Jalan jalan!
En sosialantropologisk analyse av backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia

Siri Johnsen

Hovedoppgave i sosialantropologi, Institutt for sosialantropologi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø, Oktober 1998

Innholdsfortegnelse

MIRACLE CURE FOR ITCHY FEET

Do you feel restless and irritable?

Do you suffer from itchy feet and an overwhelming sense of apathy? What you need is a fix that will purify your blood, restore your vitality and give you renewed strength and interest in life.

You need to travel!⁽¹⁾

Forord

Det er rart å være ferdig med oppgaven min. Det har vært artig og slitsomt på samme tid. Det er vanskelig å tidfeste når min interesse for reiser oppstod, men det begynte kanskje da mine foreldre sendte meg fra Oslo til Lakselv for å tilbringe sommeren hos farmor og farfar. Jeg fikk en hvit plastlomme rundt halsen med en liten lapp der det stod at jeg var fem år og reiste alene. De visste vel ikke hva de satte igang da de sendte meg ut på tur...

Først vil jeg rette en kjempestor takk til mamma og min bror Steinar. En spesiell takk til bestemorfondet som gjorde at mitt opphold i Indonesia ble ekstra koselig. Takk til resten av min store familie for all mulig hjelp og støtte i forbindelse med hovedfaget. Deler av denne oppgaven er skrevet i huset vårt i Børselv, og i den forbindelse må jeg rette en takk til Ellinor og Arthur Samuelsen for at de holdte åpent hus, da vann og kloakk svikta midt i den verste kuldeperioden vinteren 1998.

En kjempestor takk også til Anne Laukli som har gjort at tida på hovedfag har blitt ei minneverdig tid, både faglig sett og i forhold til livet utenfor lesesalen enten det var snakk om å reise langt vekk eller bare stikke en tur på kino. En stor takk til alle mine venner i Tromsø og verden forøvrig, som har oppmuntret meg til å ferdigstille hovedfagsprosjektet.

Takk til mine veiledere Terje Brantenberg og Sidsel Saugestad for hjelp i ulike faser av hovedfaget. Takk også til Olaf Smedal som fortalte meg om backpackernes reiserute i Nusa Tenggara, Indonesia. Takk til Lotte Brevik for en hyggelig start på feltarbeidet og takk til backpackerne, 'wherever you are', som tok meg med på sine reiser i Nusa Tenggara. Feltarbeidet er forøvrig gjennomført med økonomisk støtte fra Solofondet, Senter for kvinneforskning og kvinner i forskning og Lise og Arne Hejes fond.

Jeg vil også takke alle de som har hjulpet meg i skrivefasen og med det praktiske arbeidet i forbindelse med utformingen av oppgaven. Særlig vil jeg rette en takk til Bente Mæhlum, Jens Rudi Nordstrand, Kari Helene Partapuoli og Per Egil Kummervold. Per Egil fortjener i tillegg en kjempestor takk fordi han 'reddet' oppgaven min, da jeg i en fortvila stund trodde at datamaskinen hadde bestemt seg for å beholde den.

En spesiell takk går til Anne Laukli, Line Vråberg, Grethe Karin Sveen og Ole Bjørn Fossbakk for godt samarbeid på Spise- og avhandlingsseminaret. Jeg kommer til å savne både dere og maten! Line fortjener en ekstra takk fordi hun bestandig stiller opp, uansett hva det gjelder og for at hun har introdusert oss for den franske yoghurt- kaka.

Takk til alle andre medstudenter for hyggelige (og lange) pauser i pausekroken og i kantina.

Tromsø 29. oktober 1998

Siri Johnsen

To The Faithful Departed
Dedicated to all those who have gone before us
Dolores O'Riordan, 1996 (The Cranberries)

Denne oppgaven er dedisert til min kjære pappa

Ordforklaringer

Jalan jalan! (uttales djalan) er indonesisk for "Vi spaserer!" (å gå) og frasen brukes daglig av backpackere i Indonesia som svar på det evige spørsmål som indonesere spør: "Hvor skal du?". Det er også et utmerket svar i situasjoner der du blir tilbudt transport. Jalan betyr gate på indonesisk, men når et ord gjentas er det enten flertall, eller det er en type forsterkning av ordet. Samtidig sier det noe om dem som svarer. Backpackerne er på stadig reise, de skal videre, se nye steder.

Her kan du slå opp andre ord etterhvert som du leser oppgaven.

1. Innledning

"If I had to define my belief in travel it's that if you've been some place and stayed in the local Hilton, you've probably not been there ... Tourists stay in Hiltons, travellers don't....The traveller wants to see the country at ground level, to breathe it, experience it - live it. This usually requires two things the tourist can't provide - more time and less money. If you're going to really travel, it's going to take you longer and on a day-to-day basis cost less. So blend in, enjoy yourself, but most important of all, make it easy for the traveller who are going to follow in your footsteps" (Wheeler, 1992:35).

Sitatet er hentet fra Lonely Planets guidebok South East Asia on a shoestring. Mannen bak sitatet heter Tony Wheeler og er grunnlegger av forlaget Lonely Planet Publications. Forlaget henvender seg til uavhengige 'travellers' i hele verden. I denne oppgaven vil jeg omtale disse som backpackere. I Indonesia, hvor min empiri er hente fra, har Lonely Planet en meget sterk posisjon. Sørøst-Asia er det området de først begynte å skrive om, og det er blant backpackere i Asia guidebøkene deres har størst utbredelse. I dag er turisme den fjerde største industrien i Indonesia (Hitchcock, 1993).

Backpacking er en måte å reise på som blir stadig mer populær blant mennesker i alle aldre, i den vestlige verden. Som all annen form for turisme har backpacking sitt utgangspunkt i "et fungerende transportsystem, et utviklet pengesystem, politisk stabilitet og visse språkkunnskaper både blant gjester og verter" (Scheuch i Jacobsen og Viken, 1997:33). Flypriser er stadig synkende og gjør at det blir enda rimeligere å reise "jorda-rundt". Å reise eller ikke reise, er for mange et spørsmål om prioritering. Hva er man villig til å bruke penger på, og har man råd til å stikke av fra det hele i en liten periode av livet? Backpacking er en måte å få et avbrekk i hverdagen med muligheter for å oppleve det som er nytt og spennende som du ikke har mulighet for å oppleve hjemme. Oppdagelseslysten og dragningen mot det ukjente fører til at stadig flere bestemmer seg for å realisere sine drømmer.

Et av målene for backpackerne er å se mest mulig til lavest mulig kostnader. De legger igjen penger i vertslandet, men de har et annet forbruksmønster enn andre turister (Se Wilson, 1997 og Jones, 1995). Pengene fordeles til mange flere mottakere, men samlet sett kan det for en person i løpet av seks måneder i Asia dreie seg om et forbruk på 30.000 norske kroner. Det er deler av dette miljøet denne oppgaven skal dreie seg om. Innen de enkelte land oppstår det forskjellige ruter etter hvert som backpackerne strømmer på. Jeg har hovedsakelig konsentrert meg om et område øst for Bali kalt Nusa Tenggara, de små Sundaøyer og spesielt øyene Bali, Gili Trawangan, Komodo, Flores og Roti. Nusa Tenggara ligger øst for Java, med til sammen 566 øyer. 320 av dem er så små at de ikke har navn og førtito er bebodd (Muller, 1995).

Intensjonen med denne oppgaven er å forstå og beskrive ulike former for struktur og meningsdannelse blant backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia. Gjennom dette vil jeg si noe om backpackernes læring og erfaring, og hvordan de oppfatter seg selv.

I innledningen vil jeg foreta en begrepsavklaring, beskrive reiseruta/feltet og hvem som rekrutteres til backpacking i Indonesia. Deretter vil jeg komme med metodiske merknader og analytiske perspektiv for oppgaven, før jeg avslutter med oppgavens videre oppbygging.

Om 'backpacker' og 'backpacking'

Begrepet backpacking stammer fra tidlig i det tjuende århundre. Backpacking ble praktisert i ødemarka, for å komme til steder som enten var utilgjengelig for biler eller umulig å rekke ved hjelp av dagsturer. Det krevde god fysisk kondisjon, mye trening, campingkunnskap og overlevelsesteknikker. Utstyret skulle veie minimalt og være i samsvar med sikkerhet og komfort. Viktig elementer i planleggingen var mat og drikke, type terreng, klima og vær forhold. I nyere tid er backpacking derimot assosiert med reising, særlig for studenter, utenfor ødemarka (Britannica Online, Internett).

I min oppgave har jeg valgt å bruke betegnelsen backpacker om turister på langvarig lavbudsjettferie eller arbeidsferie. Backpacker er også det ordet de bruker om seg selv. Ordet refererer til måten de bærer med seg sine eiendeler, i en ryggsekk. Backpacking refererer både til backpackernes måte å reise på, vanligvis på rimeligste måte ved hjelp av buss, båt, haiking, tog eller andre offentlige transportmidler og det er en betegnelse som dekker det backpackerne gjør når de er på reise. Et annet alternativ kunne ha vært å bruke en norsk oversettelse av ordet 'traveller', men betegnelsen 'de reisende' brukes om en minoritetsgruppe som tidligere gikk under betegnelsen 'tatere'. Dette gjelder også den engelske betegnelsen. Det norske ordet 'ryggsekkturist', innebærer at ordet turist er en del av betegnelsen og det blir dessuten uforholdsmessig langt. Jeg velger derfor å bruke fornorskede versjoner av de engelske betegnelsene. Videre velger jeg å ikke differensiere mellom andre typer ferierende, men benevne dem som turister, uten at dette betyr noe annet enn at de ikke er backpackere.

Backpackerne er del av et system der turistindustrien og andre næringer utvikler produkter som er rettet mot dem. Det finnes spesialtilpassede ryggsekker, bokhandler, guidebøker, videofilmer, frasekurs, magasiner, Internett-sider osv. Reisebyråer, som for eksempel Kilroy Reiser, spesialiserer seg på reiser for unge mennesker med lavt reisebudsjett. I markedsføringen bruker de Kilroys uavhengighetserklæring som har visse likhetstrekk med Menneskerettighets-erklæringen. "Alle har rett til å være borte så lenge de vil" og "Alle har rett til å oppleve verden på sin egen måte" er to av disse artiklene. Artiklene reflekterer backpackernes livsstil. Det er viktig å planlegge sin egen tur, spare penger, forbli fleksibel, unngå stress. Flybillettene er gyldig i opp til ett år og ideen bak dette er maksimum uavhengighet for et minimum av penger.

Backpacking i Indonesia skiller seg fra backpacking i andre land på visse punkter. I Indonesia er det meget få som tar seg jobb. Utlendinger som jobber i Indonesia har som regel fått jobben før de kom dit, for eksempel gjennom en skole i hjemlandet sitt eller gjennom et internasjonalt selskap. Dette kan sees i kontrast til de som reiser rundt i Australia, som bruker mye av tiden på å få seg en illegal/legal jobb fordi de trenger mer penger til å fortsette reisingen sin. Lønnsnivået er også meget forskjellig i de to landene, noe som medvirker til at backpackere heller tar seg en jobb når de kommer til Australia. Indonesia er først og fremst et land backpackere reiser til for å reise rundt å oppleve vulkanske fjell, ulike etniske grupper, se Komododrager, snorkle eller dykke. Imotsetning til enkelte andre områder i Asia er narkotika lite utbredt i Nusa Tenggara, og er derfor ikke av interesse i denne oppgaven.

Til forskjell fra Latin-Amerika, der det er en nødvendighet å lære seg noe spansk, reiser backpackerne ikke til Asia for å lære seg de lokale språkene. Derfor blir også kontakten med lokalbefolkninga en annen. Læring av språk er ikke førsteprioritet, selv om det finnes enkelte språkskoler særlig i Ubud på Bali. De fleste backpackerne lærer seg heller et minimumsvokabular på indonesisk, som de klarer seg med. I de fleste tilfellene, særlig på Bali og Lombok, klarer man seg godt med engelsk språk. Disse øyene er mye besøkt av australiere, og det er slett ikke uvanlig å bli tiltalt på australsk engelsk.

Reiseruta

Reiseruta jeg har valgt er meget populær blant backpackere. Reisen starter på Bali. Herfra er det 1 ½ dags reise med ferge, buss og båt til øya Gili Trawangan. Videre er det omtrent tretti timers ferge og bussreiser til Komodo. Dette er en liten øy som er utpekt til nasjonalpark på grunn av sine meget spesielle gigantfirfisler: Komododragene. Med ferge går turen videre til Flores. Det mest besøkte stedet på Flores er de fargede innsjøene, Keli Mutu, som ligger to dagers reise fra fergeleiet i Labuhanbajo. Fra Ende kan du ta ferga til Timor og en annen ferge videre til Roti, den sørligste øya i Indonesia. For å komme tilbake til Bali eller videre til Australia reiser du tilbake til Timor og tar fly derfra til Darwin, Australia eller Denpasar, Bali (se kartet side iv).

Dette er en kort beskrivelse av reiseruta. De fleste øyene har kun en hovedvei med relativt gode bussmuligheter. Dette er en av grunnene til at mange av backpackerne ender opp på de samme stedene. Andre veier er ofte "blindgater", som gjør at du må reise tilbake til hovedveien for å fortsette turen. I tillegg til dette er båt- og flyforbindelsene mellom øyene godt utviklet.

Hvorfor reiser så mange backpackere til Indonesia? Indonesia er et veldig rimelig land å reise i. Klimaet er tropisk, det er stor variasjon når det gjelder etniske grupper, religion og språk. Backpackere har muligheten til fjellklatring, dykking, snorkling, surfing, se kulturelle hendelser (danseoppvisninger, kremeringsritualer, tempelbesøk, landsbyturer), oppsøke lokale markeder med mer.

Feltarbeidet varte seks måneder fra mai til november 1996. Jeg var til sammen 5 måneder i Indonesia. I tillegg tok jeg to "visa-turer". En visa-tur, er en tur du er nødt til å ta hvis du skal oppholde deg i lengre tid enn turistvisumet tillater. I Indonesia varer turistvisumet i to måneder. Den første turen gikk til The Northern Territory, Australia og der var jeg i 18 dager. Den andre turen gikk til Singapore og der tilbrakte jeg 11 dager. Jeg anså begge disse stedene som transittsteder for backpackere, og ville derfor tilbringe noen ekstra dager på begge stedene.

Et tilfeldig utvalg backpackere

I løpet av seks måneder reiste jeg sammen med trettifem backpackere i alderen 20-50 år. I tillegg traff jeg mange andre backpackere mens jeg reiste. De kom hovedsakelig fra Sør-Afrika, Vest-Europa (særlig Nederland, Tyskland, Skandinavia og Storbritannia), USA, Canada og Australia. Indonesia har vært nederlandsk koloni, så det er derfor naturlig at en del nederlendere oppsøker landet. Australiere kommer hit fordi det er deres naboland. For enkelte australiere er det billigere å reise til Bali enn å reise innenlands i Australia. Noen har også omtalt Bali som australiernes Syden. Det er vel heller ingen hemmelighet at skandinaver tiltrekkes av enkelte steder nært ekvator. Det er ikke uten grunn at en liten øy nordvest for Lombok omtales som en nordeuropeisk koloni, den er full av skandinaver! En av årsakene til at nordmenn kommer til Bali, skyldes at Kilroy Reiser, som selger jorda-rundt-billetter, har tatt med Bali som et av stoppestedene i sin markedsføring.

Noen backpackere velger å bringe med seg effekter fordi de har spesielle hobbyer som de ønsker å utøve når de er på reise. Klas, en svensk backpacker, fortalte at han hadde med seg en fiskestang, fordi han var så glad i å fiske, men at han bare brukte den et par ganger i løpet av sin seks måneder lange reise. Andrew, en australsk backpacker, hadde med seg en gitar, som han hadde skaffet seg for turens skyld.

Ordspråket "less is more" gjøre seg sterkt gjeldende. Du ser sjelden en backpacker med egen dressbag, sju par sko og koffert på slep. Dette skiller backpackeren fra andre typer turister. Backpackeren foretrekker å ha all sin oppakning på ryggen. Dette gjør det lettere å bevege seg i tillegg til at man er uavhengig av andres bærehjelp. En gjennomsnittssekk vil foruten pass, penger og andre viktige papirer inneholde følgende eiendeler: et minimum av ekstra klær, sandaler, tursko, en lommekniv, kamera, film, en liten lommelykt, hengelås (til ytterdør eller oppbevaringsskap), pengebelte, dagbok, frasebok, guidebok, pocketbok, solkrem, insektmidler, håndkle, toalettmappe, walkman med tilhørende kassetter og en mindre ryggsekk som kan brukes på kortere dagsturer. I tillegg til disse eiendelene blir sekken fylt opp med suvenirer og lokale kunsthåndverk etterhvert som de reiser.

Oppholdene på hvert sted varte fra 1- 11 dager. Et elleve dager langt besøk ble likevel ansett som alt for lenge, men kunne rettferdiggjøres dersom noe uforutsett hadde hendt. En godkjent grunn var sykdom. En annen god grunn var at du rett og slett var fri for penger og måtte tilbringe de siste 10-14 dagene av turen i ro på et sted fordi du ikke hadde råd til å bevege deg. Dette skal jeg blant annet komme tilbake til i kapittel fem.

De 35 backpackerne jeg har data på er i ordets rette forstand et tilfeldig utvalg, men det gir en god indikasjon på hvem det er som rekrutteres til backpacking. Utvalget består av 18 kvinner og 17 menn (se tabell side 113-114). Gjennomsnittsalderen er 26 år, den yngste er 20 år og den eldste 48 år. Femten backpackere er fra Skandinavia, fem er fra henholdsvis Australia og England og fire fra Nederland. De resterende kom fra Sør-Afrika (2), USA (2), Tyskland (1) og Canada (1). Dette gir en oversikt over hvilke nasjonaliteter som er representert blant backpackerne, selv om utvalget ikke kan sies å være representativt med hensyn til hvordan de ulike nasjonalitetene fordeler seg.

Reisenes varighet spenner fra to uker til to år. De som reiser fra to til åtte uker, har tatt ferie fra jobben eller fri fra studiene. De som reiser i lengre perioder, fra to måneder til to år er enten studenter eller uten fast jobb. Det eneste unntaket fra dette, er en svensk backpacker, Johan, som hadde permisjon fra sin jobb. Når det gjelder yrkestilknytning kan utvalget deles inn i tre kategorier. Elleve av backpackerne er uten fast jobb. Dette vil si at de sa opp jobben, eller tok seg korttidsengasjement, fordi de skulle ut å reise. Tretten stykker er studenter og ni har fast jobb eller fagutdannelse.

Mine reiser sammen med de enkelte backpackerne varte fra tre til femten dager. 14 av 35 backpackere møtte jeg flere ganger underveis og slo følge med dem i noen dager. Backpackerne fordelte seg i følgende typer reise: "Asia-rundt-tur", "jorda-rundt-tur", "Indonesia-reise" eller "Australia-reise". De som bare reiste rundt i Australia, traff jeg da jeg reiste på min første visa-tur. En backpacker kombinerte å reise i eget land (Australia) med å reise i Indonesia.

Tretten reiser alene, hvorav fem er kvinner. Dette innebærer at de har planlagt turen alene, men gjerne slår følge med andre backpackere underveis på reisen. De som reiser i par eller flere sammen, fordeler seg omtrent likt i de to kategoriene 'venner' og 'kjærester'. Av de som reiser sammen har tre vennepar valgt å splitte opp, og reise alene i løpet av turen. Dette bestemte de når turen gikk mot slutten, fordi de fant ut at de hadde forskjellige preferanser og på denne måten kunne benytte tiden effektivt.

Felles for alle de jeg møtte er at de ikke har barn. Jeg vet at noen velger å ta med barna på reisen, men disse utgjør foreløpig et mindretall av backpackerne. De er også forholdsvis få eldre mennesker som reiser, jeg traff bare en pensjonist, ei nederlandsk dame. Hun hadde tilknytning til Indonesia, fordi hennes mann hadde bodd der. Det er kanskje et tegn i tiden at også bestemødre begynner å reise rundt på denne måten (Se feks Walle, 1997).

Metodiske merknader

I følge Leseth og Johansen kan man se på den antropologiske metode som todelt, der den første tar for seg arbeidsteknikker i felten og den andre dreier seg om analytiske redskaper (Leseth og Johansen, 1998). Jeg skal først ta for meg arbeidsteknikker jeg brukte i felten. Deretter vil jeg komme inn på noen skrivetekniske valg jeg har gjort i oppgaven. Jeg vil komme tilbake til de analytiske redskapene i neste underkapittel.

For å gjøre feltarbeid på backpackere har jeg, som blant annet Døving (Døving, 1993) i sitt studie av Sydenturister, valgt å ta studere dem på deres egne premisser, ved og reise sammen med dem fra sted til sted. Alternativet ville være å bli i ro på et sted å studere relasjonene mellom lokalbefolkninga og turistene som er den tradisjonelle tilnærmingen til turismestudier. Dette har vært gjort av flere før meg, så jeg ville heller prøve meg på en annen variant. Jeg har av den grunn ikke fått langvarige relasjoner til mine informanter. Nye kortvarige relasjoner var en del av min hverdag, men det var også en viktig del av det jeg skulle studere. Relasjoner mellom backpackere kan sammenlignes med relasjoner mellom pasienter på et sykehus, som er "av vesen midlertidig og preget av diskontinuiteter" (Nielsen, 1996:84). Sosiologen Dag Album fikk erfare hvordan dette var da han gjorde feltarbeid blant pasienter.

"Jeg måtte etablere mine forbindelser med dem jeg studerte på nytt og på nytt. Det nyttet ikke å satse på å få gode data gjennom å utvikle fortrolighet over tid, slik det gjør i de fleste organisasjoner og andre sosiale systemer etnografen studerer. Den sosiale relasjonen mellom meg og pasientene var alltid en fersk relasjon. Den stadige utskiftningen gjorde også at deres kollektive viten var kortvarig. Det nyttet ikke å satse på at andre pasienter ville fortelle de andre hvorfor jeg var der. Men jeg som forsker stod ikke i en særstilling når det gjaldt varigheten til relasjonene. Det var sånn for alle." (Album i Nielsen, 1996:84)

Jeg kjenner meg meget godt igjen i den beskrivelsen som Album gir av sine relasjoner til informantene. Fordi backpackerne var på reisefot hele tiden var det bestandig noen som dro og noen som kom. Mine relasjoner til dem ble derfor av samme type som de hadde til hverandre. Hver gang jeg ble alene igjen på et sted, etter at informantene mine hadde reist ut av landet eller tatt fly til en annen del av Indonesia, måtte jeg begynne forfra. Min oppsøkende virksomhet måtte ta til på nytt slik at jeg kunne komme i kontakt med nye backpackere. I de fleste tilfellene måtte jeg også selv fortelle om min rolle som forsker og hvilke motiver jeg hadde for å reise. Bare unntaksvis kunne jeg stole på at noen andre fortalte om mine gjøremål.

Men hvordan kom jeg så i kontakt med backpackerne? Jeg hadde på forhånd fått anbefalt en reiserute som var populær blant backpackere. Selv hadde jeg ikke reist som backpacker tidligere. Min egen reiseerfaring dreide seg om en språkreise, en interrail tur og seks sydenturer. I tillegg til dette noen bilferier sammen med mine foreldre og lillebror, studieturer og turer for å besøke slekt og venner. Fenomenet backpacking var derfor til en viss grad ukjent, men jeg kjente noen som hadde reist på denne måten. Etter at jeg hadde fortalt her hjemme at jeg skulle studere backpacking, manglet det ikke på tips og hjelp til å skaffe kontakter som hadde reist slik.

Mine roller i felten var forsker, førstegangsreisende backpacker, norsk, jente, og student. Dette var alle roller som jeg var klar over når jeg reiste, og som til en viss grad er styrende med hensyn til hvem jeg kom i kontakt med. Den viktigste rollen av disse var nok at jeg var førstegangsreisende backpacker. Samtidig var mitt valg av reiserute et valg som ikke ville være naturlig dersom man ville reise i områder der det ikke reiser andre turister. Sørøst-Asia er en region som tiltrekker seg mange førstegangsreisende backpackere. Rollene er også styrende i skriveprosessen. På grunn av feltarbeidets karakter, at jeg i veldig stor grad har blitt en del av dem jeg studerte, er det også vanskelig å skille mine roller som forsker og backpacker i skriveprosessen. Det er et samspill mellom mine erfaringer som backpacker og mine analyser av det å være backpacker som ligger til grunn for denne oppgaven. Mine egne erfaringer blir særlig tydeliggjort i de deskriptive passasjene.

I tillegg hadde jeg ulike roller underveis på reisen. De første fem ukene reiste jeg sammen med ei jente fra Norge, som heter Lotte, som jeg kjente fra før. I tillegg reiste vi sammen med andre som vi traff underveis. I disse ukene ble jeg oppfattet som en som reiste sammen med ei venninne. Resten av turen reiste jeg alene, og dette krevde en litt annen taktikk med hensyn til å komme i kontakt med andre backpackere. Indonesia er et øyrike, og for å komme videre er backpackerne avhengige av transport. I noen tilfeller var offentlig transport tilgjengelig, mens i andre tilfeller måtte vi chartre en båt eller bil. En viktig del av å være backpacker dreier seg om å oppleve nye ting og bli kjent med nye mennesker. Det var derfor en fin anledning for meg til å komme i kontakt med backpackere. Det var hovedsakelig to måter å gjøre dette på; melde seg på arrangerte turer eller bli med noen som skulle gjøre noe på egen hånd.

Cato Wadel diskuterer i sin bok om feltarbeid ulike teknikker som kan brukes når man gjør deltakende observasjon. Han beskriver deltakende observasjon som deltagelse og observasjon av aktiviteter og samtaler.

"Den metoden jeg har brukt, har hatt mer form av samtale hvor jeg selv har "fortalt" like mye som jeg har "spurt". Jeg skal bruke begrepet "feltsamtale" på denne typen samtaleform" (Wadel, 1991:47)

"Feltsamtale" en teknikk som jeg også gjorde bruk av under feltarbeidet. Et vanlig problem når man gjør feltarbeid, kan være å gjøre avtaler om å få snakke med folk, eller bli med på aktiviteter som informantene holder på med. Dette var ikke et problem i mitt feltarbeid. De fleste var tilgjengelig mesteparten av tiden, og fordi de fleste aktivitetene var åpne for alle var det ingen problemer med å få være med.

Jeg fikk veldig mange positive tilbakemeldinger på at jeg skulle studere backpackere. Mange hadde tenkt lenge på hvordan de skulle finansiere turen sin og en av dem sa "You are the only person I've met who's successfully combining travel and business - and getting paid for it." Jeg hadde fortalt at jeg fikk stipend for å gjøre feltarbeid og at dette dekket mine utgifter til reisen. En sørafrikansk jente sa at reising for henne "becomes an addiction". Hun var ikke den eneste som ville reise mer. Et nederlandsk/australsk par hadde allerede reist en del og planla allerede nå sin neste tur som de skulle ta om to år. "I want to travel more" er et vanlig utsagn. I et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å skjønne at de var oppriktig glade for at noen ville forske på noe de var så sterkt 'avhengige' av og som opptar en stor del av deres liv. 'Avhengigheten' av å reise vil jeg også komme tilbake til i kapittel fem.

Til slutt i denne innledningen vil jeg ta for meg noen skrivetekniske valg og si litt om hvem backpackerne i denne oppgaven er. Jeg har valgt å beskrive informantene ved hjelp av fornavn og/eller nasjonalitet. Dette er de vanligste måtene å omtale andre backpackere på. Hvis du presenterer deg som nordmann, vil du bli kalt "the Norwegian girl/boy/man/woman". Navn blir kun viktige hvis du reiser sammen med noen over en periode eller hvis du reiser sammen med noen fra ditt eget land eller naboland. Utenlandske navn kan dessuten være vanskelige å huske eller uttale, det er mye enklere å huske hvor noen kom fra. Selv ble jeg ofte misforstått når jeg introduserte meg selv, de fleste engelskspråklige personer trodde jeg het "CD".

De backpackerne denne oppgaven skal handle om utgjør et lite utvalg av de som reiste i Indonesia mens jeg var der. For det første er det en del backpackere som med hensikt ikke tar kontakt med andre backpackere. Det kan være forskjellige grunner til dette. Jeg snakket med to av dem. Den ene var ei nederlandsk jente som hadde vært på Sumba, hun reiste alene, hadde reist i fem måneder da jeg traff henne og hadde bare noen dager igjen. Hun hadde først vært på Bali, Java, i Australia, på Lombok og til sist Sumba. Hun underviste i engelsk på Bali og Sumba i til sammen 1 ½ måned. Hun likte å reise alene og hadde ikke besøkt attraksjonene. Hun ville møte folk. Hun spurte om vi kunne snakke indonesisk. Hun ville gjerne lære det. Hun lærte nye ord for hver øy. Bodde helst på homestay, der følte hun seg hjemme. Det var viktig å bli boende lengre på et sted. På Sumba hadde hun bodd hos rektoren på en skole der hun underviste. Hun skulle begynne å studere medisin når hun kom hjem. Hun fortalte om en liten underernært unge, der moren var ugift. Hun hadde ingen penger, så da ga hun henne penger slik at ungen kunne komme på sykehus. Det "eneste" som var galt var for lite mat. Mora ga opp ungen, så den fikk bo hos en annen familie. Den nederlandske jenta hadde lyst til å få til et samarbeidsprosjekt med hennes gamle skole (highschool) og skolen på Sumba. Men brevskriving ville bli et problem fordi frimerker kostet 1400 Rupiah og det var "meals for a day".

Man⁽²⁾, en australier som jeg traff på Roti, hadde reist rundt på Sulawesi på jakt etter jord. Man ville undersøke mulighetene en utlending hadde til å kjøpe seg jord. Hvis dette ikke lot seg gjøre var han også interessert i å studere byggeteknikk, da han ville bygge seg et hus i det The Northern Territory". Sulawesi og The Northern Territory har samme type klima, med tørketid og regntid. Han kalte reisemåten sin for 'camping'. Man hadde dratt til forskjellige landsbyer, ofte til fots (det fantes ingen annen transport) og lagt seg til å sove på stedets torg. Etter en stund hadde noen en av lokalbefolkninga kommet bort til han og spurt hva han gjorde der. Han svarte som sant var at han prøvde å sove. Men her kan du ikke ligge, bli heller med hjem til oss, sa de da. Så hadde han tak over hodet. Man hadde også lært seg indonesisk ved hjelp av Lonely Planets' frasebok. Etter hvert lærte han seg nye ord ved å snakke med folk han traff.

Dette skal altså ikke være en historie om denne type backpackere. De jeg kom i kontakt med kan sies å ha vært de som i grove trekk fulgte den samme ruta som jeg reiste, eller på annet vis befant seg på de stedene jeg kom til. Ved å følge denne ruta, vet de at de ikke reiser utenfor allfarvei. Det vet at de kommer til å treffe på andre backpackere. De som ikke ønsker kontakt med andre, foretrekker å reise til andre øygrupper. De jeg møtte var kontaktsøkende i forhold til andre backpackere. Ei amerikansk jente sa det slik "At home I wouldn't talk to anyone I didn't know, but here I talk to anyone who would listen." De fleste jeg traff reiste alene eller sammen med en venn eller venninne. I to tilfeller kom jeg i kontakt med tre stykker som reiste sammen, men hovedgrunnen til at jeg kom i kontakt med dem var nok at de var skandinaviske. Ellers ville de nok ikke ha tatt kontakt på samme måte. Tre stykker som reiser sammen er av naturlig årsaker ikke så avhengige av å snakke med andre.

Analytiske perspektiv

De analytisk begrepene jeg har valgt ut, er alle på et eller annet vis knyttet til mening. I den første delen av oppgaven (kapittel tre og fire) benytter jeg meg av Hannerz analytiske begrep globalt økumene som et nettverk av nettverk⁽³⁾ (Hannerz, 1992). Det globale økumene er et begrep som Hannerz benytter seg av for å beskrive fenomener som ikke kan avgrenses til et sted eller et lokalsamfunn. Det globale økumene er et begrep som omfatter alle de nettverk en spesifikk gruppe mennesker forholder seg til. Det er en måte å si noe om hvordan deres verden ser ut, ved hjelp av de nettverkene de deltar i. Backpackerne er en gruppe mennesker som i utgangspunktet er fremmede for hverandre. Kontakt mellom dem er av en flyktig karakter. Nettverk kan derfor være et nyttig analytisk begrep som kan si noe om hvordan backpackerne organiserer seg. Ved hjelp av Hannerz' nettverksbegrep vil jeg si noe om hvordan mening kommuniseres blant backpackerne.

Et annet spørsmål er hva som gjøres relevant i forhold til meningsdannelse. Hva er det som fremstår som viktig når man er backpacker? Taksonomier har vært benyttet som analytisk redskap i mange etnografiske fremstillinger, for å si noe om sammenhenger mellom ulike kategorier som menneskene bruker (Spradley & McCurdy, 1972). Jeg velger å benytte meg av et slikt klassifikasjonssystem for å fremstille backpackernes gjøremål. Intensjonen med dette er å si noe om hva som fremstår som viktige gjøremål for backpackerne.

I det siste kapittelet vil jeg ta i bruk de analytiske begrepene liminal og liminoid.

Turner bruker disse begrepene i sine studier av ulike faser og nivåer av mening i et overgangsrituale (Turner, 1969, 1974 og 1977). Liminal og liminoid beskriver den andre fasen i et overgangsrituale som handler om situasjoner der man er "betwixt and between", utenfor det vanlige liv på ulike måter. Jeg vil bruke disse begrepene til å undersøke hvorvidt backpacking kan sies å ha liminale aspekter. Jeg vil også gjøre bruk av begrepet communitas, som er Turners betegnelse på det fellesskap som oppstår blant de som inngår i en liminal fase. Dette fellesskapet kontrasterer Turner med 'samfunnet'. Dette vil jeg komme nærmere inn på i kapittel seks.

Oppgavens oppbygning

Kapittel to inneholder en presentasjon av tidligere forskning på turismestudier og fremveksten av backpacking sett i et historisk perspektiv. Her plasserer jeg mitt bidrag i forhold til tidligere turisme og turiststudier. Kapittel tre er den første presentasjonen av backpackerne. Her benytter jeg meg av Hannerz modell om globalt økumene, for å analysere informasjonsflyt mellom backpackere og representanter for de tre ulike nettverkene: massemedia, mottakerne og de andre backpackerne. Mottakerne er alle de fastboende og tilreisende som gjør et levebrød av turismen. I kapittel fire utdyper jeg hvordan forskjellige typer skriftlige og muntlige tekster som utgjør deler av nettverkene, har innvirkning på backpackerne. Jeg vil her fokusere spesielt på Lonely Planet Publications innflytelse, andre skriftlige kilder (anbefalingsbøker, Internett med mer.) og 'word of mouth'- informasjon. Dette er informasjon som backpackere får fra hverandre underveis på reisen.

Kapittel fem utgjør ansatser til en etnografisk beskrivelse av backpacking. Gjennom empiriske eksempler og analyser viser jeg hvordan backpackerne kommuniserer hva man skal gjøre som backpacker. Til sammen utgjør disse gjøremålene en type regler og normer som backpackerne lever etter. En vanlig oppfatning er at 'frihet' er det idealet som backpackerne etterstreber gjennom sine handlinger. Et viktig spørsmål i dette kapittelet blir om de i egentlig er styrt av en type 'avhengighet' som gjør at de må utføre visse gjøremål? I kapittel seks ser jeg på reisen som livsstil. Kan denne type reising sees på som en liminal fase? Backpackere forlater sine kjente omgivelser for å dra ut på en lengre reise. Etter reisens slutt vender de som oftest tilbake til hjemlandet⁽⁴⁾. Dette kapittelet handler om den andre fasen, på reise. Underveis treffer backpackere andre backpackere. Kan man se på disse møtene mellom backpackere, som dannelse av fellesskap? Og kan dette sees i sammenheng med de regler og normer som jeg skriver om i kapittel fem? Hvis det er tilfelle, kan dette sammenlignes med det som Turner beskriver som communitas, og hvilken type communitas dreier det seg om (Turner, 1969)?

Jeg vil nå gå over til kapittel to, der jeg vil presentere noen sentrale temaer og vinklinger innenfor forskning på turismestudier og fremveksten av backpacking sett i et historisk perspektiv. Dette vil jeg knytte til mitt eget prosjekt.

2. Bakgrunn

Turisme som felt er tverrfaglig og de forskjellige fagretningene har ulike måter å tilnærme seg turisme på. Hensikten med dette kapittelet er å gi et innblikk i hva turismeforskning dreier seg om, og hvilke deler av turiststudiene som kan fungere som bakgrunn for mitt studie av backpackere. Først vil jeg si litt om turisme og turister som fokus for forskning innen sosiologi og sosialantropologi. Deretter vil jeg ta for meg et utvalg av tidligere turiststudier for å sette backpackerne inn i en forskningsmessig og samfunnsmessig sammenheng. Avslutningsvis vil jeg ta for meg noen bidrag til studie av backpackere og 'travellers', og knytte dette til mitt prosjekt.

Turisme som forskningsfelt

I en artikkel av Crick siteres Mings analyser av akademikernes skriftlige bidrag til turismeforskningen. Mings hevder at den utgår fra to ekstreme myter, der den første ser på turisme som "a Godsend", og den andre myten tar utgangspunkt i turisme som "evil" (Mings i Crick:1989). Denne todelingen kan virke noe forenklet, men andre forskere har også lagt merke til dette skillet. Studiet av turister og turisme har hatt visse problemer knyttet til hovedsakelig to ting: turisten er ikke en av "oss" eller en av "de andre". Turisten er derfor vanskelig å plassere, og antropologiens naturlige utgangspunkt om å gjøre en analyse "from the natives point of view" passer ikke helt inn. Mange av forskerne har derfor vanskelig for å ta turistene på alvor ved å forstå dem ut fra "the tourist point of view". Anders Sørensen sier det på følgende måte:

"Dersom den samme slet skjulte foragt for turister, deres adfærd og symbolske produktion, som ofte kan læses mellom linjerne, når turister optræder i antropologers publikationer, ville være at finde om andre 'folk', ville der ikke være langt til skældsordet 'etnocentrisme'!" (Sørensen, 1995:3)

Noe av bakgrunnen for dette synet kan sees i forbindelse med utviklingen av turismestudier. Turismestudiene kan sies å ha startet på grunnlag av tilfeldigheter, ved at forskere som egentlig skulle studere noe annet oppdaget turistenes innflytelse på lokale forhold. I 1978 kom den første utgaven av Hosts and Guests. The anthropology of tourism. Med sitt teoretiske rammeverk og tolv case studier som dokumenterte turismens innvirkning, ble den ansett som et pionerarbeid (Smith, 1978). De fleste bidragene dreide seg om "å analysere fenomenet i lys av generelle samfunnsforhold og samfunnsstrukturer og å fokusere på de økonomiske, sosiale og kulturelle systemer som turismen som sådan er opphav til" (Jacobsen og Viken, 1997:27). Dette kan med en fellesbetegnelse kalles for impactforskningen. De fleste bidragsyterne var opptatt av problemet med å differensiere mellom effekten av modernitet og effekten av turisme, sett i lys av kulturelle endringer i lokalsamfunnet. Dette er den største, mest publiserte delen av turismeforskningen. Sosialantropologiens bidrag har i hovedsak dreid seg om forholdet mellom turister og vertssamfunn. Forskerne ser det hele "from the natives point of view" og forholder seg til en 'generalisert turist', uten å ta hensyn til at det finnes ulike typer turister. Poenget blir å finne ut av om turismen har positive eller negative innvirkninger på lokalsamfunnet. I 1989 kom den andre utgaven av Hosts and Guests ut, der bidragsyterne fra den første utgaven ser tilbake på sine funn fra ti år tidligere og relaterer dette til hvilken type innvirkning turismen har på stedet ti år etter (Smith, 1989 og Sørensen, 1995).

I Hosts and Guests får vi også en innføring i en annen debatt som er sentral i turismeforskningen: typologiseringsdebatten. Smith bidrar til denne debatten, ved å gi sin tolkning av ulike typer turister og turismeformer (Smith, 1978). Samtidig kommer også MacCannell ut med sin bok om The Tourist, der han definerer turisten som en "sightseeing"-turist som er på jakt etter det autentiske⁽⁵⁾ (MacCannell, 1976). Denne boka har også vært innflytelsesrik på grunn av MacCannell's bruk av det filosofiske begrepet 'autentisk' som en forklaring på hva det er turister søker etter. Begrepet er i dag sett på med stigende skepsis. Sørensen sier det slik:

"...[På] den ene side søger mange turister noget, der 'ligner' autenticitet, men at det på den annen side ikke er og måske aldrig har været det, som antropologien har problematiseret i forhold til sit eget autenticitetsbegreb. Turister udtrykker imidlertid ofte det søgte via autenticitetslignende begreber...Den manglende tilstedeværelse af turisten som socialt og agerende individ underbygges også af turismeforskningens anvendelse af autenticitetsbegrebet; turismeforskningen har kvalitetsvurdert turisters udsagn om autenticitet og har typologisert turister iforhold til disse utdsagn, men har ikke i tilstrækkelig grad forholdt sig til udsagnenes sociale karakter" (Sørensen, 1995:120-121).

Studier der for eksempel autentisitet er det viktigste tema, er det som Jacobsen og Viken beskriver som "turistiske handlinger og opplevelser som fortolkning av tegn og tekst" (Jacobsen og Viken 1997:28). Sosiologene har gjort noen studier innenfor meningsfeltet, men antropologer har nedprioritert dette området til fordel for impactforskning.

En annet område som har hatt stor utbredelse er det som Sørensen kaller for 'ritualeforskning'. Denne forskningen har hovedsakelig bygget på Arnold van Gennep og Victor Turners arbeider rundt temaet overgangsritualer, der forskerne har tatt utgangspunkt i ulike dikotomier som Sørensen beskriver som: "Sakral-profan, sekulær-religiøs, liminal-liminoid, leg-seriøsitet" (Sørensen, 1995:66). Turners begreper brukes av enkelte forskere til "at forklare elementer i turistisk adfærd, der set udefra - eller hjemmefra - ofte synes at være i modstrid med forventet adfærd" (Sørensen, 1995:65).

Sørensen går inn for at man foretar en relokalisering fra turisme til turister, der poenget er å studere turister "from the tourists point of view". Dette fordi

"erkendelsen af autenticitetsbegrebets værdiladning og klassifikatoriske utilstrækkelighed ...[ikke har] resulteret i en mindre distanceret forholden sig til og elitær opfattelse af turisme; tværtimod har det resulteret i, at 'videnskaben' finder sin autorative position bekræftet i forhold til turisterne, der opfattes som ikke havende nået denne erkendelse...Med a priori at opfatte turisters aspirationer og opfattelser som amatør-etnografiske og forældede, har turismeforskningen et fejlagtigt udgangspunkt. For turisters vidensproduktion er ikke nødvendigvis bagud i forhold til en samtidig antropologisk." (Sørensen, 1995:121-122)

Jeg er enig i det Sørensen sier her, og vil plassere min oppgave som del av et nytt perspektiv, der jeg studerer backpackere, sett "from the tourists point of view". Temamessig vil oppgaven dreie seg om backpackernes meningsproduksjon, sett gjennom ulike perspektiver, som jeg nevnte i innledningen. Jeg vil, uten å komme nærmere inn på autentisitetsdebatten, si noe om hva det er backpackerne søker etter. Jeg vil også bygge videre på det som Sørensen betegner som 'ritualforskningen', med å se på reisen som en fase i backpackernes liv.

Turisten - en historisk og akademisk bakgrunn

Sett fra mine bestemødres synsvinkel er backpacking er en ny måte å reise på. "Det va ikke vanlig å reise sånn i våres daga" er et vanlig svar når jeg forteller om backpacking til mine bestemødre og deres jevnaldrende. Odd Børretzen synger i sin sang "Mormor" om at verden var så mye større på hennes tid. Han forteller om mormors reise , fra Vest Agder til Oslo, som varte i 4 døgn og 1 time. Det tok så mye lengre tid å reise på den tiden. "Hvor langt var det ikke da til Kina?" spør Børretzen. Det var en umulighet for de fleste å reise så langt. I de siste årene har folks reisevaner endret seg betraktelig. Men hvordan begynte denne utviklingen?

Reisevaner og samfunnsendring

Et viktig aspekt ved den historiske bakgrunnen er utviklingen av reisevaner og endringer i samfunnet. Opprettelsen av The Young Men's Christian Association (YMCA) i London 1844, og The Young Women's Christian Association (YWCA) i 1855 resulterte i at det ble etablert rimelige overnattingssteder og en rekke forskjellige kulturelle aktiviteter. I 1909 ble det første Ungdomsherberge etablert i et gammelt slott i Tyskland. Det var begynnelsen på verdens største overnattingskjede, Youth Hostel Association. Dette spilte en viktig rolle i utviklingen av flerdestinasjons fornøyelsesreiser. Etter andre verdenskrig kom en stor økning i privatbilismen i Vest-Europa, som førte til at ungdommer begynte å haike rundt kontinentet.

I 1972 kom den Internasjonale Jernbane Unionen med et tilbud om Interrail-billetter, slik at unge mennesker skulle få reise ut å se Europa. Alle under 26 år kunne reise så mye de ville rundt i Europa i en måned. Etter 1992 ble omfanget av billettene endret og de som skulle reise måtte velge ut hvilke land de ville reise i på forhånd. Noe av friheten forsvant, du kunne ikke lenger reise hvor du ville i Europa i en måned. Du måtte begrense deg på forhånd.

I 1973 utkom Across Asia on the Cheap, den første guideboka om Sørøst-Asia fra forlaget Lonely Planet (Wheeler, 1973). Det spesielle med denne guideboka, var at den rettet seg mot lavbudsjett 'travellers'. Denne boka fikk etterhvert en veldig stor utbredelse og innflytelse, men dette skal jeg komme nærmere inn på i kapittel fire.

En annen stor endring var introduksjonen av billige flybilletter, som hadde en stor innflytelse på denne type reiser (Loker-Murphy og Pierce, 1995 og Jacobsen og Viken, 1997). Denne endringen har nok hatt størst innvirkning i forhold til utviklingen av backpacking. I tillegg til dette finnes det i dag mange billige flybilletter for studenter og ungdom, som gjør at det er nesten like rimelig å reise fra Norge til Mexico som fra Norge til Hellas. Dette gjør at det som tidligere ble sett på som utopiske reisemål, ikke lenger er det. Jeg vil nå gå over til akademiske perspektiver på turisten, og jeg vil begynne med : 'The Grand Tour'.

'The Grand Tour'

'The Grand Tour' er beskrevet som en av de viktigste fasene i turismehistorien (Towner, 1985). Det dreide seg om å reise for å lære, der reisen ble sett på som en del av utdannelsen. I begynnelsen av denne epoken, som varte fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet, dreide det seg om velstående unge mennesker fra landeierklassen i Storbritannia, som reiste i opptil tre år rundt i Europa. Denne reisen blir ofte omtalt som en dannelsesreise. Tallmessig dreide det seg om rundt 15-20000 mennesker i året og dette utgjorde på denne tiden 0.2 -0.3% av befolkningen.

Rundt 1780 skjedde det endringer med hensyn til hvilken klasse som reiste mest, fra landeierklassen til middelklassen. Samtidig førte dette til et skift fra unge mennesker som ikke var ferdig utdannet, til middelaldrende menn med yrkesutdanning. Dette førte til at det ikke lenger var vanlig å reise for å få utdanning. De unge fra landeierklassen søkte seg bort fra denne type reise og fant andre alternativer. Middelaldrende menn fra middelklassen tok familien med seg på en kortere tur. Dermed ble også kvinner deltakere i 'The Grand Tour'. Dette førte til at fokus på reisen ble forandret fra klassisk, renessansepreget tur, til en tur der motivet var å se vakkert landskap (scenery-tourism). Turene forandret lengde fra gjennomsnittlig 40 måneder på midten av 1500 tallet til rundt 4 måneder i 1830 (Towner, 1985).

De dannelsesreisende utgjorde ingen stor gruppe, men de hadde de et stort forbruk, og samlet seg langs samme reiserute. Dette økte deres innflytelse på lokalsamfunnet. Fra 1820 begynte denne innflytelsen å gi klare signaler på at en mer organisert turisme var i emning (Towner, 1985). Men er 'Grand Tour' forløperen til backpacking? De dannelsesreisende hadde et eget cateringnettverk som bestod av hoteller, guider, ruter, transport med mer, og ligner av den grunn på enkelte av dagens turister (Sørensen, 1995). Har backpacking mer til felles med 'tramping'?

'Tramping'

På 1500-1800 tallet, da 'Grand Tour' eksisterte blant de velstående i Europa, fantes det også muligheter for de som ikke tilhørte overklassen. 'Tramping' var en type plan for arbeidsmigrasjon, som ble satt i verk for at styresmaktene skulle ha kontroll over arbeiderklassen og deres reisemuligheter. 'Tramping' dreide seg opprinnelig om et velorganisert reiseopplegg for arbeidssøkende fra den britiske arbeiderklassen. Alt de trengte var en arbeidstillatelse, så kunne de reise rundt i Europa og Nord-Amerika. Dersom de fikk jobb kunne de bli, hvis ikke, fikk de penger til reisen som kunne bringe dem videre for å lete etter en ny jobb. Hovedårsaken til at 'tramping' oppstod var stor arbeidsledighet, og ved hjelp av 'tramping' skulle arbeiderne få mulighet til å finne arbeide andre steder. Noen anså 'tramping' som en type overgangsrituale for å oppnå status som moden mann. Det var også et tegn på at hvis du var klar for 'tramping', var du klar for å starte din arbeidskarriere. Lignende systemer eksisterte i Tyskland og Frankrike. I Tyskland fikk du ikke svennebrevet før du hadde reist rundt i fire-fem år på veien (Adler, 1985). Slike systemer eksisterer visstnok fremdeles den dag i dag i blant annet Tyskland.

Etter en tid ble 'tramping' stoppet fordi fagforeningene karakteriserte systemet som et upassende kollektivt svar på den voksende arbeidsledigheten. Arbeidsledigheten ble ikke redusert ved at ti 'trampere' ankom et sted, så lenge ti 'trampere' reiste fra stedet. Alt i alt ble det like mange, og løsningen var ikke bra nok for menn med familie. 'Tramping' ble også sett på "as seducing the young to a life of vagabondage" (Adler, 1985:341). I 1870/80 sluttet 'tramping' å fungere som arbeidsmarkedstiltak, likevel fortsatte noen unge å reise rundt på samme måte. Forskjellen lå i at de ikke lenger hadde arbeidsnettverket rundt seg. De ble derfor karakterisert som et sosialt problem og deres motivasjon for å reise ble beskrevet ved hjelp av psykologiske termer som for eksempel Wanderlust (Adler, 1985:341). 'Tramping' ble verdsatt i seg selv, det var en måte å komme seg vekk på. Det var noen som reiste som 'tramps', men unngikk å skaffe seg arbeid. Dette førte til en diskusjon om hvorvidt 'tramping' oppfordret til å reise på ulovlig vis, som også ble kalt "railroad fever" (Flint i Adler, 1985: 346). 'Tramping' var en av de få mulighetene ungdommer fra arbeiderklassen hadde til å realisere overklassens verdier.

Middelklassens interesse i 'tramping' kom til syne i reisebøker og romaner. Forfatteren reiste selv som 'tramp', og fortalte leserne om hvordan det var å reise "beneath his station". Adler hevder at dette er å leke med egen identitet. Dette førte blant annet til bøker der forfatteren hevdet at et midlertidig skifte til arbeiderklasseidentitet var en god strategi for å oppnå tradisjonelle turistgoder til rimelige priser. Det var et mål "[to] look as shabby as possible" (Adler, 1985: 349).

'Drifter'

I 1968 definerte Eric Cohen en 'drifter' som en turist som drar lengst vekk fra "the beaten track"⁽⁶⁾, unngår assosiering med turistetablissementet, tar tilfeldige jobber, ønsker å leve som lokalbefolkninga, uten ordnet tidsskjema eller spesielle mål for reisen (Cohen, 1973:89). I 1973 hevder Cohen at denne definisjonen ikke lenger er dekkende for den store økningen i 'drifterturisme' som Cohen kaller "the Vermassung of drifters". Han argumenterer for at denne økningen skyldes tre typer krefter: kulturelle, økonomiske og politiske⁽⁷⁾. Gjennom "the Vermassung" blir 'drifterturismen' institusjonalisert, gjennom fremveksten av reiseruter og spesielle guidebøker. En separat infrastruktur, med blant annet flyselskaper oppstår. Ungdomsherberger fremstår som møtesteder for drifterne. 'Drifter communities' oppstår i Katmandu, Goa og Ibiza. Disse 'communities' er preget av at 'drifterne' lever alene, i par eller i små grupper. De har liten kontakt med lokalbefolkninga og blir oppfattet som en plage av turistorganisasjonene. De kommer bare i kontakt med andre "utskudd". Cohen skiller mellom to hovedtyper 'driftere':

1. 'Fulltids driftere'

• utadvendt orientert : 'Eventyreren', som er den originale drifteren.
• innadvendt orientert : 'reisende hippie' eller "drop-outs", på tur til narkotikareder i Europa eller Asia, eller i drift mellom "communities" av driftere.

2. 'Deltids driftere'

• utadvent orientert : 'Massedrifter', college studenter på korte reiser, som holder seg til det etablerte nettverket av overnattings- og spisesteder.
• innadvendt orientert : 'Fellowdrifter', unge som identifiserer seg med hippier og andre drop-outs, og gjør deres oppførsel til modell for egen væremåte. De besøker communities i kortere perioder for å vende tilbake til hjemlandet etterpå.

I begynnelsen ble 'drifterne' mottatt som gjester, men etter 'the Vermassung' blir de sett på som en plage. Vertssamfunnet hadde lite økonomisk utbytte av denne typen turister. Drifterne ble assosiert med alt som er negativt med Vesten (Cohen, 1973).

'Vandreren'⁽⁸⁾ (the wanderer) er et annet navn på den type turist som Cohen kaller for 'drifter'. Det er en ikke-institusjonalisert turist på jakt etter landskapsopplevelser. Lowenthal hevder at bare de som ikke har jobber eller bor på et sted kan fullt ut oppleve det. De som arbeider der må konsentrere seg om hverdagsrealitetene. Han skiller mellom

"Insider and outsider…Perception of scenery is open only to those who have no real part to play in the landscape. Those who know it and work in it have to concentrate on the humdrum realities." (Lowenthal i Vogt 1976:31)

'Vandring' (wandring) beskrives av Vogt som en måte å reise på der hovedmotivasjonen er personlig vekst. Dette aktiveres gjennom selvstendighet i forhold til beslutninger som må taes i hverdagen. De som kan evaluere problemene underveis på rett måte og gjøre de riktige valgene er de mest suksessrike 'vandrerne'. Det er viktig å bli en spontan og morsom person for å oppleve reisen som spontan og nyte den. Læring skjer gjennom møte med nye steder der man blir utsatt for en ny type orden. På denne måten læres nye ideer, verdier og vaner. En annen type læring skjer gjennom avstand til hjemlandet, separasjon fra venner og familie, som gir rom for å evaluere seg selv mer objektivt.

Vogt fokuserer på flere forhold som spiller inn i 'vandrerens' relasjoner til andre mennesker. Vogt hevder at 'vandrernes' minimale pengeforbruk, gjør at kontakten med lokalbefolkninga blir på et minimumsnivå og derfor blir 'vandrerne' og lokalbefolkninga fremmede for hverandre. 'Vandrerne' er opptatt av temporære dimensjoner, som er flyktig, løpende, ikke-repeterende. De er innforstått med at relasjonene ikke er av varig karakter. De søker etter umiddelbar tilfredsstillelse, og ønsker å leve i øyeblikket. Alt dette får de i kontakt med andre 'vandrere'. 'Vandreren' blir etter hvert flink til å forholde seg til slike typer relasjoner og det er nettopp dette som kan gjøre det vanskelig å bli reintegrert i samfunnet (Vogt, 1976: 35). Møteplasser og hvilesteder var to viktige deler av reisen. Møteplasser er der du treffer andre 'vandrere'. Hvilesteder er der du slapper av fra maset underveis på reisen, kommer ovenpå i forhold til økonomien eller jobber. Unge mennesker er i følge Vogt særlig godt stilt i forhold til å reise på denne måten.

Vogt skriver fra 'a tourist point of view', og artikkelen er en presentasjon og en analyse av 'vandreren'. Den største forskjellen mellom 'drifter' og 'vandrer' er at den sistnevnte ikke forbindes med et ønske om å danne 'communities'. 'Vandreren' oppsøker 'møteplasser' for å komme i kontakt med andre 'vandrere', men ikke for å bosette seg der i lengre tid. På åttitallet kommer det flere motreaksjoner på Cohens' forskning om 'driftere'. Et av disse bidragene kommer fra Riley.

'International Long-term budget travelers'

Riley bruker betegnelsen 'International Long-term budget travelers' for å beskrive turister som er borte fra hjemlandet i minimum ett år (Riley, 1988). Artikkelen er basert på 19 formelle og over 100 uformelle intervjuer gjort med turister i 1986. Deres måte å reise på er av ikke-institusjonell karakter, som har visse fellesstrekk med Cohens tidlige beskrivelse av 'driftere'. De har både "push" og "pull" motiver for å reise. Pushmotivene er flukt fra kjedsomhet og monotont liv hjemme, og noen flykter fra romantiske forhold og ekteskapspress. De har sagt opp jobben eller har akkurat avsluttet sin utdanning. Pullmotivene er mulighet til å oppleve virkelig frihet, se nye eksotiske steder, føle seg fri fra sosialt press.

De er forskjellig fra 'driftere' i at de ikke er i drift, de tigger ikke, de er ikke assosiert med motkulturer og deres forhold til narkotiske stoffer er ikke annerledes enn hos andre unge mennesker som ikke reiser. At reise kan sees på som en mulighet til å slippe unna fast arbeid, kan derimot ikke nektes for.

Kvinnene i utvalget hevdet at deres foreldre ikke likte at de ikke giftet seg og stiftet familie, men foretrakk å reise. Aldersgruppen er 25-33, og de fleste reiste alene. En fjerdedel var kvinner, og dette var i 1986 overraskende stort. Fokus på lavt budsjett var sterkt, og Riley hevder at det å få den rette prisen ga prestisje i miljøet. De så på denne reisen som den eneste, og det var viktig å reise lenge. Derfor valgte mange å bli lengre enn først planlagt. Riley konkluderer med at 'International Long-term budget travelers' er vanlige unge mennesker i en spesiell fase i livet, ikke avvikere (Riley, 1988).

Backpacking

Backpacking som fokus for turismeforskning er et nytt område, og når det gjelder tidligere forskning er undersøkelsene hovedsakelig av kvantitativ art. Det har, blant annet, blitt gjort kvantitative undersøkelser om backpackere som reiser i Australia. Noen av de viktigste bidragene til denne forskningen er skandinaviske, og her blir backpackerne omtalt som 'travellers' eller 'de nye turister'. Disse bidragene er av meget forskjellig art.

Anders Sørensen har skrevet en etnografisk introduksjon om 'travellers' i Sørøst-Afrika. Feltrapporten er basert på et seks måneders feltarbeid i Kenya, Tanzania, Malawi og Zimbabwe. Han har benyttet seg av kvantitative og kvalitative metoder. Hans teoretiske utgangspunkt er at han ser på 'travellers' ved hjelp av en samfunnsanalogi. Et samfunn, i denne forstand, er uten faste innbyggere, men likevel med regler og normer for hvordan man skal oppføre seg. Han er særlig opptatt av hvordan handlinger virker inn på 'travellers' rang i gruppen av andre 'travellers'. Han har reist som 'traveller' før han begynte sitt feltarbeid, og kom derfor i kontakt med en rekke andre 'travellers' som hadde reist før. Han var ingen nykommer, og ble behandlet deretter. Sørensens analyse dreier seg også om

"...tilstedeværelsen av en travelleridentitet...hvorledes en identitet producerers og reproduceres under de omstændigheder, de sociale relationer mellem travellers er underlagt"(Sørensen, 1992:3).

I forhold til min oppgave, er dette bidraget meget relevant. Jeg vil ikke fokusere eksplisitt på betydningen av rang eller identitet, men gi et bilde av hvordan det er å ta del i backpacking for første gang gjennom å fokusere på meningsaspektet ved backpacking. Til forskjell fra Sørensen, reiste jeg som førstegangsreisende. Våre bidrag dekker også forskjellige deler av verden, der han beskriver backpacking i Sørøst-Afrika, vil jeg beskrive backpacking i Sørøst-Asia.

Det andre bidraget fra Skandinavia kommer fra den danske antropologen Inge Damm som har skrevet en bok om problemene med 'de nye turistene' (Damm, 1995).

"De er absolutt ikke turister, og forakter alle på chartertur. For de reiser med ryggsekk, og skal jorden rundt for å oppsøke det opprinnelige og urørte…Den danske antropologen Inge Damm mener millioner av ryggsekkturister tramper omkring, forstyrrer og har liten respekt for menneskene i de landene de besøker" (Enger og Geoffroy-Colonel, 1998).

Damm uttalelser er hentet fra et intervju i Dagens Næringsliv. Damm arbeider freelance med vitenskapsjournalistikk, og boka kan tolkes som et bidrag til debatten om turismens ulike negative konsekvenser. For meg er det også nærliggende å hevde at hun nok passer bedre inn i gruppen som ser på "tourism as evil" enn de som betrakter det som det motsatte. Ved å karakterisere backpackerne ved hjelp av en negativ definisjon som "I am not a tourist" oppnår hun ikke å si noe om hva de er, men hva hun synes de fremtrer som. Hun kritiserer deres lave forbruk, fordi det etter hennes mening ikke gir stor nok avkastning for lokalbefolkninga. I Australia har det vært utført en del kvantitative undersøkelser om backpackere og forbruk. I en undersøkelse fra 1992 kommer det fram at backpackerne utgjorde 7 prosent av alle besøkende og 21 prosent av alle overnattinger, og hadde dobbelt så stort forbruk som den gjennomsnittlige besøkende. Dette utgjorde sammenlagt 13 prosent av det totale forbruket (Jones, 1995). Backpackere har et mindre daglig forbruk enn andre typer turister, men det Inge Damm ikke tok med i sine beregninger er at de tilbringer mye lengre tid i hvert enkelt land.

I tillegg til disse bidragene har Loker-Murphy skrevet noen artikler om backpacking. I den ene artikkelen etterlyser hun mer forskning på backpackernes informasjonssystemer. Selv har hun fokusert på 'word of mouth'- informasjon og motivasjon for å reise (Se Murphy, 1996 og Loker-Murphy, 1996). Den første artikkelen vil jeg komme tilbake til i kapittel fire, når jeg skal skrive om 'word of mouth'- informasjon. I den andre artikkelen, om reisemotivasjon, skiller hun mellom fire typer backpackere:

• Escapers/relaxers (stikke av og slappe av), prioriterer kjøp av suvenirer og går ikke i nasjonalparker
• Social/excitement seekers (noe må hende hele tiden), bor gjerne på 'Backpackers' (egne steder der backpackere overnatter)
• Self-developers (selvutviklerne), vil ikke ligge på stranda, prioriterer turer og nasjonalparker
• Achievers (vil oppnå alt), de er de største forbrukerne av alkohol, nasjonalparker, bor oftest på 'Backpackers'.

Loker-Murphy viser med denne typologien at ikke alle backpackere reiser rundt bare 'to have a good time' eller møte andre backpackere. Backpackere har ulike typer motiver for å reise, og prioriterer forskjellig med hensyn til eget forbruk (Loker-Murphy, 1996). Loker-Murphy etterlyser samtidig mer forskning på blant annet backpackernes informasjonssystemer.

I 1996 skrev Ødegaard en artikkel om 'travellers' i Nepal og India. Hun hadde selv reist som 'traveller' i området, men gjorde feltarbeid på et annet tema.

"Travellers are individuals, and their individuality is often one of their reasons for travelling the way they do. But this does not prevent travellers from conforming to certain unwritten rules and values that in a way negate their individuality. As a traveller you start to behave like a traveller, dress like a traveller and go to the same places as other travellers. This indicates that there is a kind of standardization and fashionconformity among travellers within this particular travellers' universe, and this is what I mean when I talk about a traveller culture" (Ødegaard, 1996:31).

Hun hevder at denne 'traveller culture', eksisterer blant 'travellers' i India og Nepal. Møte med dette samfunnet av 'travellers' gjør at alle begynner å oppføre seg tilsynelatende likt. De kler seg på samme måte og drar til de samme stedene. Dette er noe som vi kan finne igjen andre steder i verden, selv om destinasjonene trekker til seg forskjellige 'travellers'. Jeg vil komme nærmere inn på disse forskjellene i løpet av avhandlingen.

En konklusjon på dette vil være at litteraturen viser at backpackerne er en differensiert gruppe og at deres motiver for å reise er forskjellig. Backpacking innebærer både avslapping, søken etter kontakt med andre backpackere, ønsker om at noe skal skje, selvutvikling og en trang etter opplevelser. Backpacking oppleves også forskjellig, i forhold til hvilke reisemål man velger og hvorvidt man har reist før. Ifølge Ødegaard utvikles det en 'traveller culture' som blir til gjennom en standardisering av uskrevne regler og verdier. Jeg vil i denne oppgaven se backpacking i Indonesia i forhold til et differensieringsperspektiv og et standardiseringsperspektiv. Hva er det som gjør at backpacking i Indonesia er spesielt og at det skiller seg fra backpacking andre steder? Utvikles det en 'traveller culture' blant backpackere i Indonesia?

3. Backpackernes økumene

I en artikkel i Klassekampen blir backpacking beskrevet som 'globalnomadisme' (Øberg og Spänner, 1996). Dette er etter min mening en meget treffende beskrivelse. Hele verden er backpackernes reisearena, og hver enkelt reise har sine spesifikke mål. Når man har beitet ferdig på et sted, drar man videre til nye beitemarker andre steder. Noen steder er så bra at man kan vende tilbake til dem, men som regel drar man videre til nye områder. Innimellom tar noen av dem seg arbeid for å kunne reise mer, før de til slutt reiser hjem igjen. Backpacking er et fenomen der hele verden utgjør den etnografiske konteksten. Med et begrep fra Hannerz vil jeg kalle denne verden for backpackernes økumene (ecumene). En mulig tilnærming til globale omfanget ved backpacking er å bruke en nettverksanalogi. Jeg vil først si litt om hva jeg legger i disse begrepene.

"...the concept of social network paves the way to an understanding of the linkage existing between different institutional spheres and between different systems of groups and categories... a network ramifies in every direction, and, for all practical purposes, stretches out indefinitely..." (Srinivas and Béteille i Hannerz, 1992:40)

Nettverk er et betegnelse som sier noe om hvordan ulike sfærer og grupper kan henge sammen. Ved å bruke en nettverksmodell har man flere valg. Nettverk kan være bygget opp ulike måter, fra å være nære personlige forbindelser til den flyktige oppmerksomhet som fremmede gir hverandre ved tilfeldige møter. Hannerz bruker nettverksbegrepet i sammenheng med et begrep han kaller for økumene:

"...Referring to the world in its state of relative cohesion as a global ecumene, and concerning myself with its cultural dimensions, I draw some inspiration from Alfred Kroeber's...Lecture...discussing the ecumene of the ancient Greeks. That ecumene, the total inhabited world as the Greeks understood it, was a smaller one, stretching from Gibraltar towards India and a rather uncertainly perceived China" (Hannerz, 1992:37)

Hannerz hevder altså at man kan se på det globale økumene som ett stort nettverk av nettverk. På denne måten gir nettverksbegrepet et godt utgangspunkt for å analysere ulike typer relasjoner på ulike nivå. Disse nettverkene kan ikke sees på hver for seg, men de må sees på som et aggregat, et mønster av parallelle, kryssende eller overlappende forbindelser som til sammen utgjør den totale bebodde verden.

Backpacking er et globalt fenomen, som foregår på ulike måter verden over. I dette kapittelet tar jeg utgangspunkt i hvordan backpacking kan forståes som et nettverk av nettverk, som utgjør backpackernes økumene. Begrepet nettverk er et godt utgangspunkt for en analyse av backpacking fordi det tar for seg relasjoner av ulike symmetri og type, og det er nettopp dette som er viktig i forståelsen av backpackerne. Backpackerne er utsatt for ulike påvirkninger som forsøker å styre deres handlinger.

Jeg tar utgangspunkt i den gruppen backpackere jeg fikk kontakt med da jeg reiste rundt i Nusa Tenggara. Denne gruppen backpackere utgjør på denne måten en liten gruppe av den totale verden av backpackere, og de reiser rundt i et lite geografisk område. Gjennom to ulike faser, 'leaving' og 'staying', vil jeg analysere backpackernes relasjoner i ulike typer nettverk.

Ulike reisetyper

Jeg har tidligere, i innledningen, sagt at backpackerne som jeg reiste med i Nusa Tenggara hovedsakelig er mellom 20 og 50 år og at de kommer fra Sør-Afrika, Europa (særlig Nederland, Tyskland, Skandinavia og Storbritannia), USA, Canada og Australia. De norske backpackerne jeg møtte hadde kjøpt billettene på forhånd hos reisebyrået Kilroy og oppholdet i Indonesia var begrenset til Bali, Java og Lombok. For noen av dem var Bali det eneste stoppet i Indonesia. Dette kan ha sammenheng med at reisebyrået hjemme anbefalte at oppholdet på Bali ble begrenset til 14 dager, fordi reisebyrået mener at dette var nok. Bali er også det stedet som er det mest kjente reisemålet i Indonesia, og derfor ønsker backpackerne å reise innom.

Backpackernes opphold tilhørte hovedsakelig en av følgende tre typer reise: "Indonesia-reise", "Asia-rundt-reise" eller "jorda-rundt-reise". En "Indonesia-reise" innebærer at backpackeren har valgt å reise til noen av Indonesias mange øyer. En "Asia-rundt-reise" som kan innebære at Indonesia er en del av turen og at man reiser til noen av følgende land: India, Nepal, Thailand, Malaysia, Vietnam, Pakistan, Laos, Kambodsja, Kina, Filippinene eller Singapore. En "jorda-rundt-reise" betyr at man har valgt å reise til flere kontinenter. Tiden backpackerne har til rådighet og ønskene for hva de vil oppleve er med på å bestemme hvor de drar. Mange benytter muligheten til å besøke venner og kjente i andre land særlig i løpet av en "jorda-rundt-reise". Jeg vil nå gi eksempler på de ulike reisene.

Sigrid er tjue år gammel og reiser alene. Hun vil reise "Asia-rundt" på ett år. Når Lotte og jeg treffer henne på båten til Gili Trawangan er hun i starten av sin to måneders reise i Indonesia. Hun har allerede reist to måneder i Vietnam. Hun skal videre blant annet til Malaysia, Nepal og India. Hun kommer fra København og før hun dro hjemmefra har hun jobbet både som vasker og pleier på et pleiehjem for å få penger nok til å gjennomføre reisen. Vi deler en bungalow på Gili Trawangan i fire dager før hun bestemmer seg for å reise tilbake til Bali og møte noen hun reiste sammen med i Vietnam. Hun reiser med relativt lite bagasje og foretrekker å kjøpe klær etter hvert som de gamle klærne blir slitt. Hun har akkurat kjøpt seg en ny kjole på Bali, av mønstret bomullsstoff i grønt, rødt og blått, sydd med lappeteknikk. Kjolen viser seg å være lite fargeekte, og hun ser ut som om hun har blitt banket opp. Men det bryr hun seg ikke om, det går jo bort etter at hun har vasket den et par ganger. Sigrid skiller seg ikke vesentlig fra andre backpackere som velger å reise rundt i Asia. Turen hennes er av forholdsvis lang varighet. Hennes lengste stopp blir i India, hvor hun regner med å tilbringe tre måneder. Hovedgrunnen til dette, sier Sigrid, er fordi det er mye å se i India, det tar lang tid å reise rundt, og fordi India strekker seg over et stort geografisk område.

På båten ut til Gili Trawangan treffer vi også Michael som kommer fra London. Michael er på "jorda-rundt-reise. Han bor i bungalowen ved siden av vår i tre dager. Han er på tur til Australia, for å reise og jobbe. Han har reist rundt i Asia i seks måneder og planlegger å være ett år i Australia. Michael skal jobbe et halvt år for å få penger til å kunne reise rundt i Australia og for å finansiere hjemreisen. Når han er ferdig med å jobbe vil han "shoppe" seg hjemover. På turen gjennom Asia til Australia har han fått et godt inntrykk av hva han vil kjøpe når han drar hjem. Michael har også lite bagasje, bare en liten sekk. Han har, i motsetning til Sigrid, tatt med seg de klærne han likte best, fordi han skal bruke dem så mye. Men han klarer seg likevel med en dongeribukse, som ser ganske skitten ut, noen t-skjorter og en genser. Michael hadde egentlig tenkt å reise tidligere, men han brukte opp pengene "i løpet av en weekend hjemme, man skal jo ha det morsomt også".

Bronson kommer fra et lite sted i nærheten av Chicago. Lotte og jeg treffer han på tur ned fra de fargede innsjøene på Flores og slår følge den to timer lange marsjen ned til landsbyen. Han reiser videre allerede dagen etter. Han forteller at han skal reise fire måneder i Indonesia. Han vil gjerne dra til Australia, men har ikke søkt visum. Bronson har funnet flere måter å finansiere reisen på. Før han reiste tok han kontakt med noen butikker, forklarte dem hvor han skulle reise. Han tilbydde seg å skaffe til veie varer som de hadde ønske om og tok opp bestillinger fra dem. Eksempler på dette kunne være at han kjøpte med seg saronger i Indonesia, som både han og butikken ville profittere på. Han skriver også artikler for lokalavisa og holder foredrag om turene sine der han viser slides og bilder. Han tar ca. 50 filmruller á 24 bilder i løpet av en tre måneders tur. Bronson reiser rundt i Indonesia fordi det er billig og fordi det finnes så mange fine severdigheter. Han studerte økonomi, men var ferdig da han dro fra Chicago. Han har reist en del tidligere, blant annet i Hong Kong. Han var også tre dager i Japan, men det ble for dyrt. Fordi han ikke har gjort nødvendige forberedelser, som å søke visum til Australia, blir turen hans en "Indonesia-reise".

Jeg har nå gjort en kort presentasjon av tre backpackere som har valgt forskjellige reiseruter og gjennom dette presentert noen trekk ved backpacking som jeg vil ta opp senere i oppgaven. Nå vil jeg komme inn på to ulike faser 'leaving' og 'staying', som jeg bruker for å beskrive backpackernes aktiviteter.

'Leaving'

- "Leaving or staying?"
- "Staying."
- "Just asking."

Samtaler av denne arten fant sted hele tiden mens jeg reiste rundt i Indonesia. 'Leaving' og 'staying' er en måte å skille aktiviteter på. 'Leaving' dreier seg om å forlate noe, enten noe fast eller noe midlertidig. Det innebærer alltid oppbrudd og søken etter nye erfaringer. Det dreier seg også om mange praktiske gjøremål; bestilling og kjøp av billetter, og planlegge hvordan, når, med hvem og hvorfor man vil reise til et sted eller en attraksjon. Noen av forberedelsene foregår hjemme, før de reiser ut, men de fleste av aktivitetene foregår underveis, mens de reiser.

Når en backpacker er 'staying', er dette en situasjon som omfatter alt som gjøres i forbindelse med opphold på steder underveis. Det er praktiske gjøremål som innebærer å finne et sted å bo og et sted å spise. I tillegg til dette skal turer til stedets attraksjoner planlegges og gjennomføres. En vanlig dag på reise kan inneholde elementer fra begge typer aktiviteter. Jeg har valgt å gjøre et analytisk skille mellom aktiviteter som finner sted innenfor den ene eller den andre tilstanden. I virkeligheten glir disse to tilstandene over i hverandre hele tiden.

En mulig fremgangsmåte når man skal studere backpacking ved hjelp av en nettverksanalogi, er

"...to trace how culture makes its way through networks links of different kinds, often parallel to one another...but also ordered serially, towards the periphery." (Hannerz, 1992:49)

På denne måten kan relasjoner i et nettverk føre til nye typer relasjoner i andre typer nettverk. En slik kjede av nettverk kan føre til at "culture's being renegotiated and reconstructed as well as simply transmitted" (Hannerz, 1992:50). Dette er en måte å fremstille kjeder av forbindelser. For backpackeren starter reisen hjemme, og av den grunn vil jeg ta for meg de nettverkene backpackerne tar del i begynnelsen av en reise. En backpackers vei inn i backpackernes økumene begynner hjemme. For å følge backpackeren på reisen, starter jeg derfor hjemme i Norge i den fasen som jeg kaller 'leaving'. Det finnes ulike måter å bli en del av backpackernes økumene, men jeg velger å begynne med nettverket som jeg har kalt massemedia. Etter dette vil jeg komme inn på to andre nettverk: mottakerne og de andre backpackerne. Disse tre nettverkene eksisterer side ved side, og benyttes i ulike grad av backpackerne.

Massemedia-nettverket: Radioprogrammet "Ut i verden"

Det første nettverket omfatter relasjoner mellom backpackerne og massemedia. Jeg vil bruke et radioprogram som eksempel på hvordan planlegging av en reise foregår. Det dreier seg om utdrag fra to radioprogram i serien 'Ut i verden' som sendes på NRK P2. Jens A. Riisnæs og Sverre Tom Radøy har en tjue minutter lang sending hver lørdag der de svarer på lytternes spørsmål om reiser. De to i studio blir presentert som "reiselivsmedarbeidere" og de deler sine reiseerfaringer med lytterne. Av og til trekker de inn andre kommentatorer som gir lytterne informasjon om tilstanden i de enkelte land til en hver tid. Lytterne kan også komme med tips dersom de har opplevd noe ute i verden som er av interesse for andre, men det dreier seg for det meste om informasjon ut til lytterne. Lytterne gir også tilbakemelding på de tipsene de får gjennom radioprogrammet, ved å skrive inn og fortelle om nytten av programmet for deres reiser. Jens A Riisnæs er kjent som "profesjonell Globetrotter", han bruker sin tid på å reise og lage tv og radioprogram om reising.

Sverre: ...Da har vi lagt bort slike trivielle småting som dette må fortone seg som, for en kar som heter Frode ... Han har nemlig sendt oss et tresiders brev, vi skal ikke ta hele i dag

Jens: Det var det, akkurat ja

Sverre: Dette her er jo artig, for dette dreier seg om en hel type av innsendte brev som vi får som har med den store reisen å gjøre (...)

Sverre: …(leser) "Neste sommer fyller jeg nemlig tjueåtte, og da begynner tiden å gå raskere, jeg er da ferdig med skolegangen og ender da før eller senere i en typisk ni-til-fire jobb, med tre-fire ukers ferie, og hva er det når man skal på lang tur?..."

Sverre: ...(leser) "Jeg har lyst til å se andre ting enn storbyer og typiske turiststeder, blant annet for å spare penger, men noe av det blir det vel også. Valget blir da plutselig mye vanskeligere siden det forutsetter litt kjennskap til landene, noe som jeg ikke har, ennå... Det eneste jeg vet er at når kapitalen er borte, så ønsker jeg å ende opp i USA eller Canada for å besøke kjente..." (Ut i verden, 3.5.97).

Brevet fra Frode er et ganske typisk brev som inneholder spørsmål alle har før de drar ut på langtur. Han representer en av flere typer backpackere, nemlig den førstegangsreisende. Han søker en bestemt type informasjon som omhandler når og hvor det er lurt å reise, hva han skal ta med seg, hvordan han skal oppføre seg. Relasjonene i dette nettverket er i all hovedsak asymmetrisk, det er lytterne som spør mens Jens og Sverre som svarer. Informasjon om reiser og destinasjoner endres stadig, så dette er en god måte å holde seg oppdatert på. Frode har også skrevet ned et par konkrete spørsmål som han vil ha svar på:

Sverre: (leser) "Hva er best: kjøpe en jorden-rundt billett eller en enveis billett til et eller annet sted etterhvert som han reiser?"

Jens: Hvis han skal gjøre den store reisen og virkelig få den skikkelig, så er jo den viktigste ingrediensen friheten. Fordi at hvis det for eksempel er snakk om å spare en tusenlapp eller to eller tre eller fire, så er det jo ikke verre enn at man kan være hjemme et par uker til og jobbe med et eller annet sjauerarbeid og så spare seg opp den der differansen. Jeg synes alltid det er kjekkest å ha frihet, fordi nå er det stort sett overalt billig å kjøpe flybilletter og man sjekker jo opp det på forhånd, man har en følelse av, når man for eksempel er i Singapore og skal kaste seg sørover, så sjekker man opp i Singapore om det er like billige billetter å kjøpe ved neste endeholdeplass, for eksempel Sidney, hvis man da i Singapore har kjøpt en billett til Sidney via Bali for eksempel… (Ut i verden 10.5.97).

Jens kommer her inn på et av de viktigste momentene ved det å være backpacker; nemlig friheten til å velge hvor man skal reise og når man skal reise videre. Det er vanskelig å planlegge en tur på seks måneder i detalj før du drar. Reisebyrået kan være behjelpelig med å anbefale hvor lenge du bør tilbringe på hvert sted, men det er mye annet som kan skje underveis som gjør at du må endre reiseruta. Dette med 'frihet' skal jeg komme tilbake til i kapittel fem. Jens og Sverre kommer ikke bare inn på selve turen, men også oppakningen.

Sverre: Hva er ellers fornuftig innhold i sekken, selv etter flere år med småturer har jeg enda ikke lært, enten er det for mye eller så er det for lite. Klær, skotøy og så videre.

Jens: Vi kjenner jo igjen akkurat den derre der. Jeg hadde med meg telt jeg, på min første verdens omseiling. Allright det, da var man jo ung og sprek og hadde sterke beinmuskler, men det er i praksis ikke noe vits i å slite med. Og heller ikke sånn lett aluminiums kokesett som jeg også hadde med meg. Det var ønske om å være fullstendig sjølberga. Man dro med seg en del, projiserte en del av sine camping og fjellerfaringer positive sådanne, fra egen norske fjellheim, ut på verden. Men det er jo mindre man har med seg, jo bedre er det, og dessuten så er det sånn at det er mange, mange flere av disse tingene som man gjerne vil ha med seg, som er å få selv i nokså bortgjemte strøk av verden i dag, enn bare for en ti-femten år siden (Ut i verden, 10.5.97).

Sverre er den av de to som fremstilles som om han har minst reise-erfaring, det er han som leser lytternes brev og som stiller spørsmål som novisen ofte gjør. De som har mye kunnskap blir ofte sett på som "Guruer". De har nyttig kunnskap som mange trenger og får derfor mange henvendelser. I dette tilfellet spilles det bevisst på at Jens har mye reiseerfaring. Han er den som kommer med gode råd og ikke går av veien for å trekke inn egne erfaringer for å sette rådene inn i en forståelig sammenheng. Tips om hva man slett ikke skal ta med seg er nesten like viktig å få, som hva man skal ta med seg. Disse tipsene er meget viktig for de som ikke har reist før, da det kan være vanskelig å forestille seg hva som er lurt å ta med seg og hva som er absolutt nødvendig.

Sverre: Men så var det overnattingssteder

Jens: Ja, det er ikke noe problem

Sverre: Som for eksempel ungdomsherberger og privat innkvartering. "Bør jeg bruke de gule sidene for hver by eller hvert sted?"

Jens: Gule sider? Det må være en hotellkjede som heter Gule sider, det må være i Kina eller Japan. Nei, altså spøk til side. Det kan jeg ikke skjønne kan hjelpe en på vei. Man bruker da guideboken eller hører på andre man møter på ens vei som kommer fra det stedet man selv skal til. På den måten så får man jo en hyggelig samtale og viktige tips. Eller bare ta ting helt på sparket. For eksempel rundt jernbanestasjoner i alle verdens land så er det jo billige og interessante bo-alternativer… (Ut i verden, 10.5.97).

De fleste bekymringene med hensyn til overnattingsproblemer foregår inne i hodene på folk, men også i dette tilfellet er det viktig å få informasjon om hvordan det fungerer andre steder i verden. Ekspansjonen i overnattingssteder og organiseringen av disse har gjennomgått store endringer de siste årene. Da jeg var på Interrail-tur i Vest-Europa i 1992, var det flere steder bygget ut egne kontorer på jernbanestasjonene der man kunne bestille overnatting. Da jeg fortalte dette til en venninne som hadde vært på Interrail ti år tidligere ble hun overrasket. Da hun reiste måtte man vandre rundt å lete etter overnattingsstedene selv. I dag kommer overnattingsstedene som regel til deg. På busstasjoner, fergeleier og flyplasser står noen som kan hjelpe deg å finne et sted å bo.

Sverre: Hvordan plasserer man verdisakene når man skal ut å se seg omkring?

Jens: På kroppen… penger, pass, visa-kort eller andre typer pengekort eller plastikk kort, og andre typer verdisaker som billetter og sånt noe, som man ikke vil miste uten at man taper en masse penger og får mye bryderi. De skal man ha i en sånn lerretspose under bukselinningen, der er det trygt… (Ut i verden, 10.5.97).

Alle backpackeres store skrekk er å bli robbet eller på andre vis miste verdisakene sine. Men skrekken avtar etter som du reiser. Magebeltet og/eller lerretsposen er et sikkert kjennetegn på en backpacker. Der oppbevares de fleste av verdisakene, men mange har også gjemt bort litt ekstra kapital andre steder. Mot slutten av brevet kommer Frode med et spørsmål om hvordan han skal oppføre seg i de landene han skal reise til. Til dette spørsmålet har de bare noen enkle spilleregler.

Sverre: …En tommelfinger regel er vær alminnelig høflig, og tilbakeholden og ikke for framfusen.

Jens: Det er det viktige, vær litt beskjeden og se hvordan andre gjør det på restauranter og greier (Ut i verden, 10.5.97).

Utdragene fra radioprogrammet viser at relasjonene mellom programlederne og lyttere hovedsakelig er av asymmetrisk art, de går fra programlederne til lytterne. Programlederne har en meget åpen profil og annonserer at ingen reise-spørsmål er for små eller for store. Noen vil ha svar på helt enkle spørsmål som "Hvor tidlig kan vi dra til Middelhavsområdet og det østlige Middelhav?", mens andre skal ut på en reise som krever mer forhåndsinformasjon. Gjennom dette nettverket kan lytterne bli trukket inn i backpackernes økumene. De får informasjon som hjelper dem på vei. Programledernes kunnskap gir lytterne tro på at det er mulig for hvem som helst å reise ut i verden. På denne måten kan et radioprogram være en medvirkende årsak til at en lytter bestemmer seg til å reise på "langtur". Samtidig etablerer slike asymmetriske media-relasjoner i hjemlandet en slags langdistanse relasjoner til andre land. Ved å høre på programmet, får lytterne verdifull kunnskap om å reise, og sjansen for at de reiser ut blir litt større. Sagt på en litt annen måte, lokale asymmetriske relasjoner kan gi grobunn for globale relasjoner av ulik grad og symmetri.

Radioprogrammet er et eksempel på det jeg beskriver som et større nettverk av forskjellige massemedia og deres relasjoner til backpackerne. Det finnes også andre typer reiseprogram på radio og tv. "Lonely Planet Publications" har egne reiseprogram som kjøpes av forskjellige kanaler og sendes med ujevne mellomrom. De skjules gjerne bak navn som "Den ensomme kloden" og "Odyssevs". "Rough Guide", et annet guidebokforlag, produserer også reiseprogram i samarbeid med BBC. I tillegg har mange fjernsynskanaler egne programmer med navn som "När och Fjärran" (TV4) og "Packat och klart" (svensk TV2). "Travel" er en britisk fjernsynskanal som bare sender reiseprogram under slagordet "Travel - TV that takes you there!" Gjennom disse programmene får seerne kjennskap til mange forskjellige typer reiser.

Lonely Planets programmer er de som retter seg direkte mot backpackerne. Programmene tar for seg 38 forskjellige områder⁽⁹⁾ der vi følger programlederen (en jente eller gutt som reiser alene) på reise gjennom landet/byen/området med ryggsekken på ryggen. Programlederen fremstilles som en backpacker som lager en video mens han/hun reiser. "Rough guides" programmer er rettet mot en annen type turister. De har to programledere som reiser sammen og deres varemerke er en stor koffert med "Rough guides" logo på. Koffert er ikke en akseptert måte å bære med seg sine eiendeler når du er backpacker, og derfor taler ikke "Rough guide" programmene til backpackerne på samme måte som "Lonely Planets" programmer gjør det. Det vil ikke si at programmet ikke er beregnet på backpackere, men at det appellerer til en litt annen type backpackere, enn de jeg skriver om i denne oppgaven.

I tillegg til tv og radio finnes det ulike magasiner som er spesielt rettet mot de som vil ut å reise, deriblant; "Res" (svensk), Reis (norsk utgave av Res), "Vagabond" (svensk, norsk og dansk utgave), "Reiser og Ferie - Magasinet for reiselystne" (norsk) og "National Geographic's Traveler" (amerikansk). Alle disse bladene henvender seg til lesere som er opptatt av reiser, men "Vagabond" er nok det bladet som prøver sterkest på å komme i kontakt med backpackerne. De har egne sider der du kan skrive inn og få kontakt med andre backpackere gjennom kontaktannonser. På denne måten kan også disse bladene være del av backpackernes planleggingsfase.

Jeg har nå vist noen eksempler på hva som skjer i møtet mellom backpackere og massemedia-nettverket, eksemplifisert gjennom et radioprogram. Her oppstår en asymmetrisk relasjon som kan føre til andre typer relasjoner i andre nettverk. I tillegg til massemedias innflytelse på backpackernes valg om å reise ut, finnes det også andre typer innflytelse fra andre nettverk. Anna, en canadisk backpacker, sa at hovedårsaken til at hun valgte å reise ut var at mange av hennes venner hadde reist før henne. Gjennom vennene sine hadde Anna hørt mange historier om hva det ville si å reise som backpacker. De viste henne bilder og snakket om hvilke erfaringer de har gjort seg og alt man kan oppleve hvis man reiser jorda rundt. Dette gjorde at Anna visste litt om hva det innebar å reise på denne måten. Slike opplevelser er også viktige når man avgjør om man vil reise ut i verden. Det neste steget på reisen inn i backpackernes økumene er møtet med mottakerne.

Mottakernettverket - et møte mellom de lokale og backpackerne

Da Lotte og jeg ankom Indonesia i slutten av mai var vi meget spente og uerfarne med hensyn til å være backpacker. Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med ei jente som jobbet på Det norske studiesenteret på Bali⁽¹⁰⁾ og spurt henne hvor vi kunne veksle penger og hvor vi skulle overnatte den første natten.

"På flyplassen fikk vi ryggsekkene våre som vi ikke hadde sett på over ett døgn. Etter at vi hadde passert tollerne ble vi møtt av en verbal eksplosjon fra ivrige valutavekslere. De satt bak hver sine små luker og ropte ut sine kurser. Da vi etter det første sjokket gikk mot den ene av dem, ble de andre helt stille. Vi vekslet 200 amerikanske dollar. Fikk rundt 460.000 Rupiah tilbake."

Dette er førsteinntrykket fra vårt møte med Kuta Beach på Bali, Indonesia. Allerede i det vi gikk ut at tollen, stod mottakerne klare. I et offensivt forsøk på å kapre kunder forsøkte fire ulike valutavekslere å få vår oppmerksomhet. Vi var, uten forvarsel, blitt del av et større nettverk, som jeg velger å kalle mottakerne.

"Da vi hadde veksla penger gikk vi ut av flyplassbygningen. Der ble vi nok en gang "overfalt" av noen gutter som kom med tilbud om steder vi kunne bo. Vi gikk til drosjesentralen som hun på Studiesenteret hadde anbefalt. Der betalte vi 10.000 Rupiah (28 kroner) for drosje til området som het "Kuta II". Drosjesjåføren spurte hvor vi kom fra og hvor lenge vi skulle være her. Han hadde selvfølgelig, som de andre , et sted vi kunne bo. Det var i hvert fall dit han kjørte oss. Vi havna i hvert fall ikke på "Suka Beach Inn" stedet vi hadde fått anbefalt før vi reiste. Det kan jo hende at det ligger i samme gate?

Med en forholdsvis defensiv holdning fikk vi veksla penger, praia en drosje og et sted å bo. I løpet av de første timene fikk vi fire tilbud om klokkekjøp for bare "ten dollars" og enda flere tilbud om å kjøpe sigaretter. Vi hadde klokker og var ikke-røykere så vi takket pent nei når vi fikk tilbudene fra selgerne. Verdisakene la vi i en safe på "hotellet". Vi følte ikke at vi hadde gjort noe spesielt for å klare oss."

Alle tanker om at det er vanskelig å klare seg i et fremmed land, ble snudd på hodet. Etter dette møtet ble vi klar over at utfordringen i å reise lå på et annet plan, det dreide seg ikke om å greie å veksle penger, eller finne et sted å bo, men å ta avgjørelsene selv. Relasjonene mellom mottakerne og backpackerne blir på denne måten en forhandling om hva som er det riktige valg. Mottakerne forsøker å få backpackerne til å velge å gjøre som de anbefaler, mens backpackerne tar stilling til om det er det de vil. I begynnelsen av reisen er relasjonene mellom backpackerne og mottakerne relativt uproblematisk. Backpackerne velger å samhandle med mottakerne, på mottakernes premisser. Igjen er relasjonene asymmetrisk, fordi informasjonen bare går den ene veien, fra mottaker til backpacker, slik det også var i eksempelet fra massemedia-nettverket.

Bali tar imot et par millioner turister hvert år, så nettverkene for å ta imot alle typer turister er meget godt utbygd. "Vi kunne like gjerne vært på Sørlandet", sa Lotte. Det ligner nok litt på "Syden" på grunn av charterturistene fra Australia. Bølgene gir mulighet for surfing. Det er relativt tett med folk som soler seg. Stedet har blant annet kjøpesentre, kino, McDonalds, Benetton, Hard Rock Cafe og andre kjente kjeder. Posthus, banker, reisebyrå, drosjer, busser, biler og motorsykler til leie finnes også. Om kvelden kan du gå på klubber der de blant annet spiller australsk musikk. Det som gir sterkest inntrykk er nok likevel alle selgerne, som utgjør en viktig del av mottakernettverket. De selger klokker, leker, aviser, armbånd, solbriller, capser, kalde drikker, transport, massasje, saronger⁽¹¹⁾, selvlysende jo-joer mm. De følger etter deg hvis du ser litt interessert ut, gir deg bedre og bedre priser, men gir opp hvis du går raskt nok unna. Dette evige maset , "the hassle" , er det som gjør det vanskelig å være på Kuta. Enten overser du det, eller du reiser derfra. Vi bestemte oss for å gjøre som "alle andre backpackere", og reiste videre. Vi taklet ikke alle mottakerne som var klare til å hjelpe oss om vi ville ha hjelp eller ikke. Slike mottakerapparat finnes overalt i Indonesia, men med forskjellig intensitet. Det gjør at mange prøver å unngå de mest besøkte stedene, og heller reiser fortest mulig vekk. Vi hadde også vanskelig for å få kontakt med andre backpackere, fordi det var vanskelig å skille dem ut fra den store mengden med turister. Etter et par dagers reise kom vi til Komodo.

De andre backpackerne - et møte på Komodo

På tur til Komodo kom vi i kontakt med de andre backpackerne. De utgjør det jeg vil beskrive som det tredje nettverket. Komodo er en øy og en nasjonalpark. Her finnes de berømte Komododragene "Komodovaran, Varanus komodoensis", som er en krypdyrart i varanfamilien. Det er den største nålevende øgleart, kan bli opptil 3 meter lang og 150 kilo tung og lever av fugl, hjortedyr og villsvin. På reisen fra Mataram, Lombok til fergeleiet på Sape, Sumbawa hadde Lotte og jeg vært de eneste turistene. Først da vi satt oss ned for å vente på ferga til Komodo traff vi andre backpackere. Før vi ankommer øya skriver jeg følgende i dagboka mi.

"Vi sitter på ferga fra Sumbawa til Komodo. I følge ruta skal vi ankomme Komodo klokka 1700. Vi må overnatte to netter på øya fordi ferga ikke går videre før søndag. I morgen får vi altså se dragene. På fergeleiet i Sape møtte vi to svenske gutter, ei nederlandsk jente, to nederlandske gutter og to sør-afrikanske jenter. De skulle også dra med ferga til Komodo for å se på dragene. De fortalte oss at myndighetene har bestemt at dragene skal mates på lørdager, med geit, men vi synes det høres ekkelt ut. Samtidig har vi ikke lyst å bli drageføde. Vi kom frem etter 29 timers reising."

Vi kom i snakk med sju andre backpackere. Samtalene dreide seg om hvor vi kom fra og hva vi forventet å se når vi kom frem. Jeg antok at vi skulle overnatte to netter, fordi det ikke gikk ferge oftere. Det neste steget var ankomsten til øya. Vi sjekket inn og satt oss i nasjonalparkens restaurant for å spise. Der utvekslet vi reiseerfaringer og bakgrunnsinformasjon.

"De svenske guttene, Klas og David, nærmer seg slutten på sin seks måneders "Asia-rundt-reise", som begynte med et tre måneders opphold i India. Den nederlandske jenta, Fenneke, reiser alene og er litt eldre enn oss andre. Hun har arbeidet som sykepleier i Australia og er nå på tur hjem til Nederland. De to nederlandske guttene, Roland og Marcel, har vært på arbeidsoppdrag i Jakarta i tre uker og har nå tre uker ferie. En av dem er student. De to sør- afrikanske jentene, Sam og Louise skal reise "Jorda