Det er ikke vakkert, men det er sunt!
En antropologisk studie om håndteringer av
privatiseringsprosessen i en rumensk landkommune
Kari-Anne Ulfsnes
Hovedfagsoppgave, levert som del av Cand. Polit. graden, Institutt og Museum for Antropologi, Universitetet i Oslo, mars 1999
|
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/U/Ulfsnes_K_A_01.htm.
|
Del I - Rammer
Introduksjon
1 Felt og feltarbeid
2 Ensom i kollektivet
Del II - Privatiseringsprosessen
3 Organisering av hushold og familie når velferden privatiseres
4 Restitueringsprosessen i landbruket
5 Det lokale nærings- og arbeidslivet
Del III - Fellesskap til besvær?
6 En landsby uten solidaritet?
7 Fortellinger om nasjonen og "den rumenske egenart"
Avslutning
Rundt juletider i 1989 ble Ceausescus nasjonalkommunistiske regime i Romania styrtet. 1989 har blitt stående som revolusjonsåret i øst-Europa. Mens de kommunistiske regimene i Polen, Ungarn, DDR, Bulgaria og Tsjekkoslovakia ble veltet eller demontert utover høsten, var det i Romania lite tegn til at Ceausescus regime ville legge om den politiske kursen, og det var få tegn til åpen motstand blant befolkningen. På den 14. partikongressen i november ble Ceausescu enstemmig gjenvalgt som kommunistpartiets leder, og i en seks timer lang tale gjentok han budskapet han hadde formidlet i et intervju på tysk fjernsyn noen dager før, at "partiet kan ikke gi opp sitt revolusjonære ansvar, [...] det kan ikke gi opp sin historiske misjon til en annen politisk makt." For å understreke dette tok han i bruk et rumensk ordtak: Bare når det begynner å gro pærer på poppeltrær vil partiet oppgi sin ledende rolle, fastslo han (Rady 1992:91). Da åpen motstand og misnøye begynte å vise seg i Romania 15. desember, påla Ceausescu at den skulle møtes med harde midler. Dette resulterte i det som senere har blitt omtalt som den mest blodige omveltningen i øst-Europa i 1989. Den endte med at regjeringen samt en rekke lokale ledere ble styrtet, og president Nicolae Ceausescu og hans kone Elena ble henrettet. Det er mange uklarheter rundt hva som foregikk i "desemberdagene." Det er ikke tema i denne oppgaven. Det er et utsnitt av de påfølgende transformasjonene av det rumenske samfunnet som er fokus for denne studien.
Nærmere bestemt har jeg i denne oppgaven ønsket å undersøke den omfattende uformelle økonomiens betydning for privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi sett fra dagliglivet i en landsby. Samtidig har jeg vært opptatt av hva slags innvirkning privatiseringsprosessen og det kaotiske og uforutsigbare økonomiske klimaet som har preget Romania på 90-tallet får for folks forpliktelser, lojaliteter og avhengighet til husholdene, familien og andre uformelle relasjoner. Samspillet mellom ulike, men sammenviklede økonomier, er viktig for transformasjonen av det rumenske samfunnet etter 1989.
Oppgaven handler først og fremst om folk som bor i og har tilknytning til Vidra, en landsby og kommunesenter som ligger øst i Romania, i et av de subkarpatiske dalførene i den sørlige delen av landsdelen Moldova. Jeg oppholdt meg i Romania i tilsammen et år i perioden juni 1993 til august 1994, hvorav omtrent 8 måneder ble tilbrakt i Vidra. I tillegg bodde jeg i hovedstaden Bucuresti i to måneder, og jeg tilbrakte en måned hver ved universitetene i byene Iasi, Romanias gamle hovedstad i landsdelen Moldova, og i Cluj, som betraktes som hovedstaden i Transilvania, hvor jeg gikk på kurs for utlendinger i "rumensk språk, kultur og sivilisasjon." I tillegg var jeg i Romania i 2 uker i 1991, og tilbake en tur i Vidra i oktober 1994.
Rumenske ord er referert til i en utgave som ikke alltid er i overensstemmelse med de grammatikalske reglene. Ordgjengivelsene er også ukorrekte fordi jeg ikke har brukt bokstavtegn som er spesielle for det rumenske alfabetet.
Oppgaven er stort sett skrevet i presens. Dette er gjort for å få frem det "her og nå" som karakteriserer feltarbeidet som metode, samtidig som presensformen gjør det lettere å kunne skille mellom den nåtiden jeg skriver ut fra og de fortider som denne oppgaven også handler om.
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har gjort denne oppgaven mulig. Takk til innbyggerne i Vidra som åpnet portene og dørene inn til husholdene og leilighetene sine for meg. En særlig takk til familien C. som tok sjansen på å ta til seg o straina (en fremmed), til D. og C. for et spesielt vennskap, til damene på apoteket som lot meg få komme inn i fellesskapet ved den varme ovnen bak disken, og ordføreren som passet på at jeg fikk innblikk i så mange sider som mulig ved livet i Vidra. Å skrive om uformell økonomi og bruk av uformelle relasjoner for å fremme private interesser i den formelle økonomien og i byråkratiet, har i seg sosialt konfliktstoff og berører også handlinger som ikke alltid beveger seg på den riktige siden av loven. Jeg har derfor anonymisert personene som opptrer i oppgaven. I Bucuresti fikk jeg viktig faglig og praktisk hjelp av professor Georghita Gheana, Senter for Antropologisk Forskning. Zoltan Rostas ved Institutt for antropologi og kommunikasjon på Journalistisk fakultet (begge ved Universitetet i Bucuresti) var en svært inspirerende og generøs samtalepartner. Torhild Andersen var en kontinuerlig oase av gjestfrihet og støtte under feltarbeidet, samt en god informant og engasjert medstudent. Gjestfriheten til Britt Eirin Bøe Olsen, Ole Kristian Olssøn og katten var til svært stor hjelp de første månedene i Romania. Multumesc! Sa traiasca si la multi ani!
Professor Sarah Lund har vært en kyndig, tålmodig og oppmuntrende veileder fra prosjektets begynnelse. Harald Skar ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt introduserte meg for problematikken rundt privatiseringsprosessen i Romania, og hjalp meg med noen viktige ting i forberedelsesfasen. Øst-Europagruppa har vært et inspirerende faglig og sosialt fellesskap. Anne Leseth skal ha en helt spesiell takk for generøs og konstruktiv hjelp med hele teksten i innspurten. Kristin Hestflått, Tove Kittelsen, Signe Gilen, Iben Kardel, Ingeborg Aas Ersdal, Maiken Solberg og skrivegruppe 2/3 har på ulike stadier av skriveprosessen bidratt med viktige kommentarer og gode innspill. En inderlig takk til Lars Risan for inspirerende, kreativt, utfordrende, utholdende og mangesidig engasjement. Foreldrene mine, Ruth og Jon, har hjulpet meg på mange måter. Entusiasme, livsbejaende oppmuntringer og inspirasjon fra og hyggelige avbrekk med medstudenter, venner og familie har vært uvurderlige på denne lange ferden. Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, Øst-Europautvalget og Institutt og Museum for Antropologi (alle v/ universitetet i Oslo) ga meg økonomisk støtte til feltarbeidet. Takk alle sammen!
Og Lars, takk for alle påminnelsene om hva det hele egentlig handlet om
"Du vet hvordan det er. Hvis du ikke har noen personlige relasjoner, så er det vanskelig å få hjelp til å arrangere noe." (I brev fra en informant som prøver å ordne seg praksisplass i forbindelse med utdanningen sin, 1998)
"Ne descurcam..." - Vi får endene til å møtes. Et vanlig svar når jeg spør folk i Vidra om hvordan de og familiene deres håndterer privatiseringsprosessen. Dette korte utsagnet brukes gjerne som et hint til at man må bruke mange slags strategier og manøvreringer for å håndtere en vanskelig hverdag og (livs)situasjon. Begrepet brukes særlig hvis man skal hentyde at man selv eller andre har håndtert et problem, en sak, ved å aktivisere uformelle relasjoner (relatie) eller på en eller annen måte har beveget seg på kanten av det lovlige, gjennom forbindelser (pile, legaturii, cunostiinte), bestikkelser, tips (mite, baksis), eller ved å ta (a lua) eller stjele (a fura) ting fra arbeidsplassen. Hentydninger til slike handlinger blir ofte understreket med kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Et skjevt smil. Et megetsigende blunk med et øye. Håndbevegelser. Småtyveri beskrives med å late som om man stikker noe i bukselomma. Å bevege hånden forover i en slangelignende bevegelse illustrerer bruk av uformelle relasjoner og intimiserende strategier for å manøvrere seg gjennom eller mellom problemer innen og i møter med formelle strukturer.
I Romania er bruk av uformelle strategier og relasjoner uungåelige i folks organisering av dagliglivet. Dette gjelder også for aktiviteter knyttet til offentlige institusjoner, byråkratiet og den formelle økonomiske sektoren. "Det er ikke vakkert, men det er sunt!" (Nu e frumos, dar e sanatos!), er et rumensk uttrykk som opp-summerer ambivalensen som rumenere uttrykker i forhold til det å håndtere tilværelsen ved å bruke uformelle strategier, prioritere partikulære relasjoner og personifisere formelle relasjoner innen og i møter med byråkratiet, den formelle økonomien og de offentlige institusjonene.
Mange kommentarer til og diskusjoner om endringene i øst-Europa på 90-tallet preges av en oppfatning om at det nå skal skje en "overgang" fra kommunisme og byråkratisk planøkonomi til vestlig markedsøkonomi og demokrati. Etter omvelt-ningen av Ceausescus regime i desember 1989 ble det også i Romania startet en politisk demokratiseringsprosess og omlegging til markedsøkonomi. Det ble utformet og igangsatt programmer for privatisering, det ble åpnet opp for etablering av private foretak, og folk kunne få tilbake jord de hadde måttet overgi til kollektivbrukene. Denne prosessen har imidlertid vist seg å bli mer komplisert, forskjelligartet og mindre entydig enn antatt. I dette hovedfagsprosjektet har jeg ut fra en antropologisk tilnærming undersøkt hvordan dette kommer til uttrykk i en lokal setting. Oppgaven er basert på et feltarbeid i landsbyen Vidra, og kommunen som den er administrativt senter for, beliggende i den østlige delen av Romania. Feltarbeidet som prosjektet er basert på ble utført i 1993-94, men sitatet overfor viser at tematikken i oppgaven har relevans utover denne perioden.
I denne oppgaven argumenterer jeg for at uformelle strategier og institusjoner er svært viktige for hvordan Romania transformeres etter omveltningen, slik de også bidro til å forme den faktiske sosiale organiseringen i kommunisttiden. Oppgaven er en oppslutning om antropologen Janine Wedels insistering på at for å forstå endringsprossessene i øst-Europa må man vie oppmerksomhet til det at folk søker å navigere ved hjelp av personlige relasjoner også i møtet med markedsøkonomien, og til hvordan dette bidrar til å forme de nye institusjonene:
"Thus, discussions of "transition" must not simply adress themselves to transforming visible economic structures and institutions but to exploring how change in such entities is mediated through social processes and informal institutions shaped by [...] history and experience" (Wedel 1992:19).
Den omfattende uformelle økonomien i øst-Europa er ikke noe nytt, slik man kan få inntrykk av gjennom avisreportasjer. Det nye er forsøket på å introdusere markeds-økonomi, privatisere den statlige økonomien og regulere den uformelle økonomien.
De øst-europeiske landene er på 90-tallet åsted for mange gruppers ambisjoner om å endre den politiske og økonomiske orden. Dette er ikke noe uskyldig prosjekt. Det innebærer også et ønske om å forandre andre menneskers liv. Den faglige og politiske litteraturen som har som utgangspunkt at vi nå er vitner til en "overgang" (rum.: transitie, eng.: transition) fra kommunisme til kapitalisme, demokrati og markedsøkonomi omtales av antropologen Katherine Verdery som "transitiology" (Verdery 1996). Jeg bruker også begrepet "transitiologer" om de som arbeider konkret i "transition"-industrien (Sampson 1996), det vil si de som driver med eksport av vestlige systemer, eller rettere sagt modeller, som demokrati, "sivilt sam-funn" og markedsøkonomi til øst-Europa. "Transitiologer" viser i mange sammen-henger en utilstrekkelig oppmerksomhet til det strukturerende samspillet mellom makro-initierte endringsprosjekter og de forskjellige uformelle praksisene folk tar i bruk for å håndtere disse endringene (jf. fn. 4). Denne oppgaven føyer seg inn under det som særpreger mange antropologiske studier om øst-Europa; et ønske om å vise relevansen av antropologiske tilnærminger overfor de makro-orienterte faggruppene som dominerer øststatstudier og politiske miljøer som arbeider med øst-Europa; det vil si å undersøke hvordan samfunnsliv og sosiale prosesser både skaper og skapes av situerte og posisjonerte menneskers handlinger og samhandlinger.
Det at den antropologiske forskningen i øst-Europa i stor grad har blitt motivert ut fra ønsker om å nyansere Vestens og særlig makro-vitenskapenes stereotype bilder av de øst-europeiske samfunnene, har blitt kritisert fordi man på denne måten har marginalisert seg selv i forhold til den generelle antropologiske teoriutviklingen (se Holy 1994, Haukanes 1997). Uten ønske om å tilbakevise denne kritikken, er det imidlertid viktig å forstå hvordan antropologer som arbeider med øst-Europa vanskelig har kunnet unngå å forholde seg til politiske og økonomiske spørsmål, på grunn av det geo-politiske klimaet som har preget forholdet mellom østblokklandene og de vestlige landene (jf. Haukanes 1997). (Og kanskje har dette også trukket antropologer som har vært spesielt interessert nettopp i slike problemstillinger til området.) Øst-Europaantropologi har med andre ord allerede lenge forholdt seg til spørsmål og problemstillinger som i de senere årene har innhentet de fleste antropologer og antropologiske prosjekter, nemlig det påtrykk av statlige og internasjonale politiske og økonomiske realiteter som på grunnleggende måter har betydning for livene til de vi studerer.(1)
Øst-Europa etter omveltningene kan ikke på noen måte betraktes som et tomrom, eller tabula rasa klart til å "fylles" med vestlige representasjoner, institusjoner og strukturer. For å forstå de sosiale prosessene og betydningen av uformelle institusjoner for privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi er det viktig å se på den historiske konteksten. I Romania har mange nødvendigheter og goder alltid vært tilgjengelig først og fremst gjennom produksjon i regi av husholdene og familiene, gjennom partikulære lojalitetsbånd basert på slektskap, vennskap og resiprositet, og gjennom ulike former for intimisering av formelle relasjoner; gavegiving, smøring, korrupsjon og krav om ekstrabetalinger. Husholdene og familiene har vært knutepunkter i de uformelle aktivitetene og resiprositetsnett-verkene. Det å investere i familie, gudforeldre, venner og andre forbindelser har vært den viktigste strategien for å forsikre seg for eventualiteter. Antropologiske studier av hvordan kommunismen(2) virket i praksis har dokumentert hvordan blant annet det statlige organiserte distribueringssystemet og en kronisk mangel på varer ga grunnlaget for en særegen form for symbiotisk og parasitisk sammenvikling mellom en omfattende uformell sektor og den formelle økonomien, byråkratiet og institusjon-ene, på måter som var langt i fra den ideologiske retorikken (se f.eks. Kideckel 1993, Sampson 1983 og 1984, Ronnås 1983, Verdery 1991). Lignende sosiale prosesser er rapportert fra andre land i øst-Europa (se for eksempel Firlit & Chlopecki 1992, Mars & Altman 1983, Wedel 1986 og 1992). I disse studiene tegnes et nyansert bilde av folks håndteringer og tilpasninger til de kommunistiske styresettene. De viser hvor-dan overvåkningsstaten, knapphetssituasjonen og viktigheten av uformelle relasjoner både bidro til en høy vektlegging av tillit og lojalitet, samtidig som folk ble satt opp mot hverandre og var mistroiske i forhold til hverandre, særlig til folk man ikke hadde personlige referanser til. Ved siden av å beskrive den undertrykkende og utnyttende dimensjonen ved de kommunistiske regimene, viser de også hvordan mange av innbyggerne etablerte måter å leve med "systemet" gjennom å manipulere og omgå det fremfor å åpent konfrontere eller adlyde. Disse studiene problematiserer dermed det å betrakte folk ensidig som "ofre" for politiske systemer, en viktig innsikt som har gyldighet utover den etnografiske konteksten som beskrives; vi er alle, på ulike måter, deltakere i de handlingsrom vi omtaler som "systemet."
Endringene etter 1989 har ikke ført til at det offentlige i større grad klarer å ivareta interessene til enkeltmenneskene i Romania. Tvert i mot har ansvaret for folks velferd blitt privatisert. Etter omveltningen har statens inntektskilder sunket raskt. For store deler av befolkningen i Romania er "overgangen" knyttet til store økonomiske problemer, arbeidsledighet, inflasjon, lave og forsinkede lønninger, innskrumping av offentlige ressurser og reduksjon av velferdsordninger. Hvordan klarer folk seg i en situasjon hvor levekostnadene stiger langt raskere enn lønningene? Som jeg skal vise i denne oppgaven er det fortsatt slik at ikke-registrerte (både lovlige og ulovlige) uformelle økonomiske aktiviteter utgjør en omfattende del av den totale økonomiske aktiviteten i landet. Folk fortsetter å håndtere tilværelsen med husholdsproduksjon, med å prioritere private behov på jobben og ved appelere til og navigere ved hjelp av partikulære relasjoner for å få ting gjort i den formelle sektoren. I denne oppgaven utforsker jeg hvordan dette influerer privatiserings-prosessen og introduksjonen av markedsøkonomi i Vidra. Særlig er det viktig å se på husholdenes sentrale sosiale og økonomiske posisjon for folk, og hvordan folk gjennom husholdene tilstreber en mangesidig økonomisk tilpasning i et tøft økonom-isk klima.
Privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi har imidlertid også innvirkning på de uformelle resiprositets- og lojalitetsbåndene. I Vidra uttrykker folk en opplevelse av at sentrale verdier knyttet til fellesskap, tillit og lojalitet blir satt ytterligere på prøve etter omveltningen. Knapphet på penger og ustabilitet i folks sosioøkonomiske posisjoner gjør at mange har problemer med å gjengjelde forventinger om resiprositet og at folk har blitt mere reservert i forhold til å etablere langvarige resiprositetsrelasjoner. Folk er også tilbakeholdne med å investere i det lokale "universelle" fellesskapet, samtidig som de lokale myndighetene har svært begrensede ressurser. Dette gjør blant annet at offentlige rom neglisjeres, og at fritids-og organisasjonsaktiviteter som før ble drevet i partiets regi har opphørt. Det har også blitt mere vanlig at offentlige tjenesteytere krever penger for å utføre tjenester som formelt er gratis.
"Overgangen" fremstår derfor for mange som en tid preget av materielt og moralsk forfall. Det klages over at folk bryr seg mindre om andre, og holder seg mere for seg selv. Dette forfallet omtales i noen sammenhenger å være i kontinuitet med fortiden og i andre sammenhenger som et resultat av et brudd med fortiden. Når forfallet omtales som en arv fra kommunisttiden, betraktes gjerne "overgangen" som en nødvendig lutring på veien mot et mer moderne og vestlig Romania. Privat-iseringsprosessen og markedsøkonomien betraktes imidlertid av mange som en trussel som de forsøker å beskytte seg mot, og mange responderer negativt på opp-løsningen av den distributive staten og de statlige foretakene fordi de opplever at det nye markedet ikke ivaretar deres behov.
Mye som gjøres i den formelle sektoren betraktes som resultat av uformelle relasjoner og strategier. Samtidig som prioriteringen av uformelle relasjoner bekrefter verdier om at man skal hjelpe de man står nær, betraktes imidlertid ikke slike prioriteringer som uproblematiske. En samtidig skam og stolthet oppstår i kollisjonen mellom "slik ting er" og "slik de skulle vært." Det er disse blandede følelsene ordtaket "Det er ikke vakkert, men det er sunt!" kommenterer. Informant-ene(3) mine kan for eksempel formidle at de opplever det nedverdigende å måtte be-stikke noen for å få noe gjort. Samtidig kan de uttrykke stolhet over at de klarer å overvinne et problem. De uttrykker både lav selvrespekt og en opplevelse av seg selv som mektige og innflytelsesrike. Det å håndtere tilværelsen ved hjelp av slike strategier og forbindelser blir både beundret, misbilliget og fordømt. En undersøkelse av det strukturerende samspillet mellom privatiseringsprosessen, introduksjonen av markedsøkonomi og de uformelle strategiene og relasjonene i Vidra leder meg derfor hen til å se nærmere på hvordan dette samspillet både utfordrer og forsterker moralske imperativer og verdier som tillit og lojalitet knyttet til ulike fellesskap, i en situasjon hvor levekårene er vanskelige, og hvor ulikhetene mellom folk vokser.
I Vidra knytter folk i omfattende grad sine erfaringer og problemer til fortellinger om nasjonen. Hvordan tar folk i bruk nasjonalistiske argumenter for å forklare egne og andres håndteringer av privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi? Fortellinger om nasjonen og nasjonale symboler tilkjennegir seg i dagliglivet gjennom kommentarer, beretninger og vitser som både uttrykker nasjonal selvhøytidelighet, selvpiskende selvkritikk og humørfylt selvironi. Nasjonssentrerte argumenter blir også trukket inn i lokale beslutninger som angår privatiserings-prosessen. I en situasjon hvor mange opplever usikkerhet og tap av velferd og kontroll etter omveltningen kan det synes som nasjonalismen gir mulighet til å ut-trykke verdighet i en avmaktssituasjonen hvor Vesten opptrår og fremstår som premissleverandør. På denne måten har nasjonalismen en kontra-hegemonisk kraft, hvor skammen som blir uttrykt i forhold til bruk av personlige relasjoner i den formelle økonomien og i byråkratiet, snus til moralsk overlegenhet, ved at uformelle relasjoner og strategier blir knyttet til verdier som overlevelsesevne, lojalitet, tillit og sosialitet.
I denne oppgaven ønsker jeg å undersøke hvordan flere ulike tematiske aspekter; økonomi, felleskap, moral, nasjonalisme; samspiller, influerer og forskyver hverandre i en lokal setting. Mange av de antropologiske studiene i øst-Europa i kommunisttiden fokuserte på lokalsamfunn, husholdsstrategier, jordbruksøkonomi og lokalpolitikk, og var preget av et ønske om å dokumentere landsbygdbefolkningens erfaringer "nedenfra." Nykommere i feltet etter 1989 har i langt mindre grad gjort lokalsamfunnstudier, og mange er opptatt av temaer knyttet til den nye interessen for historie og identitet (jf. Haukanes 1997). I denne oppgaven forsøker jeg å koble sammen temaer innen disse to "trendene;" ønsket om å formidle erfaringsnære virkelighetsanskuelser knyttet til folks hverdagslige overlevelsestrategier, og interessen for nasjonal identitet. For informantene mine er fortellinger om nasjonen og spørsmål om den rumenske "nasjonale egenarten" en fremtredende forståelsesramme når de kommenterer og forsøker bearbeide sine personlige erfaringer med endringsprosessene etter omveltningen.
I resten av introduksjonen vil jeg diskutere noen overordnede temaer og analytiske perspektiver knyttet til problemstillingene. Landsbyen og kommunesentret Vidra vil bli nærmere presentert i kapittel 1.
"Problemet er hvor hun skal starte, for ingenting begynner når det begynner, og ingenting er over når det er over [...] Det finnes imidlertid avgjørende øyeblikk, øyeblikk vi bruker som referanser fordi de avbryter vår fornemmelse av kontinuitet, de endrer tidsretningen. Vi kan betrakte disse hendelsene og si at etter dem ble ingenting som før igjen" (Atwood 1994, min kursiv).
Slike "avgjørende øyeblikk" forsyner våre opplevelser med begynnelser og avslut-ninger. "Desemberdagene" i 1989, da regimet til Ceausescu ble styrtet, representerer et slikt øyeblikk for innbyggerne i Romania. Med ett ble en nåtid til historisk tid, til Ceausescus tid (vremea lui Ceausescu), til kommunisttiden (timpul comunismului). Omveltningen representerer et brudd som har etablert en ny målestokk; et nytt "før" og et nytt "etter."
Som jeg nevnte innledningsvis er ideen om at en "overgang" fra kommunismen skal ende opp i en vestlig form for markedsøkonomi og demokrati gjennomtrengende i akademiske og politiske diskusjoner.(4) "Overgangen" betraktes ut fra denne posisjonen som en slags kurativ prosess eller en nødvendig renselsesprosess, og endring måles ut fra graden av tilpasning til vestlig økonomi, en tilpasning som ofte omtales som en gjenforening med landenes "egentlige" utviklingsvei. For eksempel snakker geografen Turnock i artikkelen "Romania: Regional developement in transition" om landets tilstand på 90-tallet i termer av "recovery from a system of excessive centralization" (Turnock 1996:157, min kursiv). "Recovery" er et begrep som indikerer at "overgangen" metaforisk kan betraktes som en helbredelsesprosess fra en sykdom eller et illebefinnende. Dette illustrerer en tankemåte som er svært vanlig innen "transitiology"; vestlige eksperter og politikere blir betraktet som redningsmenn eller helbredere som skal bringe de øst-europeiske landene tilbake til kapitalismens progressive vei, etter at de har vært på villspor (jf. Verdery 1996:204f.). Mange øst-europeiske ledere snakker også om "overgang" med en billedbruk som symboliserer en prosess hvorved man skal vende tilbake til Europa. En rumensk minister har forklart situasjonen i Romania etter omveltningen med følgende bilde:
"Kommunismen laget fiskesuppe av et vakkert akvarium. Nå som vi skal forsøke å lage markedskapitalisme i et post-kommunistisk land, er det som å skulle lage fiskesuppen om til et akvarium igjen. Og det er langt vanskeligere!" (Redaksjon 21, NRK 1, 18.02.96.)(5)
Også i Romania ble "bruddet" fulgt av store forventinger om grunnleggende politiske og økonomiske endringer og bedre livsvilkår. Men mens forskere og politikere ofte snakker om endringer og forventinger om endringer i øst-Europa i termer av makro-sosiale forhold og politiske og økonomiske strukturer, snakker folk i Vidra om endringene etter omveltningen først og fremst ut fra nære, erfarte, hverdagslige ting, som ritualer, samværsformer, arbeidsforhold og priser på brød, vurdert blant annet ut fra de forventingene de har om velstandsøkning og tilgang på etterlengtede forbruksvarer:
"Ceausescu var ferdig. Vi fikk jorda tilbake. Slik er det."
"Det er det samme som før. Arbeid, arbeid, arbeid. Hva kan jeg gjøre."
"Det var bedre før. Renere, tryggere, mere orden. Jeg hadde arbeid. Folk brydde seg mere om hverandre."
"Før hadde vi penger, men det fantes ikke varer. Nå er det varer, men vi har ikke penger. Jeg kan bare handle med øynene."
"Det er bedre nå. Nå trenger jeg ikke være redd. Jeg kan si det jeg vil på jobb."
"Nå kan jeg tjene penger. Vi har ny bil, video og TV-apparat, og kona kan kjøpe seg noe pent og gå til frisøren."
Dette er eksempler på informantutsagn som viser hvordan folk er opptatt av nære ting som berører dem personlig. Om folk synes ting har endret seg eller ikke, og om omstendighetene fremstår som lovende eller skuffende, avhenger av konteksten det blir sagt i og i forhold til hva det blir snakket om, men er særlig knyttet til indikatorer som er viktig for de sosioøkonomiske posisjonene til dem selv og familien (jf. Herbert 1987). Mens folk i de familiene som har klart å øke velstanden sin mener at mye har forandret seg til det bedre etter omveltningen, er det vanligere at folk hevder at ingenting har forandret seg i nevneverdig grad, at ting stort sett er som før (jf. Harris 1995), om ikke verre. Slik kommenterer de det at de til tross for alt nytt fremdeles må streve med å få endene til å møtes, at de fremdeles er avhengig av subsistens-jordbruk og at de fremdeles er avhengig av uformelle relasjoner for å få ting gjort. Mange uttrykker at den politiske friheten ikke har noen betydning for dem, så lenge de økonomiske kårene er så vanskelige. Det er ikke uvanlig at en informant i en og samme samtale uttrykker sterke meninger om at alt har forandret seg og at ingenting har forandret seg, alt etter hva som er tema. Mange av informantene mine er opptatt av at selv om det har blitt gjennomført formelle politiske og økonomiske endringer etter omveltningen, så går skiftet i folks tankegang (gindere) og mentalitet (mentalitate) mye tregere, noe de tilskriver en stor betydning for å få reele endringer. "Folk har fremdeles kommunismen i hodet sitt," hevder en informant, "folk oppfører seg som om det fremdeles er kommunisme, de arbeider ikke, de stjeler på arbeidsplassene, og trikser og mikser." Ordet transitie blir ofte refert til med en geip. "Det er bare noe politikerne snakker om for å unnskylde at de ikke har gjort jobben sin," er et vanlig utsagn.
Uansett hvordan informantene mine erfarer og snakker om endring og kontinuitet, og uansett hvilket årsakshierarki de operer med når de forklarer hvorfor ting er som de er, uttrykker de et mindre entydig skille mellom "før" og "etter" enn det som presenteres i politiske taler og endringsprogrammer (jf. Olafsbye 1998). Erfaringene og uttalelsene til informantene mine illustrerer at forholdet mellom kontinuitet og endring er komplisert og at det er problematisk å snakke om de storstilte endringsprosessene i øst-Europa i termer av en "overgang til" vestlig demo-krati og markedsøkonomi. Like viktig som å vise oppmerksomhet til hva slags endringer som skjer etter at de kommunistiske regimene falt, er det viktig å være oppmerksom på den kontinuitet som finnes i måtene som folk finner veier rundt problemer og hindringer på. Til tross for politiske og strukturelle endringer, eksi-sterer fremdeles mange trekk ved det tidligere systemet både i den politiske og økonomiske kulturen og i folks praktiske løsninger på hverdagsproblemene.
Det er lettere å være åpen for å lære noe om hva som faktisk skjer i øst-Europa hvis vi forsøker å unngå en billedbruk som konnoterer fremgang og fremskritt fra sykdom mot helse, fra ingenting til værende, fra "backwardness" til utvikling (Verdery 1996:205). Men er det måter å snakke om endringene på uten samtidig å operere med bestemte oppfatninger om hvor det hele skal ende opp, og som ivaretar en oppmerksomhet til at all menneskelig handling og organisering også har "trege" dimensjoner, som er modifiserende faktorer for styrte endringer (jf. Holy 1994:509)?
For å begrepsfeste det komplekse forholdet mellom kontinuitet og endring vil jeg i denne oppgaven snakke om "transformasjoner" for å betegne endringsprosess-ene etter kommunistregimets fall. Selv om også dette begrepet kan knyttes til oppfatninger om eller prosesser av endring til bestemte tilstander (for eksempel fra frø til blomst), ivaretar dette begrepet behovet for å kunne begrepsfeste det at all endring og alt nytt også bygger på og bærer med seg elementer av noe som allerede eksisterte fra før.
Marshall Sahlins tar i bruk begrepet transformasjon som et alternativ til å snakke om historiske prosesser for å begrepsfeste det interavhengige og sammenvevde forholdet mellom kontinuitet og forandring. Sahlins er særlig opptatt av kulturell reproduksjon, av hvordan folk forholder seg til endringer som introduseres utenfra ved å innlemme nye fenomener i den eksisterende kulturen. Etablerte tenkemåter, myter og kulturelle kategorier kan tilpasses og danne rammeverk om stadig skiftende realiteter og erfaringer og dermed influere folks tolkninger av disse realitetene og erfaringene. Ytre forhold eller ytre påvirkning integreres innenfor en allerede eksisterende struktur. Men hvis påvirkningen er stor kan den kulturelle reproduksjonen være vanskelig. Dermed kan en strukturell transformasjon finne sted (Sahlins 1981).
Sahlins forståelse av endring gjennom transformasjoner kan fremstå som litt statisk, på grunn av vekten han legger på de kulturelle strukturenes kontinuitetskraft. Når jeg i denne oppgaven legger vekt på kontinuitetsaspektet ved måtene som folk håndterer og forstår tilværelsen sin på, er det for å poengtere viktigheten av dette perspektivet i forhold til den generelle kunnskapsproduksjonen om endringsprosess-ene i øst-Europa som ofte synes å ta for lite hensyn til kontinuitetsaspekter. Dette er viktig fordi disse håndteringene og forståelsene har stor betydning for privatiserings-prosessen og introduksjonen av markedsøkonomi. Transformasjons-begrepet forstår jeg imidlertid som å begrepsfeste hvordan endringene etter omvelt-ningen er basert både på det at folk bruker etablerte kunnskapsreportuarer, praksiser og moralske forestillinger for å håndtere de endringene som har blitt introdusert etter omveltningen, og på det at disse kunnskapsreportuarene, praksisene og moralske forestillingene også utsettes for utfordringer og endringer i den nye situasjonen.
Spørsmål om hvordan "praksis former struktur" og hvordan "struktur former praksis" er klassiske problemstillinger i samfunnsvitenskapene. Strukturorienterte samfunnsmodeller kritiseres imidlertid for å være utilstrekkelige for å forstå endring, og individorienterte modeller med utkikkspunkt fra strategiske aktører kritiseres for å være utilstrekkelige for å forklare reproduksjon av strukturelle forhold. Et hvert menneske er posisjonert og situert, noe som gjør at ingen vil gjøre seg helt identiske erfaringer. Fordi folk dermed vil oppfatte omgivelsene sine på mere eller mindre ulike måter, vil de også agere i verden på måter som ikke er helt identiske. På denne måten blir enhver handling et mindre eller større bidrag i en kontinuerlig endrings-prosess. Samfunnet kan slik betraktes som en vev av uttallige interaksjonsforhold. Folks handlinger er imidlertid ikke bare informert av individuelle og strategiske hensyn, men også av forhold utenfor den enkelte. Strukturelle posisjoner må på sin side ikke bare betraktes som begrensende men også som muligheter, som forutsetninger for handling (Ortner 1984, Trouillot 1995:162). Forskere som arbeider med å lage "kunstig liv" i "kunstige verdener" ved hjelp av datasimuleringer, reflekt-erer over dette på følgende måte:
"The worlds in which we live are not entirely pregiven (or natural), nor are they altogether constructed (or artificial). The same is true about ourselves as cognitive beings. Co-evolving with our worlds, we are adapting to worlds that adapt to us" (Risan 1997, min kursiv).
Sørhaug argumenterer for at det gir lite mening i å konstatere om vi befinner oss på et mikro- eller makronivå. For uansett om vi er "her" eller "der," som Sørhaug skriver, dreier det seg om møter mellom mennesker som handler og forhandler med hverandre:
"Det vi må være oppmerksomme på, er bare det "enkle" forhold at forskjellige møter har implikasjoner med forskjellig varighet og rekkevidde, de utfolder seg i tid og rom på forskjellige måter" (Sørhaug 1996:52).
Det vi gjerne omtaler og tenker på som formelle institusjoner og strukturer, skapes opprettholdes og endres av og i samspill med situerte og posisjonerte mennesker som samhandler med hverandre. Samtidig må historiske og kulturelle forhold inkorpo-reres i analyser av sosiale insitusjoner og praksiser. Det er imidlertid vanskelig å omgå de dikotomiene vi har blitt lært til å forstå verden med.(6)
Det dikotomi-kritiske perspektivet jeg skisserte i det foregående vil være viktig for hvordan jeg ser på forholdet mellom formell og uformell økonomi i Vidra, et hovedtema i dette prosjektet. Jeg vil bruke litt plass her på å diskutere hvordan antropologiske perspektiver på økonomi og resiprositet kan være nyttige for å forstå den uformelle økonomiens dominerende plass i folks organisering av dagligliv og arbeidsliv, selv i stater med omfattende formelle økonomiske strukturer og institusjoner, slik som Romania. Det forhold at markedet er en sosiokulturell institu-sjon, konstruert "ikke bare i og av seg selv, men også i og av andre insitusjoner," er lite tematisert i fagøkonomien (Sørhaug 1996:105). Det markedsøkonomiske systemet forstås gjerne som mer målbart og mer rensket for kulturelle premisser enn andre sosiale forhold. Problemene med å bygge ned statsmakten, privatisere foretak og introdusere markedsøkonomi i Romania utfordrer denne forståelsen, fordi de stiller til skue hvordan økonomi må forstås i forhold til historiske, kulturelle og andre samfunnsmessige aspekter.
En vanlig forståelse av formell økonomi er at den er en distribusjonsform organ-isert av korporative eller statlige virksomheter basert på markedsrelasjoner og/eller statsbyråkrati, mens uformell økonomi gjerne defineres som produksjons-, distribusjons- og konsumaktiviteter styrt av personlige relasjoner, knyttet til behovene til hushold, personlige forpliktelser og private behov (Sampson 1983:44-45). Denne definisjonen av forskjellen mellom formell og uformell økonomi gir imidlertid et fortegnet bilde av den formelle økonomien. Den baserer seg på en fremstilling av den formelle økonomien som noe ordnet, idealisert og person-uavhengig. I forhold til Romania sier den lite om hvordan den formelle økonomien faktisk opererer, og hvordan de to økonomiene interagerer. Av samme grunn er det også problematisk å snakke om "den første" og "den andre" økonomien (eng.: first and second economy) eller "parallelle" økonomier (jf. Firlit & Chlopecki 1992), som også har vært vanlige begrepsfestinger av ulike økonomiske domener i øst-Europastudier. Forholdet mellom de to økonomiene slik det spilles ut i Vidra, er som jeg vil vise, kjennetegnet ikke først og fremst av "parallellitet", men av at de på ulike måter er "fløkt inn i" hverandre (jf. Thomas 1991), gjennom personlige relasjoner og allianser, basert på slektskap, vennskap, patron-klientrelasjoner, gavegiving, tips og bestikkelser. Når jeg likevel skiller begrepsmessig mellom den uformelle og den formelle økonomien, gjør jeg det fordi det er det i tråd med en oppfatning om økonomi i moderne stater hvor man skiller mellom økonomiske aktiviteter som skjer innenfor et åpent, registrerbart markeds- eller byråkratisk system, og økonomiske aktiviteter som ikke registreres, enten fordi de er ulovlige og derfor søkes holdes skjult eller fordi de anerkjennes som aktiviteter som ikke skal registreres, som husholdsarbeid, hagejordbruk o.l. Den formelle økonomien i Romania baseres nettopp på en slik forståelse og organisering av økonomien. Dessuten korresponderer skillet mellom uformell og formell økonomi på mange måter også med et skille informantene mine opererer med mellom ulike økonomiske distribusjonsformer, som de knytter ulike moralske oppfatninger til. Folk som står hverandre nært skal hjelpe hverandre, også om det innebærer favorisering og ulovlige aktiviteter innen de formelle økonomien, byråkratiet og andre offentlige institusjoner. Samtidig har informantene mine en oppfatning om at byråkratiet og markedet skal operere rettferdig, nøytralt og uavhengig av person. Disse to måtene å tenke om distribusjon på kommer derfor ofte i konflikt med hverandre. Ikke alle former for uformelle strategier for å bearbeide byråkratiet og den formelle økonomien for private formål evalueres som moralsk godt. For å beskrive dette (og i noen tilfeller ikle illegale og moralsk tvetydige handlinger legitimitet) eksisterer det et elaborert reportuar av begreper på de ulike strategiene man kan ta i bruk for å personifisere formelle relasjoner, som f.eks. pile (forbindelser, relasjoner, influering), relatii (relasjoner), bacsis (tips, bestikkelser for tjenester), coruptie (korrupsjon), mite (bestikkelser, oppmerksomhet), legaturii (forbindelser), troc (byttehandel), comision (ærende, tjeneste), ciubuc (bestikkelse), cinste (ærende, tjeneste), cunostiinte (bekjente), osv. Om man vurderer en transaksjon som moralsk riktig eller gal avhenger gjerne av aktørens egen posisjon i en gitt situasjon. Mens en handling for noen betraktes som korrupsjon (coruptie) vil andre fremheve det moralsk positive i å hjelpe en slektning med en tjeneste (cinste), for eksempel.
Hvorfor er uformelle strategier og relasjoner så effektive og fleksible? Sørhaugs forslag om å betrakte kontrastene mellom "gaven" og "varen" som forskjellige typer økonomisk moralske systemer (Sørhaug 1996:70) kan være til hjelp. I økonomisk antropologi har det vært vanlig at gaver og varer fremstilles som logiske inversjoner av hverandre (f.eks. Gregory 1982, Sørhaug 1996, jf. Thomas 1991). Vareøkonomier skisseres i antropologisk teori ofte som systemer basert på industriell vareproduksjon og markedsdistribusjon. Varer er ikke unike, og de er upersonlige og dermed usosiale. Varer er ting som kan kjøpes og selges på et marked, hvor verdien er kalkulerbar og sammenlignbar med andre varer ved hjelp av "general purpose money." Vareøkonomi har blitt betraktet som basert på en upersonlig og desinteressert samhandlingsform, hvor aktørene står i et forhold til hverandre som autonome, utbyttbare, like og tilfeldige. Bytter skjer umiddelbart eller reguleres ved hjelp av forretningsmessige kontrakter. Markedet er en institusjon hvor personlige egenskaper og uformelle relasjoner ideelt sett skal være irrelevante. Også det ideologiske fundamentet for den økonomiske modellen i kommunisttiden, basert på byråkratisk redistribusjon, var basert på at alle individene var like for staten, uavhengig av slekt og andre sosiale relasjoner. Person og vare og person og sak betraktes med andre ord som skarpt adskilt (Gregory 1982, Sampson 1983, Sørhaug 1996, jf. Humphrey & Hugh-Jones 1992, Thomas 1991).
Vareøkonomier har forøvrig ikke blitt viet stor oppmerksomhet i antropologi (før inntil de siste årenes fokus på [vare]konsum), sammenlignet med den oppmerksomheten faget har vist mere "personlig organiserte økonomier" (Sørhaug 1996), "partikulære økonomier" (Gregory 1982) eller "gaveøkonomier", influert særlig av det klassiske arbeidet til Marcel Mauss om gaven (Mauss 1990 [1925]). I motsetning til varen defineres gaven som unik, personlig og sosial. Mauss argumenterte for eksistensen av grunnleggende moralske forpliktelser knyttet til resiprositet; til det å gi, motta og gi tilbake. Gaven er uttrykk for denne gjensidigheten. Gavens logikk er, i Sørhaugs ord, at "[i] en gave sitter det en person. Giveren sitter igjen i form av en forventing eller forpliktelse som er påført mottakeren" (Sørhaug 1996:70). Det eksisterer, i følge Mauss, ingen "free gift" (Mauss 1990). Disse forventingene og forpliktelsene kan imidlertid være vage og langsiktige. Gaveøkonomi er med andre ord uttrykk for en distribusjonsform hvor distribusjonen av goder foregår uten at det fastsettes en pris på dem. Disse forpliktelsene er på samme tid både frivillige og obligatoriske. De er frivillige på den måten at de ikke er nedfelt i et lovverk, og de kan forstås som obligatoriske fordi hvis man unnlater å følge dem opp kan det følge til negativ sosial sanksjonering. Disse obligasjonene nedfeller seg som moralske imperativer, og er knyttet til oppfatninger om solidaritet, nærhet, tillit, slektskap, vennskap, osv. Gjensidighetsdimensjonen ved gavegiving fører til at gaver knytter, bekrefter og forsterker sosiale bånd. Slik skaper og uttrykker med andre ord gaven personlige relasjoner og omfattende og kompliserte nettverk, basert på gjensidige og vage forpliktelser. I et gavesamfunn bidrar med andre ord gavegivingen til å skape og opprettholde de relasjonene som samfunnet består av (Eriksen 1993, Gregory 1982, Mauss 1990, Sahlins 1972, Sørhaug 1996, jf. Humphrey & Hugh-Jones 1992, Thomas 1991).
Måten skillet mellom vare- og gaveøkonomier har blitt betraktet på i økonomisk antropologi ligner definisjonen på skillet mellom formell og uformell økonomi som jeg problematiserte ovenfor. Forskjellen er at mens formell og uformell økonomi begrepepsfester ulike økonomiske aktiviteter i et og samme samfunn, har skillet i antropologisk teori mellom gave- og vareøkonomi i stor grad blitt knyttet til ulike samfunnsformasjoner, ofte, implisitt eller eksplisitt, rangert i et evolusjonistisk kontinuum. En forståelse av gavebytte og varebytte hvor den ene "neatly opposes the other" (Humphrey & Hugh-Jones 1992:7), som binære par (Gregory 1982) eller som et kontinuum mellom altruisme/generalisert resiprositet og det usosialt ekstreme/negativ resiprositet (Sahlins 1972, Eriksen 1993:208-9) bidrar ikke til den klargjøringen som jeg søker i denne oppgaven. Sameksistensen av og forholdet mellom formell og uformell økonomi representerer med andre ord ikke bare en utfordring for økonomene men også for antropologene.
Det skarpe skillet mellom gaveøkonomi og vareøkonomi i økonomisk antropologi har imidlertid blitt problematisert de siste årene (se f.eks. Bloch & Parry 1989, Humphrey & Hugh-Jones 1992 og Thomas 1991). Thomas mener at man i økonomisk antropologi har vært for opptatt av å formulere generelle, almengyldige teoretiske modeller på bekostning av oppmerksomhet til empirisk variasjon. Særlig betrakter han respekten for Mauss' teorier som begrensende for utviklingen innen økonomisk antropologi. Vektleggingen av et polarisert skille mellom gave- og vareøkonomier har ført til at man ikke har sett at det i de fleste samfunn eksisterer mange former for økonomiske transaksjoner, knyttet til ulike moralske oppfatninger, samtidig. I boken "Entangled objects - Exchange, material culture and colonialism in the Pacific" (1991) argumenterer Thomas for at man ikke kan skille mellom gave- og varesamfunn, men at det i alle samfunn er slik at ulike objekter, tjenester og relasjoner, på skiftende måter og til ulike tider, er knyttet til, og veksler mellom, ulike resiprositetsregimer basert på gave- eller varelogikk.
Det er mange årsaker til at antropologer har skilt kraftig mellom gaveøkonomier og vareøkonomier. Antropologiske studier har ofte fokusert på "små steder" og deres interne dynamikker. Dette har medført en mangel på oppmerksomhet til hvordan disse lokale stedene også inngår i større økonomiske og politiske kontekster. For det andre har antropologer særlig fokusert på ikke-vestlige samfunn, som har vært dominert av andre økonomier enn vareøkonomier. I disse studiene har mange antropologer underfokusert på forholdet mellom gave- og vareøkonomier også fordi de har vært motivert nettopp av et ønske om å dokumentere at det finnes andre økonomiske logikker og systemer og dermed også alternative samfunnsformer, enn den vestlige. Ikke-europeiske samfunn har også blitt plassert vis-a-vis europeiske samfunn i en vertikal tidsakse, der de ikke-europeiske samfunnene har fungert som modeller for mulige før-kapitalistiske samfunnsmodeller og økonomiske organisasjonsformer. Men, hevder Thomas, "the grand polarities almost always turn out to be implausible" (Thomas 1991:27). Gavegiving har stor betydning i Vesten (se f.eks. Cheal 1988, Davis 1992, jf. Thomas 1991) og "commoditization occurs on a relatively wide scale in some "tribal" exchange systems" (Thomas 1991:27). Dette støttes av Bloch & Parry som argumenterer for at
"the vast majority of cultures make some space for exchanges which display many of the features which are sometimes, as in our own society, associated with monetary exchange (a degree of impersonality, considerable scope for individual gratification and a consern for pure instrumentality, for example)" (Bloch & Parry 1989:29).
"Individualistisk" og "kollektivistisk" motivert resiprositet er med andre ord en kontrast som eksisterer innen alle samfunn. Å betrakte disse ulike motivasjonene som karakteristiske for ulike samfunn, basert på en "great divide" mellom monetære og ikke-monetære samfunn, slik mange forskere har gjort, er historieforfalsking, mener Bloch & Parry (ibid.:29).
Humphrey & Hugh-Jones (1992) introduserer en ytterligere problematisering av antropologiens behandling av økonomi ved å undersøke hvordan polariseringen mellom gaveøkonomi og vareøkonomi har vanskeliggjort muligheten til å betrakte byttehandel (eng.: barter) som en selvstendig form for resiprositet, forskjellig fra både gave- og varebytter. Byttehandel har i stor grad blitt betraktet som en form for negativ ytterpol i personlig organiserte økonomier, eller som en primitiv eller pre-monetær form for markedsøkonomi. Humphrey & Hugh-Jones' oppløsning av en rigid forståelse av byttehandel er interessant for mitt felt fordi Romania har en formelt organisert monetær økonomi, hvor det man trenger skal kunne kjøpes for penger, og hvor byråkratiet og andre offentlige institusjoner skal yte tjenester ut fra formelt organiserte regler. I praksis er det imidlertid slik at det er mangel på penger og noen varer og tjenester er fremdeles vanskelig tilgjengelig på markedet. Dermed er byttehandel en viktig form for utveksling for å få tak i ting og tjenester man trenger, og inngår som en av flere resiprositetsformer i den uformelle økonomien. Slike utvekslinger skiller seg både fra resiprositet som er mere karakterisert av gaveøkonomi og av monetær vareøkonomi.
Bytte-transaksjoner har i følge Humphrey & Hugh-Jones helt klart sosiale aspekter, men de er karakterisert av en direkte gjensidighet som gjør at aktørene ikke har udefinert og langsiktig "gjeld" til og forpliktelser overfor hverandre, slik som ved gavegiving (1992). Dog er viktigheten av tillit og forutsigbarhet i mitt felt i mange tilfeller slik at forskjeller mellom bytte- og gaverelasjoner kan bli vage. Jeg vil heller ikke, som Humphrey & Hugh-Jones gjør, utelukke tvang (compulsion) i bytte-transaksjoner. I Vidra er det ikke uvanlig at byttehandeltransaksjoner kan oppleves som tvangssituasjoner for noen. Byttehandel i Vidra er ikke alltid preget av "relative freedom and balance." Selv om byttehandel er karakterisert av at det ikke eksisterer noen definitive verdimål som i monetære bytter, og av at forhandlings-aspektet er essensielt, har folk oppfatninger av hva som er et "rimelig" bytte. Opp-levelser av tvang, og av ikke å være en likeverdig forhandlingspartner, kommer til ut-trykk både i private transaksjoner, og i situasjoner hvor uformelle strategier blir aktu-alisert i den formelle økonomien og i møter med byråkratiet og andre offentlige institusjoner.
Thomas argumenterer for at utelukkelsen av kolonisituasjonen i tradisjonelle analyser av bytteteorier ekskluderte muligheten for å forstå hvordan lokale og globale maktrelasjoner i koloniale periferier i virkeligheten var "viklet sammen" (entangled). Antropologiske økonomistudier har i alt for liten grad tatt høyde for hvordan slike samfunn på mange måter var integrert også i en global økonomi. Thomas er særlig opptatt av hvordan denne "inn-viklingen" eller "sammen-viklingen" manifesterer seg i kapasiteten til å definere og tilegne seg materielle objekters mening i "koloniale periferier." Med begrepet "entanglement" har han som mål å fange:
"the dialectic og international inequalities and local appropriations; it energizes a perspective situated beyond the argument between proponents of the view that the world system is essentially determinate of local social systems and those asserting the relative autonomy of individual groups and cultures" (Thomas 1991:207.)
Selv om mitt fokus i denne oppgaven er noe annerledes enn Thomas', er bildet av "sammen-vikling" eller "inn-vikling" godt å tenke med fordi det på en enkel måte billedliggjør den kompleksiteten som i virkeligheten karakteriserer mange dikotomiformulerte relasjoner. Jeg ønsker derfor å appropriere hans begrep om prosesser av sammen-vikling for å forstå forholdet mellom formell og uformell økonomi, ikke ut fra et fokus på objekter men ut fra et fokus på sosiale relasjoner.
Forståelsen av den uformelle og formelle økonomien som sammen-viklet ligner på mange måter forståelsen av forholdet mellom kontinuitet og endring som en transformasjonsprosess, som jeg diskuterte tidligere. Mens det siste perspektivet handler om transformasjon i tid, handler det første om transformasjon av verdi, det vil si det å aktualisere verdier, eller moralske imperativer, knyttet til en transaksjonslogikk i en annen, og vice versa, en prosess som dermed også bidrar til å transformere disse ulike verdiene og logikkene. Thomas og Sahlins har med andre ord forholdsvis identiske prosjekter, i det de begge søker å etablere bilder på dikotomiformulerte prosesser som kan overskride den polariserte begrepsfestingen og illustrere virkelighetens urolige kompleksitet.(7) Begge disse perspektivene er nyttige for hvordan jeg i denne oppgaven forstår omleggingsprosessene i Vidra etter omveltningen.
Selv om Thomas argumenterer for en skepsis til alle dikotomiserende begreper (jf. J. Clifford i Thomas 1991:211), forkaster han likevel ikke skillet mellom gaveøkonomi og vareøkonomi, men søker en syntetiserende forståelsesramme. Han mener bare at ingen samfunn er rene gavesamfunn eller rene varesamfunn. Det er med andre ord ikke nødvendig å avvise nytten av å betrakte kontrastene mellom "gaven" og "varen" som forskjellige typer økonomisk-moralske systemer (jf. Sørhaug 1996:70). Fokuseringen på gavens logikk har etablert en forståelse for resiprositetsdynamikker som vil bli nyttig for å forstå styrken til den uformelle økonomien i Vidra. Det å gi har en distinkt sosial effekt. Men det er viktig, mener Thomas, å behandle gaven
"not as an ideal type to which prestations [...] may accord with to a greater or lesser degree, but as a foil for a range of differences and mutations" (Thomas 1991:15).
Dette perspektivet kommer til nytte utover i oppgaven. Som jeg skal vise er skillene mellom gaver og varer og mellom det å gi og ta imot gaver, det å bytte ting og tjenester, og det å selge og kjøpe varer, vage og fleksible og utsatt for flertydige oppfatninger om hva som er uproblematisk og hva som er upassende eller umoralskt.
Innen økonomisk antropologi formuleres ofte det "analytiske problemet" som et spørsmål om forholdet mellom individer og fellesskapet, og/eller mellom egosime og altruisme (jf. Bloch & Parry 1989). I denne oppgaven skal vi se at det ikke bare er forholdet mellom egeninteresse og solidaritet som står på spill for informantene mine i deres håndteringer av endringsprosessene, men like mye forholdet mellom "partikulære" og "universelle" moralske fellesskap. Den rumenske staten har lenge hatt en formell økonomi (både marked og stat) og et offentlig byråkrati, samtidig som den personlig organiserte økonomien har vært og er sentral i folks håndteringer av både husholdsøkonomi og formell økonomi. Disse ulike resiprositetssystemene kan forstås som to forskjellige moralske fellesskap(8); partikulære fellesskap, basert på unike personlige bånd hvor hushold, familie og slekt er de fremste sosiale enhetene, og "universelle" fellesskap, basert på individuelle medlemsskap i lokalsamfunnet, i staten og nasjonen. Forholdet mellom de partikulære og "universelle" fellesskapene er ambivalent, fordi de hviler på ulike former for resiprositet og verdisirkulasjon. Når folk må velge mellom disse to forskjellige moralske fellesskapene, er det de partikulære fellesskapene som har størst legitimitet. Som vi skal se har informantene mine stor toleranse for det å gjøre uformelle og personlige strategier og relasjoner relevante i formelle settinger. Denne prioriteringen av partikulære fellesskap oppfattes imidlertid ikke som uproblematisk. Selv om informantene mine er "uni-verselt" enige om at partikulære relasjoner skal ha forrang, oppfattes samtidig denne prioriteringen som en illegitim forsyning av felles "universelle" goder til fordel for de som har de rette forbindelser og ressurser. Privatiseringsprosessen bidrar til å lyssette og forsterke denne ambivalensen, fordi den handler nettopp om å omorganisere og privatisere de "universelle" fellesskapenes ressurser. Denne ambivalensen er dess-uten ikke bare å forstå som et spørsmål om materielle tap eller gevinst. Ambivalensen er også et uttrykk for at mange opplever de nye insitusjonene som truende for den sosiale orden.
I del II vil jeg gjennom tre kapitler presentere ulike dimensjoner ved privatiseringsprosessen; privatiseringen av velferden, tilbakeføringen av kollektiv-jorda og privatiseringsprosessen innen næringslivet forøvrig:
Det er med utgangspunkt i et "lite sted" jeg spør de "store spørsmålene" (jf. Eriksen 1993, Verdery 1996:221) som jeg har introdusert i det foregående. I øst-europa-antropologien har det å lokalisere forskningen "on the ground," gjennom deltakende observasjon, gjerne blitt kalt "the pigŽs eye view of the world" (Cole 1984, Kideckel 1993). Man titter på verden ut fra grisens perspektiv, fra søla i landsbyen, heller enn fra et fugleperspektiv. Det er ikke overraskende at denne metaforen har funnet gjen-klang hos mange øst-europaantropologer. Landsbystudier har vært dominerende i den antropologiske øst-europaforskningen (se Holy 1994, Haukanes 1997). Argumentet er at man med et utkikkspunkt "nedenfra" setter seg i en posisjon hvor man ser folk "not simply as passive reactors to and enactors of some 'system', but as active agents and subjects in their own history" (Ortner 1984:143). Mange av temaene jeg tar opp i oppgaven kunne jeg ha studert i en urban setting, men fordi jeg begynte dette prosjektet med en interesse for problematikken rundt privatiseringsprosessen i landbruket, og de påfølgende konfliktene som oppsto i forhold til reetablering av tidligere rettigheter, ga valget av felt seg selv. Slik har jeg også kunnet dra veksel på de tidligere landsbystudiene. Den fysiske tettheten i rumenske landsbyer har også metodiske fordeler. De er lette å komme rundt i, og man kan treffe folk flere ganger daglig i ulike kontekster; på gata, på arbeid, i kirken, i butikkene, på markedet, ordførerkontoret, ute på jordene, hjemme i husholdene eller på besøk hos andre. Dette gjør det lettere å få et innblikk i folks forskjellige aktiviteter og roller enn det ville vært i en by.
Det er også problemer knyttet til stedlig avgrensede metodiske fokus. Feltarbeids-studier av landsbyer og andre avgrensede lokalsamfunn har blitt kritisert for å overfokusere på interne dynamikker mellom sosiale strukturer og kulturelle system-er, og for dermed å ha neglisjert hvordan slike steder også er integrert med andre lokaliteter og med videre regionale, statlige og internasjonale kontekster, blant annet gjennom bånd knyttet av markedsrelasjoner og byråkrati. Ved å neglisjere tilstede-værelsen av andre resiprositetspraksiser og -systemer enn personlig organiserte økonomier i analysen av lokale samfunn, har man fremstilt disse samfunnene som isolerte, selvopprettholdende enklaver. Denne kritikken er nært beslektet med kritikken av antropologiske studier av "gave-samfunn" som jeg diskuterte i intro-duksjonen.
Kritikken mot lokalsamfunnsstudier har medført et skifte i fokus, til et spørsmål om hvordan lokale steder er integrert med verden omkring. I kapittel to kommer jeg inn på hvordan rumenske landsbyer som Vidra på ulike måter har vært del av større regionale, nasjonale og internasjonale kontekster gjennom politiske og økonomiske nettverk og strukturer i mange hundreår. De har for eksempel vært innrullert i internasjonale handelsnettverk gjennom tømmer- og krøtterproduksjon, og de har vært tilknyttet og underordnet ulike styringsordninger gjennom blant annet godseiersystemer, rettsvesen og skattlegging. Etter dannelsen av den rumenske nasjonalstaten i andre halvdel av det forrige århundre ble det etablert flere statlige integreringsinstitusjoner som skolevesen og kulturinsitusjoner og byråkratiet ble utvidet (se Chirot 1976, Livezeanu 1995, Stahl 1980, Verdery 1983 og 1991). I 1947 begynte kommunistpartiets toppstyrte homogeniseringsprosjekt, med det mål å skape "det nye [sosialistiske] mennesket" (omul nou), ved hjelp av nasjonalisering, kollektivisering, sentralisering, industrialisering, masseutdanning, etablering av et moderne byråkrati, sensur og bruk av en rumensk nasjonal identitet. En sentralisert redistribusjon og en sentralisert kontroll med alle former for administrasjon, organisering og produksjon nedfelte seg i administrative tiltak i alle bosettinger. Også kulturproduksjon, utdanning og fritidstilbud var innrullert i en statlig styrt organisering. Hverdagslivet til folk ble mer og mer knyttet til interessene til staten. "The boundaries of self, family, village, and region [...] all changed, expanded to articulate with the state" (Kligman 1988:5, 251). Tilstedeværelsen av staten på alle livets områder utfordrer den konvensjonelle billedliggjøringen av forholdet mellom lokaliteter og staten som et sett av hierarkisk ordnede konsentriske sirkler. Folk er i konstant artikulasjon med staten i lokale kontekster, på skolen, i møter med politiet, rettsvesenet, gjennom betydningen av identitetspapirer, gjennom bygninger, kontorer, institusjoner og praksiser, som arbeidstakere og som lokale representanter for staten. "[T]he state has become implicated in the minute texture of everyday life" (Gupta 1995:375).
Lokalsamfunn eller landsbyfellesskap defineres gjerne ut fra karakteristikker som bostedsnærhet, hyppige og langvarige interaksjoner mellom folk og felles forpliktelser og verdier (Gullestad 1978). Selv om landsbyer i Romania fortoner seg som naturlige studieenheter, og har metodiske fordeler, på grunn av sin fysiske tetthet og avgrensethet, representerer ikke denne tettheten nødvendigvis uttrykk for sterke lokale identiteter og opplevelser av samhold og solidaritet. "Community" som a priori begrepsfesting av tett integrasjon, lokal tilhørighet og fellesskap som knyttet til sted, er med andre ord problematisk. Informantene mine i Vidra uttrykker lite følelser av tilhørighet og identifisering med landsbyen som et "universelt" fellesskap. Tvert i mot reserverer mange seg mot å bli identifisert med befolkningen i landsbyen generelt, noe som også kommer til uttrykk i måten folk bruker og forholder seg til det offentlige rommet på (kap. 6).
Jeg vil nå introdusere landsbyen Vidra. Denne introduksjonen er å betrakte som "delvis" på den måten at mange forhold vedrørende landsbyen vil bli tatt opp utover i de ulike kapitlene. Fordi metodiske spørsmål i antropologi er uløselig knyttet til det feltet hvor vi gjør undersøkelsene våre vil jeg til slutt i kapitlet bruke litt plass på noen refleksjoner knyttet til feltarbeidet.
Landsbyen Vidra er administrativt senter for en kommune med samme navn, som består av ni landsbyer. Kommunen ligger i fylket Vrancea i den østlige delen av Romania. Fylket har en variert geografi, fra flatt jordbruksland i øst, til dalfører med skog, beiteland, frukthager og oppdyrkede teiger, som klatrer opp mot de vekselsvis skogskledte og nedbeitede Vranceafjellene vest i fylket. Vrancea-fjellene er med og danner kurven i de "hestesko"- formede Karpatfjellene, i grenseområdet mellom de gamle prinsedømmene Moldova, Valahia og Transylvania som utgjør dagens Romania. Kommunen Vidra ligger i et av de sub-karpatiske dalførene.(9)
For å komme til Vidra kan man reise med en av de overfylte lokalbussene som går fra Focsani, fylkeshovedstaden i Vrancea, som ligger en tre timers tur med ekspresstoget fra Bucuresti. Når man forlater Focsani i retning vestover mot Vrancea-fjellene, brytes snart monotonien i det oppdyrkede flatlandet av det bølgende dallandskapet. Veien smalner og blir mere svingete i takt med den økende avstanden fra byen. Når bussen stopper i landsbyene langs veien må de som skal av kjempe seg ut, mens andre klemmer seg inn. Passasjerene holder på vesker og slitte plastposer. Ingen reiser tomhendte. Den heldige som har fått tilkjempet seg en sitteplass, kan lene et trett hode på seteryggen foran seg. Bak i bussen sitter noen menn på maissekker. De kom ombord ved det store landbruksmarkedet utenfor byen. En av dem tørker svette, drar saueskinnslua bak på hodet og tar seg en støyt av en flaske. Det lukter umiskjennelig tuica (hjemmelaget fruktbrennevin). Et par kvinner i skaut, som står i den overfylt midtgangen, klager over de økende prisene. Den ene spør retorisk ut i luften, "Hva vil du, Gud?" (Ce vrei, Dumnezeul?) De heiser på skuldrene begge to. "Hva kan vi gjøre? Slik er det." (Ce sa facem. Asa este.) Et skilt ved veien annonserer at bussen ankommer Vidra kommune. Straks etter stopper bussen i sigøynerbosettingen Cucuieti. Veien og avkjørselen er full av folk, og det er fritt innsyn til hus og gårdsplasser.(10)
Etter å ha passert landsbyen Burca, som var endestasjonen på lokal jernbane som ble nedlagt på 70-tallet, krysser bussen elven Putna, og kjører opp en skyggefull allè. Fra begge sidene av veien strekker det seg smale og lange teiger. Noen er ute og luker. Det er mye liv i landsskapet på den rumenske landsbygda. Gjetere med dyr på beite. Folk som går langs veien med en hakke, høygaffel eller rive. Andre med en sekk over ryggen. En mann som har lagt seg til å sove i en skråning. Kjerrer trukket av en ku eller en hest. En og annen traktor. Slitne lastebiler som oser eksos. Små rumenske og store utenlandske biler, ofte fullastede med folk og varer.
Fra enden av stigningen brer bebyggelsen i landsbyen Vidra seg utover.(11) Hus med tilhørende hager ligger side om side, adskilt fra hverandre med forholdsvis høye gjerder. Sentrumsbebyggelsen består stort sett av to-til-fem-etasjers boligblokker og offentlige bygninger. På grunn av blokkbebyggelsen er Vidra en landsby som nesten er større enn seg selv. Denne "urbaniseringen" av Vidra fant sted på 80-tallet, og var ledd i et omfattende utviklings- og restruktureringsprogram som hadde som mål-setting å omskape hele den rumenske landsbygda (se kap. 2). I noen av bolig-blokkene er det forretningslokaler og kontorer i 1. etasje. Flere av disse lokalene står for tiden tomme, etter at mye virksomhet har opphørt etter omveltningen. Foruten de vanlige institusjonene som kommuneadministrasjon, grunnskole, forbruker-kooperativ, helsestasjon, politistasjon og traktorstasjon huser landsbyen Vidra i tillegg en del andre institusjoner og aktiviteter som ikke er vanlige å finne i alle landkommuner, som det snart hundre år gamle sykehuset, og en videregående skole med både praktiske og teoretiske linjer. I landsbyen ligger dessuten administrasjonen til en skogsforvaltningsenhet som dekker flere kommuner. Det er også en fabrikk for videreforedling av frukt og grønnsaker i Vidra, men den har ikke produsert noe etter omveltningen på grunn av problemer med tilgang på råvarer og sammenbrudd i eksportmarkedet. De offentlige bygningene og blokkene ligner det man finner i flertallet av kommunesentrene og småbyene i Romania, laget av sement av dårlig kvalitet i en enkel og funksjonalistisk stil, og er preget av å være dårlig vedlikeholdt. De sprekker opp og skaller av både utvendig og innvendig. Landsbyens øvrige offentlige rom ser også neglisjert ut. Områder med steinheller har vokst til med gress. I områder som en gang var laget for blomsterarrangementer ligger det glasskår og søppel. I "parken," det slettelignende området mellom blokkene, er det store groper, etter at trærne har blitt stjålet. Alle klager over tilstanden i det offentlige rommet, og forventer at de lokale myndighetene skal sørge for at noe blir gjort. Slik var det før. De lokale myndighetene har imidlertid problemer med å mobilisere folk til å holde orden i landsbyens fellesarealer (kap 6). Landsbyen forandrer imidlertid karakter i forhold til været. En gnistrende solskinnsdag med nysnø kan få landsbyen til å fremtre som det vakreste julekortmotiv, mens en regntung novemberdag hvor veiene er fulle av klissete søle bidrar til en opplevelse av forfall.
I følge ordføreren ble Vidra registrert med 1959 innbyggere ved den nasjonale folketellingen i 1991, mens det bodde 7509 mennesker i hele kommunen. På grunn av en stor flyt inn og ut av landsbyen er imidlertid dette tallet usikkert. Flyten skyldes både en stor flyt i husholdenes demografiske situasjon grunnet barnepass, skolegang og pendling (kap. 3) og tilstedeværelsen av skoleungdommer i forbindelse med den videregående skolen, samt det store innslaget av innflyttere (neu veniti) - også omtalt som fremmede (strain) av de som regner seg som innfødte (autochton) - i landsbyen på grunn av behovet for utdannet arbeidskraft, særlig lærere, helsepersonell og ingeniører. I tillegg er den daglige flyten av mennesker inn og ut av landsbyen stor fordi den er senter for kommunen.
Kommunen administreres fra rådhuset (primarie).(12) Administrasjonen er oppdelt i ulike sektorer knyttet til infrastruktur (vei, vann, kloakk), økonomi og budsjett, landbruk, sivil registrering, kultur, helse, skoler, brannvesen, osv. Mens de ansatte på disse kontorene har administrative stillinger, er tre av posisjonene i den daglige administrasjonen tilsatt gjennom politisk valg, ordføreren, varaordføreren og "sekre-tæren." Til disse tre stillingene knytter det seg bestemte oppgaver og ansvarsområder. Ordføreren i Vidra er imidlertid svært aktiv også i forhold til ansvarsområdene til de to andre (jf. kap. 4 og 6). Formelt sett er de tre lederne ansvarlige overfor det politisk valgte kommunestyret. I realiteten ligger imidlertid kommunestyrerepresentantenes faktiske makt mere i deres grad av tilgang på den informasjonsflyten som er tilgjengelig i uformelle sosiale møter fra dag til dag. Ordføreren representerer regjeringspartiet, Det rumenske sosialdemokratiske parti (tidligere Den Nasjonale Redningsfronten), som med Ion Illiescu i spiss tok over styringen av landet under omveltningen i desember 1989 (Illiescu har siden blitt gjenvalgt to ganger, men mistet regjeringsmakten i 1996). I kommunestyret er i underkant av halvparten innvalgt for samme parti, mens resten fordeler seg på det gjenoppståtte bondepartiet, det gjenoppståtte liberale partiet, og det nye nasjonalistpartiet.
I følge omleggingene etter 1989 skal de regionale administrasjonene bli langt mere autonome enn tidligere. I praksis har dette medført at fylkene og kommunene har store finansielle problemer, på grunn av at de ikke lengre kan basere inntektene sine på store statlige tilskudd. Å få etablert egne inntektskilder har vist seg å bli en komplisert og langvarig prosess. De lokale politikerne er også redde for å ta upopulære avgjørelser, for eksempel i forhold til skattelegging, fordi de er redd for å miste velgere. I 1993-94 er et nytt skattesystem ennå ikke skikkelig på plass. Kommunene kan fremdeles få økonomisk støtte fra staten gjennom fylkene, men denne støtten er langt fra tilstrekkelig. Ordføreren i Vidra bruker mye tid på å applere oppover i systemet for å få mere penger til akutte problemer. Et annet problem er den store inflasjonen som gjør det vanskelig å planlegge og investere over tid. I Vidra har dette en rekke konsekvenser. Kommuneledelsen er ikke i stand til å ivareta alle de oppgavene den står ansvarlig for. Mest synlig er det at kommunen ikke har råd til å sørge for vedlikehold av offentlige bygninger og det offentlige rommet forøvrig. Ressursmangelen gir seg også utslag i at kommuneadministrasjonen har måttet si opp folk, lønningene er lave og ofte for sent utbetalt, det er lite penger til sosialstøtte og hjelp til de mest trengende i kommunen, kommunale veier forfaller og barneskolene og helsestasjonene er i akutt mangel på en rekke ting. Pengemangelen går også utover restitueringsprosessen i landbruket. På mange måter opererer den lokale administrasjonen i et slags tomrom, på den måten at den har erstattet den allestedsnærværende partistyrte makten, men sitter med et uferdig og komplisert juridisk rammeverk og lite ressurser til å hjelpe seg.
De gråbrune, fattigslige og dårlig vedlikeholdte sentrumsbygningene og tilstanden i det offentlige rommet forøvrig, står i kontrast til det grønne bølgende landsskapet rundt landsbyen og de individuelle husholdene (gospodarie) som landsbyen forøvrig består av. Husholdene består av et eller flere bolighus med tilhørende hager, gårds-plass og uthus. De fleste er på ulike måter konstruert og organisert med hensyn til aktiviteter knyttet til husdyrhold, hagebruk og subsistensorientert jordbruk. I motsetning til det offentlige rommet i landsbyen er mange av husholdene, inkludert gjerdene og portene, velholdte. Mange hus er dekorerte med fargede border i geometriske mønstre. Husholdene ligger tett i tett, og er smale og langstrakte. Når man ser Vidra i landsskapet kan man ledes til å betrakte den tette bygningsmassen den består av som et uttrykk for utstrakt sosiabilitet, samvær og samhold. De fleste husholdene er imidlertid nøye avgrenset fra hverandre og skjermet fra innsyn med høye gjerder. Fra veien er ofte bare hustak og frukttrær synlig over gjerdene. Gjerdene som omgir husholdene markerer, definerer og synliggjør hvert individuelle hushold, og gir inntrykk av samhold og avgrensning mot andre (jf. Kligman 1988, Gullestad 1984). Portene holdes omhyggelig lukket, og står sjeldent åpne. Alle husholdene har en eller flere vakthunder, som bjeffer når noen kommer til porten, eller går forbi på veien. I mange hushold sørges det for at det alltid er noen hjemme. Alt dette for å beskytte husholdet mot tyver og fremmede. Redselen for tyver og "strangers in the night" (Kligman 1988:104) og mistanker om potensielle tyver er et vanlig samtaleemne.
Man erfarer en kontrast når man beveger seg fra gaten gjennom porten inn i husholdene og omvendt, og når man passerer gjennom inngangsdøren i blokkleilighetene. Dette har å gjøre med en kontrast mellom det offentlige rommet og de private husholdene, knyttet ikke bare til det at tilstanden i det offentlige rommet bærer preg av dårlig vedlikehold og neglisjering mens de fleste husholdene er karakterisert av omsorgsfull bruk og estetiske investeringer, men også til ulike adferdskonvensjoner, påkledningspraksiser og samværsmåter. Dette har blant annet å gjøre med måten som staten okkuperte det offentlige rommet og begrenset måter å uttrykke identitet, posisjon og prestisje på i kommunisttiden (kap. 2/3/6).
Husholdene består gjerne av foreldre og barn, men ofte også besteforeldre eller andre eldre slektninger, ugifte tanter eller barnebarn. Mange familierelaterte hushold samarbeider dessuten så tett om en rekke oppgaver, at man kan snakke om dem som multi-lokale hushold (kap. 2/3).
Mens det i kommunisttiden, i allefall offisielt, var full sysselsetting i Vidra, så har mange mistet jobben sin etter omveltningen. De offentlige og semi-offentlige virksomhetene, slik som kommuneadministrasjonen, skolene, barnehagene, traktorstasjonen, helseinsititusjonene, forbrukerkooperativet og skogsforvaltningen sysselsetter fremdeles mange mennesker i 1993-94, men alle disse foretakene og institusjonene har i ulik grad måttet innskrenke driften og si opp folk. Forbrukerkooperativet har for eksempel sagt opp hundre av hundreogfemti ansatte, og mens de har beholdt de fleste salgs- og serviceforetakene, har de innstilt det aller meste av produksjonsvirksomheten. Fabrikken hvor det blir videreforedlet frukt og grønnsaker har permitert de fleste av sine ansatte på grunn av stopp i produksjonen. Plommetørkeriene og landbrukskollektivet som sysselsatte flere hundre mennesker, er lagt ned. Det samme er transportsentret. På den andre siden har det blitt etablert flere private foretak etter 1989, men de er stort sett konsentrert innen småskalert handelsvirksomhet. Bortsett fra et statlig og to private bakerier, og to private treforedlingsfirmaer er det i 1993-94 svært lite markedsorientert produksjonsvirk-somhet i kommunen. Et annet problem ved siden av den synkende sysselsettingen er at lønnsarbeid gir mindre avkastning etter omveltningen på grunn av inflasjonen og den stadige prisstigningen. Ved siden av dette har også ressursbasen på arbeidsplassene blitt mindre etterhvert som statlig produksjon har sunket, distribusjonssystemer har gått i stå og staten har kommet i akutt valutamangel. Dermed er det også mindre å ta av til private formål.
Mens lønnsarbeidsplassene er skjært ned på og gir mindre avkastning, er aktiviteter knyttet til landbruk; jordbruk, hagebruk og husdyrhold; blitt en enda viktigere komponent i økonomien til husholdene i Vidra. Gjennom tilbakeføringen av kollektivjord til de tidligere eierne eller deres arvinger har mange fått litt jord. I 1993-94 pågikk fremdeles restitueringsprosessen for fullt. Det er mange konflikter om grensedragninger og få har fått skjøter på at de eier jorda. Andre driver ekstensivt hagebruk bak husene sine, eller de leier parseller eller teiger av andre. Folk som ikke driver med jordbruk selv, er knyttet til andre hushold, særlig foreldrenes, som gir dem tilgang på landbruksprodukter. Så og si alle husholdene i Vidra aler opp griser og holdt fjærkre av ulike slag, mens de som har litt større bruk også har noen få kyr og sauer, samt om mulig, en okse eller en hest. Tomater, agurker, hvitløk, urter og andre grønnsaker blir dyrket i småhager rundt gårdsplasser og bygninger. Bak de fleste husene ligger en større hage, hvor det også blir dyrket til husholdsbruk; frukt, bønner, kål, poteter, gulrøtter, druer og ikke minst mais, som blir regnet som "staple food" både for mennesker og dyr. Også de fleste blokkbeboerne er engasjert i en eller annen form for jordbruk eller hagebrukvirksomhet, gjennom foreldrenes hushold eller egen produksjon på jord de har fått tilbake eller på parseller som de leier. Rundt blokkene er det både hageparseller og fjærkre og griser i garasjer, skur og bur. Restitueringen av det pre-kollektive eiendomsmønstret har imidlertid medført at problemer som karakteriserte rumensk landbruk før kommunisttiden har blitt reprodusert. Teigene er små og ligger spredt, og de færreste husholdene har nok jord. Dette har sin bakgrunn i arvesystemet hvor alle barna i en familie skal arve land etter foreldrene. Det at teigene er små, smale og ligger langt fra hverandre vanskeliggjør mekanisering og effektiv drift, samtidig som spredningen har sin fordel i at de ulike teigene egner seg til ulike former for produksjon og bruk. Ved siden av problemene med å få nok jord er folks investeringsmuligheter i landbruket også begrenset av andre årsaker, som knapphet på beiteland (kap. 4). Husholdene tilstreber en mangesidig økonomisk tilpasning til de usikre forholdene etter omveltningen. Det vil si at folk prøver å organisere seg slik at husholds- og familiemedlemmer er engasjert i ulike sektorer. Denne mangesidige økonomiske tilpasningen må forstås på bakgrunn av blant annet det sammen-viklede forholdet mellom formell og uformell økonomi.
Et antropologisk feltarbeid er først og fremst en stedlig basert aktivitet basert på observasjon og erfaring. I følge Gupta er antropologifagets vektlegging av erfaring og prioritering av ansikt-til-ansikt-metoder overdrevet, og bidrar til at den antropologiske dataproduksjonen har problemer med å fange opp hvordan stedene vi studerer også er del av og viklet inn i videre kontekster, som for eksempel staten (Gupta 1995).(14) Jeg tror imidlertid at stedlige og erfaringsbaserte studier av endrings-prosessene i øst-Europa er viktige bidrag i den generelle kunnskapsproduksjonen innen øststatsstudier, blant annet fordi slike tilnærminger kan bidra til en bredere forståelse av den uformelle, eller personlig organiserte økonomiens betydning for og sammen-viklede forhold til såkalte makro-økonomiske og makro-politiske prosesser. I det videre gjør jeg rede for noen dimensjoner ved feltarbeidet i Vidra, og jeg vil særlig legge vekt på forhold knyttet til det å skulle studere forholdet mellom uformell og formell økonomi, når man på feltarbeid uungåelig blir en posisjonert deltaker i den settingen man studerer.
All sosial samhandling foregår mellom mennesker som er posisjonerte og situerte i forhold til hverandre. Dette gjelder også for forholdet mellom feltarbeider og informanter. Tilstedeværelsen i feltet gjør oss uungåelig til deltakere i den virkeligheten vi skal beskrive. Under feltarbeidet i Vidra skjønte jeg imidlertid ikke alltid i hvilken grad det lokale univers av forventinger, prosjekter og regler også gjaldt meg. Dette gjaldt for eksempel religiøst foreskrevne praksiser, det komplekse forholdet mellom gavegiving og relasjonsbygging, og normer for samvær mellom kvinner og menn og mellom høy og lav på den sosiale rangstigen. Samtidig som jeg ble behandlet ut fra lokale regler for adferd, ble jeg imidlertid aldri tillatt å glemme at jeg var en fremmed (o straina) fra Vesten. Det at enhver sosial samhandling foregår mellom mennesker som er situerte og posisjonerte i forhold til hverandre, innebærer at folk som samhandler med hverandre ofte ikke har sammenfallende eller identiske ønsker og prosjekter. Man er dessuten ikke bare posisjonert i forhold til konkrete "kjente" og "ukjente andre." Man er også situert innenfor større politiske, økon-omiske og kulturelle felt, og disse strukturene gjennomtrenger de konkrete møtene og relasjonene (D. Kondo i Nordahl Svendsen 1996:10). Det interessante er imidlertid ikke så mye selve posisjoneringen, men det som posisjoneringen forteller om den sosiale virkeligheten og konteksten for den antropologiske viten (jf. Nordahl Svendsen 1996:9). Den antropologiske kunnskapsproduksjonen preges i mange tilfeller av en systematisk ubalanse i forholdet mellom informantene og antro-pologen. Jeg har i dette prosjektet måttet forholde meg til flere dimensjoner av ubalanse. Blant annet hadde jeg mere penger og derav mer forutsigbarhet til rådighet enn de fleste innbyggerne i Vidra. Som vestlig i øst-Europa kjenner man seg som en "materialisering" av den handlefriheten som folk der ikke har (Haukanes 1992:18). Jeg måtte også forholde meg til asymmetrien i de politisk-historiske relasjonene mellom Øst og Vest. Som vestlig i Vidra ble jeg uungåelig en stedlig representant for Vesten, selv om Vesten slik folk i Vidra omtalte den ikke alltid var noe jeg kjente meg igjen i. Under feltarbeidet kunne jeg aldri unnslippe det faktum at den samhandlingen jeg hadde med folk i Vidra ikke bare var møter mellom bestemte individer, men også møter mellom ulike kulturer (jf. Okely 1992:14).
Under feltarbeidet ble også jeg utsatt for forventninger om resiprositet. Dette syntes jeg var vanskelig å håndtere. Mitt ønske om å etablere en forskerrolle kolliderte ofte med folks syn på meg som en mulig ressurs, en døråpner til Vesten og til materielle objekter som det fremdeles var vanskelig å få tak i eller som iallefall kostet mye. Slike forespørsler møtte jeg daglig både fra kjente og ukjente mennesker.(15) Jeg hadde en opplevelse av at instrumentelle behov ofte sto i konflikt med mine behov for å ha relasjoner med vertsfamilien, landsbybeboerne og de lokale myndighetene som fungerte effektivt for prosjektet mitt. Dette er et klassisk dilemma for antropologer, ikke bare i øst-Europa (Kideckel og Sampson 1984, Briggs 1970, Chagnon 1983). Jeg var kontinuerlig redd for å forsterke min status som fremmed hvis jeg ikke forsøkte å etterkomme folks ønsker. Når jeg reserverte meg fra å inngå forpliktende resiprositetsrelasjoner, fremmedgjorde jeg meg. Samtidig ønsket jeg ikke å først og fremst bli betraktet som en kilde til ressurser. Det var nettopp den eksplisitte knyttingen mellom tjenester og materiell utveksling og nærhet som jeg opplevde som fremmedgjørende. Jeg betraktet med andre ord den instrumentelle dimensjonen ved folks forhold til meg både som støy og som personlig problematisk.(16) I Romania er ikke staten i stand til å ivareta innbyggernes behov, og de uformelle relasjonene brukes for å bøte på dette. Ubehaget mitt avslører at selv om jeg ikke delte mine informanters positive vektlegging av "gaven," og de forpliktelser og skyldnader som følger med, så delte vi oppfattelsen av gaven som et bånd. Gavene "gjør" ting (Sørhaug 1996). Vage skyldigheter og bånd er noe nordmenn har en tendens til å prøve å unngå, for eksempel med å yte noe tilbake med en gang (umiddelbar resiprositet) (E. Archetti i Olafsbye 1998:159).(17) Jeg ble imidlertid etterhvert klar over at når folk forholdt seg til meg som en potensiell kontakt til Vesten eller var opptatt av å høre hvordan livet var i Norge, så var ikke dette "støy" som forstyrret meg fra å lære om hvordan livet i Vidra faktisk var (jf. Hannerz 1989:209). Jeg måtte akseptere at samtidig som jeg hadde mitt prosjekt med dem hadde de også prosjekter med meg (jf. Nordahl Svendsen 1996:11). Ved å forstå hvor avhengig jeg selv var av uformelle relasjoner og forbindelser skjønte jeg etterhvert at disse "problemene" var en del av det det hele handlet om. Det at folk betraktet meg, og i noen sammenhenger ikke betraktet meg, som en potensiell ressurs bidro til at jeg fikk en bedre forståelse av betydningen av relasjoner og forbindelser. Horisontene til folk hadde på ulike måter endret og utvidet seg etter 1989, og ble i tiltagende grad også informert ut fra bilder og ideer som hadde sine kilder langt borte fra Vidra. Vesten levde, som emisk kategori og forestilling, sitt eget liv i Vidra. Vesten var en del av mange folks prosjekter, og i mange tilfeller uavhengig av min tilstedeværelse. Jeg vil i oppgaven vise eksempler på hvordan det asymmetriske forholdet mellom Øst og Vest ble iscenesatt i det daglige og hadde betydning for folks handlingsvalg og oppfatninger av seg selv og sin fremtid.
Under feltarbeidet bodde jeg i et tre-generasjons hushold. Dette var en priviligert posisjon å studere uformell økonomi ut fra, i og med at husholdene var de mest sentrale knutepunktene i de personlige nettverkene og relasjonene som styrte den uformelle økonomien. Det var husholdsaktiviteter og familiens ve og vel som først og fremst opptok folks oppmerksomhet og energi. Det var også innenfor husholdenes hagegjerder at det var lettest å kommunisere med folk. Når jeg først hadde blitt "innvilget" tilgang til folks hushold kunne jeg bli omsluttet av en gjestfrihet og varme som var svært forskjellig fra de mere distanserte måtene folk ofte forholdt seg til hverandre på i det offentlige rommet. I Romania kan det være vanskelig å etablere nærhet til folk hvis man ikke har felles kjente som kan gi referanser og gå god for en. Hvis man er fremmede for hverandre og ikke har noen felles referansepunkter som er kjente kan folk opptre skeptisk, mistroisk og fiendtlig overfor hverandre. Det er særlig husholdet og familien en tilhører som gir folk sosial identitet og tilhørighet. Det sees på som unormalt å være uten familie (jf. Andersen 1996). Fordi jeg kom til Vidra alene, fordi jeg var ugift og ikke hadde noen tilknytning til stedet fra før, kunne jeg ikke tilskrives noen posisjon gjennom tilknytning til en mann, til slekt eller noen folk kjente. Jeg tror derfor det var av vesentlig betydning at jeg bodde i et hushold som folk kunne knytte meg til og som på denne måten "garanterte" for meg. Av samme grunn var det nok heller ikke tilfeldig at det var familien Radulescu som lot meg få bo hos dem. De var gudbarn av onkelen til en av byråkratene fra fylkesadministrasjonen som fulgte meg til Vidra. Fordi husholdet og familien var det viktigste utgangspunktet for relasjoner og forbindelser for folk, fikk det at husholdet og familien plasserte folk sosialt også en svært konkret betydning, noe jeg både oppdaget og erfarte gjennom det å bo i et hushold. En rekke ting og tjenester var først og fremst tilgjengelige gjennom personlige resiproke relasjoner eller ved intimisering av formelle relasjoner. Det var for eksempel vanskelig for meg å arrangere skyss alene hvis jeg trengte å komme meg et sted, selv om jeg hadde nok penger å betale med, og jeg spurte folk jeg visste hadde tid. Når husverten min, Alexandru, tok saken var det imidlertid ikke noe problem. Fordi han satt i ledelsen på skogsforvaltnings-sentret, hadde han tilgang på ressurser og kontakter som satte han i en fordeltaktig forhandlingsposisjon når det gjaldt å få tjenester fra andre. Også kona hans, Marioara, hadde en lignende fordelaktig posisjon fordi hun arbeidet på det privatiserte apoteket. Også fordi mye aktivitet og produksjon knyttet til mat foregikk i regi av hushold og familie, var det viktig at jeg bodde i et hushold. Selv om jeg hadde nok penger til å kjøpe mat, var det på denne tiden mange ting som ikke var å få kjøpt i butikken og på markedet i Vidra til enhver tid, særlig om vinteren.
Hushold i Romania kan synes å være svært tette, lukkede og avgrensede enheter. Erfaringen med å bo i et hushold har imidlertid gitt meg inngående kjennskap til hvor avhengig husholdene er av relasjoner og samarbeid utover husholdsgrensen. Selv vertshusholdet mitt, som var et av de mere velstående i Vidra, og som var kjent som et hushold hvor de holdt seg mere for seg selv enn andre, var i omfattende grad avhengig av og knyttet til andre gjennom ulike resiprositetsrelasjoner, som inkluderte både slekt, naboer, venner, arbeidskollegaer, gudforeldre, gudbarn og arbeidshjelp i og utenfor landsbyen. På samme måte gjorde bosituasjonen meg oppmerksom på hvordan det både i vertshusholdet mitt og i de andre husholdene jeg ble kjent med var slik at selv om husholdene er intime og avgrensede fellesskap,(18) så er denne tilsynelatende lojale enheten og dette samholdet bak gjerdene og innenfor dørene hverken totalt eller problemfritt. Medlemmene i hushold har ulike ønsker, mål og motivasjoner, og når ressursene er begrensede fører dette ofte til uenigheter og konflikter (kap. 3).
Familien Radulescu var på ingen måte noe "gjennomsnittlig" hushold i Vidra, og jeg etterstrebde å få godt kjennskap også til andre hushold med ulike sosio-økonomiske posisjoner,(19) med henhold til medlemssammensetning, kombinasjoner av inntekts- og ressursinnbringende aktiviteter og tilknytning til landsbyen. Jeg fikk imidlertid ikke gjennomført noen strukturerte undersøkelser av de ulike husholdenes økonomi og produksjon. Få var villige til å gi tallopplysninger som kunne gitt en kvantitativ illustrasjon av ressurser og utgifter i husholdene. Der jeg fikk tall er disse mangelfulle, unøyaktige og ofte usanne. Mange ville ikke gi meg opplysninger fordi de var redde for at informasjonen kunne bli brukt mot dem i forhold til skattelegging. Inflasjonen kompliserte denne situasjonen ytterligere. Det jeg skriver om hushold-enes økonomi, produksjon og bruk av nettverk og forbindelser har jeg fått kjennskap til gjennom samtaler, tilfeldige utsagn og observasjoner når jeg var på besøk. Jeg fulgte også noen av husholdsmedlemmene gjennom deres daglige aktiviteter utenfor husholdet og fikk et godt innblikk i relasjonsbygging og -vedlikehold og hva slags aktiviteter som måtte gjøres i løpet av en dag. Det beste materialet har jeg fra hushold som jeg fulgte over lengre tid og hvor samværet var av variert art. På denne måten har jeg kunnet kontrollere data fra intervjusituasjoner, hvor folk ofte var nervøse og motvillige til å svare på spørsmål. Jeg har i liten grad fått anledning til å delta i arbeidet i husholdene jeg besøkte.(20) Folk ville helst ha besøk når de ikke arbeidet, som på helgedager og helgendager, og på perioder av dagen når de slappet av. Min plass var altså helst i deres "tomme tid", det vil si når noen i husholdet hadde (fri)tid, og hadde tid til meg.
Når det gjaldt aktiviteter utenfor husholdsgjerdene, sosialt og politisk liv i landsbyen, fritidsaktiviteter, serviceinstitusjonene, bedriftene og de ulike arbeidsplassene, så møtte jeg disse ut fra ulike vinkler. Jeg var med når folk jeg kjente oppsøkte byråkrater, leger, spåkone, tannlege, naboer, butikker og markeder. Jeg var med i noen skoletimer og var på skoleavslutninger, besøkte biblioteket, satt på ordførerkontoret som så og si alltid var fullt av folk, var med på kommunestyremøter og var med landmålerne og bøndene ut på jorder og i skogen. Jeg var med på rydding av kommunal beitemark, på biltur, piknik, skoledans, diskotek og bar. Jeg gikk i kirken, og møtte folk ute på gata, på veiene og stiene.(21) I sentrum i landsbyen kunne jeg møte de samme menneskene flere ganger om dagen, og slik kunne vi oppdatere hverandre på våre daglige gjøremål og begivenheter i landsbyen. Jeg brukte mye tid på å rusle rundt i landsbyen. Det var vanlig at folk stoppet opp for en prat, som kunne vare både vel og lenge. Men det var også perioder, særlig i begynnelsen, hvor jeg kunne gå rundt og ha problemer med å komme i kontakt med folk. Mange så mistenksomt på meg, lot som de ikke så meg, eller hastet fort videre etter en høflig hilsen.(22) Lettest var det å komme i kontakt med folk hvis jeg først ble introdusert av noen, eller jeg allerede sto og pratet med noen som andre kunne slutte seg til. Etterhvert tok også noen yngre mennesker kontakt med meg fordi de hadde hørt at jeg likte hipi-musikk. Tilgangen til arbeidsplassene var avhengig av personlige relasjoner. På arbeidsplasser hvor jeg kjente noen godt fra andre sammenhenger kunne jeg komme når jeg ville.(23) På andre arbeidsplasser fikk jeg komme og foreta intervjuer. Noen foretak var det imidlertid umulig å få innpass i. Etterhvert ble jeg kjent med noen av butikkdamene i landsbyen, og noen av entreprenørene lot meg få innblikk i virksomheten deres. Best innblikk fikk jeg i virksomheten til baker-entreprenøren (se kap. 5). Han og hans hushold var de jeg ble best kjent med, ved siden av vertshusholdet mitt. På denne måten ble jeg kjent med virksomheten hans fra mange sider.
Tidligere har jeg diskutert hvordan det at jeg var fra Vesten fikk betydning for feltarbeidet. Jeg la vekt på at denne posisjonen gjorde at jeg av mange ble sett på som en potensiell nyttig kontakt og kilde til ressurser, noe som jeg etterhvert oppdaget var viktig for det jeg ønsket å finne ut av. Det var imidlertid også andre dimensjoner ved min rolle på feltarbeidet som fikk konsekvenser for feltarbeidet. Disse faktorene har å gjøre med hvordan sosiale relasjoner ordnes hierarkisk i Romania. Beherskelsen av kompleksiteten i det rumenske språket er et av flere forhold som er med og bestemmer ens posisjon i forhold til andre i sosiale relasjoner. Det rumenske språket har en komplisert grammatikk, som selv mange rumenere har problemer med å beherske. Det forventes at akademikere snakker korrekt og pent (frumos). Folk hadde derfor forventinger til at jeg etterhvert skulle opparbeide meg en noenlunde språklig "dannelse." Den enkle, ukorrekte og uhøytidelige rumensken jeg snakket ble derfor ofte møtt med forbauselse og i noen tilfeller misbilligelse.
En annet viktig forhold ved sosiale møter er kjønnsdimensjonen. I Vidra ble det understreket, både i samtaler og i handlinger, at mennene og kvinnene sto i et hierarkisk forhold til hverandre. Kvinner kunne oppnå en høy posisjon gjennom utdannelse, yrkesmessig posisjon og alder, men kvinnenes posisjon var i stor grad knyttet til det å tilhøre en respektert familie gjennom fødsel og ekteskap. Min status som ugift kvinne uten noen kjent familie var derfor problematisk i en del sammenhenger, til tross for tilknytningen til vertsfamilien min. Samvær med begge kjønn til stede ble ofte dominert av mennene, og tok blant yngre folk ofte form av "joking relationships" med hentydninger og vitsing om seksuelle relasjoner og utroskap. Til tross for en kulturelt foreskrevet separasjon mellom kvinner og menn når det gjelder aktivitetssfærer og sosiale og økonomiske roller, fikk jeg tilgang til samvær med menn, særlig i arbeids medfør. Det var likevel reservasjoner i disse relasjonene som jeg ikke opplevde med kvinner i samme grad. Min status som ugift kvinne kunne imidlertid være problematisk. Det var i enkelte tilfeller vanskelig å bli kjent med yngre gifte kvinner. Som ugift betraktes kvinner som en potensiell trussel mot den ekteskapelige fred. Det at man er gift bekrefter dessuten ens kvinnelighet (jf. Freedman 1986). Selv om det er vanlig at kvinner utsetter å gifte seg på grunn av utdanning eller dårlig familieøkonomi, så var det vanskelig for meg som da var 26-27 og ugift, og med dårlig utviklet kompetanse på tradisjonelle kvinnesysler, å få innpass i enkelte kvinnefellesskap.
Mange kvinner fortalte hvordan de måtte spille på sin femininitet, og være nøye med tøy og utseende, for å bli tatt alvorlig og bli behandlet med respekt.(24) Som utdannet kvinne ble det forventet at jeg skulle se ut på bestemte måter. Men jeg opptrådte ikke i overensstemmelse med disse rolleforventingene. Jeg sminket meg lite, klærne mine var i deres øyne lite elegante, og kroppsspråket mitt var lite voksent og feminint. Jeg lignet heller ikke på de vestlige kvinnene folk så på fjernsyn. Dette var med på å skape en ytterligere forvirring i mine informanters forsøk på å plassere meg i deres sosiale landsskap. Jeg forsøkte etterhvert mere iherdig å legge meg til skjønnhetsdyrkende vaner som er vanlige blant rumenske kvinner, og ble, om ikke annet, berømmet for viljen til å forsøke.
Det at jeg snakket grammatikalsk ukorrekt, og hadde et begrenset ordforråd, kombinert med at jeg var kvinne (men ukvinnelig) ugift, alene, og uten noen på forhånd etablerte kontakter i området, skapte problemer for forsøkene mine på å få etablert en posisjon som seriøs forsker. Jeg kunne ha spilt langt mere aktivt på det at jeg var høyt utdannet, fra Vesten og hadde penger. Men dette prøvde jeg å underkommunisere. Jeg syntes at det var vanskelig å fremheve slike ting på den direkte måten folk gjorde det i Vidra. Jeg hadde dessuten antatt at ved å underkommunisere disse tingene ville distansen mellom meg og informantene mine minske. Selv om folk betraktet meg som en mulig nøkkel til ressurser knyttet til Vesten, så opplevde jeg også i mange situasjoner å bli oppfattet som en kuriøs og ganske ufarlig ung jente. Dette hadde selvsagt både fordeler og ulemper. Mens jeg opplevde flørting og spøk som "sabotasje" av situasjoner hvor jeg ønsket for eksempel saklig informasjon, hadde det å bli betraktet som ufarlig også sine fordeler på den måten at det åpnet opp for at jeg kunne overhøre samtaler og bli fortalt ting som jeg med en annen posisjon kanskje ikke ville fått.
I dette kapitlet har jeg for det første introdusert Vidra som felt. I den forbindelse har jeg også diskutert faren for, når metoden er et stedlig avgrenset fokus basert på observasjon og erfaring, å oppfatte landsbyen som autonom og selvopprettholdende og faren for å a priori betrakte landsbyen som uttrykk for lokal identitet og samhold.
For det andre har jeg i dette kapitlet reflektert over noen dimensjoner ved feltarbeidet. På feltarbeid kan man ikke unngå å være en posisjonert deltaker i den settingen man studerer. Erfaringene jeg hadde med å på ulike måter bli inkorporert i lokale måter å etablere og hierarkisere relasjoner på, og bli trukket inn i folks prosjekter, var ikke bare problematiske. Disse erfaringene viste seg å berøre nettopp det jeg ønsket finne ut av; hvordan den personlig organiserte økonomien virket og hvordan folk evaluerte og posisjonerte hverandre, i søken etter å etablere og vedlikeholde troverdige og pålitelige uformelle relasjoner for å takle nåtidens utfordringer og forsikre seg for fremtidige eventualiteter.
"Unlimited opportunities loom on the horizon; no previous generation has been fortunate enough to participate in such grandiose social changes, to be on the threshold of national glory. What greater wish could anyone have than to take part in the struggle and work for the attainment of the countryŽs glorious future, for the progress and prosperity of his Fatherland? We are convinced that under the leadership of the Romanian Communist Party, the working people will spare no effort to develope the socialist economy and culture, to pave the way for the triumphant march toward the society in which all our people's activities will flourish and in which all who work will lead a life of plenty and happiness - the communist society" (Nicolae Ceausescu i en tale holdt i 1965, sitert i Fischer-Galati 1991:7).
"The title of this book [The Solitude of Collectivism] reflects one of the basic contradictions of life in many socialist communities: the socialist system, though ostensibly designed to create new persons motivated by the needs of groups and of society as a whole, in fact created people who were out of necessity self-centered, distrustful, and apathetic to the very core of their beings" (Kideckel 1993:xiii).
I dette kapitlet vil jeg se på historiske kontekster og erfaringer som Vidrafolks håndteringer og forståelser av transformasjonen av det rumenske samfunnet etter 1989 har sin bakgrunn i. Den personlig organiserte økonomien og sammen-viklingen mellom den uformelle og den formelle økonomien i dag, er på mange måter i kontinuitet med hvordan folk i Romania har håndtert vanskelige økonomiske kår og formelle strukturer også under tidligere regimer. Blant annet er det viktig å forstå knapphetsøkonomien i kommunisttiden, som både ble skapt av og skapte et særegent og intimt avhengighetsforhold mellom den byråkratiske redistribusjonsøkonomien og en omfattende uformell økonomi. Sitatene ovenfor stiller til skue hvordan livet i kommunisttiden var fullt av paradokser. Vanskelige materielle levekår, det repressive styresettet, avhengigheten av partikulære relasjoner og spriket mellom de offisielle representasjonene og folks erfaringer påvirket folks moralske universer, og bidro til et motsigelsesfylt forhold mellom partikulære og "universelle" fellesskap og mellom innbyggerne og staten. Kideckel begynner boken The Solitude of Collectivism (1993) med å hevde at den rumenske nasjonal-kommunistiske staten, hvor det ideologiske målet var å lage det Nye Mennesket (Omul Nou) motivert til handling ut fra samfunnets behov, skapte ensomme og "selvsentrerte, mistroiske og følelsesløse mennesker." Både i dette kapitlet og senere i oppgaven vil vi se at mange av informantene mine er mindre kategoriske enn Kideckel når de snakker om kommunisttiden. I noen sammenhenger bekrefter de Kideckels beskrivelser. I andre sammenhenger snakker de om kommunisttiden som preget av mer solidaritet og større materiell trygghet enn nå. Kan det bety at kommunisttiden innebar erfaringsgrunnlag for informantene mine som på noen punkter var litt forskjellig fra det materialet Kideckels analyse og ensidig triste konklusjoner baserer seg på?
Det er en utfordring å skulle gjøre rede for "før" og "etter" omveltningen, i og med at det empiriske materialet som denne studien er basert på bare dekker en periode "etter." Som følge av de siste årenes dekonstruksjoner av modernismens store helhetlige fortellinger, problematiseringer av den ideologiske dimensjonen ved historieskriving og det økte fokuset på personlige og posisjonerte narrativer, har historie har fått en ambivalent og tvetydig rolle som kilde til kunnskap:
[H]istory means both the facts of the matter and [the] narrative[s] of those facts, both "what happened" and "that which is said to have happened." The first meaning places the emphasis on the sociohistorical process, the second on our knowledge of that process or on a story about that process. (Trouillot 1995:2)
Når jeg drar inn historie som "real"-kontekst, er det for å vise hvordan strategiene informantene mine bruker for å håndtere nedbyggingen av den redistributive staten, privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi, er i kontinuitet med, og kan forstås ved hjelp av, forhold før og i kommunisttiden. Men jeg ser også historien ut fra et "konstruktivistisk" perspektiv, som identitetsbærende kraft, for-klaringsgrunnlag og forståelsesramme for informantene mine i deres nåtidige orienteringer og manøvreringer i endringsprosessens landskap (jf. kap. 7). Disse to dimensjonene ved historie er uadskillelig viklet inn i hverandre (jf. Trouillot 1995:25).
Antropologer har lagt stor vekt på knapphetsøkonomien i kommunisttiden som forklaring på den omfattende uformelle, eller personlig organiserte, økonomien i øst-Europa (se f.eks. Kideckel 1993, Verdery 1993 og 1996, Wedel 1986). Ulike former for personifisering av økonomiske transaksjoner og prioritering av uformelle relasjoner har imidlertid en lang tradisjon i øst-Europa, som knapphetsøkonomien i kommunisttiden bidro til å forsterke, men som den ikke skapte (Hann 1995b, jf. Sampson 1987:133, Wedel 1992). Jeg vil her se litt på forholdene før kommunisttiden. Gjennomgangstemaet vil være landsbygdbefolkningens kår, med vekt på skiftende eiendomsforhold til jord, og bondehusholdenes varierende, men kontinuerlig mangesidige økonomiske tilpasning. Ulike primærnæringer har utgjort kjernen i bondehusholdenes overlevelsesstrategier.(25) Hvordan og hva husholdene har kombinert av aktiviteter har imidlertid skiftet med varierende eiendomsformer, tilknytningen til andre inntekts- og ressursinnbringende aktiviteter og skiftende økologiske forhold (formet av bruken av landskapet). Jeg vil i det følgende gjøre rede for hvordan disse forholdene har variert over tid, både lokalt i Vidra og i Romania generelt. En sammenligning med lavlandet og fjellstrøkene vil belyse forholdene som er spesifikke for bosettinger i dalstrøk, som Vidra.
I følge historikeren Henri Stahl var mange landsbyer i det nåværende Romania frem til 1500-tallet basert på felleseie av land, administrert av landsbyråd (Stahl 1980). Fra 1500-tallet av kom imidlertid "de rumenske landene" (Moldova og Valahia) under overherredømmet til det ottomanske riket, en situasjon som varte til langt ut på 1800-tallet. Stadig økende skattelegging, økte krav fra ottomanerne om tributter, befolkningsvekst, og en økende inntreden på det internasjonale markedet, medførte en gradvis overgang til privat eierskap over jord. Særlig godseiere og klostre fikk mere og mere jord. Flere og flere bondehushold ble etterhvert livegne under storbønder, godseiere og klostre, fordi de ikke klarte å oppfylle de økende skattekravene. Klostrenes og godseiernes overtakelse av land var i mange tilfeller også resultat av voldsbruk og tvilsomme rettssaker (N. Balescu 1850 i Stahl 1980). Nye landsbyer ble også etablert av klostre og godseiere. Dette og det at godseierne og klostrene behandlet hvert hushold som en autonom enhet medførte en oppsplitting av slektsgrupper, mener Stahl (1980). Frem til 1800-tallet drev både bøndene og godseierne en blanding av pastoralisme og enkelt jordbruk. Prosessen hvorved godseierne i større og større grad begynte å produsere for markedet gjennom krøtterdrift (og fra utpå 1830-tallet gjennom kornproduksjon), førte etterhvert med seg mindre vekt på betaling av tiende og en større vekt på arbeidsplikt, samt en økende grad av livegenskap. Lovgivningen utvidet i større og større grad godseiernes rettigheter på bekostning av bøndene. Flere og flere bønder ble bundet til godseierne. På lavlandet tok godseierne etter hvert over nesten alt land, mens det i fjellstrøkene fortsatte å eksistere en del "frie landsbyer" (dvs. uten lokale overherrer). Men også i disse landsbyene ble felleseie over land gradvis avløst av privat eierskap. Deler av beitelandet som tilhørte de ulike landsbyene forble imidlertid i felleseie frem til kommunistpartiets nasjonalisering etter 2. verdenskrig (ibid.). I dalstrøkene var eiendomsorganiseringen blandet. I Vidra eide klostre og godseiere skog og jord knyttet til de ulike landsbyene i kommunen, side om side med selveiende småbønder. Historielæreren i Vidra mente at den kontinuerlige eksistensen av landsbyeide beiteområder og beiteråd var bevis for at det hele tiden eksisterte frie småbønder i Vidra.
Livegenskapen ble formelt opphevet ved lov i 1864, og to tredjedeler av landet i hver landsby skulle gis til bøndene, mens godseierne kunne beholde resten (Stahl 1980). Denne jordrefomen ble fulgt av flere større og små reformer, helt frem til 2. verdenskrig.(26) Reformene ble imidlertid gjennomført på måter som bidro til en fortsatt beskyttelse av interessene og rettighetene til godseierne, blant annet gjennom en omfattende administrativ korrupsjon. Den økende inntredenen på de internasjonale markedene forverret også bøndenes stilling. Fordi godseierne skulle ha kompensasjon for jorda de måtte gi fra seg, måtte dessuten bøndene betale for jorda de tok over. Mange kom i en gjeldssituasjon som gjorde at de måtte inngå individuelle kontrakter med lokale godseiere om leie av land, kontrakter som i mange tilfeller i praksis reproduserte en feudal relasjon mellom bøndene og godseierne. Ved hjelp av statlige forordninger og bruk av hæren ble gjeldsbønder tvunget til å arbeide på godsene for å betale gjelden sin (Chirot 1976, Corfus 1982, Stahl 1980). I slutten av 30-årene hadde Romania det minst mekaniserte landbruket i øst-Europa, og få kreditt- og servicekooperativer hadde blitt etablert. De fleste småbrukene drev med subsistensproduksjon, og mange hadde fremdeles for lite jord til å være leve-dyktige.(27) Befolkningsøkning og gjeld bidro også til husholdenes viabilitets-problemer (Ronnås 1984:51).
I Vidra kommune var det få godseiere som eide mye skog og land i mellomkrigstiden, og de bodde ikke selv i landsbyene. Bare noen få bønder eide mye i forhold til majoriteten. Dette betød at mange som hadde for små bruk til å fø familien, måtte ut av kommunen for å skaffe seg inntekt ved siden av husholdets mangesidige landbruksproduksjon, hvis de ikke fikk arbeid hos de få godseierne, hos storbøndene, i skogsforvaltningen eller med tømmerhogst. Noen tok seg sesongarbeid i landbruket andre steder i landet, og noen emigrerte. Fordi landsbyene i Vidra ligger ulikt til i landsskapet, varierte kombinasjonen av aktiviteter. I alle landsbyene drev husholdene med både skogsdrift, sau- og kveghold og subsistensjordbruk, i tillegg til sanking, jakt, fiske og fruktproduksjon. Noen drev også bihold. I den vestlige delen av kommunen var de imidlertid mere engasjert i skogsdrift, fruktdyrking og pastoralisme, mens de i den østlige delen drev mere med krøtterhold og jordbruksproduksjon. Landsbyen Vidra lå i grensefeltet mellom den østlige og den vestlige delen av kommunen.
Det er en slående forskjell i hvordan folk i Vidra omtaler mellomkrigstiden. Yngre folk har lite kunnskap om forholdene i Vidra før kommunisttiden, og snakker om mellomkrigsperioden i en språkdrakt influert av nasjonal retorikk (jf. kap. 7). Eldre mennesker som selv har opplevd denne perioden, kommer sjeldent med generelle politiske betraktninger, selv om de ofte forteller om fortiden med referanse til de ulike politisk-økonomiske regimene. Men de individualiserer sine beretninger og snakket helst med referanse til de nære ting, som arbeid, mat, familie og folkelige dansetilstelninger. Det er vanlig at trekk ved et regime blir beskrevet med referanse til andre regimer. En gammel mann i Vidra, som voks opp i en fattig bondefamilie, oppsummerer sin erfaring med de ulike regimene på følgende måte:
"Vel, før kommunismen, i mellomkrigstiden, var vi fri. Ingen bestemte over oss. Men vi hadde ikke mye. Vi spiste alle fra samme fatet. Vi delte på skoene. Men det var noen godseiere og storbønder som eide mye land. Og det var mange andre som ikke eide noe. Vi arbeidet hardt. [...] I Ceausescus tid var det mye bedre enn nå. Han ordnet det så vi fikk veier med asfalt, fabrikker, store hus. Sønnen min fikk arbeid i byen, leilighet i blokk. Med bad, innlagt vann. [...] Nå finnes det mange flere ting [i butikkene], men de kan bare røres med øynene."
Bestemor i vertsfamilien min omtaler forholdet mellom småbøndene og godseierne i mellomkrigstiden på følgende måte: "Vi var små kyllinger ved siden av høna. Slik var det. Vi var små, ikke det samme som dem, vi var ikke på samme nivå." Slik forklarer hun det at folks plassering på den sosiale rangstigen var viktig for hvordan man ble behandlet, og for hvorfor det var viktig å stå på god fot med de som var "høyere oppe." Hennes forståelse av klasseforskjeller må forstås historisk, ut fra hvordan klasseforskjellene i på den rumenske landsbygda har vært knyttet til jord. Romania-kjenneren Jardar Seims beskrivelse av mellomkrigstiden i Romania støtter bestemors utsagn; prominente personer kunne få en utsøkt og høflig behandling mens bønder kanskje måtte stå og vente i timesvis på å utføre sine ærender på offentlige kontorer. Nettverk basert på slektskap og gjensidighetsforpliktelser var nøkler til innflytelse og muligheter for å få ting gjort, og de mildnet materiell knapphet og offentlig brutalitet. Korrupsjon var utbredt, noe som delvis kan forklares med at de offentlige funksjonærene hadde lave lønninger (Seim 1994:246). Slike mekanismer ble ikke borte med kommunistregimet.
Med kommunistpartiets overtakelse av makten etter 2. verdenskrig skulle økonomien i landet revolusjoneres. Kommunismen i Romania skulle bygges etter mønster og under innflytelse av Sovjetunionen. Blant annet skulle økonomien som helhet bli et statsanliggende. Alle skulle bli lønnsarbeidstakere og like individer for staten. Når jeg snakker med folk i Vidra om livsløpet deres er bruddene i beretningene først og fremst knyttet til endringer i deres egne liv, fremfor politiske hendelser per se, og det er ingen som tematiserer selve maktovertakelsen til kommunistpartiet i 1947. "Begynnelsen" på kommunisttiden blir omtalt med referanse til når de selv og familien deres opplevde et stort omstruktureringsinngrep som innebar større tap av eiendom og endring i deres sosioøkonomisk posisjon. For noen var dette nasjonaliseringsprosessen, for andre var det kollektiviseringsprosessen som skjedde mange år senere. Landsbygdbefolkningen i Romania var kjent med kollektiv-iseringen i Russland, og myndighetene visste at folk var svært redde for å miste jorda si. For å unngå oppstander var derfor det kommunistiske regimet forsiktig med å røre ved landbruket de første årene.
De som før kommunisttiden eide mye jord og skog, bedrifter, butikker, restauranter og andre private foretak, snakker om nasjonaliseringen av eiendom i 1948-49 som begynnelsen på kommunisttiden. I Vidra er dette tilfelle for eksempel for bestefar i vertshusholdet mitt, som hadde drevet butikk, og for gamle herr Christei som mistet både skog, fruktlunder, dyrket jord, sauer, butikk og restaurant. Jord som ble konfiskert i 1948-49 dannet grunnlaget for de første stats- og kollektivbrukene, men noe ble også overtatt av bønder som hadde for lite jord. I denne perioden ble også skogen og det landsbyeide beitelandet nasjonalisert. Landsbyrådene ble oppløst og organsieringen av beitelandet ble overført til landbrukskontoret i kommuneadministrasjonen. Alle landsbyene i Vidra ble på denne måten mere integrert i den statlige styringsstrukturen. Noe av beitelandet ble overført til den statlige skogsforvaltningen, og plantet til. Begrunnelsen for tilplantingen var at dette skulle forhindre jorderosjon, et stort problem i området, på grunn av jordsmonnet og ekstensiv tømmerutvinning og overbeiting. De fleste landsbyene fikk derfor mindre land til beiting (kap. 4). Mange i Vidra fikk arbeid i det statlige skogsforvaltnings-systemet som skulle ta seg av forvaltning av skogen og utvinning og videreforedling av tømmer.
Først i 1957-58 ble gjennomføringen av kollektiviseringsprogrammet intensivert med makt. Mange av informantene mine snakker om denne tiden som begynnelsen på kommunisttiden. Kollektiviseringen skulle ikke omfatte avsidesliggende eller lite produktivt landbruksterreng, men kollektiviseringen var likevel radikal. Vidra kommune lå i grenselandet for det som ble regnet som kollektiviserbar jord. I området øst for landsbyen Vidra ble 80% av jorda kollektivisert. Dette utgjorde 30% av jordbruksarealet i kommunen. I denne delen av kommunen besto deler av landsskapet av sammenhengende flate områder som egnet seg for mekanisk drift. Her var jorda også mere grøderik enn i resten av kommunen, som for en stor del lå i et mere kupert terreng, og hvor mesteparten av jorda forble i privat eie og drift. I landsbyen Vidra var det få av bøndene som måtte bli med i kollektivbruket. De fortsatte med subsistensjordbruk, på små og fragmenterte teiger som selvstendige, private bønder. De ble likevel berørt av kollektiviseringen, på den måten at de ble tvunget til å bytte bort teiger som lå attraktivt til for kollektivbruket, mot dårligere og mere avsidesliggende teiger. Offisielt skulle kollektivbrukene etableres ved frivillige donasjoner av land og arbeidskraft. Folk i Vidra kommune beretter imidlertid om kollektiviseringen og avgivelsen av jord som noe de hadde vært nødt til, som de ble tvunget til mot sin vilje, både gjennom fysiske trusler, oppmøte av bevæpnete soldater og politi, og gjennom trusler om at de ville miste arbeidet sitt og at ungene ville miste muligheten til videre skolegang. Ioana Suciu minnes hvordan presten i landsbyen Iresti (hvor kollektivbruket i kommunen var lokalisert) kom hjem til dem sammen med representanter for myndighetene:
"Mamma flyktet gjennom hagen. Og pappa var igjen hjemme og var sjenert overfor presten, så han skrev under papirene. Det var det! Da mamma kom, sa hun: Hva har du gjort!? Vel, hva kunne han gjøre når det var presten som kom? Han kunne ikke si: Tyv! Du er en tyv! Han var en dårlig prest."
Herr Fulea, en mann som var privat bonde hele kommunistiden, forteller at det nyttet ikke å protestere da det store flate oppdyrkete området rett utenfor landsbyen Vidra, som var oppdelt i en rekke teiger, ble krevd overgitt til et statsbruk med sete i en annen kommune. "Vi var redde. Vi ville blitt arrestert hadde vi protestert. Det var militære til stede. Så hva kunne vi gjøre?" sier herr Fulea.
Tapene folk led i forbindelse med kollektiviseringsprosessen danner en pilar i mine informanters individuelle og familiemessige historie. Folk kan fortelle detaljerte og lange historier om begivenhetene rundt selve kollektiviseringen, om tvang og trusler, og om tap av jord, husdyr og redskaper. Når det kommer til spørsmål om hvordan det var å leve med kollektivet og kommunismen i lengden, blir de detaljerte beskrivelsene erstattet med mere generelle og korte betraktninger som bærer bud om en pragmatisk holdning og en tilvenning til de nye levekårene og de nye strukturene. Rolige, "normale" perioder etterlater færre spor for hukommelsen, og blir ikke husket og berettet om så detaljert som perioder med forstyrrelser og vanskeligheter, som er fylt med unike og ekstraordinære erfaringer (jf. Herbert 1987). Irina Neguescu, som har arbeidet på kollektivet fra det startet til det ble oppløst i 1990, sier det slik:
"Langsomt blir du vant til både det som er dårlig og det som er bra. Vi sier det er bra slik. Jeg har arbeidet mye, i husholdet og på kollektivet. Daglig dro vi til kollektivet, fra morgen til kveld, vi dro ut og arbeidet med teamet. Jeg har arbeidet. Hva kan jeg si? Det var ikke så ille, vi ble vant til det. (Beretninger om før knyttes kontinuerlig til nåtiden, sammenligninger trekkes stadig. Fru Negescu avslutter sine betraktninger med at:"Også nå er det bra, men alt er for dyrt. Før kunne vi inngå kontrakter, og slik fikk vi møbler, klær til ungene [på avbetaling, gjennom kollektivbruket], men hva kan vi gjøre nå?!)"
Ion Petrescu, som på en dramatisk måte hadde måttet skrive seg inn i kollektivet, sa i 1994 at:
"Hos oss [på kollektivbruket i Iresti] var det bra. Hvis det ikke hadde vært for CAPistene [lederne på kollektivbruket] ville ting vært mye bedre. Tenk på den vingården vi hadde. Vi høstet mange vogner med vindruer. Men den hogde de ned. Hvis det hadde vært litt friere så kunne Ceausescu ha levd og aldri trengt å dø. Slik var det."
Kommunisttiden og kollektivbruket omtales imidlertid også med bitterhet og sarkasme, som når den samme Ion Petrescu senere samme dag sier:
"Livet? Livet var bra! Du bad til Gud om natta om at døden måtte komme. Men den kom ikke. For han visste ikke hvor, hvor du bodde, han visste ikke hvor Iresti var. Det finnes ikke noen landsby mere straffet enn vår. På den tiden var vi eid, alle ble vi styrt over. Når de [lederne] så på deg skalv du. Vi var eid. Vi var tjenere uten lønn".
Også de som fortsatte som private bønder måtte arbeide på kollektivet tolv dager i året. Herr Iacob, husker dette med bitterhet:
"Solidaritetsarbeid kalte de det. Vi måtte stille opp med kjerrer og trekkdyr. Vi fikk ingen betaling for dette arbeidet. Vi hadde ikke noe valg. Hvis vi ikke møtte opp fikk vi bot.
De private bøndene ble også innrullert i staten på andre måter, gjennom skattelegging og andre ytelsesformer. Blant annet ble det utpå 70-tallet innført en ordning hvor de private bøndene måtte inngå kontrakter med staten om levering av en bestemt mengde med jordbruksprodukter. Om dette sier herr Iacob:
"Prisene vi fikk var miserable. Det kom kontrollører til alle hus, for å se hva vi hadde, slik at de kunne vurdere hva slags kontrakter de skulle få oss til å skrive under på. Her, ved dette kjøkkenbordet satt de. Og det var umulig å slippe unna forpliktelsene i kontrakten. De måtte oppfylles på den ene eller andre måten. Det hendte du måtte kjøpe det du skulle levere til staten på markedet."
Noe av jorda som var blitt innrullert i kollektivbrukene fikk kollektivmedlemmene beholde til familiebruk. Mange hushold som ikke var knyttet til jordbrukssektoren forøvrig drev også med hagebruk rundt husene sine. De som flyttet inn i blokkene som ble bygget på begynnelsen av 80-tallet søkte også muligheter til å drive litt subsistensproduksjon. I garasjer og boder hadde mange griser, høns og ender. De kunne også leie små parseller hvor de dyrket grønnsaker. Den totale produksjonen på de private brukene og hageparsellene kom til å utgjøre en betydelig del av jordbruksproduksjonen i landet.(28) På alle disse måtene kom kommunismen gradvis til å skrive seg inn i landsskapet.
Innbyggerne i de ni landsbyene i Vidra kommune ble i ulik grad preget av kommunistregimets moderniserings- og integreringsprosjekter. Kollektivbruket førte til at innbyggerne i de østlige områdene av kommunen ble sterkere integrert inn i den kommunistiske staten, enn de som bodde i landsbyene nordvest for Vidra. De to bosettingene i Viisoara lå f.eks. ni kilometer fra hovedveien, og veien dit var til tider ufremkommelig med motorisert kjøretøy.
Det kommunistiske regimet i Romania var opptatt av å etablere selvstendighet i forhold til den sovjetiske innflytelsessfære, og motsatte seg rollen som landbruksprodusent, som COMECON, øst-blokklandenes handelsorganisasjon, hadde tildelt landet. Vekten på nasjonal politisk uavhengighet og en selvforsynt økonomisk utvikling er forøvrig målsettinger med en lang tradisjon i Romania (jf. kap. 7). For å oppnå uavhengighet måtte det til en økonomisk vekst. Det ble satset på tungindustri på bekostning av investeringer i landbruket, infrastruktur og boliger. Satsingen på tungindustri var et utslag av at rumensk økonomi, til tross for ønsket om uavhengighet fra Sovjetunionen, var en ekstrem etterstrebelse av den stalinistiske modellen for økonomisk utvikling.
For å forhindre for stort press mot noen områder og for å demme opp for flukten fra arbeid i landbruket skulle det satses på desentralisert sentralisering. Dette ble koblet med en ide om at for å oppnå nasjonal uavhengighet var det også viktig at forskjellene mellom regionene ble mindre og at by og land ble homogenisert. De ulike regionene skulle også bli mest mulig selvberget. Ferdigstillelsen av kollektiviseringen og et ønske om å få utnyttet så mye som mulig av dyrkbar jord, bidro også til en økt interesse for regulering av boligbygging og industrilokalisering og sentralisering av administrasjon og bosetting (Sampson 1984, Ronnås 1984). Fra og med 1960 begynte den rumenske staten å institusjonalisere planer for "system-atisering" (sistematizare, se Sampson 1984:75), ved å opprette egne byråkratiske systematiseringsavdelinger på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I første halvdel av 70-tallet ble det utarbeidet mer og mer detaljerte planer for en fysisk omforming av landsbyer og byer. Denne omfattende politikken for regional utvikling og urbanisering basert på desentralisert sentralisering, ble legitimert med at dette var en strategi for å skape det kommunistiske samfunnet og Omul Nou (det nye mennesket, modellert på den urbane arbeiderklassen) (Ronnås 1984:59). Tusenvis av rurale bosettinger skulle moderniseres. Andre såkalte "irrasjonelle" bosettinger skulle utraderes og befolkningen konsentreres i "agro-byer" eller "agro-industrielle sentre." På denne måten skulle staten regulere og kontrollere pendlingen og migrasjonen mot byene (Kligman 1988:251f., Cernea 1975). Industrien ble dermed distribuert på en slik måte at mange industriarbeidere kom til å fortsette å bo i landsbyer, og pendle på dag- eller ukebasis. Slik fortsatte de å være knyttet til hushold hvor andre husholdsmedlemmer, særlig kvinnene, arbeidet på kollektivbruket eller med privat jordbruk. I tre-generasjonshushold jobbet ofte de eldre med jordbruk og de yngre i lønnsarbeid. "The peasant-worker" (bondearbeideren) er et nøkkelbegrep i den antropologiske litteraturen om Romania under sosialismen (Kideckel 1993:64, Cole 1981, Verdery 1983:58ff., Holy 1994:509). Begrepet beskriver den doble posisjonen som mange rumenere befant seg i, i relasjon til by og land og i relasjon til ulike næringslivssektorer. Det er imidlertid riktigere å si at betegnelsen i praksis omfatter hele husholds sosioøkonomiske tilpasning, i og med at det i stor grad var kvinnene som forvaltet jordbruksaktiviteten, mens mennenes lønnsarbeid kunne medføre mye fravær fra hjemstedet.(29)
Flere hundre landsbyer skulle i følge Planen utvikles til nye byer. Mens ambisjonene var store, var imidlertid statens ressurser begrensede, og oppslutningen fra befolkningen var lav (Sampson 1984). Planene ble aldri fullført, men de rakk likevel å medføre store demografiske og fysiske endringer.(30) Blant annet ble det både i byene og på landsbygda bygget boligblokker. I landsbyen Vidra ble den gamle sentrumsbebyggelsen, som stort sett besto av individuelle hushold med hager, revet i 1981 for å gi plass til moderne offentlige bygninger og to- og fireetasjers blokker som huset forretninger, små verksteder og leiligheter. Alle de nye sentrene og bosettingene besto av funksjonalistiske murblokker uten lokalspesifikke trekk, og skulle simulere urbane sentre. Ved siden av den kollektiviserte jorda, hvor grensene mellom de ulike teigene forsvant, var denne nye bebyggelsen med og etablerte det landsskapet som karakteriserte kommunisttiden.
Systematisering og kollektivisme ble forøvrig ikke bare søkt gjennom organiseringen av arbeid, bosettingsmønster og økonomi, men også ved å organisere og institusjonalisere folks fritid. I Vidra organiserte både arbeidsplassene, skolene og kulturbyråkratene en rekke aktiviteter som partiarbeid, sport, folkloristisk sang og dans, teater, ferier og utflukter.
Bortsett fra de som fikk husene sine revet, uttrykker informantene mine stolthet over at Vidra hadde vært planlagt å skulle bli by. Dette er faktisk en av de få temaene hvor informantene mine snakker med stolthet om landsbyen. Byer knyttes til fremskritt, utvikling og et moderne liv. Etter at boligblokkene i sentrum var bygget ble imidlertid ikke Vidra prioritert i myndighetenes industrilokaliseringsprogrammer på 80-tallet. Dette er i tråd med Sampsons observasjoner av at staten i praksis fortsatte å støtte utvikling av regioner med allerede etablert infrastruktur, eksportvenlig industri og et allerede foreliggende produksjonsapparat. De landsbyene som først og fremst ble prioritert for byutvikling var de som kunne avlaste presset mot større industrialiserte byer, særlig i Transilvania (Sampson 1984). Selv om Vidra bidro med arbeidskraft til nærliggende industri, "tapte" landsbyen mot andre bebyggelser som lå nærmere fylkeshovedstaden. Det rumenske kommunistpartiets moderniseringsprosjekt, var i praksis selektiv og motivert ut fra statens fremfor befolkningens behov (Ronnås 1984, Sampson 1984).
Alle de kommunistiske statene i øst-statene søkte å etablere sin makt gjennom ulike former for sentralstyring og ensretting. I praksis kom det til å oppstå en vedvarende situasjon med mangel eller knapphet på viktige produkter til produksjon, distribusjon og konsum (Kideckel 1993, Verdery 1993, Kligman 1988). Et uttrykk fra kommunisttiden - "Butikkene er tomme, men bordene er veldekte; ingen arbeider, men Planen har blitt oppfylt!" - vitner på den andre siden om at knapphetsøkonomien trenger nærmere ettersyn. Uttrykket skal ikke leses som en avvisning av at dagliglivet i kommunisttiden var forsynt med besværligheter. Men det peker på et viktig paradoks: Selv om det var knapphet i butikker og i bedrifter, vitnet materielle markører i mange hushold, som overflod av mat ved for eksempel rituelle feiringer, og godt utstyrte hus, om kapitalakkumulasjon og økt materiell velstand. I praksis kunne folk få tak i litt av hvert hvis de hadde de riktige evnene, relasjonene og arbeidet på rett sted (jf. Ronnås 1983, Sampson 1983, Kligman 1988, Wedel 1986). Hvordan ble dette paradokset i den kommunistiske økonomien til? I mange politiske analyser av de kommunistiske statene i øst-Europa har det blitt fokusert på statens akkumulering av ressurser og statens sentraliserte politiske kontroll (Kideckel 1993). Antropologiske studier har en litt annen innfallsvinkel i og med at de har fokusert på lokale responser og prosesser, og de er derfor nyttige bidrag for å forstå hvordan kommunisttidens politiske økonomi "virket" og ble håndtert av befolkningen.
I sine analyser av knapphetsøkonomien legger Verdery vekt på at sosialistiske systemer var bygd rundt et system av sentralisert byråkratisk redistribusjon basert på en ambisiøs sentralplanlegging (Verdery 1991, 1993, 1996, jf. Kideckel 1993, Sampson 1984). Alt som ble produsert og importert skulle inn til "sentrum," for så bli distribuert ut igjen. På grunn av dette ble alle enheter - som kollektivbruk, sykehus, husholdsbaserte bæreposeprodusenter, barneskoler, hermetiseringsfabrikker, skobutikker, osv. - satt i et konkurranseforhold til hverandre om støtte og finansiering fra sentrum. Bedriftene kjøpslo om og hamstret materialer og arbeidskraft for å sikre seg. Dette omtaler Verdery som "bureaucratic bargaining." I kjøpslåingen om produksjonsplaner, overdrev ledelsen i alle bedrifter og foretak på alle plan det materielle behovet for produksjon og investering, i håp om å få nok til å oppfylle målene. På hvert nivå fylte ledelsesbyråkratene på busjettene. Kjøpslåingen foregikk også med bruk av personlige relasjoner og uformelle bånd for å omgå formelle regler og reguleringer (se også Kideckel 1993:67).(31) Resultatet av investeringshungeren, av hamstringen og kjøpslåingen mellom sentrum og de lavere enhetene var en situasjon med vedvarende knapphet, som var både reel og relativ. En vare det var mangel på i Vidra kunne finnes i overflod et annet sted i landet. Noen ganger hadde matbutikken bare løk og hvitløk. Andre ganger bare hermetikkbokser med fisk og glass med fruktkompott stablet i pyramider. Denne organiserte knappheten produserte horisontal konkurranse mellom enhetene på alle nivåer, fra byråkratiske segmenters kamp om allokeringer fra det sentrale budsjettet, til individenes og husholdenes kamp om bestemte varer som folk trengte i dagliglivet. Romanias økonomi var svært sentralisert, sammenlignet med for eksempel Ungarn og Yugoslavia. Knappheten var dermed mere fremtredende og konkurransen mellom de ulike enhetene mere aktiv.
Det ble også manipulert med produksjonstallene. En tidligere kollektivarbeider i Iresti forteller for eksempel at: "På papiret sa de at vi hadde produsert så og så mye. Mye mer enn vi egentlig produserte. De sa at kollektivet går så bra. Men hvorfor skulle de ikke si dette? I hele landet sa de slikt." Det han sikter til her er blant annet nyhetssendingene på TV som i stor grad inneholdt rapporter om den "strålende fremgangen" i økonomien. De sentralt bestemte planene var ofte ambisiøse og overgikk det som faktisk kunne produseres og feilestimerte forbruket. Staten klarte derfor sjeldent å oppnå idealene som lå i de sentrale planene. Men alle nivåer pyntet på produksjonstallene, både for unngå negative sanksjoner og for å oppnå premiering. Et resultat av at all produksjon og distribusjon var styrt gjennom et statlig eid og sentralisert redistribusjonssystem var at foretakene ikke utviklet interne disiplinerende mekanismer. De ble ikke slått konkurs eller tvunget til å foreta omlegginger eller innstramminger av markedshensyn (Verdery 1991, 1993, 1996, Kideckel 1993, Sampson 1984). Sampson beskriver på bakgrunn av denne situasjonen kommunist-Romania som "a society with a plan and not a planned society" (Sampson 1984:288). Disse forskerne synes enige om at lokale grupper og individer hadde større maktpotensiale en det vestlige observatører vanligvis tok høyde for. Dette perspektivet er derfor interessant for analysen av hvordan folk håndterer de økonomiske problemene og den uformelle økonomiens betydning under privatiseringsprosessen.
"Networking is critical to understanding the paradox of access to resources in an economy of scarcity." (Kligman 1988:361)
Hvordan håndterte folk knapphetssituasjonen som jeg skisserte ovenfor? Uformell økonomi spilte en betydelig rolle for produksjon, distribusjon og som kilde til supplerende inntekt (Sampson 1983 og 1987, Wedel 1986 og 1992, Mars & Altman 1983, Ronnås 1983, Kideckel 1993). Uformell økonomi omfattet langt mere enn spektakulære ulovlige aktiviteter. Grossmans tre-deling av uformell økonomi i Sovjetunionen kan være nyttig for å få frem omfanget av og kompleksiteten i slike aktiviteter (G. Grossman i Sampson 1983). Han skilte mellom "parallell økonomi," "undergrunnsøkonomi" og "skjult økonomi":
Det Grossman kalte den parallelle økonomien var aktiviteter som befant seg utenfor de formelle økonomiske institusjonene, men som ble tolerert juridisk. Herr og fru Paunescu var private bønder i kommunisttiden. De drev med sauehold og hadde også litt jord hvor de dyrket mais, i tillegg til frukt- og grønnsakproduksjon. I perioder hadde de en ku eller to, og de hadde også gris, høner, gjess og kalkun. Den private landbruksproduksjonen og hageproduksjonen var lovlig, men falt utenfor de formelle økonomiske institusjonene. I Grossmans termer tilhørte disse aktivitetene den "parallelle" økonomien.
Den skjulte økonomien var i følge Grossman økonomiske aktiviteter som var helt eller delvis usynlige eller udokumenterte, som husholdsproduksjon, familie-arbeid, bytte av varer og tjenester mellom slekt, venner og naboer, gavegiving, og drikkepenger. Grønnsakene, frukten og maisen som familien Paunescu dyrket gikk stort sett til husholdet. Noe av melken leverte de til folk i landsbyen som ikke hadde kyr selv som ga dem penger eller varer og tjenester i bytte. Spesielt de som bodde i blokkene var avhengig av å etablere relasjoner til bønder som produserte melk og andre ting, som ofte ikke var tilgjengelige gjennom den formelle økonomien. Slike bytter var gjerne basert på gjenytelser over tid. Mange av blokkbeboerne var byråkrater, leger, politimenn, farmasøyter og lærere, dvs., folk som det kunne lønne seg å ha en resiprositetsrelasjon til. Et vellykket forhold til det statlige byråkratiet og til de offisielle politiske og økonomiske strukturene avhang av folks evne til å etablere personlige relasjoner med offisielle representanter. Blant annet hadde herr og fru Paunescu fått en av ingeniørene på skogsforvaltningen til å bli gudfar for en av barnebarna deres, etter at fru Paunescu hadde hjulpet kona til ingeniøren med barnepass. Denne relasjonen fikk betydning for familien Paunescus tilgang på fyringsved og byggematerialer, og bidro til at ingeniørens familie fikk en sikrere tilgang på landbruksprodukter. Også arbeidet i husholdet, inkludert hjelp fra barna og deres familier som etterhvert kom i lønnsarbeid, var også udokumenterte aktiviteter som ikke ble registrert av myndighetene. Alle disse aktivitene var "skjulte" økonomiske aktiviteter.
Undergrunns-økonomien besto i følge Grossman av økonomiske aktiviteter som var helt eller delvis ulovlige, som tyveri fra statlig eiendom, eller bruk av arbeidsplassens resurser til private formål, svartebørssalg, bestikkelser, osv. Familien Paunescus landbruksaktiviteter var også innrullert i den formelle økonomien fordi beitemarkene for sauene var forvaltet av staten, gjennom det lokale landbrukskontoret. Sauekjøtt måtte de inngå kontrakter om å levere til staten, til fastsatte priser. På 80-tallet måtte de også inngå kontrakter om å levere andre jordbruksprodukter. Dermed ble noe av den "parallelle" økonomien innrullert i den formelle økonomien. De forsøkte imidlertid å begrense disse leveringskvotene, gjennom for eksempel å gjemme en kalv når kontrollørene kom på besøk for å estimere hva de måtte levere. Slike forsøk på unndragelser falt inn under det Grossman kaller "undergrunns-økonomien." Familien Paunescu var også involvert i "undergrunnsøkonomien" på andre måter. Sønnen som bodde i husholdet arbeidet som sjåfør. Av og til brukte han en av bilene fra jobben til å transportere husholdets landbruksprodukter til markedet når de hadde noe til overs å selge og de trengte penger. For å unngå problemer, og for å kunne gjøre dette i arbeidstiden, ga han sjefen sin ting de produserte i husholdet.
Familien Paunescus økonomiske liv var selvsagt langt mere kompleks og omskiftelig enn hva som fremgår av denne beskrivelsen, men disse eksemplene illustrerer et karakteristisk trekk ved den uformelle økonomien, nemlig det at slike aktiviteter var fundert på relasjoner og nettverk basert på slektskap, vennskap, arbeidsfellesskap og patron-klientrelasjoner. Disse relasjonene og nettverkene muliggjorde manøvreringer mellom ulike former for uformell økonomi og mellom uformell og formell økonomi. Å investere i sosiale relasjoner og manipulere seg rundt for å sikre seg økonomisk og kulturell kapital, var grunnleggende for husholdenes levedyktighet i den vedvarende knapphetsøkonomien. Nettverkene besørget distribusjon og produksjon av varer og tjenester som var vanskelig å få tilgang til gjennom den statlige og offentlige økonomien. Husholdenes relasjoner og nettverk var deres viktigste aktiva. Fordi mange av aktivitetene i den uformelle økonomien beveget seg på og over grensen for hva som var lovlig, krevde de diskresjon og tillit som man lettest kunne etablere blant familie, slekt og venner. Mye av den uformelle økonomiske aktiviteten baserte seg på ressurser som var skaffet til veie i den formelle økonomien. Denne tilveiebringelsen tok form både av bytter, kjøp, gavegiving og tyveri i liten og stor skala. I følge informantene mine ble jobber i den formelle økonomien evaluert etter de mulighetene de ga for uformelle økonomiske aktiviteter (jf. Kideckel 1993:126). Penger var ofte ikke det viktigste, byråkratisk tilgjengelighet, sosial og politisk kapital var viktigere (Sampson 1995a). I tillegg til den "hvite" og "svarte" økonomien fantes det i tillegg en "tredje økonomi", den som forsynte partieliten med ekstra privilegier, blant annet gjennom spesialbutikker, osv. (Sampson 1983). Samtidig som det kan være nyttig å skille mellom disse ulike formene for uformelle økonomiske aktiviteter er det imidlertid viktig å huske at i praksis var disse ulike aktivitetene overlappende, avhengige og viklet inn i hverandre, samtidig som de på ulike måter var viklet sammen med den formelle økonomien.
Som del av moderniseringen og forsøket på å skape det Nye Mennesket som skulle være motivert ut fra et ønske om "progress and prosperity [for] his Fatherland," hadde kommunistpartiet som ideologisk mål å minske betydningen av hushold og familie. Institusjonaliseringen av landbruket gjennom kollektiv- og statsbruk, industrialisering, urbanisering og kjerne-familiestandarden som karakteriserte blokkleilighetene som ble bygd, skulle bidra til dette. I tillegg skulle staten ta over og organisere en rekke velferdsfunksjoner som tradisjonelt hadde vært forvaltet av familien. Det ble også etablert nye offentlige funksjoner knyttet til helse, arbeid, utdanning, barnepass, omsorg og fritid.
Statistiske undersøkelser så ut til å bekrefte en minsket betydning av storfamilien. Konklusjonene basert på disse statistiske undersøkelsene har imidlertid blitt imøtegått av en gruppe amerikanske antropologer som gjorde kvalitative og langvarige studier av sosiale relasjoner i og mellom hushold i Brasov-området i Transilvania på 70-tallet. Lederen av denne gruppen, John Cole, mener at deres forskning viser at selv i Brasov-området som var et av de mest urbane og industrialiserte områdene i Romania, fortsatte omfattende nettverk av slektninger, venner og naboer å ha meget stor betydning i folks dagligliv, også når egne interesser skulle hevdes i en byråkratisk og hierarkisk stat (Cole 1984, jf. Sampson 1984, se også Cernea 1975). De offentlige velferdsordningene var på mange måter knyttet til uformelle relasjoner og intimiserende praksiser, hvori husholdene og familiene var knutepunkt. Hushold, familie og uformelle nettverk fortsatte derfor i praksis å være essensielle for å håndtere hverdagen, men på litt andre måter enn tidligere, da de fleste husholdene på landsbygda i hovedsak hadde vært engasjert i landbruksproduksjon. I praksis ble også betydningen av hushold og familie over individer støttet opp av statlige instanser, særlig i landbruket. De tidligere medlemmene i kollektivbruket i Iresti fortalte eksempelvis at selv om de var medlemmer som enkeltindivider, ble det for eksempel krevd at de innrullerte familien i arbeidsintensive perioder, selv om de hadde andre jobber (jf. Kideckel 1993:103). Etterhvert var det husholdsenheter som måtte inngå kontrakt med staten om levering av kjøtt og andre landbruksprodukter, og det var husholdsenheter som ble tildelt jordstykker til disposisjon for egendyrking fra kollektivbrukene (Sampson 1984:198).
Effekten av å behandle hushold som individuelle og selvstendige enheter slik de nasjonale statistikkstudiene gjorde, var at de mistet muligheten til å fange opp i hvilken grad ulike varierende former for samarbeid og kollektivitet mellom hushold fortsatt var viktig. I følge disse forskerne fortsatte ikke betydningen av disse praksisene på tross av statens langsiktige økonomiske og sosiale planlegging, men like mye på grunn av; satsingen på pendling, mye skiftarbeid for store grupper av befolkningen, knapphet på en rekke varer, og små leiligheter, var noen av mange faktorer som gjorde at det var svært vanskelig, særlig for familier med barn, å klare seg alene. Først og fremst dreide dette seg om utstrakte samarbeid om praktiske gjøremål mellom barn og foreldre, og mellom søsken. De som flyttet til byene for å arbeide, fortsatte å være avhengige av hjelp fra foreldrene hjemme i landsbyen. Det var ikke uvanlig at barn bodde hos besteforeldrene frem til skolealder. Folk i byen kom og hjalp familien med jordbruksaktiviteter i arbeidsintensive perioder. De tok med seg varer fra byen som var vanskelig tilgjengelige på landsbygda, mens byboerne fikk med seg kjøtt og grønnsaker til byen. Samarbeidet mellom hushold kunne i mange tilfeller være så omfattende at de nærmest opererte som multi-lokale eller "dual-residential extended" hushold (Sampson 1984:211).
Fra Ceausescu kom til makten i 1965 til slutten av 70-tallet lånte den rumenske staten store summer i vestlig kapital, for å oppnå en høy vekstrate og økt konsum. Folk i Vidra husker denne perioden som en tid som brakte med seg økt velstand og modernisering av dagliglivet (jf. Kligman 1988:250-51). På begynnelsen av 80-tallet snudde Ceausescu om, blant annet som resultat av den økonomiske verdenskrisen på slutten av 70-tallet, en enorm utenlandsgjeld og problemer med å få innpass på vestlige markeder. Mens det i en rekke andre land i øst-blokken skjedde en oppmykning av økonomien og det ble gitt litt rom for private initiativer på 80-tallet, ble det i Romania nok en gang lagt vekt på uavhengighet, og det ble bestemt at all utenlandsgjelden skulle nedbetales. En økt eksport og en kraftig innstramming av innenlands konsum skulle besørge dette. Mat, energi, medisiner og boliger ble rasjonert. Køståing for få tak i selv de mest elementære ting ble en av hverdagens tidkrevende gjøremål. Tilgangen til vann ble også regulert. Folk sparte vann i badekar, bøtter og kjeler. Om kvelden skulle alt lys slås av og sentralvarmen i blokkene ble satt ned. Det var flere ekstra kalde vintre på 80-tallet. I 1982 ble det innført bestemmelser om 'rasjonell' ernæring. Gjennom et vitenskapelig fundert rasjonale, ble befolkningens "nødvendige" diet reformulert. Dette ble brukt for å legitimere mindre rasjoneringskvoter. Ceausescus hegemoniske personlighetskult kostet samtidig store ressurser (Kligman 1988:250-51, 360). Kontrollen og overvåkingen over befolkningen økte. Det ble innført importrestriksjoner. Vedlikehold og fornying av teknologi innen industri, jordbruk og annen virksomhet ble underprioritert. Det ble innført lovgiving som påla de private bøndene å levere kvoter av sin jordbruks- og hageproduksjon til staten, og de samme krav ble pålagt hushold som bare drev med hageproduksjon avhengig av hvor mye jord de forpaktet eller eide. Også de kollektivtilknyttede husholdene måtte levere av det de produserte for husholdet. Landsbygdbefolkningen ble tiltagende avhengig av urban produksjon og distribusjon. Hovedartikler som matolje, mel, smør, og brød måtte mange få fra byen gjennom slektninger og andre personlige forbindelser.
På grunn av importrestriksjonene, knappheten på varer og rasjoneringen av nødvendighetsvarer så økte omfanget av den uformelle økonomien på 80-tallet (Sampson 1983:59, Kligman 1988, Kideckel 1993). Presset på slekt og familie økte, og det ble vanligere at folk etablerte bytte-relasjoner utenfor de slektsskapsbaserte nettverkene, og reserverte seg mer mot de mer langsiktige og vage forpliktelsene knyttet til gaveøkonomiske relasjoner. Folk måtte i økende grad bruke penger i bestikkelsesøyemed for å skaffe seg det man trengte i den uformelle økonomien, og "prisene" på slike tjenester økte.
Den økende knappheten økte også konkurransen om tilgangen på de ressursene og mulighetene som fantes. Dette økte også konkurransen mellom husholdene. På denne måten, mener Kideckel, ble folk satt opp mot hverandre i kampen for å sikre seg eller holde på fordeler og privilegier som de med mere makt tilbød (Kideckel 1993:69). Det ble nærmest en "truism" at man kunne oppnå hva man ville, bare man hadde de rette forbindelser oppover i systemet. Energien ble kanalisert inn i "playing the system" heller enn å forsøke endre det (Sampson 1983: 66-67). Denne situasjonen skapte, i følge Kideckel, det paradokset han kaller "the solitude of collectivism."
Den offentlige sfæren tilhørte partistaten i kommunisttiden. Staten og kommunistpartiet hadde monopol på legitime sammenslutninger og aktiviteter av offentlig art, og en omfattende innflytelse over hvordan offentlige rom ble designet og brukt. Også hjemmene og folks kropper ble innrullert i statens interessefelt, gjennom for eksempel kontrollering av fryserne i husholdene og av kvinnenes fertilitet. Sammen med overvåkningssystemet og konkurransen om knappe goder, bidro partistatens "okkupasjon" av den offentlige sfæren og utvidelsen av statens interessefelt til et særegent skille mellom offentlige og private adferds- og samværsformer. Offentlige settinger var ofte preget av at folk forstilte seg og var reserverte, mistenksomme eller uvennlige overfor folk de ikke hadde personlige referanser til, ikke respekterte, eller stolte på. Private settinger var karakterisert av omfattende krav om lojalitet, i tillegg til intimitetskommuniserende adferd og uformelle samværsformer.
I øst-europaantropologien har flere diskutert hva slags betydning den omfattende uformelle økonomien har hatt å bety for integrasjon og moralske fellesskap i kommunisttiden. Kideckel (1993) mener at samfunnsforskere har lagt for stor vekt på de uformelle nettverkenes integrative betydninger på bekostning av oppmerksomhet til de atomiserende og passiviserende dimensjonene ved den grunnleggende avhengigheten av slike relasjoner (ibid.:167f.). Knapphetsøkonomien og den akkumulative statsøkonomien gjorde at folk søkte allianse med folk høyere i systemet i konkurranse med andre. Dermed ble horisontale solidariteter ødelagt. Hann på side reserverer seg mot diagnostiseringer av øst-Europa som vektlegger kommunisttidens moralske fattigdom (Hann 1995a). I øst-europastudier har det vært lagt vekt på at det i kommunisttiden oppsto et kraftig skille mellom private og offentlige rom eller konstellasjoner, hvor folk måtte alterere mellom ulike moraliteter, væremåter og sannheter. Familien, husholdene og de nære nettverkene dannet basis for en privat verden, en intim sfære, hvor folk kunne være seg selv, og slippe å forstille seg og simulere slik man måtte i det offentlige (se Wedel 1986, Shlapentokh 1989, Milosz 1981, Jowitt 1992). Også Ceausescus Romania har vært beskrevet som et "dualistisk" samfunn hvor det var et vidt gap mellom private tanker og offentlige handlinger (se f.eks. Sampson 1995a:162). De ulike landene utviklet ulike former for slike skiller, avhengig av både historiske erfaringer og ulike lokale versjoner av kommunismen. Det synes å herske en enighet om at forholdene i Romania, særlig på 80-tallet, var spesielt ekstreme. Mens Solidaritet og kirken skapte et vist rom for opposisjonell samling i Polen, og Ungarn opplevde en fremvekst av markedssosialisme, medførte Ceausescus styre, ifølge antropologer som har arbeidet i Romania, en bemerkelsesverdig atomisering av det rumenske samfunnet, hvor frykt, mistenksomhet og mistillit ble valuta i mellommenneskelige relasjoner, og som ryddet av veien de fleste opplevelser av solidaritet. Bare de mest lokaliserte og begrensede solidariteter eksisterte, ifølge Verdery og Kligman (1992) og Kideckel (1993) (jf. Kligman 1990).
Jowitt bruker begrepet "forstillelse" (dissimulation) for å beskrive hvordan det offentlige og det private var bundet sammen i de kommunistiske øststatene. Forstillelse var en modell for adferd i totalitære stater, som folk tok i bruk for å minske regimets mulighet til å blande seg inn i det private livet (Jowitt 1992). Man sa ting som passet i det offentlige, selv om man viste det ikke var sant. Man oppfostret barna til å forstå at det eksisterte en splittelse mellom det som er og det som skulle vært, en splittelse som ikke skulle nevnes i det offentlige, hvor man skulle snakke som om det ideele var det virkelige. Livet under kommunismen var, i følge dette synet, beheftet med konstante personlige kompromisser, for å kunne vedlikeholde ens offentlige person på bekostning av den private. Det var en stor kostnad å bære et slikt tvunget hykleri for ens personlighet og ens sosiale relasjoner, ifølge den polske dissidenten Milosz (1981).
I Vidra blir jeg fortalt hvordan de hadde måttet unngå en del samtaletemaer når barna hørte på, for de var redde for hva ungene kunne komme til å fortelle på skolen. De var alltid usikre på om noen kunne være angivere. Mange informanter forteller også at de hadde vært partimedlemmer fordi de hadde vært nødt til det, og ikke fordi de var ideologisk overbeviste. Yngre folk trekker frem hvordan de hadde måttet synge hyllingssanger for kamerat (tovarasul) Ceausescu på skolen hver dag, om ideologileksjonene de hadde som eget skolefag og pionérmøtene. På de større arbeidsplassene i kommunen, som på skogsforvaltningssentret, hadde de partimøter på fritida, med ideologileksjoner. Disse skulle rapporteres. På 80-tallet var det slik at man ofte rapporterte uten at det hadde funnet sted noe møte, forteller husverten min. Han hadde vært partileder på jobben de siste årene. "Ingen tok det der noe særlig alvorlig. Det var bare noe vi måtte gjøre. Bare vi fikk være i fred ellers," sier han. "Det var jo moro med uniformene og utmerkelsene. Når vi var ferdig med de greiene [hyllingen av Ceausescu, ideologileksjonene] kunne vi leke og spille teater, eller andre ting. Og vi fikk jo reise mye. På leir, og på konkurranser," forteller en ung jente om tiden som ungpionér.
Det var en stor diskrepans mellom den virkeligheten den kommunistiske statsmakten hevdet eksisterte og den innbyggerne i landet erfarte. Folk var selvsagt klar over at det ikke sto så bra til med landets økonomi som den kommunistiske ledelsen og mediene uttrettelig hevdet, men få kritiserte myndighetene direkte. Direkte konfrontasjon fremsto for de fleste som et umulig alternativ på grunn av den makten som statsapparatet syntes å ha på alle plan. Men kritikk ble blant annet reflektert i subtil ironi, i vitser og faste uttrykk. Statens kontinuerlige bedrag om Ceausescus gloriøse bedrifter og landets industrielle progresjon ble "avslørt" og kommentert gjennom denne omfattende vitsetradisjonen. Det het seg blant annet at når Ceausescu en gang hadde reist rundt til ulike stats- og kollektivbruk, hadde de vist han den samme premieoksen på hvert sted. En annen vits går som følger:
-Viste du at vi har inngått en avtale med amerikanerne om å få [atom]bomben?
- Jøss, hva slags tilsvarende dødelig våpen kan vi om mulig ha gitt dem i bytte?
- Vårt system for organisering av arbeid!
Et ofte sitert uttrykk fra informantene mine når de snakket om kommunisttiden var; "De lot som om de betalte oss, og vi lot som om vi arbeidet!"(32)
I Vidra omtaler folk ofte de tidligere lederne på kollektivbruket, de lokale partilederne, staten og representantene for statsmakten som "de" (ei) i motsetning til "oss" (noi). "De" var de som hadde fått deg til å skjønne at du skulle være forsiktig med å kritisere myndighetene, som ville angi deg hvis du gjorde det, som hadde kommandert deg til å bli med på innhøsting på kollektivbruket, som hadde bøtelagt deg om du ikke ble med, som hadde truet med å utestenge barna dine fra videre utdanning hvis du ikke skrev jorda di inn i kollektivet, som hadde fått deg til å skrive under kontrakter på levering av kjøtt og melk til staten fra din lille husholdsproduksjon, som hadde plukket ut de beste varene før resten ble satt ut på hyllene eller fordelt ut fra rasjoneringskort i butikken, som hadde bygd seg store hus.
Det er likevel problemer forbundet med å beskrive disse samfunnene som gjennom-syret av en skarpt todeling mellom "oss" og "dem" og mellom offentlige og private/intime rom, noe måten som informantene mine omtaler kommunisttiden på viser (jf. Larsen u.u., Hann 1994). De tidligere lokale lederne forteller meg også kommunist-vitser. Hadde du kjent de som beordret folk til arbeidsplikt kunne du ordne det slik at du slapp unna. Lederne hadde vært avhengige av å stå på god fot med såpass mange folk at de kunne mobilisere til handling når noe presserende oppsto. Lederne hadde blitt spurt om å være gudforeldre til barnedåp og bryllup, med de langvarige moralske og materielle forpliktelsene det innebar (kap. 3). Kjente du noen som arbeidet med varedistribusjon sto du bedre rustet hvis et familiemedlem døde, og du straks måtte få tak i store mengder mat til begravelsen. Hvis du kom til enighet med kontrolløren, hadde du kunnet slippe unna med at du hadde for mye mat i fryseren. De fleste ga en oppmerksomhet til frisøren, manikøren og byråkraten for å få ekstra og mere effektiv service. På denne måten, gjennom sammenviklingen mellom uformell og formell økonomi, mellom uformelle relasjoner og offentlige institusjoner, ble folk vevd inn aktiviteter, nettverk og forpliktelser som krysset og tåkela skillene mellom "oss" og "dem." Fordelene med å bruke systemet til egen fordel syntes for mange langt mere realistisk og gjennomførbart enn å åpent utfordre og avvise det. Ikke bare hadde staten makt til å skremme og ydmyke folk. Staten satt også som eier av mye av ressursene som folk trengte og ønsket, og de posisjoner staten tilbød ga tilgang til ressurser som sirkulerte i den uformelle økonomien. Wedel observerte i Polen "a society in which the state and its rules were treated less as opponents to be brought down than as obstacles to be overcome" (Wedel 1992:3). Dette stemmer godt over ens med mine informanters representasjoner av sine egne handlingsvalg under kommunismen. I Vidra bruker folk gjerne ordtak for å beskrive hvordan de i deres egne øyne ikke hadde hatt noe annet valg enn å late som de adlød, mens de gjorde sitt beste for å snu situasjonen til egen fordel. "Sverdet kutter ikke et bøyd hode" (Capul plecat nu taie sabia) er et rumensk ordtak som mange av informantene mine referer til i slike sammenhenger. De mener ordtaket har sin opprinnelse i erfaringene rumenerne gjorde seg med tyrkernes styre i flere hundre år. "Det var tyrkerne som lærte oss å bestikke og lure. Vi bare måtte det under deres styre, for å overleve. Det var det samme i kommunisttiden," sier flere av mine informanter (jf. kap. 7). De snakker også om at rumenerne er som sivet som bøyer seg med vinden. "Vi knekkes ikke. Vi overlever. Når vinden har lagt seg kan vi reise oss igjen." Denne "opportunismen" blir ofte fremlagt med megetsigende smil, med fakter som skal indikere evnen til å utnytte de muligheter som gir seg, og ofte med en stolthet over at rumenerne har denne evnen til å klare seg. Folks forhold til den kommunistiske staten og det offentlige var altså tvetydig. Staten var ikke dem, den var ikke noe de fleste identifiserte seg med. De kunne derfor betrakte den som en enhet man kunne utnytte til egen fordel, uten tanke for statens (eller fellsskapets) interesser. Samtidig var posisjoner i staten nødvendige for å få tak i de ønskede ressursene. "Alle gjorde dette, fra de aller nederst til de aller høyest. Jo høyere oppe, jo lettere var det," forteller en informant. PCR, forkortelsen for Partidul Comunist Roman [det rumenske kommunistpartiet], ble også omtalt som forkortelsen av "Pila, Cunostiinta si Relatii" (å tiltrekke seg fordeler, forbindelser, relasjoner), noe et partimedlemskap kunne være nøkkelen til. Et annet forhold som bidro til sammenfiltringen mellom "oss" og "dem" var det rumenske kommunistegimets bruk av en allerede befestet nasjonalistisk ideologi. Regimets identifisering med de nasjonale verdier og nasjonal patriotisme, demonstrert blant annet gjennom en selvstendighetslinje vis-a-vis Sovjetunionen, bidro både til å gi regimet større appel, samtidig som dette bidro til å frata opposisjonen de nasjonale interesser som et retorisk virkemiddel forbeholdt nettopp opposisjonsgrupper (jf. kap. 7).
"When people donŽt speak, you must capture the meaning of their silence," sa antropologen P. Vitebsky da jeg fortalte at folk i Vidra på mange måter hadde vært uvillige til å fortelle meg om kommunisttiden når jeg direkte oppfordret dem til det. Jeg tror at det for mange er vanskelig å finne et narrativt plott å fortelle gjennom, som kan formidle deres ambivalens og komplekse forhold til kommunistiden. Folks versjoner av kommunisttiden avhenger både av de posisjoner de hadde da, og de posisjoner de er i nå. Plottet om undertrykking forutsetter en slags tilstand av renhet, at man ikke innlot seg med "dem." Men det gjorde folk hele tiden. Det er ikke lett å etablere en historie om motstand, da de fleste ikke gjorde noen synlige opprør, og svært mange var medlem av kommunistpartiet. Og ved å relatere seg til "dem", ble man også "dem." "Hva kunne vi gjøre?" spør informantene mine folk ofte, uten å vente noe svar. Denne uttalelsen kommer gjerne når folk forteller om kommunistregimet som et totalitært regime hvor de ikke hadde mulighet til å utfordre statsmakten. Men slike beretninger kan også bli utfordret av andre tilstedeværende, som legger vekt hvordan folk brukte staten til egen vinning, og at alle forsøkte å gjøre dette. På denne måten utfordrer folk selv plottet om overmakten som hindret lokal handlingsevne.
Det er vanskelig å vite i hvilken grad befolkningen i Romania støttet opp om lederskapet og om politikken som ble ført i kommunisttiden (jf. Kideckel 1993:174). Det ble ikke avholdt hemmelige valg og de store mønstringene til støtte for Ceausescu ble organisert ovenfra. Men Ceausescu hadde nok noe støtte i befolkningen særlig de første årene han styrte. Han frigjorde delvis Romania fra den russiske overmakten, og i en periode på 60- og 70-tallet økte tilgangen på forbruksvarer, lønningene steg og kulturlivet opplevde noe tøvær. Programmet for boligkonstruksjon medførte at mange fikk et eget sted å bo, med moderne fasiliteter som innlagt vann og toalett. For mange mennesker kom kommuniststatens moderniseringsprosjekter, og mulighetene for å fremme private interesser i det formelle systemet gjennom uformelle aktiviteter, til å innebære en økt materiell levestandard, større trygghet og forutsigbarhet og økte muligheter til sosial mobilitet. Dette mener Hann det tas for lite hensyn til i mye av det som skrives om kommunisttiden i øst-Europa. Nå reserverer Hann seg mot å inkludere Romania i sine analyser (Hann 1992). Og det er riktig at innbyggerne i Romania opplevde et spesielt regime, basert på frykt og mistillit, som kuliminerte med det absurde 80-tallet hvor landets utenlandsgjeld skulle nedbetales på bekostning av befolkningens mest primære velferdsbehov, samtidig som det ble brukt enorme summer på Ceausescus personlighetskult, inkludert byggingen av det enorme palasset i Bucuresti. Jeg tror derfor at Kideckels beskrivelse av kollektivismens ensomhet sier noe viktig om hverdagslivet også til befolkningen i Vidra på 80-tallet. Men jeg tror hans beskrivelse kanskje legger for lite vekt på at de uformelle nettverkene også bidro til sterke emosjonelle bånd og samhold på måter som i mange sammenhenger var kilder til glede og mening, og ikke bare mette for mage og sosial status. Den uformelle økonomien fungerte både integrerende og atomiserende. Den var med og sementerte differensierte relasjoner mellom folk, og den fordret tette personlige bånd, samtidig som den bidro til å skape skarpe grenser mellom de som var innenfor og de som var utenfor.
Folk i Vidra omtaler ikke bare kommunisttiden i negative vendinger, men også som en periode da folk hadde mere tid til hverandre og brydde seg mere om hverandre, enn nå. "Ja, selv på 80-tallet var det bedre enn nå," sier flere av informantene mine når de kommenterte nåtiden. I de situasjonene informantene mine uttrykker dette tror jeg ikke nødvendigvis at de ønsker kommunisttiden tilbake. Men det sier noe om alternativet, det vil si de liv de lever etter omveltningen, at de byr på bare enda større vansker og uforutsigbarheter. "Det er bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket." Dette ordtaket tar flere av informantene mine i bruk når de skal forklare meg folks ambivalente forhold til kommunisttiden.
Når folk forteller om fortiden ut fra sitt eget liv beretter de både om livet sitt da og om livet sitt nå. I følge Bruner uttales "narrationen om 'før' [...] i nuet - fra nuets oplevelser. Den sociale erfaring om 'før' omsluttes af ny erfaring" (E. Bruner i Nordahl Svendsen 1996:6). Narrativene om fortiden kan slik betraktes som en del av nåtidens kontinuerlige flyt av erfaringer. Fortellingene og utsagnene om fortiden gir med andre ord et viktig inntak til hvordan folk ser på nåtiden. Fortiden blir brukt for å kontrastere, forklare og forstå nåtiden. Samtidig er ikke fortellingene om fortiden tilfeldige. Ting som har hendt har noen erfart, de er risset inn i individuelle og kollektive kropper eller de har overlevd i konkrete ting - som bygninger, døde kropper, monumenter, dagbøker, politiske grenser. "The materiality of [og, vil jeg tilføye; the experience of] the socio-historical process sets the stage for future historical narratives" (Trouillot 1995:29).
I dette kapitlet har jeg gjort rede for hvordan hushold på den rumenske landsbygda kontinuerlig har måttet tilstrebe en mangesidig økonomisk tilpasning gjennom skiftende politiske regimer og ulike former for organisering av eiendomsforhold og landbruksproduksjon. Kommunistregimet hadde som ideologisk mål å minske betydningen av hushold og familie. Blant annet førte industrialiseringen til at mye produksjonsaktivitet ble lokalisert utenfor husholdene. På mange andre måter fortsatte imidlertid disse enhetene å være helt sentrale for hvordan folk håndterte tilværelsen også i kommunisttiden. Dette har særlig å gjøre med sammen-viklingen mellom den uformelle og den formelle økonomien, hvor hushold og familie var knutepunkter i de uformelle nettverkene og resiprositetsrelasjonene som utgjorde den uformelle økonomien. I dette kapitlet har jeg vist hvordan folk ved hjelp av uformelle relasjoner manøvrerte rundt både innenfor og utenfor loven, for å løse problemer og få endene til å møtes i kommunisttidens knapphets|økonomi. Den utstrakte aktiviteten i den uformelle økonomien kan forklare det at selv om de store formelle institusjonene gikk dårlig, så kunne de individene og husholdene som var knyttet til dem ha fremgang, et fattig kollektiv kunne bestå av "rike" kollektivbønder (se Sampson 1983). Dette fenomenet er viktig for å forstå det at mange er ambivalente til nedbyggingen av den distributive staten, privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi etter omveltningen.
Den uformelle økonomien i de kommunistiske øst-statene ble av mange i Vesten hyllet som en sunn motstand mot kommunistregimet og betraktet som "islands of capitalism" (Sampson 1987:121). Omfanget av uformell økonomi har ikke blitt mindre i mange av øst-statene etter omveltningen. Men den uformelle økonomien gis lite oppmerksomhet i de makro-analysene av privatiseringsprosessen som jeg har studert i forbindelse med dette prosjektet (se fn. 4 i introduksjonen).
I del II av oppgaven som følger nå, vil jeg se på hvordan folk i Vidra bruker uformelle praksiser og relasjoner for å håndtere privatiseringsprosessen som ble satt i gang etter omveltningen i desember 1989. Gjennom tre kapitler tar jeg utgangspunkt i tre dimensjoner ved privatiseringsprosessen; privatiseringen av velferden, tilbakeføringen av kollektivjord og privatiseringsprosessen sett fra næringslivet og arbeidslivet forøvrig. På grunn av husholdenes sentrale posisjon i folks uformelle økonomiske håndteringer vil jeg begynne med å se nærmere på hvordan folk gjennom husholdene organiserer hverdagen når velferden privatiseres og hvordan privatiseringen av velferden får betydning for husholdenes interne og eksterne relasjoner.
Privatisering er et viktig kjennetegn ved den nåværende trenden i den globale økonomien, og privatiseringsprosessen som de rumenske myndighetene satte i gang etter omveltningen er å betrakte som en symbolsk kommunisering av anti-kommunistiske holdninger både ovenfor Vesten og egne innbyggere (Verdery 1997). Privatiseringsprosessen innebærer blant annet at velferden privatiseres. Privatisering av velferden i denne konteksten er |imidlertid i praksis noe annerledes enn den privatiseringstrenden som har preget mange vest-europeiske land de siste årene. I Romania har privatiseringen av offentlig velferd ikke handlet så mye om å overføre velferdsproduksjon fra det offentlige til det private kommersielle markedet, men er mer å forstå som en privatisering av velferdsfunksjoner til privat- eller intimsfæren, til hushold, familie og andre partikulære fellesskap. Dette er for det første knyttet til det at den rumenske staten har opphevet en rekke velferdsfunksjoner som den organiserte i kommunisttiden. Staten står f.eks. ikke lengre ansvarlig for å sikre alle innbyggerne i landet utdanning, arbeid, boliger, barnehager og kultur,- fritids- og ferietilbud. Mange blir gående hjemme fordi de plutselig ikke kommer inn på videregående utdanning eller mister jobben sin. For det andre er privatiseringen av velferden en konsekvens av den grunnleggende krisen i den offentlige finansierings-situasjonen i Romania. Denne krisen bidrar til det at det offentlige heller ikke er i stand til å ivareta mange av de administrasjons- og velferdsfunksjoner det fremdeles skal forvalte. I Vidra kommune lider institusjoner som politiet, kommuneadministrasjonen, barnehagene og skolene av mangel på utstyr og mangel på penger til anskaffelse og reparasjoner av utstyr og til lønninger. Det finnes ikke lengre midler til organisering av fritidsaktiviteter i kommunen. De verste utslagene av denne finansieringskrisen gjør seg gjeldende i helsevesenet.
Ressursmangelen i de offentlige institusjonene bidrar til at folk, i konkurranse om de ressursene som finnes, i enda større grad enn i kommunisttiden mener informantene mine, må søke fordeler og tilgang på offentlige goder ved hjelp av uformelle relasjoner og intimiserende strategier. Samtidig krever offentlig ansatte mer private ytelser enn før for tjenester som formelt sett er gratis. Privatiseringen av velferden skjer samtidig med at arbeidsledigheten og prisene stiger dramatisk, mens lønninger og pensjoner blir mindre og mindre verdt, og ofte utbetales flere måneder på etterskudd.(33) Folk kan heller ikke i samme grad som før basere sin økonomi på uformelle uttak av ressurser gjennom jobber i den formelle økonomien, fordi den offentlige sektoren har blitt fattigere. Det er ikke dermed sagt at den kommunistiske staten i praksis ivaretok alle velferdsfunksjonene den skulle forvalte (jf. kap. 2). For eksempel var det en konstant boligmangel. Det var også slik at tilgangen på attraktive jobber, utdanningsplasser og feriesteder var avhengig av uformelle relasjoner og intimiserende praksiser. Som vi så i forrige kapittel var hverdagen velforsynt med økonomisk knapphet og strev med å få endene til å møtes. Når mange likevel synes at de materielle levekårene er enda dårligere i dag enn på 80-tallet kan det bl.a. skyldes at velferdskravene har økt, i takt med introduksjonen av nye varer fra utlandet og eksponeringen av vestlig livsstil og forbruk gjennom reklame, utenlandsreiser, presse og fjernsyn etter omveltningen.
Det er først og fremst husholdene og familiene som bærer byrdene av privatiseringsprosessen, de økte velferdskravene og den vanskelige økonomiske situasjonen. Dette kommer blant annet til syne ved en migrasjonstrend som er spesiell for Romania, sammenlignet med de andre øst-europeiske landene (Michel Sivignon; pers. konv.): Mange som mister arbeidet sitt i byene flytter hjem til foreldrenes hushold på landsbygda. Mange hushold på landsbygda har fått litt jord å rutte med i forbindelse med at kollektivbrukene har blitt privatisert. Folk ser derfor en mulighet til å skaffe seg et slags livsopphold på landsbygda i en periode hvor situasjonen i byene er svært vanskelig (kap. 4). Det er lite sannsynlig at trenden hvor folk søker seg til landsbygda er permanent, men den er interessant fordi den viser hvordan folk i Romania kan trekke veksler på familien, og særlig på foreldrene i vanskelige livssituasjoner, og hvor tøyelig husholdene kan være. Dette kapitlet handler om hvordan folk i Vidra håndterer og opplever det økte presset på husholdene, og hvordan husholdene er de mest sentrale sosio-økonomiske enhetene i folks håndteringer av tilværelsen under transformasjonsprosessen (jf. Sampson 1984:198f., Kligman 1988, Kideckel 1993).
Informantene mine har klare normative oppfatninger om et tillits- og lojalitetshierarki, om hvem de ideelt sett kan forvente lojalitet og assistanse fra. Særlige forventinger er knyttet til andre husholdsmedlemmer og familien, dernest andre slektninger, rituelle slektninger og venner, videre igjen naboer, kollegaer, osv. Disse forventingene kan forstås som ordnet i nærmest konsentriske sirkler. Jo lengre innover i sirkelen jo mer forventes det at resiprositeten er preget av uselviskhet og gavemoral. I praksis er imidlertid dette mer komplisert. De faktiske lojalitetene og relasjonene mellom folk i Vidra er ofte basert på bånd som går på tvers av disse kulturelle kategoriene og forventingene. Dette har å gjøre med at faktisk lojalitet er noe folk må vise og bekrefte gjennom praktisk handling, gjennom å stille opp når noen trenger hjelp. Disse forventingene og kulturelle imperativene er altså ikke å betrakte som lover som rigid styrer folks adferd, men som idealer som det forventes at folk følger. Selv om den faktiske adferden ikke stemmer overens med normene, setter likevel idealene en slags standard som den faktiske adferden blir evaluert i forhold til.
De normative forventingene som informantene mine opererer med ligner på Sahlins teori om at sirkulasjon eller distribusjon av varer og arbeid innen og mellom hushold er ulike; innen hushold er økonomiske relasjoner basert på generøsitet, mens de mellom hushold er basert på balansert resiprositet (Sahlins 1972). Teorien om en diskontinuitet mellom intra- og inter-husholdære relasjoner er samtidig utilstrekkelig for å forstå den faktiske diversiteten i resiprositetsformer som karakteriserer relasjoner både innen og mellom hushold i Vidra (jf. Harris 1981). Normer knyttet til det å hjelpe andre, dele og være gjestfri gjelder ikke bare for husholds- og familiefellesskap, og forestillinger om balanserte bytter finnes også innenfor husholds- og familiefellesskap. Her kommer diskusjonen om gave-, bytte- og vareøkonomi fra introduksjonen til nytte. Der argumenterte jeg for at selv om det er viktig å være oppmerksom på kontrastene mellom ulike økonomisk-moralske systemer, er det i virkeligheten flytende overganger mellom dem. På samme måte som antropologer ofte har vært opptatt av de gaveøkonomiske aspektene ved den sosiale organiseringen i ikke-europeiske samfunn, har antropologer hatt en tendens til å betrakte hushold og familie i lignende termer. Det at hushold og familie er knyttet til slektskapsrelasjoner, og dermed til oppfatninger om felles opprinnelse og blod, får bestemte konsekvenser, fordi slektskap er gjennomsyret av ideer om "naturlig adferd" og "naturlig moral." Harris er opptatt av hvordan dette har virket inn på vestlige forskeres måter å analysere og teoretisere hushold og familie på, og hun argumenterer for at en vestlig ideologi om resiprositet og slektskap har gjort at man har underkjent at hushold og familie i praksis er arenaer for en rekke former for sirkulasjon og resiprositet (Harris 1981), noe som også gjelder andre resiprositetsfelt.
På mange måter får informantene mine bekreftet forventingene om at lojalitet lettest lar seg etablere gjennom tilskrevne kategorier som familie og slekt, og dermed at blod er viktig. Men de formidler også at de opplever at tradisjonelle forventninger og forpliktelser om resiprositet mellom husholds- og familiemedlemmer og mellom husholdene/ familiene og deres videre relasjoner og nettverk, stadig utfordres i den nye situasjonen, fordi de kulturelle normene ikke bekreftes, eller garanterer ikke samme forutsigbarhet, i samme grad som før; at folk setter forpliktelser om å hjelpe hverandre til side, at folk bryr seg mindre om andre, at folk bryr seg mer om seg og sine, at folk har blitt mere egoistiske. Jeg kan vanskelig si om dette er en endring i forhold til kommunisttiden. Som jeg viste i forrige kapittel understrekes det i antropologiske arbeider om kommunisttiden i Romania at knapphetsøkonomien gjorde at folk innrettet seg etter en livsanskuelse som gikk ut på at de strid om knappe ressurser bare kunne forbedre sin egen situasjon på bekostning av og i konkurranse med andre (M. Shafir i Berge 1997:321, jf. Kideckel 1993, Verdery 1993b). Nettverkene som folk dannet for å håndtere knapphetssituasjonen var imidlertid ikke bare basert på nyttehensyn. Mange av disse båndene hadde også emosjonelle kvaliteter. Men knappheten gjorde at instrumentelle kriterier hadde en tendens til å kile seg inn og sette relasjonene på prøve (Berge 1997:322, jf. Wedel 1986:110). Det at informantene mine synes å oppleve at det hersker et større sprik enn før mellom normativt foreskrevne forventinger og praksis må uansett tas på alvor. Fordi informantene mine betrakter hushold, familie og andre resiprositetsrelasjoner som grunnleggende for hva slags muligheter de har for å håndtere tilværelsen, er det at de opplever endringer innen og i forholdet mellom disse enhetene viktige for hvordan de erfarer og oppfatter og forholder seg til privatiseringsprosessen og til endringsprosessen generelt.
Et gospodarie, den rumenske termen for hushold, består vanligvis av folk som er relaterte gjennom slektskap og ekteskap; foreldre, barn, barnebarn, og eventuelt andre slektninger. Termen inkluderer også huset, gårdsplassen og hagen. Et gospodarie lar seg lett identifisere og avgrense; det er stedlig lokalisert, og det er synlig avgrenset ved hjelp av fysiske markører som gjerder og vegger, ved de menneskene som anses å høre til dem, og de aktiviteter som utføres i regi av husholdet. Husholdet er i tillegg et moralsk fellesskap basert på relasjoner hvor forpliktelser til slekt og familie spiller en stor rolle. En rekke rituelle praksiser bidrar også til å avgrense og definere husholdene og understreke deres sentrale rolle. Kligman definerer gospodarie som "the people and the property needed to make a relatively selfsufficient unit" (1988:30, min uthevelse). Her er jeg opptatt av hvordan eksistensen til og organiseringen av husholdene i Vidra også er avhengig av nettverk av relasjoner og aktiviteter som krysser husholdsgrensene (jf. Harris 1981:63). Kligman (1988) understreker hagegjerdenes bidrag som symbolske redskaper for å avgrense og definere husholdene. I tråd med dette kan hageportene betraktes som materialiserte uttrykk for at husholdenes viabilitet er avhengig av videre resiprositetsfelt. I tillegg er det viktig å ha for øye at husholdsfellesskapene består av individer. Selv om det er vanskelig å klare seg uten å tilhøre et husholdsfellesskap og folk ofte må underordne seg husholdenes beslutninger, har de individuelle medlemmene ulike posisjoner og ulike prosjekter som de søker å få realisert ved hjelp av husholdets ressurser og nettverk. Makten til å forme husholdenes mål, interesser, arbeidsdeling og ressursdistribusjon, er ulikt distribuert mellom husholdsmedlemmene. Dette betyr ikke at jeg ikke anerkjenner husholdene i Vidra som kollektive enheter, som vedvarer over tid (jf. Waldrop 1997). Alle disse perspektivene - det at husholdene består av enkeltindivider, det at husholdene er kollektive, vedvarende og sentrale sosiale enheter, og det at husholdene er avhengige av relasjoner, nettverk, ressurser og aktiviteter utover seg selv - er viktige når jeg i det videre skal undersøke hvordan husholdsfellesskap i Vidra på ulike måter søker å håndtere privatiseringsprosessen og den vanskelige økonomiske situasjonen.
Inter-husholdære relasjoner er særlig knyttet til familie (familia). Mens gospodarie først og fremst er en stedlig basert enhet, inkluderer familien også søsken, barn og barnebarn som ikke bor i husholdet (jf. Kligman 1988). Ugifte familiemedlemmer som bor for seg selv blir imidlertid regnet som del av foreldrenes hushold. Det er vanlig at barn fortsetter å være tett knyttet til foreldrenes hushold, selv om de flytter til et annet sted, også etter at de har giftet seg og etablert eget hushold. I mange tilfeller er grensene mellom hushold og familie i Vidra utydelige og skiftende, og viabilitetsfellesskapet(34) er i mange tilfeller ikke begrenset til de enkelte husholdene. Rudies forslag om å forstå husholdsenheter, som varierende konglomerater av bosetningsenheter, konsumenheter, produksjonsenheter og eierenheter er et nyttig perspektiv for å forstå forholdet mellom familierelaterte husholdsenheter i Vidra (Rudie 1969/70). Hushold og familie er både praktiske og moralske fellesskap, hvor materielle interesser og følelsesmessige aspekter er viklet inn i hverandre (jf. Waldrop 1997), og er de enhetene hvor informantene mine knytter sterkest forventninger til lojalitet og forpliktelser om å hjelpe hverandre og dele med hverandre. Det forventes at husholdets og familiens interesser skal prioriteres fremfor det øvrige fellesskapets interesser. Selv om informantene mine utviser indignasjon og antipati i forhold til den utstrakte bruken av personlige relasjoner i møter med byråkratiet og den formelle økonomien, mener samtidig de fleste at man likevel er forpliktet til å hjelpe familien sin, selv når dette betyr at man må gjøre noe ulovlig, som for eksempel å stjele noe fra arbeidsplassen eller bestikke noen for å oppnå fordeler eller få tak i et nødvendig men knapt gode, som for eksempel arbeid, fyringsved, byggematerialer eller sykehusbehandling. Samspillet mellom praktiske, normative og følelsesmessige dimensjoner i det nærmest "multi-lokale" husholds- og familiefelleskapet hvor herr og fru Manius hushold er "kjernen," eksemplifiserer hvordan folk i Vidra forsøker å organisere seg for å håndtere privatiseringen av velferden, økte forbruksønsker og den vanskelige økonomiske situasjonen.
Herr Maniu er pensjonert sagbruksarbeider. Kona hans har arbeidet hjemme og hatt hovedansvaret for husholdets landbruksaktiviteter. I kommunisttiden tilhørte de den gruppen landsby-hushold som hadde en bondearbeidertilpasning. Nå er subsistenslandbruk den viktigste kilden deres til livsopphold. Pensjonen til herr Maniu strekker ikke langt. Det de produserer går først og fremst direkte til dem selv og til barna deres. I tillegg bytter de med andre og selger på lokale markeder når de har noe til overs. Pengeinntektene fra pensjonen og salg av landbruksprodukter går i stor grad til de tre barna, som alle bor hjemmefra. Leopoldina, herr Manius ugifte søster, bor i husholdet sammen med dem. Hun har tidligere vært en stor ressurs for familien, men nå er helsa dårlig. Datteren Ana og mannen hennes Ion bor i en liten blokkleilighet i Focsani. Sønnen deres Ovidiu bor hos dem. Han bodde mye hos besteforeldrene til han begynte på skolen, slik attpåklatten Mirela gjør nå. Ana og Ion mener Mirela har det mye bedre på landet, hvor hun får melk daglig og frisk luft. Mirela har mye problemer med ørebetennelse, og selv om barnet har krav på gratis legehjelp og reduserte priser på medisiner, er det i praksis slik at både legekonsultasjonene og medisinene utgjør en stor utgift. De bruker mye tid på å hjelpe Ovidiu med skolearbeid. De håper han vil studere økonomi og språk, og de betaler en lærer for å gi han privattimer i engelsk. Herr og fru Maniu hjelper dem til å betale for privattimene.
Doina, den yngste av barna til herr og fru Maniu, er gift med Doru, en lokal bonde, og de bor i husholdet til svigerforeldrene hennes. Doina venter barn, og vil snart ikke kunne hjelpe moren sin så mye som hun har gjort til nå. Svigermoren til Doina begynner å få problemer med ryggen, og sier det vil bli vanskelig for henne å passe barnet. Doina er bekymret for hvordan de skal få råd til å betale det som betales må på sykehuset når hun skal føde. En svigerinne har nettopp fått barn under store komplikasjoner, og familien måtte gi både penger og andre ting til legen. Utgifter for tjenester som offisielt er gratis utgjør bekymringsverdige utgifter i en presset husholds- og familieøkonomi.
Den tredje, sønnen Stefan, er ingeniør og arbeider i Bucuresti, hvor han bor i leiligheten hos farens bror og hans familie. Foreldrene ønsker at han skal komme hjem, gifte seg og ta over driften av husholdet deres. Selv har han mest lyst til å fortsette å bo i Bucuresti, men erfarer at det blir mer og mer problematisk etter som lønna taper verdi og prisene stiger. Han forsøker å tjene penger på pyramidespill, men taper den store gevinsten når pyramidespillet bryter sammen.(35) Også Ana og Ion satser penger på pyramidespill, med penger de låner de av Ions bror som arbeider i Tyrkia. De vinner nok til å skaffe seg en gammel bil.
På vårparten 1994 begynner Ana og Ion å lure på om de skal selge leiligheten som de fikk kjøpt billig fra staten rett etter omveltningen, og flytte hjem til hennes foreldre. Ion står som mange andre i fare for å miste jobben sin. Ana har tidligere arbeidet på en bedrift hvor virksomheten stoppet allerede i 1990. Nå arbeider hun på en statlig frisør- og skjønnhetssalong, men dette er bare deltid og midlertidig. De tenker at Ion kan prøve å få jobb i Vidra, eller pendle. Kanskje kan han få jobb hos Doinas bryllupsgudfar som har satt i gang et privat sagbruk. Ana mener hun kan tjene litt penger på å klippe hår og gjøre skjønnhetspleie hjemme hos folk i landsbyen. Herr og fru Maniu trenger hjelp i husholdet, men de er redd for at Ana ikke vil være til særlig hjelp i huset. Fru Maniu er stolt av Anas skjønnhet og evne til å ta seg godt ut, men samtidig er hun skeptisk til datterens løfter om alt hun skal gjøre i huset. Hun ønsker at Stefan skal finne en arbeidssom jente og flytte hjem, og anbefaler han stadig jenter i landsbyen. Samme vår blir Stefan bedt om begynne å se seg om etter et annet sted å bo. Det er allerede trangt i onkelens leilighet, og nå skal datteren til onkelen gifte seg og mannen hennes skal bo hos dem. Stefan har imidlertid ikke råd til å leie eller kjøpe seg leilighet i Bucuresti. Sønnen til Stefans gudforeldrene i Vidra har lenge prøvd å overtale han til å bli med til Italia. En fetter som allerede har reist, har lovet å hjelpe dem å finne jobb. Stefan kjenner flere som har reist til utlandet. Men han trenger startkapital. Han forteller meg at han ser for seg at han kan låne penger av søsteren hvis hun og mannen selger sin leilighet i Focsani og flytter hjem til foreldrene deres. Også Doina mener dette er en god løsning fordi pengene for leilighetssalget vil komme godt med i familien. Hun håper at søsteren kan hjelpe henne med penger til fødselen og barnepass, samtidig som både Ion og Ovidiu kan hjelpe til med landbruksarbeid i begge husholdene. Når dette diskuteres i familien har nemlig Ovidiu fått beskjed om at han ikke har fått plass på universitetet, og det er et år til neste opptaksprøve.
I husholds- og familiefellesskapene er emosjonelle og praktiske bånd viklet inn i hverandre, og i dem hersker forventinger om at det ikke trenger å være full balanse i ytelsesregnskapet, men at assistanse og ting kan flyte frem og tilbake. Dette henger sammen med at de er bygd opp av forsørgelsesenheter, knyttet sammen gjennom slektskap og ekteskap. Gullestad (1984), som i likhet med Waldrop (1997) er opptatt av å inkludere emosjonelle aspekter i husholds- og familieanalyser, fremhever at hushold- og familiefellesskap er moralske fellesskap som kommer til uttrykk gjennom ulike former for felles forvaltning av ressurser. Ut fra mitt felt kan det være like riktig å si at folk må bekrefte tilhørighet og fellesskap ved å oppfylle forpliktelser og vise vilje til å dele med og hjelpe de andre i husholds- og familiefellesskapet. Kanskje særlig blir dette viktig når de økonomiske vilkårene er vanskelige.
Privatiseringen av velferden, økte forbruksønsker og den vanskelige økonomiske situasjonen utfordrer forventinger og moralske imperativer knyttet til husholds- og familiefellesskapene og setter relasjoner mellom husholds- og familiemedlemmer på kontinuerlige prøver. I familien Maniu prøver de både å hjelpe hverandre til å håndtere tilværelsen samtidig som de ulike individene og husholdningsfellesskapene innen familien søker å ta i bruk familiefellesskapet for å fremme egne interesser og gjøre egne interesser til de andres interesser. For familien Maniu har privatiserings-prosessen og det generelle økonomiske klimaet etter 1989 ført med seg mange endringer. I følge dem selv har de blitt mer avhengige av hverandre for å få hverdag-en til å gå opp, samtidig som ressursene oppleves som knappere. Mens foreldrene strekker seg svært langt for barna sine, oppstår det ofte konflikter mellom søskenene. Doina og Ana er svært irriterte på broren. Han er den eneste sønnen, og søstrene mener han utnytter foreldrenes svakhet for han:
"Han lar dem tro at han en dag flytter hjem. At han vil bo sammen med dem og ta over husholdet. Men han er nesten aldri hjemme. Når han kommer hjem, drar han inn til sentrum, går på bar og møter venner. Han er egoist, lat. Når han har spist og drukket godt, og fått penger drar han igjen."
Når den økonomiske situasjonen for Ana og Ion tilspisser seg, oppstår det flere store krangler, både mellom Ana og broren og Ana og foreldrene, om hun og mannen kan flytte hjem til dem. Doina på sin side er irritert både på foreldrene som hun synes lar seg utnytte, og på de to andre søskenene som hun mener hjelper foreldrene for lite. Ana og Stefan er dessuten misfornøyde med at Doina har fått med seg et godt jordstykke når hun giftet seg. Kampen om knappe ressurser, som penger og jord, gjenspeiler seg med andre ord også innad i husholdene og familien, og gjør at de stiller spørsmål ved hverandres lojaliteter. Hushold og familie ikke er uproblematiske fellesskap. Det å få folk til å dra lasset i noenlunde samme retning må stadig forhandles om. De forventingene og kravene folk har til familien og som familien har til de ulike medlemmene kan være vanskelige å etterkomme og lite forenelig med den nye økonomiske situasjonen eller med folks individuelle ønsker. Selv om man i Romania betrakter husholdet og familien som ukrenkelige enheter, fører også de ulike individenes ønsker og mål, og det økonomiske og moralske krysspresset til at det lett oppstår konflikter som kan få dyptgripende konsekvenser.
Eksemplet med familien Maniu viser hvordan de moralske imperativene som ligger i husholds- og familieideologien både utfordres og forsterkes under transformasjonen. For samtidig som det er mye krangling i familien Maniu om arbeidsdeling, plikter, forpliktelser og fordeling av knappe ressurser, understreker de alle at familien er svært viktig for dem, og at familiemedlemmene er de eneste de stoler på, og som de er sikre på vil støtte dem når det trengs. Lignende ambivalenser uttrykkes i andre hushold og familier. I gode perioder understreker informantene mine hvor viktig familien er, og hvor mye glede og støtte den representerer. I konfliktfylte perioder kommuniserer de mer ambivalente følelser i forhold til det å være avhengige av hverandre og de andres lojalitet og gode hensikter kan trekkes i tvil. De kontinuerlige interessekonfliktene som nødvendigvis må oppstå i en situasjon med knapphet på ressurser viser at økonomiske relasjoner i hushold/familie ikke bare handler om "pooling" (felles innsats) og generøsitet, det Sahlins kaller generalisert resiprositet (Sahlins 1972). I familien Maniu for eksempel, har de ulike medlemmene klare oppfatninger om rettferdighet og ulike former for balanse, forholdet mellom egeninnsats og utbytte og forholdet mellom ulike bytter, både når det gjelder sin egen og andres posisjon i fellesskapet.
Et annet eksempel som illustrerer dette er forholdet mellom brødrene Dimitrie og Pavel. Dimitrie ønsker å låne penger av broren, som er en av entreprenørene i landsbyen. Med pengene ønsker han å kjøpe seg en stor, og helst utenlandsk, bil, som han vil bruke til å frakte plommebrennevin som han vil kjøpe opp lokalt og selge i større byer. Pavel vil innvilge et lån til Dimitrie med renter. Dimitrie vil ikke gå med på Pavels betingelser. "Jeg er veldig skuffet over Pavel som ikke kan hjelpe meg. Han vil låne meg penger. Og de vil han at jeg skal betale tilbake med renter! Glem det! Man krever ikke renter av broren sin! Han vil jeg skal begynne å dyrke tomater! Jeg er da ingen bonde!," roper han indignert og slår ut med hendene." I følge Pavel vil han gjøre det slik for å ansvarliggjøre broren som han mener har kastet bort en rekke muligheter allerede. I følge Dimitrie skal ikke brødre kreve renter av hverandre, eller tjene penger på hverandre. Han formulerer dette som et spørsmål om moral. Han mener altså, i tråd med Sahlins teori om distribusjon og sirkulasjon av ting og tjenester innen hushold, at innenfor familiefellesskapet skal de økonomiske relasjonene baseres på generøsitet. Det Pavel gjør er å utfordre, eller stille til side, moralske barrierer mot konverteringer mellom ulike byttesfærer. "Broren min har mye penger. Da er det naturlig at han hjelper oss andre [i familien]," mener Dimitrie. Dette eksempelet viser at det likevel er varierende meninger om dette innen husholds- og familiefellesskap.
Når jeg spør folk, særlig yngre informanter, om de ikke har vel store forventinger og krav til hva foreldre og søsken kan gjøre for dem, er svarene oftest preget av forbauselse og avvisning av problemstillingen. Tvillingbrødrene Christian og Costica er et godt eksempel på dette. Moren og faren som henholdsvis er nestleder i en bank og revisor på traktorstasjonen (samt påtar seg private revisoroppdrag) forsøker så godt de kan å etterleve tvillingenes forbruksønsker i forhold til klær, musikk og feriereiser. De strever også i flere år med å bygge et stort hus. "Hvem vet, kanskje blir begge tvillingene boende hjemme. Da må vi ha plass til begge. Kan ikke si til den ene at du får bli, men du må finne deg et annet sted," forklarer faren. Tvillingenes kommentar til foreldrenes innsats er blant annet; "Vi er jo barna deres. Klart de vil gjøre hva de kan for oss. Det er ikke slik hos oss som hos dere [i Vesten], at man skal klare seg selv. Vi bryr oss om hverandre, og hjelper hverandre." Den samme selvfølgelighet uttrykker andre ungdommer til spørsmålet om det å forvente hjelp fra familien.
De yngre konsumerer mere fra foreldrenes ressurser enn omvendt. Dette fortsetter i stor grad så lenge foreldrene er i stand til å arbeide. Dette handler ikke bare om at de eldre har mindre krav til egen materiell standard enn de unge. Haukanes beskriver fra en landsby i Tsjekkia hvordan foreldrenes investeringer for barna kan betraktes som familiens "utstillingsvindu" for eksponering av velstand. Dette knytter hun til at familien i stor grad er identitetsbærer for folk (Haukanes 1992). Dette er i kontinuitet med kommunisttiden da det var begrensede muligheter for å uttrykke sosial differensiering i den offentlige sfæren (Haukanes 1992, Kideckel 1993). I Vidra er det å være knyttet til og identifisert med et hushold og en familie en fundamental bestanddel i folks sosiale identifikasjon. Husholdets, familiens og slektas omdømme og sosioøkonomiske historie er viktig i så måte.
Den sosio-økonomiske differensieringen mellom hushold er blant annet knyttet til utdanning og kilder til livsopphold. Tilstedeværelsen av flere foretak og institusjoner som har trengt utdannet arbeidskraft i den ellers landbruksdominerte kommunen, har medført at befolkningen i landsbyen Vidra har en mer variert sosioøkonomisk sammensetting og differensiering i forhold til de andre landsbyene i kommunen. Kommunistregimet hadde som ideologisk prosjekt å utjevne forskjellene mellom rike og fattige. Bøndene (tarani) skulle transformeres til moderne arbeidere og lønnsmottakere, og utdanning ble en viktig prestisjefaktor som åpnet opp for sosial mobilitet. Selv om den materielle levestandarden økte for de aller fleste i kommunisttiden og påfallende rikdom ikke var mulig å akkumulere ad formelle veier ble aldri forskjellene mellom folk utjevnet. Bøndene har fortsatt en lav plass på den sosiale rangstigen. De intellektuelle (intelectualitati, som inkluderer grupper som lærere, ingeniører og prester(36)) funksjonærer og i stor grad også fabrikkarbeidere blir ansett å ha en "renere" jobb og en høyere levestandard (un nivel de trai mai ridicat), sammenlignet med bøndene.(37) Sosioøkonomiske ulikheter mellom folk uttrykker i tillegg også i beherskelse av den kompliserte grammatikken i det rumenske språket, i adferd, kroppsspråk, tiltaleformer og klær.
Etter 1989 har de store økonomiske forandringene ført til at den sosiale ulikheten har vokst hurtig. Det har vokst frem en stor gruppe nyfattige og mindre gruppe nyrike. I det nye og usikre økonomiske klimaet etter omveltningen er imidlertid den sosioøkonomiske differensieringen mellom folk i Vidra under kontinuerlig forhandling og gjenstand for motstridende syn på hva som er prestisjegivende. Utdanning har for eksempel ikke lengre samme "universelle" status som garantist for en god posisjon, fordi arbeidsledigheten rammer akademikere i like stor grad som andre, og fordi utdanning gir lite utslag i lønningsposen.
Det at folk vurderes ut fra og identifiseres med husholdet og familiens sosioøkonomiske posisjon, bidrar til at husholds- og famliemedlemmer "eier" mye i hverandre og "låner" identitet fra hverandre. Andre familiemedlemmers utdannelse, framferd, eiendeler, arbeid, inntekt og posisjon kan gjøres relevant for ens egen posisjon, som når foreldre skryter av barnas utdanning, yrkesposisjoner og materielle eiendeler. Et godt eksempel på dette er måten tidligere nevnte Dimitrie snakker med store munnfuller om alle pengene som broren Pavel tjener, om hvor mye bilene hans koster, osv., for på denne måten å etablere en prestisjefylt posisjon for seg selv vis-a-vis andre. Følgende historie er illustrerende: Jeg er med en gang Dimitrie skal kjøre hjem en middelaldrende mann som har hjulpet Pavel med maling av korn. Vi kjører i Pavels nye store utenlandske bil. Under bilturen gjør Dimitrie stort vesen ut av bilen, dens kvaliteter, klasse og pris. Det sosiale hierarkiet i Romania gjenspeiles blant annet i et intrikat reportuar av tiltaleformer. På begynnelsen av bilturen bruker mannen du-form til Dimitrie, og Dimitrie De-form overfor mannen, noe som gjenspeiler Dimitrie sin unge alder og det at mannen er godt voksen. Etterhvert er tiltaleformene byttet om på. Jeg kommenterer dette overfor Dimitrie på hjemturen. Dimitrie sier han skjønner ikke at det skal være noe å henge seg opp i. "Det er naturlig at han vil vise meg respekt. En som kjører en slik bil, må jo ha penger [Noe Dimitrie har understreket under samtalen med mannen]. Og har man penger er man verdig respekt. Da er man noen (este cineva). Han var jo bare en vanlig mann (un om obisnuit)," sier Dimitrie. "Men du eier jo ikke bilen. Du har jo ikke penger," svarer jeg. "Pavel er jo broren min," er svaret til Dimitrie.
Ingen jeg kjenner i Vidra som er ugifte eller av andre grunner bor utenfor/langt fra foreldrenes hushold danner eller betraktes som selvstendige og levedyktige husholdninger. Dette har blant annet å gjøre med, som jeg var inne på i forrige seksjon, at husholds- og familietilhørighet er en så fundamental bestanddel av folks identitet. Voksenrollen er dessuten knyttet til det å gifte seg og få barn, særlig for kvinner. Dette gjenspeiles blant annet i det at folk omtales som "datter/sønn av..." inntil de er gift og har stiftet egen familie. Når de har giftet seg knyttes kvinnenes navn og sosiale identitet til mannen (jf. Kligman 1988, Andersen 1996). Også rent praktisk er det vanskelig å klare seg alene, uten familie, fordi familien er den viktigste døråpneren til og garantisten for etablering av uformelle relasjoner. På denne måten er den sosio-økonomiske differensieringen mellom hushold en viktig faktor i mekanismene bak sammen-viklingen mellom uformell og formell økonomi. Den sosio-økonomiske posisjonen til husholdet og familien man tilhører er viktig for hva slags forhandlingsmakt man har vis-a-vis andre. Dette er i kontinuitet med kommunisttiden, da knapphetsøkonomien skapte en situasjon hvor tilgang på selv de mest elementære ting i perioder var knyttet til husholdenes og familiens uformelle relasjoner (jf. Kideckel 1993). I følge noen av informantene mine hadde de i kommunisttiden likevel en slags individuell frihet i forhold til familien før de giftet seg, som nå er redusert på grunn av reduksjonen av verdien på lønningene, prisstigningen og det at staten ikke lengre garanterer arbeid og utdanning.
Det er et strukturelt skille blant informantene mine når det gjelder i hvilken grad de er opptatt av mulighetene for individuell frihet i forhold til familien. Folk som har lite utdanning og som tilhører hushold som driver ekstensivt med jordbruk, snakker i større grad om seg selv og fremtiden sin i termer av familie- og husholdsliv. Folk som har høyere utdanning definerer sine mål i større grad enn andre ut fra personlige ønsker og ambisjoner. Et eksempel på dette er Magda, som er lærer på gymnasiet. Hun bor i Vidra, mens foreldrene hennes bor i en landsby nærmere fjellene. Hun ønsker å flytte til Focsani, som hun mener kan by henne en større intellektuell stimulans, som hun selv uttrykker det. Hvis hun flytter til Focsani får dette imidlertid konsekvenser for broren og søsteren som bor hos henne i blokkleiligheten i Vidra, når de jobber i Vidra. Også for henne gir dette selskap og en helt nødvendig deling av husutgifter. Hun søker på en lærerpost i Focsani som hun ikke får. Årsaken til at hun ikke får jobben tilskriver hun at; "vi [familien hennes] har hverken de pengene eller forbindelsene som skal til." Hun sier at hun ikke kunne flyttet uansett. Lønnen er for lav til at hun kunne klart seg alene. Det ville dessuten vært vanskelig å bo helt alene på mange måter, "alene er du ingenting," sier hun. Magdas ønsker og tvil rundt flytteplanene illustrerer den ambivalensen hun og mange andre unge uttrykker til individuell uavhengighet og avhengigheten til familiens og husholdets felleskap. Samtidig kan det at Magda definerer sine ambisjoner og ønsker individuelt, ha å gjøre med at foreldrene er bønder, en bakgrunn som ikke kan aktualiseres som relevant for hennes målsettinger, både fordi denne posisjonen ikke er statushevende og fordi de ikke har ressurser til å hjelpe henne dit hun ønsker seg.
I tillegg til at enslige praktisk sett er avhengige av familien, er det for kvinner også vanskelig å bo alene av andre årsaker. Læreren Vasilica, bor også alene, men hun har en kjæreste i landsbyen. "Det er vanskelig for en kvinne å være alene," forteller hun. Hun referer til problemer med å få ordnet praktiske ting med leiligheten som hun holder på å pusse opp. "Det er jo vanligvis slik at det er mennene i en familie som har forbindelser (legatura) til vaktmestrene og håndverkerne. Kvinner blir ikke tatt alvorlige." Ioana på apoteket erfarte et annet problem med å være alene som kvinne, da hun separterte seg fra mannen sin, Laurentiu, på grunn av hans alkoholproblemer, og flyttet med datteren inn i blokkleiligheten til en venninne som også var separert. "Du får ingen respekt som skilt kvinne. Da er ikke menn galante mot deg." Hun opplevde blant annet at menn forsøkte å trenge seg inn leiligheten deres, om kveldene, når drikkestuene stengte. Det var også vanskelig økonomisk for Ioana. Hun bestemte seg for å flytte sammen med Laurentiu igjen. "Jeg får bare gjør det beste ut av det foreløpig. Jeg må tenke på datteren min, og hennes muligheter. Nå hjelper svigerforeldrene mine oss," sier Ioana, "det gjorde de ikke det året jeg bodde alene." Ioana erfarte med andre ord at uten mann og uten nær familie i nærheten (hun er innflytter) var det vanskelig å klare seg på mange måter. Uten familie er man i en ufordelaktig situasjon, fordi det er særlig innen husholds- og familiesfæren at ressurser blir allokert, og hvor bytter er langsiktige, implisitte og er knyttet til moralske forpliktelser og løfter om gjensidig støtte. Slik støtte er essensiell når lønna er lite verdt og prisene stiger raskt. Men det er ikke bare forholdet mellom familiemedlemmene som er viktig for hvordan folk klarer seg og som endrer seg i den nye tiden.
Husholdene/familien er også avhengige av og tar i bruk videre resiprositetfelt knyttet til slektskap, gudforeldrerelasjoner, vennskap, naboskap, arbeidsfellesskap og ulike former for bytterelasjoner for å håndtere de økonomiske endringene etter 1989. Også til slike relasjoner knytter det seg kulturelt foreskrevne forventinger og forpliktelser, samtidig som det eksisterer en spenning mellom normative forventinger og mer pragmatiske praksiser, knyttet til det ambivalente forholdet mellom ulike resiprosi-tetsformer basert på gave-, bytte og vareøkonomi som har å gjøre med at de knyttet til ulike oppfatninger om verdiallokering og resiprositet. Ifølge informantene mine er det særlig i forhold til disse videre resiprositetsfeltene at det har blitt vanskeligere å etablere forutsigbare, pålitelige og langvarige bånd etter omveltningen. I det videre vil jeg vise hvordan noen hushold- og familiefellesskap i Vidra forholder seg til slike videre resiporistetsfelt og hvordan de erfarer endringer i forhold til dem.
Utover familiefellesskapene eksisterer det særlig ideologiske forventinger om fellesskap og resiprositet i forhold til slektninger (ruda de singe, litt.; slektninger gjennom blod). Slekt regnes bilateralt, dvs. at man er i slekt med både mors side og fars side, og inkluderer de man husker, både levende og døde (jf. Kligman 1988). Herr og fru Maniu har mange slektninger som de ikke ser så mye til i det daglige, særlig etter at de selv har blitt eldre og deres egen familie har utvidet seg gjennom barnas familiseringer. De treffer imidlertid slektinger ved leilighet, ved livssyklusmarkeringer, ved at de stikker innom hverandre når anledningen måtte by seg, og med noen hjelper de hverandre med småting. Selv når slektninger ikke har hyppig kontakt, forventes det at de skal hjelpe hverandre ved behov. Det er særlig ved større hendelser og livssyklusmarkeringer, som fødsler, dåp, bryllup og begravelser at det forventes at betydningen av å være i slekt skal komme til uttrykk gjennom oppmøte og assistanse. I familien Maniu blir dette tydeliggjort når Leopold-ina dør sommeren 1994. Få av slektningene til herr Maniu kommer og hjelper til i de travle dagene før begravelsen. "Leopoldina har hjulpet dem alle opp gjennom årene. Men se nå, hva som betyr noe. De i Bucuresti er for opptatt med penger. Slik er det nå," klager fru Maniu. Noen slektninger av fru Maniu stiller imidlertid opp. Leopoldina var flink med urter og plantemedisiner, og har hjulpet mange av fru Manius slektninger. Nå vil de vise sin takknemlighet, sier hun. Når slektninger ber hverandre om tjenester eller assistanse forøvrig ligger det i kortene at slektsrelasjonen i seg selv er imperativ. Når slektningene til herr Maniu unnlater å komme å hjelpe til før begravelsen å hjelpe til stilles det imidlertid til skue at slike imperativer i praksis ikke er tilstrekkelige forsikringer for eventualiteter.
En annen viktig komponent i husholdenes nettverk av resiprositetsbånd er svigerrelasjoner (ruda prin alianta, litt.; slektninger gjennom allianse). Relasjonen mellom svigerfamilier har tradisjonelt vært hierarkisk, med et patrilineært og patrilokalt bias. Dette understrekes av at foreldrene til brudgommen omtales som "store svigerforeldre" (socri mari) og foreldrene til bruden som "små svigerforeldre" (socri mici) (jf. Kligman 1988:41, Kideckel 1993:43). Forventingene i forhold til relasjonens instrumentelle dimensjon uttrykkes eksplisitt i den emiske begreps-festingen av den, ved at affinaler omtales som slektninger gjennom "allianse." Ekteskap etablerer allianser mellom familier.
I det daglige samarbeider familien Maniu langt mere med svigerfamilien til Doina enn med andre slektninger. De to husholdene er nesten naboer. For Doinas foreldre er dette samarbeidet essensielt for at de skal få landbruksproduksjonen sin til å gå rundt arbeidskraftmessig.(38) Svigerforeldrene til Doina unnlater ikke å fortelle henne at søskenene hennes er heldige, som nyter godt av samarbeidet mellom de to husholdene. Dette blir Doina irritert over, men hun biter det i seg, sier hun. Samtidig synes hun også selv at hun hjelper søskenene mye uten å få så mye igjen for det. Den nye familien hennes støtter henne på at søsteren Ana bør selge leiligheten og flytte hjem til Vidra. På denne måten kan Ana og Ion være til hjelp både for herr og fru Maniu, for Doina og for svigerfamilien hennes.
Relasjonene som etableres gjennom ekteskapet kan altså være til nytte og bruk for alle i de to familiene som "allierer" seg. I praksis vil det likevel variere i hvilken grad familiene samarbeider på en dag-til-dag basis. På grunn av tendensen mot patrilokal bosetting er ofte mannens familie den viktigste samarbeidsenheten for de yngre husholdene.
Sett fra husholdenes synspunkt, er det viktig hvem familiemedlemmene gifter seg med, fordi svigerrelasjonene kan representere viktige ressurser. Tradisjonelt har ekteskapsinngåelser vært en sak for hele familien (jf. Kligman 1988). Da Doina giftet seg inn i familien Bratianu, med sønnen som skulle ta over husholdet, var foreldrene hennes svært fornøyde, forteller Doina, fordi familien Bratianu var kjent for å være ærlige og hardtarbeidende bønder. I følge informantene mine er ikke familien lengre så sterkt inn i bildet ved ekteskapsvalg. Særlig yngre mennesker er opptatt av å gifte seg av kjærlighet. Det er likevel slik at ens person er nært knyttet til familien, og vurderinger av en potensiell partner blir ofte knyttet til familien. De faktiske ekteskapsvalgene i Vidra reproduserer og bekrefter i høy grad den sosiale lagdelingen. Selv om foreldrene ikke bestemmer hvem barna skal gifte seg med, er det likevel slik at de kan få gode råd. Det er viktig å gifte seg med en som har noenlunde lik bakgrunn, mener mange. "Da kan man unngå konflikter, og ha en felles basis som kjærligheten kan vokse frem ved hjelp av," forklarer en kvinnelig informant. Bryllup mellom velstående familier omtales som pengebryllup eller foretningsbryllup (nunta de bani, nunta de afaceri). Det er akseptert, om enn med misunnelse, at folk ønsker å spleise og sikre velstand og sosioøkonomiske posisjoner, selv om det også blir understreket hvor viktig det er at de som gifter seg liker hverandre og elsker hverandre, ved siden av at de bør ha noe til felles sosiokulturelt. Ekteskap hvor begge kommer fra velstående eller rike familier omtales ofte i termer av fornuftsekteskap og alliering mellom familier som vil forsterke sin økonomiske posisjon. Dette blir for eksempel sagt når datteren til sjefen på skogsforvaltnings-sentret gifter seg med en sønnen til en mann som leder en stor bedrift i fylket.
Selv om det ligger forventinger og imperativer om resiprositet innebakt i slektsinstitusjonen er det ingen automatikk i dette, noe familien Manius erfaringer i forbindelse med Leopolinas begravelse er et eksempel på. I hvilken grad nær familie, slektninger og svigerfamilier faktisk samarbeider varierer i praksis. Det avhenger både av geografisk og følelsesmessig nærhet og av husholdenes demografi og ressurser. Ungfamilien i vertshusholdet mitt, for eksempel, har et nærmere forhold, både praktisk og følelsesmessig, til Alexandrus onkel og tante, herr og fru Popescu, enn til Alexandrus bror Nelu. Herr og fru Popescu bor i en av nabokommunene, hvor de driver med subsistensjordbruk, i tillegg til at herr Popescu arbeider på en statlig vingård. Da Marioara og Alexandru giftet seg tok herr og fru Popescu godt i mot Marioara, mens Alexandrus foreldre lenge var tilbakeholdne og skeptiske til henne. De mente hun ikke kom fra fin nok familie, ifølge Marioara. Marioara og Alexandru etablerte sitt eget hushold etter at de giftet seg, på jord som de fikk av Alexandrus foreldre. Herr Popescu hjalp Marioara og Alexandru med husbyggingen. På begynnelsen av 80-tallet ble husholdet til Alexandrus foreldre, som lå i sentrum av landsbyen, ekspropriert i forbindelse med urbaniseringen av sentrum. De måtte flytte inn til Alexandru og Marioara, som bygde på huset, slik at de fikk separate innekvarterer.
Nelu, broren til Alexandru, bor i en by vest i Romania. Etter omveltningen har levekårene blitt vanskelige for Nelu, kona og datteren, og de ønsker flytte hjem til Vidra. Foreldrene deres mener Alexandru og Marioara skal bygge på til Nelu og familien hans også. Dette synes de er rimelig fordi Nelu egentlig skulle ha arvet husholdet i sentrum som ble ekspropriert. Marioara og Alexandru motsetter seg imidlertid dette. Det utvikler seg etterhvert en tilspisset situasjon i familien på grunn av dette. For Marioara og Alexandru er husholdet deres eiendom, og de tror det vil bli vanskelig å bo så tett med Nelu og kona, fordi de er svært ulike som personer. De omtaler Nelu som lat og egoistisk. Det vil bare bli konflikter, mener de. Heller ikke på kort sikt vil de at broren kan bo hos dem, selv om de har plass til det. De sier de er redde det vil bli en permanent situasjon. Nelu er bitter på Marioara og Alexandru på grunn av dette, og det har oppstått en svært uforsonelig tone mellom brødrene.
Også ellers i Vidra er folks faktiske nære resiprositetsrelasjoner ofte ikke i "overensstemmelse" med normene folk uttrykker; at man først og fremst hadde forpliktelser overfor nær familie; foreldre og søsken, så tanter og onkler, svigerfamilie, osv. I praksis er dette avhengig av en rekke praktiske og personlige forhold. Om folk følger opp forventinger om resiprositet som ligger i slektskaps-ideologien eller ikke, blir mye kommentert og snakket om blant informantene mine. Fru Maniu kommer for eksempel hyppig inn på det at mannens slektninger ikke har hjulpet til med begravelsen til Leopoldina. Gjennom dette kommenterer hun hvordan hun opplever den nye tiden. Hun mener at det var tendenser til at det ble vanskeligere å få hjelp fra slektninger også på 80-tallet, men først og fremst mener hun at det har å gjøre med innflytelsen over den generelle moralen som privatiseringsprosessen og markedsøkonomien har. "Hvis det er slik vi skal få det med demokratiet og alt det der [privatiseringsprosessen, innføringen av markedsøkonomi] ... det er ikke bra," mener fru Maniu. Det samme gjør fru Iancu som har hatt en lignende erfaring. Når hun forbereder seg til pomana(39) førti dager etter svigerfarens død, spør jeg om søstrene til mannen, som bor i Focsani, kommer og hjelper henne med matlagingen. "Nei, men de kommer gjerne og spiser", smiler hun skjevt.
Husholdenes praktiske håndtering av både hverdagsliv og ekstraordinære hendelser, som for eksempel begravelser, er altså langt mere mangfoldig organisert, enn hva de konsentriske sirklene som familie- og slektskapsideologien er ordnet i, angir. Det er vanskelig å si om det er mere "usystematikk" når det gjelder dette, nå enn før. Kommentarene til informantene mine antyder at relasjoner knyttet gjennom slektskap og svigerrelasjoner var mere pålitelige og forutsigbare før. Det er ikke usannsynlig at dette reflekterer en reel endring, i og med at folks sosiøkonomiske posisjoner er langt mere ustabile nå enn før, på grunn av privatiseringen av velferden og den kaotiske økonomien.
I tillegg til familien, husholdet og slekten, er langvarige og forpliktende relasjoner institusjonalisert gjennom gudforeldreinstitusjonen (nasie). Guforeldrebånd etableres ved dåp og bryllup, og markeres ved en rekke obligatoriske og rituelle gaveytelser i forbindelse med disse livssyklusmarkeringene (som det også forventes at gudforeldrene bidrar til å dekke utgiftene til), samt ved andre anledninger som navnedager og bursdager. Utover de rituelt foreskrevne gaveutvekslingene ligger det i disse relasjonene også forventinger til ytterligere resiprositet av mere prosaisk art. Den distributive funksjonen som karakteriserer gudforeldreinsitusjonen er asymmetrisk og basert på komplementære forventinger om ytelser. Gudbarna er relatert til gudforeldrene som klienter til patroner (jf. Kideckel 1993:44). Ressurser fra de velstående overføres til de som er mindre bemidlet, samtidig som gud-foreldrene forventer hjelp og bistand til ulike ting. Gudforeldrene kan forvente at gudbarna hjelper dem hvis de trenger arbeidshjelp for eksempel til husbygging, mens gudbarna ikke kan forvente tilsvarende hjelp. Den hierarkiske ordningen av sosiale relasjoner i Romania understrekes i gudforeldreinsitusjonen; i valg av gudforeldre, i ritualene, i hva slags ytelser som utveksles og i samværs- og tiltaleformer. Blant annet skal gudbarna og deres familie bruke høflig tiltaleform og kysse gudforeldrene på hånden når de hilser på hverandre.
Den aksepten informantene mine har til at nære sosiale relasjoner har instrumentelle dimensjoner gjenspeiles i gudforeldrerelasjonen. På grunn av gudforeldrerelasjonenes distributive funksjon er gudforeldrenes velstand og sosiale nettverk viktig for valget. Den distributive funksjonen ved gudforeldreordningen gjør at endringer i kriterier for valg av gudforeldre er strukturelt forutsigbart (Kligman 1988:35). Det vil si at de endres i forhold til hva slags posisjoner som til enhver tid oppfattes som politisk og økonomisk sentrale. Før kommunisttiden var det gjerne de bedrestilte bøndene i landsbyen som ble valgt som gudforeldre. I kommunisttiden forandret preferansene seg, etterhvert som det skjedde forskyvninger i hvem som hadde makt, relasjoner og tilgang på ressurser. For eksempel ble lederne for de ulike statlige og kollektive virksomhetene attraktive gudforeldre. Herr Iancu, gudfaren til min vertsfamilie, var regional president i kooperativet under kommunisttiden, og ble bedt av mange om å være bryllups- og dåpsgudfar. Da Doina Maniu skulle døpes fikk herr Maniu sjefen sin på den statlige treforedlingsbedriften han arbeidet på til å være dåpsgudfar. De endrede valgene i kommunisttiden reflekterer folks vurderinger av den sosialistiske økonomien. Folk trengte bånd til folk på arbeidsplassen, og i statsbyråkratiet, som hadde kontakter og ressurser, for å kunne operere mere effektivt i den uformelle økonomien (jf. Kideckel 1993, Kligman 1988).
Etter omveltningen har valg av gudforeldre både endret seg og blitt mindre forutsigbart, på grunn av den økonomiske usikkerheten og den påfølgende ustabiliteten i folks sosioøkonomiske posisjoner. Hushold som har mistet sin tidligere høye sosioøkonomiske posisjon, blir for eksempel sjeldent spurt om å være gudforeldre, og mange av dem avslår også slike forespørsler for de ikke lengre er i en økonomisk og nettverksmessig posisjon der de kan oppfylle forpliktelsene og forventingene om økonomisk sponsing. Dette gjelder for eksempel herr Iancu og familien hans. Etter 1989 mistet han alle pensjonsprivilegiene sine, og selve pensjonsutbetalingen blir mindre og mindre verdt. Kona hans tjener lite på sin jobb, og to av barna har mistet jobben sin. Samtidig har andre grupper som har oppstått av den nye økonomiske situasjonen begynt å bli attraktive gudforeldre, som folk som har slått seg opp økonomisk som private forretningsfolk. Fordi mange oppfatter disse nye aktivitetene som svært utsatte og mange av aktørene som useriøse, reserverer imidlertid mange seg mot å satse på dem som gudforeldre, særlig hvis velstanden er av ny dato. Annerledes stiller det seg i de tilfeller der et husholds økonomiske vellykkethet er i kontinuitet med en priviligert posisjon i kommunisttiden, eller er i overensstemmelse med en posisjon som respektert, pålitelig og hardtarbeidende hushold. Valget av gudforeldre i forbindelse med brylluppet til Doina i familien Maniu illusterer dette: Ifølge tradisjonen skulle mannens dåpsgudforeldre (nasi de botez) spørres om å være bryllupsgudforeldre (nasi de nunta), eller eventuelt deres barn. Hans gudforeldre tilhørte en gammel og respektert bondefamilie, men familien strevde økonomisk, og de reserverte seg mot å være gudforeldre. Etter råd fra foreldrene sine spurte de gudfaren til Doina som foreslo sønnen sin og hans kone. Sønnen hans hadde begynt å involvere seg i import-virksomhet med noen studievenner straks etter omveltningen, og investerte overskuddet i etableringen av et privat treforedlingsforetak. Dette har han fått til ved hjelp av faren som etter å ha sittet mange år i ledelsen på den statlige treforedlingsbedriften som Doinas far hadde arbeidet på i kommunisttiden, hadde et ekstensivt nettverk som de brukte for å få tilgang på råvarer, produksjonssted og -utstyr, arbeidsfolk og kunder. Fordi gudforeldrerelasjonene innebærer resiprositet av prosaisk art, og skal bidra til en viss forutsigbarhet, på den måten at de institusjonaliserer relasjoner av tillit, lojalitet og forpliktelser om å hjelpe hverandre når det måtte trenges, var det viktig for Doina og mannen å finne gudforeldre som hadde en velstand og et nettverk som syntes stabilt. Det at de fikk gudforeldre som Doina og hennes familie allerede var knyttet til, og som de hadde gode erfaringer med, høynet tilliten ytterligere. Herr Maniu, som generelt uttrykker stor skepsis til folk som engasjerer seg i privat virksomhet, uttrykker at han i dette tilfellet tror at posisjonen til Doinas dåpsgudfar er en forsikring i forhold til sønnens aktiviteter. "De har alltid klart seg godt, også før kommunisttiden," konkluderer han.
Valg av nasie betraktes som en investering for fremtiden, og er derfor et valg hvor mye står på spill. I så måte er dette et felt hvor den økonomiske usikkerheten som råder etter omveltningen og endringene som har fulgt blir stilt åpent til skue; det har blitt vanskeligere å velge gudforeldre, folk opplever at deres gudforeldre har tapt sin høye sosioøkonomiske posisjon og dermed reduseres som kilde til ressurser og forbindelser, og folk som har hatt høye posisjoner og en rekke gudbarn opplever å ikke klare å leve opp til forventingene og at de ikke blir spurt om å bli det for flere. Den nye tiden innebærer for mange dermed ikke bare materielle tap og usikkerhet men også tap av prestisje og posisjon. Det mest iøyenfallende i forhold til tidligere tiders praksis er at folk også spør familiemedlemmer og slektninger om å være gudforeldre. Dette kan tolkes som et uttrykk for usikkerheten og den økonomiske ustabiliteten som har rådet etter omveltningen Folk ønsker å konsolidere relasjoner som allerede eksisterer. Dette bidrar til inntrykket av at folks nettverk av pålitelige og langvarige bånd hvor resiprositet fremstår som mer uspesifisert og emosjonelt motivert er snevrere nå enn tidligere.
Det at nasie er fundert på idiomer om gaven, bidrar til å skjule de utilitære motivene og nyttene ved å etablere kvasi-slektskapsbånd. Samtidig er informantene mine svært åpne om den instrumentelle dimensjonen ved disse relasjonene. Denne tvetydigheten er del av den dobbelheten som karakteriserer partikulære relasjoner generelt; balansen mellom vektleggingen av nærhet, tillit og lojalitet på den ene siden og de utilitaristiske motivasjonene på den andre siden. Det å velge andre nasi når man gifter seg enn de man har som dåpsnasi, stiller til skue denne tvetydigheten. Det utfordrer tradisjonelle moralske oppfatninger om lojalitet og nærhet, og er for mange et av mange bidrag til en opplevelse av at den nye tiden bringer med seg moralsk forfall.
For andre har imidlertid gudforeldrerelasjonen bidratt til at de håndterer den nye økonomiske situasjonen etter 1989. Husholdet til herr og fru Popovici, for eksempel, er knutepunkt i et stort og allsidig resiproitetsnettverk, hvor nasie-bånd utgjør en viktig bestanddel. De er gudforeldre for ti barn og tre gifte par. I familien Popovicis nettverk foregår det en livlig utveksling av tjenester, varer, husholdsprodusert mat, hjemmelaget vin, gaver, vennskaplig samvær, informasjonsutveksling og ærender. Herr og fru Popovici har offisielt en svært lav lønn, som ansatte i kooperativet. De tjener imidlertid en del penger på aktiviteter som de driver med på si av den offisielle aktiviteten (kap. 5). De har også vunnet en del penger gjennom pyramidespill, i samarbeid med andre i nettverket. I tillegg driver de med jordbruk i samarbeid med slektninger. Jo mer allsidig og pålitelig et husholds nettverk synes å være, jo mer attraktivt vil andre finne det å bli knyttet til dette husholdet.
Gudforeldrerelasjonen er en insitusjon som utvider slektskapsbånd og som bygger på slektskapmetaforer og slektskapsideologi. Den er en relasjon som ikke bare knytter sammen individer, men som også inkluderer familiene deres. På denne måten er også nasie en institusjon som virker sosialt integrerende, på den måten at den knytter sammen familier, slektsgrupper, naboer, sambygdninger og hushold av svært forskjellig sosioøkonomisk status. At nasie er en institusjon som virker sosialt integrerende i landsbyen er innflytterfamilien Popovici et godt eksempel på.
Ved siden av familie, slektskap og rituelt slektskap finnes det også andre knutepunkter som fører folk sammen, og som på ulike måter danner utgangspunkt for korte og langvarige resiproke fellesskap; naboskap, arbeid, skolegang og studier, militærtjeneste, osv. I landsbysamfunn er dessuten folk gjerne knyttet til hverandre gjennom flere slike partikulære fellesskap.
Relasjoner knyttet gjennom vennskap, arbeid, studier, osv. har vært et viktig supplement til familie- og slektskapsrelasjoner, særlig for å håndtere den formelle økonomien og byråkratiet. Som med forventinger og lojaliteter knyttet til slekt er informantene mine opptatt av hvordan de nye forholdene endrer grunnlaget for relasjoner også i de videre resiprositetsfeltene. Den vanligste kommentaren er at folk bryr seg mindre om hverandre nå enn før, noe de følgende informantutsagnene illustrerer:
"Før [i kommunisttiden], hvis noen var syke i landsbyen, gikk kvinnene dit for å se om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe, de tok med litt mat, eller noe. Nå har ikke folk tid. De har så mye å gjøre. De løper etter penger. Grådige. [...] Naboer, de misunner hverandre, hvis den ene har fått mere enn den andre. Før så sa vi at, måtte geita til naboen dø, nå sier vi at, måtte naboen dø." (Eldre bondekone)
"Du kan ikke stole på folk lengre. Det er mye sladder. Mere avstand. På jobben er det mindre samhold. Noen har det vanskelig, mens andre gjør det bra. Det har alltid vært forskjell på de som ikke har så mye og de som har mye. Men vi hjalp hverandre mer før. Nå er det hver og en for seg. Vi var mange innflyttere her. Det var et godt forhold mellom kollegaer og naboer. Det er det ennå, men ikke som før. Folk har det travelt, de holder seg mere til familien. Om kveldene sitter folk foran fjernsynet. Mange ting vi spurte venner, kollegaer og naboer om hjelp for før, spør vi nå foreldrene våre, søskenene våre om. Nå reiser vi oftere til foreldrene våre." (Innflyttet sykepleier som bor i en av blokkene med mannen og barna sine)
De instrumentelle dimensjonene ved uformelle relasjoner stilles, i følge informantene mine, mer åpent til skue, og resiprositetsrelasjoner er nå mer preget av balansert og negativ resiprositet, det vil si at folk vil være garantert å få igjen noe for det de yter. De mener at folk også driver mer med tyveri, lureri og bedrag. Når det inntrer reservasjoner med henhold til sosial omgang, praktisk støtte og hjelp bidrar det til å skape en avstand. På denne måten innsnevres folks partikulære fellesskap, noe som oppleves som utrygt all den tid partikulære relasjoner oppfattes som grunnleggende for å håndtere både hverdagen og ekstraordinære problemer.
Også i en landsby som Vidra, hvor det bor mange innflyttere, er det slik at mange av de som bor der, er relatert til hverandre gjennom mer eller mindre institusjonaliserte nettverk og relasjoner. Dette kunne være via slektskap, skolegang, naboskap, alder, rituelt slektskap. Slike bånd kan gå på tvers av hierarkier, og de kan utvide økonomiske forskjeller samtidig som de kan være basis for sosial solidaritet. Situasjonen i Vidra er imidlertid annerledes enn i de andre landsbyene i kommunen på grunn av det store innbyggertallet og på grunn av det store innslaget av innflyttere og andre "fremmede" som er innom på daglig basis (kap. 1). Det eksisterer i Vidra en omfattende variasjon i hvordan folk pleier og er avhengig av resiprositetsrelasjoner utover familie og slekt, noe som både avhenger av husholdets sammensetning og sosioøkonomiske posisjon, i hvilken grad de har slektninger i nærheten, og ikke minst, i hvilken grad de kommer overens med familie og slekt.
Magda forteller at hun føler ingen bånd til Vidra som holder henne igjen. Dette er noe hun deler med mange andre enslige innflyttere i Vidra. Hva kunne slike bånd bestå av? Straks innflyttere gifter seg eller får barn er dette anledninger som er med og institusjonaliserer bånd mellom mennesker. Ved slike begivenheter inviteres gjester, også fra stedet man bor på, og det krever et stort oppbud av assistanse. Dette er med på å etablere og befeste relasjoner. Den viktigste institusjonaliseringen skjer ved etablering av gudforeldrerelasjonene. Alt dette er med på å skape nettverk som gjør at folk som inngår ekteskap og som får barn i langt større grad enn enslige innflyttere, og innflyttede ektepar uten barn, etablerer bånd som bidrar til opplevelser av tilhørighet.
En form for langvarige inter-husholdære samarbeid som har blitt viktigere etter 1989 er bytterelasjoner mellom hushold som har svært ulike sosioøkonomiske posisjoner; fattige og velstående hushold. Til forskjell fra inter-husholdære resiprositetsrelasjoner basert på familie- og slektskapsbånd er disse relasjonene basert på en enighet om at resiprositeten handler om byttehandel, en resiprositetsform som er forskjellig både fra gaveutveksling og markedsøkonomi, men som i denne konteksten også er basert på en balansering mellom gavemoral og markedslogikk. Disse bytterelasjonene er av ymse omfang og form. Noen er organisert slik at det fattige husholdet får arbeidsoppgaver i det velstående husholdet, og får betalt for dette både i penger og ting, mens andre handler for eksempel om bytter av forskjellige husholdsprodukter og tjenester gjennom aktivisering av innflytelse. Disse relasjonene er interessante som kontrast til de inter-husholdære resiprositetsrelasjoner basert på familie- og slektskapsbånd som jeg har sett på tidligere i kapitlet, fordi de for noen erstatter eller suplerer slike bånd. De langvarige og nære bytteforholdene vertshusholdet mitt har til to andre hushold illusterer betydningen av slike relasjoner etter omveltningen.
Christian er en fattig mann som min husvertinne Marioara forteller at hun fattet godhet for, da hun hyrte han for å reparere noen møbler i 1991. Hun hadde vært svært tilfreds med arbeidet han utførte, syntes han var en ordentlig og samvittighetsfull mann. Mens han arbeidet med møblene hadde de mange interessante samtaler om bøker, og Marioara sier han konverserer pent og klokt. Han hadde fortalt henne at han var på utkikk etter en jobb. Han og kona var begge fra fattige kår, og de eide svært lite jord. I kommunisttiden hadde begge hatt arbeid og inntekt som gjorde at de klarte seg, men arbeidsplassen hennes var nedlagt, og etter omveltningen var det ikke mange som tok seg råd til å leie noen for å reparere møbler. Marioara snakket med mannen sin, Alexandru. Hun viste at de trengte en ny nattevakt på skogsforvaltningssentret, hvor mannen jober, og Christian fikk jobben. Samtidig begynte Alexandru å spørre Christian om han kunne gjøre et og annet ærend for han hjemme i husholdet. Nå er Christian innom nesten daglig og hjelper til med et eller annet. Han reparerer redskaper, høster frukt, spar jord, hogger og stabler ved, hjelper til med maisinnhøstingen, klipper grener av frukttrærne, rydder snø av taket om vinteren, og gjør annet forefallende arbeid. De betaler han både med penger og husholdsprodukter. I tillegg får han låne bøker av Marioara. Kona hans, Geta, arbeider også for familien Radulescu av og til, for eksempel under innhøstingen av mais, og når de holder på som verst med sylting og konservering om høsten. Av og til er også datteren deres med og hjelper til.
Familien Radulescu har også en gjensidighetsrelasjon med familien Gregorescu, et bondehushold lengre oppe i veien. Også denne relasjonen er asymmetrisk, men likevel annerledes enn relasjonen til Christian og Geta. Herr og fru Gregorescu bor alene. Deres eneste datter bor i Focsani med mannen sin, og hun har en sønn som bodde hos herr og fru Gregorescu til han begynte på skolen. Vertsfamilien min har i mange år kjøpt melk av herr og fru Gregorescu, men det ekstra med forholdet til familien Gregorescu oppsto da Marioara for noen år siden hjalp dem med å få tak i medisiner til barnebarnet en gang han fikk et svært alvorlig astmaanfall. De var en stund redd han kom til å dø, forteller fru Gregorescu, og hun tilskriver Marioara æren for at det gikk bra. Etter dette begynte fru Gregorescu å levere melken til vertsfamilien min personlig. (Alle andre hun selger melk til må hente den selv.) Melken blir betalt med penger en gang i måneden. I tillegg har fru Gregorescu av og til med seg litt egg, valnøtter, rømme eller andre ting, når hun kommer med melken. Utover dette hender det at de hjelper hverandre med ting som måtte trenges ved anledning. Det hender også at Marioara og fru Gregorescu gir personlige gaver til hverandre. Dette er gjerne ting de har laget selv. Marioara lager nydelige håndbroderier, og fru Gregorescu er ansett som litt av en ekspert på strikking. Den første gangen jeg besøker fru Gregorescu viser hun meg mange genserne hun har strikket. Hun er svært stolt av en snøhvit elegant genser, som hun forteller at hun skal gi til Marioara ved en anledning.
Begge disse inter-husholdære bytterelasjonene er på mange måter basert på at Marioara har et spesielt forhold til en av medlemmene i det andre husholdet, men et forhold som alle i husholdene nyter godt av. Christian og Marioara har en forståelse gjennom sin felles interesse for romaner, og de liker å prate sammen. Christian er i tillegg svært takknemlig for at Marioara ordnet det slik at han fikk arbeid på skogsforvaltningssentret. "På denne måten oppsto det en gjensidighetsrelasjon (o relatie reciproc) mellom oss," forteller Marioara om denne relasjonen. I familien Gregorescu er det kona i huset, Marioara, hun har et spesielt godt forhold til, selv om hele familien er takknemlig for at Marioara hjalp barnebarnet. Om disse relasjonene sier Marioara ofte: "Vi har et godt forhold (avem o relatia buna). Vi forstår hverandre." Det å "forstå hverandre" tolker jeg dit at hun mener at kommunikasjonen dem i mellom er fri for konflikter, og at begge partene har en felles stilltiende oppfatning av hva relasjonen handler om; sympati, en vennlig samtale og muligheter for gjensidig utveksling av varer og tjenester. Dette illustrerer et poeng som Harris legger vekt på, nemlig det at distribusjonen innen et hushold ikke nødvendigvis er sentralisert (Harris 1981:56). Det er individer som handler og forhandler, heller enn hushold, men ikke som autonome individer, men som individer knyttet til bestemte husholds- og familiefellesskap og posisjonert og evaluert ut fra dette.
Slike asymmetriske intra-husholdære bytterelasjoner oppstår og vedlikeholdes på ulike måter. For eksempel er ikke alle er basert på takknemlighet og sympati på samme måte som i dette tilfellet. Men det er ikke uvanlig at slike relasjoners opprinnelse blir knyttet til bestemte hendelser, hvor den ene parten har fått hjelp til et kritisk problem, og står i takknemlighetsgjeld til den andre. Det å hjelpe noen genererer respekt og lojalitet.
Samværet mellom slike hushold er imidlertid ikke bare preget av sympati, men også av stor sosial avstand. Det asymmetriske forholdet mellom familien Radulescu og de to andre husholdene er knyttet til en rekke ting, utover takknemlighetsgjelden. Familien Radulescu har en høyere posisjon i landsbyens sosioøkonomiske hierarki enn Christian og familien hans og familien Gregorescu, noe som skyldes både Alexandrus familiehistorie (hans far hadde vært en velstående kjøpmann før nasjonaliseringen), og det at han og Marioara har universitetsutdannelse og gode stillinger som gir dem tilgang på ettertraktede goder (ved og medisiner) og monetære inntekter som er langt over gjennomsnittet i Vidra. Selv om Christian er mye i familien Radulescus hushold spiser han for eksempel sjeldent samtidig med husholdsmedlemmene. Både han og Geta opptrår forsiktig (i mine øyne nærmest servilt), samtidig som de ofte blir instruert med mild overbærenhet eller kommando. Herr og fru Gregorescu har ikke samme avhengighetsforhold til familien Radulescu, og de er i en helt annen sosioøkonomisk posisjon enn Geta og Christian. Familien Gregorescu er av landsbyen. Jorda de driver har vært drevet av forferdene deres i generasjoner bakover, og de forteller med stolthet hvordan de alltid har klart seg, noe de mener skyldes hardt arbeid og nøysomhet. Men deres status som bønder (tarani) plasserer dem likevel langt lavere enn familien Radulescu. Det sosiale hierarkiet i landsbyen som disse relasjonene forholder seg til gjenspeiles blant annet i tiltaleformer. Marioara og de andre i hennes hushold tiltaler og omtaler Christian og hans familie og familien Gregorescu med fornavn og du-form, mens Christian, Geta og herr og fru Gregorescu tiltaler og omtaler de voksne i familien Radulescu med etternavn og De-form.
Disse eksemplene viser at resiprositet basert på bytte etableres på basis av komplementaritet, det vil si at begge parter har noe den andre ikke har. Bytte-transaksjoner er også, i følge Humphrey & Hugh-Jones, karakterisert av en direkte gjensidighet som gjør at aktørene ikke har udefinerte og langsiktige skyldnader til og forpliktelser overfor hverandre, slik som ved gavegiving (1992). Som jeg har vist kan imidlertid disse bytterelasjonene være langvarige. Det er viktig, som Humphrey & Hugh-Jones insisterer på, å betrakte bytte som en selvstendig form for resiprositet, ved siden av gave- og markedsøkonomi (ibid.). Disse bytterelasjonene er ikke beheftet med vage og langvarige forpliktelser i samme grad som slektskapsfunderte resiprositetsrelasjoner. Til forskjell fra inter-husholdære relasjoner knyttet til familie og slekt, er det i disse ikke-slektstilknyttede bytterelasjonene en direkte åpenhet om og ønske om balanse og "kredittoversikt," selv om byttene i mange tilfeller kan være utsatte, det vil si at de ikke blir gjort opp umiddelbart. Men samtidig forsøker også husholdene som har slike langvarige og asymmetriske bytterelasjoner å balansere mellom gaveøkonomiens evne til å skape lojalitet og forutsigbarhet og markedsøkonomiens umiddelbare oppgjør som gir frihet og autonomi. Fordi de velstående husholdene har behov for å stole på sine byttepartnere, som gjerne skal komme hjem til dem, og ferdes i husholdet, legges det også vekt på å etablere et klima av tillit og forutsigbarhet. Dette gjøres blant annet gjennom gaveøkonomiske strategier. Det er også slik at i relasjoner mellom folk som er sosialt ulike, forventes det at de som har den høyeste posisjonen yter "gratis" tjenester innimellom. Å gjøre en god handling uten å forvente en tjeneste tilbake, kan øke "patronens" sosiale ståsted og prestisje, og bidrar til å etablere lojalitet.
Det eksisterer selvfølgelig også bytter mellom mere likeverdige byttepartnere i Vidra (troc), av en karakter som er mere i tråd med den "sjekklisten" som Humphrey & Hugh-Jones foreslår (1992). Humphrey & Hugh-Jones understreker forøvrig at selv om de insisterer på å betrakte bytter (barter) som en utveksling adskilt fra gavebytter, kreditt, formalisert handel og monetarisert varebytte, så vil de ikke etablere harde og faste grenser. Alle disse utvekslingsformene sameksisterer, de er bundet sammen og deler ofte de samme kjennetegnene. Sagt på en annen måte er de både adskilte, dvs. forskjellige, og viklet inn i hverandre.
Humphrey & Hugh-Jones legger også vekt på at byttetransaksjoner er karakterisert av frivillighet og av balanse (ibid.). Men det er ikke til å komme i fra at i dagens situasjon, med arbeidsledighet og press på husholdene som resultat av privatiseringen av velferden, så er det de minst velstående husholdene i disse relasjonene som har mest å tape på at relasjonen skal opphøre. Dermed har også den velstående parten størst makt til å definere relasjonen. I følge informantene mine har slike relasjoner blitt mer vanlige etter omveltningen i Vidra, selv om de heller ikke var uvanlige i kommunisttiden.(40) I følge Kideckel (1993) ble utenomslektskaplige bytterelasjoner mer vanlig i Romania på 80-tallet, enn de hadde vært tidligere i kommunisttiden.
For fattige hushold er arbeid for og utveksling med mere velstående hushold en potensiell kilde til inntekt og forutsigbarhet som kan bøte for problemer knyttet til privatiseringen av velferden. For hushold som er velstående betyr slike relasjoner at de alltid har noen å spørre om hjelp til forskjellige ting som må gjøres i husholdet, hvis de selv er bundet opp av lønnsarbeid eller andre aktiviteter utenfor hjemmet, eller de ikke har nok folk i husholdet som kan ivareta alle arbeidsoppgavene. Selv om mange velstående hushold i Vidra henter den monetære velstanden fra lønnsarbeid, eller oftere, fra forretningsdrift, så driver mange av de også arbeidskrevende subsistensproduksjon i husholdet. Mange av informantene mine som har den overordnede posisjonen i slike relasjoner omtaler slike ordninger som fordelaktige, i sammenligning med slektsrelaterte resiprositetsrelasjoner. Dette er velstående hushold som enten ikke har så mye nær slekt, eller som uttrykker at de opplever at slektninger og familie bare er "ute etter" å få del i velstanden deres uten å yte noe for det.
Jeg har i dette kapitlet vist hvordan folk prøver å håndtere hverdagen og ekstraordinære situasjoner gjennom et "virvar" av partikulære relasjoner, hvor husholdene er de viktigste knutepunktene. Samtidig som dette "virvaret" gjør at de fleste "klarer seg" (sa descurc), får det også betydning for hvordan det rumenske samfunnet transformeres. Endringene etter 1989 har ikke minsket betydningen av hushold og familie for informantene mine, selv om den usikre økonomiske situasjonen medfører at forholdet mellom husholds- og familiemedlemmer kan være konfliktfylt. Husholdene er enheter hvis vedvarenhet på ulike måter er avhengig av relasjoner og forankringer til verden forøvrig. Den nye situasjonen har skapt et usikkert klima for slike inter-husholdære relasjoner, og dermed bidratt til å høyne vekten folk legger på husholds- og familiefelleskap.
Den instrumentelle og den emosjonelle dimensjonen ved sosiale relasjoner betraktes ikke som gjensidig utelukkende motsetninger av informantene mine. Kvaliteten på nære relasjoner knyttes nettopp til det at man hjelper hverandre (ajutam intre noi). Det å bekrefte nærhet gjennom ulike former for hjelp og assistanse er stadig aktuelt fordi svært mange ting løses gjennom uformelle relasjoner og uformell økonomi. Informantene mine har et stort register av kulturelle forventinger og kategorier å trekke på som danner ryggraden i den uformelle økonomien. Bekreftelsen på emosjonell nærhet hviler imidlertid på ens vilje til å hjelpe, og at man er til å stole på. Også når det gjelder nær slekt må man kontinuerlig vise slik vilje hvis man skal opprettholde en relasjon basert på tillit og fellesskap. I praksis er derfor folk pragmatiske i forhold til hvem de faktisk samarbeider med og har tillit til. Faktisk solidaritet til og fellesskap med andre baseres på unike og spesifike resiprositetsrelasjoner mellom folk som på ulike måter står hverandre nær, som har felles interesser, som "forstår" hverandre. Folks oppfatninger av hva som er passende, moralsk, og uproblematisk avhenger av deres posisjoner innen de ulike fellesskapene. Når forventingene som folk har til forskjellige kulturelt foreskrevne fellesskap ikke bekreftes, opplever imidlertid folk at de konfronteres med snevre økonomiske interesser, noe mange tilskriver de økonomiske vanskene endringene etter omveltningen har ført med seg. På andre siden opplever mange også økte krav om å bruke formelle posisjoner til å hjelpe folk man har personlige relasjoner til. En lege som unnlater eller reserverer seg mot å hjelpe en slektning til å få en nødvendig behandling ved å bruke sine forbindelser gjennom jobben, kan oppleve et sterkt moralsk krysspress, og bli stemplet som uvennlig og egoistisk.
I neste kapittel skal jeg se nærmere på noen forhold knyttet til jordbruket, som ytterligere vil illustrere og problematisere husholdenes posisjon og kår under transformasjonen, og som videre vil problematisere forholdet mellom uformelle relasjoner og formelle institusjoner.
"How can bits of the earth's surface migrate, expand, disappear, shrink, and otherwise behave as anything but firmly fixed in place?" (Verdery 1996:139)
"Problemet er at alle ønsker så mye jord som mulig" (Tidligere kollektivarbeider).
"Hvem vet hvordan det skal bli. På en måte beklager jeg. [...] Vi lærte oss å leve med Ceausescu, også med kollektivet lærte vi oss å leve, ganske bra faktisk. Ja, og nå er det dette med jorda som vi får tilbake. Men mange som får tilbake jord bor i byen, og mye av jorda brukes ikke. Det var mye bedre med kollektivet. Ti ganger bedre. Nå står folk i rettssaker. Slik som oss. Necazuri (problemer/ondskap, hat, nag) skaper det. Suparari (sinne, trøbbel, sorg). Det er konflikter. Fordi ordføreren ikke har gjort det han trengte å gjøre, skjønner du, og han er mellom kranglevorne folk. Nemultumire (misfornøydhet). Hvis jeg vet at jeg hadde så mye, og så får jeg tilbake bare så mye... Også andre har fått tilbake for lite. Da må noen ha fått mere enn hva de skulle. Slik er diskusjonene." (Bestemor Ionescu, husmor)
I Vidra kommune skjedde det en spontan dekollektivisering i 1990. Innbyggerne begynte å dyrke den jorda de mente hadde vært deres før kollektiviseringen. Arbeidsledigheten, inflasjonen, prisstigningen og privatiseringen av velferden etter 1989 har medført at landbruksproduksjon har kommet til å bli betraktet som den mest solide og pålitelige kilden til livsgrunnlag i mange hushold i vidra. Det er derfor mye som står på spill når eiendomsspørsmål i forhold til jorda skal avklares. I februar 1991 vedtok parlamentet i Romania Lov 18. Loven omhandler tilbakeføring av land som i sin tid hadde blitt gitt over til kollektivbrukene til de tidligere eierne. Re-etableringen av privat eierskap i jordbruket har imidlertid vist seg å bli en konfliktfylt, komplisert og langvarig prosess. Problemene er blant annet knyttet til det å skulle restituere eiendomsforholdene slik de eksisterte før kollektiviseringen, og til å opprettholde systemet med teigblanding. Å skulle gi de tidligere eierne, eller deres arvinger, tilbake akkurat den jorda de hadde før, har i beste fall vist seg vanskelig og i mange tilfeller umulig etter 30 år med en kollektiv stordrift, fordi denne stordriften endret landsskapet radikalt. Blant annet ble de gamle grensemarkørene mellom de ulike teigene utradert (kap. 2). Problemene er også knyttet til nåtidige forhold. I restitueringsprosessen flytter jordteiger på seg, eller de blir større, forsvinner eller blir mindre. Nye grensemarkører flyttes på, elven spiser jord, kart stemmer ikke overens med terrenget. Selv noe så tilsynelatende konkret og solid som jord fremtrer med "elastiske" kvaliteter (Verdery 1996:kap. 6). Denne elastisiteten skaper konflikter og drakamper om grenseoppdragninger og eierforhold.
Elastisitet er også et begrep som kan brukes til å beskrive hvordan folk tenker om myndighetene som håndterer restitueringsprosessen. Beskyldninger om at de som er satt til å forvalte restitueringsprosessen går utover lovens rammer og prioriterer familie, alliansepartnere og folk som bestikker dem, er vanlige. Restitueringsprosessen bidrar til et klima av mistillit både mellom innbyggerne og mellom innbyggerne og myndighetene, og skaper også konflikter mellom familiemedlemmer og slektninger. Konfliktene binder opp husholdenes og myndighetenes ressurser, og gjør at prosessen tar lang tid. Restitueringsprosessen har så langt medført en situasjon hvor jordbruksenhetene er små og driften er arbeidsintensiv og subsistensrettet. Presset mot jordbruket og husholdene er stort (jf. kap. 3), samtidig som mulighetene til å utvide driften er begrenset, av årsaker som jeg vil komme tilbake til utover i kapitlet. Både konfliktene knyttet til restitueringsprosessen og problemene med å etablere et levedyktig jordbruk er forhold som setter et sterkt preg på dagliglivet i Vidra, og som er med og former folks oppfatninger om og håndteringer av de nye politiske og økonomiske omstendighetene.
Dagens jordbrukslandskap i Romania forteller om en stor variasjon i organsisasjon og tilpasning. På lavlandet har mange fortsatt med kollektiv drift, re-organisert i "assosiasjoner" (asociatie). Denne organiseringen av jordbruksproduksjonen oppmuntres det til av myndighetene, blant annet gjennom lovnader om gunstige lånevilkår og kreditter. Mange av disse assosiasjonene har likevel hatt problemer med å tilpasse seg selvstendigheten fra et statlig system som ga tilgang på gjødsel, såkorn, osv., til det nye private markedet og det uforutsigbare økonomiske klimaet (se Meurs 1996). I dal- og fjellområder har langt færre dannet slike assosiasjoner. Da kollektivbruket i Vidra kommune (som hadde hatt hånd om omtrent 30 % av landbruksarealet i kommunen) ble oppløst,(41) ble de store jordene i den nedre delen øst i kommunen igjen oppdelt i små, og ofte smale og langstrakte teiger. Produksjonen ble lagt om. Mens kollektivbruket hadde dyrket for salg til staten, dyrker nå husholdene for å dekke eget behov. Det er få som driver kommersielt for markedssalg. Informantene mine mener at landsskapet i Vidra ikke er skapt for kollektiv drift. De fleste mener dessuten at det er best å holde seg til sitt og sine. De tror slike samarbeid bare vil lede til konflikter, krangler, sinne og frustrasjon.
I følge lov 18 skal det, særlig i fjell- og dalområder, etterstrebes å gi de tidligere eierne tilbake akkurat den jorda de eide før. Loven åpner imidlertid opp for at det skal forhindres en for stor oppsplitting av land, men både i Vidra og mange andre steder blir ønsket om å få tilbake nøyaktig de teigene folk eide før vektlagt.(42) På denne måten reintroduserer loven problemer som kjennetegnet rumensk landbruk før kollektiviseringen; ineffektive og undermekaniserte små bruk som består av spredte teiger (jf. Meurs 1996). Teigblandingen som preger jordbrukslandsskapet i områder hvor jorda nå dyrkes av individuelle hushold, har sin opprinnelse i arvesystemet, som innebærer at alle barna skal arve jord etter foreldrene. I Vidra, som i dal- og fjellområdene forøvrig, dominerer nå små husholdsbaserte produksjonsenheter jordbruket, og mange av de private brukene ligner mer på hagebruk enn gårder. I følge loven skal maksimum 10 hektar gis tilbake til hver opprinnelige eier, selv om de hadde gitt mer til kollektivet. De som har arbeidet i kollektivene uten å bringe med seg egen jord, kan motta opptil 0,5 hektar. Med arvingene er det nå tilsammen 5.06 millioner mennesker i Romania som har slike rettigheter, mens det var 9.11 millioner hektar tilgjengelig for distribusjon. Størrelsen på en gjennomsnittlig eiendomsbesittelse er på under 2 hektar (Turnock 1996:159, jf. Meurs 1996).
Kollektivbrukene besto, i motsetning til statsbrukene, teknisk sett av jord som hadde blitt donert "frivillig" (jf. kap. 2). Kollektivbrukene var ikke statlige, men formelt sett eid av bøndene. Lov 18 handler derfor egentlig ikke om privatisering men om oppløsning av kollektivbrukene og restituering, det vil si gjenoppretting eller gjenskaping, av eiernes individuelle rettigheter til den jorda de hele tiden har eid.(43) Det at folk skal ha tilbake de samme teigene som de måtte gi til kollektivbruket kan høres ut som en liketil og grei prosess, men det har i praksis vist seg vanskelig å rekonstruere et eiendomsmønster etter mere enn 30 år med kollektiv drift.
Det er først og fremst "kollektiviseringsregistret" fra 1959-62 de lokale myndighetene i Vidra forholder seg til under restitueringsprosessen. Her skal det stå hvor mye jord folk skrev inn i kollektivet og her skal bytter av jord i forbindelse med kollektiviseringen være registrert. Men ikke alle tallene stemmer med de krav som folk legger frem under restitueringsprosessen. I årene før kollektiviseringen prøvde mange å "gjemme bort" land for å slippe skatt. Det vil si at de oppga til myndighetene at de hadde mindre land enn de egentlig eide og drev. Dette kunne de gjøre ved for eksempel å slå av noen kvadratmeter på teigene. Da disse måtte gi jorda si til kollektivet ble mange av dem registert med de tallene de hadde vært registrert med i det offentlige registret. Nå kommer de imidlertid med gamle skjøter som viser at de faktisk ga mer til kollektivbruket enn hva som ble registert. Andre hadde ikke registert jorda si i det hele tatt i årene før kollektiviseringen fordi det kostet penger. Noen skrev seg inn i kollektivet med mere land enn de faktisk hadde. Kollektivbruket i Iresti hadde derfor både mere jord på papiret enn som fantes i terrenget, samtidig som det altså hadde jord som ikke var registrert. På Siga, et stort område utenfor landsbyen Vidra, som i kommunisttiden ble drevet av et statsbruk med sete i en annen kommune, har de gamle eierne krav som tilsammen utgjør 4 hektar mere enn de 39 hektarene som landmålerne mener befinner seg der.
Det medfører ytterligere komplikasjoner for restitueringsprosessen at det i kommunisttiden ble foretatt bytter av jord mellom ulike kollektivbruk i ulike kommuner, mellom kollektivbruk og statsbruk, og mellom kollektivbruk og private bønder. Dette betyr at selv i Vidra kommune hvor 70 % av jordbrukslandet var i private hender i kommunisttiden, er svært mange av husholdene som drev privat jordbruk i kommunisttiden også berørt av restitueringsprosessen fordi de under kollektiviseringen måtte bytte bort (eller ble fratatt) jord de eide som lå attraktivt til for kollektivbruket eller for andre enheter eller formål, som for eksempel offentlige bygninger og boliger.
I transformasjonsprosessen etter omveltningen hvor institusjoner, strukturer og posisjoner er i uforutsigbar endring, fremstår jord som noe solid og viktig for folk. Problemene med restitueringen av jorda viser imidlertid at denne soliditeten på mange måter er er en illusjon. Det at den kommunistiske staten diskvalifiserte folks eiendomsforhold til jorda, og fjernet grenser og grensemarkører mellom teigene bidrar til at restitueringsprosessens jordbrukslandskap får elastiske kvaliteter. Kartene stemmer ofte ikke overens. Dokumenter forsvinner, dokumenter dukker plutselig opp. Nye grensemarkører flyttes på i ly av natten. Økologiske forhold kompliserer situasjonen ytterligere. For eksempel endret elven Putna som renner gjennom kommunen løp på 70-tallet. I 1993-94 spiste elven jord på Burca-siden på grunn av tørke og plutselige regnskyll. Noen får ikke igjen alt de eide før, fordi de eide mere enn 10 hektar. Noen får tilbake dårligere jord et annet sted som kompensasjon fordi det mekaniske verkstedet, elektrisitetsstasjonen, kollektivbruket eller traktorstasjonen står på det som tidligere var deres jorde.
Når gamle kart, registre og skjøter og de nye landmålingene ikke stemmer overens, kan eldre folk som husker de gamle grensemarkørene være til hjelp. Men på grunn av transformeringen av jordbrukslandsskapet i kommunisttiden er også minnets fysiske hjelpemidler borte eller forvridd; grøftene i jordene har blitt snudd på, bekker har fått nytt løp, veier har blitt forskjøvet noen meter, steiner, udyrkede striper og stier har blitt fjernet, og gamle trær har blitt hogget ned. Dermed er det duket for konflikter mellom konkurrerende kunnskap og og ulike hukommelser når jorda skal restitueres. Jordas elastisitet og juridiske usikkerheter etablerer rom for manipulering og manøvrering, blant annet ved ved hjelp av uformelle relasjoner og intimisering av formelle relasjoner.(44)
Problemene med restitueringsprosessen gjør at tid og dyrebare ressurser bindes opp for alle de impliserte partene, de medfører harde og langvarige konflikter mellom slektninger og naboer, og bidrar til et antagonistisk forhold mellom de lokale myndighetene og befolkningen. Det rommet elastisiteten skaper for uformelle manipuleringer og manøvreringer bidrar også til mistenkeliggjøring og bitterhet mellom innbyggerne og mellom innbyggerne og myndighetene.
Et aspekt som influerer restitueringsprosessen er selve organiseringen og den praktiske gjennomføringen av arbeidet med tilbakeføringen av land i hver enkelt kommune. Det er landkommisjoner på tre nivåer, på fylkesnivå, kommunenivå og landsbynivå, som skal arbeide med gjennomføringen av restitueringen. Ordføreren skal lede kommisjonene på de to laveste nivåene, og har dermed potensielt stor makt. I kommunen Vidra er det i praksis slik at det daglige "hovedkvarteret" for gjennomføringen av landrestitueringen er på ordførerens kontor på rådhuset. Herfra arbeider også landmålerne. Ordføreren i Vidra er svært aktiv i arbeidet med jordrestitueringen. Han blir beskyldt både av medlemmene i landkommisjonene, av folk i kommuneadministrasjonen og av folk forøvrig for å i for liten grad delegere ansvaret til landkommisjonene, og for at hans engasjement med restitueringsprosess-en fører til neglisjering av andre viktige saker i kommunen. Fordi ordføreren er den som har blitt sittende med oversikten over restitueringsprosessen blir det også vanskelig å få gjennomført ting uten hans tilstedeværelse. Arbeidssituasjonen på ordførerens kontor er ikke organisert slik at de håndterer en ting av gangen. Kontoret er alltid fylt med folk på dagtid. Mens noen bryter seg selvsikkert og høyrøstet frem og får unna ærendene sine med en gang, står andre og venter duknakket med lua i hånda i timesvis og blir stadig avbrutt når de først har fått ordførerens oppmerksomhet. Mange kommer hit for å klage på ting angående restituerings-prosessen, selv om de kunne gått til landkommisjonen. "Kom innom rådhuset, så skal vi se hva vi får gjort," sier ofte ordføreren til folk. Andre er bare er innom og lurer på hva som skjer. Det er ikke uvanlig at ordføreren prøver å håndtere tre forespørsler samtidig. Sekretæren kommer stadig innom med brev som skal underskrives. Telefonen kimer ustanselig. Pulten og bordet er begravd i papirer, bøker, overfylte askebegre, penner, kart, skitne glass, ringpermer og landmålingsutstyr. Det som alltid ser ut som et totalt kaos må likevel ha en form for skjult orden fordi ordføreren - nesten alltid - finner det han til en hver tid leter etter. Ordførerens og landmålernes arbeidsdag er preget av dobbeltbookinger og forsinkelser. Landmålinger og møter i landsbyene er avhengig av mange menneskers oppmøte og det tar alltid tid og ofte flere gangers forsøk å få samlet alle parter. Møtetid og møtested blir annonsert gjennom muntlige beskjeder og sjeldent per brev eller plakater. Denne arbeidssituasjonen bidrar til å bekrefte oppfatningen folk har om at den uformelle eller personlige dimensjonen er essensiell for å få løst problemer, fordi ordføreren gjør seg uunværlig i mange sammenhenger, hvor andre egentlig kunne gjort jobben. Han er den eneste som finner frem i papirhaugene og han sitter ofte med mer informasjon om forholdene enn noen andre.
Svært mange i Vidra kommune er på en eller annen måte berørt av konflikter og rettsaker i forbindelse med restitueringen av jord. Ordføreren forteller at han er opptatt av å løse konflikter mellom folk på møter lokalt slik at de ikke går til rettsak mot hverandre. Det blir avholdt en rekke landsbymøter og sammenkomster mellom parter i konflikt i den forbindelse. Slike møter, som blir avholdt på møterommet på rådhuset, på skolene rundt omkring i landsbyene, eller ute i felten (pe teren) hvor stridens kjerne befinner seg, er preget både av temperement og bitterhet, men også av humor. Møtene går høylytt for seg og kan vare i timevis. Det hender en sjelden gang at det kommer til fysisk håndgemeng. Av og til er politimenn med på disse møtene for å forebygge fysiske utageringer.
Ordføreren omtaler seg selv som en mann som ofrer seg for sin kommune. Jeg overhører mange ganger at hans medarbeidere og folk som er tilskuere til og parter i konflikter si til han at han ikke må ta personlig hånd om alt. Ordføreren på sin side mener det er en del av jobben hans som ordfører å ordne opp i lokale konflikter:
"Det er folket vårt. Vi må hjelpe dem. Vi gjør det vi kan for å lage grensene slik de var. [...] Selv om en sak er løst, er det mye å gjøre. Jeg må også hjelpe til med å annulere sosiale spenninger som vokser. Vi trenger å komme til et ekvilibrium. For å oppnå dette må jeg ofre fritiden min. [...] Folk er folk. Noen lager trøbbel for andre. De er toskete, de er ikke rimelige. [...] De viser mer vrangvilje enn det som er nødvendig. Folk har en dårlig forståelse av hva demokrati er. De tror det betyr at de kan gjøre som de vil. [...] De skulle utvist mere smidighet og velvilje, de ville ikke miste mye på det. Men de går heller til retten for et godt ord, isteden for å søke å løse konflikter på minnelig vis. Her har jeg som ordfører en oppgave. Å få folk til å snakke sammen. Å holde fred med hverandre. Vi bor tross alt i samme kommune. Slike konflikter er ikke godt for fellesskapet."
Ordføreren mener at restitueringen i Vidra er mere kompleks enn mange andre steder på grunn av lokale forhold, samt at kommisjonene og kommuneadministrasjonen generelt har en svært dårlig finansiell situasjon. Spesielt rammer dette transportsituasjonen. Hverken ordføreren eller landmålerne har bil selv, og ordføreren har heller ikke sertifikat. De er avhengige av å skaffe sjåfører fra dag til dag, noe som er vanskelig. Slike utflukter blir ofte langvarige, og sjåførene har gjerne andre aktiviteter å skjøte. Kommunen har dårlig råd og folk ønsker ikke bare å få dekket bensinutgiftene men også tapt arbeidsinntekt. Mannen som er ansatt som kultursjef i kommunen har både lite å gjøre i jobben sin og egen bil, men han prøver så godt han kan å unngå å måtte være sjåfør. Dette forklarer han meg med at de dårlige veiene sliter på bilen, noe han ikke får kompensasjon for. Noen ganger må ordføreren og landmålerne ta bena fatt når de skal på møter eller ut i terrenget. Da går ofte hele dagen. Av og til må møter eller landmålinger avlyses på grunn av manglende transport. Etter slike avlysninger kommer gjerne folk til rådhuset og skjeller ut ordføreren. Ordføreren søker fylkeskommunen flere ganger om penger til å hyre en mann som kan bruke sin egen bil til å kjøre dem, for å få avviklet restitueringsprosessen raskere. Når pengene endelig kommer har inflasjonen steget så mye at han ikke får ansatt noen til den lønna som det bevilgede tilskuddet tillater.
Restitueringsprosessen har sidevirkninger som får stor betydning for hvordan folk forstår og håndterer transformasjonsprosessen generelt. Den medfører bitre konflikter mellom slektninger, naboer og i lokalsamfunnet forøvrig, den lokale administrasjonen mister troverdighet fordi den ikke får løst problemene og fremstår som handlingslammet, og beskyldninger om korrupsjon (coruptie) sitter løst. Mange uttrykker usikkerhet på om kommuneadministrasjonen "gjør rett" (face dreptate), om de utfører landmålingene riktig. "Retten har de som har penger," mener en bonde som er i konflikt en slektning om et jordstykke. Ordføreren på sin side er opptatt av å fortelle meg at i Vidra kommune er det ingen som får fordeler:
"Ingen kan beskylde oss for korrupsjon. Jeg eller andre har ikke fått noen fordel, i motsetning til hva som er tilfelle i mange andre kommuner. Men folk tenker lett slik, og sier det hvis en sak går i deres disfavør."
Ordføreren i Vidra blir ikke omtalt som uhildet, men han blir samtidig i mindre grad enn ordførere i mange andre kommuner jeg kjenner til beskyldt for korrupsjon og favorisering. Dette tror jeg henger sammen med at hverken han eller mange av hans nærmeste politiske allierte tilhører den velstående delen av befolkningen i kommunen.(45) Dette kan også sees i tråd med Verdery som mener at selv om misbruk av makt forekommer i forbindelse med restitueringsprosessen i Romania, er ikke nødvendigvis omfanget i tråd med alle beskyldningene som faller om dette (Verdery 1996). Alt snakk om misbruk av makt kan også ha sammenheng med at folk selv forsøker å bruke de forbindelser og ressurser de har til å påvirke konflikter i sin favør. De som opplever å ikke få medhold for sine saker, kan like gjerne forklare dette med at de selv ikke har de rette forbindelsene og relasjonene (pile si relatie), som å beskylde myndighetene for å være korrupte. En lignende kontekst- og posisjonsavhengighet i forhold til om folk betrakter en handling som korrupt eller ikke, viser Gupta (1995) i en analyse av korrupsjonsdiskurser i India. Plasseringen til lokale offentlige tjenestemenn medfører en spenning. De slites mellom ulike og mot-stridende standarder og normer, som trenger dem opp i hjørner av lojalitetskonflikter og diskurser om pålitlighet, fordi de utsettes for forventinger om pålitlighet både fra institusjonen de representerer og fra deres ulike partikulære relasjoner. En byråkrat kan bli kritisert hvis han ikke bruker sin posisjon til å oppfylle forpliktelser overfor slektninger som trenger hjelp. Samtidig vil andre ta avstand fra og fordømme byråkrater som gjør dette, og kalle dem korrupte og nepotister. Praksisene med å gi og motta bestikkelser er heller ikke en enkel økonomisk transaksjon som bare handler om å ha de rette materielle eller tjenestemessige ressursene, men en kulturell praksis som krever performativ kompetanse. Når folk klager over statsfunksjonærer og andres korrupthet, kan det være fordi de er ekskludert fra tjenestene deres på grunn av ressursmangel, men like gjerne kan det være uttrykk for en frustrasjon fordi de mangler den kulturelle kapitalen det krever å forhandle vellykket for å få slike tjenester gjort.(46) Det vil alltid være ulike syn på om en handling er korrupt, det kommer an på posisjonen til den som vurderer. "Subjects' deployment of discourses of corruption are necessarily mediated by their structural location" (Gupta 1996:388).
Folk i Romania synes stadig å få bekreftet at det som teller ikke er hva slags politisk system som til enhver tid eksisterer, men hva slags relasjoner du har for å håndtere systemet. En illustrasjon på dette er grensetvisten som familien Ionescu er oppe i. Et stort oppdyrket område ved landsbyen Vidra er åstedet for tre grense-konflikter. Gamle Ionescu eier den største teigen på dette området. Herr Ionescu og herr Sandu, som bor litt lengre oppe i veien, og som eier den tilgrensende teigen, er uenige om hvor grensen mellom teigene deres går. Konfliktene på dette området er ekstra vanskelige fordi teigene er delt opp slik at de er smalere i den ene enden enn i den andre. Den første landmålingen i 1991 ble slurvete utført. Bare de lengste kortsidene, som ligger ved landsbyen, ble målt, og ikke de korteste. Saken har versert i landkommisjonen lenge, og ordføreren har også involvert seg sterkt i saken. I 1991 plantet herr Ionescu en rekke med trær meter godt innenfor det han mente var grensen til naboen. I 1993 pløyde herr Sandu helt inntil trærne, og hevdet at trærne sto inne på hans eiendom.
Radu, sønnen til gamle Ionescu, synes faren gjør for mye ut av saken og ønsker at faren skal ordne dette på minnelig vis med herr Sandu, og ikke la saken komme til retten. Han mener kostnadene med en rettssak ikke er verdt det. Både denne saken, og andre i Vidra, viser at de som vokste opp under kommunismen ikke har så sterke emosjonelle bånd knyttet til jorda som de eldre, og at de også forsøker å bremse de eldres omfattende krav under restitueringsprosessen (jf. Hann 1995b:45). Men gamle Ionescu står på sitt. Fru Vasilescu, en pensjonert lærerinne, som også har vært i rettssak med herr Sandu, oppsøker herr Ionescu. Hun forteller at hun kjenner dommeren som skal dømme i hans sak og oppfordrer herr Ionescu til å få hjelp av sønnen Radu til å ta kontakt med dommeren. I samtaler med henne og med andre som er innom snakkes det om at herr Sandu har relasjoner (relatie) til ordføreren, og at ordføreren hjelper herr Sandu, slik at sakens fakta skal fremstå til herr Sandus fordel. Ordføreren på sin side forteller meg flere ganger i løpet av vinteren at gamle Ionescu er en grådig mann, og at han mistenker herr Ionescu for å ha forfalsket et dokument. En dag i mai 1994, rett før saken skal opp i retten, forteller ordføreren meg at det har dukket opp et nytt dokument som gir herr Ionescu rett i hans krav. Det viser seg at husholdseiendommen til Radu har blitt regnet med i regnestykket, fordi teigen til gamle Ionescu ligger i forlengelse av sønnens husholdseiendom, som han har fått av faren. Ordføreren virker flau. Han har overfor meg hele vinteren holdt fast på at herr Ionescu har drevet med bedrag, og han må nå gå tilbake på dette.
Noen timer tidligere den samme dagen har jeg vært med familien Ionescu til Focsani. Simona, Radus kone, har overtalt Radu til å bistå faren sin. Hun forklarte meg at herr Sandu hadde ordføreren på sin side, og at de ikke hadde annet å gjøre enn å gå rett til dommeren og forklare henne deres side av saken, før saken skal opp i retten. Etter en handletur i sentrum kjører vi inn i en av Focsanis nedslitte blokkbebyggelser. Det er bare Simona og Radu som går opp til dommerens leilighet. Etter en lang stund kommer de tilbake og henter plastposer med gaver og herr Ionescus nitidige sakspapirer. Jeg vet at de blant annet gir henne vin, champagne og kjøtt. Om de gir dommeren penger vet jeg ikke. Når de kommer tilbake sier de ikke mye. "Det var svært vanskelig (a fost foarte greu)," sier Simona, og virker ikke sikker på utfallet. De vil ikke snakke med meg om dette besøket hos dommeren senere. Herr Ionescu fikk medhold i retten etter flere gangers oppmøte,(47) men herr Sandu anket saken.
Denne saken er et eksempel på hvordan både jorda og myndighetene fremtrer med elastiske kvaliteter under restitueringsprosessen. De lokale myndighetene, landkommisjonene og rettsvesenet som er satt til å forvalte prosessen på en rettferdig og objektiv måte, oppfattes som bevegbare enheter som kan påvirkes med de rette kontakter og de riktige strategier. På denne måten ligner transformasjonen av eierstrukturene i landbruket i Romania på transformasjonen av den sovjetiske sosialismen generelt i den tidligere øst-blokken, i at den mest verdifulle aktiva en kan ha er politisk kapital; "a position of authority and accompanying connections that can be used to acquire economic resources. Few people in such a position would fail to take advantage of it" (Verdery 1996:159). Jeg kan ikke verifisere beskyldningene om misbruk av makt i forbindelse med restitueringsprosessen i Vidra. Som jeg har vist er ordføreren svært opptatt av, både overfor meg og andre, å gi et bilde av seg selv som en person som arbeider for fellesskapets beste, og som er opptatt av de forfordeltes rettigheter. Jeg vet heller ikke om landkommisjonene i kommunen bruker sine posisjoner til å påvirke beslutninger til fordel for personlig vinning, selv om lederen for landkommisjonen i landsbyen Iresti forteller meg at han personlig har stor innflytelse på avgjørelsene som blir tatt. Det jeg legger vekt på her er at alle informantene mine mener at aktivisering av slektskap, vennskap, å tiltrekke seg fordeler, forbindelser, relasjoner (rudenie, prietenie, pila, cunostiinta og relatii) er vanlig i møter med det offentlige byråkratiet, og at folk handler i forhold til dette, slik familien Ionescu gjør når de går til dommeren før rettsaken for å legge frem sin versjon av saken, samtidig som de gir dommeren gaver.
Den langvarige restitueringsprosessen og de praktiske problemene knyttet til den får betydning for hva slags jordbruk som drives. Landreformen i Romania finner sted mot en bakgrunn preget av økonomisk krise; høy inflasjon, høye utlånsrenterrenter og høy arbeidsledighet. Subsidier trekkes tilbake, det statlige salgsapparatet har brutt sammen, de østlige markedene har kollapset og de vestlige markedene er stengt. Samtidig flommer Romania over av estetisk tiltrekkende produkter, også landbruksprodukter, fra vest-Europa og andre land. På grunn av inflasjonen er det få som tør eller får ta seg opp lån til større investeringer i jord og teknisk utstyr. En viktig effekt av at restitueringsprosessen tar så lang tid er at så lenge det ikke er avgjort hvem som eier hvilken jord får man ikke utstedt og tinglyst eiendomsskjøter. Dette er påkrevd for å få solgt jord. Alt dette medfører at mye av jordbruks-produksjonen er trukket ut av den formelle økonomien. Etter at kollektivbruket i Iresti ble oppløst og husholdene ikke lengre pålegges å inngå kontrakter for å produsere for staten, har de rettet innsatsen fra "cash crops" til subsistensjordbruk, basert på manuell arbeidskraft, rudimentære redskaper og trekkdyr. Husholdene dyrker flersidig på måter som kan dekke husholdets behov for landbruksprodukter i videst mulig grad. Dette gjelder både hushold som driver hageproduksjon ved siden av andre ervervsaktiviteter og hushold som baserer mye av sitt livsgrunnlag på jordbruksproduksjon. Mange av bøndene skaffer seg i tillegg penger eller andre ting de trenger ved å drive småsalg og bytte. Noen har også begynt å selge varer på søndagsmarkedet i Vidra og på de store ambulerende utendørsmarkedene. De færreste husholdene klarer seg bare på landbruksproduksjon, og søker derfor å få det til slik at noen i husholdet også er engasjert i andre inntekstgivende aktiviteter, noe som ikke er lett på grunn av nedgangen på arbeidsplasser.
Salgsvirksomhet knyttet til landbruksprodukter er ikke evaluert som uproblematisk. En gang vertene mine klager over at de plutselig har for mange modne tomater på en gang (de har et stort drivhus i hagen) foreslår jeg at de kan selge tomater på søndagsmarkedet. De ler. "Ja, det skulle tatt seg ut," er kommentaren til min husvertinne. Også fru Paunescu som av og til selger saueost på søndagsmarkedet, fremstiller dette som noe hun ikke trenger å gjøre. "Jeg hadde noe ost til overs, så jeg ruslet bort på markedet, og sto der nå en liten stund. Jeg hadde litt tid til overs," sier hun en gang, som om hun prøver å nedtone nødvendigheten ved denne aktiviteten. Mine husverters avvisning av salgsaktiviteter og fru Paunescus underkommunisering av salgsaktiviteter er knyttet til et ønske om ikke å bli betraktet som nødet til å selge for å overleve. Det moralsk og statusmessige problematiske med salg har blant annet å gjøre med at verdiskaping knyttes til arbeid og produksjon. Salg er knyttet til lavstatusgrupper og assosieres med ulovligheter. Folks holdninger til salgsvirksomhet er tvetydig, og omtales både med antipati og misunnelse. Selgere dømmes moralsk for måten man antar at de konsumerer overskuddet sitt, men salgsvirksomhet har også satt mange i stand til å akkumulere prestisjefremmende velstand på måter som er vanskelig å få til gjennom produksjonsvirksomhet eller vanlig lønnsarbeid etter omveltningen (jf. Hann 1995b:47, se kap 5 her).
Husholdene er i ulik grad avhengig av jordbruksproduksjonen sin, men fordi lønnsarbeid gir mindre avkastning enn tidligere har jordbruksproduksjonen i regi av husholdet blitt tiltakende viktig for husholdenes økonomi. På grunn av inflasjonen og mangelen på penger er egenproduksjon og bytter viktige aktiviteter for å skaffe husholdene mat og andre ting. Det er imidlertid grenser for i hvilken grad folk kan satse på jordbruk som ressurskilde. Det er mange grunner til dette. Som jeg allerede har vært inne på begrenses akkumulasjon av jord foreløpig av at mange ikke kan selge så lenge de ikke har fått utstedt skjøter på jorda si. Om ikke folk kan skaffe seg så mye jord foreløpig, kan de investere i husdyr. Men også denne aktiviteten begrenses, ikke bare av husholdenes økonomiske muligheter til slike investeringer, men på grunn av mangelen på beitemark i kommunen.
Landsbyene i Vidra har fra gammelt av hatt felleseid beiteland, vår- og høstbeiter i nærheten av landsbyene og sommerbeiter oppe i Vranceafjellene.(48) Disse felles-beitene var administrert av landsbyråd (obste). I kommunisttiden ble alt beitelandet nasjonalisert og landsbyrådene lagt ned. Administrasjonen av beitelandene ble overført til landbrukskontoret i kommunen. De private bøndene og kollektivbøndene leide seg inn, og de ble også kommandert ut på dugnadsarbeid når beitemarkene skulle ryddes om våren. Oppmøtet var obligatorisk og de som ikke møtte opp ble bøtelagt. Noe beiteland ble imidlertid overført til skogsforvaltningen, som plantet til de områdene de fikk. Ifølge en ingeniør på skogsforvaltningen gjorde de dette for å bøte på erosjonsproblemer, skapt av overbeite og porøst jordsmonn. Etter omveltningen har beitelandene blitt overført fra statlig til kommunalt eierskap, og ikke tilbake til hver enkelt landsby. I Vidra har imidlertid en gammel sauebonde lansert en ide om at den landsbybaserte organiseringen av beitelandet (obste) skal gjenopprettes. Ordføreren har grepet ideen og fått med seg kommunestyret på dette. Dagens obste-system i Vidra er imidlertid ikke identisk med den pre-kommunistiske modellen. Forskjellen er at mens hver landsby-obste i gamle dager hadde suverenitet, så sorterer hver obste nå under landbrukskontoret og kommuneledelsen, og det er for eksempel fremdeles ingeniørene på landbrukskontoret som administrerer dugnadsrydding på beitemarkene og som bøtelegger de som ikke møter opp, slik som i kommunisttiden.
Grunnen til at det er knapphet på beitemark er flere. Blant annet har mange hushold investert i husdyrhold, og i beitedyr som krøtter og sauer. Jord er ennå vanskelig å kjøpe, og mekaniske redskaper er dyre, og ofte vanskelig å bruke på de små og smale teigene. En annen årsak til mangelen på beiteland er at kommunen ikke har fått beiteområdene som ble gitt til skogsforvaltningen under nasjonaliserings-prosessen. Denne situasjonen skaper store konflikter i kommunen i 1993-94. Flere ansatte i ledelsen på skogsforvaltningen argumenterer for at de ved å passe på at så store områder som mulig er tilplantet beskytter de kommunen mot en overhengende erosjonsfare. De viser til hvordan presset på de eksisterende beitemarkene etter omveltningen allerede har skapt store økologiske problemer, fordi kombinasjonen av porøst jordsmonn, økende beitebelastning og lange tørkeperioder avløst av store regnskyll har ført til erosjon flere steder.(49)
Bøndene jeg snakker med om forholdet mellom overbeite og erosjon anerkjenner problemet, men de mener at problemet ligger hos skogsforvaltningen og myndighetene. De forsvarer sin rett til, og nødvendigheten av å ha kyr og sauer, i en tid hvor det er vanskelig å finne arbeid, hvor lønningene er lave og husholdene har flere munner og mette på grunn av presset fra slektninger i byen og hjemflyttede barn. "Hva kan vi gjøre? Vi må ha til brød. Vi prøver bare å overleve det beste vi kan. De [de lokale myndighetene] må gjøre noe med situasjonen," sier en bonde som driver med sauer. Både folk som trenger beitemark og kommuneadministrasjonen mener at skogsforvaltningssentret bør gi noe av jorda de har fått "tilbake til folket," som ordføreren uttrykker det. Husverten min, Alexandru, som arbeider i ledelsen på skogsforvaltningssentret, mener at det hverken kan de eller vil de. "Vi har investert i tilplanting. Hvorfor skulle vi gi disse områdene tilbake til dem? Disse menneskene forstår ikke at det er nødvendig å begrense beitingen. De vil bare komme til å ødelegge jorda. Dessuten så må vi tenke på at vi skal gå med overskudd," sier han. Ordføreren og andre i kommuneadministrasjonen, samt befolkningen forøvrig, mener at skogsforvaltningen i denne saken opptrår som om de forvalter sin egen private eiendom og ikke eiendommen til befolkningen i landet. De beskylder direktøren for å bruke skogsforvaltningssentret til å formue seg selv, for å være korrupt og drive med svindel. Direktøren bor ikke i kommunen, men pendler på ukebasis. "Han kom med to tomme lommer, og nå fyller han dem, før han forsvinner. Det han driver med er mafiaaktivitet," sier ordføreren. Ordføreren prøver å få fylkesadministrasjonen til å involvere seg i denne saken for å tvinge skogsforvaltningssentret til å gi fra seg de omstridte områdene, men det kan de ikke fordi dette skogsforvaltningssentret er defi-nert som forskningssenter, og sorterer derfor direkte under skogbruksdepartementet i Bucuresti.
Våren 1994 blir det avholdt en rekke møter angående beitesituasjonen i kommunen. Etterhvert som det nærmer seg tid for å slippe dyrene på beite øker temperaturen i diskusjonene, og forholdet mellom ledelsen på skogsforvaltningssentret og de berørte partene på den andre siden blir tiltagende spent. Skogsforvaltningssentrets bekymring for intensiviteten i bruken av beite-områdene, blir imidlertid delt av ingeniørene på landbrukskontoret. Landbruks-ingeniørene er av den oppfatning at avviklingen av kollektivbruket har vært negativt for landbruket i kommunen, fordi bøndene nå bare investerer og handler i forhold til behovene til deres egne hushold, uten tanke for de konsekvenser dette har for stedet som helhet. I denne konfliktsituasjonen forholder imidlertid landbruksingeniørene seg svært tause i situasjoner hvor de har mulighet til å bære frem synspunktene sine offentlig. Kanskje er det slik fordi situasjonen er så tilspisset, og fordi ordføreren forsøker å etablere et "vi"-forhold mellom "folket" og kommuneadministrasjonen, mot skogsforvaltningen. Bøndene har også nå helt andre muligheter enn før til å opponere mot ekspert-lederne på landbrukskontoret.
Men også forholdet mellom kommuneledelsen og bøndene er vanskelig på grunn av beitemarkmangelen,(50) og det oppstår også konflikter mellom nabolandsbyer om beiterettigheter. Blant annet aksjonerer en stor gruppe landsbyboere i landsbyen Tichiris ved å ta med seg dyrene sine og okkupere et omstridt beiteområde som befolkningen i landsbyen Ruget mener er deres. Mange av Ruget-beboerne kommer til og det danner seg to leire, som slenger skjellsord til hverandre. Ordføreren tar i ettertid på seg æren for å ha fått løst opp i konfrontasjonen, ved å ha appelert til det umulige i at folk som er slekt og naboer skal løse problemer på denne måten. Den kritiske beitesituasjonen er ikke løst når jeg drar fra feltarbeid. Kommunen har ikke fått utvidet beiteområdene.
Måten jordbruket drives på i Vidra under omleggingsprosessen er altså en respons på en rekke faktorer, som fragmentering av land, mangel på tillit til markedsorganisering, mangel på tilgang til kapital og konkurranse fra billige importerte cash crops. Kjøp og salg av jord er fremdeles begrenset fordi få har fått utstedt skjøter. Investering i dyr begrenses av mangel på beiteland. Foreløpig er det med andre ord mange faktorer som bidrar til begrensninger for mulighetene til en utvikling i landbruket mot mere levedyktige landbruksenheter. Problemene med restitueringsprosessen har også ført til nedgang i landbruksproduksjonen, og staten har måttet importere matkorn etter 1989.
Problemene som preger restitueringsprosessen i landbruket har også å gjøre med den nasjonale landbrukspolitikken som har blitt ført etter 1989, og denne politikkens ideologiske grunnlag. Svært mange mennesker ble fratatt land under kollektiv-iseringen. For mange er dette en vesentlig komponent i deres personlige historie (jf. kap. 2). Tilbakeføringen av land til de tidligere eierne har i den offentlige debatten i Romania blitt gjort til like mye et moralsk spørsmål som et økonomisk spørsmål. Ved å garantere folk jord, og spille på folks redsel for matmangel, og ved å hevde at de tradisjonelle partiene fra mellomkrigstiden som gjenoppsto etter 1989 ønsket å gjenskape store private bruk på bekostning av småbøndene, kunne president Iliescu og Den Nasjonale Redningsfronten (nå Det Sosialdemokratiske Partiet) sikre seg en velgermasse på landsbygda som gjorde at de ble sittende ved makten helt til februar 1996. Politisk sett var altså avgjørelsen om at så mange som mulig skulle få tilbake jord populær blant befolkningen på landbygda. Opposisjonspolitikere og mange vestlige analytikere har på sin side hevdet at det juridiske rammeverket for privatiseringen, nedfelt i lov 18, skaper et ineffektivt, småskalert, arbeidsintensivt jordbruk som ikke vil bli konkurransedyktig i en åpen markedsstyrt økonomi.
Selv om folk er fornøyd med å ha fått tilbake jord og eie den selv, er den lille sikkerheten de hadde i kommunisttiden for mange falt bort. Det at kollektivbruket er borte gjør at det for bøndene ikke lengre finnes en enhet å ta fra til private formål. Bondearbeiderne (medlemmene i bondehushold som arbeidet i industrien, se kap. 2) er ofte de første som mister jobben sin. Det at husholdene er svært avhengige av jordbruksproduksjonen gjør dem sårbare. Avlingene er små og kan slå feil. Både tidligere kollektivbønder og de som hadde arbeidet i ledelsen på kollektivbruket (mange av dem arbeidet nå på landbrukskontoret i kommunen), mener at det var bedre før (era mai bine inainte), selv om bøndene som hadde arbeidet nederst på rangstigen uttrykker større ambivalens til kollektivbruket (jf. kapittel 2). Det var mere orden (era mai ordine), sier ofte ingeniørene på landbrukskontoret som tidligere hadde sittet i ledelsen på bruket. Fordelene med å kjenne et system slik at man kan dra nytte av det til egen fordel kan også være en forklaring på hvorfor mange er skeptiske til avviklingen av dette systemet når alternativet fremstår som uklart og uforutsigbart. Systemet med at de hadde private plotter i tillegg til arbeidet på bruket blir omtalt som et positivt trekk av de tidligere kollektivarbeiderne. Det ga husholdene en nødvendig fleksibilitet. En vellykket husholdsøkonomi krevde et komplekst samarbeidsmønster innen og mellom husholdene, og mellom husholdene og de kommunistiske institusjonene. Dekollektiviseringen har ødelagt dette institusjonaliserte samarbeidet og den sikkerhet det ga (jf. Hann 1995b:47).
I dette kapitlet har jeg sett på omstendighetene for restitueringen av kollektivjorda og landbruksproduksjonen i Vidra. Jeg har blant annet diskutert hvordan jordteigene fremstår med 'elastiske' kvaliteter under restitueringsprosessen. Det samme gjør myndighetene i måten de forvalter folks rettigheter på. Kan mistenk-somheten og konfliktene som følger av de usikre og marginale leveforholdene, problemene med restitueringen og myndighetenes antatte elastisitet ha konsekvenser for lokal integrasjon og for utviklingen av et lokalt selvstyre med legitimitet blant befolkningen? De lokale myndighetene er i restitueringsprosessen gitt stor autonomi og stort ansvar for å gjennomføre denne prosessen. Dermed vil også måten befolkningen synes de lokale myndighetene løser den på få betydning for de lokale myndighetenes troverdighet. Samtidig bidrar blant annet ressurskrisen i den offentlige økonomien til at kommunenes arbeid med restitueringsprosessen forsinkes. Til tross for konfliktene og problemene med restitueringsprosessen, kan det tenkes at konfliktene oppmuntrer til praksis i demokratisk handling. Møter, høringer og rettsaker kan skape en større lokal forståelse for juridiske prosesser og individuelle rettigheter og plikter (Kideckel 1995:60, jf. Hann 1995). Det informantene mine tematiserer først og fremst er imidlertid myndighetenes udugelighet og angivelige vektlegging av vinning for seg selv, sin familie og sine venner. Mange ønsker at staten skal gripe inn. Dette har allerede skjedd på den måten at regjeringen våren 1994 gikk inn for at de foreløpige eiendomsskjøtene skulle gjøres permanente. "In other words, delays and disorder in local and county management of property restitution were effectively 'bringing the state back in' " (Verdery 1996:224).
Tilbakeføringen av jord til private eiere, og de følgende endringene i forholdene for produksjon, distribusjon og salg har til nå ledet folk i Vidra til å engasjere seg i jordbruksproduksjon på måter som er karakterisert mere av familiebasert subsistensproduksjon, husholdsøkonomi og bytte, enn markeds- og salgsbasert produksjon og økonomi. Mens landbruket i kommunisttiden var preget av et inn-viklet forhold mellom formell og uformelt organisert produksjon, har mye av jordbruksproduksjonen etter 1989 blitt trukket bort fra den formelle økonomien og ytterligere inn i den uformelle økonomien. Familiebasert jordbruksproduksjon er viktigere enn noen gang for mange familier. Dette kan synes som et paradoks i en tid hvor myndighetene og det internasjonale samfunnet søker å etablere en åpen de-personalisert markedsøkonomi i Romania. Den subsistensorienterte landbruks-produksjonen er imidlertid ikke tilstrekkelig for de fleste husholdenes overlevelse. Husholdene søker å supplere jordbruksproduksjonen med andre, og helst flere, inntektskilder. Som i kommunisttiden er det derfor viktig for husholdene at de har familiemedlemmer som også engasjerer seg i andre aktiviteter som for eksempel lønnsarbeid. I neste kapittel vil jeg se nærmere på hva slags andre ressurs-akkumulerende aktiviteter folk engasjerer seg i, og hvordan folk i Vidra forsøker å forholde seg til privatiseringen av den store offentlige sektoren og fremveksten av en ny åpen økonomi basert på markedsrelasjoner.
"Fara pila, nu faci nimica"
(Uten forbindelser får du ikke gjort noe)
Rumensk ordtak
I de to foregående kapitlene har jeg sett på hvordan den økonomiske usikkerheten etter omveltningen er knyttet til privatiseringen av velferden og måten kollektivjorda privatiseres på. I dette kapitlet skal jeg se på hvordan de økonomiske problemene manifesterer seg i det lokale nærings- og arbeidslivet. Mens den formelle, åpne økonomien i kommunisttiden var nesten utelukkende statlig og semi-statlig, ble det etter omveltningen av Ceausescus regime nærmest ansett som selvsagt at den statsstyrte planøkonomien skulle oppløses og at det skulle legges om til markeds-økonomi. Dette var knyttet til en retorikk om en "tilbakevending til Europa." "Privat-isering" (privatizare) var et nøkkelbegrep i denne diskursen. Begrepet symboliserte revolusjon, og bidro til å gi legitimitet til de nye styresmaktene og til å delegitimisere de gamle (Verdery 1996:210). Mye av bistanden fra vestlige land ble knyttet til forpliktelser om å etablere politiske styringssystemer og markedsøkonomi etter vestlige modeller. Det etablerte seg imidlertid raskt store politiske uenigheter om målene for "overgangen" (transitie), hva statens rolle skulle være, hvor raskt privatiseringen skulle skje og hvor mye som skulle privatiseres. Lovgivningen for privatiseringen er komplisert og privatiseringen har vist seg å bli nærmest et mareritt. Den går langsomt og har på langt nær skjedd i det omfang som privatiseringsprogrammene foreslo. Jeg skal nå se på hvordan innbyggerne i Vidra forholder seg til nedbyggingen av den store offentlige økonomiske sektoren og introduksjonen av en ny formell økonomi basert på markedsrelasjoner, forhold som både bidrar til at mange arbeidsplasser blir lagt ned, men også til at det har oppstått nye økonomiske nisjer å engasjere seg i. Folks uformelle nettverk og familie- og husholdsbehov er relevante for hvordan de engasjerer seg i ulike former for erverv, og folks vektlegging av private behov innen den formelle økonomien får betydning for privatiseringsprosessens forløp. Markedsøkonomi og privat eierskap i økonomien introduseres ikke i et tomrom, men i en allerede eksisterende økonomi, som er preget av et sammenviklet forhold mellom en formell statlig distribusjonsøkonomi og en omfattende uformell økonomi basert på personlige relasjoner. Disse personlige relasjonene er i stor grad ikke bare praktisk, men også moralsk og følelsesmessig fundert. Hvordan håndterer så folk forpliktelsene knyttet til de uformelle resiprositetsrelasjoner i konfrontasjon med den nye de-monopoliserte markeds-økonomien? Hvordan bidrar den uformelle økonomien til å forme den nye formelle økonomien i Vidra? I Introduksjonen diskuterte jeg forskjellene mellom formell og uformell økonomi. Selv om begge er knyttet til ønsker om utbytte, er de å betrakte som forskjellige systemer basert på ulike forståelser av og moralske verdier om resiprositet mellom individer. Den formelle økonomien kan betraktes som fundert på en atomistisk individforståelse og et ideal om byråkratisk rasjonalisme. Aktørenes øvrige relasjoner skal ikke ha betydning for den aktuelle transaksjonen. Aktørene skal være tilfeldige, like og utbyttbare overfor hverandre. Den uformelle økonomien kan betraktes som basert på en relasjonell individforståelse. Transaksjoner er knyttet til prioriteringer av personlige relasjoner og forpliktelser. Det vil si at aktørene i en transaksjon ikke er tilfeldige og umiddelbart utbyttbare, men unike, for hverandre. I den uformelle økonomien dannes det asymmetriske og lokalt forankrede nettverk, som ikke er tilgjengelige for hvem som helst.
Måten aktivitetene i den nye formelle økonomien utvikler seg på i Vidra må forstås i lys av folks vektlegging av private prosjekter og interesser knyttet til hus-hold og familie. Vi skal se at husholdenes behov prioriteres fremfor arbeidsplassen, enten den er i offentlig eller privat sektor. Når folk i Vidra hjelper familie og venner til å håndtere et problem i byråkratiet eller i den formelle økonomien er det et uttrykk for at de prioriteter andre moralske verdier enn de som knyttes til en markedsøkonomisk (eller statsøkonomisk) ideologi. Dette er imidlertid ikke bare spørsmål om å leve opp til lokale normative forventinger knyttet til personlig resiprositet, men må også forstås ut fra de politisk-økonomiske realitetene. Mange har ikke tillit til myndighetene og de nye økonomiske institusjonene, og de økonomiske forholdene er vanskelige og uforutsigbare. Dessuten oppleves formelle institusjoner og foretak både som baserte på og utilgjengelige uten bruk av uformelle praksiser og relasjoner. Både myndighetene og de formelle økonomiske institusjonene har et legitimitetsproblem.
Folk har likevel et ambivalent forhold til sammenviklingen mellom uformelle og formelle institusjoner og økonomiske foretak. Dette uttrykkes i et elaborert reportuar av moralske distinksjoner (jf. introduksjonen). Alt er ikke like "vakkert," det vil si moralsk godt, selv om det er "sunt," det vil si gjør at folk håndterer et problem. Hvordan folk evaluerer ulike former for uformelle økonomiske aktiviteter er under stadig reforhandling og er kontekstavhengig og knyttet til folks egne posisjoner i forhold til den aktuelle saken (jf. Gupta 1995). Mens man selv "tar," "stjeler" andre. Mens man selv gjorde noen en "selvfølgelig tjeneste," har andre latt seg "bestikke" eller bedrevet "korupsjon." Mens man selv bare ga en "oppmerksomhet" til en offentlig tjenestemann fordi det er "eneste" måten å få ting gjort på, er det slik at andre "utnytter" det at den stakkars tjenestemannen satt i en kinkig økonomisk situasjon, eller er "grådige."
I dette kapitlet vil jeg presentere noen av aktørene i landsbyens nærings- og arbeidsliv, og se på hvordan de forholder seg til privatiseringsprosessen og den nye økonomien. Som vi skal se forsøker folk å modifisere og tilpasse markedsøkonomien i forhold til sine lokale moralske forpliktelser og lokale uformelle nettverk. Jeg vil ta for meg noen dilemmaer og konflikter som dette skaper i møter mellom den uformelle og den formelle økonomien. Dette vil danne en kontekst til casen i siste halvdel av oppgaven som handler om Pavel Christei, en ung entreprenør i Vidra, som betrakter de tradisjonelle båndene og de uformelle praksisene som hindringer for sine økonomiske prosjekter i den nye økonomien.
Service- og produksjonskooperativet spiller en sentral rolle i det økonomiske livet i Vidra. Kooperativet ble etablert i mellomkrigstiden. I kommunisttiden ble det underlagt et sentralstyrt semi-statlig system. Kooperativsystemet faller utenfor de nye privatiseringsprogrammene for statlige produksjons- og serviceforetak, men kooperativene er ikke lengre underlagt noen streng sentralisert kontroll (Stan 1995). Etter 1989 har kooperativet i Vidra sagt opp 100 av 150 ansatte. De har lagt ned de fleste produksjonsaktivitetene sine på grunn av problemer med tilgang på råvarer og manglende etterspørsel. De få de har beholdt, er foreløpig ute av drift. Det gjelder blant annet plommetørkeriene i kommunen og fruktforedlingsfabrikken i landsbyen Vidra, som har lidd under dårlige frukthøster de siste årene. Distribusjonskanalene og markedene må dessuten reetableres, produksjonsutstyret er i svært dårlig forfatning, og noen av bygningene har vært utsatt for tyveri og hærverk. Noen av produksjons-enhetene som tilhørte kooperativet var husholdsbaserte. For eksempel produserte et hushold bæreposer i flettet plast og et annet laget plastblomster. Noen av disse husholdsbaserte produksjonsenhetene har forsøkt å fortsette produksjonen i privat regi, men de fleste har gitt opp. I tillegg til å eie mange av butikkene i Vidra, organiserer kooperativet et skredderverksted, et verksted for reparasjoner av TV/radio, et fotostudio, en kiosk hvor de produserer sodavann, en restaurant og en frisørsalong. Kooperativet eier dessuten de fleste lokalene for lager-, butikk- og serviceaktiviteter i blokkene i sentrum, og kooperativet utgjør derfor en betydelig maktfaktor i landsbyens kommersielt baserte økonomi. Mange av disse lokalene står tomme, men noen av dem leies ut til private forretningsforetak og til offentlige etater som posten og telegrafen. En stor del av kooperativets inntekter skriver seg nå fra leieinntekter. Kooperativpresidenten forteller at økonomien er god, men at de holder en lav profil, selv om opphevingen av planøkonomien gjør at de nå står fritt til å engasjere seg i hva de vil. "Vi vet ikke hvordan fremtiden vil se ut," sier han. Kooperativets ledelse har med andre ord valgt å forholde seg til den usikre økonomiske situasjonen med å innstille det aller meste av produksjonsvirksomheten, og ikke å engasjere seg ikke i nye aktiviteter, utover den innbringende utleie-virksomheten.
Kooperativsystemet har et stort produksjons- og distribusjonsapparat, som de ulike enhetene bestiller varer og andre ting fra. Butikkene som blir organisert av kooperativet har generelt hatt et dårlig vareutvalg. I 1993 begynner flere av kvinnene som er ansvarlige for den daglige driften i kooperativbutikkene også å selge varer som de får tak i på det private en gros-markedet i Focsani. Dette gjøres på kvinnenes eget initiativ, og de lar meg forstå at innkjøp og salg av disse "ekstravarene" ikke registreres av kooperativet. Kvinnene driver i realiteten disse butikkene i tett samarbeid med andre husholds- og familiemedlemmer, og disse private vare-investeringene foretas gjerne når husholdet har litt penger til overs å kjøpe inn varer for. Noen drar også til en gros-markeder utenfor Bucuresti hvor de kan få varer enda billigere, eller de får tak i varer gjennom folk som arbeider med varedistribusjon eller import/eksportvirksomhet. I fru Popovicis papirhandel får man plutselig kjøpt service, nipsgjenstander eller barneleker. Hos fru Pascu i tøybutikken dukker det opp en hylle med tennissko, og fru Micu i skobutikken selger en liten stund verktøy og spiker. Hos fru Gregorescu i møbelbutikken blir det mindre og mindre møbler, og flere og flere andre ting. Det er imidlertid bare fru Popovici i papirhandelen som alltid har velfylte hyller og et stort utvalg av varer, selv om utvalget er uforutsigbart.
De ansatte på kooperativet er misfornøyde med lønningene sine, slik fru Popovici uttrykker her:
"Vi som arbeider på bunnen av stigen får minst [lønn]. Vi som gjør det faktiske arbeidet. De som bare sitter på kontorene sine og sjefer gir seg selv langt mer lønn enn de gir oss. [...] Jeg klarer aldri å selge så mye som kontrakten krever per måned. Da trekker de meg i lønn i tillegg."
Til tross for denne klagingen, er fru Popovici opptatt av å fortelle at situasjonen for hennes hushold er mye bedre nå enn før 1989. "Nå har vi en bil. Det kunne vi ikke hatt råd til før, med de lave lønningene vi hadde." Forklaringen er at lønningene som fru Popovici og mannen hennes får fra kooperativet (han jobber på kooperativets frisørsalong) utgjør bare en liten del av familiens totale inntekts- og ressursgrunnlag. Inntekter fra salget av varene som de selger på privat initiativ registreres ikke av kooperativet. På denne måten er papirhandelen fru Popovicis offentlige ansikt som både gir henne og ektemannen rom og anledning til å arbeide for private interesser ved å selge andre ting samtidig som hun driver papirhandelen for kooperativet. Måten denne ekstravirksomheten snakkes om på tyder på at den tilhører det man kalle en "grå" uregulert sektor i økonomien. Det vil si at den juridiske og moralske statusen til disse aktivitetene er uklar. Hverken herr og fru Popovici, eller andre som arbeidet for kooperativet, ønsker å starte for seg selv som private (partikulari). De mener det er for utrygt og vanskelig. Stillingene deres i kooperativet gir muligheter til nettverk, inntekt og fleksibilitet, gjennom at de formelle og uformelle aktivitetene vikles inn i hverandre og dermed øker hverandres potensialer. De har også stor fleksibilitet i forhold til hvordan de bruker arbeidstiden.
Herr og fru Popovicis virksomhet er et eksempel på hvordan skjulte "private" foretak drives ved hjelp av en kobling mellom en formell jobb og uformell økonomi. For dem er disse aktivitetene bare noen i en rekke ressursgivende aktiviteter som de er involvert i gjennom sitt store uformelle nettverk (kap. 3). Slike skjulte private aktiviteter er avhengige av den statlige og semi-statlige sektoren, og for mange av disse "entreprenørene" vil en oppløsning av statlige og semi-statlige eierskap ikke synes attraktiv (jf. Verdery 1995). Slike skjulte private foretak i ly av formelle økonomiske foretak er i kontinuitet med praksiser i kommunisttiden, og kan ikke bare betraktes som et "overgangsfenomen" som karakteriserer Romanias langsomme vei mot markedsøkonomi. Det er imidlertid mulig at slike koblinger etterhvert vil minske i omfang hvis vareproduksjon og -distribusjon kommer mer på skinner, lønningene får et nivå som er til å leve av, folk opplever det tryggere å sette i gang reelle private foretak og det juridiske rammeverket blir klarere.
De gamle statlige foretakene er delt i to kategorier. Den første er foretak som betraktes som strategisk viktige på et nasjonalt plan. Disse er unntatt fra privatisering og har blitt omorganisert til autonome statsmonopoler. I den andre kategorien er foretak som skal privatiseres. Det nye eiendomssystemet for bedriftene som privatiseres er komplisert og uklart. Mye av privatiseringen skjer ved en prosess hvor staten fortsetter å ha eierinteresser og kontroll over foretakene, særlig de store. De statlige eierandelene skal privatiseres over en lengre tidsperiode. Mange av disse bedriftene har problemer med å klare seg på et åpent økonomisk marked, og staten viser stor villighet til å fortsette å skjerme dem fra konkurranse og markedslike mekanismer. Mange foretak har fått en generøs nedbyggingsperiode for subsidier, noe som skjermer bedriftene fra økonomisk ansvarlighet og konkurs, og dette bidrar, ifølge Verdery (1996), til at insentivene for å gjøre grensene mellom statlig og privat eierskap reduseres for de som sitter fordelaktig plassert i dette systemet. De nye bedriftslederne er i stor grad nettverk av folk som har hatt lederstillinger i byråkratiet og i de ulike foretakene før privatiseringen, og som bruker sine forbindelser til å trekke til seg statlige ressurser. Samtidig har en rekke bedrifter mistet subsidieordninger og har en usikker tilgang på råvarer fordi staten ikke lengre kan garantere for dem. Det er derfor også mange privatiserte bedrifter som har måttet legge ned, stanse eller innskrenke driften. Staten har også problemer med å finne kjøpere til de mest ineffektive og uproduktive bedriftene. Verdisettelsen på de statlige foretakene har vært gjenstand for mye strid og manipulering. Mange overtakelser av statlige bedrifter har blitt skandalisert i pressen, noe som har medført at folk knytter privatiseringen til mafiavirksomhet, privilegier, uformelle nettverk og tyveri av verdifull offentlig eiendom. For mange av de som er i posisjoner hvor de ikke kan delta i denne prosessen fremstår privatiseringen som en svindel. Det er med andre ord mange som har interesse av at en statlig tilstedeværelse fortsetter, både de som på denne måten kan fortsette å melke staten for ressurser til fordel for ulønnsomme bedrifter og ens personlige økonomi, og de som ønsker mere kontroll med hvordan privatiseringsprosessen foregår. Så lenge staten prioriterer å støtte oppunder statlige og halvprivatiserte foretak fremfor å legge forholdene til rette for de nye private initiativene gis et inntrykk av at selv staten er ambivalent til privatiseringen. Myndighetene har opptrådt nølende og motstridende, og den gradvise reformen har i praksis vært å støtte eksisterende foretak. Istedet for å betrakte kostnadene med refomen som en uungåelig del av transformasjonen, har utilfredse konsekvenser ved introduksjonen av markedsøkonomi blitt møtt med økende administrativ intervensjon, slik vi har sett er tilfelle også når det gjelder restitueringsprosessen i landbruket (kap. 4).
Under feltarbeidet blir det opplyst på en nyhetssending i fjernsynet at i Vrancea går privatiseringen av den statlige næringslivssektoren raskere enn i mange andre fylker. Alle jeg snakker med om dette mener at grunnen er at bedriftene i Vrancea i større grad enn andre steder blir solgt billig til tidligere kommunistledere som fremdeles sitter i priviligerte posisjoner og har de riktige nettverkene. I Vidra er det imidlertid bare to statlige foretak som har blitt privatisert; fruktfarmen rett utenfor landsbyen (som er kjøpt opp av en bank, og som ledes av en av de tidligere lederne på kollektivbruket i Iresti) og apoteket i sentrum. Det at privatiseringsprosessen i Vidra går langsomt skyldes mange ting, blant annet ytre rammevilkår lagt av regjering og parlament, inflasjon og bankenes utlånsvilkår. Men privatiserings-prosessen er også avhengig av lokale forhold og relasjoner og av de lokale myndighetspersonenes holdninger til privat virksomhet. De sentrale myndighetene har ikke lengre monopol på beslutningstaking. Blant annet kan for eksempel investorer og lokale myndigheter forhandle med hverandre uten å måtte gå veien om departementer og andre sentrale organer. I praksis er dette imidlertid dette ikke så enkelt. Dette erfarte blant annet en speidergruppe fra Frankrike som besøkte Vidra i 1992. En lærer på den videregående skolen, som hadde mye kontakt med speidergruppen da den var i Vidra, forteller at lederne i speidergruppen tilbød ordføreren at Vidra kunne bli vennskapskommune med deres hjemkommune i Frankrike. På denne måten kunne Vidra tilføres ressurser. De ønsket å bidra til å utvikle jordbruket i Vidra ved hjelp av ressurser og kompetanse fra deres egen kommune. Betingelsen var at samarbeidet ikke skulle gå gjennom fylesadminiastrasjonen i Focsani, noe de begrunnet med at de ønsket alle ressursene skulle tilfalle Vidra, og ikke tappes av lengre opp i systemet. Kommunen med ordføreren spissen avslo tilbudet. Ifølge læreren var dette fordi de ikke turde å gjøre noe sånt uten mer sentrale myndigheter, fra sitt eget parti, i ryggen. Senere bekrefter ordføreren dette, og begrunner det med at det ville vært mer seriøst.
At de lokale myndighetene i Vidra i mange tilfeller er motvillige til å gi tillatelser og legge forholdene til rette for privat virksomhet, erfarer også herr Florescu som søker kommunen om å få kjøpe det nedlagte transportsentret i Vidra for å etablere en bensinstasjon der. Herr Florescu arbeidet i administrasjonen på transportsentret da det var i drift. Han er gudfar til herr og fru Popovici og har i likhet med mange i familien Popovicis nettverk klart å tjene penger gjennom pyramidespill. I tillegg vil han låne penger i banken for å finansiere kjøpet.
Det nedlagte statlige transportsentret ble overført til kommunen da driften ble innstilt. Når søknaden til herr Florescu kommer opp i kommunestyret blir det en lang diskusjon, hvor den aktuelle saken også utløser en debatt om i hvilken grad og på hvilke måter kommunen skal bidra til å legge forholdene til rette for fremveksen av private foretak generelt. Presten, som også er medlem i kommunestyret, mener at "overgangen" (transitie) går for fort, og at kommunestyret burde bidra til at tempoet ikke blir for raskt. Dette bifalles av mange av de andre tilstedeværende. Han appelerer til at de som representanter for innbyggerne har ansvar for alle i kommunen, og at de ikke først og fremst skal tjene de som beriker seg (sa se bogateasca) på spekulasjon (speculatie) og business (bisniti). Argumentene til presten og de som støtter hans argumenter er i tråd med det utbredte politiske synet som går inn for at staten og de lokale myndighetene må være mere aktive i forhold til nedbyggingen av statlige foretak. Andre i kommunestyret er imidlertid opptatt av at salget av transportsentret kan gi kommunen hardt tiltrengte inntekter. Dessuten er det langt til nærmeste bensinstasjon, og foretaket til herr Florescu ville dermed være til nytte for mange, blir det argumentert. En representant foreslår at de skal sette som krav at herr Florescu i tillegg til kjøpesummen skal dele 10% av inntektene fra bensinstasjonen med kommunen, i tillegg til den ordinære skatten. En representant som hele tiden har argumentert for at kommunestyret ikke må hindre iverksetting av virksomhet som kan gi arbeid, aktivitet og skatteinntekter til kommunen, sier at dette vil bli for mye å betale for en skal forsøke å etablere privat virksomhet. Etter denne uttalelsen blir det stemt og søknaden blir avvist med stort flertall.(51) På spørsmål fra meg sier ordføreren senere at herr Florescus søknad ble avvist fordi den ikke var seriøs (serios) nok, uten at han vil utdype dette nærmere. Når jeg spør herr Florescu om hvorfor han ikke fikk tillatelse til å kjøpe tomten og etablere bensinstasjonen, sier han at
"Det er ordføreren og folkene hans. De forstår ingenting. De har ikke forstand om den nye tiden."
Han antyder også at han ikke har de nødvendige forbindelsene (relatie) som skal til for å få et flertall i kommunestyret. Dette er dermed et eksempel på hvordan privatiseringsprosessens forløp og myndighetenes rolle i den knyttes til uformell økonomi og personlige relasjoner, på en lignende måte som vi så var tilfellet for restitueringsprosessen i landbruket. Det viser også hvor viktig det er å fokusere ikke bare på de individuelle entreprenørene men også på trekk ved lokaliteten som hindrer eller oppmuntrer privatisering og markedsetablering.
Hvordan går det så i de foretakene som er privatisert? Det ene av de to apotekene i Vidra er privatisert. Privatiseringen av apotekene organiseres på fylkesnivå, gjennom en søknadsprosedyre der det, i følge de apotekansatte, blir tatt hensyn til søkernes erfaring og engasjement i farmaseutenes faglig-sosiale forening. Prisen på overtakelsen settes på forhånd. Fru Ureche, en kvinne som bor i Focsani, men som har tilknytning til Vidra gjennom at mannen hennes leder den statlige traktorstasjonen i kommunen, fikk kjøpe apoteket. Om hun i tillegg til sine faglige kvalifikasjoner fikk kjøpe apoteket på bakgrunn av forbindelser vet jeg ikke, og jeg hørte aldri noe slikt bli nevnt i hennes tilfelle, bortsett fra en ymtende uttalelse i den retning fra en annen farmaseut som også hadde søkt om å få overta apoteket. Apoteket har klart seg bra etter privatiseringen. Fru Ureche uttrykker likevel stadige bekymringer for hvordan hun skal få bedriften til å gå rundt. Det som særlig bekymrer henne er at staten får større og større problemer med å betale tilbake penger som apotekene legger ut for reseptbelagte medisiner som staten skal dekke. Samtidig som myndighetene har problemer med å drive inn skatter, avgifter og bøter, har altså de som skal ha midler fra staten problemer med å få det de skal ha. De ansatte på apoteket, deriblant min husvertinne Marioara, tror at apoteket går mye bedre enn det fru Ureche vil ha det til. De mener apoteket gir fru Ureche såpass overskudd at hun godt kunne ha betalt dem høyere lønn, selv om lønna deres er langt bedre enn den de som er ansatt på det statlige apoteket på sykehuset har. "Vi er tross alt de som står her i trekken i luka hver dag og selger varene," mener Vasilica. Dette skillet mellom de som arbeider og de som administerer eller eier ser vi ligner på det de ansatte på kooperativet uttrykte i forhold til lønn og arbeid.
Til tross for misnøyen med lønna uttrykker de ansatte at de liker arbeidet og arbeidsfellesskapet. Marioara fremhever:
"Vi er som en familie. [...] Vi liker å være sammen, og vi hjelper hverandre."
Dette bifalles av Ioana, som føyer til:
"Men det er mer arbeid nå enn før, og lengre åpningstid. Jeg er utslitt når jeg kommer hjem. Hjemme er det også mer å gjøre enn før. Før leste vi seriøse romaner og diskuterte dem. Nå orker vi ikke annet enn Sandra Brown og Barbara Cartland-romaner."
De ansatte på det private apoteket er likevel stolte av å arbeide på et sted som "fungerer," som er ordentlig og anstendig (ca lumea). Fru Ureche er nøye med åpningstiden og at de ansatte følger arbeidstiden, men hun gir dem også frihet i hvordan de organiserer arbeidet seg i mellom. Hun er dessuten ikke tilstede hver dag. Da hender det at de ansatte tar seg fri i arbeidstiden etter avtale seg i mellom for å gjøre ærender og forefallende arbeid hjemme. Ioana kan for eksempel følge datteren til legen, Maricia kan dra hjem og passe på mannen når han har fyllenerver(52) og Marioara kan ta seg fri når mannen plutselig kommer hjem med noe kjøtt som må ordnes, og hun kan ta med seg Luciana, rengjøringshjelpen på apoteket for å foreta en rundvask i huset.
De ansatte hjelper med andre ord hverandre også med private behov. De danner et fellesskap, et knutepunkt, i et større nettverk av resiprositetsrelasjoner som knytter sammen familie og arbeid. Apoteket er møtested for mennesker med ulike posisjoner, i og med at de fire som er ansatt på apoteket og fru Ureche tilhører hushold med svært ulik sosioøkonomisk bakgrunn. Det gjør også de ansattes familier, slektninger, naboer, venner og kjenninger som kommer innom apoteket. De har også gode relasjoner til legene på helsestasjonen og på sykehuset, som de hjelper med å få tak i de medisinske artiklene de trenger når sykehusapoteket ikke strekker til.(53) Arbeidsplassene fungerer, som husholdene, som knutepunkter som genererer uformelle relasjoner og nettverk. Selv om disse nettverkene og relasjonene kan være mer ad hoc og i større grad forstått som basert på nytte og bytte enn for eksempel slektskapsgenererte relasjoner, så fungerer de ofte godt fordi arbeidsplassen bringer sammen folk som har ulike ressurser og ulike behov, og som kan hjelpe hverandre med ulike ting over tid. Også når det gjelder disse relasjonene bekreftes båndene ikke bare gjennom praksisk hjelp og arbeidsmessig fellesskap, men understrekes også gjennom ulike feiringer (jf. kap. 3). Fellesskapet mellom kollegaer markeres blant annet på navnedager og på kvinnedagen. Den som har navnedag tar med seg hjemmelaget festmat på jobb. Kvinnedagen 8. mars markeres med at mannlige kolleger gir kvinnelige kolleger små gaver. Kvinnene på apoteket får gaver fra noen av legene i landsbyen. Julefeiring og påske derimot er i større grad feiringer som bringer familie og slekt sammen i hjemmene.
Å arbeide på apoteket gjør en til en attraktiv person å kjenne. Det er et privilegium i seg selv å kjenne apotekdamene så godt at man kan gjøre handelen inne på selve apoteket og slippe å stå i kø foran luka. Dette behøver ikke nødvendigvis å bety at man får varene billigere. Det å få ekstra service på denne måten gjør at man sparer tid, men gir også prestisje og en opplevelse av å "være noen" (sa fi cineva). Apoteket er også et sted hvor man kan høre siste nytt, bytte ting og få nye bekjentskaper, samt finne en varm ovn om vinteren. Å arbeide på apoteket gir en privilegert adgang til varer som er svært viktige for folk. De ansatte kan likevel ikke ta ut ubegrensede mengder av varer. De forteller at den interne disiplinen har blitt mye bedre etter at apoteket ble privatisert, fordi fru Ureche har god oversikt. De er redde for miste jobben sin. Men de kan ordne medisiner for folk de kjenner for en billigere penge og de kan legge av varer det måtte være knapphet på. Dette gjør de delvis i forståelse med fru Ureche. I følge de ansatte var det i kommunisttiden mye større svinn og uoversiktelighet både når det gjaldt varer og penger, og det var mere slurv i forhold til arbeidstid og arbeidskvalitet.
Fru Ureche mener at hennes ansatte bør kunne arbeide mere effektivt, og når en av de ansatte, Vasilica, brått flytter fra Vidra etter å ha blitt banket opp av mannen i fylla, ansetter hun ingen stedfortreder. Selv om de ansatte mener at fru Ureche burde dele litt mere av overskuddet med dem, og at arbeidsbelastningen er for stor, har fru Ureche og hennes ansatte likevel funnet måter å gjøre ting på som både kommer fru Ureches bedrift og de ansatte og deres hushold til gode. De ansatte på apoteket fortsetter å prioritere private behov når de ser en mulighet for det, og de gjør det de kan for å omsette sine ressurser gjennom uformelle relasjoner. På denne måten forsøker de å modifisere og tilpasse markedsøkonomien i forhold til sine lokale moralske forpliktelser og lokale uformelle nettverk. Dette har kanskje gjort at møtet med og tilvenningen til den nye markedsøkonomien har forløpt mer smertefritt for de ansatte på denne arbeidsplassen, sammenlignet med andre private foretak.(54)
Det er mange som ikke ønsker å gå over fra arbeid i offentlige foretak og insitusjoner til privat virksomhet, selv om lønna synker og de materielle kårene på arbeidsplassen reduseres. Blant annet har offentlig ansatte stor frihet i forhold til hvordan de bruker arbeidstiden sin. På helsestasjonen for eksempel forsvinner de ansatte i alle retninger fra tolv og utover. Helsesjefen i Vidra tar opp dette med de ansatte flere ganger i 1993-94, og truer med å trekke folk i lønn hvis de ikke skjerper seg. Det er lite å gjøre etter klokka tolv. Fordi det har vært vanskelig å finne personell til stede etter dette tidspunktet har også pasienter sluttet å komme så sent på dagen. Sjefslegen formaner de ansatte til å holde ut arbeidstida, med kortspill, lesing, eller hva som helst, for å få endret situasjonen. En av de kvinnelige legene forteller at
"Fordi vi har korte arbeidsdager får jeg tid til å ta meg av andre ting, som husarbeid og hagearbeid. Det er mer arbeid hjemme nå enn før, fordi vi har fått jord fra kollektivet."
Mange skaffer seg bi-inntekter ved siden av den offentlige jobben, enten ved å arbeide andre steder ved siden av, engasjere seg i salgsvirksomhet, produsere ting i husholdet, eller ved å bruke den offentlige arbeidsplassen som ressursbase for private økonomiske aktiviteter, på lignende måter som det herr og fru Popovici gjør i forhold til kooperativet. Legene i Vidra sier for eksempel at de personlig finner det mer fordelaktig å arbeide i det offentlige helsevesenet enn å etablere privat praksis. Selv om lønna er lav, er det andre forhold som trekker inntekten opp. Det er blant annet vanlig at legene får gaver fra pasientene. De ser det også som en fordel at det offentlige står ansvarlig for å skaffe det som trengs av utstyr. Barnelegen på helseklinikken sier at
"Hvis jeg skulle starte for meg selv, måtte jeg ha investert mange penger i nytt utstyr. Det er dyrt og vanskelig å få tak i. Så er det husleie, strøm, vaskekone, sekretær, og så videre. Og hvor skulle jeg få alle de pengene fra? Nei, jeg har det best der jeg er."
Det har også blitt mer og mer vanlig at legene ber pasientene betale dem penger for det de gjør. På denne måten driver legene så og si private praksiser, der det offentlige tar seg av alle utgiftene mens legene tar mesteparten av inntektene. Gaver er ikke uvanlig på noe nivå i helsevesenet, som i byråkratiet. Folk synes imidlertid å dra moralske grenser mellom det å selv gi en "oppmerksomhet" for å oppnå fordeler, spesiell behandling, eller for å vise sin takknemlighet, og det å indirekte eller direkte bli avkrevd ting, tjenester eller penger av de som skal yte servicen. Det at man i økende grad blir bedt om å betale penger for å få behandling hos legen eller tannlegen er noe folk snakker om som umoralsk og grådig. Det er likevel få som protesterer mot denne praksisen. En informant forklarer årsaken til dette på følgende vis:
"Det ville ikke hjelpe. Du sitter der med tannpine. Hvis du ikke gir noe til tannlegen vil han si; deg feiler det ingenting. Poftiti! (værsågod) Værsågod neste! Så må du bare gå!"
Det er imidlertid ikke bare kundene som presses til å betale tjenesteyterne under bordet. Også folk selv søker å intimisere relasjoner med offentlig ansatte, som byråkrater, lærere og helsepersonell, for å sikre seg god behandling, tilgang på knappe goder og gode karkaterer. Dette har også fått et mer aggressivt tilsnitt, i følge informantene mine som satt i slike posisjoner. Det er med andre ord ikke bare kundene, men også tjenesteyterne som opplever uformelle strategier som et økende press. Irina Christei, kona til entreprenøren Pavel, som jeg kommer tilbake til senere i kapitlet, opplever dette på jobben sin. Hun forteller at hun synes det er vanskelig å ta imot gavene som klientene hennes på laboratoriet på helsestasjonen kommer med. Det kan være ting som sjokolade, såper, o.l. En stund prøver hun å si at hun ikke vil ta imot slike oppmerksomheter, og hun sier til sine klienter at hun ikke trenger disse tingene.
"Mange av dem er jo fattige mennesker. De kan bruke pengene sine på bedre ting. Jeg har jo ingen nød, selv om lønna mi er lav. [Mannen hennes tjener godt] Men når jeg ikke vil ta imot gaven, jeg prøver å gi den tilbake, så løper de!"
Senere forteller Irina at hun har hatt besøk av en sykepleier som arbeider et annet sted på helsestasjonen. Sykepleieren hadde sagt at de ikke ville ha noe av at hun prøvde å ødelegge for de andre. Det var ikke alle som hadde en mann som tjente masse penger, hadde hun sagt til Irina. Irina synes allerede det er vanskelig å komme i kontakt med folk i Vidra, så hun bestemmer seg for ikke å protestere mer mot gavene. Irinas forsøk på å omgå praksisen med gavegiving er et eksempel på hvordan uformelle praksiser og personlige forpliktelser ikke bare er til fordel, men også kan være til plunder (jf. Mars og Altman 1983:558). Flere lærere forteller også at de opplever et press fra velstående foreldre om å gi barna deres gode karakterer mot ulike former for gjenytelser. Helsepersonell, lærere og andre offentlige tjenesteytere kan komme i situasjoner hvor de erfarer at uformelle praksiser og nettverk ikke (bare) er snakk om frivillighet, men at de også har en tvangsdimensjon. Et uformelt nettverk er som et nett, i noen sammenhenger et sikkerhetsnett, i andre situasjoner, en felle (ibid.). Hvis du ikke oppfyller forventinger om resiprositet, kan folk sørge for å gjøre deg hjelpesløs i posisjonen din, lage arbeidssituasjonen din vanskelig (slik Irina opplever når hun ikke får det utstyret hun bestiller for den daglige driften av laboratoriet), kriminalisere deg eller gi deg sparken. Men ofte er slik tvang unødvendig. Folk forblir i nettverkene, anerkjenner relevansen av uformelle praksiser og tilpasser seg de sosiale forventingene, fordi deres totale sosiale situasjon krever det.
Også arbeidere på statlige arbeidsplasser som har usikre utsikter i forhold til fortsatt jobb, søker seg i liten grad over til annet arbeid. Dette er tilfelle på den statlige traktorstasjonen. Det er spørsmål om den skal legges ned, og da vil alle miste jobbe sin, eller privatiseres, noe som vil medføre en omfattende slanking av staben. Lønningene blir kontinuerlig utbetalt flere måneder for sent og når den kommer får de ikke alt de skal ha. Til tross for disse forholdene er det få av de ansatte som prøver å få seg arbeid andre steder. De sier at hvis de kan fortsette på traktorstasjonen er det det de vil. Selv om lønna er dårlig, har de rettigheter blant annet i forhold til pensjon som de er usikre på om de vil kunne beholde hvis de skulle arbeide i privateide foretak. De har også muligheter til å arbeide med private gjøremål innen arbeidstiden og med ressurser fra arbeidsplassen. Særlig er denne jobben gunstig i forhold til ens egen families jordbruksproduksjon. Selv om traktorstasjonen nå har mindre ressurser til benyttelse for private formål har de ansatte bedre tid enn før, i allefall i perioder av året.
Til tross for dårlig lønn, reduksjon av ressursbase på arbeidsplassen og fare for oppsigelser ser altså likevel mange fordeler ved å arbeide i offentlig sektor, fremfor den private. Til tross for at mange er uten arbeid, er det for private næringsdrivende av og til vanskelig å finne arbeidsfolk. De krever ofte en strengere arbeidsdisiplin, har lange arbeidsdager, og selv om de tilbyr langt høyere lønn enn offentlige virksomheter opplever mange at den ikke kompenserer for reduksjonen av tid til jordbruk, hjemmeproduksjon av matvarer og annet husholdsarbeid. Mens de private bedriftseierne har en mye større kontroll med ressursene og folks bruk av arbeidstiden, er det i offentlige foretak og institusjoner etablerte metoder, relasjoner og nettverk som folk kan bruke for å bruke ressurser fra den formelle økonomien i privat øyemed, slik legene på helsestasjonen og de ansatte på traktorstasjonen gjør.(55) Folk er vant til og ser fordeler i statlige subsidier og statlig materialforvaltning (jf. Verdery 1995, 1996). I kapittel 2 viste jeg hvordan hushold i Romania kontinuerlig har forsøkt å ha en mangesidig og fleksibel tilpasning. Jeg tror folk er skeptiske til å arbeide i privat sektor fordi det å innebærer å måtte avstå fra noe av fleksibiliteten som det å arbeide i offentlig sektor tilbyr, til tross for reduksjonene i lønn og ressursgrunnlag. Å arbeide i privat sektor forbindes også med å måtte avstå fra en sikkerhet som knyttes til offentlig sektor, som oppsigelsesvern, pensjoner og andre rettigheter.
Mange av de som benytter seg av den nye muligheten til å etablere private foretak i den formelle økonomien - kommersielle salgs- og serviceforetak, import, eksport og private produksjonsforetak - gjør dette som en bigesjeft ved siden av andre aktiviteter de driver med for å bidra til husholdets og familiens økonomi. Ofte er slike aktiviteter knyttet til den ordinære jobben deres, slik tilfellet er for herr og fru Popovici som arbeider for kooperativet, eller de utgjør en bigesjeft på irregulær basis slik tilfellet er for familien Irimie. Fru Irimie og mannen hennes pleier å selge sko og andre småting på søndagsmarkedet i landsbyen, og av og til selger de også hjemme-produsert tuica (fruktbrennevin) i glass. Det hender også at herr Irimie kjører rundt til andre landsbyer, stiller seg opp på et sentralt sted og selger ting fra bilen. Tingene de selger er importvarer. Sønnen deres pleier å kjøre til Ukraina og Moldova sammen med noen kamerater når han har tid og familien har penger og kjøpe varer der. Flere i Vidra driver med import- og salgsvirksomhet i liten skala på denne måten. Brennevinet produserer de i husholdet, basert på frukt som de dyrker selv. De driver også med annen jordbruksproduksjon for husholdet. Fru Irimie arbeider som tannlegeassistent. Hun tar også på seg å komme og sette sprøyter på folk på privat basis. Mannen er pensjonert tekniker fra skogsforvaltningen. Både lønnen til fru Irimie og pensjonen til mannen hennes er lav, og utgjør lite av husholdets samlede inntekts- og ressursgrunnlag. Den eldste datteren har startet et privat firma sammen med mannen og svogeren sin. De kjøper opp grønnsaker og frukt fra bønder, gårdsassosiasjoner og statsbruk og selger på markeder og til restauranter og andre institusjoner. Varene lagrer de hjemme hos herr og fru Irimie. De har begge arbeidet i kooperativsystemet i Focsani tidligere og de forteller at de drar nytte av de relasjonene de har opparbeidet seg gjennom den tidligere jobben i den nye virksomheten, både i forhold til produsenter og kjøpere.
Et annet trekk ved folks engasjement i den åpne private sektoren, ved siden av at det for mange utgjør en bi-gesjeft, er at mye av den tilgjengelige kapitalen er trukket inn i tertier-sektoren, hvor finansielle investeringer er lettere og mindre risikable og gevinsten er raskere tilgjengelig. De fleste satser på ulike former for distribusjon og salg av varer, fortrinnsvis utenlandske varer, mens få så langt har satset på privat kommersiell produksjonsvirksomhet. Den nye private sektoren som har vokst opp i Vidra etter at statsmonopolsystemet brøt sammen består hovedsaklig av små firmaer og familiedrevne kiosker engasjert i salg. I tillegg er det i Vidra nå to drikkestuer (circiuma) hvor det serveres tuica, og to barer med discogulv, biljardbord og store TV-apparater. Mens produksjonsvirksomhet krever større satsing fra begynnelsen av, er det betraktelig lettere å sette opp et bord utenfor husholdet sitt eller en liten bod i sentrum av landsbyen og derfra selge importvarer som sjokolade, sigaretter, brus, alkohol, kulørte drops og plastposer med påtrykte fargebilder av action-skuespilleren Claude van Damme eller bikinikledte damer. Ved siden av kiosk-salg i ulik skala, selger også folk varer på små og store utendørsmarkeder. I Vidra er det marked hver søndag. Her selges det hovedaklig fødevarer, men også importerte ting slik familien Irimie gjør. Det hender også at kvinner fra Moldova, som kommer til Romania gjennom organiserte bussreiser, kommer til søndagsmarkedet med varer. Folk i Vidra reiser også til store permanente markeder tilknyttet byer og regionale sentre, både for å selge og kjøpe. En spesiell form for utendørsmarkeder er iarmaroc, ambulererende markeder som avholdes på ulike steder i regionen på helgendager. På disse markedene kommer det også selgerne langveis fra, fra republikken Moldova, Ukraina og Tyrkia. Disse markedene gir de "nye fattige" tilgang til billige varer. Ved siden av landbruksvarer og husdyr som selges både av lokale bønder og større oppkjøpere, er utvalget svært variert. Man kan kjøpe helgenbilder, sjokolade, sko, klær, tepper og tøy, leker, piratkopierte kassetter, pyntegjenstander, kasseroller, redskaper, osv. Mange av varene kommer fra Tyrkia, Russland, Kina og andre "østlige" land. I Vidra er iarmaroc populære arrangementer, men folk som holder seg for å være moderne og bedrestilte distanserer seg fra disse aktivitetene, og knytter dem til bønder, sigøynere og moldoveanere.(56)
I løpet av våren og sommeren 1994 opplever mange i Vidra som har engasjert seg i salgsvirksomhet at profitten minsker. Det har blitt mange aktører, og de fleste tilbyr mye av de samme varene. Innenfor import-eksportbransjen er store handels-korporasjoner er i ferd med å befeste seg og det har det også etablert seg flere mafianettverk med stor makt, som trenger de mindre aktørene ut av markedet eller tvinger dem til å slå seg sammen. Flere unge menn i landsbyen som er engasjert i slik virksomhet på småskalabasis tvinges til å skifte retning. Basarab, som har drevet med import/eksportvirksomhet mellom Tyrkia og Polen sammen med noen venner fra studietiden, reiser plutselig fra Vidra. Kona, Mirela, forteller at han har fått hjelp fra venner som er i Paris til å komme seg ulovlig inn i Frankrike. De har lovet å hjelpe han å finne arbeid. Mirela kjøper en "Lær-fransk-på-kort-tid"-guide,(57) og venter på at Basarab skal hjelpe henne over også. Sønnen til herr og fru Irimie er oppe i samme dilemma. Han importerer varer fra Ukraina i liten skala, og merker at det har blitt mindre plass til småfisk som han i dette markedet. Skal han slutte seg til en større organsisasjon eller la seg skvise ut og slutte? Skal han heller prøve å komme med på heltid i søsteren og svogerens firma som bygger seg opp som grønnsakgrossister? Eller skal han begynne å engasjere seg mere i jordbruksproduksjonen hjemme, slik foreldrene ønsker?
De få produksjonsforetakene som er etablert på privat initiativ, er i stor grad knyttet til lokale markeder og/eller tilgang på lokale råvarer. Bakeridrift og treforedling er de vanligste private produksjonsaktivitetene. Den følgende casen handler om Pavel Christei som var den første i Vidra kommune som satte i gang privat produksjon av brød. I 1991 flyttet han hjem til foreldrene etter at han hadde fullført ingeniørstudier i Bucuresti.
"Da jeg var ferdig med studiene fikk jeg også tilbud om jobb på instituttet. Men det ville innbære en lav lønn og få muligheter til å jobbe med det jeg ville. [Han hadde også vurdert å satse på en karriære som rockemusiker, men problemer med stemmebåndene gjorde at han slo fra seg dette. Han bestemte seg for å starte en eller annen form for næringsaktivitet, noe han forklarer med at han hadde fått smaken på hva penger kunne bety, da han og broren Dimitrie tjente noen penger i 1990 på å selge utenlandske sigaretter og brennevin i Vidra som de kjøpte opp i Bucuresti.] Jeg lovet meg selv at jeg skulle bli en velstående mann. Jeg så meg rundt på alle som tjente hurtige penger på import og eksport. Jeg tenkte at dette markedet snart vil nå sin begrensning. Det beste måtte være å etablere en sikker basisaktivitet. Å produsere noe selv."(58)
Han bestemte seg for å produsere brød, som utgjør en viktig bestanddel i alle måltider, og å lage et kombinert kiosk- og brødutsalg. Det eksisterte allerede et statsbakeri i landsbyen, men det klarte ikke å dekke behovet i kommunen. Pavel overtalte bestefaren sin til å leie han en liten bygning ved siden av huset hans, rett ved busholdeplassen i landsbyen. I motsetning til andre private næringsdrivende i Vidra, som ofte antyder eller fremhever at de får til ting ved hjelp av uformelle relasjoner basert på slektskap (rudenie), relasjoner (relatie) og forbindelser (pile), er Pavel opptatt av å fremheve at det han har oppnådd er først og fremst takket være egne evner. "Jeg er en self-made man," sier han engang han snakker om dette:
"Jeg startet med to tomme hender. Ingen i familien støttet meg i mine planer. Særlig var foreldrene mine negative. Jeg planla og laget alt selv. [...] Alle trodde jeg var gal. Folk lo av meg når de så at jeg gjorde det skitne arbeidet selv. Jeg snekret. Jeg murte. Etter mye frem og tilbake fikk jeg de tillatelsene jeg trengte fra kommunen. De ville snakke med faren min! De trodde ikke at dette var noe jeg kunne gjøre alene! Ut mot gaten laget jeg en liten butikk, og bak laget jeg bakeriet. Etter flere måneder med endeløse diskusjoner med faren min gikk han til slutt med på å garantere for et lite banklån med sikkerhet i bilen hans. Jeg var avhengig av en startsum for å kunne kjøpe de første varene til butikken og de første ingrediensene til brødproduksjonen. Jeg sto alene i butikken. I begynnelsen var det få kunder. Jeg måtte selge ut nesten alt jeg hadde av varer før jeg hadde råd til å dra på en gros-markedet og kjøpe inn mer! Men langsomt, langsomt tjente jeg litt mer, og så litt mer, og jeg kunne utvide vareutvalget litt etter litt. I begynnelsen bakte jeg brød alene med mine egne hender, og jeg måtte eksperimentere meg frem. Nå er brødproduksjonen mekanisert, og fem gutter jobber fulltid for meg! I butikken har jeg to selgersker!"
Pavel er ikke interessert i å filosofere over hvorvidt hans egne ideer og entreprenørtilnærming til forretningslivet er inspirert av bestefaren, som selv hadde drevet bakeri før kommunisttiden, i tillegg til at han hadde vært aktiv med mange andre næringsaktiviteter før nasjonaliseringen i 1948.(59) Også i kommunisttiden hadde bestefaren drevet med mange ulike inntekts- og ressursinnbringende aktiviteter. Pavel bodde mye hos besteforeldrene til han begynte på skolen. Selv mener Pavel at han har en medfødt kreativitet og han i tillegg "får ting til og ikke gir opp" fordi han ble herdet som tenåring. Han tilbrakte storparten av tenårene langt fra familien på en av hærens eliteskoler for ungdom, og uttrykker bitterhet til faren på grunn av dette. Samtidig som Pavel fremstiller seg selv som en "self-made man" har han fått og får han likevel mye hjelp fra familiemedlemmer, noe vi skal se i det videre. Det er mange forhold rundt Pavels bakerivirksomhet som kunne trekkes frem for å illustere problemene knyttet til det å etablere privat næringsvirksomhet i Vidra etter 1989. Det jeg vil legge hovedvekt på her er hvordan holdningene Pavel uttrykker til det å drive forretninger skiller seg ut i forhold til det vanlige holdnings- og handlingsklimaet i Vidra når det gjelder det å aktualisere uformelle strategier og relasjoner i den formelle økonomien:
"Jeg vil drive forretninger (afacerie) anstendig, på en ordentlig og sivilisert måte (ca lumea), som i Vesten. [...] Jeg vil klare meg selv, uten å måtte ty til forbindelser og uten å være bundet av forpliktelser. [...] Jeg vil ikke bli involvert i korrupsjon og bestikkelser. [...] Jeg ønsker å drive mine forretninger på en ren og sivilisert måte (curat si civilizat)."
Pavels ønsker om å være en autonom og selvstendig næringslivsaktør, er i praksis et vanskelig prosjekt, og jeg skal se på noen av forholdene som bidrar til dette. Med dette ønsker jeg å proble|matisere videre hvordan folk i Vidra forsøker å håndtere konfrontasjoner mellom de ulike synene på individer, relasjoner og transaksjoner av verdier som er knyttet til den formelle og den uformelle økonomien.
Pavel har problemer med å få etablert faste leveringsavtaler med korn-produsenter. Våren 1994 klarer han å få ordnet en avtale om faste leveringer med noen kornprodusenter gjennom en onkel. Onkelen har arbeidet som lastebilsjåfør i mange år. Gjennom jobben har han etablert forbindelser med folk som arbeider med kornproduksjon.(60) Pavel hyrer også onkelen til å holde et øye med sjåførene når han får korn transportert fra produsentene (som er private assosiasjoner, etablert på basis av tidligere kollektivbruk) til en privatisert mølle i Focsani. Onkelen og broren Dimitrie passer på under malingen av kornet, pakkingen, lempingen og transporten til Vidra. Tyveri er ikke uvanlig, det hender de tar noen av guttene i forsøk på å lure unna mel.(61) Både det å sikre seg pålitelige leveranser av kornet og prosessen med å få det i hus uten for mye svinn, krever med andre ord bruk av pålitelige personlige relasjoner. Her benytter Pavel seg av lojalitetsforventingene som ligger i familie- og slektskapsbånd.
Samme behov for kontroll uttrykker Pavel i forhold til sine ansatte i bakeriet og i kiosken, både når det gjelder tyveri og kvaliteten på arbeidet. Å bake brød krever nøyaktighet under bakeprosessen, og Pavel bruker mye tid på å ha oppsyn med sine ansatte. De har lange arbeidsdager og arbeidstempoet er til tider høyt. De ansatte beklager seg ofte over dette. Pavels ansatte har med andre langt mindre frihet i arbeidstiden enn hva de ansatte på de offentlige arbeidsplassene i Vidra har. Pavel mener at de høye lønningene hos han kompenserer for dette. Guttene på bakeriet har en langt høyere lønn enn for eksempel det legene i Vidra har i fast lønn.(62) Likevel har Pavel problemer med å holde på sine ansatte og med å finne folk som vil jobbe for han.
"Lønnen er bra hos meg, ekstraordinært god. Men folk foretrekker å jobbe for staten hvis de har muligheter til det. Da trenger de ikke å jobbe så mye. Og de kan ta ting på arbeidsplassen til eget bruk. Jeg krever at folk gjør jobben sin, at de gjør det jeg ber dem om, og at de er på jobb ut arbeidstiden. På en måte klynger folk seg til fortiden. Mange ting var lettere da. Nå er alt så usikkert."
Pavel holder nøye telling med hva som befinner seg i bakeriet og i butikken. Dette tar mye tid og begrenser handlingsrommet hans. Han ønsker derfor å kunne overlate noe ansvar til en av guttene. En av dem, Geana, gjør en god jobb og er til å stole på, mener Pavel. Han forfremmer han til arbeidsleder og gir han mere lønn og mere ansvar. Men ikke lenge etter sier Geana opp. Faren hans ønsker at gutten skal begynne å arbeide i et statlig konstruksjonsfirma, selv om han der vil få både lang arbeidsreise og en lønn langt under halvparten av det Pavel tilbyr. Pavel er skuffet. "Faren hans skal bygge hus til den eldste sønnen," sier han sarkastisk.(63) Kanskje synes også Geana det er greit. Det er mulig at stillingen som arbeidsleder har satt han i en posisjon hvor han opplever et lojalitetsmessig krysspress mellom Pavel og de andre guttene som han finner vanskelig å håndtere. Pavel uttrykker frustrasjon over hvor vanskelig han synes det er å ikke ha arbeidsfolk som han stoler godt nok på:
"Det er vanskelig å finne gode folk. Guttene er uansvarlige, de slåss i bakeriet, de mister nøklene sine. I dag ble brødene ferdig fire timer forsinket. De bare lo da jeg irettesatte dem. Det er vanskelig å sette seg i respekt. De tror at de kan gjøre som de vil fordi jeg er ung og ikke oppfører meg og kler meg som en domn (her; herre, en overordnet, en som er noe).(64) De syns de skulle fått mere i lønn, fordi de tror at jeg bruker alt overskuddet på meg selv. De skjønner ikke at jeg bruker overskuddet til å investere videre. Hvis de ikke arbeidet for meg, hva skulle de da ha gjort?! De ville ikke fått noe lønn hjemme. Hos meg får de høy lønn."
Det kan synes som at en arbeidsplass som gir få muligheter for å ta av ressurser til private formål og som gir lite fleksibilitet i bruk av arbeidstiden til ressursinnbringende aktiviteter utover det å heve vanlig lønn ikke er særlig attraktiv, selv om lønnen er (relativt) god. Antagligvis måtte lønnen i bakeriet vært enda høyere hvis den skulle bli vurdert som en reel kompensasjon for tap av tid til andre ressursinnbringende aktiviteter. I bedriften til Pavel er ikke arbeidsvilkårene tilpasset det at folk har mange forpliktelser å ta hensyn til utover jobben. De må jobbe mye og har lange dager. Dermed har de lite tid til husholdsarbeid, jordbruksaktiviteter og andre ting de måtte være forpliktet til å delta i. Hans arbeidere har dermed ikke den fleksibliteten som de ansatte på det privatiserte apoteket har klart å etablere, selv om også de har langt strengere arbeidsvilkår enn for eksempel de ansatte på helsestasjonen og på traktorstasjonen. Samtidig arbeider Pavels ansatte under bedre vilkår enn de ansatte på det private sagbruket (fn.54).
Også hjemme har Pavel problemer. Han og kona Irina, en studievenninne som han giftet seg med etter å ha satt i gang bedriften sin, har et rom hjemme hos Pavels foreldre, som de har felles husholdning med. Broren Dimitrie bor også hjemme. Herr Christei er sanitærkontrollør og fru Christei er sykepleier på sykehuset, samt at hun gjør mye av arbeidet i husholdet, inkludert stell av fjærkre og grønnsakhage. Broren Dimitrie bidrar ikke materielt til husholdsøkonomien. Det han tjener leilighetsvis bruker han på klær. Frem til våren 1994 lagrer Pavel melsekkene, gjæret og kioskvarer i huset til foreldrene, både fordi han ikke har plass i bakeriet og fordi varene er tryggere hjemme. Han sier det lønner seg å bruke tid på å hente varer ofte hjemme. Når det til enhver tid er lite bakeingredisenser i bakeriet og få av hver vare i butikken, er det lettere å ha kontroll og det er mindre sannsynlig at de ansatte stjeler fordi varebeholdningen er så oversiktelig. Pavels foreldre er misfornøyd med at huset brukes som lager, og Pavel er misfornøyd med at de forsyner seg med varer uten å skrive opp hva de tar. Pavel vil å ha oversikt, mens de mener han maser om småting og synes han er smålig. På slutten av feltarbeidet mitt bestemmer Pavel seg for å leie et lager av kooperativet i sentrum. De tilbyr han å leie et lager kombinert med et butikklokale, og leieprisen de krever er enormt høy. Pavel får prutet ned litt, og fordi det tilspisser seg hjemme slår han til, selv om hans leie er langt større ennn det andre betaler. Han sier det er sure penger fordi han tror mye av pengene havner i lomma på ledelsen på kooperativet, og han utrykker irritasjon over at de ikke satser mer på å skape produksjon og arbeidsplasser. Han hadde egentlig tenkt å bare leie et lite lagerlokale, men sitter nå med en stor utgift og både et lager og et butikklokale til rådighet. Pavel bestemmer seg for å fremskynde planene med å starte en mat-varebutikk i Vidra. "Det skal bli en butikk ca lumea (anstendig, som i verden, ordentlig, sivilisert)," sier han. Etter at avtalen er inngått kommer kooperativ-presidenten og ber om å få de 100 000 lei han er blitt lovet av Pavels far hvis han hjalp Pavel slik at han fikk leid disse lokalene. Herr Christei har ikke informert sønnen om dette "stuntet," og Pavel, som ikke føler at kooperativpresidenten på noen måte har gjort han en tjeneste, blir svært sint. Kooperativpresidenten sier at det kan bli vanskelig å forlenge leieavtalen utover de allerede avtalte tre månedene, og Pavel gir seg. Når Pavel snakker om denne hendelsen, gir han også uttrykk for at han føler at han ikke kommer noen vei generelt, at det hele tiden legges hindringer i veien for han hvis han ikke følger opp forventinger om en personlig ytelse. Dette et eksempel på at uformelle strategier og relasjoner ikke bare handler om frivillighet men at de også kan ha en tvangsdimensjon, på samme måte som Irina sier hun følte seg tvunget til å godta sine klientenes personifiserende strategier, for ikke å få en vanskelig arbeidssituasjon på helsestasjonen.
Irina og Pavel er sint på Pavels far som blander seg inn i Pavels forretningsdrift, og de krangler en del med han og resten av familien om det å bruke forbindelser for å oppnå ting.
"Hvorfor skal man ikke gå til folk med innflytelse i saker, og love dem en personlig påskjønnelse hvis de kan hjelpe, slik som kooperativpresidenten? Hvorfor ikke?" sier faren til meg en gang jeg er tilstede under en krangel. "Kanskje Pavel synes det er bedre å investere pengene på andre måter. Hvis han ønsker å utvide aktivitetene sine, er det kanskje bedre å investere i noe som gir mere avkastning," svarer jeg. Faren blåser. "Han [Pavel] har jo alle disse pengene, og det er viktig å ha relasjoner til folk. Slik er det," er farens avsluttende kommentar. Herr Christei mener med andre ord at etableringer og vedlikehold av relasjoner ikke er bortkastede ressurser. Han mener at Pavel tvert i mot må betrakte relasjoner som en viktig form for investering, som kan gi avkastning.(65) Dette er også en god illustrasjon på hvorfor Pavel, Irina og jeg kom godt overens og utviklet et nært vennskap under feltarbeidet. I kapittel 1 diskuterte jeg hvordan jeg hadde vanskelig for å akseptere og forstå hvordan de lokale normene for resiprositet og folks investeringer i sosiale relasjoner også gjaldt meg, og at jeg følte ubehag når jeg ble konfrontert med den ofte utilslørte relevansen av instrumentelle hensyn for sosial samhandling og relasjonsetablering (jf. Olafsbye 1998). Når Pavel og Irina uttrykte frustrasjon over hvor vanskelig det var å skille mellom vennskap og arbeid, mellom private og profesjonelle agendaer, var det med andre ord et problem som jeg gjenkjente og identifiserte meg med, fordi det hadde ressonans i mine daglige erfaringer og frustrasjoner under feltarbeidet. Denne gjenkjennelsen bidro nok også til at jeg fikk en sympati for Pavel og Irinas prosjekt som antagligvis sitter i teksten på måter jeg ikke har helt oversikt over.
Pavel har store planer, han fabulerer og planlegger. "Jeg ønsker å bygge et imperium," sier han. Men samtidig legger han stor vekt på å ha kontroll, og han ønsker ikke å inngå partnerskap med andre forretningsfolk. Så lenge han ikke har folk under seg som han stoler på, strekker derfor grensene for hva han kan gjøre seg til hans egen arbeidskapasitet. Sommeren 1994 er han kommet i den situasjon at for å utvide mer, må han avgi noe på de personlige kontrollen. Det betyr at han må ha folk som han kan stole på under seg eller ved siden av seg. Pavel ønsker at Irina skal slutte i jobben sin på helsestasjonen, og lede etableringen og driften av den nye matbutikken som han planlegger. Irina sier imidlertid hun får seg ikke til å slutte på helsestasjonen, selv om lønnen er lav og arbeidsforholdene vanskelige. De har investert en del i å gi henne lønn under opplæringstiden, og hun sier hun også føler seg ille berørt over å skulle slutte så fort, fordi svigerfaren arrangerte det slik at hun, i følge henne selv mot hennes vilje, fikk jobben fremfor de andre søkerne. Pavel mener faren og broren ikke er nok til å stole på:
"Det hadde også vært naturlig å samarbeide med broren min og faren min. Men de er late begge to, og de er unøyaktige og steller i stand masse rot. De lover folk oppmerksomheter for tjenester. De skryter og prøver å gjøre inntrykk og utbasunerer ting som jeg ikke vil det skal snakkes om. Jeg kan ikke innvie dem i noen ting. Jeg føler meg ensom."
Med andre ord, Pavel vil være et selvstendig individ, og får ensomhet på kjøpet.
I landsbyen tror de fleste at det egentlig er herr Christei som er sjefen for foretaket. Og herr Christei gjør ingenting for å avkrefte disse ryktene. Pavel er forbannet på dette:
"I dette landet kreditteres du ikke ut for hva du gjør, men hvor gammel du er og hvor gode forbindelser du har."(66)
Pavel posisjonerer sine ideer om forretningsdrift mot de andre private næringsdrivende i landsbyen, og mener at folk flest ikke skjønner hva "ordentlig forretningsdrift" dreier seg om.
"Folk er misunnelige og mistenksomme på meg og andre som prøver å gjøre noe. Folk tror at huset vårt er som et palass innvendig. Men du har sett hvordan det er. Vi bruker ikke pengene på den måten. Jeg må investere. Dette er bare begynnelsen. Jeg ønsker å skape et imperium, jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp med pengebekymringer. Jeg ønsker å komme i en situasjon hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg har lyst til, slik at jeg ikke trenger å være avhengig av noen. Jeg ønsker at folk skal respektere meg, og jeg ønsker fred. Jeg vil arbeide hardt i 10-15 år. Da håper jeg at ting kan gå mere av seg selv."
Om Adrian, en ung mann som drev matbutikk i Vidra noen måneder til han plutselig forlot landsbyen (på flukt fra gjeld, i følge ryktene), mener Pavel at han brukte for mye av overskuddet sitt på privat konsum i stedet for å investere overskuddet i forretningen og gjøre butikken bedre og mer attraktiv for kundene: "Han satte ikke sin stolthet i å få butikken til å ta seg best mulig ut, men heller i å se godt ut selv." Også herr Mirons forretningsdrift uttrykker Pavel misnøye med. Herr Miron var den første som startet privat butikk i Vidra. Han tjente svært gode penger i begynnelsen. Også han har brukt mye av overskuddet sitt på privat konsum for familien. Pavel mener at:
"herr Miron klarer seg på det kundegrunnlaget han bygde seg opp fordi han var først. Men han er ingen ordentlig forretningsmann. Han utvider ikke. Han kjører bare et sikkert løp."
Pavel begynner å sette ned prisene på noen varer, som Pepsi og sigaretter, men selv om herr Miron ikke setter ned prisene sine i særlig grad, så fortsetter likevel mange å handle hos han. Dette tolker Pavel dithen at en del folk i landsbyen er i mot han og virksomheten hans, fordi han holder seg for seg selv, og fordi de er misunnelige, og derfor fortsetter de å handle hos herr Miron. Av samme grunn tror han at mange fortsetter å kjøpe brød på statsbakeriet selv om brødene der er dårligere.
Mange som driver med private forretninger og foretak i Vidra bruker mye av overskuddet sitt på privat konsum. Disse prioriteringene ligner på det entreprenørskap Mars og Altman beskriver fra Georgia hvor det legges vekt på det å bruke og vise frem velstand og suksess (1983:550).
Det å uttrykke identitet og prestisje gjennom privat konsum er i kontinuitet med kommunisttiden da det var begrensede muligheter for å uttrykke sosial differensiering i den offentlige sfæren (Haukanes 1992, Kideckel 1993, jf. kap. 3). Gjennom å vise mishag med og posisjonere seg mot denne måten å bruke overskudd på identifiserer Pavel seg med og fremstiller sin virksomhet i tråd med det entreprenørskap man gjerne forbinder med vestlig kapitalisme, med vekt på ideer om sparsommelighet og utsatt tilferdsstillelse/belønning.
På samme måte som at Pavel i praksis bruker personlige relasjoner i forretningsdriften sin, tar også han i bruk lokale strategier for å uttrykke maskulinitet og mestring og oppnå prestisje og respekt gjennom konsum. I løpet av det året jeg er i Vidra uttrykker Pavel mer og mer frustrasjon. Han mener at han ikke får ting gjort på grunn av omfattende og til dels motstridende byråkratiske bestemmelser og praksiser, stadige krav om personlige gjenytelser som han ikke ønsker yte og fordi han ikke inngir respekt. Sommeren 1994 er vi i Bucuresti på en rockefestival, og Pavel spør Irina og meg om vi kan hjelpe han med et nytt image. Han sier han har bestemt seg for at han skal begynne å kle seg som en forretningsmann (un om de afacere). I en av Bucurestis nye og dyre motebutikker kjøper han seg bukser og skjorter med italienske navn. Uken etter kjøper han seg en utenlandsk bil (o masina straina) av naboen som er involvert i import av bruktbiler fra Tyskland. Bilen er så bred at den knapt kommer inn gjennom hageporten hjemme. "Nå skal folk få vite hvem som er sjefen i familien Christei," sier han. Samme kveld sier en barndomsvenn: "Jeg må innrømme at jeg ikke helt trodde på at du gjør det bra, men nå..."
I det videre vil jeg diskutere hvordan markedsideologien og den personlig organiserte økonomien kan forstås som grunnet i ulike forståelser av individer og sosial organisasjon basert på ulike moralske oppfatninger om resiprositet. Jeg bruker Pavel som representant for markedsideologien, mens jeg fremstiller de andre aktørene, særlig personifisert i faren hans, som representanter for de moralske oppfatningene knyttet til den personlig organiserte økonomien. Dette er selvfølgelig en grov forenkling, men tjener her som et retorisk grep for å få frem ulikhetene mellom de to økonomiske forståelsene og konfliktstoffet som skapes når folk blir konfrontert med de to økonomienes ulike moralske verdier om resiprositet.
Pavel kan sies å operere med det man kan kalle en atomistisk individforståelse. Han ønsker seg en markedssituasjon hvor autonome og selvstendige aktører opptrer overfor hverandre og inngår kontrakter i roller som tilfeldige, ensartede og utbyttbare kunder, arbeidere og forretningsforbindelser, hvor individet er noe i kraft av seg selv og sitt arbeid, hvor ens private relasjoner til andre ikke spiller noen rolle, hvor gavens sammenfiltring mellom person og ting ikke har gyldighet. I den industrielle markedsøkonomien forstås varen som en slags logisk invertering av gaven. Varen er ikke unik, den er tvert imot "lik," upersonlig og usosial (Sørhaug 1996:71). Med sin vekt på markedsmessige bytter avviser Pavel det unike, hans måte å ville drive forretninger på fremmer det anonyme og upersonlige. Pavels ønske om å være, og bli betraktet som, en autonom og selvstendig næringslivsaktør er imidlertid vanskelig i praksis, fordi han operer i en kontekst hvor partikulære lojaliteter, forventinger og forpliktelser har en større prioritet og moralsk legitimitet enn lojalitet til "universelle" og depersonaliserte fellesskap, som staten og markedet.(67) Stadig blir Pavel konfrontert med at den personlig dimensjonen er relevant og påtvingende nødvendig også innen den formelle økonomien.
I den personlig organiserte økonomien er det nettopp personlige relasjoner og forpliktelser som vektlegges. Den er grunnet i en relasjonell individforståelse, hvor det er et poeng at folk er ulike, unike og ikke tilfeldige og umiddelbart utbyttbare for hverandre. I slike transaksjoner betraktes ikke folk (bare) som noe i seg selv, men (også) som noe i kraft av sine forskjelligartede relasjoner til andre. I følge Pavels far skal man søke å inngå og vedlikeholde relasjoner med forskjellige mennesker, gjennom å gi oppmerksomheter og på andre måter personifisere og intimisere relasjonene til folk en treffer i offentlige eller formelle anliggender. Han synes å mene at det er langt mer hensiktsmessig enn å bedrive direkte bytte hvor relasjonens betydning opphører straks partene har byttet seg i mellom. Den instrumentelle nytten av forpliktende personlige relasjoner og nettverk er åpenbar i en situasjon hvor den økonomiske situasjonen er kaotisk og vanskelig, og hvor politiske og formelle økonomiske insitusjoner har liten troverdighet og legitimitet, nettopp fordi de i stor grad oppleves som utilgjengelige uten ved hjelp av uformelle strategier og relasjoner. Uformelle relasjoner og forpliktelser fremstår som den mest pålitelige kilden for forutsigbarhet og forsikring i forhold til eventualiteter.(68)
Pavel gir uttrykk for at han ikke ønsker å investere avkastningen sin i sosiale relasjoner og konsumering av prestisjeobjekter, men at han ønsker å investere videre i bedriften. Pavel operer ut fra dette med et annet normativt grunnlag for økonomisk adferd som ligner på det som forbindes med markedsøkonomi og rasjonelle byråkratier. Men det er viktig å huske at Pavels markedsøkonomiske ideal, er nettopp det, et ideal, et ønske mere enn en realitet. Sagt med andre ord; de uformelle nettverkene, den relasjonelle individforståelsen, de moralsk grunnede forventingene om uformell resiprositet er noe alle i Vidra, inkludert Pavel, må forholde seg til, enten de vil eller ikke. Man kommer ikke utenom. Dette er selvsagt noe Pavel er klar over, og som han i sine daglige gjøremål forholder seg til. Han er slett ingen analfabet i det lokale univers av prosjekter, moral og regler for adferd. Han sier da også selv at det ville vært naturlig for han å samarbeide mer med faren og broren sin, hadde de vært mer til å stole på, og han får også mye hjelp av familien til ulike ting. Når han får behov for vise at han "er noen," "hvem som er sjefen" i familien Christei, griper han også til lokalt anerkjente symboler for å vise frem sin suksess og dyktighet, ved å investere i prestisjeobjekter som stor utenlandsk bil og pene vestlige klær. Det at Pavel og Irina likevel i mye mindre grad enn andre folk i Vidra er villige til å bli involvert i uformelle relasjoner for instrumentelle formål, gjør dem i noen grad til fremmede. Et eksempel på dette er Irinas erfaringer med å forsøke å nekte å ta i mot gaver fra pasienter, som jeg var inne på tidligere i kapitlet. Et annet eksempel er Pavels ønske om å skille mellom fritid og arbeid, på den måten at han ønsker vennskap til glede for fritiden som er basert på andre ting enn instrumentelle bytterelasjoner. Irina og Pavel uttrykker oftere enn noen av de andre informantene mine at de føler seg ensomme og at de savner venner. Dette er kanskje prisen de må betale for den selvstendigheten Pavel sier at han ønsker seg, og for insisteringen på å skille mellom private og forretningsmessige relasjoner.
I antropologi er det vanlig å forstå ulike resiprositetsformer som økonomiske sfærer, hvor konverteringer mellom sfærene er regulert av moralske imperativer og konvensjoner, og man tenker seg at det i ulike samfunn eksisterer ulike måter å ordne resiprositet i og konvertering mellom ulike sfærer på. I Norge har man for eksempel en oppfatning om at vennskap og forretninger skal holdes adskilt, og en intimisering mellom private relasjoner/forpliktelser og forretningstransaksjoner blir oppfattet som korrupt og umoralsk (se Olafsbye 1998). I Romania er dette langt mindre entydig. Som jeg har vært inne på har også folk i Romania oppfatninger om at formelle institusjoner og foretak skal operere "rettferdig" og "objektivt." Men samtidig har den personlig organiserte økonomien moralsk forrang, også innen de formelle strukturene, blant annet fordi den formelle økonomien og byråkratiet har liten legitimitet og troverdighet. Både de instrumentelle fordelene ved og den moralske og emosjonelle styrken i uformelle strategier og relasjoner bidrar derfor til at intimiseringer av formelle relasjoner også oppfattes som selvsagte og riktige. Ofte er intimisering og personlig engasjement en forutsetning for å få ting gjort i den formelle økonomien og i byråkratiet. Dette er ikke noe nytt i Romania (se f.eks. Seim 1994, Stahl 1980), og i kommunisttiden ble den sterke vekten på personlige referanser og grundig kjennskap til folk man skal omgås med og gjøre ting sammen med ytterligere forsterket av behovet folk hadde for å beskytte seg fra kommunistregimets tiltagende repressive, overvåkende og splittende karakter (jf. Andersen 1996:137). I et foredrag holdt i et rumensk fora om "Non-Governmental Organizations" (NGO's) og europeernes problemer med å eksportere demokrati til Romania hevder Sampson at det i Romania synes vanskelig for folk som ikke kjenner hverandre å samarbeide om avgrensede felles interesser. Samarbeid i den offentlige sfæren har en tendens til å akselerere til vennskap eller konflikter (Sampson 1995b). Man må vise at man er en venn, og det viser man ved intimiserende teknikker og personlige relasjoner som i følge den formelle økonomiens og byråkratiets "rasjonale" og moral skal være irrelevant. Forretninger og vennskap hører med andre ord sammen i mange sammenhenger i Romania. Samhandling i Romania er delvis kompartmentalisert i andre sfærer, og har andre konverteringskoder enn i Norge (jf. Olafsbye 1998:129-30, Sampson 1995b). Jeg sier delvis, for selv om vekten på privat etablert tillit og uformelle strategier er viktig i den formelle økonomien og i byråkratiet, har folk også klare oppfatninger om at det er grenser for det å gjøre private relasjoner og strategier relevante i formelle møter. Samtidig som de fleste informantene mine omtaler de sterke moralske forpliktelsene til familien, slekta, gudforeldre og venner som et positivt trekk ved det å leve i Romania, i motsetning til det de beskriver som det kalde samfunnet i Vesten, så evaluerer de ikke alle former for uformelle strategier for å bearbeide byråkratiet og den formelle økonomien for private formål som moralsk godt. Som vi f.eks. så i kapittel 4 sitter beskyldninger om korrupsjon og prioriteringer av relasjoner og forbindelser løst når det gjelder myndighetenes behandling av restitueringsprosessen i landbruket.
Slike diagnostiseringer faller først og fremst i situasjoner hvor man opplever seg selv ekskludert (jf. kap. 4, Gupta 1995:388). "Alt jeg selv ikke er involvert i er mafiavirksomhet." Denne spissformuleringen mener sosiologen Zoltan Rostas på mange måter oppsummerer folks ambivalente forhold til det å aktivisere uformelle relasjoner i den formelle økonomien (pers. konv.). Mafia-begrepet brukes om mange ulike grupper. Det er en vanlig betegnelse når folk omtaler private forretningsfolk, små entreprenører og andre som har tjent penger etter omveltningen, det knyttes til organisert kriminell aktivitet, til sigøynere og brukes om tidligere ledere i systemet som gjennom sine nettverk har overtatt statlige virksomheter og anses å berike seg på dette.(69) I Vidra hørte jeg for eksempel husverten min og de andre i ledelsen på skogsforvaltningssentret omtalt som mafiafolk (mafiosi) (jf. kap. 4). Mafia har for mange blitt et symbol på den nye økonomien, knyttet til "privatiseringen" og "markedsøkonomien." Dette sier noe om folks vanskeligheter under omleggings-prosessen. Verdery sammenligner snakket om mafia i Romania med forestillinger om hekseri, som en måte å tilskrive vanskelige sosiale problemer til ondskapsfulle og usynlige krefter (Verdery 1996:219f.). Det at markedsøkonomien knyttes til mafia, kriminalitet og (illegal) berikelse på bekostning av "vanlige folk" (jf. debatten i kommunestyret når de behandlet herr Florescus søknad om å starte bensinstasjon) viser folks ambivalens og utrygghet i forhold til effektene av markedsutvikling.
Gaveøkonomi har blitt gjort til gjenstand for romantisk idealisering av mange samfunnsvitere (jf. Bloch & Parry 1989, Thomas 1991). Mine informanters holdninger til uformelle økonomiske transaksjoner er imidlertid ambivalent og kompleks, og altså delvis avhengig av hva slags posisjon de befinner seg i, i den aktuelle konteksten. Dette viser det problematiske i å sette gaven opp som motsatsen til markedsøkonomi, og betrakte gaven som rent altruistisk motivert og markedsbytte som rent utilitaristisk motivert (se introduksjonen, jf. Sahlins 1972 og Harris 1981 i kap. 3). Gavebytte kan i noen sammenhenger oppfattes som umoralsk og varebytte kan i noen sammenhenger betraktes som moralsk nøytralt. Personlig organiserte økonomier er slett ikke alltid politisk uskyldig, og heller ikke alltid ideologisk eller moralsk uproblematiske, slik vi har sett her.
Simmel og Marx mente at monetarisering bidrar til økt individualisme og ødelegger tradisjonelle solidariteter fordi de fører til at bånd basert på personlige avhengigheter oppløses (Simmel og Marx i Bloch & Parry 1989:3ff.). Men mens Marx så på oppløsningen av gamle solidariteter som et problem, vektla Simmel utviklingen av en individuell frihet, og en mer omfattende, men og mer diffus form for sosial integrasjon (ibid.:5). Bloch & Parry argumenterer for at man skal passe på å ikke overestimere pengenes transformative eller revolusjonerende potensiale (ibid.:3). I likhet med Thomas (1991) og Humphrey & Hugh-Jones (1992) problematiserer Bloch & Parry dikotomiseringen mellom "tradisjonelle" og "moderne" samfunn, økonomiske systemer og ideologier, og argumenterer for at det i de alle samfunn eksisterer både personlig organiserte økonomier og markedsbytter. Å forstå forholdet mellom markedsøkonomi og personlig organisert økonomi som en opposisjon mellom tradisjonelle og moderne bytteformer bidrar ikke til en full forståelse av konfliktene og ambivalensen informantene mine opplever ved konfronteringer mellom den uformelle og den formelle økonomiens ulike moralske oppfatninger om resiprositet. Husholdene i Vidra har og har hatt en mangesidig økonomi. I dette ligger ingen avvisning av pengeøkonomi. Pengeøkonomien er en av flere økonomiske sektorer husholdene forholder seg til.
Bloch & Parry foreslår en modell for å forstå hvordan samfunn forsøker å håndtere spenningen mellom individuelle og kollektive målsettinger (1989:23ff.).(70) Bloch & Parry argumenterer for at alle samfunn anerkjenner både individuelle og kollektive målsettinger, men at disse ulike målsettingene håndteres gjennom ulike former for separasjon mellom to ulike "transaksjonelle ordener": En orden karakterisert av kortsiktige og kommersielle transaksjoner, handel og lønnsarbeid, og hvor individuell konkurranse kan være akseptert, og en langsiktig transaksjonell orden orientert mot det å reprodusere en sosial og kosmisk orden. For min empiriske setting kan f.eks. reproduksjonen av hushold- og familiefellesskap, slektskap og andre partikulære nettverk og fellesskap sees på som målet for den langsiktige transaksjonelle ordenen.
I følge Bloch & Parry aksepteres begge ordenenes målsettinger kulturelt, men kortsiktige transaksjoner er bare moralsk aksepterte så lenge de forblir underordnet til og ikke konkurrerer med transaksjoner knyttet til reproduksjonen av den sosiale og kosmiske ordenen. De legger imidlertid vekt på at artikulasjonen mellom de to ordenene ikke på noen måte er å betrakte som uproblematisk, fordi de både må holdes adskilt for at den langsiktige ordenen ikke skal reduseres, samtidig som de må relateres til hverandre fordi den langsiktige ordenen opprettholdes ved hjelp av ressurser fra den kortsiktige ordenen. Dette skjer ved hjelp av forskjellige transformative prosedyrer og prosesser som konverterer ressurser fra den kortsiktige til den langsiktige ordenen. Ved hjelp av en rekke empiriske eksempler viser Bloch & Parry hvordan denne transformasjonen særlig uttrykkes gjennom matidiomer; matlaging, måltider, spising og drikking. Gjennom symbolsk arbeid transformeres altså moralsk tvetydige ressurser, til positive ressurser som opprettholder den ideele orden i samfunnet. I Vidra er matlaging, måltider, drikking og det å gi bort mat essensielle bestanddeler i landsbyens sosiale liv og rituelle praksiser; store måltider knyttet til høytider som samler familie og slekt, livssyklusritualer som samler slekt, venner, naboer og andre landsbyboere, navnedag- og bursdagsfeiringer, rituelle doneringer av mat i forbindelse med minneseremonier for de døde, drikkeritualer for å bekrefte vennskap og avtaler, osv. Disse måltidene og ritualene bidrar, slik Bloch & Parry foreslår, til å understreke og bekrefte ulike fellesskap og reproduksjonen av den sosiale ordenen. Som vi skal se i kap. 6 er imidlertid også det å dele og gi bort mat en måte å lage og vise grenser på mellom de som er innenfor og de som er utenfor et fellesskap.
I følge Bloch & Parrys modell er ressurser som oppnås i kortsiktige transaksjoner moralsk tvetydige hvis de ikke konverteres til opprettholdelse av den langsiktige orden. Jeg tror at det som oppleves som særlig problematisk i forhold til Pavels måte å ønske å drive forretninger på og være forretningsmann på, er at han avviser tradisjonelle verdier om å dele sine ressurser med og prioritere partikulære relasjoner. Han oppfattes som grådig og usosial. Han konverterer ikke det han oppnår i den kortsiktige ordenen til å tjene reproduksjonen av den langsiktige ordenen; de partikulære fellesskapene. Pavel på sin side mener tvert i mot at han bidrar til det langsiktige "universelle" lokale fellesskapet fordi han driver forretninger på en måte hvor foretaket hans skal vokse og skape flere og flere arbeidsplasser. Men for andre fremstår handlingene hans som individuelle mål i seg selv, fordi han ikke bidrar til å bekrefte den sosiale orden på måter som folk kjenner igjen. Antagelsen om at private forretningsfolk betrakter individuelle mål som nok i seg selv er utbredt. Dette kommer for eksempel frem i en diskusjon hjemme hos familien Popovici en gang de har besøk av slektninger, venner, gudforeldre og gudbarn i forbindelse med julen. Basarab, en ung mann som er gift med fru Popovicis niese, forteller meg at han driver med import-eksportvirksomhet kun for å tjene penger. Herr Popovici bryter inn og sier at han synes at Basarab og de andre forretningsmennene i landsbyen burde bidra mer til fellesskapet i landsbyen, etablere produksjon slik at de kan hjelpe landet sitt til å øke den økonomiske velferden, og skape arbeid for folk. "Vi kan ikke bare vente at andre land skal komme og hjelpe oss. Vi trenger ikke alle disse varene fra utlandet, vi burde produsere mere selv." Han trekker frem som eksempel støtten den tilstedeværende vennen, butikkeieren herr Miron, ga til skolen ved juleavslutningen: han kom og ga alle barna hver sin godtepose.(71) Her ser vi at herr Popovici refererer til det "universelle" lokale fellesskapet.
Enda mer fordømmes imidlertid handlinger hvor individer blir oppfattet som å ta av felleskapets ressurser for sine egne kortsiktige målsettinger. Slik forstås for eksempel korrupsjon i mange tilfeller. Man kan kanskje si at på denne måten konfronteres de positivt evaluerte ufomelle relasjonene med sitt vrengebilde. Uformell økonomi og uformelle strategier i den formelle økonomien eller byråkratiet kan evalueres som moralsk positive i forhold til å bidra til opprettholdelsen av husholdet eller et annet partikulært fellesskap og kan oppfattes som positivt fordi man slik bidrar til å bekrefte lojalitet og fellesskap. Men evalueringen av ulike handlinger er, slik jeg var inne på tidligere i kapitlet, i stor grad avhengig av ens egen posisjon. Dette viser at i Vidra er heller ikke den langsiktige ordenen i seg selv uproblematisk.
En lignende trussel representerer de opplevelsene folk har av at det har blitt vanskeligere å etablere langvarige og pålitelige personlige resiprositetsrelasjoner, og det at uformelle transaksjoner har fått mer preg av bytteøkonomi, hvor utilitaristiske motiver legges mindre skjul på. Mens penger i noen sammenhenger betraktes som uproblematiske, er det andre sammenhenger hvor folk klager over at pengene synes å ha blitt folks hovedgesjeftigelse, og får dem til å neglisjere både slektskap og andre institusjonaliserte fellesskap, og landsbyfelleskapet (jf. kap. 6). Når kortsiktige transaksjoner og målsettinger synes å erstatte langsiktige målsettinger for fellesskapet oppleves verden som råtten og i forfall (jf. Bloch & Parry 1989:28).
Problemet med Bloch & Parrys perspektiv er at de, som de fleste antropologiske modellbyggere, baserer sitt empiriske grunnlag på samfunn som i stor grad befinner seg utenfor de kapitalistiske sentrene (se Bloch & Parry 1989:30). Den rumenske staten har lenge hatt en formell økonomi (både marked og stat) og et offentlig byråkrati, samtidig som den personlig organiserte økonomien har vært sentral i folks håndteringer av både husholdsøkonomi og formell økonomi og byråkrati. Mine informanter synes å operere med to langsiktige ordener; de partikulære fellesskapene hvor hushold, familie og slekt er de fremste sosiale enhetene og et mere "universelt" felleskap basert på individuelle medlemsskap i lokalsamfunnet, i staten og nasjonen. Modellen til Bloch & Parry er likevel interessant fordi den har som utgangspunkt at det i alle samfunn er et ambivalent forhold mellom individuelle og kollektive målsettinger som man forsøker å håndtere på ulike måter. Det jeg har ønsket å vise her er hvordan mine informanters ambivalens til omleggingsprosessene etter omveltningen ikke bare handler om materiell tap eller vinning. Ambivalensen er også et uttrykk for at mange opplever de nye insitusjonene som truende for den sosiale orden.
I dette kapitlet har jeg tatt for meg den dimensjonen ved privatiseringsprosessen som handler om privatiseringen av statlige foretak og muligheten til å etablere privat virk-somhet. Markedsøkonomi basert på privat eierskap skal i stor grad avløse den for-melle statsøkonomien. Den formelle statsøkonomien er viklet sammen med en uformell økonomi. Dette innviklede forholdet mellom den formelle og uformelle økonomien utgjør nettopp viktige kilder til ressurser for mange hushold. Derfor opp-lever mange det som problematisk at økonomien skal privatiseres og offentlig styr-ing, subsidiering og statlig materialforvaltning reduseres. Samtidig bidrar den om-fattende bruken av uformelle strategier og relasjoner til at privatiseringsprosessen knyttes til ulovligheter og til privilegier for de få på bekostning av "vanlige folk." Den statlige økonomien betraktes med andre ord både som en viktig kilde til kort-siktig ressursakkumulering, som kan konverteres til verdier som bidrar til å bekrefte og opprettholde den mer langsiktige partikulære orden, som husholdene og andre fellesskap, og som forvaltningsorgan for et lansiktig moralsk fellesskap knyttet til det lokale landsbyfellesskapet eller det nasjonale felleskapet. Når folk opplever den nye økonomien som truende for fellesskapet varierer det med andre ord hva slags felles-skap det er spørsmål om. Når en lege på helsestasjonen reserverer seg mot å la en slektning av en nabo få gå foran i køen fordi hun mener det ikke er riktig i forhold til de andre pasientene som sitter og venter på venterommet, opplever naboen at legen ikke handler i forhold til de forventinger og forpliktelser om resiprositet som han mener de har etter mange år med utveksling av tjenester. For naboen blir dette et eksempel han stadig trekker frem på at folk ikke er til å stole på lengre, at folk ikke lengre bryr seg om hverandre. Hvis naboens kjenning hadde fått spasert inn foran de andre som hadde sittet timesvis i kø allerede, en vanlig situasjon i alle offentlige køsituasjoner, ville de som ventet kansje betraktet dette som nok en erfaring på at det "universelle" lokale fellesskapet diskvalifiseres og at fellesskapets knappe ressurser i realiteten oppnås ved hjelp av teknikker og ressurser som ekskluderer de som av ulike grunner ikke har forhandlingsmakt og nettverksressurser.
I første del av kapitlet la jeg særlig vekt på to forhold; For det første har jeg sett på hvordan folk søker å modifisere og tilpasse den nye de-monopoliserte markedsøkonomien i forhold til lokale forpliktelser og nettverk og husholdenes totale aktiviteter. Arbeid i den nye private sektoren er for mange ikke attraktivt. Det oppleves som mindre trygt i den forstand at folk er usikre på hvordan arbeidsforholdene i det private er regulert med hensyn til oppsigelsesvern, pensjonsrettigheter, osv. Det at man i privat sektor har lengre arbeidsdager og må arbeide mer enn i offentlig sektor oppleves også som et problem, fordi man på denne måten får mindre fleksibilitet i forhold til andre oppgaver og forpliktelser. Vi har også sett hvordan det er vanskeligere å bruke eller ta av de private arbeidsplassenes ressurser til private formål. Selv om lønningene i privat sektor er langt høyere enn i offentlig sektor ser det ikke ut til at de betraktes som tilstrekkelige til å utligne reduksjonen av fleksibilitet i forhold til husholdenes totale aktiviteter og muligheter til å forfølge private interesser i arbeidstiden og på arbeidsplassen.
For det andre la jeg vekt på at privatiseringsprosessen ikke bare er et spørsmål om ytre rammevilkår og statlig politikk. Også de lokale myndighetenes holdninger, håndteringer og reguleringer er viktig for hvordan privatiseringsprosessen faktisk foregår lokalt. Jeg har vist eksempler på hvordan de lokale myndighetene i Vidra er motvillige til å legge forholdene til rette for private foretak i den formelle økonomien. Vi så hvordan det blant annet ble argumentert for at de lokale myndighetene må beskytte befolkningen i forhold til markedsøkonomiens mer uønskede virkninger. Igjen er det åpenbart hvordan mange oppfatter markedsøkonomien som noe uregulert, som ikke er helt under kontroll. De lokale politikerne som mener at det er deres oppgave å sørge for privatiseringprosessen ikke går for fort, kan ha ulike motiver for dette. Mange har personlige erfaringer som gjør at de opplever den nye økonomien og privatiseringen som problematisk. For eksempel har både lærere, folk som arbeider innen forvaltningen og andre som er sysselsatt i det offentlige opplevd hvordan reduksjonen av statlige midler både gjør situasjonen på arbeidsplassene vanskelig og bidrar til at deres egne sosioøkonomiske posisjoner har blitt dårligere, samtidig som de ser andre som har satset i den nye økonomiske sektoren tjene penger på måter som man fort knytter til moralsk tvetydige handlinger og til kriminalitet.
Disse forholdene i tillegg til at det at det nye markedet oppleves som utilstrekkelig for å møte problemer med reduksjon av produksjon, lavere levestandard, korrupsjon og arbeidsledighet, samtidig som statlige støtteordninger og statlig materialforvaltning faller bort eller reduseres kraftig, bidrar til at mange grupper motsetter seg privatiseringen av statlige foretak og ønsker en sterkere stat. Samtidig som statens makt av ulike årsaker eroderer og bygges ned ved hjelp av privatiseringsptosessen og en ekspanderende uformell økonomi er det med andre ord samtidig tendenser som peker i retning av at statens makt rekonsitueres. Antropologen Kathrine Verdery omtaler de samtidige prosessene hvor statens makt både undermineres og forsterkes for "de-statiserende" og "re-statiserende" prosesser (Verdery 1995 og 1996:kap.8).
I andre halvdel av kapitlet illustrerte jeg problematikken rundt introduksjonen av markedsøkonomien og dens konfrontasjoner med den personlig organiserte økonomien som en konfrontasjon mellom to ulike måter å tenke om relasjoner og resiprositet mellom individer på, knyttet til distinksjonene mellom gave- og vareøkonomi som jeg har diskutert i introduksjonen. Her har jeg latt bakerentreprenøren representere det atomistiske individet som ønsker at forretningslivet skulle dreie seg om resiprositet basert på begrensede interesser og agendaer, hvor private hensyn er irrelevante. For mange av de andre informantene mine var imidlertid dette en holdning til resiprositet som ble oppfattet som grådig, som stiller spørsmål ved den lokale prioriteringen av personlig lojalitet og tillit. Som vi har sett gjennom hele oppgaven er imidlertid holdnings- og handlingsklimaet i Vidra karakterisert av at personlige strategier, relasjoner og garantier er av stor relevans for hva man for gjort i den formelle økonomien og i byråkratiet. Som jeg har vist er imidlertid heller ikke den personlig organiserte økonomien betraktet som entydig moralsk uproblematisk. Informantene mine har også en oppfatning om at det finnes felles goder og "universelle" fellesskap basert på individuelle medlemskap, og bruk av personlige relasjoner for å ta av slike ressurser på bekostning av felleskapet oppleves også som umoralsk, selv om måten slike handlinger blir evaluert på avhenger av folk egen posisjon i forhold til den aktuelle saken. Jeg har ikke berørt det følgende i noen særlig grad, men det kan altså tenkes at statsøkonomiens vekt på at den forvalter de felles godene, oppleves som en mer moralsk eller i allefall mer kjent og forutsigbar samfunnsorden enn markedsøkonomien hvor man får et inntrykk av at det dreier seg om en alles kamp mot alle.
Jeg skal i de to siste kapitlene se nærmere på det ambivalente forholdet mellom partikulære og "universelle" fellesskap. I kapittel 6 skal jeg se på hvordan folk forholder seg til det lokale landsbyfellesskapet. I kapittel 7 undersøker jeg hvordan det nasjonale fellesskapet og en nasjonssentrert diskurs er en forståelsesramme som har stor legitimitet blant informantene mine, for deres håndteringer av moralsk ambivalens og forståelser av den nye tiden.
Så langt har jeg beskrevet Vidra som et sted hvor hvor folks aktiviteter særlig er rettet inn mot ressursakkumulering med hushold- og familiefellesskapets behov og målsettinger for øyet, og hvor tillit, fellesskap og samarbeid på det praktiske nivå i stor grad er basert på personlige resiprositetsrelasjoner. Informantene mine forholder seg i mange sammenhenger distanserte, reserverte og mistroiske til folk som de ikke har personlige relasjoner eller referanser til. Samtidig som tillit er forbeholdt familiemedlemmer og andre man kjenner godt, har disse relasjonene omfattende krav om lojalitet på seg som stadig må bekreftes. Som vi har sett mener informantene mine at deres partikulære relasjoner har blitt mindre pålitelige enn før. I dette kapitlet er jeg opptatt av hvordan disse forholdene er med og former folks identifisering med og praktiske oppslutning om det lokale "universelle" landsbyfellesskapet.
Jeg ønsker også å se på hvordan innbyggerne i Vidra bruker det offentlige rommet i landsbyen og hvordan de forholder seg til hverandre i offentlige settinger i forhold til det at den kommunistiske partistatens "okkupasjon" er over. Som vi så i kap. 2 hadde staten og kommunistpartiet før omveltningen monopol på legitime sammenslutninger og aktiviteter av offentlig art, og stor innflytelse over hvordan offentlige rom ble designet og brukt. Spørsmålet om folks identifisering med og praktiske oppslutning om det lokale fellesskapet er sentralt bl.a. fordi det har blitt økt lokalt selvstyre etter omveltningen. Det har med andre ord også skjedd en slags "privatisering" når det gjelder ansvaret for offentlige rom, offentlige aktiviteter, velferd og administrasjon, fra statlig til lokalt plan. Samtidig har de nye lokale administrasjonene mindre ressurser og mer usikre ressurskilder enn tidligere. Dette gjør at en rekke oppgaver fordrer deltakelse fra innbyggerne. Den lokale administrasjonen har også færre maktmidler enn tidligere. Dette betyr at den lokale deltakelsen i større grad må baseres på frivillighet.
Jeg skal i det følgende ta for meg noen områder og hendelser som illustrerer innbyggernes forhold til det lokale landsbyfellesskapet i Vidra. Først vil jeg se på hvordan de forholder seg til det offentlige rommet og hva slags aktiviteter som foregår der. Et gjennomgående tema vil være hvordan folk reserverer seg mot å engasjere seg i og identifisere seg med landsbyfellesskapet samtidig som de har forventninger til det offentliges rolle som pådriver og sponsor i den lokale offentligheten. Ambivalensen folk har til avviklingen av statens makt, gjør, som jeg har vært inne på tidligere i forhold til privatiseringsprosessen, seg også gjeldende i forhold til tilstanden og aktiviteter i det offentlige rommet. Det er imidlertid spørsmål om tillit og lojalitet i forhold til partikulære relasjoner som særlig er viktig for hvordan folk oppfatter landsbyfellesskapet. Dette kommer til uttrykk ikke bare i "hverdagen," med også når det gjelder livvsyklusmarkeringer og andre ritualer og sosiale feiringer, bl.a. fordi også disse praksisene fordrer bruk av uformell økonomi og partikulære relasjoner. Som vi skal se medierer ritualer hverdagens grenseoppdraginger; mellom det private og det offentlige, mellom partikulære relasjoner og landsbyfellesskapet, men samtidig etablerer og understreker de også grenser mellom folk. Opplevelsen av at partikulære relasjoner basert på langsiktig resiprositet er vanskeligere å etablere og mindre pålitelige enn før, også i forhold til ritualer og sosiale feiringer, bidrar til opplevelsene mange av informantene mine uttrykker om at den nye tiden og de nye økonomiske og politiske insitusjonene utfordrer både de partikulære og de "universelle" moralske fellesskapene.
I kap. 1 beskrev jeg hvordan forskjellen mellom husholdene og det offentlige rommet blant annet kommer til uttrykk gjennom estetiske praksiser. Det offentlige rommet har et neglisjert preg, i kontrast til den omsorgsfulle bruken og de estetiske investeringer som karakteriserer mange hushold. Et eksempel på dette er sletta i sentrum, mellom blokkene. Før 2. verdenskrig ble det arrangert folkelige danse-tilstelninger (hora) her, som blant annet var en anledning for rituell par-leting. I kommunisttiden brukte det lokale fotballaget området til å trene på. På 80-tallet ble det bygget blokker på deler av sletta. Området som ble igjen skulle bli park. Men hver gang det ble plantet trær ble de stjålet. Sletta er derfor full av store groper. Nå er blokkbeboernes høns og gjess de flittigste brukerne av området. Tilstanden på gressletta og i det øvrige offentlige rommet i landsbyen blir ofte kommentert og klaget over: Det er for mye søppel i grøftene, for mye møkk fra trekkdyrene etter veiene, for mye glasskår rundt kulturhuset og andre bygninger hvor det leker unger, for mye rot rundt markedsplassen og utenfor husholdene til folk, for mye nedfallsløv som blir liggende om høsten og for mye snø i veiene og på fortauene om vinteren. Løshundene omtales også som et problem, likeså mangelen på gatelys. Blokk-beboerne og deres besøkende klager over murpussen som faller av i store flak, rotet i fellesarealene og det at det alltid er mørkt i gangene fordi noen angivelig stjeler lyspærene, slik at man kan komme til å snuble over et døddrukkent menneske eller ting folk har slengt ut i gangen. Det blir også klaget at veiene, grøftene og broene blir dårlig vedlikeholdt, og det samme gjelder de offentlige bygningene. I tillegg har flere offentlige bygninger blitt utsatt for hærverk og tyveri etter omveltningen. Kommen-tarer om det offentlige rommet faller ofte i forbindelse med personlige erfaringer; som når man må gå rundt rundt en kudunge, blir tilsprutet av sølevann når en bil passerer gjennom en stor vanndam, når man tråkker i stykker en skohæl i en grop, når man vasser i en vei full av seig søle, når man har følt seg forfulgt av løsbikkjer eller noen fulle menn i en mørk vei, når man famler seg frem i en beksvart blokkoppgang, når bilen rister og punkterer på dårlige veier, når murpuss faller fra blokkene og de offentlige bygningene og ned på fortauene, når ungene skader seg på glasskår utenfor kulturhuset. Kommentarer om og betraktninger rundt forfallet i de materielle omgivelsene blir så og si alltid fulgt opp med sammenligninger med hvordan det var før, i kommunisttiden:
"Slik var det ikke før [uryddig, neglisjert, ramponert]. Før var det mere orden og ryddighet (ordine si curatenie). Det var bedre da."
Og nesten like ofte avstedkommmer sammenligningen med før, også diagnostiseringer om nå. Slik uttrykker for eksempel regnskapsføreren på kommuneadministrasjonen det, en gang hun beklager seg over branntomta ved barneskolen som er full av glasskår og søppel:
"Og nå, se, ingen gjør noe. Hver og en tror de kan gjøre som de vil. Slik er overgangen (transitie). Det er for mye demokrati."
Det hender jeg spør folk hvorfor de ikke går sammen og foretar en ryddesjau. Jeg får forskjellige reaksjoner på dette. Mine husverter smiler overbærende. Å gå ute i landsbyen med en sopelime og plukke søppel er like utenkelig for dem som å selge tomater på markedet (kap. 5). De forklarer meg:
"Slik rydding i landsbyen er arbeid for sigøynerne."(72)
Andre skylder på at de ikke har tid til sånt, eller at det ville være umulig å få med seg noen andre:
"Folk tenker på seg selv. Det er pengene som styrer nå. Det nytter ikke. Slik har det blitt med demokratiet."
"Folk er for late."
"Etter 89 har bare ingen brydd seg om den [sletta]. Folk kaster søppel overalt og bryr seg ikke om landsbyen [...] Folk har ikke tid, og det er ikke penger til å få ordnet opp."
Noen bare blåser av spørsmålet mitt. En ung mannlig informant som har parkert familiens bil i sentrum, og kaster ting han rydder ut av den på fortauet, svarer slik:
"Hvorfor skulle jeg rydde her i landsbyen?! Det er ikke min sak. Jeg gjør som jeg vil. Ingen kan fortelle meg hva jeg kan gjøre og ikke gjøre lengre. Det er ikke slik som før."
Informantene mine uttrykker et ambivalent forhold til det offentlige rommet. I noen sammenhenger får jeg et inntrykk av at folk føler seg fremmede i det offentlige rommet, de synes å distansere seg fra det, og reservere seg mot å bli identifisert med det, gjennom å forklare tilstanden som preger det ut fra forhold som de selv ikke er herre over. Årsaker til misèren (mizerie) blir gjerne tilskrevet systemendringer eller grunnleggende feil hos og egoistiske prioriteringer av de andre, de typiske og vanlige rumenerne, som man selv er et hederlig unntak fra (se kap. 7, jf. Berge 1997). På den andre siden er informantene mine engasjerte i forhold til det offentlige rommet på den måten i de uttrykker skam og flauhet over tilstanden som preger det. Det er særlig når tilstanden i det offentlige rommet erfares eller kommenteres som en kontrast til Vesten. Igjen gjelder det imidlertid å trekke grenser mellom seg selv og alle de andre, som har blitt slik. Noen ganger er det kommunismen. Eller lidelseshistorien (kap. 7). Andre ganger er det pengenes skyld. Privatiseringen. Markedsøkonomien. Man selv gjør sitt beste. Men alle andre bare ødelegger igjen. Eller stjeler.(73) Det er derfor heller ingen vits i å ofre noe for landsbyfellesskapet, i følge herr Zamfirescu, en av ingeniørene på skogsforvaltningssentret. Dette gir han blant annet uttrykk for i forbindelse med at kommuneadministrasjonen sommeren 1994 innfører et forbud mot at befolkningen i landsbyen vanner (jordbruks)hagene sine med vannslanger. På grunn av tørke og ødeleggelser på vannledningene har sykehuset problemer med å få vann, og det eneste akutte tiltaket kommunens økonomi tillater, i følge kommuneledelsen, er dette forbudet. Både ordføreren, varaordføreren og ingeniørene i kommuneadministrasjonen som er teknisk ansvarlige for vanntilførsten går runder i landsbyen for å kontrollere at folk ikke lar hageslangene stå på. Mange blir truet med bøteleggelse, men jeg hører aldri om noen som faktisk betaler en bot. Også den frodige hagen til familien Zamfirescu vitner om at de vanner rikelig. To ganger opplever jeg at det kommer kontrollører til familien Zamfirescus hushold og gir dem streng beskjed om at de må slå av vannet øyeblikkelig, noe som gjøres med stor og høylytt motvilje. Med en gang kontroll-ørene går, slår de på vannet igjen. Herr Zamfirescu sier det ikke er noen vits i å etterfølge dette pålegget.
"Disse typene tror de bare kan komme hit og bestemme. Ingen andre gjør det [lar være å bruke vannslange for å vanne hagen]. Alle slår på igjen når de [kontrollørene] har gått. Hvorfor skal da jeg være så dum? Vi trenger disse grønnsakene. De er noen tosker borte på rådhuset. De er udugelige, som ikke får ordnet opp i dette problemet. Det er ikke mitt problem. De skal ikke komme her og bestemme over hva jeg skal gjøre i hjemmet mitt."
Selv om informantene mine investerer lite i det offentlige rommet på det konkrete praktiske nivået, argumenterer de på et mer generelt abstrakt plan for at "felles" offentlig eiendom må beskyttes og ivaretas. Mange mener at det er de lokale myndighetene som er ansvarlige for tilstanden i det offentlige rommet, og at det er deres jobb å holde orden. Slik var det før.
Etter omveltningen har de lokale administrasjonsenhetene formelt sett fått økt selvstyre, men de har ikke lengre de ressurser og det maktgrunnlag de hadde i kommunisttiden. I Vidra har den finansielle situasjonen og infrastrukturen så langt umuliggjort et levedyktig selvstyre. Kommuneadministrasjonen er fremdeles avhengig av finansiell støtte fra sentrale myndigheter, og bruker mye tid på å tigge om slik støtte. Den kritiske situasjonen i de offentlige budsjettene fører blant annet med seg problemer med lønnsutbetalinger, nedskjæring på arbeidsstokken og ikke minst kutt i oppgaver. De oppgavene som særlig prioriteres ned er renhold og vedlikehold av landsbyens offentlige rom og støtte til kultur- og fritidsaktiviteter, men nedskjæringene har også alvorlige konsekvenser for andre kommunale tjenester som helse og offentlig omsorg, infrastruktur og grunnskoleutdanning. Samtidig som folk knytter oppløsningen av det kommunistiske styresettet med frihet til å gjøre som de ønsker, stiller de også store krav til hva slags oppgaver de mener det offentlige skal fortsette å ta seg av eller sørge for at blir gjort. De lokale styresmaktene i Vidra godtar på mange måter disse forventingene, og betrakter de nåværende problemene som et spørsmål om ressurser og lovgivning. Selv om grunnlaget for forholdet mellom befolkningen og styresmaktene har endret seg etter omveltningen uttrykker likevel kommuneledelsen oppfatninger om at folket trenger rettledelse og styring ovenfra. En gang ordføreren beklager seg over en ulovlig søppelplass som har blitt etablert i en veikant utenfor Vidra sier han:
"I kommunisttiden var det mye renere her. Da var det folk ansatt til å måke snø og holde det rent og ryddig i landsbyen [sigøynere som bodde i kommunen]. Og da måtte også folk holde mer orden rundt seg, ellers... Det var et stramt regime, de holdt folk i tøylene, det var ikke frihet til å gjøre som man ville. [Det er mens vi, nok en gang, står og venter på at sjåføren får skiftet et punktert dekk på bilen vi kjører med, at ordføreren sier dette. Situasjonen inspirerer han til metaforbruk.] Det er som med mutrene på bilhjulet. Dersom de ikke er skrudd godt nok fast vingler hjulet. Og bilen. Slik er det nå. Men når de er for stramme er ikke det bra heller. Og slik var det i kommunisttiden. Folk var redde for spioner. Viste ikke hvem, eller hvor mange. Så vi gjorde det vi måtte. Hva kunne vi gjøre? [...] Nå etter revolusjonen vil folk gjøre som de vil. De har ikke respekt for loven. Før hadde vi et represivt regime. Så kom revolusjonen... optimisme. Folk ville gjøre noe. Så apati, usikkerhet, frykt for fremtiden, egoisme. Folk har misforstått hva demokrati er. Folk ønsker bare å gjøre det de selv vil. Samtidig vil de at ting skal være som før."
Det ordføreren peker på til slutt her er en ambivalens mange utviser i forhold til staten og de lokale myndighetene som maktutøver og ressurskilde etter omveltningen. Folk både avviser offentlige inngrep, samtidig som de appelerer til staten om fortsatt støtte og subidier. Hverken ordføreren, kommunestyremedlemm-ene eller de ansatte i kommuneadministrasjonen gir uttrykk for at forholdet mellom kommuneledelsen og befolkningen i kommunen skal endres på noen radikal måte. Generelt blir problemene omtalt som et spørsmål om ressurser som kan bidra til en mer effektiv kontroll av innbyggerne, og som kan sette administrasjonen i stand til å organisere ulike aktiviteter top-down. Både i administrasjonen og i kommunestyret hersker den mening at løsningen først og fremst er å få finansiell hjelp fra fylkesadministrasjonen. Ordføreren ønsker å ansette et sigøynerektepar til å ta seg av rengjøring i landsbyens offentlige rom og i de offentlige bygningene, som nå arbeid-er leilighetsvis med feiing inne i og utenfor kommunehuset når kommuneadministra-sjonen kan avse penger til det.
Det administrative ansvaret for vedlikehold, orden og rengjøring i det offent-lige rommet i kommunen er forøvrig ikke først og fremst ordførerens ansvar, men er underlagt stillingen til viseordføreren. Både ordførerposten og viseordførerposten besettes etter den nye konstitusjonen gjennom lokalpolitiske valg. Viseordføreren representerer Bondepartiet, og tilhører dermed ordførerens politiske opposisjon. Ordføreren tilhører partiet som sitter med regjeringsmakten. Viseordføreren er over 70 år gammel og begynner å bli dårlig til bens. Det hersker en almenn oppfatning i kommunen om at en yngre mann burde sittet i denne stillingen fordi ansvarsområdet krever at viseordføreren må være mye på farten. På det siste kommunestyremøtet i 1993 blir det foretatt en "vare-opptelling" over kommuneadministrasjonens og de andre offentlige institusjonenes aktiviteter og tilstand det siste året. Representanter for de ulike insitusjonene (skolene, sykehuset, helsestasjonen, politiet, brannvesenet, osv.) er til stede, og leser opp hver sin årsrapport. Under møtet blir det gitt uttrykk for massiv frustrasjon over og bitende kritikk mot kommuneledelsen, som særlig rettes mot ordføreren, for at de ikke skjøter de kommunale ansvarsområdene på en tilstrekkelig måte. Ordføreren og de andre kommunerepresentantene som tilhører hans parti hevder at det ikke bare er et finansieringsproblem men også et personalproblem, og skylder på viseordføreren, som ikke er tilstede. Etter møtet trekker ordføreren meg til side. Han har tydelig behov for å forklare forholdene for meg, ut fra sitt ståsted, etter at jeg har vært vitne til den massive kritikken mot han:
"Vi har administrative problemer. Det er herr viseordføreren som ikke har gjort jobben sin. Det er så mye som må gjøres i landsbyen, vedlikehold, generell orden. Folk skylder på meg. Han har passert pensjonsalderen for lenge siden. Men han har fått denne posisjonen gjennom valg. [...] Han vet at han ikke gjør jobben sin, men han vil ikke trekke seg tilbake. Han sitter bare på kontoret. Hva kan vi gjøre i en slik situasjon? Han representerer opposisjonspartiet. Kankje gjør han dette bare for å skade meg og mitt parti. Han samarbeider ikke. Denne jobben krever en mann som kan være aktiv, dette er ikke primært en kontorjobb. Han har stor pensjon. Hvorfor må han ha denne posisjonen? Det er mange yngre folk som ikke har en jobb, som vi kunne brukt i denne stillingen."
Kommunestyret bestemmer at en ny forordning skal tre i kraft fra 1. januar 1994, etter at de har vurdert situasjonen slik at det foreløpig ikke er midler til å ansette folk på permanent basis til å ta seg av praktisk vedlikehold og rengjøring i det offentlige rommet. Fra denne datoen skal alle ansvarliggjøres for renhold utenfor sine respektive hushold, eiendommer og foretak. De som ikke etterfølger dette påbudet skal bøtelegges. I praksis får ikke denne bestemmelsen så stor betydning. De som merker den nye forordningen mest er de som driver private kiosk- og butikkforetak. Viseordføreren stopper ofte utenfor utsalgene hvis han synes det er for mye søppel utenfor, og gir bøter. De private butikk- og kioskeierne mener at viseordføreren bedriver en usystematisk og ureglementær bøtelegging som slår ujevnt ut, og at han tar de private næringsdrivende fordi han ikke liker at de tjener penger.
Misnøyen med arbeidet til viseordføreren vokser utover våren. Så skjer det en dag i mars at han hugger av seg fire fingre under vedhogging hjemme, og han sykemeldes. Det blir avholdt et ekstraordinært kommunestyremøte. Ordføreren overtaler kommunestyrerepresentantene til å velge en vikar for herr Dumitrescu. Når det blir spørsmål om hvem som kan steppe inn, reiser en av representantene seg, herr Munteanu, og sier at han er villig til å ta jobben. Han har to-tre måneder nå hvor han er fri, sier han [han har mistet jobben sin som sjåfør], og fortsetter med å fortelle at han ikke er for gammel, og at han kjenner folket i kommunen godt. Han er den eneste kandidaten. På slutten av møtet presiserer ordføreren at herr Munteanu ikke skal innta noen politisk posisjon, men at oppgaven hans er å sørge for å få orden på praktiske oppgaver i kommunen. "Vel, det vil nok ikke bli noe problem, dere tilhører jo tross alt samme parti," kommenteres det tørt fra en av de andre tilstedeværende.
Den første virkedagen etter møtet våkner jeg tidlig av lydene fra hammerslag og saging utenfor husholdet jeg bor i. Det er den nye viseordføreren som er i gang med sin første arbeidsoppgave i den nye stillingen sin. Han har samlet en gruppe menn han kjenner (blant annet flere partifeller fra kommunestyret) for å reparere det forseggjorte tretaket på brønnen ved søndagsmarkedet. Det falt ned under det første tunge snøfallet tidligere på vinteren, og har siden, til almenn ergrelse, ligget på bakken.(74) Dugnadslaget arbeider med stor effektivitet og lystighet. Når jeg fotograferer dem, sier en av mennene at nå har de bevis på at den nye viseordføreren er bedre enn den gamle. I dagene som følger inntar herr Munteanu samme raske gange som ordføreren og er å se både her og der, sent og tidlig. Herr Munteanu og ordføreren forteller meg at de blant annet arbeider med arealbruksplan for landsbyen Vidra. De vil gjøre noe med parken, få ryddet unna søplet i landsbyen, og regulere bruken av områdene i sentrum hvor blokkboerne har små hageparseller, få orden på bruken av fellesarealene rundt blokkene som nå preges av fjærkre- og grisehold, anlegge parkeringsplasser og lage fotballbane. Herr Munteanu arrangerer også møter i landsbyene i kommunen hvor han henstiller folk om å arrangere dugnader for å få ryddet i det offentlige rommet og informerer om at folk er pliktige til å holde det ryddig utenfor sine egne eiendommer, og forteller at han vil komme tilbake og kontrollere, og at han må bøtelegge de som ikke følger opp dette pålegget. Dette sammenfaller med at en ingeniør fra urbanismekontoret i fylkesadministrasjonen skal foreta en kontroll av byggetillatelser i kommunen. I løpet av noen dager går de rundt i alle landsbyene i kommunen og oppsøker folk som er i ferd med å bygge. Samtidig får herr Munteanu kontrollert om folk rydder i fellesarealene i landsbyene og utenfor husholdene sine. Han bøtelegger imidlertid ingen, men gir mange en advarsel om at neste gang må de helt sikkert betale hvis ting ikke er ordnet opp og ryddet bort. På disse rundene får herr Munteanu flere små gaver, litt egg, litt sylta grønnsaker, osv., av slektninger og kjenninger som han kommer i snakk med [se forsidebildet].(75) Herr Munteanu opptrår i rollen som viseordfører og som ansvarlig for kommunens offentlige rom på en energisk og jovial måte. Han passer også på å delta selv i ulike aktiviteter, slik som når de reparerer brønntaket den første arbeidsdagen hans, og når han oppsøker bønder som rydder beitemark. Både herr Munteanu og ordføreren snakker om seg selv som menn av folket, og de derfor "kjenner folkets behov" bedre de som befinner seg høyere på den sosiale rangstigen i kommunen. Overfor meg er de samtidig opptatt av å portrertere seg selv som menn som har hoder gode nok til at de kunne tatt mer utdanning hadde familiene deres hatt råd til det da de var unge. Deres manglende utdannelse blir behørig kommentert og latterliggjort av de i kommunen som har utdannelse.(76) Herr Munteanu blir ikke lenge i jobben. Til ordførerens fortvilelse kommer viseordføreren tilbake etter bare tre ukers sykepermisjon. "Han er redd for å miste posisjonen sin. Han så hvor effektiv han andre var," kommenterer folk.
De lokale myndighetene har problemer med å mobilisere folk til handling for det lokale "universelle" fellesskapet. De lokale myndighetenes muligheter til å få gjort ting i det offentlige rommet er et spørsmål om uformelle relasjoner og nettverk. For å få folk til å delta må aktivitetene forankres til personlige allianser. Evnen til å mobilisere folk for oppgaver i landsbyen er derfor avhengig av maktutøverens uformelle nettverk og forbindelser. Når herr Munteanu får brønnen reparert er det med hjelp av venner, slektninger og politiske allierte. I de tidligere kapitlene har vi sett hvordan prioriteringen av uformelle nettverk og private behov er viktig i folks daglige husholds- og arbeidsliv, og her ser vi hvordan denne prioriteringen har betydning også for den lokale myndighetsutøvelsen i Vidra. Lokal myndighets-utøvelse og vedlikehold av det offentlige rommet blir dermed ikke bare et spørsmål om ressurser og juridiske rammeverk. Like viktig er at de som sitter i de ulike politiske og administrative stillingene har relasjoner, nettverk og allierte som de kan mobilisere. Dette er kanskje viktig også fordi forhold som har å gjøre med rettigheter og plikter mellom myndighetene og befolkningen er under endring og reforhandling. Men også i kommunisttiden var lokal myndighetsutøvelse delvis et spørsmål om de lokale maktutøvernes muligheter og evner til å mobilisere private uformelle nettverk (Sampson 1984). Maktgrunnlaget til de lokale myndighetene i kommunisttiden var ikke bare basert på et rikt utvalg av sanksjonsmidler, men også på det faktum at folks tilgang på knappe og administrativt fordelte ressurser var avhengig av allianser med de som hadde posisjoner i det formelle hierarkiet. Det at de lokale myndighetene ikke bare har innskrenkede maktmidler etter 1989, men også en radikalt redusert ressursbase å rå over, gjør dem mindre attraktive som mål for allianseetablering.
Den personlige dimensjonen ved relasjoner mellom de lokale myndighetene og befolkningen kommer også til syne i motviljen mot å faktisk bøtelegge folk. En årsak til at kommuneadministrasjonene ikke bruker den muligheten de har til å faktisk bøtelegge på en mere systematisk måte, kan være at de politiske lederene på denne måten håper å vedlikeholde sin oppslutning ved neste valg (Verdery 1996:285). De multiplekse og "inn-viklede" relasjonene folk gjerne har til hverandre i landsby-samfunn bidrar også til at ulike former for administrativ sanksjonering og bøtelegging blir vanskelig (jf. Gupta 1995). De intimiserende praksisene i form av gavegiving, som da herr Munteanu var på kontrollrunde, er eksempel på hvordan folk søker å etablere og vedlikeholde og gjøre relevant personlige dimensjoner i møter med myndighetspersoner.
Den lokale administrasjonen opererer i en form for "tomrom." Overgangen fra et sentraldirigert styre til økt lokal autonomi innebærer en styringsform som skal være mer lydhør for lokale ønsker og behov. Samtidig skal politiske valg garantere for at den lokale politiske ledelsen skal representere ulike lokale interesser på en demokratisk måte. Den dramatiske reduksjonen i statsstøtten og oppløsningen av det tidligere maktgrunnlaget bidrar til fragmentering av autoritet, noe som igjen bidrar til en situasjon hvor viktige praktiske problemer i Vidra ikke blir løst. Samtidig har mange av innbyggerne i Vidra lite erfaring med å handle i forhold til det offentlige rommet uten å bli diktert eller fortalt hva de skal gjøre.(77) Det er kanskje dette som kommer til syne den dagen det bryter ut brann på helsestasjonen, og folk bare blir stående å se på. I ryddearbeidet etterpå er det igjen tydelig hvordan deltakelse i aktiviteter som har å gjøre med landsbyens offentlige rom er knyttet til partikulære relasjoner. Det er folk som er knyttet til ordføreren gjennom vennskap og kjennskap som gjør dette.
Det at folk ikke bruker mye tid på å ta hånd om, rydde og vedlikeholde det offentlige rommet i landsbyen betyr ikke at folk ikke bruker dette rommet. Det offentlige rommet er scene for mange forskjellige møter og aktiviteter, knyttet både til arbeid, handel, fritid og til religiøst og annet sosialt liv. Det har imidlertid skjedd betydelige endringer i bruken av det offentlige rommet og i offentlige aktiviteter etter omveltningen. For det første har ikke myndighetene lengre monopol på å organisere aktivitetene i det offentlige rommet. For det andre har en rekke aktiviteter som ble arrangert i regi av myndighetene og kommunistpartiet opphørt etter omveltningen, mens noen nye har kommet i stedet.
I kommunisttiden deltok befolkningen i landsbyen, særlig de yngre, på en rekke offentlige aktiviteter, hvorav de fleste var initiert av og knyttet til Partiet og dets ideologi. Mange arrangementer ble organisert av det lokale rådet for "politisk skolering og sosialistisk kultur." Det ble arrangert folkedans og teater på Kulturhuset, sport, musikk og sang på skolen, Røde Kors, Partimøter på jobben, turer, ekskursjoner, dugnader, kunnskaps-, idretts- og folklorekonkurranser og stats-sekulære ritualer og feiringer, som Skogsarbeidernes dag, de Nyansattes dag, Nasjonaldagen, Ceausescus fødselsdag og Barnas dag, osv. Allerede de siste årene i kommunisttiden avtok disse aktivitetene, selv om det ble rapportert at de fant sted (jf. kap. 2), og etter omveltningen opphørte de brått.
Kommuneadministrasjonen betrakter det fremdeles som sin oppgave å organisere kulturlivet i kommunen, men også her rår det mangel på midler. Kommuneadministrasjonens bidrag til kulturlivet i landsbyen etter omveltningen er opprettholdelsen av tre stillinger knyttet til kulturhuset. Det består i all hovedsak av en stor sal med fastmonterte stolrekker og en stor scene. En mann er ansatt på deltid til å arrangere kinofremvisninger, noe som skjer på irregulær basis, avhengig av midler til å leie inn filmer. Stort sett viser han voldsfilmer fra Hong Kong. Publikum er først og fremst unge gutter. Salen brukes i tillegg til skoleforestillinger i forbindelse med større feiringer, som Barnas Dag og semesteravslutninger. Oppe i andre etasje er kommunens bibliotek, som er åpent hver dag. Første gang jeg kommer dit, driver bibliotekaren og rydder bokhyllene for kommunistisk litteratur, som hun har bestemt seg for å brenne. Fordi kommunen ikke har råd til vedfyring på biblioteket, finner man oftest bibliotekaren hjemme i vinterhalvåret. Hun forteller at hun er fornøyd med å ha fått denne jobben, fordi den lar seg kombinere med å ha småbarn. I tillegg til bibliotekaren og kinomaskinisten jobber kommunens kulturdirektør på Kulturhuset. Det vil si, han viser meg kontoret sitt der, men det bærer ingen tegn av nåtidig bruk. Han har ansvar for alle kulturhusene i hele kommunen. Den eneste ønsket han ytrer i forhold til jobben sin er å få dannet en folkemusikkgruppe. "Men vi [kommuneadministrasjonen] har ikke penger, og de unge er ikke interessert, de vil bare høre diskomusikk," sier han og trekker på skuldrene. Ordføreren støtter han på at dette burde være en prioritert oppgave for kulturlivet i kommunen. Utenfor kulturhuset er det et stort tilhørende uteområde, hvor det ligger glasskår og søppel. Ungene i blokkene leker her. I et hjørne har en gruppe unge menn, som er barndomsvenner og slektninger, laget seg en bane for å spille kulespillet bocha på, på fridager. Kulturdirektøren bruker mye av tiden sin på å drive med private jordbruksaktiviteter. Fordi han har bil blir han dessuten ofte spurt om å være sjåfør for ordføreren og landmålerne, noe han prøver å stikke seg unna når han kan. Disse turene er både tidkrevende og de sliter på bilen hans, forteller han (jf. kap. 4).
Eugen, en ung lærer, forteller at han og en kollega søkte om å dele denne stillingen, etter at ordførerens sønn som hadde hatt stillingen, forlot landsbyen (ryktene gikk om at han var fengslet, andre mente at han var reist til Tyrkia på fabrikkarbeid). De hadde presentert mange ideer om hva de kunne bidra med som kulturhusdirektører for kommuneledelsen. Eugen er forbannet for at herr Vasilache fikk stillingen, som han mener ikke gjør noen ting for kulturlivet i kommunen.
"Han har relasjoner. Derfor fikk han jobben. Det har ikke vi. [...] Dessuten er vi unge. Unge mennesker har ikke en sjanse. Vi blir ikke tatt alvorlig."
Han tror også at det at herr Vasilache hadde sertifikat og bil var viktig for ansettelsen, fordi kommuneadministrasjonen stadig er i beit om transport. Flere unge mennesker i landsbyen forteller om ideer til ting de kunne tenke seg og sette i gang; teatergruppe, malerkurs, sjakklubb og idrettslag, men alle ender med å trekke oppgitt på skuldrene, og si "men, det finnes ikke penger." Unge mennesker uttrykker, som Eugen, maktesløshet i forhold til de lokale myndighetene og eldre myndighets-personer, og klager over å ikke bli tatt alvorlig når de appelerer til de lokale myndighetene om å få låne lokaler eller få finansiell støtte til aktiviteter. Flere sier at de tror de eldre er redde for at ved å gi unge folk muligheter vil deres egne posisjoner bli truet.
På skolene er det også lite aktiviteter etter skoletid. Kommunistpartiets pionerorganisasjon er oppløst. Skolegården på barneskolen er liten. Noen smågutter som liker å spille fotball, gjør dette ute i veien etter skoletid. På gymnaset er det heller ingen organiserte aktiviteter etter skoletid, slik det var frem til 1989. Men elevene arrangerer diskotek i internatets kantine en gang i måneden. Idrett forekommer ikke lengre i noen organisert form i kommunen, bortsett fra en liten gruppe som driver med asiatisk kampsport. Noen unge menn benytter sportsplassen på gymnasiet til uformelt ballspill, og det er to baner i landsbyen hvor menn spiller kulespillet bochia. Tidligere hadde landsbyen et herrelag i fotball som var med i den regionale serien. Det at det så og si ikke forekommer organiserte aktiviteter lengre, blir kommentert og forklart på lignende måter som det manglende engasjementet i det offentlige rommets estetiske tilstand:
"Vi har ikke tid. Etter jobb er det mye arbeid hjemme. Ungene må også arbeide mer med skolearbeid. Folk er slitne."
"Det er ikke penger."
"Folk bryr seg ikke om hverandre lengre. De tenker bare på penger."
"Ingen kan komme å fortelle meg hva jeg skal gjøre lengre."
"Ingen vil ta på seg ansvaret."
Særlig blir den lave aktivitetsgraden i organisasjonsliv og fritidsaktiviteter knyttet til finansielle problemer. Frem til 1990 hadde alle organiserte aktiviteter ikke bare vært organisert av staten, men også vært nærmest fullfinansiert med statlige midler. Den nye offentlige ressursfattigdommen har rammet organisasjons- og kulturlivet mer enn noe annet. Over kommunebudsjettet i Vidra blir det innvilget lite penger til slike aktiviteter, utover det å lønne bibliotekaren, kinomaskinisten og kultursjefen.
Oppløsningen av statens og det offentliges rolle som maktutøver og ressurskilde i forhold til kultur-, fritids- og organisasjonsaktiviteter etter 1989 møtes med ambivalens, på måter som ligner den ambivalensen vi så i forhold til ivaretakelsen av det offentlige rommet. Folk ønsker fortsatt at det offentlige skal finansiere slike aktiviteter, samtidig som mange reserverer seg mot å la seg involvere i slike aktiviteter som ansvarspersoner. Det er vanlig at folk knytter organiserte aktiviteter til tvang og ufrivillig deltagelse, slik det var i kommunisttiden. Samtidig uttrykker mange et savn i forhold til det sosiale aspektet ved disse aktivitetene, og mange synes det er synd for barna og ungdommene at det ikke er mer å ta seg til på fritiden. Folk sier er en utakknemlig jobb å ha ansvaret for organiserte aktiviteter. Mange reserverer seg fordi de som blir sittende med ansvar for økonomiske midler ofte blir mistenkt og beskyldt for uærlighet og uredelige hensikter. Fordi folk ikke ønsker å bli beskyldt for å stikke penger i egen lomme, er det få som har lyst å sitte med ansvaret for felles midler. Moralske karrierer, dvs. muligheter til å akkumulere moralsk kapital, bygges for tiden ikke på frivillig arbeid for det lokale "universelle" fellesskapet (jf. Sørhaug 1996:61).
Det som finnes av formaliserte sammenslutninger i Vidra nå er i stor grad knyttet til økonomiske interessespørsmål og politikk, og medlemmene er først og fremst eldre menn. Veteranene fra 2. verdenskrig har startet en forening. De arbeider særlig med å få økt de offentlige ytelsene til krigsveteranene. i tillegg er de opptatt av å få reist et krigsminnesmerke over de som kjempet med tyske styrker mot russerne og falt under 2. verdenskrig, før Romania skiftet side over til de allierte i 1944. Det finnes også lokallag for ulike partier, men også de rekruterer for det meste menn. Aktivitetene deres er svært usynlige i det offentlige rommet. Anonsering om møter går for eksempel gjennom personlig kommunikasjon. Dette gjelder også bibelgruppene i landsbyen. For øvrig er også beitelagene (obste) og komiteene som arbeider med restitueringsprosessen i jordbruket fora hvor særlig menn kan treffes på andre vilkår enn bare gjennom slektskap og vennskap. De fora hvor kvinnene er mest aktive i landsbyens offentlige sfære, utover arbeid og handel er knyttet til ungenes skolegang. Lærerne klager imidlertid over at mange foreldre ikke kommer på foreldremøter og at de reserverer seg mot å delta i foreldrekomiteer. Når det gjelder organisering og institusjonalisering av interessegrupper har de fleste rumenere ingen erfaring med etablering og organisering av slike sammenslutninger, på samme måte som mange har lite erfaring med å handle i det offentlige rommet uten å bli diktert eller fortalt hva de skal gjøre. Folk søker å fylle sine materielle og sosiale behov gjennom slekt, familie og venner. Samtidig stoler folk primært på familien og søker tillit i uformelle relasjoner.
Til tross for at det eksisterer få organiserte aktiviteter i Vidra, betyr ikke det at det offentlige rommet er "tomt." Landsbyen er til visse tider på døgnet preget av et myldrende folkeliv, av skoleunger som har friminutt, byråkrater som går mellom kontorene, folk som har ærend på kommuneadministrasjonen, helsestasjonen, apoteket eller butikken og bønder som skal ut på jordene, eller som går ut av landsbyen eller kommer hjem med krøtter som beiter langs veikanten og på teiger utenfor landsbyen. Utenfor rådhuset, skogsforvaltningssentret og statsrestauranten står det ofte grupper av menn og snakker sammen. Søndagsmarkedet og andre store utendørsmarkeder er også sosiale fora. Også om ettermiddagene og kveldene bruker folk det offentlige rommet. Ungdommer går tur. Folk sitter utenfor husholdet sitt, de rusler rundt i butikker eller går på besøk. Mennene kan ta noen glass på drikkestuene. Folk møtes i ulike settinger, og hvert møte er en anledning til å skape, forhandle om og endre sin egen og andres posisjoner i landsbyens sosiale verden.
Likevel, folk forteller at de treffes mindre nå enn før i det offentlige rommet. Mange av de som har mistet arbeidet sitt og de som ikke har kommet inn på arbeidsmarkedet, oppholder seg mye hjemme i husholdene og leilighetene. En stor del av landsbyen har fått innlagt vann de siste ti-årene. Dette har også bidratt til å innkapsle husholdslivet og adskille det fra det offentlige rommet og innskrenke sosiale møter i dagliglivet. Den økende bilparken bidrar også til slik "innkapsling" av "private rom." Informantene mine mener også at folk treffes mindre nå enn før fordi arbeidsbyrden i forhold til husholdsorientert subsistensproduksjon har økt som følge av privatiseringsprosessen. Særlig skyldes det imidlertid på at folk bruker mye tid foran fjernsynet. Etter mørkets frembrudd og i helgene samler husholdsmedlemmene seg foran fjernsynsapparatet som i alle hjem danner aksen til de andre møblene i det rommet som fungerer som "allrom."(78) Dorina, en ung dobbeltarbeidende kvinne forteller:
"Om kveldene er jeg så sliten. Jeg liker å se filmer og underholdning som får meg til å slappe av og slippe å tenke. Jeg liker å se på vakre ting og pene mennesker. Det får tankene bort fra det stygge her, fra slitet."<