Troens Bekjennere
Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet

Øyvind Eggen

Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
Hovedoppgave i sosialantropologi, Våren 1998

0. Forord

Den viktigste drivkraften for arbeidet med denne avhandlingen har vært ønsket om å kunne bidra med noe til de mange menneskene som har et forhold til Lyngen-retningen av læstadianismen. Det gjelder dens tilhengere og sympatisører i lokalsamfunnene, folk med en læstadiansk bakgrunn som de har forlatt, og ikke minst kirken, skoleverket og andre som er nødt til å forholde seg til det læstadianske. For noen av disse er forholdet problematisk, men slik er jo de fleste kjærlighetsforhold. Mange som betrakter bevegelsen fra utsiden, deler nok min fascinasjon, forundring og frustrasjon over læstadianismen. Andre har mer personlige erfaringer av å leve med læstadianismen. Mange opplever erfaringene som gode, men noen av de samme opplevelsene har dessverre etterlatt seg vonde sår hos noen.

Jeg har ingen løsninger eller svar på det som andre må forholde seg til i møtet med læstadianismen. Jeg presenterer bare en liten flik av læstadianismen, og ser det fra et sosialantropologisk perspektiv. Noe vil kanskje provosere, noe kan bli oppfattet som misvisende. Men jeg er sikker på at leseren også vil kunne kjenne igjen mye av det jeg skriver om, og kanskje kan denne avhandlingen fungere som et utgangspunkt for et videre arbeid med å forsøke å forstå hva som skjer, og har skjedd, med den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Kanskje gir avhandlingen noen ideer, et "språk" og et perspektiv som gjør det lettere å forholde seg til noe av det som er vanskelig.

Jeg tror også at deler av analysen vil være av interesse for mennesker andre steder i landet som ikke kjenner bevegelsen. Da tenker jeg særlig på de som hører til, eller på en eller annen måte er berørt av, den læstadianske bevegelsens motstykke i Sør-Norge; de forskjellige tradisjoner og organisasjoner som har videreført, og modifisert, arven etter Hans Nielsen Hauge. For slektskapet mellom læstadianismen og de sørnorske pietistiske vekkelsesbevegelsene er nært, og mye av det som sies i denne avhandlingen, vil også være relevant for mange i Sør-Norge.

Nesten ingen av informantene har bedt om å være anonyme. Likevel har jeg ikke navngitt verken informantene eller de viktigste stedene der jeg har utført feltarbeid. Stedsnavnene som er nevnt, har tilknytning til enkelthendelser, ikke det generelle feltarbeidet. Det skyldes at det jeg skriver, må stå fullt og helt på mitt eget ansvar. Analysen er min, informantene har bare gitt meg informasjon, og de skal slippe å bli identifisert med analyser de kanskje ikke trives med.

Ulempen med anonymiseringen er at jeg ikke får anledning til å rette en takk til alle de personene som har hjulpet meg. Mange har vist en gjestfrihet som jeg nesten ikke har opplevd maken til. Jeg ble virkelig rørt av den omsorgen de viste for den ensomme studenten på feltarbeid. Jeg betrakter mange av dem som gode venner, og selv om denne avhandlingen røper at jeg er skeptisk til mange aspekter av den kristne ideologi og praksis, har jeg uten ett eneste unntak hatt positive opplevelser av å møte dem. Det er tankevekkende at folk som står for en kristendomsforståelse som av mange oppfattes som "trangsynt", "intolerant" og "fordømmende", viser en personlig raushet, åpenhet og omsorg som overgår det meste av det jeg har opplevd i min omgang med mennesker som liker å presentere seg som "åpne" og "tolerante".

Husvertene mine, Åse og Alf Braastad, står i en helt spesiell særstilling. Det finnes ikke maken til husverter. Jeg stortrivdes da jeg bodde der, og satte veldig pris på alle invitasjonene til kaffe og gode samtaler. Særlig trivelig var det å bli invitert til sauna med Alf, med spøk og latter og mange gode historier fra gamle dager.

Størstedelen av teksten i denne avhandlingen ble skrevet på et kaldt loftsværelse i en forstad sør for Paris. Det ga meg både nødvendig arbeidsro og en spennende kontrast til feltarbeidets virkelighet, selv om jeg frøs mer enn jeg noen gang har gjort i Nord-Norge. Jeg har absolutt ingenting å takke den fransk-amerikanske hushaien - unnskyld, husverten - for. Derimot er jeg veldig takknemlig for gode samtaler og opplevelser med franskstudenten Kari Kvia som tok ansvar for min trivsel under skriveoppholdet.

Mor og far har ikke bare vært fantastisk gode til å vise interesse og støtte opp om alt jeg gjør, og gitt meg oppmuntring og tro på det som så håpløst ut. De har også et godt kjennskap til det jeg skriver om, og følger meg i mine egne tankerekker selv om de ikke nødvendigvis er enige. Og de gir konstruktiv kritikk. Slik sett har de ikke bare vært mine beste støttespillere, men også faglige veiledere. Denne oppgaven har de en stor del av æren for, selv om konklusjonene står på min regning.

Veileder Finn Sivert Nielsen var et oppkomme av gode ideer i begynnelsen av skriveprosessen, og ga så mange tips om nyttig litteratur at jeg mistenker ham for å ha installert bibliotekdatabasene Bibsys og Sociofile bak øret. I siste del av skriveprosessen gikk han systematisk, detaljert og kritisk til verks, og ga gode tips om analytiske perspektiver og komposisjonen av oppgaven som bidro til klare forbedringer. Men han tok også tid til detaljer ned til det minste feilplasserte komma. Han har vært den ideelle veileder for meg - og er dessuten en særdeles hyggelig person. Det samme gjelder Olaf Smedal, som var veileder da jeg arbeidet med prosjektbeskrivelsen, men som flyttet til ny jobb i Bergen før jeg dro på feltarbeid.

I løpet av to og et halvt års studier har jeg blitt kjent med en masse flotte mennesker som jeg har studert sammen med. At nesten alle mine medstudenter har vært jenter, er heller ikke et minus... Det har vært så trivelig at jeg ofte har vært nødt til å holde meg hjemme for i det hele tatt å få gjort noe "nyttig", for på lesesalen ble det for mange lange pauser. Jeg har hatt list til å ble enda bedre kjent med alle medstudentene, også utenfor studiesituasjonen. Men det har blitt alt for lite tid med dem, og derfor er det trist å forlate lesesalen. Så lenge jeg ikke kan nevne alle, er det egentlig dumt å nevne noen. Men jeg kommer likevel ikke forbi å trekke fram Ellinor Angell Thomassen, Kari Helene Partapuoli, Marcella Douglas, Mayvi Johansen og Torill Iversen. Takk for laget!

Arbeidet med oppgaven er utført i stadig tilbakevendende tanker om to av mine beste studiekamerater, Snorre Sanner og Ingrid Neerland Walseth. Begge ble på en meningsløs måte revet vekk mens de selv nærmet seg slutten på sine høyere studier, Snorre brått og brutalt av snøras, Ingrid like brutalt av kreft. Nå er tanken på dem preget av sorg, men også mange gode minner som var til glede i min ensomme tilværelse som feltarbeider. Takk. Jeg vil ta dere med meg videre i mitt liv. Og det gjelder også alle dere andre som er nevnt her, inkludert informantene som ikke er navngitt. Selv om det kanskje er noen av dere jeg aldri treffer igjen, vil jeg huske dere og ta dere med som positive referanser i mitt eget liv.

Tromsø, november 1997

Øyvind Eggen

0.1.1 Et lynkurs i akademisk språkbruk

En sosialantropologisk avhandling kan virke forvirrende for lesere som ikke kjenner de ord og begreper som brukes. Noen ord kan være ukjente, andre brukes i en annen betydning enn slik det forstås i dagligtale - og da er det viktig å ikke misforstå. Noen ord kan ha en negativ klang slik det brukes i dagligtale (for eksempel "fundamentalisme"), men betyr noe annet i denne avhandlingen. Les derfor nøye første gang du kommer over et ord som du stusser på. Vanligvis er ordet forklart første gang det nevnes. Noen ord brukes bare i en av ordets mange betydninger. "Religion" kan være så mangt, men i denne avhandlingen forstår jeg det som et sosialt fenomen, altså noe som har med mellommenneskelige forhold å gjøre. Da er det ikke avgjørende om en religiøs bevegelse har Sannheten eller ikke, og det har jeg heller ikke tatt stilling til.

For å forklare hvor jeg har hentet sitater, fakta eller perspektiver fra, står litteraturhenvisninger i en parantes. Der står bare etternavnet til forfatteren og årstallet for utgivelsen. De andre detaljene finner du i litteraturlista bakerst.

Her er noen grovt forenklede - og derfor ikke helt presise - forklaringer på enkelte ord:

1. Troens bekjennere

Salmesangen duver som dønninger mellom veggene i det gamle bedehuset i Skibotn; sakte, sakte, dvelende i hver bevegelse, men stadig skiftende i toneleie, lydstyrke og tempo, med enkelte overraskende høye topper og skingrende dissonanser. Noen enkeltstemmer skiller seg ut: Solide mannsrøster bærer melodien, skingrende gamle kvinnestemmer overdøver de andre i perioder, andre ganger synger hele menigheten ut av full hals.

Slik har sangen fylt dette bedehuset i mer enn hundre år. Salmen er enda eldre. Landstads kirkesalmebog ble godkjent ved Kongelig resolusjon av 1869. Ikke en tøddel er endret. Men boka er like aktuell i dag, og da er det ingen grunn til å modernisere verken tekst eller melodi. Riktignok sies det at salmene ble sunget enda en tanke langsommere for femti år siden. Jeg får nesten pustebevær bare ved tanken.

Men hvem har hastverk? Salmens hensikt ligger i meningsinnholdet, og fremførelsen skal gi rom for ettertanke. Derfor må den være langsom.

Menigheten dveler ved hver stavelse, og holder ekstra lenge på de viktigste ordene selv om melodien strengt tatt ikke tillater det. Noter og tegn på papiret er underordnet. Det er følelsene, og innholdet i salmen, som bestemmer når tone og volum går opp og ned. Ikke alle synger like rent, men "rent" og "presist" er krav som Verdens folk setter høyt. For troens bekjennere gjelder det ene viktige; Ordet.

Bedehuset er fylt til trengsel av mange hundre mennesker. Moderne elektronikk sørger for at kristne kan følge med i sangen også fra to andre lokaler i bygda. Skibotns innbyggertall er flerdoblet for anledningen. Ute er novembervinden bitende kald, her inne er det varmt, tett og godt i fellesskapet av troens bekjennere. De fleste kjenner hverandre, mange er i familie. Alle har det felles at de er født og vokst opp i familier som følger den læstadianske tradisjon. De har vært på stevne mange ganger før.

Alle, unntatt jeg. Jeg er alene som fremmed, og det merkes. Folk ser mot vennlig og nysgjerrig mot meg, uten snev av motvilje. En av de nærmeste låner meg salmebok, blar fram til rett side og peker med fingeren på det rette salmeverset.

En mann i dress og slips trer fram for forsamlingen. Han leser en bønn, hentet fra salmeboka. Så kommer trosbekjennelsen: Jeg tror paa Gud Fader, Almægtigste, Himmelen og Jordens Skaber. Jeg tror paa Jesus Kristus...Det er den samme kristne bekjennelsen som leses høyt av deltakerne i gudstjenester verden over, til alle tider. Men her leser mannen alene. Ingen i forsamlingen deltar, men gir bare taust sin tilslutning. I den læstadianske tradisjon er det ikke naturlig å "rope på gatehjørnene" om sin tro, har jeg blitt forklart. Etter bekjennelsen leses Fadervår, like taust, men nå ser jeg iallfall noen som beveger leppene såvidt i takt med bønnen. Andre ser ut til å være andektig konsentrert.

Vi blar fram til neste salme, nummer 382:

Predikanten viser seg igjen bak prekestolen.

"Kjære kristne", begynner han og hilser "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Aands navn". Han tier litt, fortsetter; " - ja, vi hadde lyst å begynne denne stund i den treenige Guds navn. For hvis man skal betrakte sitt eget, sin egen person, er det ikke godt å gå opp mot denne prekestol, for denne arme synder. Og denne dyrebare sak vi er samlet om, det hellige, rene Guds Ord - da må man spørre hvorledes kan man forvalte dette ord? Derfor er det så vanskelig å betrede denne stol. Men hva skal man gjøre?"

Den gamle mannen snakker langsomt, nølende. Han har ingen takknemlig oppgave, og gleder seg ikke. Tvert imot; motviljen står skrevet med store bokstaver utenpå ham. Budskapet han forsøker å formidle, er dette: jeg er bare en enkel, enfoldig kristen, og synes ikke jeg har noe på prekestolen å gjøre. Jeg valgte ikke oppgaven selv, men er kalt av menigheten.

Det blir mange pauser. Han finner ikke ordene, forsøker å skape en sammenheng. Setningene henger ikke helt sammen, iallfall ikke grammatikalsk. De fleste begynner som en bisetning, med "at...", "ja,..." eller "og...", men hører ikke sammen med den forrige. De hører sammen, likevel. De følger en helt spesiell komposisjon særpreget for den læstadianske prediken, som gir ordene sammenheng.

Hver eneste setning gjentas av den samiske tolken, som monotont messer fram oversettelsen for et titalls koftekledde deltakere: De er i et lite mindretall, sannsynligvis fra Kautokeino. Selv om mange av de andre deltakerne også har samisk bakgrunn, er de forsiktige med å markere det gjennom klesdrakt og språk. Det er lenge siden læstadianismen kunne regnes for en "samisk" bevegelse, og mange steder i Nord-Troms har læstadianismen aldri vært utpreget samisk. Tolkning til samisk er en sjelden begivenhet forbeholdt store anledninger, som dette høststevnet.

Hvert av predikantens ord hales fram fra dypet - ikke fra et manus eller fra hodet, men fra dypet av tradisjonen, fra minner om tidligere predikanter han selv har hørt. Ordene er kommet inn i blodet helt siden han som guttunge lekte mellom benkeradene og prøvde ut grensene for møtebråk helt til sterke armer hentet ham tilbake til mammas store fang og puttet sukkertøy i munnen hans. Ordene som sies i dag, er de samme som ble sagt den gang. Den nordnorske dialekten er ispedd gamle ord og vendinger som forlengst er gått ut av dagligtale, og sterkt farget av det tidligere danske skriftspråket.

For det er ikke nytenking og spenstige nye formuleringer som er utfordringen for en predikant i Den luthersk-læstadianske menighet i 90-årene. Kanskje var det slik i 1890-årene, men ikke nå. Predikantens eneste oppgave er å formane menigheten til å holde fast ved den gamle, gode kristendom, den rette lære som ikke trenger modernisering. Han signaliserer da også med all mulig tydelighet at han ikke har tenkt å si ett eneste ord som ikke er sagt fra denne prekestolen tidligere. Både han og tilhørerne har i friskt minne erfaringer fra de fryktelige konsekvensene og den store smerten som fulgte av at andre predikanter gjorde nettopp det noen år tidligere.

Predikanten trenger tid før han er ferdig med å markere sin ydmykhet og utilstrekkelighet når det gjelder å formidle Guds ord, og hans egen motvilje mot den oppgaven han er pålagt. Det høres ut som om han aktivt går inn for å diskvalifisere seg til jobben. Men det er kjente ord for forsamlingen. Ydmykhet er en av de viktigste egenskapene en predikant kan ha, mens prestene og denne verdens folk preges av hovmod. "Mitt ønske har alltid vært, siden jeg ble satt til å være forsamlingsoverhode, at Gud måtte bøye meg til lydighet. Men man bærer nå på dette sitt eget bedervede kjød", sier predikanten.

"Man" og "vi" er de personlige pronomen som brukes. Sjelden "jeg" og nesten aldri "du". Det blir for personlig, direkte. Dette viser at iallfall noen ord er endret siden 1890; de gamle predikantene var kjent for å være personlige, direkte, rett på sak. Fra meg til deg.

"For vi er bare muld", sier predikanten. Det handler fortsatt om det bedervede kjød, men nå snakker han om oss alle. Muld er stikkordet som gir ham en anledning til å reflektere litt over begravelsesritualet: Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå. Han trekker linjer fra begravelsen til oppstandelsen; "og engang skal vi oppstå av muld. Derfor var det godt om vi kunne samstemme med denne hellige hjord: Jeg vet at min gjenløser lever. Og derfor var det godt om vi kunne vite at vi skal stå opp til det evige liv, om vi holder fast ved troen. Denne verden som vi lever i, og som vi kan betrakte med våre legemlige øyne og høre med våre ører, det er en verden i forfall. Og det er å vite, vi vet at den som styrer er den som kalles Verdens fyrste, Djevelen og Satan. Og som forfører hjorden. Ja, også de utvalgte kunne han forføre".

Jeg støkker litt; "også de utvalgte kunne han forføre". Den lille setningen sies nesten i forbifarten, men rommer - hvis jeg har forstått det rett - enormt mye smerte. "De utvalgte" som ble forført, er de tidligere nærmeste venner, søsken og søskenbarn, naboer, til og med ektefeller som har havnet "hos de andre" etter splittelsen som rystet menigheten i 1992. Det var en sosial katastrofe av dimensjoner for de det gjelder, den splittet familier og nære venner så dypt at de så å si ikke snakket med hverandre på lang tid. Fremdeles snakker de helst ikke sammen om det som for begge parter er det ene viktige: Guds ord.

"De andre" er nesten like mange, og minst like fromme, men møtes ikke før neste helg, samme tid samme sted, for å synge de samme gamle salmene og høre den samme forkynnelsen - nesten. For de er liberale, forført av falske lærere. På tross av savnet unngår man helst å snakke om dem, og nevner sjelden splittelsen. Få forstår hva som egentlig skjedde. Men en del av forklaringen er at en annen predikant dristet seg til å komme med sine egne tanker fra denne prekestolen, i stedet for å gjenfortelle det han hadde lært av predikanter før ham. Av egen fornuft og eget bedervede kjød kommer lite godt, og det er ingen fare for at den predikanten som er her i dag, forsøker seg på noe lignende. Han prediker videre:

" - for vi er syndere. Ja, disse ord må jeg først og fremst si til mitt eget hjerte. Derfor måtte vi ikke glemme salmedikteren, som gir oss disse ord" - han sier ikke hva slags salme, hva slags ord - "ja, det er nødvendig å akte på Guds ord om vi også har fått den nåde å lære Guds ord, ved dette evangeliets ord. Måtte vi ikke være så tøvat at vi sier at vi ikke har behov for dette Ordet. Nei, så måtte ikke skje. For vi er arme syndere" - han tar en pause - "om vi kunne være fredens barn - derfor hører vi Jesu ord: Salige er de fredsommelige, for de skal arve jorden. Ved disse ord opprettholder Gud denne verden, som ligger i det onde. I denne verden må vi arme mennesker bo. Om vi kan forsake Djevelen, og med håp få vandre, den korte tid som er igjen".

Han stopper opp en stund, finner ikke ord. Begynner igjen, nølende: "Ja, vi vet ikke... vi har kommet i en sådan tid, som er så vanskelig for kristenheten. Når man trer på denne stol, må man ønske at Gud gi at det måtte bli med ydmykhet".

"Derfor må vi minne om hva Peter sier i sine brev, at alle tings ende er kommet nær. Men i sin nød og fattigdom må man også gripe til et Guds ords sted. Og som sagt er det alvorlige ord, og en lek stakkar har ikke så mye å vise til, men det var godt om Guds ord kunne ydmyke oss, om vi også måtte minnes det som Peter sier. Om hele verden måtte se og undre seg over, og si at Guds barn, det er ydmyke mennesker. Man må ikke klatre så høyt at man faller og brekker nakken. Slik er det med Guds ord, når mennesket tenker med hodet og leser Guds ord med fornuften" - også dette er et utspill mot "våre tidligere venner", som skal møtes neste helg - "for troen er ikke våres egen, men en Guds nådegave ved Den Hellige Ånd...

Ja, vi er svake, synden trykker oss, denne syndesykdom som er så skadelig for sjelen...", ny pause - "at vi måtte leve som Guds barn, den stund som er igjen, og dagens ende er nær.

Og at vi måtte møtes i forsamlingen. Jeg har dette fra Erik Johnsen" - Johnsen er tidligere predikant og Lyngen-læstadianismens grunnlegger - "Jeg minnes også selv Erik Johnsen. Han sa at menneskene var blitt så sløve at de ikke orker å gå en kilometer for å gå i forsamling. Det opplever vi også i dag. Holder vi på å bli mett av Guds ord? Det måtte ikke skje så. For tiden er farlig, vi måtte ikke sløves, men lenges etter Guds ord, at vi måtte oppleve salighet. For denne verden skal forgå. Derfor måtte vi ikke glede oss ved denne verden, men ved Guds ord. Det synes så ofte at man mister motet, at det våpenet man skulle stride med, faller til jorden. Dette våpen, dette Guds ord, sverdet som har to skarpe egg; loven og evangeliet..."

Predikanten er blitt varm. Det går lettere nå. Han leter ikke lenger etter formuleringene, setningene kommer på løpende bånd. Nå er han på vei inn i et ganske dristig teologisk resonnement. Han har et nytestamente fra 1727. Der står det om Johannes døperen at selv den som er "mindre i himmelriket" er større enn Johannes. I nyere oversettelser står det "den minste i himmelriket" (Matteus 11,11). "Men det spørs om ikke den eldste oversetter har lest rett. Det står skrevet om Jesus at hans skikkelse var ikke etter menneskenes behag. Johannes var bare forløperen til den mindre, som er Jesus".

Poenget hans er altså at ikke hvem som helst - "selv den minste i Himmelriket" - men bare Jesus, er større enn Johannes. Døperen Johannes var Jesu forløper og er kjent som refseren, som brukte tordentaler for at folk skulle vende om. Han var den "ropende røst i ødemarken". Det er den samme betegnelsen som Lars Levi Læstadius brukte om seg selv. Og Johannes døperen er spesielt aktuell i dag, like før Jesu gjenkomst. "Nå kan man spørre, i vår tid; hvor mye blir synderen refset? Er kraften gått ut av omvendelsens prediken?" spør predikanten.

Folk går inn og ut av det store bedehuset hele tiden mens predikanten taler. De brøyter seg vei mellom benkeradene mens de stopper opp og håndhilser på kjentfolk med den gamle hilsenen "Guds fred". Ute tar de en røyk eller en prat. Det betyr ikke at de ikke er interessert i Ordet, for de kommer snart tilbake, inn i varmen. Det er mest menn, og de mange ungdommene, som er rastløse. Kvinnene sitter igjen i benkeradene og holder kontroll med småbarn som konkurrerer om oppmerksomhet og sukkertøy. Store, kraftige kvinner sitter på sin egen tyngde av 90 kilo moderlig autoritet og omsorg for mange barn. Hvilket vakkert syn! De fleste har dekket til hodet med et sort eller grått skaut. De samiske kvinnene i kofte er friske fargepletter i forsamlingen av sorte, grå og brune kåper, skaut og dressjakker. De er fremmede, eksotiske fugler i et grått landskap, kortvokste så de knapt rekker til brystet på mennene, men hodeplagget viser hvor de sitter.

Gamle, ranke kvinner har allerede sett sine barnebarn bli voksne, nå sitter de lett foroverbøyd med hendene i fanget. De kan ta det rolig nå. De har opplevd det meste, og overlevd. Kamp med og mot naturen og banken, sykdom, krig, evakuering, gjenoppbygging og etterkrigstidens modernisering som på noen måter kan ha vært like vanskelig som alle de andre forandringene. Verden og hverdagen er snudd opp-ned mange ganger gjennom et langt liv. Nesten alt som var, er borte. Nå gjenstår kanskje bare spørsmålet; vil verdens rikeste stat låne meg et rom når jeg ikke lenger orker bo alene i det kalde huset oppe i dalen?

Men en ting er som før, og her inne i bedehuset slapper de gamle av i tryggheten av å oppleve det eneste som ikke har forandret seg gjennom en langt liv: forsamlingen, Gudsordet, salmene, og nesten hele kristenheten samlet på ett sted. Kan vi ha det bedre?

Gleden og tryggheten er ledsaget av det dypeste alvor. For mens kampen mot naturkreftene er blitt enklere, er kampen mot åndskreftene den samme, kanskje hardere enn noen gang. Satan bruker alle knep for å ødelegge kristenheten, og hans listige angrep må avsløres og stanses. Han er mer desperat enn noen gang, nå like før Jesu gjenkomst. Og han lykkes i å lede stadig flere bort fra troen.

Halvannen time er gått, og predikanten nærmer seg avslutningen. "Men jeg vet ikke, tiden går og jeg når ingen steder med dette. Men jeg hadde nå bare lyst til å si dette, siden jeg ikke er mektig til å utlegge dette viktige skriftstedet... All ære være Herrens moder, at hun hørte på sin sønn og gjemte hans ord i sitt hjerte. Derfor må også vi arbeide for eders saliggjørelse med frykt og iver, for vi vet at de siste dager er kommet. Ja, det er en behagelig tid så lenge Guds ord taler til oss, så lenge omvendelsens prediken høres. Jeg har ikke makt til å tale om alle synder, for de er det nok av i verden..."

Det blir litt bevegelse i forsamlingen etter at predikanten nå har signalisert at han er på vei til å avslutte. Men det er lettere sagt enn gjort. Han famler etter en god avslutning. Minst et kvarter går med før han endelig kommer fram til et utdrag fra Peters brev, om at det i de siste dager skal kommer falske profeter som forkynner hva de lyster. De skal spørre: hvor blir det av forjettelsens land? "Men Herren forhaler ikke tiden forgjeves, han har langmodighet idet han ikke vil at noen skal fortapes. Men Herren skal komme som en tyv om natten, og elementene og jorden skal gå i oppløsning. Og menigheten skal forfremmes etter at alt er oppløst. Og med disse ord så ville vi nå avslutte denne vår tale. Vi ville håpe og tro at denne Peters brev får stor betydning for oss. For Herren skal komme igjen for å dømme levende og døde. Gud give at vi måtte være med ham".

Predikanten og hans tolk går ned fra talerstolen, og vi synger igjen:

2. Innledning

Forsamlingen som er beskrevet i forrige kapittel, fant sted da jeg var omtrent halvveis gjennom et fire måneders feltarbeid i Den luthersk-læstadianske menighet, vanligvis kalt Lyngen-læstadianerne eller Lyngen-retningen. Forsamlingen samler i en tett knute mange av de trådene som jeg har forsøkt å nøste ut i denne avhandlingen. Jeg har tatt tak i denne knuten, røsket litt i noen av de forskjellige trådene og lagt dem utover slik at enkelte av dem blir litt lettere å få øye på. Jeg verken kan, vil eller tør gå lenger enn det. Av respekt for menneskene som lever i tett kontakt med menigheten, må jeg presisere at en sosialantropologisk analyse som denne har viktige begrensninger, og jeg vil være forsiktig med å hevde at jeg "forstår" læstadianismen i Nord-Troms.

For det første formidler jeg bare en liten flik av et stort og komplisert emne, begrenset til enkelte sosiale aspekter av læstadianismen. Det betyr at jeg forsøker å fortelle litt om hvordan folk forholder seg til hverandre i menigheten, og foreslår noen forklaringer på hvorfor de gjør det. Dermed nedtoner jeg det som de selv oppfatter som viktigst, nemlig forholdet til Bibelens Gud og den rette lære.

For det andre er avhandlingen uunngåelig preget av mitt eget utgangspunkt. Jeg har valgt ut den informasjonen som jeg synes er interessant, og lagt det inn i mine egne fortolkningsrammer, begge deler er preget av mine egne meninger og interesser, som jeg har forsøkt å redegjøre for senere i dette kapitlet. Jeg tror ikke det er mulig å levere en "nøytral" etnografi og analyse. Iallfall ikke om Den luthersk-læstadianske menighet, for ingen som har kontakt med menigheten, er likegyldige. Heller ikke jeg. Mitt forhold til Den luthersk-læstadianske menighet er en blanding av respekt og frustrasjon. Jeg har lært mye om det positive i bevegelsen, jeg har blitt glad i mange mennesker, og jeg forundres og fascineres av deres forsøk på å holde fast ved den gamle, gode kristendom, ned til minste språklige detalj. Men jeg fortviler også over det jeg oppfatter som konservativisme, trangsynthet og intoleranse. Det har preget avhandlingen.

Læstadianismen er den største, sterkeste og mest seiglivede folkebevegelsen Nordkalotten har sett. Selv arbeiderbevegelsen og etniske mobiliseringer blir bare korte blaff i sammenligning. I 150 år har den læstadianske tro vært en drivkraft for religiøs, politisk og etnisk mobilisering i de lokalsamfunnene der den har fått gjennomslag. Bevegelsen har også, i motsetning til andre ideologiske bevegelser i Nord-Norge, beholdt mye av sin egenart og drivkraft mens samfunnet i samme periode har gått gjennom enorme endringer. Det på tross av at den helt fra første dag har blitt aktivt motarbeidet av maktas representanter. Eller kanskje nettopp derfor; for gjennom læstadianismen fikk folk et symbolsystem og en sosial organisering som gjorde det mulig å artikulere og mobilisere motstand mot storsamfunnet - i denne avhandlingen betyr det statens, kirkens og andres forsøk på å påtvinge endringer av lokalsamfunnet utenfra. Helt siden bevegelsen oppstod i 1840-årene har den gitt selvtillit og skapt et lokalt selvbilde for lokalsamfunnene, og gitt enkeltmennesket et forhold til Vårherre og Frelseren preget av nærhet og trygghet - på sitt beste. På sitt verste har læstadianismen skapt konflikter, sorg og bitterhet, ødelagt noe av det beste i lokalsamfunn og enkeltmennesker, og resultert i personlige og sosiale tragedier, før i tiden og i dag.

Når læstadianismen ikke på langt nær har fått fortjent oppmerksomhet i samfunns- og kirkehistorien, skyldes det kanskje at det er vanskelig å påvise strukturelle endringer som følge av bevegelsen. Men i små lokalsamfunn medførte bevegelsen dramatiske endringer i den sosiale struktur, altså hvordan menneskene organiserer og regulerer samhandling. Vekkelsene skapte flere nye lokale statuser⁽¹⁾ (kapittel 6.1) og klart definerte dikotomier mellom kristne og vantro, mens etniske grenser etter alt å dømme fikk redusert relevans (Svebak 1983). Innenfor fellesskapet av de kristne hadde læstadianismen så sterk og avgjørende betydning at det ennå i dag er store forskjeller i den sosiale struktur innenfor og utenfor menigheten, på tross av at de to gruppene eller kategoriene stort sett har vært i berøring med de samme sosiale, materielle og ideologiske påvirkningsfaktorer.

Den luthersk-læstadianske menighet, som denne avhandlingen dreier seg om, er den største læstadianske retningen på norsk side. I de områdene der det finnes lokale menigheter, det vil si i Nord-Troms samt en rekke lokalsamfunn i Troms og Finnmark, er menigheten den viktigste og vanligvis den eneste religiøse tradisjon som er representert, og har et nært, men ofte konfliktfylt samarbeid med Den norske kirke.

Menigheten er fundamentalistisk, forstått som en ideologi bygget på overbevisningen om at en hellig overlevering - Bibelen - er kilde til den ene viktige sannhet, og alene kan tilby svar eller tilstrekkelig veiledning i livets viktige spørsmål. Medlemmene vil ikke selv bruke betegnelsen "fundamentalisme" fordi det gir negative assosiasjoner til det som kalles "muslimsk fundamentalisme". De omtaler seg som konservative, og den betegnelsen er iallfall dekkende: Selv om de på mange måter lever en moderne livsstil, er språk- og symbolbruk, og viktige aspekter av den religiøse ideologi og praksis så å si uendret i dette århundret.

Etter en dyptgripende splittelse i 1992 er menigheten nå delt i to organisasjoner som begge omtales med det samme navnet, Den luthersk-læstadianske menighet, med tilnavnet de liberale og fundamentalistene. Rent bortsett fra forhold som er relatert til splittelsen, er de to organisasjonene nesten identiske. Jeg har utført feltarbeid i begge fraksjonene, og ser ingen vesentlige forskjeller som gjør det nødvendig å skille mellom dem i den generelle etnografiske beskrivelsen. Informanter i begge fraksjonene støtter meg i den vurderingen. Etnografien er altså ikke bare i "etnografisk presens", som er vanlig i antropologisk litteratur, men en slags "etnografisk enhet" i beskrivelsen av to selvstendige sosiale og religiøse systemer. I siste kapittel blir splittelsen omtalt og analysert eksplisitt.

2.1.1 Teoretiske utfordringer

Studiet av et religiøst system i Norge fører med seg mange utfordringer. Et første problem er at få antropologer har utført slikt arbeid tidligere. Det meste av antropologisk forskning om religion er utført med referanse til tradisjonelle, ikke-vestlige samfunn og ofte skriftløse religioner. Her finnes det en overveldende mengde litteratur. Men når antropologer forsker i egen kultur, flyttes ofte studiet av religion langt ned på prioriteringslisten. Kanskje betrakter mange forskere religion som en slags rester av gamle forestillinger og derfor ikke så relevant for studiet av moderne samfunn. Men religion utgjør en viktig del av den sosiale virkeligheten for mange mennesker også i vestlige, moderne samfunn, og lokale varianter av de store verdensreligionene er ofte tett knyttet sammen med politiske og andre sosiale forhold.

Det er all grunn til å forstå religion som et høyst moderne fenomen. Det gjelder også religiøse forestillinger som ofte oppfattes som "gammeldagse", slik som læstadianismen. Morton Klass (1995) sorterer religiøsiteten slik den kommer til uttrykk i den moderne verden i tre kategorier; "den vitenskapsorienterte tilnærming" (scientistic way, det læstadianere kaller fornuftens vei), "fundamentalisme" og "post-rasjonalisme". De to førstnevnte har det til felles (!) at de mener at det finnes helt bestemte kilder til "sannheten" om den verden menneskene lever i; henholdsvis den rasjonelle vitenskapen eller den hellige tekst. Til forskjell vil post-rasjonalistene hevde at verken vitenskapen eller noen "hellig tekst" kan gi oss den ene og fulle sannhet, men at både vitenskapen og gjerne alle hellige tekster inneholder noe sannhet. Dette er en inndeling jeg finner fruktbar, og jeg presiserer (som Klass gjør) at alle tre kategoriene bør forstås som moderne (og postmoderne) fenomener. "Modernisering" betyr i denne avhandlingen en lang rekke utviklingsprosesser som er omtalt når de behandles eksplisitt i analysen; blant annet alfabetisering, demokratisering, et økende skille mellom den private og offentlige sfære, sekularisering, en generell sosial og økonomisk utvikling, økt mobilitet, økt åpenhet for pluralisme, og globalisering⁽²⁾.

Mens mange forskere (som Berger 1993) har forstått "moderne" religiøsitet som noe i retning av post-rasjonalisme, tyder religiøse bevegelser i blant annet USA, Øst-Asia (for eksempel Japan og Sør-Korea), deler av Midtøsten (for eksempel Israel) og de største byene i Norge på at religiøs fundamentalisme er et ytterst moderne fenomen som oppstår parallelt med, eller i kjølvannet av, moderniseringsprosesser. Blant disse bevegelsene finnes både relativt nye forestillinger, sterkt omtolkede versjoner av den eksisterende religiøse tradisjon, og tilsynelatende uendrede tradisjoner, som læstadianismen. Også sistnevnte må forstås som et moderne fenomen. For selv om læstadianismen på mange måter framstår som førmoderne og ikke uten videre kan sammenlignes med de nyere religiøse uttrykk, vil avhandlingen vil vise at bevegelsen har vært i stadig utvikling og viser dynamikk også i 1990-årene. Disse endringene er nært relatert til viktige moderniseringsprosesser som har pågått helt siden vekkelsesbevegelsen oppstod i 1840-årene, og som er beskrevet senere. Læstadianismen kan oppfattes både som "stivnede" rester av en førmoderne kristendomsform, og som ett sett av religiøse uttrykk utviklet av og for moderne mennesker. For å forstå denne dobbeltheten må vi skille mellom forskjellige "nivåer" av religion⁽³⁾. I denne avhandlingen legger jeg vekt på det religiøse symbolsystemet, som består av "ethvert objekt, handling, hendelse, kvalitet eller relasjon som tjener som formidlere av mening" (Geertz 1973). Slik forstått kan for eksempel det kristne symbolsystemet bestå av både Bibelen, kirken, kirkehistorien, presten, gudstjenesten og kanskje Ten Sing eller en kristen bestemor. Det er imidlertid viktig å skille mellom selve symbolsystemet og den mening som uttrykkes gjennom dette, selv om disse to nivåene ofte oppfattes som synonymt av symbolsystemets "eiere". Men det samme symbolsystemet kan brukes til å uttrykke helt forskjellige meningsinnhold. Kristendommen er i så måte et godt eksempel; det er ingen tvil om at kristendommen oppfattes svært forskjellig av forskjellige mennesker, selv om de holder fast ved de samme formuleringer av sin teologi og kanskje derfor tror at de tror det samme.

I denne avhandlingen har jeg lagt vekt på to elementer av symbolsystemet som er relevant for læstadianismen: En tekst og et rituale. Teksten er læregrunnlaget, det vil si Bibelen med de tilhørende tolkninger som regnes for å være den rette lære. Ritualet er forsamlingen, som er den vanlige møteformen. Naturligvis er det mye annet som også kan sies å være en del av det religiøse symbolsystemet ved at det bidrar til å formidle mening, for eksempel tradisjonen og historieformidlingen, normene for læstadiansk livsførsel, en del aspekter av forholdet mellom menigheten og samfunnet, og mye mer. Når jeg legger vekt på teksten og ritualet, er det blant annet fordi denne delen av symbolsystemet har vært så å si uendret, nesten ned til minste detalj, i det meste av dette århundret. Men jeg forsøker å vise at den mening som uttrykkes gjennom symbolsystemet sannsynligvis er dramatisk endret på måter som innebærer at enkeltmenneskets opplevelse av å være kristen i dag, er noe helt annet enn for hundre år siden.

Den luthersk-læstadianske menighet har nemlig gjennomgått endringer som grovt forenklet kan oppsummeres i overgangen fra en radikal og dynamisk bevegelse til en konservativ og statisk institusjon, fra ekstatiske til ritualistiske religiøse uttrykksformer, fra frihet til kontroll, og fra egalitet (likhet) til hierarki. Alt sammen mens de viktigste delene av symbolsystemet har vært noenlunde uforandret. Noen av disse endringene skyldes nok nettopp at symbolsystemet ikke har endret seg. For når symbolsystemet ikke endret seg, ble det som var radikalt nytt, forstått som gammeldags og konservativt. Forsamlingen som bare var en møteform, ble til et rituale når den ble repetert mange nok ganger. Vekkelsesbevegelsen som skilte seg fra kirken ved at den fokuserte på det "indre", det åndelige, ble så opptatt av å bevare det "ytre" uendret at de delvis glemte det "indre". Men dette er bare litt av forklaringen på endringene i Den luthersk-læstadianske menighet. Denne avhandlingen beskriver enkelte andre faktorer bak denne utviklingen.

Nå er verken læstadianismen eller dens utvikling særlig spesiell. Læstadianismen kan sies å være en moderat variant av såkalte tusenårsbevegelser (millenarium movements), som er beskrevet i sosialantropologisk litteratur fra nær sagt hele verden (Worsley 1968, Wilson 1970, 1975). Det må være snakk om tusenvis av fenomener som ligner på læstadianismen; lokale religiøse revitaliseringer som oppstår rundt en karismatisk leder og innfører en ny moralsk, religiøs og sosial orden. De tar ofte form av en slags protest mot, eller iallfall respons til, moderniseringsprosesser og påvirkning fra stat eller kolonimakter. Men det later til å være en nærmest ufravikelig regel at ingen av dem består over tid. Den religiøse revitaliseringen mister etterhvert noe av spontaniteten og inderligheten. Selve symbolsystemet, som i utgangspunktet var radikalt og dynamisk, slutter å utvikle seg. De frie, ofte ekstatiske uttrykksformene utvikles til ritualer. Egalitet erstattes av autoritetsstrukturer. Kristendommen var også en slik tusenårsbevegelse, og har vist en tilsvarende utvikling.

Det er selvfølgelig viktige forskjeller i det rent religiøse innholdet (teologien) som gjør at mange tusenårsbevegelser ikke uten videre kan sammenlignes med læstadianismen. Men selv dersom vi avgrenser referansene til religiøse revitaliseringer innenfor, eller i periferien av den etablerte kristne kirken i et land, altså til det som kalles kristne vekkelsesbevegelser, snakker vi om hundrevis av bevegelser som også har mye felles med læstadianismen rent teologisk. Den mest nærliggende søsterbevegelsen er bevegelsene som oppstod i kjølvannet av Hans Nielsen Hauges arbeid i Sør-Norge, riktignok i litt mer moderate former.

Mange av dem har også det felles at de forstår sin egen bevegelse som unik, og som representant for den eneste sanne og rette lære. Men de forskjellige bevegelsene kan være nesten helt like, også rent teologisk, selv om de kanskje aldri har vært i kontakt med hverandre. Selv her i Norge; ved en tilfeldighet kom jeg over en bok om Dei sterktruande på Sørvestlandet (Grødeland/Oma 1990), som anbefales lest av alle som tror at læstadianismen er noe unikt.

Disse vekkelsesbevegelsene har også vist utvikling tilsvarende tusenårsbevegelser, selv om de ofte holder fast på idealene fra den tidlige opprinnelsen. De beholder gjerne sine første læreformuleringer og mange av idealene, men minner ellers lite om den dynamiske, radikale opprinnelsen. Noen av dem endte opp som etablerte kirkesamfunn, noen ble integrert i den dominerende kirkelige tradisjon som de opponerte mot (og da gjerne som en konservativ kraft), noen levde videre som sekter, sterkt marginalisert fra samfunnet (Wilson 1970).

Max Weber omtaler utviklingen som rutinisering av karisma (Weber 1993 [1922]: bl.a. s. 60ff), og han forklarte utviklingen blant annet med vekt på lederens egne strategier for å sikre sin nylig tilegnede maktposisjon, noe som resulterte i et rigid hierarki. Senere forskere har arbeidet med den samme utviklingen, men lagt mindre vekt på lederen og mer på generelle sosiale prosesser. Denne avhandlingen kan forstås som et konkret, empirisk eksempel på den form for rutinisering som er omhandlet generelt og ganske abstrakt hos Weber, Worsley, Wilson og andre. Og selv om avhandlingen bare omhandler en liten gruppe mennesker i Nord-Troms, kan noen aspekter av den rutiniseringen som beskrives, også være mer generelt gyldige.

Når denne analysen i liten grad eksplisitt refererer til disse læstadianismens "slektninger" i andre deler av verden, har det delvis sin begrunnelse i behovet for konsentrasjon; jeg refererer bare til andre fenomener og generelle teorier når det på en direkte og effektiv måte kan bidra til å belyse læstadianismen og dens utvikling. Delvis er begrunnelsen at en sammenligning med andre religiøse bevegelser, særlig ikke-kristne religioner, vil kunne virke ubehagelig for de av leserne som holder fast ved at læstadianismen representerer den eneste sanne og rette lære.

Når avhandlingen likevel innledes med denne generelle omtalen av læstadianismens "slektninger", er det fordi dette er en referanse som har viktige implikasjoner for min analytiske tilnærming. Tidligere forskere har i hovedsak forstått og eksotifisert læstadianismen som en "samisk" kristendomsform, en lokal særegenhet sprunget ut av en spesiell etnisk konkurransesituasjon. Dette er nok relevant, men det sterke fokuset på den etniske komponenten har likevel ført til at mange andre aspekter av læstadianismen er nedtonet i historie og teologi, og nærmest glemt i sosialantropologisk forskning i Norge.

"Det er grunn til å minne om at læstadianismen bare var en skvulp i den bølge av vekkelser som fant sted fra Ural i øst til the frontier (altså Statene) i vest og at man bare kan forstå disse mot det bakteppe den store franske revolusjonen har skapt", sier Henry Minde (1997). Dette er også mitt utgangspunkt, og det perspektivet innebærer at jeg velger andre referanser enn det som har vært vanlig i studiet av læstadianismen.

Dersom vi forstår læstadianismen som en lokalt (og "etnisk") tilpasset variant av et globalt utbredt fenomen, er det naturlig å referere til det som er felles for disse religiøse bevegelsene: De oppstår blant mennesker som på en eller annen måte er berørt av, og ofte frustrert over, enkelte aspekter av moderniseringsprosesser (deriblant statens, kirkens og handelens stadig sterkere rolle i lokalsamfunnet). Utviklingen av bevegelsene er også i noen grad relatert til moderniseringsprosesser, selv om moderniseringen kan ha vidt forskjellige uttrykk i forskjellige kontekster.

Det er dette jeg forsøker å vise med denne analysen for læstadianismens vedkommende. Jeg vil, på tross av begrensede historiske data, antyde noen sosiale faktorer som jeg antar var viktig for læstadianismens opprinnelse, og deretter vise til sosiale prosesser som kan forklare de endringene som har skjedd i Lyngen-retningen av læstadianismen. Endringene må forstås i forhold til noen aspekter av moderniseringsprosessene som vi har sett i Norge, og som også har skjedd innenfor menigheten på tross av aktive forsøk på å motarbeide noen av endringsprosessene.

I tillegg, og minst like viktig, kommer en del endringer i den sosiale struktur innenfor menigheten, som ikke direkte skyldes moderniseringsprosesser, for disse har faktisk gått i motsatt retning av det som ofte betraktes som en del av det moderne. Mens vi ofte tenker oss at moderniseringen har ført til frigjøring av individet, har utviklingen internt i menigheten gått i retning av stadig økende grad av kontroll. Det er en følge av enkelte aspekter ved selve kristendomsforståelsen i den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Det sentrale elementet her er Den Hellige Skrift og noen aspekter av moral- og sanksjonssystemet.

Disse interne faktorene bak endringene er naturligvis ikke relevante for tusenårsbevegelser generelt. Men de samme aspektene av kristendomsforståelsen som kjennetegnet læstadianismens opprinnelse, er i all hovedsak felles med de pietistiske bevegelsene i Sør-Norge og, såvidt jeg vet, i mange andre land. Moderniseringsprosessene er naturligvis også sammenlignbare. Derfor kan mitt forslag til hvordan rutiniseringen av en vekkelsesbevegelse har foregått i Nord-Troms, også være relevant for andre pietistiske vekkelsesbevegelser.

2.1.2 To motstridende forklaringsmodeller

I et antropologisk studium av religion melder det seg et metodologisk, etisk og ikke minst vitenskapsteoretisk problem ved at det ikke er mulig å legge særlig vekt på informantenes egne forklaringsmodeller. Gud, Den Hellige Ånd og Satan passer dårlig inn i en samfunnsvitenskapelig analyse. Ikke bare kan de to forklaringsmodellene være motstridende, men de hører bokstavelig talt hjemme i hver sin verden, og de to forskjellige referanserammene kan i mange tilfeller vanskelig settes opp mot hverandre i en fruktbar meningsutveksling.

Representanter for den religiøse forklaringsmodellen vil kunne oppfatte enhver annen forklaringsmodell som arrogant og respektløs. Det gjelder nok også for denne avhandlingen. Der medlemmer av Den luthersk-læstadianske menighet forstår sin egen tro og praksis med referanse til Bibelen og Guds vilje, har jeg forsøkt å "forstå" med referanse til sosiale mekanismer. Mine forslag til forklaringer kan virke sårende og truende. Når informanter presenterer den læstadianske kristendomsforståelsen som Guds vilje, universelt gyldig for alle mennesker, antyder jeg at mye av det handler om helt spesielle lokale forhold. Ofte er forståelsen av hva som er Guds vilje, tilpasset menighetens egne interesser og behov i fortid eller nåtid.

Jeg har ingen problemer med å tro på at læstadianerne virkelig tror at de handler etter Guds vilje, og ikke bevisst "bruker" kristendommen til å fremme rene sosiale interesser. Likevel tror jeg ikke at det er Guds vilje, og det betyr at jeg på noen områder ikke tar informanters forklaringsmodeller på alvor. Jeg bygger på en tradisjon innenfor sosialantropologisk litteratur som viser tilbake til Max Weber og Emilie Durkheim, og som antar at religion, som andre symbolsystemer, kan tjene bestemte sosiale og politiske interesser uten at det nødvendigvis betyr at aktørene bevisst manipulerer med symbolene. Alt tyder på at samsvaret mellom symbolske systemer og sosiale interesser ikke er tilfeldig, men uttrykk for sosiale (og sannsynligvis individuelle, underbevisste) prosesser som vi bare delvis kjenner, men som fører til et sammenfall mellom religiøs overbevisning og sosiale interesser (se for eksempel Cohen 1974, Connerton 1989).

Problemstillingene ovenfor gjelder mer eller mindre for alle samfunnsvitenskapelige studier av levende religiøse systemer. I tillegg kommer et spesielt problem i studiet av læstadianismen: Læstadiansk ideologi har normative restriksjoner mot å følge fornuftens vei, altså forsøket på å forstå kristendom ved hjelp av tanken. Idealet er enfoldighet. Hjertets tro står i sentrum (kapittel 5.2.4). Den Hellige Ånd taler nemlig til hjertet, mens de som forsøker seg på fornuftens vei, er tilbøyelige til å la seg føre av egne forutsetninger og interesser. Samfunnsvitenskapen er nettopp et forsøk på å forstå ved hjelp av fornuften, og derfor på tvers av læstadianske idealer.

En avhandling som dette vil altså kunne bli oppfattet som respektløs overfor både de religiøse forklaringsmodellene som læstadianerne forholder seg til, og overfor de læstadianske idealene om å holde seg til hjertets tro. Slik jeg oppfatter det, er dette en problemstilling det ikke er mulig å komme utenom om man i det hele tatt skal drive forskning om læstadianismen. Noen av de samme problemene arbeidet forresten også Lars Levi Læstadius med da han skrev sitt hovedverk, et kjempeverk om religion og psykologi, Dårhushjonet (Læstadius 1949 [1844-1856]). Det var en avhandling om psykologiske aspekter av religiøse fenomener (rørelsen, kapittel 4) som han selv trodde skyldtes Den Hellige Ånd eller Satan. Hans begrunnelse for likevel å legge de religiøse forklaringsmodellene til side, og velge fornuftens vei, inneholder også en kritikk av vitenskapen: "Om vi kaller det onde [i oss selv] for djevel, lyder det alt for stygt for Frøken Fornuft, som tror seg helt befridd fra Djevelens makt. For å være høflige mot Frøken Fornuft vil vi kalle djevlene for passioner⁽⁴⁾".

Jeg tviler ikke på at de fleste representantene for læstadianismen vil akseptere at de forskjellige forklaringsmodellene til en viss grad utfyller hverandre. De fleste er nok villige til å revurdere om det kan være slik at det som oppfattes som Guds entydige ord, også er ispedd aspekter av lokale sosiale interesser, selv om de kanskje også blir såret over antydninger om dette, særlig når det kommer fra en forsker utenfra. Det er mer tvilsomt at andre lesere, gjerne akademikere, er villig til å ta på alvor de religiøse forklaringene, langt mindre akseptere dem. Dette utgjør et alvorlig formidlingsproblem: Det er grunn til å anta at Gud og andre religiøse størrelser som er virkelige, og ytterst alvorlige, for de menneskene avhandlingen handler om, reduseres til abstrakte begreper, "fenomener" eller kanskje bare kuriositeter hos leseren. Uten å ta på alvor at det religiøse verdensbildet er virkelighet for aktørene, vil det være umulig å forstå de sosiale prosessene som skjer. Det er altså viktig at leseren har ydmykhet overfor begrensningene som ligger i et "jordisk" og intellektuelt samfunnsvitenskapelig perspektiv.

2.1.3 Personlig utgangspunkt

En presentasjon av meg selv er relevant både for analysen og den metodiske tilnærmingen. Jeg er vokst opp i en kristen tradisjon på Sørvestlandet som ligner på den læstadianske, selv om den er litt mer moderat. Jeg har også beholdt en kristen tro som utgjør et viktig referansepunkt for egne livsvalg. Men den forståelse jeg har av kristendom i dag, er i stor grad i konflikt med det jeg har vokst opp med. Selv om jeg ikke har dårlige erfaringer fra min egen barndom, og i høyeste grad ser mye positivt ved selv et "strengt" pietistisk bedehusmiljø, ser jeg også mange negative aspekter ved denne spesielle kristendomsforståelsen. Det viktigste er at denne kristendomsforståelsen er utviklet i sosiale miljøer, som i utgangspunktet var relativt homogene, og der man i tillegg har tilstrebet intern konformitet. Det er en kristen ideologi og praksis utviklet for like og likesinnede mennesker, men kan derfor oppleves meningsløs og kanskje skadelig for mennesker med forskjellige erfaringer, livsstil og livsvalg. Jeg tror at Gud er annerledes, og atskillig rausere, enn disse tradisjonene tradisjonelt har gitt uttrykk for.

Mitt viktigste personlige prosjekt som kristen er derfor å løsrive meg fra en del av det jeg har vokst opp med. En slik "frigjøring" går på tvers av det som ofte regnes for "god kristendom"; nemlig å være lojal mot sin egen oppdragelse og den kristne tradisjon man føler seg forpliktet overfor. Derfor er det også et viktig prosjekt for meg å arbeide for andres mulighet til å frigjøre seg fra den kristne tradisjon de er preget av, uten å miste troen på veien. For mange vil dette være nødvendig for å finne tilbake til Gud og en kristen tro etter at det har blitt uutholdelig å bli innenfor de sosiale strukturene som kristentroen tradisjonelt har vært knyttet til.

Valget av feltarbeid blant læstadianere var også en del av dette "frigjøringsprosjektet" mitt. For egen del var det nyttig å møte en tradisjon som ligner min egen, men som likevel var "ny", slik at jeg kunne se den med nye øyne og samtidig lære mer om meg selv underveis. Noe av lærdommen jeg tilegnet meg, er presentert i denne avhandlingen.

Det innebærer også at jeg har klare interesser med det perspektivet jeg har valgt. Jeg har et håp om at deler av avhandlingen kan komme til nytte for andre som er i en situasjon som ligner min. Jeg ser ingen grunn til at folk skal løsrive seg fra sin tradisjon dersom de trives med den. Jeg vet bedre enn de fleste at disse miljøene tilbyr en livskvalitet som det er vanskelig å realisere i andre norske samfunn, blant annet fordi de ikke i samme grad har rendyrket individet og dets "frihet", og fordi de har beholdt et noenlunde sammenhengende verdensbilde som også inkluderer Gud. Men jeg vil likevel peke på alternativer for de som likevel ikke trives, men som tror at de må holde seg innenfor den bestemte tradisjonen for fortsatt å ha et forhold til Gud. De setter kanskje likhetstegn mellom kristendom og den kristne ideologien som finnes i de bestemte sosiale strukturene de har vokst opp med.

Et hovedpoeng med avhandlingen er derfor å vise at det er et samsvar mellom den sosiale virkeligheten slik mennesker opplever den, og hvorvidt spesielle religiøse ideologier og uttrykksformer oppleves som meningsfulle. En bestemt kristendomsforståelse er kanskje bare fullt ut meningsfull for mennesker som er vokst opp i de spesielle sosiale strukturene der den er utviklet. Læstadianismen ble en vekkelsesbevegelse nettopp fordi den var utviklet i, og derfor "tilpasset", de sosiale strukturene der den oppstod, og folk oppfattet den derfor som meningsfull. Men vekkelsesbevegelsen skapte nye sosiale strukturer som i dag skiller seg sterkt fra den sosiale virkeligheten nordmenn flest forholder seg til. Og etterhvert utviklet ideologien seg og ble tilpasset sosiale strukturer den selv har skapt. Dermed virker den meningsfull bare for de som er "innenfor", men meningsløs for folk som lever i andre sosiale strukturer. Dette er sannsynligvis den viktigste grunnen til at den i dag ikke lenger er i vekst, og ikke kan kalles en vekkelsesbevegelse.

Denne tydeliggjøringen av enkelte aspekter ved forholdet mellom kristendom og en bestemt sosial struktur, kan kanskje gjøre det lettere for enkelte å foreta viktige valg, om nødvendig på tvers av sin tradisjon og forventningene i nærmiljøet, uten å føle at man også må stå ansvarlig for det overfor Gud. For andre vil en aksept for et slikt perspektiv i beste fall også føre til en litt større forsiktighet i møter med andre ideologier blant de som holder fast ved en spesiell tradisjon. Ideelt sett skulle jeg ønske en åpenhet for pluralisme, og for at enkeltmennesker også innenfor menigheten kan gjøre valg som avviker fra de vanlige.

Min bakgrunn har også gitt meg noen uventede frustrasjoner underveis. I utgangspunktet hadde jeg den samme innstilling til læstadianismen som jeg har når jeg vurderer min egen barndom; masse gode følelser, kjærlighet og respekt, men også frustrasjoner. Jeg forsøkte å legge vekt på det positive. Men jeg må innrømme at møtet med læstadianismen etterhvert framkalte mer sinne og frustrasjon enn ventet. For jeg møtte mer aggresjon overfor annerledes troende og tenkende enn jeg noensinne har opplevd på Sørvestlandet. Generelt møtte jeg mindre glede og mer frykt enn jeg hadde ventet, og jeg hørte mer om Satan og Helvete, enn om Jesus og Himmelen. Jeg ble sjokkert over hvordan Bibelen ble brukt som argument for mye av det som jeg oppfatter som helt på tvers av Bibelens idealer. Og jeg ble skremt av en manglende vilje til å se et sosialetisk ansvar for mennesker i lokalsamfunnet, for ikke å snakke om et ansvar for det som skjer i andre deler av verden, noe "min" kristne tradisjon har vært en pådriver for helt siden misjonærer fra Stavanger bygde sykehus i Sør-Afrika på Læstadius sin tid. Oppdagelsen av disse forskjellene mellom min tradisjon og læstadianernes praksis har vært min verste feltarbeidsopplevelse, og det er å håpe at det ikke har preget analysen i betydelig grad.

Samtidig har jeg også opplevd at de menneskene jeg har blitt kjent med som representerer denne kristendomsforståelsen, har vist en personlig raushet, varme, åpenhet og omsorg som jeg sjelden eller aldri har opplevd andre steder. Det illustrerer hvor viktig det er å skille mellom et symbolsystem og de som bruker dette symbolsystemet til å formidle mening. Det krever også ydmykhet fra forskeren i forsøket på å forstå hva symbolsystemet "egentlig" uttrykker. Det er for eksempel forskjell på symbolsystem og verdisystem.

2.1.4 Metodisk tilnærming

Det at jeg selv har en erfaringsbakgrunn som på mange måter ligner på informantenes, har satt meg i en noe spesiell situasjon. For selv om jeg er fra et helt annet sted i Norge, betrakter jeg meg likevel som en "feltarbeider i egen kultur". Riktignok er det viktige forskjeller mellom "min" tradisjon og den læstadianske, og den første tiden på feltarbeid la jeg mest vekt på å finne ut av forskjellene, for ikke å risikere å beskrive min egen oppvekst istedenfor Den luthersk-læstadianske menighet.

Likevel er det gjenkjennelsen som dominerer, og på noen måter betrakter jeg meg selv som min viktigste informant. For det første har jeg et erfaringsgrunnlag fra min egen oppvekst som er av uvurderlig betydning, og som et feltarbeid vanskelig kan erstatte. Følelsene, tryggheten, fellesskapet, vissheten om å være en synder, gleden over frelsen i Jesus Kristus, frykt for fortapelse, lengsel etter Himmelen - slike erfaringer har jeg felles med informantene, og det er erfaringer som det ikke går an å forstå fullt ut uten selv å ha opplevd dem, og som derfor er vanskelig tilgjengelig for en feltarbeider.

Fordi jeg også har brukt noen år av mitt liv til en frigjøringsprosess fra det jeg er vokst opp med, har jeg også jobbet mye rent intellektuelt med mine egne erfaringer. Til sammen har jeg derfor både gjort erfaringer og utført analyser som tilsvarer lang tids forskning. Min egen bakgrunn har også gitt meg en basiskunnskap og lært meg et "språk" for kommunikasjon om kristendom, blant annet med en lang rekke referanser som jeg har felles med informantene, som andre antropologer kanskje ville trengt månedsvis for å tilegne seg. Jeg kunne for eksempel gå rett inn i samtaler om Bibelen, Martin Luthers teologi, synd, nåde og rettferdiggjørelse. Dermed var feltarbeidet ganske effektivt, og kunne begrenses i tid til fire måneder.

Datainnsamlingen har bestått av tre hovedelementer; for det første deltakelse i det sosiale og det religiøse liv, først og fremst forsamlingene og uformelle kaffebesøk. Forsamlingene syntes jeg ærlig talt var ganske kjedelige, men mange av de andre møtene med informantene er noe av det hyggeligste jeg har vært med på; med en masse gode samtaler, spennende historier, og flotte, varme og gjestfrie mennesker som jeg virkelig har blitt glad i. Til sammen har jeg hatt inngående samtaler med om lag 30 informanter, enkeltvis eller gruppevis, de aller fleste fra to kommuner i Nord-Troms. De representerer begge kjønn i alle aldersgrupper, noen av dem predikanter, andre i forsiktig opposisjon til menigheten. Likevel er det påfallende hvor samstemte informantene har vært. Jeg har senere antydet (kapittel 5.1) at enigheten i hovedsak gjelder formuleringene, ikke nødvendigvis de forskjellige informantenes opplevelser av å være medlem av menigheten. Enigheten har likevel medført at jeg kan anta at dette antallet informanter har vært nok til å få et solid innblikk i den offentlige diskurs som råder i menigheten, og som altså er en del av symbolsystemet. Fortrolige samtaler har gitt inntrykk av at det finnes mange forskjellige opplevelser av mening som lar seg uttrykke innenfor denne offentlige diskurs. Kristendommen oppleves altså forskjellig av forskjellige mennesker som likevel er helt enige om den rette lære. Dette fenomenet har jeg såvidt problematisert, men ikke gått nærmere inn på, fordi når det gjelder slike forhold kan jeg vanskelig snakke på vegne av andre enn de aktuelle informantene, som ikke nødvendigvis representerer menigheten.

Jeg har også hatt samtaler med andre "kjennere" av menigheten. Det gjelder ansatte i Den norske kirke, folk som har forlatt menigheten, og folk i lokalsamfunnene som ikke selv er medlemmer. Jeg har hatt inngående samtaler med nærmere 10 informanter i disse kategoriene. I tillegg kommer mer eller mindre tilfeldige samtaler med flere titalls andre som jeg har kommet i kontakt med; drosjesjåfører, journalister og andre som liker å ha en mening om det læstadianske, men som også har bidratt med nyttig informasjon. I avhandlingen har jeg ikke gjengitt disse informantenes utsagn ukritisk, langt mindre deres vurderinger. Som hovedprinsipp er all informasjon om faktiske forhold, bekreftet av minst to informanter som hører til i menigheten.

For det andre har jeg brukt en del av det skriftlige materialet som brukes i menigheten. Det gjelder de delene av Bibelen som informanter har referert til, samt en del av Martin Luthers skrifter, salmeboka Gammel-Landstad og de fleste årganger av medlemsbladet Under Vandringen. Dette bladet har også gitt et inntrykk av den diskurs som råder, og vært en god kilde til å få øye på endringer, og fravær av endringer, siden oppstarten i 1948.

For det tredje har jeg brukt andre forskeres avhandlinger og artikler, magasinartikler, avisartikler, leserbrev og andre omtaler av læstadianismen, mange av dem gjengitt i litteraturlista. Fordi tidligere samfunnsvitenskapelige analyser har brukt andre perspektiver enn mine egne, vanligvis med referanser til interetniske forhold, har jeg i liten grad bygget direkte på disse analysene, men etnografiene har vært brukt som nyttig empiri.

Når det gjelder læstadianismens tidlige historie har jeg bare brukt sekundærkilder, gjengitt i litteraturlista. De representerer forskjellige tilnærminger; for eksempel har Sivertsen (1955) gitt en grundig historisk oversikt, Mellem (1978) formidler historien i stor grad slik den eksisterer som levende historiefortelling blant læstadianere i dag, Aadnanes (1986) gir ansatser til både teologiske og sosiologiske analyser, og Paine (1988) gir et sosialantropologisk perspektiv. Det er naturligvis problematisk å foreslå en sosialantropologisk "analyse" av samfunnsforhold for 150 år siden, slik jeg har gjort. Hovedtrekkene i den sosiale struktur på den tiden, og hovedlinjene i utviklingen fram til i dag, er likevel sannsynliggjort.

Framstillingen av historiske endringer fra omtrent 1930 til i dag er til en viss grad basert på livshistorier fra de eldste informantene som har fortalt om gamle dager, eller informanter som har gjengitt sine foreldres beretninger. Dette utgjør et viktig metodisk problem, fordi jeg ikke kan være sikker på at informantenes gjengivelser av "gamle dager" er historisk korrekte. Det kan også tenkes systematiske feil i slik bruk av kilder, fordi informantenes forståelse av "gamle dager" ikke bare bygger på hukommelsen, men kan være preget av samtaler om gamle dager over flere tiår. Informasjon som gjengis av flere tilsynelatende uavhengige informanter kan være en feilforestilling som stammer fra en og samme kilde. Det som iallfall er helt klart, er at det er en utbredt forestilling at "alt var mye bedre i gamle dager". Jeg har derfor ikke lagt vekt på informantenes vurderinger av gamle dager, bare deres gjengivelse av historien, i den grad dette kan skilles.

Likevel betrakter jeg hovedtendensene i de historiske endringene for godt dokumentert, og bekreftet i annen litteratur, i medlemsbladet og avisartikler. De faktorene som jeg refererer til for å forklare historiske endringer, nemlig visse moderniseringsprosesser og enkelte aspekter av kristendomsforståelsen, er også godt dokumentert når det gjelder hovedtrekkene.

2.1.5 Presentasjon

En relativt stor del av avhandlingen har gått med til å vise hva slags utvikling som faktisk har skjedd i læstadianismen og Den luthersk-læstadianske menighet. Litt av grunnen til at jeg har viet dette så stor plass, er at både læstadianere og mange andre vanligvis gir uttrykk for at læstadianismen har bevart den gamle, gode kristendom nesten uendret. Jeg må altså argumentere for at det virkelig har skjedd en endring, for at analysen skal ha relevans.

I neste kapittel presenteres forsamlingen, både fordi det er en naturlig oppfølging av innledningskapitlet, og fordi forsamlingen er en del av det nesten uendrede, og derfor på et vis ahistoriske, symbolsystemet. Deretter presenteres læstadianismens historie med vekt på det som er relevant for analysen. Så følger et kapittel om symbolsystemet og den ideologien som avledes av dette. Deretter kommer en beskrivelse av Den luthersk-læstadianske menighet i dag med vekt på den sosiale struktur, og et forslag til analyse av de endringene som har foregått i menigheten. I et eget kapittel til slutt omtales og analyseres splittelsen i 1992; som førte til at det i løpet av få uker ble etablert helt nye sosiale grenser innad i et sosialt system som inntil da hadde vært tett integrert. Splittelsen må sees som en slags naturlig fortsettelse, om ikke nødvendig konsekvens, av endringsprosessene, ved at forholdet mellom symbolsystemet, den sosiale struktur og den mening som symbolsystemet bidro til å formidle, over tid var blitt så sterkt endret at noe "måtte" skje med den sosiale organisasjon.

Svært korte oppsummeringer er gitt i slutten av hvert kapittel.

3. Forsamlingen

Hver søndag, vanligvis klokken 16, møtes de kristne⁽⁵⁾ til forsamling noen titalls forskjellige steder. Forsamlingen har en strengt fastlagt struktur som sjelden eller aldri fravikes. Lokalet er et bedehus eller privathus. Dersom forsamlingen holdes i et privathus, har vertskapet ryddet bort møbler og innredet stua til et møtelokale med flere rekker av stoler, ofte fra et felles lager av plaststoler som disponeres etter behov. I den ene kortenden av stua står et bord på tvers, dette kalles bordet, bak dette står to stoler til forsamlingsholderen og hans kamerat.

Bedehuset er enkelt innredet. Det kan være utformet slik at bordet er plassert midt i lokalet, og stolene i rekker på hver side. Dersom man låner en kirke, kan bordet i noen tilfeller plasseres foran alteret, slik at prekestolen blir overflødig.

Antallet deltakere varierer fra mindre enn ti til godt over femti avhengig av forsamlingskrets (menighet). Gjennomsnittsalderen er relativt høy, men i større tettsteder med ung befolkning er alle aldersgrupper representert. Kvinner er kledd i skjørt, men i dress. Eldre kvinner har tildekket hode, som foreskrevet i enkelte av Paulus sine brev.

De første som kommer, setter seg vanligvis ned lengst mulig bak i lokalet. De som kommer til etterhvert, møtes med korte nikk og kommentarer. Forsamlingsholderen og hans kamerat setter seg bak bordet, og litt etter klokken fire begynner de å bla i salmeboka og vanligvis den store, svarte boka med Luthers kirkepostiller. Kameraten nevner en salme fra Gammel-Landstad (Landstad 1869), og en av deltakerne blir bedt om å være forsanger.

Etter første salme reiser menigheten seg, og kameraten leser en av de mange ferdig formulerte bønnene som står trykket i tillegget til salmeboka, deretter trosbekjennelsen og Fadervår. Folk står taust og gir sin tilslutning uten ord. Så foreslår forsamlingsholderen neste salme. Deretter leses teksten, ofte etter en pause på opptil et par minutter. Pausen har ingen åpenbar forklaring, og oppfattes ikke som pinlig. Teksten er oftest hentet fra Luthers utlegning av teksten for den aktuelle søndagen i kirkeåret⁽⁶⁾. Det kan også være en annen prediken av Luther eller en avdød predikant, ofte fra Erik Jonsa-boka (Olsen/Skorpa 1946). Tekster av Læstadius leses nesten aldri i forsamling (kapittel 4.3.2 og 5.1).

Tekstlesingen tar omtrent en time. Når forsamlingsholderen er ferdig, synges en ny salme, deretter leser kameraten Fadervår igjen, kveldsbønn, og velsignelsen. Så synges fjerde og siste salme, og forsamlingen er ferdig. Men dersom en predikant eller en eldre og erfaren mann som er forsamlingsholder, sier han gjerne noen ord til slutt med sine egne frie formuleringer, der han tar utgangspunkt i teksten som ble lest og forsøker å trekke inn tekstens relevans i dagens virkelighet.

Etter forsamlingen er det tid for samtale. Noen går fram til bordet, på eget initiativ eller etter invitasjon fra de som sitter der. Her føres samtaler om teksten som ble lest; hovedpunktene gjentas og utdypes ved hjelp av henvisninger til andre tekster. De som ikke har satt seg ved bordet, sitter igjen i benkene og prater ofte om mer dagligdagse ting. Noen stemmer i en salme. Nå kan det også synges sanger fra sangboka Vekter-ropet med noe lettere vekkelsessanger av ymse slag. Ingen er forpliktet til å synge med; pågående diskusjoner stoppes ikke av salmesangen, og folk beveger seg rundt uberørt av at andre synger.

Forsamling i privathus avsluttes vanligvis med servering av kaffe, påsmurte skiver og lefser eller lignende. Da går praten livligere, og folk blir sittende i lang tid.

3.1.1 Predikantbesøk og stevner

Av og til, særlig i forbindelse med jul og påske, får menigheten predikantbesøk. Det innebærer at en predikant kommer på besøk og holder en fritt formulert prediken istedenfor den vanlige opplesningen av skriftlige tekster. For øvrig er forsamlingens struktur som ellers, men oppslutningen er større og folk sitter lenger etter møtet. Om sommeren og senhøstes arrangeres stevne på bestemte steder. Dette er svært populære arrangementer som trekker til seg folk fra store områder. Stevnet legges til en helg, og det arrangeres to forsamlinger hver stevnedag, med prediken fra flere predikanter. Søndagen er det nattverdsgudstjeneste i den lokale kirke.

Stevnet er viktig som sosialt forum for alle aldersgrupper. En gruppe mennesker har tatt på seg et uformalisert ansvar for forberedelser og gjennomføring av arrangementet, inkludert matservering til hundrevis av mennesker. Tilreisende får privat overnatting i sprengfulle, men åpne hjem. Stevnet er også en anledning for drøftinger mellom predikanter og andre i halvformelle lederposisjoner. På bestemte stevner vedtas også forestående predikantutsendelser til de lokale forsamlingskretser, og man kaller av og til nye predikanter til tjeneste. Offentliggjøringen av slike vedtak er forbundet med stor spenning.

3.1.2 Ungdomsforsamling

Ungdomsforsamling arrangeres der det er mange ungdommer, vanligvis onsdager i privathus. I Tromsø skjer det på bedehuset eller i Ishavskatedralen. Strukturen er nøyaktig som i en vanlig forsamling, men i stedet for de tunge tekstene i Luthers kirkepostiller leses det lettere og mer pedagogisk rettet "elementærkunnskap" fra Luthers store katekisme. Salmene er i hovedsak de samme. Antallet deltakere varierer, men kan være på nærmere 100 i Tromsø. I tillegg til ungdom (12-30 år) er det alltid noen eldre deltakere som synes "det er godt å få frisket opp litt av katekismen".

Ledelse, tekst og salmevalg overlates til de voksne. Ungdommenes egen deltakelse i arrangementet, opprinnelig et av argumentene for å opprette ungdomsforsamling, er av praktisk art; de hjelper husmoren med serveringen. Serveringen er rikelig, og kaffen suppleres med kakao og saft. Ungdommene avslutter med å synge salmer etter bespisning og prat. De kan gjerne sitte i over en time med stadig nye salmer og sanger.

3.1.3 Salmesangen

Salmesangen framheves av de fleste informantene som det viktigste i deres egne erfaringer med bevegelsen. Innholdet oppleves som alvorlig og viktig. I salmenes tekst ligger elementer av den rette og sanne lære, og salmene uttrykker fortvilelse og glede, bønn og takk. I tillegg kommer den smittende sanggleden, og prinsippet om at "det er innholdet som er viktigst" tillater den enkelte deltaker å synge av full hals selv om det bryter harmonien. Ingen vil noensinne kritisere en annen for å synge "falskt", og det kan bli oppfattet negativt om noen fokuserer på fagmusikalske kriterier. "Salmene er vårt varemerke", sa en informant i tenårene med referanse til den musikalske kvaliteten.

Salmesangen er felles for hele bevegelsens historie og utbredelse og kan dermed gi deltakeren en opplevelse av tilhørighet med et fellesskap i tid og rom. Det gjelder både innhold og framførelse. Salmene er det stabile og uforanderlige enkeltelementet som har trosset dramatiske endringer i samfunnet og i kristenheten. Salmene synges ikke bare på forsamling, men også i andre fora der troens bekjennere er samlet. Barn lærte kanskje å kjenne igjen salmer før de behersket språket.

Læstadianerne har opplevd et sterkt press fra kirken for å modernisere kirkeliturgien, bibeloversettelser og annet, og mange aspekter av deres kristendomspraksis har til tider vært gjenstand for vanskelige diskusjoner også internt (kapittel 7). Men få har stilt spørsmålstegn ved salmesangen. Salmesangen er kanskje det eneste som er igjen, uendret, fra den tiden da læstadianismen var en levende vekkelsesbevegelse, om vi ikke bare ser på formen, men på deltakerens egne opplevelser av å delta.

Innholdet i salmesangen kan være en stadfesting av sentrale "kristne sannheter", og kan være bygget opp etter bestemte strukturer, for eksempel etter mønster av budene eller den tredelte trosbekjennelsen (første vers om Gud, andre om Jesus Kristus, tredje vers om Den Hellige Ånd). Andre salmer er emosjonelle og uttrykker fortvilelse eller glede. Det kan også være en situasjonsbestemt salme, for eksempel er "Herre tal, din Tjener hører" (nr. 23) til innledning.

3.1.4 Prediken

Predikantenes predikener (prekener) utgjør en egen litterær sjanger som jeg ikke kjenner noe sidestykke til (kapittel 1). Den særegne komposisjonen er resultatet av påvirkning fra skriftlig overleverte teologiske utlegninger og en muntlig formidlingstradisjon. En prediken bygges opp ved at predikanten tar utgangspunkt i en bestemt tekst fra Bibelen og utlegger denne. Predikanten bruker aldri (eller sjelden) manus. Disposisjonen er gitt i den teksten som skal utlegges. Denne danner en grunnstamme som predikanten følger med en assosiasjonsrekke rundt hver setning. Assosiasjonene er andre fortolkninger av teksten av Martin Luther eller en tidligere predikant, andre tekstreferanser eller refleksjoner over tekstens relevans for troens bekjennere i dag. Predikanten dveler ved vanskelige punkter og forklarer dem ved hjelp av bilder, sammenligninger, andre tekstreferanser og nye utlegninger.

Alle bibeltekster tolkes som om de har både en allmenngyldig betydning og et direkte budskap til samtidens mennesker. Samtidig er det hele tiden potensielt rom for feiltolkninger, vranglære, derfor er det viktig å utlegge Ordet klart og rent. Tolkningen er knyttet til selve teksten slik den foreligger, vanligvis den norske bibeloversettelsen fra 1930 eller tidligere utgaver. Ofte tillegges selve formuleringene i oversettelsene en spesiell betydning, uten hensyn til originalmanuskriptene⁽⁷⁾.

Den åpne assosiasjonsrekken gir predikanten stor grad av frihet til å velge tematikk. Uansett hvilken tekst som ligger til grunn, er det mulig å komme inn på andre temaer i noen av assosiasjonene. Disse temaene berøres oftest; synd og rettferdiggjørelse, endetiden og Jesu snarlige gjenkomst, advarsler mot falsk lærdom og noe retorikk mot denne verdens folk, kirkens forfall og eventuelt utfall mot den andre fraksjonen etter splittelsen i 1992 (kapittel 1, 7).

Den "frihet" som komposisjonen gir, er imidlertid begrenset til disse emnene. Predikanten holder seg i hovedsak til kjente tankerekker som har vært gjentatt utallige ganger. Menigheten har ingen forventninger om at predikanten skal komme med "nye" tanker eller tolkninger, ikke en gang nye formuleringer, og vil i de fleste tilfeller reagere negativt på dette. Selv formuleringene er såpass uendret over tid at flere av predikantene blander nordnorsk dialekt med gamle danske ord og uttrykk. Han kan gjerne finne sin nisje og velge ut et emne som sin "spesialitet", men det forventes ikke noen form for nytenking omkring teologi.

3.2. Forsamlingen som et rituale

Forsamlingen er et religiøst rituale slik begrepet tradisjonelt er brukt i antropologisk litteratur: en handlingssekvens med standardiserte, regelmessige elementer som har referanse til religiøse forestillinger, der selve handlingselementet formidler et meningsinnhold som går langt utover den rent instrumentelle effekten.

I sin funksjon minner forsamlingen om andre religiøse ritualer slik de er beskrevet i utallige etnografier fra vidt forskjellige samfunn. Forsamlingen er konstituerende for det religiøse fellesskapet, og det eneste forum der kristne kan høre Ordet, og få fullt åndelig utbytte av det (kapittel 4.1.1). Forsamlingen er stedet der "den opplevde og den forestilte verden, smeltet sammen ved hjelp av ett og samme sett av symbolske former, viser seg å være den samme verden" som er en sentral egenskap ved ritualer i følge Clifford Geertz (1973). Fordi alternative virkelighetsforståelser er sosialt og symbolsk utestengt, er det mulig å skape et sammenhengende religiøst verdensbilde som stemmer overens med egne erfaringer uten alvorlige motsetninger. Denne virkeligheten problematiseres aldri, men bekreftes og framstår "med en slik aura av virkelighet at [de religiøse] følelsene og motivasjonene virker enestående realistiske" (Geertz 1973).

Både selve tekstlesingen, eventuell prediken og salmene har alle som hovedformål å stadfeste den sanne og rette lære. Den formelle delen av forsamlingen bærer preg av de pedagogiske idealene som dominerte i forrige århundre, da salmer, bønner og nedskrevne predikener ble valgt. Målet er å stadfeste kunnskap. Predikanters muntlige predikener og de uformelle samtalene etter forsamlingen har en lignende funksjon. De stadfester kunnskap og legitimerer den med referanser til Bibelen, lærefedrenes eller avdøde predikanters ord. Samtalene er ikke abstrakte, utredende og problematiserende i forhold til selve premissene, nemlig at Bibelen og de aktuelle utlegninger representerer Guds universelt gyldige budskap. Kommunikasjonen har klare paralleller til det Basil Bernstein omtaler som "begrensede" språklige koder (Bernstein 1974⁽⁸⁾); der man i hovedsak referer til felles referanser (kristendommen, tradisjonen fellesskapet), sosiale statuser (ung/eldre, predikantstatus), enkle forståelser av rett og galt, klare autoriteter (Bibelen og lærefedrene, avdøde og nålevende predikanter) og indre solidaritet (uttrykk for uenighet oppfattes som illojalt).

Begrenset kode bidrar til å opprettholde solidaritet innen gruppen, og toner ned forskjellene mellom medlemmer. Denne form for kommunikasjon er mulig og nærliggende i relativt små samfunn med stor grad av homogenitet. Da er de felles referansepunktene så mange at det ikke er et påtrengende behov for en "utvidet kode", som trengs for å utrede nye emner og problemstillinger. Det innebærer også at helpersonrelasjoner dominerer slik at alle aktørenes statuser er kjent⁽⁹⁾, og de relative posisjoner (autoritet) vil alltid ligge som et underliggende premiss for kommunikasjon.

Den begrensede kode er ikke minst viktig med tanke på sosialisering av barn og unge i forsamlingen. De unge deltar i forsamlingen fra de knapt kan stå oppreist og gjennom hele oppveksten. De blir ikke i noen fase av sosialiseringsprosessen oppfordret til en kritisk og problematiserende tilnærming. Flere informanter nevner det positive i at de lærte salmer og katekismen før de forstod innholdet, men "etterhvert har jeg oppdaget hvor rikt det er". De kritiserer den offentlige skolen for å spørre elevene; "hva mener du?" når de heller burde spurt; "hva sier Guds ord?". Det illustrerer forskjellen mellom to pedagogiske prinsipper.

I sin form er forsamlingen å regne for et rituale ved at "de enkelte elementene er på forhånd standardisert og organisert. Leksikalsk er ritualets mening lokalt og partikulært. Syntaktisk er det tilgjengelig for alle medlemmer av samfunnet. Syntaksen er rigid, og tilbyr et lite spekter av alternative former" (Douglas 1973: 54). At forsamlingen er så å si uendret gjennom mer enn hundre år, bekrefter at selve formen er viktig. Tekstene er formalisert, og tillater få formmessige avvik. Tidligere predikanters muntlige predikener er nedskrevet og leses nå ordrett. Salmesangen er ikke gjenstand for verken musikalske eller språklige endringer. Gamle, arkaiske bibeloversettelser brukes. Fadervår leses på gamlemåten, og bønnene som ble brukt i 1869, leses uendret i dag.

En ren semiotisk tilnærming til forsamlingen, forstått som en analyse av hva slags mening som formidles gjennom enkeltelementene og komposisjonen, må ta som utgangspunkt at den læstadianske vekkelsesbevegelsen hadde en antiritualistisk ideologi, i likhet med mange andre lignende vekkelsesbevegelser (Douglas 1973). Det vil si at de betraktet ritualer - i likhet med symboler - som "tomme" og meningsløse i seg selv. Den luthersk-læstadianske menighet har samme uttalte ideologi i dag. Det avgjørende er det personlige forhold til Gud, det kristne fellesskapet, og Ordet, ikke menneskeskapte ritualer. Ordet er ideelt sett entydig og skal ikke formidles gjennom flertydige symboler, men gjerne ved hjelp av teoretiske utlegninger som bidrar til å etablere en felles oppfatning av hvordan Bibelen skal forstås. Ikke-verbale symboler kan bidra til flertydighet og dermed uklarhet, og hele ideen om religiøse ritualer, forstått som meningsbærende handlinger, helst med et flerfoldig meningspotensiale, blir møtt med skepsis fordi det kan føre til redusert fokus på Ordet og det personlige forholdet til Gud. Unntatt er sakramentene, som er innstiftet av Gud, men også disse er nedtonet i forhold til andre kristne tradisjoner, og det tilstrebes en entydig tolkning.

Forsamlingen var bare en praktisk tilrettelegging av Guds ords hørelse da den ble etablert i 1850-årene. Den var ganske enkelt bare en funksjonell og praktisk møteform. Nesten ingen ikke-verbale enkeltelementer hadde eksplisitt religiøs semiotisk mening. Vi finner for eksempel sjelden visuelle symboler, ofte ikke engang et kors. Heller ikke handlingselementene er religiøst meningsbærende i sin opprinnelige intensjon. Praksisen med lesning av skriftlig nedtegnede predikener i stedet for muntlige, var en praktisk tilpasning til konventikkelplakatene i norsk og svensk lovgivning som forbød lekfolk å drive kristen forkynnelse, men tillot dem å lese nedskrevne prekener.

Ett element hadde kanskje en viss sosial mening også i sin intensjon. Det gjelder bordet som egalitetssymbol: Når prekestolen ble erstattet med bordet, må det forstås som et symbol på egalitet. Forsamlingslederne sitter midt blant likemenn, ikke opphøyet bak en prekestol som presten i kirken.

Men hvis forsamlingen i utgangspunktet var et rent praktisk anliggende, og struktur og form ikke hadde et bestemt meningsinnhold, hvordan kan vi da forklare forsamlingens uendrede struktur? Møtestrukturen, tekstene og salmene er relativt dårlig egnet til å formidle den kristne ideologien i dag, på grunn av den generelt svake tilpasningen til en moderne kontekst med nye krav til effektivitet, et endret språk og en ny sosial virkelighet. Likevel skjer ikke slike endringer, og endringsforslag vurderes negativt. Det er tydelig at de formmessige elementene av forsamlingen i dag uttrykker en mening som ikke uten videre lar seg uttrykke i nye former. Dette meningsinnholdet er mer enn bare den eksplisitt uttalte kristne ideologien, for nye former og en ny språkdrakt ville vært mer effektivt dersom målet bare var å formidle kristendom. Selv om menigheten fremdeles gir uttrykk for en antiritualistisk ideologi der det er "innholdet", ikke "formen", som er viktig, viser de i sin praksis det motsatte ved å ikke ville endre formen for å uttrykke "innholdet" bedre.

Forsamlingen har altså blitt "ladet" med et nytt meningsinnhold over tid, og den antirituelle praksis har over tid utviklet seg til et meningsbærende rituale for deltakerne. Litt av forklaringen er at uforanderligheten har mening i seg selv. Dette er beskrevet også for andre religiøse ritualer, blant annet av Maurice Bloch (1986). Han viser at noen av ritualets viktigste kvaliteter er repetisjonen, formaliseringen og konstruksjonen av en spesiell forståelse av tid.

Repetisjonen gjelder både gjentakelser av de samme sekvensene (salmer, Fadervår, etc), samt forskjellige sekvenser som uttrykker det samme budskapet; salmer, bønn, prediken som alle stadfester den sanne og rette lære.

Den formaliserte strukturen betyr i følge Bloch begrenset mulighet til å tilpasse ritualet til spesielle hendelser og erfaringer. Men nettopp denne ikke-tilpasningen gir ritualet et skinn av å være generelt gyldig. Det som gjelder for deltakerne i et rituale, gjelder for alle andre i tid og rom. Ritualet får den spesielle erfaringen der og da til å bli en del av en større, stabil og ordnet uforanderlig helhet, og denne helheten er konstruert identisk i hvert eneste ritual; det virker som om det alltid har eksistert og alltid vil eksistere. Nye tider, utskifting av mennesker og generasjoner, og endrede situasjoner kan ikke uttrykkes rituelt og blir derfor irrelevant. Slik fornekter ritualet tiden og tidens gang, i følge Bloch (1986).

Denne tidløsheten, stabiliteten og ikke minst det langsomme tempoet, har over tid også gitt forsamlingen en ny ikke-religiøs kvalitet. Forsamlingen er en rekreasjon, og en kontrast til dagliglivet. Informanter snakker gjerne om den sjelefred som forsamlingen gir: "Det er så godt å komme bort fra denne verdens larm og bråk, og oppleve litt fred og ro i forsamlingen".

Forsamlingen endrer nemlig forståelsen av tid. Dagliglivet er preget av travelhet og fragmentert tid, strengt regulert i faste intervaller. Men innenfor forsamlingens tidsramme er det helt utenkelig å ha det travelt. Effektivisering er ikke på dagsorden selv om potensialet er tilstede; for eksempel kunne predikantenes taler uttrykt nøyaktig det samme på godt under halve tiden med en strengere komposisjon. Slike ideer blir vurdert negativt; "det er ingen som har det travelt her". Tvert imot nyter deltakerne å ha all verdens god tid for en stund, før man går tilbake til hverdagen i denne verden. Forsamlingen tilbyr altså et frikvarter fra denne verdens tidskrav.

Tidsforståelsen endres også fra samtidighet i denne verden til "evighetens perspektiv" i forsamlingen. Folk møter stadige krav om å være "moderne". I Nord-Troms kan disse kravene oppleves som ekstra vanskelige på grunn av de relativt raske moderniseringsprosessene regionen gjennomgår⁽¹⁰⁾. Lokalsamfunnet møter kritikk fra storsamfunnet fordi viktige endringsprosesser går sent⁽¹¹⁾, og læstadianerne som individer og som gruppe er stigmatisert i lokalsamfunnet som "gammeldagse" og møter stadig krav fra lokal- og storsamfunnet om modernisering. I den uforandrede forsamlingen finnes ingen krav om aktualitet, tvert imot er det eksplisitt advart mot å bli preget av tidsånden. Verbalt er forsamlingen orientert mot tradisjonen, men samtidig framtidsrettet mot saligheten i Himmelen. Samtidig har den også et aspekt av tidløshet, i og med at budskapet er universelt gyldig og at forsamlingen innebærer et symbolsk fellesskap med kristne til alle tider. Tidsforståelsen har et sosialt motstykke i at kontakten mellom generasjonene er nær, åpen og uten eksplisitte konflikter av noen art - noe som framheves av mange informanter som viktig.

Tidsforståelsen i forsamlingen er altså den rene motsetning til denne verden. Forsamlingen er slik forstått et slags rituelt uttrykk for den fornektelsen av denne verden, og kritikken av denne verdens folk og deres livsstil, som står helt sentralt i ideologien.

De kvalitetene ved forsamlingen som er vist her, er sannsynligvis hovedårsaken til at den har motstått historiske endringer. Uforanderligheten er viktigere enn det som var forsamlingens opprinnelige intensjon; nemlig å legge til rette for formidling av den kristne ideologien. Uforanderligheten har også gitt den en ny funksjon i formidlingen ved at den bidrar til å gjøre det kristne verdensbildet realistisk og troverdig. Forsamlingen har vært det eneste stabile elementet i en periode preget av store samfunnsendringer, og det er derfor naturlig å oppfatte den kristendomsforståelsen som formidles gjennom forsamlingen, som uforanderlig og universell. Eldre mennesker i dag har opplevd enorme forandringer gjennom to verdenskriger, evakuering og nedbrente hjemsteder etter siste verdenskrig, gjenoppbygging og en kontinuerlig sosial og økonomisk utvikling som likevel har gått senere for dem enn for de det har vært naturlig å sammenligne seg med; deres egne barn, andre lokalsamfunn, byene. Mange har også skiftet sin etniske identitet fra same eller kven til norsk. Forsamlingen er uforandret, kanskje det eneste som er uendret mens verden for øvrig oppfattes som totalt forandret. Da er det også naturlig at den får et skinn av å være allmenngyldig og universell, og at også den spesielle kristendomsforståelsen som uttrykkes gjennom forsamlingen (kapittel 5), får preg av å være en universell sannhet.

3.3. Historiske endringer

Vi kan anta at forsamlingens kvaliteter som et ikke-foranderlig rituale, og den spesielle tidsforståelsen som formidles, har utviklet seg gradvis over tid. Det var først utover i dette århundre at ikke-tilpasningen kom til tydelig uttrykk i forholdet til salmebøker og bibeloversettelser, ved at man ikke tok i bruk moderniserte utgaver, og språkreformene i bokmål i blant annet 1907 og 1917 må ha bidratt til at forsamlingsspråket ble oppfattet som arkaisk. Det var også på denne tiden det fantes deltakere som hadde deltatt i forsamlingen det meste av sin levetid, opplevd at forsamlingen hadde vært noenlunde uendret gjennom store endringer i tilværelsen ellers, og dermed oppfattet forsamlingen som universelt gyldig mer enn kontekstuelt tilpasset, slik den hadde vært i begynnelsen. De eldste som hadde en slik forståelse av forsamlingen, hadde i følge ideologien sterk autoritet, og vant derfor i eventuelle konflikter med yngre deltakere som ønsket tilpasning.

Etterhvert må forsamlingens rituelle kvaliteter av uforanderlighet ha blitt stadig mer framtredende etterhvert som ikke-tilpasningen og den arkaiske formen ble tydeligere. Dens kvalitet av å være et fristed fra stadige krav om utvikling og tilpasning, ble sannsynligvis viktigere etterhvert som denne verdens forhold til tid ble vanskeligere å forholde seg til fordi læstadianere også i sin livsførsel viste ikke-tilpasning (kapittel 6.1.2 og 6.3.1).

Men uforanderligheten gjelder bare forsamlingens struktur og form. I følge eldre informanter har det skjedd vesentlige endringer i forsamlingen, særlig siden omkring 1960-årene, når det gjelder konteksten og de uformelle sosiale interaksjonene i tilknytning til forsamlingen. Tidligere møtte folk i god tid før forsamlingen begynte, og satt igjen til langt på natt. Folk hilste med å legge hendene på hverandres skuldre og si "Guds fred". De pratet Guds ord med hverandre, trøstet hverandre og formante hverandre til å leve et gudfryktig liv. Slike samtaler kunne ta timevis. Samtalene var fortrolige og personlige.

Dersom man i dag hilser med "Guds fred", skjer det ved et nikk eller håndtrykk, ikke den varme omfavnelsen. Deltakerne er ikke like trofaste som før, mange kommer bare innom en sjelden gang. Noen forsamlingskretser er slått sammen på grunn av lavt oppmøte, og deltakerne kjenner ikke hverandre like godt som tidligere. I noen forsamlingskretser forlater de fleste deltakerne lokalet ganske tidlig etter møtet. De uformelle samtalene har dessuten endret sin religiøse funksjon: Informanter sier at man ikke lenger prater Guds ord i fortrolige og personlige samtaler, men prater om Guds ord, det vil si teologi. Det gjelder mest for de som setter seg ved bordet. De andre unngår å snakke om slike emner. I stedet synges salmer.

Det er enighet blant informantene om denne utviklingstendensen. De vanligste emiske⁽¹²⁾ forklaringsmodeller er (1) Religiøse forklaringer; "Vi er åndelige døde/i åndelig søvn" eller "Det er Djevelen som prøver å lokke oss vekk fra Guds ord", (2) strukturelle forklaringer; folk har dårligere tid, de har bil som gjør at de kan dra rett hjem, fjernsyn og andre tidsfordriv trekker oppmerksomheten vekk fra Guds ord, og det er skjedd (3) kultur-/mentalitetsendringer; Folk er blitt mer forskjellige og det er blitt større avstand mellom dem. "Vi har ikke så mye felles å snakke om lenger, for alle holder på med sine egne ting" (informant).

Forsamlingens har også endret funksjon i lokalsamfunnet. Tidligere var forsamlingen den viktigste sosiale møteplass for hele lokalsamfunnet, og vi kan anta at den hadde viktige sosiale funksjoner i lokalsamfunnene fordi nær sagt alle deltok. Den var et forum for konfliktløsning⁽¹³⁾, og sannsynligvis også for etablering av felles referanser og standarder (normer, kulturelle koder). Den var altså et viktig element i lokalsamfunnets offentlige rom.

I dag er det bare troens bekjennere som møter. Deltakelse i forsamlingen er dermed blitt et av de viktigste kriteriene for vurdering av hvem som er kristen og vantro. Det er vanlig å si om en som er falt fra, at vedkommende "har sluttet å gå i forsamling". Forsamlingen som tidligere var samlende, fungerer nå differensierende i lokalsamfunnet, men den konstituerer det læstadianske fellesskapet, som nå er blitt en minoritet i de fleste lokalsamfunn.

Det har også skjedd noen endringer iallfall i ett enkeltelements symbolske/semiotiske betydning; bordet har endret funksjon: I utgangspunktet var bordet sannsynligvis en markering av egalitet, en protest mot prestens prekestol. Nå er bordet blitt bevegelsens viktigste statussymbol. All religiøs karriere handler om bordet. En god kristen som viser interesse for lærespørsmål kan bli invitert, eller går på eget initiativ fram til bordet etter forsamlingen for å prate om det som ble lest. Det kan være første skritt på vei mot lederposisjon; ved bordet viser han interesse for å prate om kristendom og han blir kjent med lederne. Senere kan han ende opp bak bordet, suksessivt som kamerat og etterhvert forsamlingsholder eller predikant. Det er vanlig å si at "han har fått plass bak bordet" om en som er blitt kamerat.

3.3.1 Oppsummering

For å oppsummere dette kapittelet: Forsamlingen som i utgangspunktet var en rent praktisk tilrettelegging av Ordets hørelse, tilpasset den aktuelle kontekst, er nå et rituale som har noen av sine viktigste kvaliteter ved uforanderlighet og ikke-tilpasning. I strid med den (antatt) opprinnelige antiritualistiske intensjonen legges det nå mer vekt på å bevare formen uendret, enn å formidle den kristne ideologien ("innholdet") mest mulig effektivt.

Men på tross av at struktur og form er så å si uendret, har det likevel skjedd viktige endringer. Forsamlingen har fått en ny sosial funksjon i lokalsamfunnet. Tidligere virket forsamlingen samlende for lokalsamfunnet. I dag virker den differensierende, deltakelse er et kjennetegn (og kanskje stigma) for en liten minoritet, og forsamlingen har liten eller ingen betydning i lokalsamfunnets offentlige rom. Forsamlingen oppleves også av deltakerne som mindre "åndelig". Vi kan anta at den enkelte deltaker har en ganske annerledes opplevelse av å delta i forsamlingen i dag, i forhold til deltakere i forsamlingen for noen tiår siden.

Denne historiske utviklingen er en del av, og en god illustrasjon av, en generell utvikling av læstadianismen i Nord-Troms. De neste kapitlene vil ta for seg andre aspekter av de historiske endringene i Den luthersk-læstadianske menighet.

4. Vekkelsesbevegelsen

Svensk-samiske Lars Levi Læstadius (1800-1861) var prest i Karesuando i Nord-Sverige⁽¹⁴⁾. Han var fortvilet over de elendige sosiale forholdene med mye rusmisbruk, og folks l