et eksempel fra MUD. Hvis aktøren for eksempel spør en annen person om hva klokka er, har det ofte to ulike meninger om hun spør fra det virkelige ståstedet eller fra det virtuelle. De fleste MUD-tjenere har derfor en kommando som lar deltakerne snakke såkalt "out-of-caracter". Det vises da tydelig på skjermen at spørsmålet ikke er en del av rollespillet, men et spørsmål fra en spiller til en annen. En slik funksjon finnes ikke i IRC. Det må derfor komme fram av konteksten hvilket plan man kommuniserer på. Loggen fra #IRCBar (logg 2) illustrerer et slikt skifte i kommunikasjonen. Kanalen skal forestille en ordinær bar, der deltakerne forventes å skulle spille gjester.
| * Phuk0v throws goofy a seltzer water (wimp) * goofy is looking for a corner where he can sleep <goofy > please wake me up if something is happening.. <amy > ok <amy > ppl in this bar seem to like corners :) <lionking > hehe * lionking takes amy into a corner * amy goes with lionking ... <amy > corners are cool...that's what i mean... * goofy looks at amy and lionking sitting in the corner..hmm, he thinks, maybe I did choose the wrong corner?.. then he falls asleep again... <lionking > this corner is a rockin <amy > :) <amy > night goofy * goofy didnt even hear that.. he was already asleep <amy > uh huh...sure ;) * goofy leaves his body in the corner while his real life spirit goes outside for a cigarette *** goofy is now known as goofy_away <lionking > wow..neat trick <amy > i wish i could do something like that <lionking > damn all these people from the other side of the world <amy > hehe <lionking > it's noon where he's at. <amy > hey, at least we are in the same time zone <amy > my brother gets up for school in a half hour |
Personene i teksten(13) - det vil si de som er inne på baren - gir seg ikke ut for å være virkelige personer. Det er ingen tvil om at det er den virtuelle 'Goofy' som finner seg et hjørne han kan sove i. Litt lenger ned i teksten skifter 'Goofy' navnet sitt til 'Goofy_away'. Dette er en vanlig måte å understreke at den virkelige personen ikke lenger er tilstede ved maskinen. Etter dette skifter samtalen karakter. Nå prater deltakerne om hvilken tidssone de befinner seg i, og hva tiden er i deres virkelige verden. Det kommer klart fram av konteksten at dette skiftet skjer. I andre tilfeller kan det være nødvendig å uttrykke dette skiftet eksplisitt.
Egentlig er det hele litt mer komplisert. 'Goofy' i figuren over, forlater sin virtuelle rollefigur og går ut for å ta seg en røyk. Vil dette si at den virkelige personen går ut for å ta seg en røyk? Ikke nødvendigvis. Det er helt klart at den fantasifiguren som spilles ikke skal representere den virkelige personen. Samtidig med at denne figuren spilles ut, spilles det også ut en rolle som en virkelig person - en 'virtuell virkelig person'. Goofy kan godt være en 8 år gammel jente, som gir uttrykk for at hun er en 25 år gammel mann, som igjen spiller fantasifiguren Goofy på kanalen #IRCBar.
Det andre eksemplet - Ola Nordmann sier han heter Truls Fredrik Hansen - er spesielt fordi den virtuelle personen prøver å gi inntrykk av at han representerer en annen virkelige personen enn det som faktisk er tilfelle. Vi kan si at den virkelige personen forfalsker sin identitet.
Jeg har opplevd dette noen få ganger i løpet av mitt feltarbeid. En gang traff jeg en person som lurte på om jeg kunne hjelpe ham å finne ut hvordan kompisene hans hadde greid å overvåke PCen hans. Han påsto de hadde "tatt opp"(14) en lang, intim samtale han hadde på IRC med en jente han kjente fra virkeligheten. De hadde tatt med seg dette opptaket, og vist det til kompisene hans på skolen. Etter litt undersøkelser fant vi ut at det som egentlig hadde skjedd, var at han ikke hadde pratet med denne jenta i det hele tatt. Han hadde pratet med "vennene" sine, og de hadde tatt opp hele samtalen.
En mer utbredt form for "identitetsforfalskning" på IRC, er det å gi seg ut for å være en kjent person. Da heter gjerne denne personen det samme som en kjendis, og har ofte også en e-post adresse som viser tilknytning (det være seg nick@hollywood.com eller nick@whitehouse.org). Svært få personer lar seg lure av sånt, siden alle med litt erfaring på IRC vet hvor enkelt det er å forandre disse opplysningene.
Det er vanlig å arrangere treff med kjente personer på IRC. Denne typen hendelser var populære på den internettkaféen jeg besøkte under mitt lille feltarbeid i Rio de Janeiro (se kapittel 2.1). Ved slike treff blir det annonsert på forhånd at en kjendis skal være på nettet i et bestemt tidsrom, og det blir innført strenge restriksjoner på kanalen slik at så mange som mulig skal få sjansen til å stille spørsmål og prate med kjendisen. I Rio samlet disse begivenhetene mange personer både på kaféen og på den aktuelle kanalen. Da jeg var i Rio, skulle en brasiliansk fotballspiller intervjues direkte fra Frankrike, men dette ble dessverre avlyst. I andre tilfeller var den aktuelle kjendisen tilstede på kaféen. Kaféen er kjent for å arrangere slike møter, og de som deltar, kan derfor stole på at det er den rette personen som er tilstede.
I Norge har Dagbladet arrangert liknende møter. Et eksempel på dette er Torbjørn Jagland som opptrådte på IRC i forbindelse med lanseringen av begrepet "Det Norske Hus". Det hører med til historien at under møtet på kanalen kom det inn en annen person som påsto han var Jagland. Denne personen svarte på en del spørsmål i rollen som statsminister, og flere trodde ham siden det var annonsert at Jagland skulle være på kanalen. Siden han ga en del merkelige svar på enkelte spørsmål, ble bløffen likevel avslørt etter en stund. Vi må også ta med at det i denne spesielle situasjonen trolig var en del personer som prøvde dette mediet for første gang, og at disse personene gjerne ikke var klar over hvor enkelt det er å forfalske sin identitet.
Troverdigheten øker i begge disse tilfellene ved at en ekstern institusjon verifiserer at personen er den han gir seg ut for å være. Dette gjør det mulig for en person å bli trodd når han er på IRC. Uten denne bekreftelsen fra den virkelige verden må tilliten til personens faktiske identitet bygges opp på selve IRC. Som vi skal se senere i dette kapittelet, er dette en mye mer omstendelig prosess.
Troverdighetsproblemet når den virtuelle personen tilkjennegir sin faktiske identitet, ble tydelig i en historie jeg kom over i Nettavisen. Noen dager etter Ronaldos(15) kollaps i VM-finalen, kom det fram at grunnen til kollapset var at han hadde sittet oppe hele natten og spilt dataspill og pratet på nettet. I intervjuet fortalte han at han ofte pratet på nettet (sannsynligvis IRC). Han hadde derimot et problem: Når han fortalte hvem han var, trodde alle at han bløffet. De ferdighetene han har som fotballspiller, kan ikke overføres til nettet, og dermed heller ikke den anseelse han har i den virkelige verden. Selvsagt kan han si at han er veldig flink til å spille fotball, men det sier alle de andre "Ronaldoene" også. Siden han ikke kan føre bevis for sine ferdigheter, kan han heller ikke bygge opp tiltro til sin faktiske identitet. Å skulle framstå som Ronaldo i et medium der det finnes mange Ronaldoer, vil dermed være en nesten håpløs oppgave.
En mer dyptgående historie presenterer Stone (1993). Selv om historien blir gjengitt av mange som skriver om virtuelle samfunn, vil jeg gi et kort sammendrag her:
Settingen er en pratelinje på CompuServe - en type skriftlig gruppekommunikasjon som i de fleste henseender likner IRC. Psykologen Sanford Lewin logger seg på under navnet "Schrink Inc.". Ved en tilfeldighet oppdager han at flere tror han er kvinne, og at samtalene han har med andre kvinner er mer åpne enn de han noen gang har erfart. Som psykiater tenker han at dette er en fin mulighet til å gjøre mye godt. Isteden for å bruke sitt gamle nicknavn, bestemmer han seg for å lage en helt ny kvinnelig karakter ('persona' med Stones ord, 'virtuell person' med mine). Joan Green blir født. Joan er en handikappet kvinnelig psykolog, som ikke våger å møte personer i virkeligheten på grunn av sitt utseende. Hun lever sitt sosiale liv kun på nettet. Mange av deltakerne på pratekanalen får et personlig forhold til Joan, og hun hjelper mange kvinner gjennom vanskelige perioder i livet deres. Hun opptrer også aktivt for å avsløre andre som opptrer med falsk identitet, og da særlig menn som opptrer som kvinner.
Etterhvert utvider Lewin karakteren Joan. Hun gifter seg med Jack, den perfekte mannen som elsker henne på tross av hennes handikap, og hun forteller at de drar på mange eksotiske ferier sammen. Stone skriver at det var de handikappede kvinnene som avslørte henne først. Den brutale virkeligheten som møtte dem i det virkelige liv, stemte ikke med det bildet Joan tegnet. De trodde ikke at hun løy om at hun var kvinne, men at hun var en handikappet kvinne som løy om sitt gode ekteskap og sine reiser.
Lewin begynner på dette tidspunkt å få kalde føtter. Karakteren han hadde skapt, fører sitt eget liv, og han har ikke lenger kontroll med hva som skjer. Han bestemmer seg å ta livet av Joan. Først prøver han å la henne bli syk, og la mannen hennes Jack fortelle om hennes sykeleie. Reaksjonene blir panikkartede. Mange mennesker blir opprørte, og pratekanalen går i stå. Lewin våger ikke å gjennomføre sin plan. Han bestemmer seg isteden for en ny plan der han lar Joan introdusere ham selv - psykologen Sanford Lewin - som en nær venn. Gjennom dette blir Lewin kjent med hennes venner. Etter mye strev greier han å opparbeide tillit til dem som psykologen Lewin, og til slutt avsløre overfor dem at Joan bare er en virtuelle karakter som han har skapt. Joan dør, men lever i dag gjennom en av de mest kjente historiene om en svært levedyktig virtuell person som på mange måter overgikk sin skaper Sanford Lewin. (Fritt gjengitt etter Stone (1993))
Historien med Joan Green viser det motsatte av historien om Ronaldo, at det er mulig å bygge opp tiltro til at den virtuelle personen er en sann representasjon av en virkelig person. Hvis vi ser litt nærmere etter, er det noen vesentlige forskjeller i historiene. Lewin hadde en stor fordel siden han kunne benytte seg av sin kunnskap om psykologi til å gjøre sin historie mer troverdig. Han kunne bygge opp tillit blant de andre deltakerne gjennom å vise i praksis at han hadde ferdigheter som psykolog. Dette gjorde også historien mer troverdig for de andre deltakerne.
Som historien til Stone er et godt eksempel på, må grunnlaget for tillit til den faktiske identiteten bygges opp gjennom samhandling på IRC. Psykologen Lewin var klar over dette da han skulle ta livet av Joan. Hvis Joan hadde sagt at hun egentlig var Lewin, ville deltakerne bare trodd at Lewin på en eller annen måte hadde greid å ta kontroll over nicknavnet hennes. Gjennom at den virtuelle personen Lewin ble introdusert av Joan, fikk han den tilliten som krevdes for å kunne avsløre seg selv.
Vi berører her et helt sentralt område for forståelsen av dette mediet. Det er svært vanskelig å konvertere sine statuser fra det virkelige liv til IRC. Dette må ikke forstås som om den virtuelle personen er rensket for statuser, men at statusene må bygges opp på nettet for å ha troverdighet. Dette troverdighetsspørsmålet er med på å forklare at faktisk identitet i mange tilfeller blir irrelevant. Svært få personer ser noen grunn til å oppgi sitt virkelige navn, siden de vet at det i utgangspunktet ikke har noen som helst troverdighet i den virtuelle verden.
De foregående delkapitlene har konsentrert seg om to ytterpunkter i presentasjonen av den virtuelle personen. I delen 'Fantasifigurer' (kapittel 5.3.1) vet begge parter at det dreier seg om en konstruert virtuell person. Denne virtuelle personen skal ikke representere den virkelige personen som styrer karakteren. Situasjonen er en annen i 'Identitetsforfalskning' (kapittel 5.3.2). Den virtuelle personen sier her at hun representerer en annen virkelig person enn det som er tilfelle. Om hun greier å bygge opp nok troverdighet til å bli oppfattet som denne personen, er avgjørende for samhandlingssituasjonen.
Jeg skisserte følgende eksempel i starten av kapittelet:
· En jente sier hun er 18 år og 1.75 høy. I virkeligheten er hun 17 år, veier 105 kilo og er 1.60
Her skal fortsatt den virtuelle personen representere personen som sitter bak tastaturet - den virkelige personen. Den virtuelle personens samsvar med virkeligheten er derimot ikke like klar som i det foregående. Det dreier seg ikke lenger om at enten presenterer man en løgn, eller så presenterer man en sannhet - slik det var i "Identitetsforfalskning". Det blir heller ikke irrelevant, slik det var i delen "Fantasifigurer". Dette delkapittelet handler om den flytende overgangen mellom å presentere "sannheten" om seg selv, og å direkte lyve om virkeligheten.
Mitt utgangspunkt er at det uansett er umulig å presentere "hele seg selv" i møtet med andre mennesker, selv i den virkelige verden. Det er vil alltid være kun en representasjon av en selv. I denne presentasjonen har vi en viss frihet til å ta ut og legge til detaljer. Vi strekker og tøyer "faktaene" litt, og kan klare - hvis inntrykkskontrollen er vellykket - å presentere de beste sidene ved oss selv. Samtidig må de uttrykkene vi presenterer til en viss grad stemme med virkeligheten - eller for å være litt mindre bastant; med mottakerens oppfattelse av virkeligheten. Hvis du enda ikke har fylt 20 år, har du vanligvis små sjanser til å bli trodd hvis du sier du er 50 år gammel. På samme måte ville personen i eksemplet over uunngåelig fortalt at hun var overvektig i den virkelige verden. På IRC er dette friere, men som vi skal se videre, ikke helt fritt.
Som jeg nevnte i kapittel 3.2, vil det på IRC stå tydeligere fram for aktørene at de faktisk må drive med inntrykkskontroll. I en ansikt-til-ansikts samtale vil mottakeren automatisk kommunisere at hun er en voksen kvinne, selv om hun vil det eller ikke. Hvis aktøren på IRC ønsker at personen i andre enden skal oppfatte henne på denne måten, må hun sørge for at disse detaljene blir kommunisert.
Dette åpner også muligheten for å la være å kommunisere enkelte detaljer om seg selv. En av mine informanter, Haurus96 - en 38 år gammel mann fra USA - fortalte meg følgende:
"In my particular case, it's because I have a slight speech impediment that tends to be a problem in social settings. On IRC, it's a non-issue. I can chat myself silly all day long and it's never a problem. Even persons who consider themselves somehow outside of the societal mainstream for whatever reasons can find their particular niche on IRC."
For Haurus96 er hans talefeil en egenskap ved ham selv som det ikke er mulig å komme vekk fra i den virkelige verden. Det blir svært vanskelig å føre en samtale der folk ikke legger merke til dette. I artikkelen "Alienation from Interaction" (Goffman, 1967, s. 123-124), bemerker Goffman hvor lett det er at små "skavanker" forstyrrer selve samtalen, og gjør at mottakeren fokuserer på dette isteden for på samtalen. Han påpeker at dette virker andre veien også. Ved at senderen som har en talefeil tror at mottakeren legger merke til det, greier heller ikke hun å fokusere på innholdet.
Ut fra et slikt syn kan fysiske attributter i enkelte tilfeller være til hinder for kommunikasjonen i den virkelige verden. Tankegangen er at senderen ikke blir tatt på alvor fordi hun er overvektig, mindre pen, tunghørt, har kviser eller har "feil" hudfarge. Ved å enten ikke kommunisere slike detaljer i det hele tatt, eller "pynte litt på virkeligheten", vil senderen bare at kommunikasjonen skal forløpe mer fordomsfritt. Deltakerne kan dermed konsentrere seg om det de vil kommunikasjonen skal handle om.
Flere av mine informanter har framhevet at IRC gir dem muligheten til å fokusere på innholdet av samtalene, uten at personlige egenskaper forstyrrer dette budskapet. SteelTiger (19) trakk fram dette, da han skulle si hva han likte med kommunikasjonen på IRC:
"(...) people don't pass judgement on you for the way you look, sound, or physically act."
Dette kan godt trekkes enda lenger. Det trenger ikke å være såkalte "skavanker" som forstyrrer samtalen. Det kan like gjerne være personens alder eller kjønn. I eksemplet til Stone (1993) som ble referert i kapittel 5.3.2, var det nettopp dette som var Lewins utgangspunkt for å lage karakteren Joan. Han følte at det at han var mann gjorde at kvinnene ikke greide å snakke avslappet om sine følelser til han. Han skapte Joan for at denne barrieren skulle falle. En interessant tanke her er at dette ikke primært er fordi Joan skulle være kvinne, men for at hun ikke skulle være mann. Det er kanskje statusen 'mann' som legger begrensningene på samtalen, på samme måte som talefeilen til Haurus96 la begrensninger på hans samtaler i den virkelige verden.
I starten av en samtale, vil aktørene - ifølge Goffman (1971) - forsøke å enes om en situasjonsdefinisjon. Utgangspunktet er at en situasjonsdefinisjon som er etablert, er vanskeligere å endre enn en som det ennå ikke er enighet om (s. 22). Hos Goffman har derfor førsteinntrykket en spesielt viktig betydning, nettopp fordi det er her premissene for samhandlingen settes. Dette førsteinntrykket får en litt annerledes betydning på IRC. Følgende utsagn kan være interessant. Det kommer fra Meika (en 28 gammel kvinne fra Nederland):
"Even though I try not to be biased -I have many friends of different races, ages, sex- whenever there are several people in a new room (Real Life) that you enter, you make that first decision of who to talk to based on what they look like. Of course after a bit of talking likely the first impression will most of the time be adjusted, but I think IRC has an advantage that you don't see that at all. It sure is an advantage for shy people and those who just look less good physically, to get that talk in *first* and only later find out they are maybe fat, thin, balding, have yellow teeth, or whatever :) "
I ansikt-til-ansikts kommunikasjon vil vi i det første møtet avgi en mengde signaler. Mottakeren vil få informasjon om klesdrakt, utseende, kjønn, alder, hudfarge etc. På IRC kan dette i større grad holdes tilbake. Aktørene kan for eksempel velge å fortelle om sine interesser før de tilkjennegir sin alder. De kan enes om en situasjonsdefinisjon før de tilkjennegir egenskaper med seg selv som ville hindret en slik definisjon. Goffmans hypotese om at situasjonsdefinisjoner har en viss "treghet", synes for meg å være dekkende for det jeg har erfart på IRC. Denne tregheten "utnyttes" av aktørene slik at de kan bli bedre kjent før de forteller om detaljer som kan ødelegge kommunikasjonen.
Selvsagt trenger ikke signaler om alder og kjønn virke hemmende på samtalen. Det kan også være noe aktøren ønsker å fortelle før samtalen starter. Valget av nicknavn vil i slike tilfeller være en måte å kommunisere om aktøren er mann eller kvinne, eller rettere: om aktøren ønsker å framstå som mann eller kvinne. Dette kan selvsagt endres med en enkel kommando, så vi snakker heller ikke her om noe sikkert tegn på hvilket kjønn den virkelige personen har, men mer om hva den virtuelle personen vil gi inntrykk av. Også navn med tall i seg, har samme funksjon. Nicknavn som Tommy17 eller Jenny34, forteller deltakerne at dette er personer som ønsker at det skal være kjent for mottakeren hvor gamle de er, og hvilket kjønn de har før samtalen innledes. Enda tydeligere blir det når man ser nicknavn som Lolita19 eller CyberBabe. En vill gjetting kan være at personen som gjemmer seg bak Lolita19, muligens ikke er verken 19 år eller kvinne, men nicknavnet forsøker i alle fall å gi tydelig uttrykk for både ønsket samtaleemne og hvilket kjønn hun vil opptre som.
Aktørene avgir også informasjon om seg selv, eller i det minste informasjon om sin virtuelle person, ved valget av kanaler. Hvis aktøren er inne på #25plus, vil de fleste anta at hun er over 25 (eller gir seg ut for å være over 25). Som vist i kapittel 5.2 kommer det også fram hvilke andre kanaler en person er på. Dette kan senderen bruke bevisst for å avgi uttrykk om sine interesser når hun er på andre kanaler, men hun kan også avgi ufrivillige signaler på denne måten. Følgende samtale gir et eksempel på en person som nok ikke var klar over at andre kan sjekke hvilke kanaler deltagerne er inne på:
|
||||||||||||||||
På samme måte som Gandolf ufrivillig avgir uttrykk som forteller om hans holdning til visse kanaltyper, forteller også de andres reaksjoner på dette noe om deres holdninger til temaet. Jamfør begrepene som ble definert i kapittel 5.1, gir ikke ^LayDi^ bare en opplysning om Pargolf med sitt utsagn, hun avgir også uttrykk om sin egen holdning til temaet.
Denne siste presiseringen er viktig. Hvis vi ikke hadde greid å avgi uttrykk om oss selv gjennom å prate om dagligdagse hendelser, ville livet på IRC vært en fattig kommunikasjonsform. Som jeg presiserte i innledningen av dette kapittelet, er det vanlig å knytte denne formen for kommunikasjon til kroppsspråk, utseende, klesdrakt etc. Jeg prøvde også å vise at vi avgir uttrykk også gjennom språket; i våre ordvalg, vår setningsoppbygning og ikke minst gjennom at vi avgir informasjon om oss selv ved å prate om andre temaer. Som ^LayDi^ og Dreamer her gjør ved å kommentere Gandolf.
I artikkelen "Normal Circumstances, Literal Language, Direct Speech Acts, the Ordinary, the Everyday, the Obvious, What Goes Without Saying, and Other Special Cases" kommer Stanley Fish (1979) med følgende spissformulering:
"A sentence is never not in a context. We are never not in a situation. A statute is never not read in the light of some purpose. A set of interpretive assumptions is always in force. A sentence that seems to need no interpretation is already a product of one." (Fish, 1979, s. 257)
I følge Fish er det ikke tenkelig at mottakeren leser kun det som blir sagt. Enhver tekst på IRC vil leses som om den kommer fra en avsender. Teksten er ikke bare det som står der. Teksten er også noe mer, og den vil alltid leses inn i en kontekst. Isteden for å danne seg et abstrakt bilde av personen ut fra de få opplysningene mottakeren har, vil mottakeren trolig danne seg et konkret bilde som passer med de opplysningene hun til enhver tid sitter inne med. Sagt med andre ord, vil hun ikke samtale med en person uten kjønn og hudfarge, selv om hun ikke vet noe om disse statusene. Hun vil forestille seg en konkret person som passer med de få opplysningene hun har, og heller justere dette bildet underveis i samtalen hvis ny informasjon tilføres. Hun legger til den manglende konteksten, og det som formidles vil alltid være noe mer enn kun det som faktisk blir sagt.
Selv om dette er utgangspunktet, vil det ikke si at de personlige egenskapene til personene alltid må gjøres relevant i samhandlingen. Statuser som alder og kjønn blir gjerne regnet for imperative statuser i den virkelige verden, og selv om statusene kan underkommuniseres, er det vanskelig å tenke seg situasjoner der de forsvinner helt. På IRC er muligheten til å underkommunisere disse statusene atskillig større. Et eksempel på dette ser vi på kanaler hvor aktørene anstrenger seg for å holde seg til kun det faglige - det ikke personlige. På disse kanalene vil gjerne spørsmål om en persons alder eller kjønn virke upassende. De vil isteden prøve å føre en samtale der det ikke legges vekt på hvem personen er. Vi kan si at det faglige aspektet overkommuniseres, mens det personlige underkommuniseres.
I motsatt fall, vil aktøren på enkelte kanaler nesten umiddelbart bli møtt med spørsmål av typen:
a/s/l?
Utsagnet finnes i mange varianter, men dette er en av de vanligste. Forkortelsen står for "Age/Sex/Location?". Det forventes gjerne at svaret skal være i samme stil, for eksempel:
30/m/Norway
Spørsmålet signaliserer at disse statusene er relevante for samtalen. I motsetning til i eksemplet over der de personlige egenskapene ble underkommunisert, er det ikke lenger irrelevant hvem hun prater med. Det har nå en betydning hvem den virkelige personen er - eller rettere sagt: Hvem den virtuelle personen gir seg ut for å være.
La oss prøve å binde det hele sammen ved å vende tilbake til eksemplet vi startet med - jenta som sier hun er 18 år og 1.75 høy, mens hun i virkeligheten er 17 år og 1.60. I tillegg er hun litt overvektig, men det lar hun være å fortelle på IRC. Selv om eksemplet er nesten parodisk enkelt, kan det hjelpe oss med å sette ord på det som foregår her. La oss først stille et spørsmål som er populært for tiden: "Er hun seg selv på IRC?" Som leseren kanskje har gjettet seg til nå, er jeg ikke særlig interessert i å svare på dette spørsmålet. Vi kan isteden se tilbake på eksempelet med Ronaldo som ikke ble trodd da han presenterte seg selv. For ham gjorde dette neppe noe særlig, og det var for ham kanskje en mulighet til å framstå uten at statusen "verdens beste fotballspiller" ble aktivise