Arbeid gjør fri?
Egil Kristensen
Hovedoppgave i antropologi, Universitetet i Bergen
|
To download, print, or bookmark,
click: http://www.anthrobase.com/txt/K/Kristensen_E_01.htm.
|
Hva
skal du bli når du blir stor?
Selvbiografisk refleksivitet
Fremdrift
Oppsummering
2. Arbeidsledighetens historie
Fortellingene
om fortiden
Norge som klassesamfunn (1900-1945)
Velferdsstaten
og sosialdemokratiet (1945-1970)
Arbeidsledighet
som del av samfunnets patologi
Kvinner og kår
Kriser og markedskrefter
(1970-1990)
Oppsummering
3. Flertydigheter og begrensninger
Hvem,
hva, hvordan?
Arbeidsbegrepet
Sahlins og den anarkistiske
økonomien
Slit, slaver, produktiv
handling og Gud
Arbeidere i alle land...
Prototyper, presisjoner
og definisjoner
Oppsummering
Statlig
defaitisme
Begjær etter arbeid
Yrkesskolen og gymnaset
Motivasjon og kulturelle modeller
Diskurs
Jahoda og meningen med livet
Veronicas verden
Frode: With every blessing
comes a curse
Kognitiv "salience"
Stigma
Risikoen for elendighetsforskning
Oppsummering
Vidunderlige
nye verden
Holland revisited:
Strukturerende strukturer
Kognisjon, følelser og motivasjon
Epistemologisk anarkisme:
Anything goes?
Charlotte: Kreativitet
og selvkontroll
Mariannes kamp
Sanksjonering av det normale
Oppsummering
Premissleverandørene
Arbeidsfrihet
Det mothegemoniske: Keesing
og Gramsci
Politisk motstand
Kampen for kontroll med eget
liv
Oppsummering
I 1981 vedtok et enstemmig Storting en investeringsplan hvor en skulle satse 1,6 milliarder kroner for å redde 260 arbeidsplasser ved en aluminiumsbedrift i Tyssedal (Vennerød 1982: 61-62). Med andre ord skulle det brukes 6 millioner kroner per arbeidsplass. Bedriften skulle få kraft til 20 prosent av ordinær pris. Allikevel var det ingenting som tydet på at bedriften ville gå med overskudd – i hvertfall ikke i økonomisk forstand. Hvorfor var det så viktig å redde disse arbeidsplassene? Dersom en hadde solgt elektrisiteten til internasjonal markedspris ville en tjent 500 000 kroner per ansatt uten at de ansatte hadde behøvd å arbeide. Hadde man satt pengene i banken og latt dem rente seg, ville hver ansatt kunne få en lønn på 700 000 kroner i året uten å gjøre noe. Hva er det som gjør at staten for en hver pris ville opprettholde disse arbeidsplassene? Et plausibelt svar vil selvfølgelig være tanken om å opprettholde bosettningen i utkant-Norge, men det ville vel heller ikke være så sannsynlig at folk ville flyttet fra utkanten dersom de kunne få 700 000 kroner i året uten å måtte gjøre noe som helst. Eller ville de det? Er arbeid i seg selv så viktig for folk?
Hva er det som gjør at staten holder liv i arbeidsplasser hvor arbeidet som blir utført strengt tatt ikke er nødvendig - og i noen tilfeller heller ikke lønnsomt? Er det slik at det bare er lønnsarbeid som kan gi mennesker mulighet for selvrealisering? Er det ikke blitt slik at vi produserer for å arbeide, i stedenfor å arbeide for å produsere? Hvorfor er det legitimt å opprettholde produksjon bare fordi den skaper arbeidsplasser? Er lønnsarbeid blitt et mål i seg selv? Og dersom arbeid er så viktig for alt og alle, hva så med de arbeidsledige? Hva skjer med folk som i lengre tid har gått helt uten arbeid, dersom arbeid er det som gir livet mening?
‘Hva skal du bli når du blir stor? Hva har du lyst å gjøre når du er ferdig med skolen? Det er viktig at du fullfører skolen slik at du får deg en god jobb, du må ikke glemme det? Du så hvordan det gikk med sønnen til naboen: han sluttet før han var ferdig med grunnskolen, og nå har han ingenting å gjøre. Han sitter hjemme og røyker og drikker kaffe hele dagen. Er det slik du vil ha det? Lov meg nå at du begynner på gymnas og får deg utdannelse. For å få en god jobb nå, så må en gå på skole’: barndommens kakafoniske lyder av foreldre og andre voksne som maser arbeidets velsignelse inn i kroppen din. Du skal bli noe. Du er ikke noe før du har en god jobb i sikte.
Meningen med tilværelsen knyttes opp til det å ha lønnet arbeid allerede fra du går i barnehagen. På skolen skriver elever oppgaver som "Hva skal jeg bli når jeg blir stor". Ingen spør deg om hva du er nå. Det handler om hva du skal bli når du engang er gammel nok og flink nok til å slutte deg om lønnsarbeidet. Lykken og meningen med livet knyttes sammen med vellykkethet i arbeidslivet, og dette manifesteres i oss som duse forventninger allerede før vi begynner på grunnskolen.
Judith Okely (1992) diskuterer hensiktsmessigheten av å inkorporere selvbiografiske elementer i antropologiske tekster. For en kommer naturlig nok ikke bort fra at enhver tekst har et forfattersubjekt. Spørsmålet er hvorvidt det å la forfatterens egne erfaringer og opplevelser komme eksplisitt til uttrykk i selve teksten, tjener noen som helst hensikt. Det finnes ikke et entydig svar på dette, men det er klart at en tekstlig eksplisering av forskerens posisjon i forhold til studieobjektet i noen tilfeller har noe for seg. Men i tilfeller hvor det skjer, så er det like viktig som selvfølgelig at forskningens tekstlige uttrykk ikke skifter fra en analyse av forskningsobjekter til forskeren selv:
"The concern for an autobiographical element in anthropology is to work through the specificity of the anthropologists self in order to contextualise and trancend it" (Okely 1992:2).
Dypest sett skriver jeg denne hovedfagsoppgaven fordi jeg i store deler av mitt voksne liv har lurt på hvorfor det å arbeide har vært så viktig for folk – også utenom den åpenbare økonomiske nødvendigheten i arbeidet. Jeg er oppvokst i et klassisk arbeiderklasse-miljø i Stavanger, og det har selvfølgelig satt sitt preg på meg, på godt og vondt. Nærheten til tungindustrien og folkene og miljøet i tilknytning til dette sitter dypt i meg, og vil også med nødvendighet påvirke ulike sider ved intervjuene jeg har gjennomført, og også selve arbeidet med denne teksten.
Min far var sveiser ved Kværner Rosenberg Verft, og min mor har hatt ulike jobber som butikkmedarbeider. De fleste mennene i mitt bomiljø jobbet sammen med min far, og damene hadde små strøjobber som vaskekoner eller jobbet sammen med min mor på den lokale butikken – dersom de i det hele tatt jobbet. Gjennom min oppvekst lærte jeg (både eksplisitt og implisitt) at mennesker skal jobbe fra tidlig morgen til middagstider, dersom de ikke jobbet skift, da. Dette sitter fortsatt i meg, selv om jeg vet at samfunnet og menneskelig samhandling kan løses på andre måter. Jeg vet at man ikke må jobbe åtte timer hver dag for å ha et godt liv. Jeg vet at samfunnet kan ordnes på måter som gjør at folk slipper å jobbe til helsa ryker. Jeg vet også at det finnes dype politiske motiver for å opprettholde samfunnet slik det er nå. Jeg vet at det ville kunne fått store konsekvenser for den etablerte politiske orden, dersom folk i større grad kunne forvalte sin egen tid. Jeg er til og med overbevist om at vi kunne hatt et bedre samfunn dersom folk kunne velge å jobbe mindre, og hadde muligheten til å bruke mer tid på hverandre.
Men dette skyldes ikke mine erfaringer i oppveksten. For det er jo slik at folk som ikke har jobb i et arbeidssamfunn som det norske, av mange blir sett ned på. I hvertfall var det mine erfaringer før jeg begynte arbeidet med hovedoppgaven min. Jeg husker fra barndoms- og ungdomstiden min at fordommene mot folk som ikke hadde jobb var sterke. Dette var mennesker som manglet gøtts; mennesker som ikke stod på nok. Dersom folk virkelig ville, så kunne de få seg et skikkelig arbeid. Og skikkelig arbeid måtte en ha, ellers så gikk det dårlig i livet. Og det fantes nok historier om folk som ikke hadde fikset å få seg jobb, og dermed ikke fikset livet. Sammenhengen mellom det gode liv og lønnsarbeid var gjennomtrengende.
Slik var mine erfaringer med arbeid i de tyve første årene av livet mitt. Og det er klart at det sitter i meg her jeg jobber med denne teksten, og også når jeg gikk på kafé for å intervjue mine informanter så satt alt dette i kroppen min. Det fikk konsekvenser for hvilke spørsmål jeg stilte, hvordan jeg reagerte på svar jeg fikk, og det påvirket samtalen generelt.
Av slike grunner mener jeg det kan være hensiktsmessig å ha meg med i teksten når jeg synes det er relevant. For forskeren er en signifikant del av de kontekster som blir utforsket, og det finnes et forhold mellom etablering av data og forskerens personlige opplevelser. Antropologiens fokus på kontekstualisering og meningskonstruksjon fører uvergelig til innsikten om at det ikke bare er forskerens observasjoner som må kontekstualiseres, men også forskeren og hans erfaringer og opplevelser i tilknytning til feltarbeid eller utvelgelse av teoretiske perspektiver. I mine øyne er det en grunnleggende antropologisk innsikt at forskeren er en utslagsgivende del av det han forsker på. Det gjelder bare å finne en måte å la dette komme til uttrykk på, uten at det støyer for det som forskningen faktisk tar for seg.
Jeg påpeker dette fordi min erfaring med å lese antropologiske tekster, er at det kan være en fordel for meg som leser om jeg har muligheten til å følge måtene antropologer går frem på i sitt arbeid. Det er nyttig rent epistemologisk (og for så vidt også rent personlig) å kunne reflektere over antropologers valg av løsninger, samtidig som en eksplisitt representasjon av forskeren i teksten også lettere vil kunne avdekke begrensninger på forskerens etablering av data.
Etter noen år på universitetet og lesing av ulike tekster på forskjellige fag – ikke minst på antropologi - ble det (som nå er selvfølgelig for meg) klart for meg at sammenhengen mellom et godt og fullverdig liv og det å ha arbeid, utgjorde en habituell sammenheng. Lønnsarbeidet er et sosialt og psykologisk konstruert behov, noe som betyr at ens selvforståelse og forståelse av samfunnet ikke nødvendigvis må henge sammen med ens posisjon som lønnsarbeider - eller eventuelt som arbeidsledig. Dette var for meg en ekstremt viktig innsikt, og gav meg et viktig støt til å bruke et par år av livet mitt til å tenke over problemstillinger knyttet opp til dette. Jeg ønsket å finne ut hvorfor denne sammenhengen var så sterk i samfunnet, hvilke mekanismer som opprettholdt disse forestillingene, og hvordan det slår ut i folks levde liv: Hva skjer med langtidsarbeidslediges erkjennelse av virkeligheten? Hvilke innsikter og refleksjoner gjør de seg? Vil en bekrefte de rådende ideer, eller vil en opparbeide seg en kritisk innsikt, for eksempel i forhold til arbeidets monumentale betydning i det samfunnet de lever i? Hvilke tanker har de som jobber med arbeidsledige om arbeid? Hvilke tanker og ideer har barn om arbeid? Hvilke tanker gjør pensjonister (de som har et helt yrkesliv bak seg) om arbeidets betydning?
Og nå sitter jeg her og skriver, og vet mer om hva folk tenker om disse spørsmålene. Nå gjelder det bare å kommunisere dette på en måte som gjør teksten til en hovedoppgave i antropologi. Heldigvis er det ikke noe fasitsvar på det heller.
Neste kapittel har jeg kalt ‘arbeidsledighetens historie’. Her vil jeg vise hvordan arbeidsledigheten fremtrer i det 1900-tallet. Jeg begynner med utviklingen av Norge til et klassesamfunn ved begynnelsen av århundret, og drøfter arbeidsledighetens vilkår slik de forandrer seg i tiårene frem til 1990- tallet.
Kapittel 3 tar for seg grunnleggende metodiske problemerstillinger i tilknytning til mitt prosjekt. Samtidig diskuterer jeg fenomenet og begrepet arbeid, og undersøker på hvilken måte mine informanter definerer begrepet.
I kapittel 4 viser jeg hvordan en ved fokus på arbeid kan spore sammenhenger mellom det individuelle og det samfunnsmessige, og hvordan mennesker gjenskaper samfunnsmessige forhold gjennom ‘vanlig’ samhandling - som for eksempel idéen om lønnsarbeidets viktighet.
Dette bygger jeg ut i kapittel 5, hvor det blir poengtert empirisk og teoretisk at mennesker ikke må reprodusere alle sider ved samfunnet de lever i, og at en ved et analytisk fokus på menneskers forhold til arbeid også vil kunne spore kreativitet og ønsker om selvkontroll.
I kapittel 6 undersøker jeg forutsetningene for denne viljen til å kontrollere egne liv, og knytter dette opp til begrepene hegemoni og mothegemoni, før jeg til slutt kommer med en konkluderende oppsummering.
Er det slik at folk opplever det vi kaller arbeid som nødvendig for å kunne leve et godt og meningsfullt liv? For å kunne svare på slike spørsmål vil jeg blant annet måtte se på hva arbeid har vært historisk sett, og ikke minst må jeg se på hvilken måte arbeidsledigheten og de arbeidsledige fremtrer på i historien. Samtidig blir det også sentralt å avdekke hva folk faktisk oppfatter som arbeid. De neste to kapitlene vil ta for seg dette.
"A particular Western
sense of history has been defined as a mode of consciousness which assumes social
change to be homogenous, continuous and linear." (Lévi-Strauss, i Kirsten
Hastrup 1992: 1 )
Alt har en historie, også arbeidsledigheten. Lévi-Strauss, og flere med ham, mener det finnes en egen vestlig måte å forstå og dermed også å bruke historien på. Med andre ord finnes det flere måter å representere fortiden på - en tanke som har et bredt nedslagsfelt i antropologien. Også historien om arbeidsledighet kan fortelles på flere måter. Sosialøkonomene legger vekt på andre sider ved fortiden enn for eksempel etnologene. Det er ingen tvil om at det faglige paradigmet en arbeider innenfor, vil legge klare føringer på hva en skal vektlegge, hva som ikke skal vektlegges og så videre. Historien er ikke entydig, men en del av det sosiale liv, og er dermed som annet sosialt liv under konstant fortolkning. Historien er med andre ord en symbolsk konstruksjon:
"(…) social life is always symbolically constructed, never naturally given. All handing down, for example, depends upon the use of symbols and is thus continuously reinvented in the present" (Handler & Linnekin, 1984: 281).
Historievitenskapen har sine metoder for å frembringe det historievitenskapen selv annerkjenner som historiske fakta. Og det er disse fremstillingene av fortiden jeg må forholde meg til i denne teksten. Men jeg gjør det med vissheten om at historie-fortelling er en kulturell aktivitet, med alle implikasjonene det medfører:
"Thought about the past is a cultural activity which varies from place to place and from time to time" (Davis 1992: 14).
En arbeidsledig mann i 1945 ville med stor sannsynlighet hatt en annen historie å fortelle om mellomkrigstiden, enn en historieprofessor i 1999;
"The objective condition is matched by a subjective reality, a world of exsperience, in which time is always part of the definition of the present" (Hastrup 1992: 7).
Og denne subjektive realiteten inkluderer også meg som subjekt. Jeg har lært min historie på universitetet på 1990- tallet, og min fremstilling og forståelse av historien er preget av dette. Dette er selvfølgelig, kan en innvende, og ja; det er selvfølgelig, men ikke uvesentlig. Det er viktig å kontekstualisere kunnskapen en har tilegnet seg, ikke minst når det gjelder samfunnsvitenskapen og deler av humaniora-feltet, for å unngå å plassere seg i et kvasi-positivistisk felt. For mitt inntrykk er at historievitenskapen historisk sett har operert med metoder som har klare tangeringspunkter til positivistisk vitenskap, hvor en har frembragt historiske og sosiale fakta, som videre blir fremstilt som noe annet enn kulturelle produkter.
Med disse anmerkningene vil jeg forsøke å kontekstualisere arbeidsledigheten og de arbeidsledige historisk.
En av de grunnleggende forutsetningene for arbeidsledighet slik vi kjenner den i dag, er etableringen av klassesamfunnet. De første konturene av et klassesamfunn i Norge fremsto mot slutten av forrige århundre, og konsoliderte seg frem til første verdenskrig. I 1920 var det ingen tvil om at Norge var blitt et industri- og klassesamfunn (Berge Furre 1992). Industrien skapte flest økonomiske verdier, og preget samfunnet på en gjennomtrengende måte. Industriproblemene, arbeiderspørsmålet, klassekonflikter og sosialpolitikken var de sentrale politiske problemstillingene. Politikken ble som konsekvens av industrialiseringen mer polarisert i klassekampens tegn. Det ble stilt nye krav til staten, som delvis måtte justere sine arbeidsoppgaver. Sosiale trygder, arbeidslivsregulering, regulering av arbeidskonflikter ble nye problemstillinger. Arbeiderklassen ble en viktig politisk aktør (ibid.). De første tiårene av vårt århundre gjennomgikk det norske samfunnet en gjennomgripende industrialisering og urbanisering. Samfunnet ble modernisert. Store deler av folket fikk økt levestandard. Men utviklingen var så langt fra harmonisk. Historikeren Berge Furre sier følgende om dette:
"Epoken var full av konfliktar, regresjon, manglande tilpasning mellom samfunnskrefter. Medan det moderne industrisamfunnet vart grunnlagt i førre periode, glei det inn i ei djup sosial krise i desse åra, og dermed kom konfliktane frå det nye industrisamfunnet for alvor til syne: Mellom klassar, mellom by og land, mellom livsformer og kulturar" (Berge Furre 1992: 145).
I 1920 var antallet lønnsarbeidstakere i Norge 800 000, noe som var en økning på 300 000 på femti år. Flere og flere yrkesaktive fikk lønnsarbeidet som viktigste og eneste inntektskilde. Lønnsarbeiderne kom fra forskjellige miljøer, hadde ulike livserfaringer og hadde også ulik verdi på det voksende arbeidsmarkedet. Men på tross av dette ble det i de første tiårene av århundret utviklet en klasseidentitet som gjorde lønnsarbeiderne til en maktfaktor i samfunnet.
Frem til første verdenskrig var troen på den frie konkurransen og kapitalismens evne til å optimalisere utnyttelsen av samfunnets produktive ressurser stor. Men dette forandret seg i perioden etter krigen. Historikere ser ikke på mellomkrigstiden som en sammenhengende kriseperiode, blant annet fordi det også i denne perioden var sterk økonomisk vekst. Men krisetegnene er tydeligere: bedrifter gikk konkurs, industristeder ble lagt ned og bankvesenet hadde store problemer. Og ikke minst opplevde Norge en permanent arbeidsledighet for første gang. Det verste året i 1920-årene fikk 160 000 personer penger hos fattigforstanderen og ble en del av samfunnets underklasse. Men det virkelige tilbakeslaget i norsk og internasjonal økonomi kom i 1930-årene. Også nå var det arbeidsledigheten som utgjorde den sentrale kriseindikatoren. I 1933 var en tredjedel av de fagorganiserte arbeiderne uten arbeid, og på det meste var over 100 000 personer ledige. Ledigheten gikk ned utover i tiåret, men fortsatte likevel å være høy også etter at den økonomiske veksten økte mot slutten av tiåret. Denne veksten skapte arbeidsplasser, men ikke på langt nær mange nok.
Som en konsekvens av krisene i verdensøkonomien ble arbeiderklassen og fagbevegelsen radikalisert. Allerede i 1918 vedtok Arbeiderpartiet en resolusjon hvor partiet forbeholdt seg retten til revolusjonær masseaksjon, selv om de ikke hadde stortingsflertallet med seg. Denne resolusjonen, og utviklingen internasjonalt med særlig den russiske revolusjon langt fremme i bevisstheten, gjorde at det borgerlige samfunn så på arbeiderbevegelsen som en stor trussel. En konsekvens av dette var at samfunnet måtte gjøre store innrømmelser, noe som førte til blant annet en ny valgordning, og ikke minst førte det til at Arbeidsgiverforeningen strakk seg langt under tariff-forhandlinger. I 1919 ble også åttetimers normalarbeidsdag lovfestet av et enstemmig Storting. Kampen for åttetimersdagen hadde lenge vært viktig for arbeiderklassen; den hadde startet allerede før århundreskiftet. Og i 1906 ble første mai innstiftet som en internasjonal kampdag for arbeiderklassens krav om kortere arbeidsdag.
Perioden etter andre verdenskrig og frem til 1970-tallet var preget av kontinuerlig økonomisk vekst og full sysselsetting. Flere historikere har gitt denne perioden betegnelsen "den sosialdemokratiske orden". Denne ordenen er ikke en helhetlig teori, men mer karakteristiske særtrekk ved samfunnet i denne perioden, som nesten i sin helhet var bygget på Arbeiderpartiets politiske prosjekt:
"Gjennom full sysselsetjing, økonomisk vekst og statlege overføringer skulle alle vera sikra rimeleg levestandard og velferd i ein velferdsstat. Statens ansvar for sysselsetjing, utjamning og velferd var grunnleggjande. Trua på framsteget stod sentralt: Med årviss stigande vekst vart samfunnet kvalitativt betre. Med romslegare materielle kår ville mennesket veksa i kulturell rikdom" (Berge Furre 1992: 249).
Til tross for dette, som kanskje mest av alt kan karakteriseres som etterkrigstidens store fortelling om seg selv, var kapitalforholdene de samme som før, og Norge var fortsatt et klassesamfunn: arbeiderne levde fortsatt av å selge arbeidskraften sin til kapitaleierne. Likevel skilte denne politikken seg kraftig fra tidligere tiders, fordi den politiske konteksten var annerledes; det regjerende partiet hadde arbeiderklassen som sitt viktigste sosiale fundament. Sosial trygghet er kanskje det som forbindes aller mest med velferdssamfunnet. I 1948 gikk 7% av nettonasjonalproduktet til utbygging av et sosialt støtteapparat, mens i 1970 gikk hele 17 prosent til det samme, og nesten alt skjedde i offentlig regi. Trygd skulle i denne perioden bli en rettighet for alle som oppfylte visse standardiserte krav, og reformer som skulle øke den sosiale tryggheten kom tett:
1953: Syketrygd blir obligatorisk for
alle lønnstakere
1956: Syketrygd blir obligatorisk for hele folket
1957: Alderspensjon for alle uten behovsprøvelse
1958: Yrkesskadetrygd for alle
1959: Arbeidsløshetstrygden utvides til å gjelde alle lønnstakere
1961: Uføretrygd
Optimismen på samfunnets vegne var voldsom i denne perioden. Økonomisk vekst, full sysselsetting og utjevning var spørsmål om fornuftig samfunnsorganisasjon. Den praktiske fornuften avløste det ideologiske i selvbildet til de ulike politiske partiene. På 1960- tallet var det ingenting som tydet på at den sosialdemokratiske orden skulle falle sammen. Styret av landet virket stabilt. Levealderen økte, smittsomme sykdommer var nærmest helt utryddet, barnedødeligheten sank drastisk, alkoholproblemene ble redusert og arbeidsledighet fantes nesten ikke.
Av det ovenstående ser en at arbeidsledighet fremtrer som en patologisk størrelse på linje med alkoholisme. Arbeidsledighet skal ikke forekomme; folk skal arbeide. Hogne Øian påpeker i en artikkel i tidsskriftet Samtiden (1994) at det i sosialdemokratiets høyalder blir stadig mer selvfølgelig for folk at lønnsarbeidet skal og må være en viktig del av en voksen persons liv. Øian mener det har funnet sted en idealisering av lønnsarbeidet. Han mener at en viktig del av det sosialdemokratiske prosjektet var å gi arbeidere fullverdige borgerrettigheter, men at
"dette er nå fullført i den grad at skader oppstått gjennom lønnsarbeid gir bedre sosiale ytelser enn skader oppstått i andre sammenhenger" (Øian 1994: 74).
Han påpeker også at mens arbeiderbevegelsens opprinnelige kamp var mot lønnsarbeidet, har sosialdemokratiet omformet agendaen til en kamp for lønnsarbeidet:
"Den sosiale og kulturelle opphøyelsen av lønnsarbeid har således kommet til å bety at lønnsarbeid har blitt selve forutsetningen for likhet og rettferdighet" (ibid.: 75).
Mot slutten av denne perioden ble de yrkesaktive kvinnene flere. Det var særlig de gifte kvinnene som kom seg ut i regulært lønnsarbeid; i 1970 var 24% av de gifte kvinnene i arbeid, mens den tilsvarende andelen i 1960 bare var 10%. Grunnen til dette var først og fremst at arbeidsmarkedet ble større – arbeidsmarkedet trengte rett og slett kvinnene. Dette gjaldt særlig innen tertiærnæringene, hvor det var tradisjon for å bruke kvinner. Men også innen andre yrker ble det åpnere for kvinner. Særlig viktig i denne sammenhengen var at det ble mindre å gjøre der kvinner hadde jobbet tidligere:
"Mekaniseringa i jordbruket verka til at det vart mindre "kvinnfolkarbeid" på garden. Dei søkte til bygdebyane til kontor og forretning, medan småbruka vart bustad" (Berge Furre 1992: 306).
Men det skjedde også en mental omstilling som hang sammen med andre endringer i yrkeslivet. Idealet om kvinnen som husmor mistet kraft. Kvinner fikk utdannelse, og ville selvfølgelig bruke den. Allerede på midten av 1960-tallet var over 1/3 av studentene kvinner.
Men til tross for dette var det langt frem til likestilling i denne perioden. Ikke minst gjaldt dette i arbeidslivet:
"Sjølv om det vart slutt med særlege lønstariffar for kvinner, vart lønnsskilnadene verande: 80% av kvinnene var i lågtlønnsyrke, mens berre 20% av mennene. Arbeidsmarknaden var i høg grad segregert mellom manns- og kvinneyrke" (ibid.: 307).
Berge Furre (1992) mener at den sosialdemokratiske orden ble avviklet på åttitallet: Den fulle sysselsettingen tok slutt både som faktisk tilstand og som overordnet politisk målsetting. Den økonomiske veksten var minimal, den statlige industrisektoren ble bygget ned og markedskreftene skulle frigjøres mer enn de skulle reguleres. Avstanden mellom rike og fattige økte, det ble sådd tvil om velferdsstaten som ide og fagbevegelsen ble svekket. Den sosialdemokratiske orden var enten kraftig svekket eller helt borte, særlig fordi det ikke lenger ble sett på som en selvfølge at det var staten som skulle sørge for arbeid til alle og en jevn fordeling av godene.
Arbeidslivet endret seg fundamentalt. Det ble færre industriarbeidere og bønder. Konkurransen om jobber hardnet til, og mange ble sortert ut av arbeidsmarkedet gjennom blant annet uføretrygd og førtidspensjonering:
"For det fleirtalet som hadde trygt arbeid og inntekt, var åttiåra velstandsår. For ein god del baud dei meir velstand, for somme vekst og fall. Men aukande forbruk av uføretrygd, sosialhjelp og arbeidsløysetrygd synte at eit mindretal tapte i det harde konkurransesamfunnet" (Berge Furre 1992: 422).
Flere og flere falt utenfor og ble tapere. De sosiale problemene samfunnet nå ble stående overfor var ikke nye, men de rammet stadig flere. I 1991 var det 200 000 arbeidsledige; det er fire ganger mer enn i 1980 og ti ganger mer enn i 1970. Og stadig flere ble også uføretrygdet og førtidspensjonerte. I tillegg eksploderte sosialhjelpstallene. På slutten av 1980-tallet var 150 000 mennesker på sosialhjelp, mens tilsvarende tall for 1970 var 33 000. Årsakene til disse endringene var endringer på arbeidsmarkedet. Konkurranseklimaet ble hardere, og arbeidslivet stilte strenge krav til kjøp av arbeidskraft. Flere som ikke fylte kravene havnet på uføretrygd, og det gjaldt i særlig grad folk med lite utdannelse.
Men selv om den sosialdemokratiske orden falt bort som faktisk tilstand, er det ingen tvil om at sterke politiske krefter som for eksempel Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen fortsatt holder den opp som et ideal. Velferdsstaten og arbeid for alle mistet ikke sin retoriske kraft; tvert om har disse begrepene blitt viktigere og viktigere i det politiske ordskiftet de siste årene. Tanken om arbeidets viktighet for å leve et godt liv er forstsatt sterk, selv om de fleste politiske partier har gitt opp tanken om at alle skal kunne ha arbeid. En stor del av befolkningen vil med andre ord ikke ha tilgang på det som gjør det mulig å høste både økonomisk og erkjennelsesmessig av å være endel av velferdsstaten
I tillegg til dette påpeker Hogne Øian (1994) at det ikke er et samsvar mellom idealiseringen av lønnsarbeidet og den stadig mindre arbeidsintensive produksjonen i samfunnet. Når oppmerksomheten trekkes bort fra dette sentrale poenget, blir det problematisk å generalisere arbeidsledigheten som fenomen. Forklaringene på ledigheten blir i steden idiosynkratiske;
"hvor det alene fokuseres på egenskaper ved egen person og de valg man selv har gjort i livet" (Øian 1994: 75).
Dette gjelder like mye politikere som vanlige folk. Spørsmålet blir hvorvidt politikerne gjør dette bevisst, for slik å få fokuset bort fra strukturelle perspektiver på ledighetsproblematikken. For slike perspektiver vil på en tydeligere måte vise at det offentlige og politikerne har et stort ansvar for at samfunnet er som det er.
I løpet av 1900- tallet går arbeidsledighet fra å være et minimalt problem, til å bli så signifikant at det fremtrer som en patologisk størrelse på linje med alkoholisme og barnedødelighet. Det blir klart at folk skal arbeide; arbeidsledighet skal ikke forekomme. Det blir mer selvfølgelig for folk at lønnsarbeidet skal og må være en viktig del av en voksen persons liv. Lønnsarbeidet har blitt idealisert, og denne sosiale og kulturelle opphøyelsen av lønnsarbeidet betyr blant annet at lønnsarbeid har blitt selve forutsetningen for likhet og rettferdighet. Hvordan dette slår ut i folks levde liv, er noe av det jeg vil forsøke og finne ut. Men før jeg setter i gang med det, er det viktig å få en klarhet i hva arbeid faktisk er, og hvordan folk selv definerer og forstår arbeid. I den sammenhengen vil jeg også klargjøre hvilke metodiske og teoretiske valg jeg har gjort for å skaffe meg et empirisk materiale som muliggjør refleksjon rundt mine problemstillinger.
I introduksjonskapittelet presenterte jeg mitt utgangspunkt og min motivasjon for å skrive denne teksten. Samtidig som disse spørsmålene utgjorde utgangspunktet for å jobbe frem en hovedoppgave, så eksisterte de fleste av spørsmålene før jeg begynte å lese og skrive. Jeg skriver også spørsmål i flertall, der hvor det for noen kanskje ville være naturlig å skrive problemstilling. Dette er et bevisst valg. Fra jeg startet å jobbe med prosjektbeskrivelsen, valgte jeg å ikke jobbe med en klart definert problemstilling, som jeg da skulle fulgt gjennom prosjektbeskrivelsen til feltarbeidet til etterarbeid til essay til selve hovedoppgaveteksten. Jeg mener ikke å si at jeg heller foretrakk ti klart presiserte, men forskjellige problemstillinger, slik at denne teksten måtte komme til å sprike i alle retninger. Poenget mitt er at jeg ikke ser noen fordeler med å formulere for strenge og rigide problemstillinger i forberedelsesfasen til en hovedoppgave. Dette fordi all sannsynlighet tilsier at eventuelle problemstillinger vil måtte forandre seg underveis i ens arbeid. Jeg nærmest bestemte meg for at jeg måtte komme til å gjøre endringer i det jeg vil kalle mitt teoretiske utgangspunkt, og da så jeg på det som en klar fordel å ha et løst og tøyelig utgangspunkt. Men samtidig vil jeg påpeke at jeg hele tiden har forholdt meg til teoretisk begrunnede spørsmål, som det var plausibelt å anta at undersøkelsene mine ville bidra til å besvare.
Etter å ha jobbet med disse spørsmålene i flere år, så står et spørsmål igjen som særdeles signifikant: Er det slik at det å ha et arbeid er den viktigste delen av det som konstituerer et meningsfullt liv for folk?
Hvor kunne jeg finne et relativt avgrenset sosialt rom hvor arbeidsledige, arbeidsfolk, skoleungdommer og pensjonister ferdes samtidig, og slik muliggjorde deltakende observasjon i vanlig antropologisk forstand? Ingen plass, selvfølgelig. Rent metodisk gjorde jeg derfor tidlig valget om å bruke intervju-samtaler, fordi det syntes som en ryddig måte å fremskaffe empiri på. Jeg ville forsøke å få folk til å tenke over de samme problemstillingene som meg - så langt det lot seg gjøre - samtidig som folk forsøksvis skulle gi meg informasjon om hvordan de opplevde arbeidet i sitt liv. Jeg har intervjuet yrkesskole-elever ved en stor skole i Bergen, jeg har snakket med skole-elever ved en barneskole, jeg har snakket med gymnasiaster, pensjonister og arbeidsledige.
Jeg hadde som målsetting å gjøre intervjuene så lite lik intervjuer som overhodet mulig. Tanken var å gjøre intervjuet og intervju-situasjonen minst mulig forskjellig fra andre sosiolingvistiske kontekster jeg kunne forvente mine informanter normalt handlet innenfor. Dette viste seg i praksis å være vanskeligere enn antatt. Det sier seg selv at når du sitter på et kontor vegg i vegg med undervisningsinspektøren, og henter elever ut av timen for å intervjue dem, så bryter det ganske kraftig med måten de normalt samtaler på. Nå er det jo allikevel ikke uproblematisk å bruke begreper som normalt. For tross alt så inngår disse elevene i ulike kontekster hver dag, og de forholder seg til ulike folk på ulike måter hele tiden. Folk gjør ikke det samme hele tiden. Så på en måte så kan en si at det normale også er å kontinuerlig tilpasse seg til nye kontekster for samhandling. Men det er åpenbart at de har måttet oppfatte min samtale med dem som noe de ikke var vant med. Jeg fant ut at det i seg selv ikke virket problematisk støyende for elevene, fordi de svarte på troverdige måter på de ulike problemstillingene de ble presentert. Og det vil alltid hjelpe å fortelle folk at alt som blir sagt kommer til å bli behandlet konfidensielt.
Det hjelper også å hente inn hjelp av digresjoner: med det mener jeg å forfølge andre ting enn det som rammene for samtalen i utgangspunktet definerte. Dersom en elev kom inn på hva han eller hun gjorde i fritiden, kunne jeg snakke om at jeg også gjorde det når jeg var på deres alder. En elev jobbet i en dyrebutikk etter skolen, og da snakket vi om dyr; om mine katter og hans hund. Slike digresjonssprang løsnet godt opp i det trange utgangspunktet som vår kontekst var initiert i.
Når jeg intervjuet eldre på et gamlehjem, så utgjorde vi en kontekst som de eldre i utgangspunktet var fortrolig med: de satt i en stol eller lå i en seng på sitt rom, mens vi drakk kaffe og spiste småkaker, og snakket om alt og ingenting. De eldre var vant til å få besøk av folk de ikke kjente så godt (for eksempel sykepleier-vikarer). Problemet i denne sammenhengen var hvordan få dem til å snakke om det jeg ville snakke med dem om, uten å ødelegge den gode stemningen som ble etablert. Det var ikke enkelt, og i noen tilfeller så skjønte de rett og slett ikke hva jeg snakket om. Så hos de eldre var ikke problemet at den sosiolingvistiske konteksten var annerledes for dem, men at den sosiolingvististe konteksten var så lik den de ellers inngikk i, at det var vanskelig til å få dem til å forstå at dette faktisk var noe nytt; noe annerledes som var ment å generere en annen type spørsmål og svar enn det de trodde.
Så mitt poeng blir at det var vanskelig å utgjøre en metodisk korrekt sosiolongvistisk kontekst med mine informanter, men når den erkjennelsen gradvis kom til meg, så gjorde det egentlig ting lettere. I stedenfor å lete etter det perfekte, ble målet å gjøre det beste ut av det til en hver tid. Og det er nok også et prosjekt mine informanter ville kunne slutte seg til, fordi de ville nok også utifra sine premisser for vår samhandling, gjøre det beste ut av situasjonen.
Men målet om å gjøre det beste ut av de forskjellige intervjuene, hang naturligvis også sammen med målet om å skape et tillitsforhold til informantene. I et tilfelle satt jeg med en kvinnelig informant som i utgangspunktet virket veldig åpen og grei. Men av en eller annen grunn haltet samtalen litt, jeg fikk ikke noe særlig ut av henne. Hun svarte kort og det virket som hun holdt et eller annet tilbake:
- Har din mann fast inntekt?
- Han har det. Så økonomisk går det rundt på et vis?
- Nei egentlig ikke. Min mann har lav inntekt.
- Men når du nå har fått trygd i tillegg går det vel bedre?
- Ja, det gjør det.
Dette utdraget fra samtalen viser på en grei måte hvordan det haltet. Jeg stilte spørsmål, og hun kom med svar. Det ble ingen skikkelig samtale av det. Men jeg hadde lagt merke til at hun stirret påfallende mye på båndopptakeren min som stod diskré til høyre for oss på bordet. Jeg skulle til å spørre henne om det plaget henne at jeg hadde båndopptaker, selv om jeg selvfølgelig hadde spurt henne om det tidligere også, da hun plutselig slår av båndopptakeren. Det viste seg at hun var redd for å si ting om hva hun gjorde og ikke gjorde, fordi hun mente at deler av det var i grenselandet for hva arbeidskontoret ville godta at hun gjorde. Jeg hadde tidligere gitt klart uttrykk for at all informasjon hun kom med ikke skulle kunne spores tilbake til henne, og at jeg ikke hadde noe med arbeidskontoret å gjøre. Men hun ville forsikres om det, hvis ikke ville hun ikke ha båndopptakeren på. Vi ble snakkende om dette en stund med båndopptakeren av, og vi kom også inn på ting som arbeidskontoret ikke kunne tolerere at hun gjorde. Jeg har personlig fått penger både av sosialkontoret og arbeidskontoret tidligere, og har hatt et par uheldige opplevelser i de sammenhengene. Dette fortalte jeg henne. Jeg fortalte blant annet at jeg selv med viten og vilje hadde tatt arbeid mens jeg gikk på arbeidsledighetstrygd en sommer, uten å gi arbeidskontoret beskjed om dette, og begrunnet dette valget overfor henne. Da virket det som hun fikk en større ro over seg, og hun lo litt og skrudde på båndopptakeren igjen. Derfra og ut gikk intervjuet strålende.
Eksempelet viser at det i stor grad er tilfeldigheter som kan avgjøre hvorvidt et intervju blir vellykket, men det viser også at dersom en som intervjuer gir av seg selv og sine erfaringer, så kan det løse opp stemningen. Men det forutsetter at det blir skapt rom for det, og at en ikke byr seg frem og trenger seg på. Det må være skapt en anledning som gjør det naturlig og ikke påtrengende å komme med seg selv. Dette er ting som også Obeyesekere understreker i Medusas Hair (1981). I den teksten skriver han om religiøse ekstatikere og sammenhenger disse inngår i. Han poengterer det selvfølgelige i at forskeren alltid - men på ulike måter - vil influere på de situasjonene han ønsker å beskrive. Derfor intervjuer han aldri informantene sine "cold" (Obeyesekere 1981: 10); men baserer seg på en mer samtalepreget tilnærming til informantene sine. Han forsøker å underkommunisere intervjuets sosiolingvistiske karakter. Viktigheten av å "forkle" intervjuet som en samtale kommer frem når det viser seg at informasjonen Obeyesekere fikk innledningsvis i intervjuene, kunne stå i motsetningsforhold til informasjonen han fikk når intervju-objektene var blitt fortrolige med ham. Obeyesekere er som sine informanter fra Sri Lanka, og behersker derfor - i videste forstand - samme språk som dem. Dette er en klar fordel, det opplevde jeg selv, fordi man da vil være vàr for nyanser og innvirkningen ulike kontekstuelle aspekter har for hva som blir sagt og hvordan det blir sagt (ibid.: 10-11).
Charles L. Briggs (1986) understreker også viktigheten av å etablere og inneha kommunikativ kompetanse. Briggs mener det er to aspekter ved en kontekst som er særlig viktig; for å oppnå denne kommunikative kompetansen må en kjenne til språkets indeksikale mening og referensielle funksjon. Med språkets referensielle funksjon menes hvordan personer bruker språket til å referere til ting, personer, hendelser og prosesser i verden, mens den indeksikale mening peker mot aspekter ved konteksten en ytring finner sted i (Briggs 1986: 42-43). Ikke bare er det viktig å forsøke og forstå konteksten en ytring finner sted i (og da hva det vil ha å si for selve ytringen); det er like viktig å erkjenne at en ytring også vil påvirke måten folk forholder seg til den videre fortolkningsrammen (konteksten). For kontekster er, slik Briggs ser det,
"(1) culture-specific-sosiolinguistic constructs and (2) are changing from moment to moment in the course of interactions" (ibid.: 72).
Denne dynamikken kommer klart frem i flere av intervjuene jeg gjennomførte. Men en situasjon illustrerer dette særlig klart. Jeg har sittet og småpratet med en kvinnelig informant i noen få minutter. Vi snakker i løse former om hennes livssituasjon. Hun svarer og snakker greit for seg, men som alltid er det en viss reservasjon til stede innledningsvis. En tilfeldighet i samtalen gjør at jeg får en fornemmelse av å vite hvem hennes mann er:
- Du skal være forsiktig med å komme
borti ham. Han er politisk aktiv, ser du (latter).
- Kan jeg spørre hva han heter?
- Jada, han heter Svein. Han vil sikkert gjerne snakke med deg om dette han
også, dersom du er interessert.
- Det var noe kjent her… er han med og hjelper en kirkeasylant her i Bergen?
- Jo, jo, jo. Det stemmer det.
- Sier du det.
- Jada.
- Kjæresten min og jeg er mye oppe i kirkeasylet vi også, ser du.
- Sier du det?
- Da har jeg nok truffet ham.
Etter denne sekvensen i samtalen vår, virker det som informanten blir tryggere på meg, og jeg blir forsåvidt tryggere på henne også, for da vet jeg at vi har ting å snakke om, som ikke bare har med oppgaven min å gjøre. Og det er en fordel, fordi da er det – som jeg har vært inne på – lettere å ‘forkle’ intervjuet som samtale.
Dette aspektet ved ved vår samtale, viser hvordan konteksten (kan) forandres av hendelser (språklige hendelser) som utgjør den opprinnelige konteksten, og slik gradvis og med ulik styrke gjør noe nytt med samhandlingen mellom meg og informanten. Dette er antropologisk-metodisk viktig. Det peker mot at selv tilynelatende statiske kontekster som et intervju eller en samtale, har en innebygd dynamikk som i vesentlighet er lik annen sosial samhandling, og derfor ikke nødvendigvis må sees på som noe signifikant annerledes. Samtidig er det klart at at menneskers livshistorier ikke gir direkte adgang til sosial dynamikk, men snarere heller til det Allan Feldman kaller den narrative dynamikken:
"The event is not what happens. The event is that which can be narrated. The event is action organized by culturally situated meanings" (Feldman 1991: 14).
Hendelser er det som kan fortelles, og det som kan fortelles kan og vil variere ettersom rammene rundt narrasjonen forandres, påpeker Feldman. Men hva er så en fortelling, en fortalt historie – et narrativ? I boken Everyday Life Philosophers – Modernity, Morality and Autobiography in Norway (1996) skriver Marianne Gullestad om det hun kaller vanlige folk og deres narrative refleksjoner. Gullestads arbeid er basert på skriftlige narrativer, skriftlige livshistorier, mens jeg i mitt arbeid har forholdt meg til folks muntlige fortellinger om spesifikke sider ved deres liv. Det er åpenbare forskjeller på en skriftlig og en muntlig fortelling, noe Gullestad påpeker innledningsvis. Men det finnes også likheter, og i denne sammenhengen er disse viktigere for meg. Gullestad skriver:
"Life narratives embody many kinds of knowledge, among them popular forms of knowledge handed down through oral tradition. A significant aspect of this writing process is usually to adress questions such as "who am I?" and "how did I become the way I am?" The questioning is embedded in a narrative and is thus far from the abstract principles of academic philosophy" (Gullestad 1996: 4).
Fortellinger om og fra ens liv, inneholder per definisjon – slik Gullestad ser det – ulike refleksjoner om ens selv. Eksistensielle spørsmål, og ikke minst slik jeg ser det: forsøksvise svar på eksistensielle spørsmål, er vevd inn i de forskjellige biografiske fortellingene – det være seg skriftlige eller muntlige.
Gullestad velger videre å se på selvbiografiske fremstillinger som dialogisk konstruert:
"An autobiography can be read as a dialogue that the author keeps with himself or herself. There is a distance between the self who writes and the self who was, a distance between the now of the writing and the them of the narrated past" (ibid.: 5).
Dette dialogiske prinsippet gjelder slik jeg selv har erfart det, og slik det fremstod hos mine informanter, ikke bare for skriftlige fremstillinger, men også for muntlige selvbiografier. Avstanden mellom selvet som muntlig forteller meg om bestemte sider ved sitt liv, og selvet som var i den narrative fortiden, konstituerer en indre dialogisk praksis som binder det fortellende selvet, og fortellingens selv sammen. Slik sett kan en si at narrasjon er et viktig organisatorisk prinsipp for selvet, slik også Gullestad gjør innledningsvis i sin bok.
Men når en, slik som jeg, forholder seg til muntlige fortellinger, er det viktig å understreke at dialogen mellom meg og den som forteller også medvirker i denne dialogiske prosessen. Informanten vil slik sett ha en kontinuerlig indre dialog med seg selv, samtidig som han eller hun også forholder seg til meg som spørsmålsstiller og delvis premiss-leverandør. Poenget blir slik at konstitueringen av et menneskets selv, avhenger ikke bare av folks refleksjon omkring sin egens fortid og dens forhold til levd nåtid, slik Gullestad kan forstås, men også av de ulike sosiale (og for så vidt også fysiske) sammenhengene mennesker inngår til enhver tid. Et menneskets selv etableres og forandres i de ulike diskursive praksisene det hele tiden inngår i. Slik sett vil en aldri kunne si at selvet er noe konstant og uforanderlig. Det vil tvertimot være i stadig forandring. Likevel vil det kunne oppleves som konstant og varig gjennom den dialogiske prosessen som Gullestad poengterer. Ricoeur diskuterer dette problemkonseptet i teksten The Self and Narrative Identity (1992), og skriver følgende:
"(…) the narrative operation has developed an entirely original concept of dynamic identity which reconciles the same categories that Locke took as contraries: identity and diversity" (Ricoeur 1992: 143).
Menneskers kognitive modeller kan og vil variere etter som rammene for samhandling varieres (Knudsen 1990). Den sosiolingvistiske samhandlingen mellom intervjuer og intervjuobjekt utgjør – som jeg har nevnt – en egen sosial sammenheng, og hvordan den sammenhengen oppleves av begge parter vil ha konsekvenser for hvordan og hvilken informasjon som spilles ut. Den narrative dynamikken vil gi tilgang på sosial dynamikk, men hverken det sosiale eller det narrative er entydige størrelser - selv om de henger nærmest symbiotisk sammen: de vil med nødvendighet forandre seg med hverandre.
Er det slik at det å ha et arbeid er den viktigste delen av det som konstituerer et meningsfullt liv for folk?
Dette virker som et helt greit og utvetydig spørsmål. Det er ikke urimelig å forvente at det skulle være mulig å få en forståelse av hvordan folk tenker om arbeidet i sine liv.
Men: hva er arbeid? Finnes det noe klart leksikalsk og etymologisk svar på det? Og dersom det er tilfelle: i hvilket forhold står det til arbeidets semantikk? I forarbeidet til denne teksten, er det refleksjoner over dette som har tatt mest tid. Det finnes mange definisjoner av arbeid, og det er ikke hensiktsmessig å gjennomgå dem og se om jeg kan komme fram til en klar definisjon og forståelse av begrepet.
Når jeg hører begrepet arbeid tenker jeg på lønnsarbeid. Og etter hvert er det blitt klart for meg at det er en vanlig måte å oppfatte begrepet på, noe som også fremgår av min historiske gjennomgang i forrige kapittel. Akkurat det er ikke særlig oppsiktsvekkende, når mitt og andres utgangspunkt og referanse-grunnlag ofte er de historisk sett særegne produksjonsforholdene (med tilhørende arbeidsdeling) som det kapitalistiske produksjonssystemet har etablert. Arbeid blir ikke gjort for å tilfredsstille umiddelbare behov hos den som produserer, men for bytteverdien det har på det økonomiske markedet. Det er ikke gitt at det må være slik.
I Stone Age Economics (1972) tar Sahlins blant annet for seg pre-agrare samfunn, og viser hvordan deres økonomiske og materielle potensiale ikke blir fullt utnyttet. Teknologiske muligheter for økt og bedret produksjon blir tilsynelatende ignorert, visse naturressurser blir ikke brukt og arbeidskraft forblir underbrukt. En har med andre ord å gjøre med et samfunn hvis produksjon er lav sett i forhold til eksisterende muligheter. Dette henger sammen med at produksjonen er organisert gjennom de enkelte husholdene. Det må være et balansert forhold mellom arbeid og konsum i en produksjonsenhet, og når det enkelte husholdet utgjør en produksjonsenhet, vil det være husholdets indre relasjoner som har betydning for produksjonsnivået. Et slikt økonomisk system konstituerer et forhold til arbeid som fører til at folk arbeider så mye som en trenger for å opprettholde husholdet. Arbeidskapasitet vil nærmest av nødvendighet variere innad i de enkelte produksjonsenhetene, slik at samfunnet totalt sett ikke produserer så mye som det har mulighet til. Produksjonen av varer finner sted for varens bruksverdi – ikke dens bytteverdi. Produksjonen er ikke retttet mot et marked som varene skal selges på for å gi økonomisk overskudd.
Det finnes også byttehandel, i følge Sahlins, fordi husholdene ikke alltid klarer å være helt selvforsynte. Men varebyttet er allikevel rettet mot å opprettholde husholdet, ikke for å generere profitt. De økonomiske kalkylene er begrensede og de er
"qualitatively defined in the terms of a way of living rather than quantitatively as an abstract wealth" (Sahlins 1972: 86).
Det er selvfølgelig at holdningene til arbeid og det å arbeide har variert gjennom historien. Slik Aristoteles så det, stod arbeid i et direkte motsetningsforhold til det ekte borgere skulle drive med – politikk. Problemet med å bruke Aristoteles – eller Platon for den saks skyld – som sannhetsvitne på hvordan forhold i det antikke Hellas var, og hvilke holdninger som var rådende, er at de forholdt seg mer til hvordan de mente ting burde være, enn hvordan de faktisk var:
"Aristotle was not describing what existed but was proposing a change for the improvement of politics" (Sabine i Anthony 1977: 17).
Zimmern (ibid.: 19) hevder at grekerne ikke så på manuelt arbeid som noe forkastelig. Han mener faktisk at de æret arbeidet mer enn vi gjør nå. Men de forfektet moderasjon og at arbeid ikke måtte utføres når gleden over å holde på med aktivitetene forsvant. Det var ikke snakk om å arbeide for arbeidets egen skyld. Men for at den klassiske økonomien (med den tilhørende ideologiske forståelsen av arbeid som eksempelvis Aristoteles forfektet) skulle fungere, var samfunnet avhengig av slaver. Glorifiseringen av arbeid tok først til når slaveriet var på hell (og tildels også før slaveriet var etablert). Dette skjedde selvfølgelig fordi en da hadde mangel på arbeidskraft, og en rehabilitering av arbeidsbegrepet var en økonomisk nødvendighet. En fikk behov for å utvikle en ideologi som skaffet samfunnet arbeidskraft, og det kunne bare skje dersom en klarte å overtale folk om at det å arbeide var en nobel og nødvendig aktivitet (Anthony 1977). Denne motiverende ideologiske overbygningen minner veldig om det kapitalistiske prosjekts holdning til arbeid, og det kunne være interessant å se om det var mulig å lese dette som en lang prosess som nå har nådd sitt foreløpig høyeste punkt, men det faller utenfor mitt prosjekts rammer.
Til tross for likhetspunkter er dagens arbeidsforståelse mer ulik enn lik den som fantes i det antikke Hellas og i de etterfølgende historiske periodene. Det antikke ideal for produktiv handling – poiesis – står mer eller mindre i opposisjon til det moderne lønnsarbeidet. Arbeid betegner nå produksjonsakten i seg selv, mens begrepet tidligere ble forbundet med det slitet som var knyttet til en produksjonsakt. Poiesis-begrepet nærmer seg arbeid – eller mer presist: den produktive handling – som et medium for selvutvikling og selvrealisering, som heller ikke var fullstendig adskilt fra andre typer aktiviteter (Gorz 1994: 66). Med litt andre ord: det som tidligere ble regnet for produktiv handling, er det de fleste mennesker i dag bedriver på sin fritid, ikke det de gjør i arbeidslivet. Industrialiseringen og utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten har forskjøvet og forandret den produktive handlingens semantikk, og i tillegg skilt det ut som en autonom aktivitet – lønnsarbeid.
Når det gjelder forholdet mellom kapitalisme og arbeidsmoral, så koblet Weber (1978) disse to begrepene sammen med protestantismen. Weber mente å ha belegg for at den nye kapitalistklassen som oppstod fortrinnsvis var protestanter. Kjernen i det en kan kalle den protestantiske arbeidsetikk, er at fremgang i livet (da forstått som økonomisk/ materiell fremgang) er et uttrykk for at Gud holdt sin frelsende hånd over en. Denne predestinasjonslæren innebar at Gud alene var fri, og bestemte over menneskers skjebne. Bare et fåtall mennesker var utvalgt til å få evig frelse, og for å finne ut hvordan en selv stod, hjalp bare intenst arbeid. Lyktes en i livet, var frelsen nærliggende (Morris 1987: 64) Slik blir arbeid et kall, en gudebestemt plikt, og dette passet kapitalismen utmerket, når en med et noe skjevt blikk ser på den kapitalistiske ånd som
"a social ethic devoted to the earning of more and more money, combined with the strict avoidance of all spontaneous enjoyment of life (ibid.: 62)".
Weber har blitt kritisert av marxister og andre materialistisk orienterte forskere, fordi han tilsynelatende bare så på hvordan idesystemer (som religionen i dette tilfellet) influerte materielle forhold, mens marxister vil innvende at det er forandringer i den økonomiske/ materielle basis som påvirker idesystemene (ofte sett på som økonomisk determinisme). Økonomisk determinisme eller ikke; de fleste har ett eller annet syn på marxismen, og tillegger Marx og den revolusjonære bevegelsen som har oppstått i hans navn mye forskjellig. Mange av dem som mener å handle i samsvar med Marx’ tanker, kan til tider være påtagelig uenige om hvordan han skal leses og forstås. Men ofte virker det som nærmest alle er enige om en ting: arbeidet er en velsignelse – det virker som om det nærmest må være slik når det er med arbeiderklassens mandat en handler.
Men hvordan forholdt Marx seg til lønnsarbeidet? I teksten Kritikk av Gothaprogrammet, skrevet i 1875, går Marx gjennom det nye programmet til det tyske arbeiderpartiet. Marx ville gjerne understreke at han ikke hadde noe med programmet å gjøre, fordi samtidige rykter påstod at Marx hadde vært med å lage programmet, og dermed også stod inne for innholdet. I programmet står følgende:
"Arbeid er kilden til all rikdom og all kultur (…)" (Marx 1977: 13).
Slik nærmer mange marxistiske retninger seg relativt ureflektert arbeidsbegrepet, selvfølgelig forutsatt at arbeiderne selv kontrollerer sitt eget arbeids merverdi. Marx kommenterer dette slik:
"Arbeid er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden til bruksverdiene (og den materielle rikdommen består vel av slike bruksverdier) som i seg sjøl bare er ytringa av ei naturkraft, den menneskelige arbeidskrafta" (ibid.).
En må altså skille mellom den menneskelige produktive aktivitet og lønnsarbeidet, fordi lønnsarbeidet er menneskelig produktiv aktivitet satt i et særegent system: kapitalismen. Det er den menneskelige arbeidskraften som skal forstås som kilden til rikdom, ikke arbeidet/ lønnsarbeidet. Poenget med Marx’ politiske økonomi er at det han kaller kommunisme skal innebære negasjonen eller opphevelsen av kapitalismens økonomiske grunnformer:
"Arbejdsproduktet vil ikke længere opptræde som vare, der har en pris og som kan sælges for penge, produktionens umiddelbare hensigt er konsumet og ikke salget" (Bunzel 1984: 14).
Men hvordan dette skal kunne skje, er ikke like klart hos Marx. Marxismen utgjør både en analyse av gitte samfunnsforhold og en teori for handling (i motsetning til tidligere nevnte og samtidige Weber):
"Marx proposed a therapy, whereas Weber only offered a diagnosis" (Morris 1987: 88).
Om Marx’ terapi har noe for seg, skal jeg ikke mene for mye om her, men Gorz (1981) kritiserer Marx for å tilegne proletariatet en revolusjonær misjon uten å ha empiri som kan begrunne det. Proletariatets bevissthet som klasse og individer blir helt uten betydning, slik Gorz leser Marx, fordi deres revolusjonære potensiale garanteres av en dialektikk som trancenderer dem: kommunismen blir historiens mål. Jeg skal ikke gå i detaljer her, men vil forsøke og poengtere at det ikke må være slik at marxister må ta utgangspunkt i arbeiderklassen (og dermed risikere en romantisering av lønnsarbeidet) og helliggjøre den som klasse, for å forstå og forandre samfunnet, men heller innse at
"kapitalismens overskridelse, dens negasjon i en annen rasjonalitets navn, kan bare komme fra sosiale lag som representerer eller innevarsler oppløsningen av alle klasser, deriblant arbeiderklassen selv" (Gorz 1981: 22).
Det finnes ulike måter å presentere arbeidets ulike betydning og funksjon gjennom historien, noe jeg drøftet innledningsvis i forrige kapittel. Men en ting er viktig å feste seg ved: det er en nærmest kausal sammenheng mellom de herskende klassers vektlegging av arbeidets betydning, og samfunnets holdning til arbeid og med det også arbeidsledige. Samfunnets ideologiske overbygning viser ikke hvordan folk flest forholder seg til arbeidet i sitt liv, men viser hva som er hegemonisk førende, og dermed også hvilke ideer de herskende klasser (i vid forstand) vil ha gjennom sitt folk.
Det har vært sentralt for meg i mitt møte med informantene å finne ut hva arbeidet gjør med dem, og dermed få dem til å reflektere over sammenhengen mellom dem selv som individ og samfunnet. For mine erfaringer i forskningsprosessen, er at samfunnet og individet både vil kunne forenes og skilles i arbeidet – avhengig av hvilke erfaringer folk har gjort seg i livet; arbeidet er slik sett et nøkkelbegrep for å forstå oss selv og samfunnet. Og dermed utgjør også arbeidet en unik mulighet for staten til å utøve makt over sine borgere – dersom den spiller sine kort rett.
Før jeg går videre så er det nødvendig å rydde litt opp i begrepene, og da særlig begrepet arbeid. Jeg har vært innom dette i det ovenstående, men det krever en grundigere gjennomgang. Hva folk opplever som arbeid, og hva som ikke oppfattes som arbeid, varierer både historisk og kulturelt. I dagens Norge virker det som folk stort sett er enige om hva arbeid er, det knyttes ofte opp til en standardisert bruk av tid, aktiviteter som er knyttet opp til rutine, eller repetisjon av aktiviteter på et bestemt sted. Men det kan tenkes at denne tilsynelatende enigheten om hva arbeid er, kan komme av at ingen egentlig spør seg selv eller andre om hva arbeid er for noe. Jeg opplevde det slik når jeg i møtet med mine informanter rett og slett spurte dem om hva arbeid var for noe. Da ble de ofte veldig usikre, og jeg måtte presisere at det ikke fantes noe klart svar på dette, og at jeg selv hadde problemer med å finne en god definisjon. Reaksjonen som gjentok seg flere ganger når jeg spurte informantene om dette, var et ansiktsuttrykk som nærmest understreket informantens forbauselse over seg selv, og at han/ hun ikke klarte å svare lett og ryddig på akkurat det spørsmålet. Det var nesten som jeg kunne høre dem si "herregud nå driter jeg meg ut, jeg må da kunne svare på et så enkelt spørsmål". Men det er slett ikke enkelt. For begrepet rommer flere uensartede aktiviteter, og det kan være vanskelig å finne et felles punkt mellom disse. På en yrkesskole i Bergen fikk jeg følgende definisjoner:
Lise (17):
Arbeid er nok mye forskjellig. En trenger ikke tjene penger for at det skal
være arbeid. Å mekke på en bil hjemme er arbeid selv om en ikke tjener penger
på det. Men å drive med idrettsaktiviteter er ikke jobb.
Tone (17):
Arbeid er noe du gjør for at samfunnet skal fungere. For eksempel må noen jobbe
i helsevesenet for å hjelpe dem som er syke. Men det å jobbe hjemme er også
å jobbe, selv om du ikke tjener penger på det. Arbeid forbinder jeg med å stå
opp om morgenen å gå på jobb.
Terje (17):
Arbeid er noe du utfører for andre mot betaling. Det finnes to typer arbeid:
frivillig arbeid og arbeid mot betaling. Arbeid er liksom noe en gjør for å
utrette noe. De fleste ting er arbeid.
Morten (18):
Arbeid er å utføre tjenester for penger, tjenester som folk trenger. Ikke nødvendigvis
for penger, men å utføre tjenester for en selv eller andre. Jeg tenker ikke
nødvendigvis på lønnsarbeid når jeg tenker på arbeid.
Her er det mye interessant og mye forvirrende. For hva er det disse tenåringene egentlig sier? Lise sier at en ikke trenger å tjene penger for at noe skal være arbeid. Det er greit nok. Men hvorfor er det å mekke på en bil hjemme arbeid, mens det å drive med idrettsaktiviteter ikke er arbeid? Begge deler er fysiske aktiviteter, som en tildels gjør både av nødvendighet og av gleden ved å gjøre det. Er det fordi det å mekke på en bil likner på en verkstedssituasjon, og dermed knyttes opp mot assosiasjoner av arbeidssted og kanskje også arbeidstid – i motsetning til idrettsaktiviteter som mer konnoterer fritid og adspredelse? Samtidig som et annet forhold også er viktig: dersom en person ikke kan eller ikke vil mekke på bilen sin selv, kan han eller hun få noen til å gjøre det for seg (som en tjeneste eller mot betaling). Det ville ikke gitt særlig mening å tenke seg at noen skal drive med idrett for han eller henne. Slik sett er det også klare forskjeller på aktivitetene.
Uansett fører dette mot en erkjennelse av at mangfoldet av aktiviteter som kan karakteriseres som arbeid er forvirrende, og for å skape mening i mangfoldet må en feste seg ved andre kjennetegn enn bare selve aktiviteten – som eksempelvis tid og sted. Tone er også inne på dette, når hun sier at hun forbinder arbeid med å stå opp tidlig og gå på jobb. En står opp på et tidlig tidspunkt, kanskje fem dager i uka, og går hjemmefra; en går til jobben – en går til en annen plass. Ulike aktiviteter knyttes sammen med tid og sted også hos henne. Men også hun sier at en ikke trenger å tjene penger på aktiviteten for at det skal være arbeid. Terje derimot, mener at arbeid er noe du utfører for andre mot betaling.
Med andre ord er disse skole-elevene hverken enige med seg selv, eller med hverandre.
På et gymnas i Bergen var tendensen det samme:
Benedicte (18):
Arbeid er noe man utøver i en produksjon for å tjene penger til livsopphold.
Det finnes nok andre ting som også er arbeid, men jeg tenker først og fremst
på lønnsarbeid.
Frank (18):
Arbeid…hva skal jeg si…er å selge arbeidskraften sin til kapitalister
som gir en penger. Men frivillig arbeid er også arbeid… kanskje en kan
si at arbeid er når en forvandler noe…jeg er ikke helt sikker.
Ståle (18):
Arbeid er todelt, det er både fysisk og psykisk arbeid. Og en tjener penger
på det. Men ikke-lønnet arbeid kan også være arbeid. Det er alltid en hensikt
med arbeid, selv om en ikke tjener penger på det.
Christine (18):
Det er vanskelig å si hva arbeid er for noe. Men det har med penger å gjøre,
vil jeg tro, en må jo tjene penger til livsoppholdelse. Når en ikke tjener penger
på aktiviteten er det fritid. Men samtidig så er det kanskje arbeid det også…
nei det er vanskelig å definere. Det er et veldig vidt begrep, selv om det også
finnes begrensninger.
Her ser en forsøk på litt mer abstrakt tilnærming til arbeidsbegrepet, uten at det fører mye mer med seg. Det som er helt klart er at Christine har forferdelig rett når hun sier at det er vanskelig å definere arbeid, og at det er et vidt begrep. Men denne famlingen med begrepet kan ikke knyttes til at elevene er forholdsvis unge, og ikke har nok arbeidserfaring til å fange begrepet. Mer voksne informanter famlet like mye:
Charlotte (44):
Arbeid er…å forske i et materiale en ikke helt forstår.
Marianne (42):
Det er ekstremt vanskelig å svare på hva arbeid er …det å ha barn er på
sett og vis et arbeid.
Veronica (36):
Arbeid er produksjon, noe som holder hjulene i gang. Når det gjelder kunstnere
så er det vanskeligere å definere, men det er jo klart at det er arbeid det
også. Klart det. Viktig arbeid. Vilje til å utvikle seg selv er arbeid. Mye
kan være arbeid, men alt er jo ikke arbeid.
Mye kan være arbeid, men alt er ikke arbeid. Det er et greit utgangspunkt. Men hva kjennetegner de aktivitetene som er arbeid, i motsetning til de aktivitetene som ikke er arbeid? Det finnes selvfølgelig ikke noe klart svar på dette. Det varierer ut fra folks kulturelle fortolkningsramme, og innad i ulike samfunn ut fra folks ulike erfaringer. Selv om det for mange nok virker innlysende hva arbeid er, så viser informantene mine at det nok ikke er så enkelt og greit når en skal kommunisere det på en meningsfull måte.
Georg Henriksen (1973) påpeker at Naskapi-indianerne i Canada hevder at
"fishing is no good – too hard work. Only hunting is good. Hunting is not work" (Henriksen 1973: 101).
Her ser en at arbeidet tillegges negativ kvalitet; jakt er bra fordi det ikke er arbeid. Det kan kanskje forstås, men det rare med dette eksempelet er at det er mye lettere å fiske enn å jakte. Allikevel er fiske tillagt negative kvaliteter og kalles hardt arbeid. Dette skyldes at naskapiene ikke baserer denne vurderingen på tid eller fysisk anstrengelse; det er andre aspekter ved aktivitetene som blir tillagt særlig signifikant betydning.
Nå er mitt geografiske og empriske utgangspunkt Bergen og Norge. Og jeg skal ikke komme med noen kanonisert definisjon av hvordan arbeid må og skal forstås. Mitt mål er ikke å være analytisk presis i min tilnærming til hva arbeid er. Jeg har lest masse litteratur i tilknytning til dette, og arbeidsbegrepet blir brukt på mange måter av ulike forskningstradisjoner og ulike forskere. Det blir umulig å forene dette på en slik måte at en sitter igjen med et arbeidsbegrep med en semantisk og etymologisk tett og ren kjerne. Men det finnes mange likhetstrekk i fremstillingen av arbeidsbegrepet også. Jahoda (1982) understreker nettopp dette. Hun viser til Oxford English Dictionary som lister opp ikke mindre enn 39 betydninger av ‘work’, og påpeker at det å inneha en jobb bare er en av dem. Men det finnes mer eller mindre samsvar allikevel:
"The essential communality of all these meanings is action for a purpose or the product of such action" (Jahoda 1982: 8).
Lønnsarbeid (employment) er slik sett arbeid (work) som finner sted i gitte kontraktuelt arrangerte forhold med materiell/ økonomisk belønning. Dette stemmer godt overens med lønnsarbeidet slik vi kjenner det under kapitalismen.
Richard Hall (1994) påpeker at det er viktig å nærme seg arbeidsbegrepet som et sammensatt begrep. Han mener mange forskere forsøker å gripe arbeid som om det var en ting med bestemte egenskaper. Arbeid er mye, og en må kontekstualisere den aktiviteten en ønsker å fokusere på historisk og analytisk. Men også Hall kommer med en slags retningsgivende definisjon:
"Work is the effort or activity of an individual that is undertaken for the purpose of providing goods or services of value to others and that is considered by the individual to be work" (Hall 1994: 5).
Lakoff og Johnson (1980) mener mennesker kategoriserer ting "in terms of prototypes" (Lakoff og Johnson 1980: 122). Vi forstår ting eller begreper som arbeidsbegrepet ikke fordi de nødvendigvis må dele et gitt sett av definerte egenskaper, men
"because they bear a sufficient family resemblance to the prototype" (ibid.: 123).
Dette kommer klart frem gjennom mine samtaler med informantene. De har alle ulik forståelse for hva arbeid er, de vektlegger ulike aspekter og sider ved begrepet, men de er allikevel enige og nøler ikke med å kalle alt dette for arbeid.
Og akkurat det preger min forståelse av begrepet også . Jeg vil ikke komme med noen klar forståelse av hva jeg mener arbeid er, men min avledning av Jahodas definisjon ovenfor ligger nært opp til lønnsarbeidsbegrepet, og som nevnt innledningsvis er det lønnsarbeidet jeg har villet nærme meg i dette prosjektet.
Helt til slutt i dette kapittelet vil jeg presentere en definisjon av arbeid som jeg fikk av en informant. Frode er 34 år gammel, arbeidsledig og har en liten hjerneskade. Legene kan ikke helt enes om hva denne skaden består i, men Frode mente selv han hadde et snev av autisme og mbd. Frode har studert økonomi ved et norsk universitetet, men hans forståelse av arbeidsbegrepet er ikke preget hverken av økonomisk terminologi eller måten denne fagtradisjonen ofte fremstiller begrepet på:
Arbeid er en meningsfull utvikling av jeget i samarbeid med andre. Dette er kanskje en noe nymarxistisk måte å si det på, men jeg er jo litt enig i den måten å se det på. Og arbeid i dagens samfunn oppfatter jeg som fremmedgjørende stort sett. Du kan nok utvikle deg meningsfullt på samlebåndet til Ford, men jeg tror det er lite sannsynlig at det skjer. Arbeid både i et kapitalistisk og et sosialistisk samfunn vil jeg oppfatte som fremmedgjørende, i forhold til det arbeid burde være. Det å oppdra sine barn på kontantstøtte, kan være vel så interessant som å stå å skjære fisk i en fiskebedrift. Det er kanskje idiotisk å oppfatte det sånn, men… Et annet problem med arbeid i dag, er at det blir knyttet til å skape mest mulig BNP, og da ser man produkter som er nokså meningsløse.
En meningsfull utvikling av jeget i samarbeid med andre, er det slik det er? Oppfatter folk arbeid som en meningsfull og utviklende aktivitet sammen med andre mennesker? Jeg var ikke særlig overbevist om det da jeg startet med dette prosjektet. Og hva med de arbeidsledige? Hvordan har de det dersom mening knyttes opp til det å ha arbeid? Helt sikkert er det at staten i hvertfall vil at folk oppfatter lønnsarbeid som meningsfullt og utviklende, men akkurat det skal jeg ta opp senere i teksten.
For å fremskaffe empiri har jeg gjort bruk av det jeg kaller intervju-samtaler. Slik jeg ser det var det hensiktsmessig når mitt mål var å få informantene til å reflektere over de samme problemstillingene som meg, og slik gi meg informasjon om hvordan de opplevde arbeidet i sitt liv.
Underveis i dette gikk det opp for meg at tilynelatende statiske kontekster som et intervju eller en samtale, har en innebygd dynamikk som i vesentlighet er lik annen sosial samhandling, og derfor ikke nødvendigvis og i en hver sammenheng må sees på som noe signifikant annerledes. Den narrative dynamikken gir tilgang på sosial dynamikk, men hverken det sosiale eller det narrative er entydige størrelser - selv om de henger nærmest symbiotisk sammen - de vil med nødvendighet forandre seg med hverandre.
Informantene mine bekreftet mine tanker om at mye forskjellig ville kunne karakteriseres som arbeid. Og for å skape mening i mangfoldet må en blant annet feste seg ved andre kjennetegn enn bare selve aktiviteten – som tid og sted. Likevel finnes det ikke noe klart svar på hva arbeid er. Det varierer utifra folks kulturelle fortolkningsramme, og det varierer innad i ulike samfunn ut fra folks ulike erfaringer. Men hvilke mekanismer er det som gjør slik at arbeid blir så viktig for folk – utenom det rent økonomiske aspektet? Og hva mente mine informanter om arbeidets betydning for å leve et godt og meningsfullt liv? Dette vil jeg se nærmere på i neste kapittel.
"I følge min far er det din jobb som gir deg betydning som menneske i mange sammenhenger. Jeg har alltid vært litt på siden, i og med at jeg har studert og hatt litt småjobber og hatt litt fri innimellom…. men det virker nå som om jeg ikke er et bra menneske før jeg har fått meg jobb. For de fleste så tror jeg - slik samfunnet er nå - at en må ha en jobb for å ha et meningsfullt liv" Veronica (36).
Folk risikerer å havne i alvorlige livskriser på grunn av mangel på lønnsarbeid, og det er katastrofalt i en verden hvor arbeidsledigheten sannsynligvis ikke kommer til å avta - snarere tvert om. Veldig lite tyder på at dagens arbeidsledige vil kunne velge og vrake i jobber i fremtiden. Tendensene peker nærmest entydig mot at restruktureringen av den globale økonomien og stadig nye computer-teknologiske innovasjoner vil føre til økt arbeidsledighet, mindre utfordrende, mer monotone jobber og relativt sett lavere lønninger:
"High technology will destroy more jobs than it creates. The new technology has fewer parts and fewer workers and produces more product" (Aronowitz &DiFazio 94: 3).
Men dette er ikke egenskaper som må knyttes til teknologien, slik Aronowitz kanskje kan forstås. Det er kapitaleiernes mål om å redusere arbeidsmengden per produsert enhet som fører til ledigheten. Teknologien løser bare de problemer en ber den om å løse (samtidig som ulike løsninger ofte skaper nye problemer).
Tidligere var troen på at myndighetene kunne løse problemer knyttet til arbeidsledighet mye sterkere og mindre defaitistisk enn den tilsynelatende er nå. John Maynard Keynes mente at en kunne sikre seg mot strukturell ledighet dersom staten tok et grep om de markedsøkonomiske tøylene og sørget for stabil økonomisk vekst. Kjernepunktet i keynesianismen er at kapitalismen systematisk vil feile når det gjelder å generere stabil økonomisk vekst og å utnytte menneskelige ressurser og naturgrunnnlag (Harris 1994). Kapitalismen vil aldri kunne styre unna økonomiske kriser, arbeidsledighet og inflasjon. Statlig styring av økonomien var altså det som skulle til for å holde hele folket i arbeid. Dette var tanker som slo ned i Skandinavia, og keynesianismen var også utgangspunktet for det sosialdemokratiske politiske prosjektet. Den sosialdemokratiske ideen gjennomsyret kapitalismens utvikling i tiårene etter andre verdenskrig, men grunnstøtte på 80-tallet da Margaret Thatcher fikk regjeringsmakt i England og Ronald Reagan ble president i USA.
Keynes’ ideer har fortsatt et visst fotfeste (særlig i Norge og resten av Skandinavia), men med utgangspunkt i dagens krise, økonomiske restrukturering og teknologiske revolusjon, er det helt umulig å gjennopprette full sysselsetting med kvantitativ økonomisk vekst (blant annet fordi det nå også blir stilt krav om å ta hensyn til de økologiske sidene ved stadig økt produksjon). Samtidig er det klart at internasjonaliseringen av økonomien reduserer nasjonalstatens evne og mulighet til å styre den økonomiske politikken i like sterk grad som tidligere.
Dette gjelder ikke minst Norge. Det norske samfunnet, slik det har blitt de siste tiårene, skaper ikke arbeid, det skaper ønsker om å ha arbeid - begjær etter arbeid.
I teksten "Learning to be an American parent: how cultural models gain directive force" (1992), av Harkness, Super og Keefer, står følgende innledningsvis:
"(…) children are not born with an understanding of their cultural identity, but (…) they must learn to think and act like members of a particular social group" (Harkness, Super og Keefer 1992: 163).
Mennesker må lære seg sin kultur. Vi er ikke født med gitte kulturelle preferanser. Dette kan synes banalt, men det er viktig, og utgjør et bra startpunkt for denne delen av min tekst.
Mennesker lærer at det er viktig å arbeide. Allerede tidlig i grunnskolen er vi på jakt etter et yrke. Og ikke minst er skolen på jakt etter oss for å gi oss et yrke. Jeg hadde våren 1998 samtaler med elever på en barneskole i Bergen. På spørsmål om hva de hadde tenkt å gjøre etter skolen, svarte Jacob (12) følgende:
Jeg kunne godt tenkt meg og blitt fotballspiller når jeg blir stor, men det er veldig vanskelig. Så jeg tror heller jeg vil prøve meg på noe som har med matematikk å gjøre, for det er gøy. Dersom jeg ikke fikk jobb etter skolen, ville livet vært fælt. All studeringen ville vært til ingen nytte. Da måtte jeg bare søkt på alle slags jobber alle mulige steder.
Dette er svaret på et direkte spørsmål om hva han ville bli når han ble stor. Og av alle spørsmål jeg stilte elevene, var dette det som så ut til å være lettest og gøyest å svare på. De svarte nølende og relativt kort på andre typer spørsmål, men dette var tydeligvis noe som de hadde tenkt på lenge, og hadde klare svar på. Dette er i og for seg ikke overraskende. Gjennom å lære arbeidets viktighet og nødvendighet i tidlig alder, sørger myndighetene for at folk knytter seg til viktige sider ved den etablerte politiske orden. Ikke minst lærer en tidlig at det finnes belønning for å jobbe, det er slik man får penger og slik man skaffer seg ting. Og da er det ikke vanskelig for et barnesinn å slutte seg til ideen om at arbeid - kanskje mest mulig av det - er av det gode. Senere utdypes dette. Man ser sammenhengen mellom en yrkeskarriere og mulig boliglån, sammenhengen mellom yrkeskarriere og pensjonsordninger og andre trygdegoder og så videre. En lærer tidlig at arbeid i en eller annen form blir belønnet og satt pris på. Og om en ikke erfarer at det motsatte er tilfelle med de arbeidsledige, så erfarer en tidlig at dette er en gruppe med reduserte rettigheter og goder. Slik vil man som barn ikke bli:
Min tante er arbeidsledig, hun vil ha jobb men får det ikke. Det er hennes egen feil, fordi hun har dårlige karakterer fra skolen. Det er deres egen feil. Dersom de hadde gjort det bedre på skolen, kunne de fått seg jobb. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva jeg skal bli. Men dersom jeg ikke fikk meg jobb ville livet vært trist fordi jeg ville hatt lite penger. (Karianne 12)
Det er de arbeidslediges egen skyld at de ikke har arbeid, selv om det nok er vanskelig å få jobb også. De gir opp for lett. De må jobbe hardere. (Tone 13)
De arbeidsledige må stå på for å få seg jobb, sier Tone. Det er deres egen feil at de ikke har fått seg jobb, sier Karianne. Begge er enige om at ledige vil ha arbeid. Jeg fikk ikke inntrykk av at elevene kunne se for seg at det faktisk kunne finnes folk som ikke vil ha arbeid.
Gjennom mine samtaler med elevene kom det klart frem at de ikke hadde tenkt seg tanken at også de i fremtiden kunne risikere å ikke få arbeid. Det virket helt usannsynlig. Rett nok så ville det kanskje vært rart og nærmest urovekkende dersom en tolvåring hadde innstilt seg på å bli arbeidsledig som voksen. Men det er samtidig påfallende hvor lett det er å få ut av dem hva de skal bli. De har tydeligvis tenkt masse på det. De har tydeligvis blitt spurt om dette ofte. De har lært at et av de viktigste valgene man gjør i livet, er når man bestemmer seg for hva man skal bli. Allerede i tidlig alder har disse elevene tilegnet seg et av de viktigste erkjennelsespunktene i samfunnet de lever i, og de kommer sannsynligvis til å orientere seg i forhold til hverandre og i forhold til seg selv og tidligere valg, gjennom samtidige og fremtidige yrkesvalg. I samspillet mellom eleven, skolen, medelever, foreldre, og andre av elevens omgivelser, så blir kulturelle modeller lært, bearbeidet og spesialisert. Dette poengterer Harkness (mfl.), men hun gjør det ikke med utgangspunkt i samme sammenheng som meg; hun skriver om en tilsvarende prosess hvor foreldre lærer å bli foreldre:
"In this process, cultural models become elaborated and specialized, and they gain ‘directive force’(…)" (Harkness 1992: 164).
Akkurat det vil jeg immidlertid komme tilbake til - med presisjoner og utdypninger - senere i dette kapittelet. Men et sentralt punkt vil jeg komme inn på allerede her. I kapittel 3 skrev jeg at samfunnet og individet både kunne forenes og skilles i arbeidet - avhengig av folks erfaringer i livet. Samtalene mine med barneskole-elevene viser denne sammenkoblingen. Meningen med livet knyttes stadig hardere fast til det å få seg en jobb, noe samfunnet både politisk-ideologisk og næringsmessig tjener på. Og individene knytter seg til arbeidet og har forventninger om det, fordi de får løfter om økonomisk og materiell belønning. Med andre ord kan tangeringen mellom samfunn og individ være en mulighet til vekst for begge:
"(…) the interface between individual and culture as a growing point for both systems" (ibid.: 176).
Nå er vel ikke forholdet mellom individ og samfunn nødvendigvis så harmonisk og uuttalt symmetrisk som man kan få inntrykk av ved lesning av Harkness. Men det er ingen tvil om at en gjennom fokus på arbeidet vil kunne få innsikt i den intrikate bindingen mellom individ og samfunn. Dette skal behandles utførlig i resten av teksten.
Dersom noen spurte meg om hva jeg skulle bli når jeg var yngre, svarte jeg med et yrke. Det er det en forbinder med spørsmålet i første om gang. Dette er noe vi har fra barndommen, fra foreldre og samfunnet generelt. Vi har blitt lært opp til å tenke på den måten. (Tone 17)
Forventningen om et yrke er noe som kommer fra foreldre og samfunnet generelt, sier Tone når jeg spør henne om hva hun svarte når folk spurte henne hva hun skulle bli da hun var yngre. Med andre ord så sier hun at dersom hun hadde sagt frisør eller tannlege eller et annet yrke, så var det ikke fordi hun gjennom erfaring i livet hadde utviklet et entydig brennende ønske om et spesifikt yrke, men fordi tankene ble ledet i retning av yrkesvalg tidlig i livet. Og det er noe som følges kontiunerlig opp gjennom skolen. Tone:
Noen arbeidsledige er selvforskyldt arbeidsledige fordi de ikke gjør skolearbeid og prøver å utdanne seg. Mange hopper av etter tiende klasse. Alle har rett til skolegang nå, så da er det litt deres egen feil når de velger å ikke ta en utdannelse. Men samtidig er det veldig vanskelig å velge skolegang og yrke når du er så ung, det er det. Jeg synes ikke det skulle være sånn. Skolene har blitt altfor yrkesrettet.
Kanskje har Tone rett. Kanskje skolene er blitt altfor yrkesrettet. En skolekamerat av Tone, den kommende rørleggeren Terje, som i barndommen hadde brennende ønsker om å bli politimann eller brannmann, er i hvertfall livredd for ikke å få seg jobb:
For min del så må en ha jobb for å ha et meningsfullt liv. Jeg klarer ikke helt tanken på å ikke skulle få arbeid. Men jeg er ganske heldig fordi faren min har egen bedrift, og jeg ville fått jobb der allikevel. Men dersom jeg ikke kunne få jobb der heller, så ville jeg satt meg ned og tenkt over hvilke evner jeg hadde og eventuelt gått på arbeidskontoret. Jeg ville søkt på ulike jobber. En må få jobb til slutt, tror jeg. Jeg jobber jo nå også, på en treverksbedrift et par dager i uka. Jeg tror det er viktig å ha et sted å gå. Alle vil over tid ha lyst til å jobbe, treffe arbeidskollegaer og slikt. Det går ikke an å bare sitte hjemme.
Morten (18), som også skal bli rørlegger, er grunnleggende enig:
Dersom jeg ikke hadde fått meg jobb etter utdannelsen, så hadde jeg nok ikke hatt det helt bra. Jeg klarer ikke å forestille meg selv som arbeidsledig. Livet ville vært jævlig kjipt. Kanskje jeg kunne tatt meg noe etterutdannelse. Jeg går på veggene nå også dersom jeg har en dag uten noe å gjøre på. Et meningsfullt liv avhenger av å ha noe å gjøre på. En må ha noe å fylle dagene med, ikke bare deler av dagen. Men det er nok ikke slik for alle. Det henger sammen med modenhet, og mange har ikke tiltakslyst. Jeg jobber ved siden av skolen, i en dyrebutikk. Det er en ok jobb, jeg gleder meg alltid til å gå på jobb. Jeg trives, men samtidig så er pengene også viktig, fordi en blir avhengig av pengene. Jeg kan ikke slutte å jobbe nå, fordi jeg har lagt til meg dyre vaner. Det er viktig at staten står på for full sysselsetting. Men slaskene får seg ikke jobb. Alle som har lyst på en jobb, burde hatt en jobb. Koste hva det koste ville. Det skulle vært et tilbud for alle.
Morten og Terje snakker om arbeid - lønnsarbeid - som om det skulle være noe naturlig, noe nærmest genetisk ved mennesker. De kan rett og slett ikke tenke seg et liv uten jobb. De sier tydelig og uten nevneverdig mulighet til å misforstå, at livet uten arbeid er meningsløst, og at de dermed må gjøre alt for å få seg arbeid - for ellers kan de ikke leve et godt liv. Tone derimot skjønner, i hvertfall uttrykker hun seg på en måte som gjør at det virker som om hun skjønner, at sammenhengen mellom et godt liv og det å ha arbeid, er kulturelt betinget. Og er det kulturelt betinget - ikke gitt fra eller av naturen - så kan sammenhengen forandres, den kan forsterkes, den kan endres, og så videre. Morten og Terje er derimot klare eksponenter for det jeg kaller arbeidsbegjæret. De trenger arbeid. De kan rett og slett ikke leve uten arbeid. I hvertfall sier de det slik. De ønsker å få arbeid fordi de vet at det er den rette måten å leve på, og også den måten å leve på som belønner dem på måter som de har lært å se på som meningsfulle og betydelige. De snakket så varmt om arbeid, at det virket som et ekte begjær. Den kulturelle modellen/ de kulturelle modellene disse guttene handler ut fra, gjør det motiverende å jobbe mot et arbeid; det er målet med ens plassering i tid og rom:
"( …) cultural models come to have ‘directive force’" ( Holland 1992: 61).
Disse elevene går på skole for å lære seg et yrke, et håndverk. Slik er det ikke på gymnaset. Men også her har elevene bestemte oppfatninger om forhold knyttet til fremtid og arbeid, og til en viss grad sammenfaller disse oppfatningene med holdningene og tankene til elevene jeg snakket med ved yrkesskolen:
Jeg har jobb ved siden av skolen for tiden. Jeg jobber på båt, det samme gjør moren min. Far er bartender. Jeg må ta et par fag på ny på skolen, men når jeg blir helt ferdig vil jeg ta meg en utdannelse som gir meg en jobb hvor jeg tjener mye penger. Jeg tror at mange folk som ikke har arbeid synes livet er kjedelig og uten mening, men det er vel helst fordi de ikke har nok penger. Jeg kjenner en fyr som ikke har jobb og går på sosialen. Han gidder ikke å jobbe. Og dersom folk ikke har lyst til å arbeide, så skal det ikke være noen plikt (Ståle 18).
Ståle synes ikke det skal være noen plikt å jobbe, dersom folk ikke vil. Det var det ikke mange som sa når jeg var ute og snakket med folk. Ståle var en laidback type, som hadde mye fravær på skolen. Han var ikke motivert for å gå på skolen, han ville heller jobbe fordi han da fikk penger til å bruke på blant annet festing. Og det peker mot en opplagt sammenheng: en kan ikke gjøre som alle andre dersom en ikke har arbeid. Dersom en er i slutten av tenårene og vil feste sammen med kameratene sine, så må en ha seg jobb for å finansiere forbruket. Med andre ord trekkes folk som normalt sett kanskje ikke skulle være motivert for å jobbe masse, også mot arbeid. Den økonomiske belønningen ved å jobbe er vesentlig. Ståle kjente folk som ikke gadd å jobbe, og han syntes det var greit. Men han sa også tydelig at dette var folk som ikke kunne være med på alt det som de andre kunne.
Det samme er Christine (18) inne på, men hun synes at arbeid skal være mer av en plikt. Folk skal helst ikke kunne velge å ikke jobbe:
Jeg skal jobbe et par år etter gymnaset, men jeg har ikke funnet ut enda hva jeg skal jobbe med. Bare jeg får penger, så er det nesten det samme. Jeg skulle nok klart meg i livet dersom jeg ble arbeidsledig, men det kunne nok blitt tungt. Det er viktig for folk å ha nok penger, og det er minst like viktig for folk å ha noe å gjøre. Mange av de som går ledige, gjør det fordi de var dårlige på skolen, og ikke fikk lærlingeplasser og så videre. Jeg synes ikke samfunnet skal finansiere tilværelsen for folk som ikke vil jobbe. For de kan hvis de vil.
"Americans speak of romance as though it were a ‘natural’ activity which most find intrinsically motivating and which most, by the time they reach a certain age, engage in at a reasonable level of competence. (…) (E)xperise in romantic pursuits is learned and the motivating force of romance – as culturally constructed in the United States – may not come about automatically, but rather is formed in the learning process (Holland 1992: 61).
Underveis i mitt empiriske arbeid leste jeg teksten som det ovenstående tekstutdraget er hentet fra, og det slo meg at mine informanter hadde klare forventinger om seg selv som kompentente samtalepartnere når vi snakket om forhold knyttet til arbeid. Kanskje det var derfor de fleste så ut til å få en liten psykisk knekk når jeg bad dem definere arbeid. For plutselig hadde de problemer med å snakke om noe de både følte seg kvalifiserte til å snakke om, og som de følte det var rimelig at de kunne snakke om til meg. Arbeid som en kulturell modell, fremstod med mange av de kjennetegn som Holland satte på romantikken i USA. Holland skriver videre:
"(…) the desire for romance is formed during the learning process and that this process occurs in the context of social interaction" (ibid.: 62).
Ønsket og viljen til å ha arbeid blir etablert i samspillet mellom mennesker. Dette skjer ikke bare mellom tilsynelatende likestilte aktører som elev og elev, student og student, arbeider og arbeider. Det skjer mellom lærer og elever, mellom foreldre og barn, mellom arbeidere og arbeidsgivere, og så videre. Og ikke minst gjennom mer indirekte former for samhandling i et samfunn; gjennom litteratur, massemedia og film. Et av de sentrale poengene til Holland er å vise hvordan meningssystemer "become a desire"; hvordan kulturelle systemer motiverer folk til å handle på visse måter. Holland tar utgangspunkt i neo-Vygotskiansk utviklingsteori:
"(…) thoughts and feelings, will and motivation, are formed as the individual develops. In the context of social interaction the individual comes to internalize cultural resources, such as culural models, language, and symbols, as means to organize and control her thoughts and emotions" (ibid.: 63).
Holland illustrerer dette med et eksempel fra Becker (1963) som i sin tid undersøkte bruken av marihuana. Beckers undersøkelser konkluderer med at motivasjonen til å røyke hasj/ marihuana skjer i læringsprosessen (som fremstår som kontinuerlig). Dette utfordrer teorien om at det enten er personlighetstrekk eller de fysiologiske effektene av narkotikaen som motiverer til videre bruk:
"He found that the full measure of the motivation to smoke was not brought by the individual to the activity of pot smoking, nor was the individual fully compelled to continue smoking by the nature of the drug. Rather the compelling nature of activity developed and was maintained in the context of interaction with others. The neophyte not only learned how to use the drug from others, he also learned how to attend to and value the experience from others" (ibid.).
Holland kommenterer dette med å si at hun ikke ønsker å trekke noen paralleller mellom narkotika-bruk og det å være involvert i en romanse, men hun understreker at
"the compelling nature of romantic pursuits comes about, or is constructed, in the process of learning the cultural system" (ibid.).
Og gjennom mine empiriske erfaringer og teoretiske antagelser, så er jeg enig i det. Arbeidets viktighet for å ha et meningsfullt og godt liv, kommer ikke av at vi mennesker er skapt slik fra naturens side. Det kommer heller ikke bare av en massiv arbeids-propaganda fra myndighetenes side. Like viktig er det å se på hvordan det enkelte menneske er med på å konstituere samfunnet med mandat i seg selv, når det involverer seg i samhandling med andre. Samhandlingen produserer og reproduserer kulturelle modeller, som gir folk økt motivasjon for å begynne med – og ikke minst å fortsette med – handlinger og handlingsmønstre. Når lønnsarbeidet i flere tiår har hatt og fortsatt har (jfr. mitt empiriske materiale) en enorm tilstedeværelse i folks liv, fører dette til at en i lære-prosessen til et kulturelt system, altså i samhandlingen med andre mennesker, både sørger for at lønnsarbeidet forblir sentralt, samtidig som det opparbeider seg en sentral posisjon også for folk i den tidlige lærefasen av det kulturelle systemet.
Samtidig er det slik, og det skal jeg komme nærmere tilbake til senere, at folk ikke opparbeider seg samme forhold til sentrale og perifere kulturelle ressurser, de vil av ulike grunner involvere seg i forskjellig grad. Her viser Holland til Spiro (1982), som beskriver fem nivåer av
"cognitive salience of cultural systems. At the next to highest level of salience, a cultural system guides action. At the very highest level it instigates action" (ibid.: 68).
Jeg vil konkretisere Spiro i forhold til empiri senere, men jeg vil først rydde litt opp i min bruk av begreper med tilknytning til kultur. Jeg skriver om kulturelle systemer, kulturelle modeller, kulturelle meningssystemer, kulturelle ressurser og så videre. Det burde gå frem av teksten hva som legges i dette. Men begepet kultur har rent faghistorisk vært vanskelig å gripe og derfor også å anvende i antropologien – og i andre akademiske disipliner. Dette har blitt løst på flere måter, uten at jeg skal forsøke å gjøre rede for den hele debatten her. Som dette kapittelets overskrift mer enn antyder, ser jeg en sammenheng mellom kultur-begrepet og diskurs. Ulrike Meinhof skriver følgende om diskurs- begrepet:
"Concepts of discourse thus range from the most narrow text-linguistic description, where discourse is simply ‘a continous stretch of… language larger than the sentence’ (Crystal, 1985, p. 96) which may be spoken or written, or both, single authored or dialogic, to macroconcepts which attempt to define theoretically ideological clusters or ‘discursive formations’ which systematically organize knowledge and experience, and repress alternatives through their dominance" (Meinhof 1994:161).
Slik jeg ser det, og slik jeg har forholdt meg til mine empiriske undersøkelser og teoretiske utlegninger ovenfor, så mener jeg med kulturelle systemer/ meningssystemer diskursive felt (som jeg antydningsvis har vært inne på tidligere) som systematisk organiserer kunnskap og erfaring. Dette samstemmer bra med kjennetegnene Holland (og for så vidt også Harkness (mfl.) (1992)) gir disse meningssystemene som gir romantikk eller arbeid ‘directive force’. I hvilken grad disse med nødvendighet må undertrykke alternative kulturelle systemer gjennom sin dominans, slik Meinhof med god hjelp av Foucault foreslår, er jeg ikke så overbevist om. Min personlige erfaring, som er i overensstemmelse med mitt empiriske materiale, sier at meningssystemer ikke er fullstendig gjennomtrengende. Som Spiro er inne på har folk ulik grad av tilknytning til delte meningssystemer, og de inngår også i andre systemer av mening. Men at det finnes meningssystemer som er særlig dominante, er det ingen tvil om. Det er bare viktig å understreke at folk uansett vil kunne oppfatte disse på gitte områder forskjellig, og at meningssystemene /de ulike diskursive felt ikke vil kunne etablere en total tilstedeværelse i folk, og total marginalisering (altså en tilintetgjøring) av andre meningssystemer. Det er i hvertfall svært lite – i mine øyne ingenting – som tyder på det. Men dette er forhold som jeg vil behandle eksplisitt i neste kapittel.
Diskurs-begrepet møter en på ulike måter og i ulike former på forskjellige steder i fag-litteraturen. Under mine mellomfags-studier i antropologi støtte jeg på en artikkel av antropologen Kay Milton. Milton setter nærmest likhetstegn mellom kultur og diskurs i artikkelen "Environmentalism and anthropology" (1993). Diskurs-begrepet hennes er ikke særlig annerledes enn slik Meinhof presenterer det:
"Thus, ‘enviromental discourse’ is not just communication about the environment, but also the process whereby our understanding of the environment is constituted through such communication. It is in this dual sense that I use ‘discourse’ to describe environmentalism as an object of analysis" (Milton 1993: 8).
Milton påpeker videre:
"Discourse bears some similarity to the more familiar anthropological concept of ‘culture’. Like discourse, culture is both substance and process. (…) Discourse in its processual sense is (…) entirely consistent with this concept of culture. Indeed, som might argue that it is coterminous with it, that discourse is the cultural process" (ibid.).
Dersom en velger å dele begrepene inn i det prosessuelle og substansielle, så er det mulig å si at begrepenes prosessuelle side sammenfaller. Men, som Milton påpeker, er det ikke fullt så lett når det gjelder det substansielle aspektet:
"In their substantive senses, however, culture and discourse carry different connotations" (ibid.).
Begrepene er ikke sammenfallende, men det er klart at de har parallelle anvendelsesområder, og kan brukes til å beskrive noe av de samme prosessene og aspektene ved virkeligheten. Det som av eksempelvis Spiro blir kalt for kulturelle meningssystemer, vil jeg, som jeg har påpekt i det ovenstående, betegne som diskurs. Ikke fordi begrepene er helt identiske og har helt likt bruksområde, men fordi de nesten er identiske: det finnes analytiske forskjeller som jeg synes taler til fordel for diskurs-begrepet; tenker en seg begrepene som eneggede tvillinger, ville diskurs være den mest begavede av tvillingene.
Michel Foucault er en av dem som har vært med på å innføre og befeste bruken av diskursbegrepet. Det viktige når det gjelder Foucault, er at han primært fokuserer på diskursens materialitet, og ikke dens meningsinnhold (Schaanning 1997). Det habermasianske diskursbegrepet derimot ser primært på diskursens meningsinnhold, noe som korresponderer bedre med betydningen diskurs blir tillagt i Gyldendals fremmedordbok.
Espen Scaannning påpeker i sin bok Vitenskap som skapt viten (1997) at Foucault utvider Saussures tegnbegrep til å gjelde hele setninger. Saussure så på et språktegn som en vertikal relasjon mellom uttrykket og innholdet, som samtidig blir konstituert i kraft av det horisontale feltet av alle andre språktegn. Schaanning mener at Foucault slik bevisst avskjærer seg fra enhver mulighet til forståelse av meningen og gyldighetspretensjonene i det som sies. Foucault vil nemlig understreke og gjøre til et hovedpoeng at et utsagn/ en praksis ikke oppstår i et ‘logisk rom’, som er oppstått på bakgrunn av de reglene som styrer språket. Schaanning klargjør poenget på følgende måte: Et utsagn av typen "artene er konstante og skapt av gud"
"dukker opp i et felt som er så fullt av allerede eksisterende utsagn, at det ut fra denne bakgrunn vil bli forkastet. Ikke fordi det ikke tilhører et "logisk rom med mulige permutasjoner", men ganske enkelt fordi den ikke lenger er stuerein" (Schaaning 1997: 184).
For å forstå en ytring blir det for Foucault ikke nok å analysere språket. Man må analysere
"hele det nettverket av utsagn, hjelpemidler, praksiser og institusjoner som settes i spill slik at det gjeldende framstår som gyldig. (…) Mulighetsfeltet er ikke et logisk rom som er gitt på forhånd, men utgjøres ganske enkelt av det som allerede finnes" (ibid.: 184 - 185).
Jeg har tidligere i teksten brukt begrepet ‘diskursiv formasjon’, uten å presisere det nærmere. Foucault snakker også om diskursive formasjoner, og Schaanning mener at en formasjon i denne sammenhengen må forstås som en orden, et mønster eller et paradigme. Foucault skriver følgende:
"Hvis jeg lykkes i å vise (…) at loven til en slik serie (av utsagn) nettopp er det som jeg hittil har kalt en diskursiv formasjon, hvis jeg lykkes i å vise at denne diskursive formasjonen utgjør prinsippet for spredning og fordeling av utsagn (…), så kan diskurstermen fastsettes: diskurs er et sett av utsagn som stammer fra det samme tilblivelsessystem ; og det er på denne måten jeg kan snakke om den kliniske diskursen, den økonomiske diskursen, den naturhistoriske diskursen, den psykiatriske diskursen" (Schaanning 1997: 189).
Et av de viktige poengene med Foucaults diskursbegrep, blir altså at det ikke utelukkende kan identifiseres ved sine språklige ytringer. Det diskursive nivået omfatter i tillegg institusjonelle hjelpemidler og praksiser;
"Utsagn består ikke bare av semantiske innhold (signifikater) og uttrykksverdier (signifikanter). Det har også en materialitet og en begivenhetskarakter (…)" (ibid.: 201).
Dette er forhold som støttes og utdypes av den franske sosiologen Bruno Latour. Latour har ikke sansen for de franske diskursteoretikerne, men nevner aldri Foucault i sin kritikk av disse. Og det har sine åpenbare grunner, fordi det Latour angriper,
"er at man plasserer diskursen som et autonomt felt, løsrevet fra naturen og samfunnet. Diskursen må ikke betraktes som noe utvendig i forhold til verden omkring, men er direkte innvevd i ting og samfunnsforhold" (ibid.: 206).
Latour er altså enig med Foucault, selv om Latour ikke har noen egen diskursteori. Også Latour vil vise hvordan forhold som kan virke som ubestridelige i all sin selvfølgelighet, blir skapt. Latour vil etablere analytiske verktøy som viser hvordan forhold blir til ubestridelige faktum som (nesten) ingen stiller spørsmål ved. Også samfunnsforhold konstrueres ved hjelp av diskurser; også samfunnet er et sluttprodukt av visse foranløpende historiske og politiske prosesser:
"Diskursen er ikke en egen verden, men en befolkning av medspillere som blander seg med såvel tingene som samfunnene, som får disse til å opprettholde hverandre og som opprettholder dem" (ibid.).
Konnotasjonene av diskursbegrepet er vesentlige for meg. Diskursbegrepet har i mine øyne et mer presist forhold til de bakenforliggende prosessene til forhold og fenomener i verden, enn kulturbegrepet. Det vi analytisk kan gjenkjenne gjennom bruk av diskurs-begrepet, har en tydelighet i forhold til det dynamiske og skapende ved menneskelig samhandling – samtidig som maktdimensjonen blir en eksplisitt del av refleksjonen om samfunnsforhold – som jeg synes kulturbegrepet ikke får frem med samme styrke.
Med en slik forståelse av kulturelle meningssystemer som jeg har forklart i de ovenstående delkapitlene, begynte jeg tidlig å få en mistanke om at også arbeidsledige – og da særlig langtidsledige – ville komme til å bekrefte arbeidets sentrale posisjon i det samfunnet de lever i. Jeg hadde til og med en mistanke om at de i større grad enn folk i arbeid ville komme med slike bekreftelser. For hvis det også er slik som Jahoda (1982) påpeker, at arbeid gir oss følelse med tid, sosialt liv, knytter oss til kollektive formål og gir oss sosial status, så må vel arbeidsledige (i hvert fall mange av dem) oppleve sine liv som delvis meningsløse - og dermed bekrefte påstanden om at det er arbeid som gir livet mening. Når jeg startet mitt empiriske arbeid, fikk jeg bekreftet dette, men bare delvis. Uten å prosedere resultatene av de empiriske undersøkelsene blant arbeidsledige allerede her, vil jeg si at dette henger sammen med hvordan og hvorfor folk er/ ble arbeidsledige. Folks opplevelse av kontroll i disse prosessene har mye å si for hvordan de erkjenner sin virkelighet; i det minste har det mye å si for hvordan folk velger å utrykke seg om disse spørsmålene.
Jeg vil nå se nærmere på to av mine informanter – Frode og Veronica – og se hvordan de forholder seg til sin tilværelse som arbeidsledige. Begge to ønsker seg arbeid, men har selv ikke så mye styring på prosessene som kan føre frem til et fremtidig lønnsarbeid. Dette har klare konsekvenser for deres selvtillit og selvfølelse, og begge virket innledningsvis nervøse for å snakke med meg om dette. Det var som om de fryktet at de skulle bli avslørt som udugelige mennesker.
Veronica innledet dette kapittelet. Hun tror at de fleste må ha seg en jobb for å ha et meningsfylt liv – i hvertfall slik samfunnet er nå. Veronica er 36 år, ugift, og bor alene med datteren sin i en bydel utenfor Bergen:
Jeg har vært arbeidsledig i et og et halvt år – siden 1997. Tidligere jobbet jeg som servitør, litt som avløser og så har jeg hatt litt sånn blandede forhold, altså. Jeg har studert arkitektur i Oslo og Bergen. Men det er servitør jeg har vært mest. Når jeg jobbet som servitør var jeg vikar i tolv år, og jeg tjente veldig bra på den jobben. Det var også den siste jobben jeg hadde før jeg ble ledig.
Veronica vil gjerne tilbake i jobb igjen, men har store problemer med å få akkurat det til. Hun irriterer seg litt over at hun sa opp servitørjobben, men det var et valg hun tok for å tilbringe mer tid sammen med datteren sin også etter at svangerskapspermisjonen var over. Egentlig skulle hun ikke fått arbeisledighetstrygd siden hun selv sa opp jobben sin, men arbeidskontoret var hyggelige med henne siden hun var alenemor. Nå går dagene med til å søke nye jobber:
Jeg har en datamaskin som jeg bruker til å skrive søknader på. Og så jobber jeg litt med grafiske programmer. Jeg har gått på noen datakurs, ser du. Jeg prøver å utvide kunnskapene mine. Det går med endel tid til å søke på jobber, og aller helst skulle jeg ønske jeg fikk en jobb som hadde med grafisk arbeid å gjøre. Men jeg vet ikke når eller om jeg får meg arbeid igjen. Det svinger, av og til så tenker jeg sånn at herregud, jeg blir ikke kalt inn til jobb-intervjuer; dette kommer aldri til å gå. Til sammen har jeg vel søkt på 30- 40 jobber det siste året, men jeg har ikke blitt kalt inn til et eneste intervju. Det sliter.
Veronica er tilsynelatende en ressurssterk kvinne. Hun har en relativt allsidig yrkesbakgrunn og en allsidig og variert livserfaring. Hun mener selv hun har hatt et godt liv, men synes det blir vanskeligere og vanskeligere å fungere som hun selv ønsker – og som det også til en viss grad er forventet av henne – så lenge hun ikke får seg arbeid. Det hjelper heller ikke på at deler av familien hennes har problemer med å forholde seg til at hun ikke får seg arbeid (se introduksjonen til kapittelet). Hun sier selv at det forventes av henne og de fleste andre at de skal ha en jobb. Men alle får ikke jobb. Og hun er redd hun skal måtte gå ledig lenge. Hun har problemer med å se seg selv som permanent arbeidsledig:
Det finnes mange grunner til at folk blir arbeidsledige. Noen få vil ikke ha jobb. Og når en ikke får jobb, som i mitt tilfelle, så er det jo ikke så mye å gjøre med at en er arbeidsledig. Det er et vanskelig tema dette, egentlig, eller jeg synes i hvertfall det er vanskelig… noen blir jo til og med redd for å få seg jobb etterhvert, folk får angst. Mens andre igjen ikke vil ha jobb. Jeg vet ikke hva jeg synes om dem. Jeg synes ikke det er greit å få penger som arbeidsledig uten at det kreves at folk søker jobb. Det synes jeg man må kunne kreve. Men alt kommer an på. Jeg er jo i en annen situasjon enn disse. Jeg har høyere utdannelse, selv om jeg ikke akkurat har noen embedseksamen å vise frem, og jeg søker på jobber. Mange andre som ikke får seg jobb, gir opp; de blir passiviserte. Ja jeg tror virkelig folk blir passiviserte. Det går på selvbildet løs, altså. Det går veldig mye på at… samfunnet er lagt opp slik at alle har jobb og alle skal ha jobb – eller de aller fleste da. Du blir gående utenfor det sosiale liv, dersom du ikke har jobb. Du blir mer isolert. Jeg savner virkelig det å ha kolleger, det å være i et miljø, det å få impulser. Jeg savner det virkelig, jeg føler jeg trenger det. Jeg synes det er litt vakuum nå.
Veronica har tenkt mye på hva som kan skje dersom hun ikke får seg jobb. Hun vet at hun ikke er alene om det, men det er, slik hun ser det, en veldig ensom ting. Hun synes at dersom samfunnet ikke kan gi folk arbeid, så må samfunnet organiseres på en litt annen måte. Ved et par anledninger kom hun inn på Danmark som et land hvor de arbeidsledige hadde det bedre; et land som i følge henne tok hensyn til at det ikke klarte å skaffe alle innbyggerne arbeid:
Dersom samfunnet ikke får til full sysselsetting, så bør forholdene legges mer til rette. Slik som i Danmark hvor det er mer liberale rettigheter; der sysselsetter de folk mer etter hvilke ønsker de har, og det er viktig det. De lar folk bli engasjert i stedenfor å sitte hjemme. Her i Norge berører arbeidsledigheten mange, selv om det sies at den er ganske liten.
Veronicas refleksjoner over sin egen livssituasjon og over samfunnet og arbeid, viser med tydelighet at arbeidet har (kan ha) ‘directive force’. Det samme gjelder også for Frode (34). Begge kjenner de kulturelle systemene de inngår i meget godt, og identifiserer seg derfor sterkt med rollene som er blitt skapt for dem og av dem selv. Roller som i beste fall gjør dem motiverte til å forsøke og skaffe seg arbeid, men som også gjør dem motløse og resignerte på eget livs vegne.
Frode har nesten ikke hatt lønnsarbeid i det hele tatt. Dette henger sammen med at han – som jeg har vært inne på tidligere – har en liten hjerneskade:
Jeg har på en måte vært arbeidsledig siden jeg var ferdig med hovedfaget mitt; siden 1993. Men jeg har også vært på attføring i mellomtiden, så det er litt uklart det der. Jeg har også gått på litt kurs og slikt. Arbeidskontoret har betalt meg penger frem til oktober i fjor, men nå får jeg ingenting derfra. Jeg har søkt om uføretrygd, men vet ikke helt om jeg er ufør. Jeg har en medfødt hjerneskade, men det er ikke store greiene. Jeg har et snev av MBD og noe autisme, men er vel ikke spesielt typisk for noen av delene. De sa det var MBD når jeg var mindre, nå kaller de det for høytfungerende autisme. Så det er vel noe sånn, så vidt jeg har forstått. Og akkurat det kan jo gjøre det vanskelig for meg å få en jobb. Jeg har aldri hatt noen jobb, jeg. Jeg har stort sett gått på skoler og sånn, og jeg har studert. Jeg har egentlig aldri forsøkt å fått meg jobb heller. Jeg føler jeg ikke er kompetent nok. Jeg tror nok ting må legges litt til rette for meg, det stilles litt spesielle forutsetninger – og det er nok det som er mitt problem.
Jeg føler at samfunnet generelt og arbeidslivet spesielt er blitt mer sånn A4. Å legge ting til rette for slike som meg var kanskje noe de gjorde før, jeg vet ikke men… nå er det liksom bare de sterkeste som overlever. Jeg vet ikke om det kanskje er dumt å si det på den måten?
Frode har ikke så mye å gjøre på om dagene, selv om det avhenger av dagsformen hans. Han skulle selv ønske han hadde arbeid å gå til, men har slått det fra seg. Han ser på sin tilværelse som ensom, og skylder det delvis på sitt handicap. Han evner å se på arbeidsledigheten generelt sett i et strukturelt perspektiv, men når det gjelder sin egen situasjon, kommer han stadig tilbake til handicapet sitt som forklaringsmodell. Han har heller ikk