Det er ikke vakkert, men det er sunt!
En antropologisk studie om håndteringer av
privatiseringsprosessen i en rumensk landkommune
Kari-Anne Ulfsnes
Hovedfagsoppgave, levert som del av Cand. Polit. graden, Institutt og Museum for Antropologi, Universitetet i Oslo, mars 1999
|
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/U/Ulfsnes_K_A_01.htm.
|
Del I - Rammer
Introduksjon
1 Felt og feltarbeid
2 Ensom i kollektivet
Del II - Privatiseringsprosessen
3 Organisering av hushold og familie når velferden privatiseres
4 Restitueringsprosessen i landbruket
5 Det lokale nærings- og arbeidslivet
Del III - Fellesskap til besvær?
6 En landsby uten solidaritet?
7 Fortellinger om nasjonen og "den rumenske egenart"
Avslutning
Rundt juletider i 1989 ble Ceausescus nasjonalkommunistiske regime i Romania styrtet. 1989 har blitt stående som revolusjonsåret i øst-Europa. Mens de kommunistiske regimene i Polen, Ungarn, DDR, Bulgaria og Tsjekkoslovakia ble veltet eller demontert utover høsten, var det i Romania lite tegn til at Ceausescus regime ville legge om den politiske kursen, og det var få tegn til åpen motstand blant befolkningen. På den 14. partikongressen i november ble Ceausescu enstemmig gjenvalgt som kommunistpartiets leder, og i en seks timer lang tale gjentok han budskapet han hadde formidlet i et intervju på tysk fjernsyn noen dager før, at "partiet kan ikke gi opp sitt revolusjonære ansvar, [...] det kan ikke gi opp sin historiske misjon til en annen politisk makt." For å understreke dette tok han i bruk et rumensk ordtak: Bare når det begynner å gro pærer på poppeltrær vil partiet oppgi sin ledende rolle, fastslo han (Rady 1992:91). Da åpen motstand og misnøye begynte å vise seg i Romania 15. desember, påla Ceausescu at den skulle møtes med harde midler. Dette resulterte i det som senere har blitt omtalt som den mest blodige omveltningen i øst-Europa i 1989. Den endte med at regjeringen samt en rekke lokale ledere ble styrtet, og president Nicolae Ceausescu og hans kone Elena ble henrettet. Det er mange uklarheter rundt hva som foregikk i "desemberdagene." Det er ikke tema i denne oppgaven. Det er et utsnitt av de påfølgende transformasjonene av det rumenske samfunnet som er fokus for denne studien.
Nærmere bestemt har jeg i denne oppgaven ønsket å undersøke den omfattende uformelle økonomiens betydning for privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi sett fra dagliglivet i en landsby. Samtidig har jeg vært opptatt av hva slags innvirkning privatiseringsprosessen og det kaotiske og uforutsigbare økonomiske klimaet som har preget Romania på 90-tallet får for folks forpliktelser, lojaliteter og avhengighet til husholdene, familien og andre uformelle relasjoner. Samspillet mellom ulike, men sammenviklede økonomier, er viktig for transformasjonen av det rumenske samfunnet etter 1989.
Oppgaven handler først og fremst om folk som bor i og har tilknytning til Vidra, en landsby og kommunesenter som ligger øst i Romania, i et av de subkarpatiske dalførene i den sørlige delen av landsdelen Moldova. Jeg oppholdt meg i Romania i tilsammen et år i perioden juni 1993 til august 1994, hvorav omtrent 8 måneder ble tilbrakt i Vidra. I tillegg bodde jeg i hovedstaden Bucuresti i to måneder, og jeg tilbrakte en måned hver ved universitetene i byene Iasi, Romanias gamle hovedstad i landsdelen Moldova, og i Cluj, som betraktes som hovedstaden i Transilvania, hvor jeg gikk på kurs for utlendinger i "rumensk språk, kultur og sivilisasjon." I tillegg var jeg i Romania i 2 uker i 1991, og tilbake en tur i Vidra i oktober 1994.
Rumenske ord er referert til i en utgave som ikke alltid er i overensstemmelse med de grammatikalske reglene. Ordgjengivelsene er også ukorrekte fordi jeg ikke har brukt bokstavtegn som er spesielle for det rumenske alfabetet.
Oppgaven er stort sett skrevet i presens. Dette er gjort for å få frem det "her og nå" som karakteriserer feltarbeidet som metode, samtidig som presensformen gjør det lettere å kunne skille mellom den nåtiden jeg skriver ut fra og de fortider som denne oppgaven også handler om.
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har gjort denne oppgaven mulig. Takk til innbyggerne i Vidra som åpnet portene og dørene inn til husholdene og leilighetene sine for meg. En særlig takk til familien C. som tok sjansen på å ta til seg o straina (en fremmed), til D. og C. for et spesielt vennskap, til damene på apoteket som lot meg få komme inn i fellesskapet ved den varme ovnen bak disken, og ordføreren som passet på at jeg fikk innblikk i så mange sider som mulig ved livet i Vidra. Å skrive om uformell økonomi og bruk av uformelle relasjoner for å fremme private interesser i den formelle økonomien og i byråkratiet, har i seg sosialt konfliktstoff og berører også handlinger som ikke alltid beveger seg på den riktige siden av loven. Jeg har derfor anonymisert personene som opptrer i oppgaven. I Bucuresti fikk jeg viktig faglig og praktisk hjelp av professor Georghita Gheana, Senter for Antropologisk Forskning. Zoltan Rostas ved Institutt for antropologi og kommunikasjon på Journalistisk fakultet (begge ved Universitetet i Bucuresti) var en svært inspirerende og generøs samtalepartner. Torhild Andersen var en kontinuerlig oase av gjestfrihet og støtte under feltarbeidet, samt en god informant og engasjert medstudent. Gjestfriheten til Britt Eirin Bøe Olsen, Ole Kristian Olssøn og katten var til svært stor hjelp de første månedene i Romania. Multumesc! Sa traiasca si la multi ani!
Professor Sarah Lund har vært en kyndig, tålmodig og oppmuntrende veileder fra prosjektets begynnelse. Harald Skar ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt introduserte meg for problematikken rundt privatiseringsprosessen i Romania, og hjalp meg med noen viktige ting i forberedelsesfasen. Øst-Europagruppa har vært et inspirerende faglig og sosialt fellesskap. Anne Leseth skal ha en helt spesiell takk for generøs og konstruktiv hjelp med hele teksten i innspurten. Kristin Hestflått, Tove Kittelsen, Signe Gilen, Iben Kardel, Ingeborg Aas Ersdal, Maiken Solberg og skrivegruppe 2/3 har på ulike stadier av skriveprosessen bidratt med viktige kommentarer og gode innspill. En inderlig takk til Lars Risan for inspirerende, kreativt, utfordrende, utholdende og mangesidig engasjement. Foreldrene mine, Ruth og Jon, har hjulpet meg på mange måter. Entusiasme, livsbejaende oppmuntringer og inspirasjon fra og hyggelige avbrekk med medstudenter, venner og familie har vært uvurderlige på denne lange ferden. Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, Øst-Europautvalget og Institutt og Museum for Antropologi (alle v/ universitetet i Oslo) ga meg økonomisk støtte til feltarbeidet. Takk alle sammen!
Og Lars, takk for alle påminnelsene om hva det hele egentlig handlet om
"Du vet hvordan det er. Hvis du ikke har noen personlige relasjoner, så er det vanskelig å få hjelp til å arrangere noe." (I brev fra en informant som prøver å ordne seg praksisplass i forbindelse med utdanningen sin, 1998)
"Ne descurcam..." - Vi får endene til å møtes. Et vanlig svar når jeg spør folk i Vidra om hvordan de og familiene deres håndterer privatiseringsprosessen. Dette korte utsagnet brukes gjerne som et hint til at man må bruke mange slags strategier og manøvreringer for å håndtere en vanskelig hverdag og (livs)situasjon. Begrepet brukes særlig hvis man skal hentyde at man selv eller andre har håndtert et problem, en sak, ved å aktivisere uformelle relasjoner (relatie) eller på en eller annen måte har beveget seg på kanten av det lovlige, gjennom forbindelser (pile, legaturii, cunostiinte), bestikkelser, tips (mite, baksis), eller ved å ta (a lua) eller stjele (a fura) ting fra arbeidsplassen. Hentydninger til slike handlinger blir ofte understreket med kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Et skjevt smil. Et megetsigende blunk med et øye. Håndbevegelser. Småtyveri beskrives med å late som om man stikker noe i bukselomma. Å bevege hånden forover i en slangelignende bevegelse illustrerer bruk av uformelle relasjoner og intimiserende strategier for å manøvrere seg gjennom eller mellom problemer innen og i møter med formelle strukturer.
I Romania er bruk av uformelle strategier og relasjoner uungåelige i folks organisering av dagliglivet. Dette gjelder også for aktiviteter knyttet til offentlige institusjoner, byråkratiet og den formelle økonomiske sektoren. "Det er ikke vakkert, men det er sunt!" (Nu e frumos, dar e sanatos!), er et rumensk uttrykk som opp-summerer ambivalensen som rumenere uttrykker i forhold til det å håndtere tilværelsen ved å bruke uformelle strategier, prioritere partikulære relasjoner og personifisere formelle relasjoner innen og i møter med byråkratiet, den formelle økonomien og de offentlige institusjonene.
Mange kommentarer til og diskusjoner om endringene i øst-Europa på 90-tallet preges av en oppfatning om at det nå skal skje en "overgang" fra kommunisme og byråkratisk planøkonomi til vestlig markedsøkonomi og demokrati. Etter omvelt-ningen av Ceausescus regime i desember 1989 ble det også i Romania startet en politisk demokratiseringsprosess og omlegging til markedsøkonomi. Det ble utformet og igangsatt programmer for privatisering, det ble åpnet opp for etablering av private foretak, og folk kunne få tilbake jord de hadde måttet overgi til kollektivbrukene. Denne prosessen har imidlertid vist seg å bli mer komplisert, forskjelligartet og mindre entydig enn antatt. I dette hovedfagsprosjektet har jeg ut fra en antropologisk tilnærming undersøkt hvordan dette kommer til uttrykk i en lokal setting. Oppgaven er basert på et feltarbeid i landsbyen Vidra, og kommunen som den er administrativt senter for, beliggende i den østlige delen av Romania. Feltarbeidet som prosjektet er basert på ble utført i 1993-94, men sitatet overfor viser at tematikken i oppgaven har relevans utover denne perioden.
I denne oppgaven argumenterer jeg for at uformelle strategier og institusjoner er svært viktige for hvordan Romania transformeres etter omveltningen, slik de også bidro til å forme den faktiske sosiale organiseringen i kommunisttiden. Oppgaven er en oppslutning om antropologen Janine Wedels insistering på at for å forstå endringsprossessene i øst-Europa må man vie oppmerksomhet til det at folk søker å navigere ved hjelp av personlige relasjoner også i møtet med markedsøkonomien, og til hvordan dette bidrar til å forme de nye institusjonene:
"Thus, discussions of "transition" must not simply adress themselves to transforming visible economic structures and institutions but to exploring how change in such entities is mediated through social processes and informal institutions shaped by [...] history and experience" (Wedel 1992:19).
Den omfattende uformelle økonomien i øst-Europa er ikke noe nytt, slik man kan få inntrykk av gjennom avisreportasjer. Det nye er forsøket på å introdusere markeds-økonomi, privatisere den statlige økonomien og regulere den uformelle økonomien.
De øst-europeiske landene er på 90-tallet åsted for mange gruppers ambisjoner om å endre den politiske og økonomiske orden. Dette er ikke noe uskyldig prosjekt. Det innebærer også et ønske om å forandre andre menneskers liv. Den faglige og politiske litteraturen som har som utgangspunkt at vi nå er vitner til en "overgang" (rum.: transitie, eng.: transition) fra kommunisme til kapitalisme, demokrati og markedsøkonomi omtales av antropologen Katherine Verdery som "transitiology" (Verdery 1996). Jeg bruker også begrepet "transitiologer" om de som arbeider konkret i "transition"-industrien (Sampson 1996), det vil si de som driver med eksport av vestlige systemer, eller rettere sagt modeller, som demokrati, "sivilt sam-funn" og markedsøkonomi til øst-Europa. "Transitiologer" viser i mange sammen-henger en utilstrekkelig oppmerksomhet til det strukturerende samspillet mellom makro-initierte endringsprosjekter og de forskjellige uformelle praksisene folk tar i bruk for å håndtere disse endringene (jf. fn. 4). Denne oppgaven føyer seg inn under det som særpreger mange antropologiske studier om øst-Europa; et ønske om å vise relevansen av antropologiske tilnærminger overfor de makro-orienterte faggruppene som dominerer øststatstudier og politiske miljøer som arbeider med øst-Europa; det vil si å undersøke hvordan samfunnsliv og sosiale prosesser både skaper og skapes av situerte og posisjonerte menneskers handlinger og samhandlinger.
Det at den antropologiske forskningen i øst-Europa i stor grad har blitt motivert ut fra ønsker om å nyansere Vestens og særlig makro-vitenskapenes stereotype bilder av de øst-europeiske samfunnene, har blitt kritisert fordi man på denne måten har marginalisert seg selv i forhold til den generelle antropologiske teoriutviklingen (se Holy 1994, Haukanes 1997). Uten ønske om å tilbakevise denne kritikken, er det imidlertid viktig å forstå hvordan antropologer som arbeider med øst-Europa vanskelig har kunnet unngå å forholde seg til politiske og økonomiske spørsmål, på grunn av det geo-politiske klimaet som har preget forholdet mellom østblokklandene og de vestlige landene (jf. Haukanes 1997). (Og kanskje har dette også trukket antropologer som har vært spesielt interessert nettopp i slike problemstillinger til området.) Øst-Europaantropologi har med andre ord allerede lenge forholdt seg til spørsmål og problemstillinger som i de senere årene har innhentet de fleste antropologer og antropologiske prosjekter, nemlig det påtrykk av statlige og internasjonale politiske og økonomiske realiteter som på grunnleggende måter har betydning for livene til de vi studerer.(1)
Øst-Europa etter omveltningene kan ikke på noen måte betraktes som et tomrom, eller tabula rasa klart til å "fylles" med vestlige representasjoner, institusjoner og strukturer. For å forstå de sosiale prosessene og betydningen av uformelle institusjoner for privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi er det viktig å se på den historiske konteksten. I Romania har mange nødvendigheter og goder alltid vært tilgjengelig først og fremst gjennom produksjon i regi av husholdene og familiene, gjennom partikulære lojalitetsbånd basert på slektskap, vennskap og resiprositet, og gjennom ulike former for intimisering av formelle relasjoner; gavegiving, smøring, korrupsjon og krav om ekstrabetalinger. Husholdene og familiene har vært knutepunkter i de uformelle aktivitetene og resiprositetsnett-verkene. Det å investere i familie, gudforeldre, venner og andre forbindelser har vært den viktigste strategien for å forsikre seg for eventualiteter. Antropologiske studier av hvordan kommunismen(2) virket i praksis har dokumentert hvordan blant annet det statlige organiserte distribueringssystemet og en kronisk mangel på varer ga grunnlaget for en særegen form for symbiotisk og parasitisk sammenvikling mellom en omfattende uformell sektor og den formelle økonomien, byråkratiet og institusjon-ene, på måter som var langt i fra den ideologiske retorikken (se f.eks. Kideckel 1993, Sampson 1983 og 1984, Ronnås 1983, Verdery 1991). Lignende sosiale prosesser er rapportert fra andre land i øst-Europa (se for eksempel Firlit & Chlopecki 1992, Mars & Altman 1983, Wedel 1986 og 1992). I disse studiene tegnes et nyansert bilde av folks håndteringer og tilpasninger til de kommunistiske styresettene. De viser hvor-dan overvåkningsstaten, knapphetssituasjonen og viktigheten av uformelle relasjoner både bidro til en høy vektlegging av tillit og lojalitet, samtidig som folk ble satt opp mot hverandre og var mistroiske i forhold til hverandre, særlig til folk man ikke hadde personlige referanser til. Ved siden av å beskrive den undertrykkende og utnyttende dimensjonen ved de kommunistiske regimene, viser de også hvordan mange av innbyggerne etablerte måter å leve med "systemet" gjennom å manipulere og omgå det fremfor å åpent konfrontere eller adlyde. Disse studiene problematiserer dermed det å betrakte folk ensidig som "ofre" for politiske systemer, en viktig innsikt som har gyldighet utover den etnografiske konteksten som beskrives; vi er alle, på ulike måter, deltakere i de handlingsrom vi omtaler som "systemet."
Endringene etter 1989 har ikke ført til at det offentlige i større grad klarer å ivareta interessene til enkeltmenneskene i Romania. Tvert i mot har ansvaret for folks velferd blitt privatisert. Etter omveltningen har statens inntektskilder sunket raskt. For store deler av befolkningen i Romania er "overgangen" knyttet til store økonomiske problemer, arbeidsledighet, inflasjon, lave og forsinkede lønninger, innskrumping av offentlige ressurser og reduksjon av velferdsordninger. Hvordan klarer folk seg i en situasjon hvor levekostnadene stiger langt raskere enn lønningene? Som jeg skal vise i denne oppgaven er det fortsatt slik at ikke-registrerte (både lovlige og ulovlige) uformelle økonomiske aktiviteter utgjør en omfattende del av den totale økonomiske aktiviteten i landet. Folk fortsetter å håndtere tilværelsen med husholdsproduksjon, med å prioritere private behov på jobben og ved appelere til og navigere ved hjelp av partikulære relasjoner for å få ting gjort i den formelle sektoren. I denne oppgaven utforsker jeg hvordan dette influerer privatiserings-prosessen og introduksjonen av markedsøkonomi i Vidra. Særlig er det viktig å se på husholdenes sentrale sosiale og økonomiske posisjon for folk, og hvordan folk gjennom husholdene tilstreber en mangesidig økonomisk tilpasning i et tøft økonom-isk klima.
Privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi har imidlertid også innvirkning på de uformelle resiprositets- og lojalitetsbåndene. I Vidra uttrykker folk en opplevelse av at sentrale verdier knyttet til fellesskap, tillit og lojalitet blir satt ytterligere på prøve etter omveltningen. Knapphet på penger og ustabilitet i folks sosioøkonomiske posisjoner gjør at mange har problemer med å gjengjelde forventinger om resiprositet og at folk har blitt mere reservert i forhold til å etablere langvarige resiprositetsrelasjoner. Folk er også tilbakeholdne med å investere i det lokale "universelle" fellesskapet, samtidig som de lokale myndighetene har svært begrensede ressurser. Dette gjør blant annet at offentlige rom neglisjeres, og at fritids-og organisasjonsaktiviteter som før ble drevet i partiets regi har opphørt. Det har også blitt mere vanlig at offentlige tjenesteytere krever penger for å utføre tjenester som formelt er gratis.
"Overgangen" fremstår derfor for mange som en tid preget av materielt og moralsk forfall. Det klages over at folk bryr seg mindre om andre, og holder seg mere for seg selv. Dette forfallet omtales i noen sammenhenger å være i kontinuitet med fortiden og i andre sammenhenger som et resultat av et brudd med fortiden. Når forfallet omtales som en arv fra kommunisttiden, betraktes gjerne "overgangen" som en nødvendig lutring på veien mot et mer moderne og vestlig Romania. Privat-iseringsprosessen og markedsøkonomien betraktes imidlertid av mange som en trussel som de forsøker å beskytte seg mot, og mange responderer negativt på opp-løsningen av den distributive staten og de statlige foretakene fordi de opplever at det nye markedet ikke ivaretar deres behov.
Mye som gjøres i den formelle sektoren betraktes som resultat av uformelle relasjoner og strategier. Samtidig som prioriteringen av uformelle relasjoner bekrefter verdier om at man skal hjelpe de man står nær, betraktes imidlertid ikke slike prioriteringer som uproblematiske. En samtidig skam og stolthet oppstår i kollisjonen mellom "slik ting er" og "slik de skulle vært." Det er disse blandede følelsene ordtaket "Det er ikke vakkert, men det er sunt!" kommenterer. Informant-ene(3) mine kan for eksempel formidle at de opplever det nedverdigende å måtte be-stikke noen for å få noe gjort. Samtidig kan de uttrykke stolhet over at de klarer å overvinne et problem. De uttrykker både lav selvrespekt og en opplevelse av seg selv som mektige og innflytelsesrike. Det å håndtere tilværelsen ved hjelp av slike strategier og forbindelser blir både beundret, misbilliget og fordømt. En undersøkelse av det strukturerende samspillet mellom privatiseringsprosessen, introduksjonen av markedsøkonomi og de uformelle strategiene og relasjonene i Vidra leder meg derfor hen til å se nærmere på hvordan dette samspillet både utfordrer og forsterker moralske imperativer og verdier som tillit og lojalitet knyttet til ulike fellesskap, i en situasjon hvor levekårene er vanskelige, og hvor ulikhetene mellom folk vokser.
I Vidra knytter folk i omfattende grad sine erfaringer og problemer til fortellinger om nasjonen. Hvordan tar folk i bruk nasjonalistiske argumenter for å forklare egne og andres håndteringer av privatiseringsprosessen og introduksjonen av markedsøkonomi? Fortellinger om nasjonen og nasjonale symboler tilkjennegir seg i dagliglivet gjennom kommentarer, beretninger og vitser som både uttrykker nasjonal selvhøytidelighet, selvpiskende selvkritikk og humørfylt selvironi. Nasjonssentrerte argumenter blir også trukket inn i lokale beslutninger som angår privatiserings-prosessen. I en situasjon hvor mange opplever usikkerhet og tap av velferd og kontroll etter omveltningen kan det synes som nasjonalismen gir mulighet til å ut-trykke verdighet i en avmaktssituasjonen hvor Vesten opptrår og fremstår som premissleverandør. På denne måten har nasjonalismen en kontra-hegemonisk kraft, hvor skammen som blir uttrykt i forhold til bruk av personlige relasjoner i den formelle økonomien og i byråkratiet, snus til moralsk overlegenhet, ved at uformelle relasjoner og strategier blir knyttet til verdier som overlevelsesevne, lojalitet, tillit og sosialitet.
I denne oppgaven ønsker jeg å undersøke hvordan flere ulike tematiske aspekter; økonomi, felleskap, moral, nasjonalisme; samspiller, influerer og forskyver hverandre i en lokal setting. Mange av de antropologiske studiene i øst-Europa i kommunisttiden fokuserte på lokalsamfunn, husholdsstrategier, jordbruksøkonomi og lokalpolitikk, og var preget av et ønske om å dokumentere landsbygdbefolkningens erfaringer "nedenfra." Nykommere i feltet etter 1989 har i langt mindre grad gjort lokalsamfunnstudier, og mange er opptatt av temaer knyttet til den nye interessen for historie og identitet (jf. Haukanes 1997). I denne oppgaven forsøker jeg å koble sammen temaer innen disse to "trendene;" ønsket om å formidle erfaringsnære virkelighetsanskuelser knyttet til folks hverdagslige overlevelsestrategier, og interessen for nasjonal identitet. For informantene mine er fortellinger om nasjonen og spørsmål om den rumenske "nasjonale egenarten" en fremtredende forståelsesramme når de kommenterer og forsøker bearbeide sine personlige erfaringer med endringsprosessene etter omveltningen.
I resten av introduksjonen vil jeg diskutere noen overordnede temaer og analytiske perspektiver knyttet til problemstillingene. Landsbyen og kommunesentret Vidra vil bli nærmere presentert i kapittel 1.
"Problemet er hvor hun skal starte, for ingenting begynner når det begynner, og ingenting er over når det er over [...] Det finnes imidlertid avgjørende øyeblikk, øyeblikk vi bruker som referanser fordi de avbryter vår fornemmelse av kontinuitet, de endrer tidsretningen. Vi kan betrakte disse hendelsene og si at etter dem ble ingenting som før igjen" (Atwood 1994, min kursiv).
Slike "avgjørende øyeblikk" forsyner våre opplevelser med begynnelser og avslut-ninger. "Desemberdagene" i 1989, da regimet til Ceausescu ble styrtet, representerer et slikt øyeblikk for innbyggerne i Romania. Med ett ble en nåtid til historisk tid, til Ceausescus tid (vremea lui Ceausescu), til kommunisttiden (timpul comunismului). Omveltningen representerer et brudd som har etablert en ny målestokk; et nytt "før" og et nytt "etter."
Som jeg nevnte innledningsvis er ideen om at en "overgang" fra kommunismen skal ende opp i en vestlig form for markedsøkonomi og demokrati gjennomtrengende i akademiske og politiske diskusjoner.(4) "Overgangen" betraktes ut fra denne posisjonen som en slags kurativ prosess eller en nødvendig renselsesprosess, og endring måles ut fra graden av tilpasning til vestlig økonomi, en tilpasning som ofte omtales som en gjenforening med landenes "egentlige" utviklingsvei. For eksempel snakker geografen Turnock i artikkelen "Romania: Regional developement in transition" om landets tilstand på 90-tallet i termer av "recovery from a system of excessive centralization" (Turnock 1996:157, min kursiv). "Recovery" er et begrep som indikerer at "overgangen" metaforisk kan betraktes som en helbredelsesprosess fra en sykdom eller et illebefinnende. Dette illustrerer en tankemåte som er svært vanlig innen "transitiology"; vestlige eksperter og politikere blir betraktet som redningsmenn eller helbredere som skal bringe de øst-europeiske landene tilbake til kapitalismens progressive vei, etter at de har vært på villspor (jf. Verdery 1996:204f.). Mange øst-europeiske ledere snakker også om "overgang" med en billedbruk som symboliserer en prosess hvorved man skal vende tilbake til Europa. En rumensk minister har forklart situasjonen i Romania etter omveltningen med følgende bilde:
"Kommunismen laget fiskesuppe av et vakkert akvarium. Nå som vi skal forsøke å lage markedskapitalisme i et post-kommunistisk land, er det som å skulle lage fiskesuppen om til et akvarium igjen. Og det er langt vanskeligere!" (Redaksjon 21, NRK 1, 18.02.96.)(5)
Også i Romania ble "bruddet" fulgt av store forventinger om grunnleggende politiske og økonomiske endringer og bedre livsvilkår. Men mens forskere og politikere ofte snakker om endringer og forventinger om endringer i øst-Europa i termer av makro-sosiale forhold og politiske og økonomiske strukturer, snakker folk i Vidra om endringene etter omveltningen først og fremst ut fra nære, erfarte, hverdagslige ting, som ritualer, samværsformer, arbeidsforhold og priser på brød, vurdert blant annet ut fra de forventingene de har om velstandsøkning og tilgang på etterlengtede forbruksvarer:
"Ceausescu var ferdig. Vi fikk jorda tilbake. Slik er det."
"Det er det samme som før. Arbeid, arbeid, arbeid. Hva kan jeg gjøre."
"Det var bedre før. Renere, tryggere, mere orden. Jeg hadde arbeid. Folk brydde seg mere om hverandre."
"Før hadde vi penger, men det fantes ikke varer. Nå er det varer, men vi har ikke penger. Jeg kan bare handle med øynene."
"Det er bedre nå. Nå trenger jeg ikke være redd. Jeg kan si det jeg vil på jobb."
"Nå kan jeg tjene penger. Vi har ny bil, video og TV-apparat, og kona kan kjøpe seg noe pent og gå til frisøren."
Dette er eksempler på informantutsagn som viser hvordan folk er opptatt av nære ting som berører dem personlig. Om folk synes ting har endret seg eller ikke, og om omstendighetene fremstår som lovende eller skuffende, avhenger av konteksten det blir sagt i og i forhold til hva det blir snakket om, men er særlig knyttet til indikatorer som er viktig for de sosioøkonomiske posisjonene til dem selv og familien (jf. Herbert 1987). Mens folk i de familiene som har klart å øke velstanden sin mener at mye har forandret seg til det bedre etter omveltningen, er det vanligere at folk hevder at ingenting har forandret seg i nevneverdig grad, at ting stort sett er som før (jf. Harris 1995), om ikke verre. Slik kommenterer de det at de til tross for alt nytt fremdeles må streve med å få endene til å møtes, at de fremdeles er avhengig av subsistens-jordbruk og at de fremdeles er avhengig av uformelle relasjoner for å få ting gjort. Mange uttrykker at den politiske friheten ikke har noen betydning for dem, så lenge de økonomiske kårene er så vanskelige. Det er ikke uvanlig at en informant i en og samme samtale uttrykker sterke meninger om at alt har forandret seg og at ingenting har forandret seg, alt etter hva som er tema. Mange av informantene mine er opptatt av at selv om det har blitt gjennomført formelle politiske og økonomiske endringer etter omveltningen, så går skiftet i folks tankegang (gindere) og mentalitet (mentalitate) mye tregere, noe de tilskriver en stor betydning for å få reele endringer. "Folk har fremdeles kommunismen i hodet sitt," hevder en informant, "folk oppfører seg som om det fremdeles er kommunisme, de arbeider ikke, de stjeler på arbeidsplassene, og trikser og mikser." Ordet transitie blir ofte refert til med en geip. "Det er bare noe politikerne snakker om for å unnskylde at de ikke har gjort jobben sin," er et vanlig utsagn.
Uansett hvordan informantene mine erfarer og snakker om endring og kontinuitet, og uansett hvilket årsakshierarki de operer med når de forklarer hvorfor ting er som de er, uttrykker de et mindre entydig skille mellom "før" og "etter" enn det som presenteres i politiske taler og endringsprogrammer (jf. Olafsbye 1998). Erfaringene og uttalelsene til informantene mine illustrerer at forholdet mellom kontinuitet og endring er komplisert og at det er problematisk å snakke om de storstilte endringsprosessene i øst-Europa i termer av en "overgang til" vestlig demo-krati og markedsøkonomi. Like viktig som å vise oppmerksomhet til hva slags endringer som skjer etter at de kommunistiske regimene falt, er det viktig å være oppmerksom på den kontinuitet som finnes i måtene som folk finner veier rundt problemer og hindringer på. Til tross for politiske og strukturelle endringer, eksi-sterer fremdeles mange trekk ved det tidligere systemet både i den politiske og økonomiske kulturen og i folks praktiske løsninger på hverdagsproblemene.
Det er lettere å være åpen for å lære noe om hva som faktisk skjer i øst-Europa hvis vi forsøker å unngå en billedbruk som konnoterer fremgang og fremskritt fra sykdom mot helse, fra ingenting til værende, fra "backwardness" til utvikling (Verdery 1996:205). Men er det måter å snakke om endringene på uten samtidig å operere med bestemte oppfatninger om hvor det hele skal ende opp, og som ivaretar en oppmerksomhet til at all menneskelig handling og organisering også har "trege" dimensjoner, som er modifiserende faktorer for styrte endringer (jf. Holy 1994:509)?
For å begrepsfeste det komplekse forholdet mellom kontinuitet og endring vil jeg i denne oppgaven snakke om "transformasjoner" for å betegne endringsprosess-ene etter kommunistregimets fall. Selv om også dette begrepet kan knyttes til oppfatninger om eller prosesser av endring til bestemte tilstander (for eksempel fra frø til blomst), ivaretar dette begrepet behovet for å kunne begrepsfeste det at all endring og alt nytt også bygger på og bærer med seg elementer av noe som allerede eksisterte fra før.
Marshall Sahlins tar i bruk begrepet transformasjon som et alternativ til å snakke om historiske prosesser for å begrepsfeste det interavhengige og sammenvevde forholdet mellom kontinuitet og forandring. Sahlins er særlig opptatt av kulturell reproduksjon, av hvordan folk forholder seg til endringer som introduseres utenfra ved å innlemme nye fenomener i den eksisterende kulturen. Etablerte tenkemåter, myter og kulturelle kategorier kan tilpasses og danne rammeverk om stadig skiftende realiteter og erfaringer og dermed influere folks tolkninger av disse realitetene og erfaringene. Ytre forhold eller ytre påvirkning integreres innenfor en allerede eksisterende struktur. Men hvis påvirkningen er stor kan den kulturelle reproduksjonen være vanskelig. Dermed kan en strukturell transformasjon finne sted (Sahlins 1981).
Sahlins forståelse av endring gjennom transformasjoner kan fremstå som litt statisk, på grunn av vekten han legger på de kulturelle strukturenes kontinuitetskraft. Når jeg i denne oppgaven legger vekt på kontinuitetsaspektet ved måtene som folk håndterer og forstår tilværelsen sin på, er det for å poengtere viktigheten av dette perspektivet i forhold til den generelle kunnskapsproduksjonen om endringsprosess-ene i øst-Europa som ofte synes å ta for lite hensyn til kontinuitetsaspekter. Dette er viktig fordi disse håndteringene og forståelsene har stor betydning for privatiserings-prosessen og introduksjonen av markedsøkonomi. Transformasjons-begrepet forstår jeg imidlertid som å begrepsfeste hvordan endringene etter omvelt-ningen er basert både på det at folk bruker etablerte kunnskapsreportuarer, praksiser og moralske forestillinger for å håndtere de endringene som har blitt introdusert etter omveltningen, og på det at disse kunnskapsreportuarene, praksisene og moralske forestillingene også utsettes for utfordringer og endringer i den nye situasjonen.
Spørsmål om hvordan "praksis former struktur" og hvordan "struktur former praksis" er klassiske problemstillinger i samfunnsvitenskapene. Strukturorienterte samfunnsmodeller kritiseres imidlertid for å være utilstrekkelige for å forstå endring, og individorienterte modeller med utkikkspunkt fra strategiske aktører kritiseres for å være utilstrekkelige for å forklare reproduksjon av strukturelle forhold. Et hvert menneske er posisjonert og situert, noe som gjør at ingen vil gjøre seg helt identiske erfaringer. Fordi folk dermed vil oppfatte omgivelsene sine på mere eller mindre ulike måter, vil de også agere i verden på måter som ikke er helt identiske. På denne måten blir enhver handling et mindre eller større bidrag i en kontinuerlig endrings-prosess. Samfunnet kan slik betraktes som en vev av uttallige interaksjonsforhold. Folks handlinger er imidlertid ikke bare informert av individuelle og strategiske hensyn, men også av forhold utenfor den enkelte. Strukturelle posisjoner må på sin side ikke bare betraktes som begrensende men også som muligheter, som forutsetninger for handling (Ortner 1984, Trouillot 1995:162). Forskere som arbeider med å lage "kunstig liv" i "kunstige verdener" ved hjelp av datasimuleringer, reflekt-erer over dette på følgende måte:
"The worlds in which we live are not entirely pregiven (or natural), nor are they altogether constructed (or artificial). The same is true about ourselves as cognitive beings. Co-evolving with our worlds, we are adapting to worlds that adapt to us" (Risan 1997, min kursiv).
Sørhaug argumenterer for at det gir lite mening i å konstatere om vi befinner oss på et mikro- eller makronivå. For uansett om vi er "her" eller "der," som Sørhaug skriver, dreier det seg om møter mellom mennesker som handler og forhandler med hverandre:
"Det vi må være oppmerksomme på, er bare det "enkle" forhold at forskjellige møter har implikasjoner med forskjellig varighet og rekkevidde, de utfolder seg i tid og rom på forskjellige måter" (Sørhaug 1996:52).
Det vi gjerne omtaler og tenker på som formelle institusjoner og strukturer, skapes opprettholdes og endres av og i samspill med situerte og posisjonerte mennesker som samhandler med hverandre. Samtidig må historiske og kulturelle forhold inkorpo-reres i analyser av sosiale insitusjoner og praksiser. Det er imidlertid vanskelig å omgå de dikotomiene vi har blitt lært til å forstå verden med.(6)
Det dikotomi-kritiske perspektivet jeg skisserte i det foregående vil være viktig for hvordan jeg ser på forholdet mellom formell og uformell økonomi i Vidra, et hovedtema i dette prosjektet. Jeg vil bruke litt plass her på å diskutere hvordan antropologiske perspektiver på økonomi og resiprositet kan være nyttige for å forstå den uformelle økonomiens dominerende plass i folks organisering av dagligliv og arbeidsliv, selv i stater med omfattende formelle økonomiske strukturer og institusjoner, slik som Romania. Det forhold at markedet er en sosiokulturell institu-sjon, konstruert "ikke bare i og av seg selv, men også i og av andre insitusjoner," er lite tematisert i fagøkonomien (Sørhaug 1996:105). Det markedsøkonomiske systemet forstås gjerne som mer målbart og mer rensket for kulturelle premisser enn andre sosiale forhold. Problemene med å bygge ned statsmakten, privatisere foretak og introdusere markedsøkonomi i Romania utfordrer denne forståelsen, fordi de stiller til skue hvordan økonomi må forstås i forhold til historiske, kulturelle og andre samfunnsmessige aspekter.
En vanlig forståelse av formell økonomi er at den er en distribusjonsform organ-isert av korporative eller statlige virksomheter basert på markedsrelasjoner og/eller statsbyråkrati, mens uformell økonomi gjerne defineres som produksjons-, distribusjons- og konsumaktiviteter styrt av personlige relasjoner, knyttet til behovene til hushold, personlige forpliktelser og private behov (Sampson 1983:44-45). Denne definisjonen av forskjellen mellom formell og uformell økonomi gir imidlertid et fortegnet bilde av den formelle økonomien. Den baserer seg på en fremstilling av den formelle økonomien som noe ordnet, idealisert og person-uavhengig. I forhold til Romania sier den lite om hvordan den formelle økonomien faktisk opererer, og hvordan de to økonomiene interagerer. Av samme grunn er det også problematisk å snakke om "den første" og "den andre" økonomien (eng.: first and second economy) eller "parallelle" økonomier (jf. Firlit & Chlopecki 1992), som også har vært vanlige begrepsfestinger av ulike økonomiske domener i øst-Europastudier. Forholdet mellom de to økonomiene slik det spilles ut i Vidra, er som jeg vil vise, kjennetegnet ikke først og fremst av "parallellitet", men av at de på ulike måter er "fløkt inn i" hverandre (jf. Thomas 1991), gjennom personlige relasjoner og allianser, basert på slektskap, vennskap, patron-klientrelasjoner, gavegiving, tips og bestikkelser. Når jeg likevel skiller begrepsmessig mellom den uformelle og den formelle økonomien, gjør jeg det fordi det er det i tråd med en oppfatning om økonomi i moderne stater hvor man skiller mellom økonomiske aktiviteter som skjer innenfor et åpent, registrerbart markeds- eller byråkratisk system, og økonomiske aktiviteter som ikke registreres, enten fordi de er ulovlige og derfor søkes holdes skjult eller fordi de anerkjennes som aktiviteter som ikke skal registreres, som husholdsarbeid, hagejordbruk o.l. Den formelle økonomien i Romania baseres nettopp på en slik forståelse og organisering av økonomien. Dessuten korresponderer skillet mellom uformell og formell økonomi på mange måter også med et skille informantene mine opererer med mellom ulike økonomiske distribusjonsformer, som de knytter ulike moralske oppfatninger til. Folk som står hverandre nært skal hjelpe hverandre, også om det innebærer favorisering og ulovlige aktiviteter innen de formelle økonomien, byråkratiet og andre offentlige institusjoner. Samtidig har informantene mine en oppfatning om at byråkratiet og markedet skal operere rettferdig, nøytralt og uavhengig av person. Disse to måtene å tenke om distribusjon på kommer derfor ofte i konflikt med hverandre. Ikke alle former for uformelle strategier for å bearbeide byråkratiet og den formelle økonomien for private formål evalueres som moralsk godt. For å beskrive dette (og i noen tilfeller ikle illegale og moralsk tvetydige handlinger legitimitet) eksisterer det et elaborert reportuar av begreper på de ulike strategiene man kan ta i bruk for å personifisere formelle relasjoner, som f.eks. pile (forbindelser, relasjoner, influering), relatii (relasjoner), bacsis (tips, bestikkelser for tjenester), coruptie (korrupsjon), mite (bestikkelser, oppmerksomhet), legaturii (forbindelser), troc (byttehandel), comision (ærende, tjeneste), ciubuc (bestikkelse), cinste (ærende, tjeneste), cunostiinte (bekjente), osv. Om man vurderer en transaksjon som moralsk riktig eller gal avhenger gjerne av aktørens egen posisjon i en gitt situasjon. Mens en handling for noen betraktes som korrupsjon (coruptie) vil andre fremheve det moralsk positive i å hjelpe en slektning med en tjeneste (cinste), for eksempel.
Hvorfor er uformelle strategier og relasjoner så effektive og fleksible? Sørhaugs forslag om å betrakte kontrastene mellom "gaven" og "varen" som forskjellige typer økonomisk moralske systemer (Sørhaug 1996:70) kan være til hjelp. I økonomisk antropologi har det vært vanlig at gaver og varer fremstilles som logiske inversjoner av hverandre (f.eks. Gregory 1982, Sørhaug 1996, jf. Thomas 1991). Vareøkonomier skisseres i antropologisk teori ofte som systemer basert på industriell vareproduksjon og markedsdistribusjon. Varer er ikke unike, og de er upersonlige og dermed usosiale. Varer er ting som kan kjøpes og selges på et marked, hvor verdien er kalkulerbar og sammenlignbar med andre varer ved hjelp av "general purpose money." Vareøkonomi har blitt betraktet som basert på en upersonlig og desinteressert samhandlingsform, hvor aktørene står i et forhold til hverandre som autonome, utbyttbare, like og tilfeldige. Bytter skjer umiddelbart eller reguleres ved hjelp av forretningsmessige kontrakter. Markedet er en institusjon hvor personlige egenskaper og uformelle relasjoner ideelt sett skal være irrelevante. Også det ideologiske fundamentet for den økonomiske modellen i kommunisttiden, basert på byråkratisk redistribusjon, var basert på at alle individene var like for staten, uavhengig av slekt og andre sosiale relasjoner. Person og vare og person og sak betraktes med andre ord som skarpt adskilt (Gregory 1982, Sampson 1983, Sørhaug 1996, jf. Humphrey & Hugh-Jones 1992, Thomas 1991).
Vareøkonomier har forøvrig ikke blitt viet stor oppmerksomhet i antropologi (før inntil de siste årenes fokus på [vare]konsum), sammenlignet med den oppmerksomheten faget har vist mere "personlig organiserte økonomier" (Sørhaug 1996), "partikulære økonomier" (Gregory 1982) eller "gaveøkonomier", influert særlig av det klassiske arbeidet til Marcel Mauss om gaven (Mauss 1990 [1925]). I motsetning til varen defineres gaven som unik, personlig og sosial. Mauss argumenterte for eksistensen av grunnleggende moralske forpliktelser knyttet til resiprositet; til det å gi, motta og gi tilbake. Gaven er uttrykk for denne gjensidigheten. Gavens logikk er, i Sørhaugs ord, at "[i] en gave sitter det en person. Giveren sitter igjen i form av en forventing eller forpliktelse som er påført mottakeren" (Sørhaug 1996:70). Det eksisterer, i følge Mauss, ingen "free gift" (Mauss 1990). Disse forventingene og forpliktelsene kan imidlertid være vage og langsiktige. Gaveøkonomi er med andre ord uttrykk for en distribusjonsform hvor distribusjonen av goder foregår uten at det fastsettes en pris på dem. Disse forpliktelsene er på samme tid både frivillige og obligatoriske. De er frivillige på den måten at de ikke er nedfelt i et lovverk, og de kan forstås som obligatoriske fordi hvis man unnlater å følge dem opp kan det følge til negativ sosial sanksjonering. Disse obligasjonene nedfeller seg som moralske imperativer, og er knyttet til oppfatninger om solidaritet, nærhet, tillit, slektskap, vennskap, osv. Gjensidighetsdimensjonen ved gavegiving fører til at gaver knytter, bekrefter og forsterker sosiale bånd. Slik skaper og uttrykker med andre ord gaven personlige relasjoner og omfattende og kompliserte nettverk, basert på gjensidige og vage forpliktelser. I et gavesamfunn bidrar med andre ord gavegivingen til å skape og opprettholde de relasjonene som samfunnet består av (Eriksen 1993, Gregory 1982, Mauss 1990, Sahlins 1972, Sørhaug 1996, jf. Humphrey & Hugh-Jones 1992, Thomas 1991).
Måten skillet mellom vare- og gaveøkonomier har blitt betraktet på i økonomisk antropologi ligner definisjonen på skillet mellom formell og uformell økonomi som jeg problematiserte ovenfor. Forskjellen er at mens formell og uformell økonomi begrepepsfester ulike økonomiske aktiviteter i et og samme samfunn, har skillet i antropologisk teori mellom gave- og vareøkonomi i stor grad blitt knyttet til ulike samfunnsformasjoner, ofte, implisitt eller eksplisitt, rangert i et evolusjonistisk kontinuum. En forståelse av gavebytte og varebytte hvor den ene "neatly opposes the other" (Humphrey & Hugh-Jones 1992:7), som binære par (Gregory 1982) eller som et kontinuum mellom altruisme/generalisert resiprositet og det usosialt ekstreme/negativ resiprositet (Sahlins 1972, Eriksen 1993:208-9) bidrar ikke til den klargjøringen som jeg søker i denne oppgaven. Sameksistensen av og forholdet mellom formell og uformell økonomi representerer med andre ord ikke bare en utfordring for økonomene men også for antropologene.
Det skarpe skillet mellom gaveøkonomi og vareøkonomi i økonomisk antropologi har imidlertid blitt problematisert de siste årene (se f.eks. Bloch & Parry 1989, Humphrey & Hugh-Jones 1992 og Thomas 1991). Thomas mener at man i økonomisk antropologi har vært for opptatt av å formulere generelle, almengyldige teoretiske modeller på bekostning av oppmerksomhet til empirisk variasjon. Særlig betrakter han respekten for Mauss' teorier som begrensende for utviklingen innen økonomisk antropologi. Vektleggingen av et polarisert skille mellom gave- og vareøkonomier har ført til at man ikke har sett at det i de fleste samfunn eksisterer mange former for økonomiske transaksjoner, knyttet til ulike moralske oppfatninger, samtidig. I boken "Entangled objects - Exchange, material culture and colonialism in the Pacific" (1991) argumenterer Thomas for at man ikke kan skille mellom gave- og varesamfunn, men at det i alle samfunn er slik at ulike objekter, tjenester og relasjoner, på skiftende måter og til ulike tider, er knyttet til, og veksler mellom, ulike resiprositetsregimer basert på gave- eller varelogikk.
Det er mange årsaker til at antropologer har skilt kraftig mellom gaveøkonomier og vareøkonomier. Antropologiske studier har ofte fokusert på "små steder" og deres interne dynamikker. Dette har medført en mangel på oppmerksomhet til hvordan disse lokale stedene også inngår i større økonomiske og politiske kontekster. For det andre har antropologer særlig fokusert på ikke-vestlige samfunn, som har vært dominert av andre økonomier enn vareøkonomier. I disse studiene har mange antropologer underfokusert på forholdet mellom gave- og vareøkonomier også fordi de har vært motivert nettopp av et ønske om å dokumentere at det finnes andre økonomiske logikker og systemer og dermed også alternative samfunnsformer, enn den vestlige. Ikke-europeiske samfunn har også blitt plassert vis-a-vis europeiske samfunn i en vertikal tidsakse, der de ikke-europeiske samfunnene har fungert som modeller for mulige før-kapitalistiske samfunnsmodeller og økonomiske organisasjonsformer. Men, hevder Thomas, "the grand polarities almost always turn out to be implausible" (Thomas 1991:27). Gavegiving har stor betydning i Vesten (se f.eks. Cheal 1988, Davis 1992, jf. Thomas 1991) og "commoditization occurs on a relatively wide scale in some "tribal" exchange systems" (Thomas 1991:27). Dette støttes av Bloch & Parry som argumenterer for at
"the vast majority of cultures make some space for exchanges which display many of the features which are sometimes, as in our own society, associated with monetary exchange (a degree of impersonality, considerable scope for individual gratification and a consern for pure instrumentality, for example)" (Bloch & Parry 1989:29).
"Individualistisk" og "kollektivistisk" motivert resiprositet er med andre ord en kontrast som eksisterer innen alle samfunn. Å betrakte disse ulike motivasjonene som karakteristiske for ulike samfunn, basert på en "great divide" mellom monetære og ikke-monetære samfunn, slik mange forskere har gjort, er historieforfalsking, mener Bloch & Parry (ibid.:29).
Humphrey & Hugh-Jones (1992) introduserer en ytterligere problematisering av antropologiens behandling av økonomi ved å undersøke hvordan polariseringen mellom gaveøkonomi og vareøkonomi har vanskeliggjort muligheten til å betrakte byttehandel (eng.: barter) som en selvstendig form for resiprositet, forskjellig fra både gave- og varebytter. Byttehandel har i stor grad blitt betraktet som en form for negativ ytterpol i personlig organiserte økonomier, eller som en primitiv eller pre-monetær form for markedsøkonomi. Humphrey & Hugh-Jones' oppløsning av en rigid forståelse av byttehandel er interessant for mitt felt fordi Romania har en formelt organisert monetær økonomi, hvor det man trenger skal kunne kjøpes for penger, og hvor byråkratiet og andre offentlige institusjoner skal yte tjenester ut fra formelt organiserte regler. I praksis er det imidlertid slik at det er mangel på penger og noen varer og tjenester er fremdeles vanskelig tilgjengelig på markedet. Dermed er byttehandel en viktig form for utveksling for å få tak i ting og tjenester man trenger, og inngår som en av flere resiprositetsformer i den uformelle økonomien. Slike utvekslinger skiller seg både fra resiprositet som er mere karakterisert av gaveøkonomi og av monetær vareøkonomi.
Bytte-transaksjoner har i følge Humphrey & Hugh-Jones helt klart sosiale aspekter, men de er karakterisert av en direkte gjensidighet som gjør at aktørene ikke har udefinert og langsiktig "gjeld" til og forpliktelser overfor hverandre, slik som ved gavegiving (1992). Dog er viktigheten av tillit og forutsigbarhet i mitt felt i mange tilfeller slik at forskjeller mellom bytte- og gaverelasjoner kan bli vage. Jeg vil heller ikke, som Humphrey & Hugh-Jones gjør, utelukke tvang (compulsion) i bytte-transaksjoner. I Vidra er det ikke uvanlig at byttehandeltransaksjoner kan oppleves som tvangssituasjoner for noen. Byttehandel i Vidra er ikke alltid preget av "relative freedom and balance." Selv om byttehandel er karakterisert av at det ikke eksisterer noen definitive verdimål som i monetære bytter, og av at forhandlings-aspektet er essensielt, har folk oppfatninger av hva som er et "rimelig" bytte. Opp-levelser av tvang, og av ikke å være en likeverdig forhandlingspartner, kommer til ut-trykk både i private transaksjoner, og i situasjoner hvor uformelle strategier blir aktu-alisert i den formelle økonomien og i møter med byråkratiet og andre offentlige institusjoner.
Thomas argumenterer for at utelukkelsen av kolonisituasjonen i tradisjonelle analyser av bytteteorier ekskluderte muligheten for å forstå hvordan lokale og globale maktrelasjoner i koloniale periferier i virkeligheten var "viklet sammen" (entangled). Antropologiske økonomistudier har i alt for liten grad tatt høyde for hvordan slike samfunn på mange måter var integrert også i en global økonomi. Thomas er særlig opptatt av hvordan denne "inn-viklingen" eller "sammen-viklingen" manifesterer seg i kapasiteten til å definere og tilegne seg materielle objekters mening i "koloniale periferier." Med begrepet "entanglement" har han som mål å fange:
"the dialectic og international inequalities and local appropriations; it energizes a perspective situated beyond the argument between proponents of the view that the world system is essentially determinate of local social systems and those asserting the relative autonomy of individual groups and cultures" (Thomas 1991:207.)
Selv om mitt fokus i denne oppgaven er noe annerledes enn Thomas', er bildet av "sammen-vikling" eller "inn-vikling" godt å tenke med fordi det på en enkel måte billedliggjør den kompleksiteten som i virkeligheten karakteriserer mange dikotomiformulerte relasjoner. Jeg ønsker derfor å appropriere hans begrep om prosesser av sammen-vikling for å forstå forholdet mellom formell og uformell økonomi, ikke ut fra et fokus på objekter men ut fra et fokus på sosiale relasjoner.
Forståelsen av den uformelle og formelle økonomien som sammen-viklet ligner på mange måter forståelsen av forholdet mellom kontinuitet og endring som en transformasjonsprosess, som jeg diskuterte tidligere. Mens det siste perspektivet handler om transformasjon i tid, handler det første om transformasjon av verdi, det vil si det å aktualisere verdier, eller moralske imperativer, knyttet til en transaksjonslogikk i en annen, og vice versa, en prosess som dermed også bidrar til å transformere disse ulike verdiene og logikkene. Thomas og Sahlins har med andre ord forholdsvis identiske prosjekter, i det de begge søker å etablere bilder på dikotomiformulerte prosesser som kan overskride den polariserte begrepsfestingen og illustrere virkelighetens urolige kompleksitet.(7) Begge disse perspektivene er nyttige for hvordan jeg i denne oppgaven forstår omleggingsprosessene i Vidra etter omveltningen.
Selv om Thomas argumenterer for en skepsis til alle dikotomiserende begreper (jf. J. Clifford i Thomas 1991:211), forkaster han likevel ikke skillet mellom gaveøkonomi og vareøkonomi, men søker en syntetiserende forståelsesramme. Han mener bare at ingen samfunn er rene gavesamfunn eller rene varesamfunn. Det er med andre ord ikke nødvendig å avvise nytten av å betrakte kontrastene mellom "gaven" og "varen" som forskjellige typer økonomisk-moralske systemer (jf. Sørhaug 1996:70). Fokuseringen på gavens logikk har etablert en forståelse for resiprositetsdynamikker som vil bli nyttig for å forstå styrken til den uformelle økonomien i Vidra. Det å gi har en distinkt sosial effekt. Men det er viktig, mener Thomas, å behandle gaven
"not as an ideal type to which prestations [...] may accord with to a greater or lesser degree, but as a foil for a range of differences and mutations" (Thomas 1991:15).
Dette perspektivet kommer til nytte utover i oppgaven. Som jeg skal vise er skillene mellom gaver og varer og mellom det å gi og ta imot gaver, det å bytte ting og tjenester, og det å selge og kjøpe varer, vage og fleksible og utsatt for flertydige oppfatninger om hva som er uproblematisk og hva som er upassende eller umoralskt.
Innen økonomisk antropologi formuleres ofte det "analytiske problemet" som et spørsmål om forholdet mellom individer og fellesskapet, og/eller mellom egosime og altruisme (jf. Bloch & Parry 1989). I denne oppgaven skal vi se at det ikke bare er forholdet mellom egeninteresse og solidaritet som står på spill for informantene mine i deres håndteringer av endringsprosessene, men like mye forholdet mellom "partikulære" og "universelle" moralske fellesskap. Den rumenske staten har lenge hatt en formell økonomi (både marked og stat) og et offentlig byråkrati, samtidig som den personlig organiserte økonomien har vært og er sentral i folks håndteringer av både husholdsøkonomi og formell økonomi. Disse ulike resiprositetssystemene kan forstås som to forskjellige moralske fellesskap(8); partikulære fellesskap, basert på unike personlige bånd hvor hushold, familie og slekt er de fremste sosiale enhetene, og "universelle" fellesskap, basert på individuelle medlemsskap i lokalsamfunnet, i staten og nasjonen. Forholdet mellom de partikulære og "universelle" fellesskapene er ambivalent, fordi de hviler på ulike former for resiprositet og verdisirkulasjon. Når folk må velge mellom disse to forskjellige moralske fellesskapene, er det de partikulære fellesskapene som har størst legitimitet. Som vi skal se har informantene mine stor toleranse for det å gjøre uformelle og personlige strategier og relasjoner relevante i formelle settinger. Denne prioriteringen av partikulære fellesskap oppfattes imidlertid ikke som uproblematisk. Selv om informantene mine er "uni-verselt" enige om at partikulære relasjoner skal ha forrang, oppfattes samtidig denne prioriteringen som en illegitim forsyning av felles "universelle" goder til fordel for de som har de rette forbindelser og ressurser. Privatiseringsprosessen bidrar til å lyssette og forsterke denne ambivalensen, fordi den handler nettopp om å omorganisere og privatisere de "universelle" fellesskapenes ressurser. Denne ambivalensen er dess-uten ikke bare å forstå som et spørsmål om materielle tap eller gevinst. Ambivalensen er også et uttrykk for at mange opplever de nye insitusjonene som truende for den sosiale orden.
I del II vil jeg gjennom tre kapitler presentere ulike dimensjoner ved privatiseringsprosessen; privatiseringen av velferden, tilbakeføringen av kollektiv-jorda og privatiseringsprosessen innen næringslivet forøvrig:
Det er med utgangspunkt i et "lite sted" jeg spør de "store spørsmålene" (jf. Eriksen 1993, Verdery 1996:221) som jeg har introdusert i det foregående. I øst-europa-antropologien har det å lokalisere forskningen "on the ground," gjennom deltakende observasjon, gjerne blitt kalt "the pig´s eye view of the world" (Cole 1984, Kideckel 1993). Man titter på verden ut fra grisens perspektiv, fra søla i landsbyen, heller enn fra et fugleperspektiv. Det er ikke overraskende at denne metaforen har funnet gjen-klang hos mange øst-europaantropologer. Landsbystudier har vært dominerende i den antropologiske øst-europaforskningen (se Holy 1994, Haukanes 1997). Argumentet er at man med et utkikkspunkt "nedenfra" setter seg i en posisjon hvor man ser folk "not simply as passive reactors to and enactors of some 'system', but as active agents and subjects in their own history" (Ortner 1984:143). Mange av temaene jeg tar opp i oppgaven kunne jeg ha studert i en urban setting, men fordi jeg begynte dette prosjektet med en interesse for problematikken rundt privatiseringsprosessen i landbruket, og de påfølgende konfliktene som oppsto i forhold til reetablering av tidligere rettigheter, ga valget av felt seg selv. Slik har jeg også kunnet dra veksel på de tidligere landsbystudiene. Den fysiske tettheten i rumenske landsbyer har også metodiske fordeler. De er lette å komme rundt i, og man kan treffe folk flere ganger daglig i ulike kontekster; på gata, på arbeid, i kirken, i butikkene, på markedet, ordførerkontoret, ute på jordene, hjemme i husholdene eller på besøk hos andre. Dette gjør det lettere å få et innblikk i folks forskjellige aktiviteter og roller enn det ville vært i en by.
Det er også problemer knyttet til stedlig avgrensede metodiske fokus. Feltarbeids-studier av landsbyer og andre avgrensede lokalsamfunn har blitt kritisert for å overfokusere på interne dynamikker mellom sosiale strukturer og kulturelle system-er, og for dermed å ha neglisjert hvordan slike steder også er integrert med andre lokaliteter og med videre regionale, statlige og internasjonale kontekster, blant annet gjennom bånd knyttet av markedsrelasjoner og byråkrati. Ved å neglisjere tilstede-værelsen av andre resiprositetspraksiser og -systemer enn personlig organiserte økonomier i analysen av lokale samfunn, har man fremstilt disse samfunnene som isolerte, selvopprettholdende enklaver. Denne kritikken er nært beslektet med kritikken av antropologiske studier av "gave-samfunn" som jeg diskuterte i intro-duksjonen.
Kritikken mot lokalsamfunnsstudier har medført et skifte i fokus, til et spørsmål om hvordan lokale steder er integrert med verden omkring. I kapittel to kommer jeg inn på hvordan rumenske landsbyer som Vidra på ulike måter har vært del av større regionale, nasjonale og internasjonale kontekster gjennom politiske og økonomiske nettverk og strukturer i mange hundreår. De har for eksempel vært innrullert i internasjonale handelsnettverk gjennom tømmer- og krøtterproduksjon, og de har vært tilknyttet og underordnet ulike styringsordninger gjennom blant annet godseiersystemer, rettsvesen og skattlegging. Etter dannelsen av den rumenske nasjonalstaten i andre halvdel av det forrige århundre ble det etablert flere statlige integreringsinstitusjoner som skolevesen og kulturinsitusjoner og byråkratiet ble utvidet (se Chirot 1976, Livezeanu 1995, Stahl 1980, Verdery 1983 og 1991). I 1947 begynte kommunistpartiets toppstyrte homogeniseringsprosjekt, med det mål å skape "det nye [sosialistiske] mennesket" (omul nou), ved hjelp av nasjonalisering, kollektivisering, sentralisering, industrialisering, masseutdanning, etablering av et moderne byråkrati, sensur og bruk av en rumensk nasjonal identitet. En sentralisert redistribusjon og en sentralisert kontroll med alle former for administrasjon, organisering og produksjon nedfelte seg i administrative tiltak i alle bosettinger. Også kulturproduksjon, utdanning og fritidstilbud var innrullert i en statlig styrt organisering. Hverdagslivet til folk ble mer og mer knyttet til interessene til staten. "The boundaries of self, family, village, and region [...] all changed, expanded to articulate with the state" (Kligman 1988:5, 251). Tilstedeværelsen av staten på alle livets områder utfordrer den konvensjonelle billedliggjøringen av forholdet mellom lokaliteter og staten som et sett av hierarkisk ordnede konsentriske sirkler. Folk er i konstant artikulasjon med staten i lokale kontekster, på skolen, i møter med politiet, rettsvesenet, gjennom betydningen av identitetspapirer, gjennom bygninger, kontorer, institusjoner og praksiser, som arbeidstakere og som lokale representanter for staten. "[T]he state has become implicated in the minute texture of everyday life" (Gupta 1995:375).
Lokalsamfunn eller landsbyfellesskap defineres gjerne ut fra karakteristikker som bostedsnærhet, hyppige og langvarige interaksjoner mellom folk og felles forpliktelser og verdier (Gullestad 1978). Selv om landsbyer i Romania fortoner seg som naturlige studieenheter, og har metodiske fordeler, på grunn av sin fysiske tetthet og avgrensethet, representerer ikke denne tettheten nødvendigvis uttrykk for sterke lokale identiteter og opplevelser av samhold og solidaritet. "Community" som a priori begrepsfesting av tett integrasjon, lokal tilhørighet og fellesskap som knyttet til sted, er med andre ord problematisk. Informantene mine i Vidra uttrykker lite følelser av tilhørighet og identifisering med landsbyen som et "universelt" fellesskap. Tvert i mot reserverer mange seg mot å bli identifisert med befolkningen i landsbyen generelt, noe som også kommer til uttrykk i måten folk bruker og forholder seg til det offentlige rommet på (kap. 6).
Jeg vil nå introdusere landsbyen Vidra. Denne introduksjonen er å betrakte som "delvis" på den måten at mange forhold vedrørende landsbyen vil bli tatt opp utover i de ulike kapitlene. Fordi metodiske spørsmål i antropologi er uløselig knyttet til det feltet hvor vi gjør undersøkelsene våre vil jeg til slutt i kapitlet bruke litt plass på noen refleksjoner knyttet til feltarbeidet.
Landsbyen Vidra er administrativt senter for en kommune med samme navn, som består av ni landsbyer. Kommunen ligger i fylket Vrancea i den østlige delen av Romania. Fylket har en variert geografi, fra flatt jordbruksland i øst, til dalfører med skog, beiteland, frukthager og oppdyrkede teiger, som klatrer opp mot de vekselsvis skogskledte og nedbeitede Vranceafjellene vest i fylket. Vrancea-fjellene er med og danner kurven i de "hestesko"- formede Karpatfjellene, i grenseområdet mellom de gamle prinsedømmene Moldova, Valahia og Transylvania som utgjør dagens Romania. Kommunen Vidra ligger i et av de sub-karpatiske dalførene.(9)
For å komme til Vidra kan man reise med en av de overfylte lokalbussene som går fra Focsani, fylkeshovedstaden i Vrancea, som ligger en tre timers tur med ekspresstoget fra Bucuresti. Når man forlater Focsani i retning vestover mot Vrancea-fjellene, brytes snart monotonien i det oppdyrkede flatlandet av det bølgende dallandskapet. Veien smalner og blir mere svingete i takt med den økende avstanden fra byen. Når bussen stopper i landsbyene langs veien må de som skal av kjempe seg ut, mens andre klemmer seg inn. Passasjerene holder på vesker og slitte plastposer. Ingen reiser tomhendte. Den heldige som har fått tilkjempet seg en sitteplass, kan lene et trett hode på seteryggen foran seg. Bak i bussen sitter noen menn på maissekker. De kom ombord ved det store landbruksmarkedet utenfor byen. En av dem tørker svette, drar saueskinnslua bak på hodet og tar seg en støyt av en flaske. Det lukter umiskjennelig tuica (hjemmelaget fruktbrennevin). Et par kvinner i skaut, som står i den overfylt midtgangen, klager over de økende prisene. Den ene spør retorisk ut i luften, "Hva vil du, Gud?" (Ce vrei, Dumnezeul?) De heiser på skuldrene begge to. "Hva kan vi gjøre? Slik er det." (Ce sa facem. Asa este.) Et skilt ved veien annonserer at bussen ankommer Vidra kommune. Straks etter stopper bussen i sigøynerbosettingen Cucuieti. Veien og avkjørselen er full av folk, og det er fritt innsyn til hus og gårdsplasser.(10)
Etter å ha passert landsbyen Burca, som var endestasjonen på lokal jernbane som ble nedlagt på 70-tallet, krysser bussen elven Putna, og kjører opp en skyggefull allè. Fra begge sidene av veien strekker det seg smale og lange teiger. Noen er ute og luker. Det er mye liv i landsskapet på den rumenske landsbygda. Gjetere med dyr på beite. Folk som går langs veien med en hakke, høygaffel eller rive. Andre med en sekk over ryggen. En mann som har lagt seg til å sove i en skråning. Kjerrer trukket av en ku eller en hest. En og annen traktor. Slitne lastebiler som oser eksos. Små rumenske og store utenlandske biler, ofte fullastede med folk og varer.
Fra enden av stigningen brer bebyggelsen i landsbyen Vidra seg utover.(11) Hus med tilhørende hager ligger side om side, adskilt fra hverandre med forholdsvis høye gjerder. Sentrumsbebyggelsen består stort sett av to-til-fem-etasjers boligblokker og offentlige bygninger. På grunn av blokkbebyggelsen er Vidra en landsby som nesten er større enn seg selv. Denne "urbaniseringen" av Vidra fant sted på 80-tallet, og var ledd i et omfattende utviklings- og restruktureringsprogram som hadde som mål-setting å omskape hele den rumenske landsbygda (se kap. 2). I noen av bolig-blokkene er det forretningslokaler og kontorer i 1. etasje. Flere av disse lokalene står for tiden tomme, etter at mye virksomhet har opphørt etter omveltningen. Foruten de vanlige institusjonene som kommuneadministrasjon, grunnskole, forbruker-kooperativ, helsestasjon, politistasjon og traktorstasjon huser landsbyen Vidra i tillegg en del andre institusjoner og aktiviteter som ikke er vanlige å finne i alle landkommuner, som det snart hundre år gamle sykehuset, og en videregående skole med både praktiske og teoretiske linjer. I landsbyen ligger dessuten administrasjonen til en skogsforvaltningsenhet som dekker flere kommuner. Det er også en fabrikk for videreforedling av frukt og grønnsaker i Vidra, men den har ikke produsert noe etter omveltningen på grunn av problemer med tilgang på råvarer og sammenbrudd i eksportmarkedet. De offentlige bygningene og blokkene ligner det man finner i flertallet av kommunesentrene og småbyene i Romania, laget av sement av dårlig kvalitet i en enkel og funksjonalistisk stil, og er preget av å være dårlig vedlikeholdt. De sprekker opp og skaller av både utvendig og innvendig. Landsbyens øvrige offentlige rom ser også neglisjert ut. Områder med steinheller har vokst til med gress. I områder som en gang var laget for blomsterarrangementer ligger det glasskår og søppel. I "parken," det slettelignende området mellom blokkene, er det store groper, etter at trærne har blitt stjålet. Alle klager over tilstanden i det offentlige rommet, og forventer at de lokale myndighetene skal sørge for at noe blir gjort. Slik var det før. De lokale myndighetene har imidlertid problemer med å mobilisere folk til å holde orden i landsbyens fellesarealer (kap 6). Landsbyen forandrer imidlertid karakter i forhold til været. En gnistrende solskinnsdag med nysnø kan få landsbyen til å fremtre som det vakreste julekortmotiv, mens en regntung novemberdag hvor veiene er fulle av klissete søle bidrar til en opplevelse av forfall.
I følge ordføreren ble Vidra registrert med 1959 innbyggere ved den nasjonale folketellingen i 1991, mens det bodde 7509 mennesker i hele kommunen. På grunn av en stor flyt inn og ut av landsbyen er imidlertid dette tallet usikkert. Flyten skyldes både en stor flyt i husholdenes demografiske situasjon grunnet barnepass, skolegang og pendling (kap. 3) og tilstedeværelsen av skoleungdommer i forbindelse med den videregående skolen, samt det store innslaget av innflyttere (neu veniti) - også omtalt som fremmede (strain) av de som regner seg som innfødte (autochton) - i landsbyen på grunn av behovet for utdannet arbeidskraft, særlig lærere, helsepersonell og ingeniører. I tillegg er den daglige flyten av mennesker inn og ut av landsbyen stor fordi den er senter for kommunen.
Kommunen administreres fra rådhuset (primarie).(12) Administrasjonen er oppdelt i ulike sektorer knyttet til infrastruktur (vei, vann, kloakk), økonomi og budsjett, landbruk, sivil registrering, kultur, helse, skoler, brannvesen, osv. Mens de ansatte på disse kontorene har administrative stillinger, er tre av posisjonene i den daglige administrasjonen tilsatt gjennom politisk valg, ordføreren, varaordføreren og "sekre-tæren." Til disse tre stillingene knytter det seg bestemte oppgaver og ansvarsområder. Ordføreren i Vidra er imidlertid svært aktiv også i forhold til ansvarsområdene til de to andre (jf. kap. 4 og 6). Formelt sett er de tre lederne ansvarlige overfor det politisk valgte kommunestyret. I realiteten ligger imidlertid kommunestyrerepresentantenes faktiske makt mere i deres grad av tilgang på den informasjonsflyten som er tilgjengelig i uformelle sosiale møter fra dag til dag. Ordføreren representerer regjeringspartiet, Det rumenske sosialdemokratiske parti (tidligere Den Nasjonale Redningsfronten), som med Ion Illiescu i spiss tok over styringen av landet under omveltningen i desember 1989 (Illiescu har siden blitt gjenvalgt to ganger, men mistet regjeringsmakten i 1996). I kommunestyret er i underkant av halvparten innvalgt for samme parti, mens resten fordeler seg på det gjenoppståtte bondepartiet, det gjenoppståtte liberale partiet, og det nye nasjonalistpartiet.
I følge omleggingene etter 1989 skal de regionale administrasjonene bli langt mere autonome enn tidligere. I praksis har dette medført at fylkene og kommunene har store finansielle problemer, på grunn av at de ikke lengre kan basere inntektene sine på store statlige tilskudd. Å få etablert egne inntektskilder har vist seg å bli en komplisert og langvarig prosess. De lokale politikerne er også redde for å ta upopulære avgjørelser, for eksempel i forhold til skattelegging, fordi de er redd for å miste velgere. I 1993-94 er et nytt skattesystem ennå ikke skikkelig på plass. Kommunene kan fremdeles få økonomisk støtte fra staten gjennom fylkene, men denne støtten er langt fra tilstrekkelig. Ordføreren i Vidra bruker mye tid på å applere oppover i systemet for å få mere penger til akutte problemer. Et annet problem er den store inflasjonen som gjør det vanskelig å planlegge og investere over tid. I Vidra har dette en rekke konsekvenser. Kommuneledelsen er ikke i stand til å ivareta alle de oppgavene den står ansvarlig for. Mest synlig er det at kommunen ikke har råd til å sørge for vedlikehold av offentlige bygninger og det offentlige rommet forøvrig. Ressursmangelen gir seg også utslag i at kommuneadministrasjonen har måttet si opp folk, lønningene er lave og ofte for sent utbetalt, det er lite penger til sosialstøtte og hjelp til de mest trengende i kommunen, kommunale veier forfaller og barneskolene og helsestasjonene er i akutt mangel på en rekke ting. Pengemangelen går også utover restitueringsprosessen i landbruket. På mange måter opererer den lokale administrasjonen i et slags tomrom, på den måten at den har erstattet den allestedsnærværende partistyrte makten, men sitter med et uferdig og komplisert juridisk rammeverk og lite ressurser til å hjelpe seg.
De gråbrune, fattigslige og dårlig vedlikeholdte sentrumsbygningene og tilstanden i det offentlige rommet forøvrig, står i kontrast til det grønne bølgende landsskapet rundt landsbyen og de individuelle husholdene (gospodarie) som landsbyen forøvrig består av. Husholdene består av et eller flere bolighus med tilhørende hager, gårds-plass og uthus. De fleste er på ulike måter konstruert og organisert med hensyn til aktiviteter knyttet til husdyrhold, hagebruk og subsistensorientert jordbruk. I motsetning til det offentlige rommet i landsbyen er mange av husholdene, inkludert gjerdene og portene, velholdte. Mange hus er dekorerte med fargede border i geometriske mønstre. Husholdene ligger tett i tett, og er smale og langstrakte. Når man ser Vidra i landsskapet kan man ledes til å betrakte den tette bygningsmassen den består av som et uttrykk for utstrakt sosiabilitet, samvær og samhold. De fleste husholdene er imidlertid nøye avgrenset fra hverandre og skjermet fra innsyn med høye gjerder. Fra veien er ofte bare hustak og frukttrær synlig over gjerdene. Gjerdene som omgir husholdene markerer, definerer og synliggjør hvert individuelle hushold, og gir inntrykk av samhold og avgrensning mot andre (jf. Kligman 1988, Gullestad 1984). Portene holdes omhyggelig lukket, og står sjeldent åpne. Alle husholdene har en eller flere vakthunder, som bjeffer når noen kommer til porten, eller går forbi på veien. I mange hushold sørges det for at det alltid er noen hjemme. Alt dette for å beskytte husholdet mot tyver og fremmede. Redselen for tyver og "strangers in the night" (Kligman 1988:104) og mistanker om potensielle tyver er et vanlig samtaleemne.
Man erfarer en kontrast når man beveger seg fra gaten gjennom porten inn i husholdene og omvendt, og når man passerer gjennom inngangsdøren i blokkleilighetene. Dette har å gjøre med en kontrast mellom det offentlige rommet og de private husholdene, knyttet ikke bare til det at tilstanden i det offentlige rommet bærer preg av dårlig vedlikehold og neglisjering mens de fleste husholdene er karakterisert av omsorgsfull bruk og estetiske investeringer, men også til ulike adferdskonvensjoner, påkledningspraksiser og samværsmåter. Dette har blant annet å gjøre med måten som staten okkuperte det offentlige rommet og begrenset måter å uttrykke identitet, posisjon og prestisje på i kommunisttiden (kap. 2/3/6).
Husholdene består gjerne av foreldre og barn, men ofte også besteforeldre eller andre eldre slektninger, ugifte tanter eller barnebarn. Mange familierelaterte hushold samarbeider dessuten så tett om en rekke oppgaver, at man kan snakke om dem som multi-lokale hushold (kap. 2/3).
Mens det i kommunisttiden, i allefall offisielt, var full sysselsetting i Vidra, så har mange mistet jobben sin etter omveltningen. De offentlige og semi-offentlige virksomhetene, slik som kommuneadministrasjonen, skolene, barnehagene, traktorstasjonen, helseinsititusjonene, forbrukerkooperativet og skogsforvaltningen sysselsetter fremdeles mange mennesker i 1993-94, men alle disse foretakene og institusjonene har i ulik grad måttet innskrenke driften og si opp folk. Forbrukerkooperativet har for eksempel sagt opp hundre av hundreogfemti ansatte, og mens de har beholdt de fleste salgs- og serviceforetakene, har de innstilt det aller meste av produksjonsvirksomheten. Fabrikken hvor det blir videreforedlet frukt og grønnsaker har permitert de fleste av sine ansatte på grunn av stopp i produksjonen. Plommetørkeriene og landbrukskollektivet som sysselsatte flere hundre mennesker, er lagt ned. Det samme er transportsentret. På den andre siden har det blitt etablert flere private foretak etter 1989, men de er stort sett konsentrert innen småskalert handelsvirksomhet. Bortsett fra et statlig og to private bakerier, og to private treforedlingsfirmaer er det i 1993-94 svært lite markedsorientert produksjonsvirk-somhet i kommunen. Et annet problem ved siden av den synkende sysselsettingen er at lønnsarbeid gir mindre avkastning etter omveltningen på grunn av inflasjonen og den stadige prisstigningen. Ved siden av dette har også ressursbasen på arbeidsplassene blitt mindre etterhvert som statlig produksjon har sunket, distribusjonssystemer har gått i stå og staten har kommet i akutt valutamangel. Dermed er det også mindre å ta av til private formål.
Mens lønnsarbeidsplassene er skjært ned på og gir mindre avkastning, er aktiviteter knyttet til landbruk; jordbruk, hagebruk og husdyrhold; blitt en enda viktigere komponent i økonomien til husholdene i Vidra. Gjennom tilbakeføringen av kollektivjord til de tidligere eierne eller deres arvinger har mange fått litt jord. I 1993-94 pågikk fremdeles restitueringsprosessen for fullt. Det er mange konflikter om grensedragninger og få har fått skjøter på at de eier jorda. Andre driver ekstensivt hagebruk bak husene sine, eller de leier parseller eller teiger av andre. Folk som ikke driver med jordbruk selv, er knyttet til andre hushold, særlig foreldrenes, som gir dem tilgang på landbruksprodukter. Så og si alle husholdene i Vidra aler opp griser og holdt fjærkre av ulike slag, mens de som har litt større bruk også har noen få kyr og sauer, samt om mulig, en okse eller en hest. Tomater, agurker, hvitløk, urter og andre grønnsaker blir dyrket i småhager rundt gårdsplasser og bygninger. Bak de fleste husene ligger en større hage, hvor det også blir dyrket til husholdsbruk; frukt, bønner, kål, poteter, gulrøtter, druer og ikke minst mais, som blir regnet som "staple food" både for mennesker og dyr. Også de fleste blokkbeboerne er engasjert i en eller annen form for jordbruk eller hagebrukvirksomhet, gjennom foreldrenes hushold eller egen produksjon på jord de har fått tilbake eller på parseller som de leier. Rundt blokkene er det både hageparseller og fjærkre og griser i garasjer, skur og bur. Restitueringen av det pre-kollektive eiendomsmønstret har imidlertid medført at problemer som karakteriserte rumensk landbruk før kommunisttiden har blitt reprodusert. Teigene er små og ligger spredt, og de færreste husholdene har nok jord. Dette har sin bakgrunn i arvesystemet hvor alle barna i en familie skal arve land etter foreldrene. Det at teigene er små, smale og ligger langt fra hverandre vanskeliggjør mekanisering og effektiv drift, samtidig som spredningen har sin fordel i at de ulike teigene egner seg til ulike former for produksjon og bruk. Ved siden av problemene med å få nok jord er folks investeringsmuligheter i landbruket også begrenset av andre årsaker, som knapphet på beiteland (kap. 4). Husholdene tilstreber en mangesidig økonomisk tilpasning til de usikre forholdene etter omveltningen. Det vil si at folk prøver å organisere seg slik at husholds- og familiemedlemmer er engasjert i ulike sektorer. Denne mangesidige økonomiske tilpasningen må forstås på bakgrunn av blant annet det sammen-viklede forholdet mellom formell og uformell økonomi.
Et antropologisk feltarbeid er først og fremst en stedlig basert aktivitet basert på observasjon og erfaring. I følge Gupta er antropologifagets vektlegging av erfaring og prioritering av ansikt-til-ansikt-metoder overdrevet, og bidrar til at den antropologiske dataproduksjonen har problemer med å fange opp hvordan stedene vi studerer også er del av og viklet inn i videre kontekster, som for eksempel staten (Gupta 1995).(14) Jeg tror imidlertid at stedlige og erfaringsbaserte studier av endrings-prosessene i øst-Europa er viktige bidrag i den generelle kunnskapsproduksjonen innen øststatsstudier, blant annet fordi slike tilnærminger kan bidra til en bredere forståelse av den uformelle, eller personlig organiserte økonomiens betydning for og sammen-viklede forhold til såkalte makro-økonomiske og makro-politiske prosesser. I det videre gjør jeg rede for noen dimensjoner ved feltarbeidet i Vidra, og jeg vil særlig legge vekt på forhold knyttet til det å skulle studere forholdet mellom uformell og formell økonomi, når man på feltarbeid uungåelig blir en posisjonert deltaker i den settingen man studerer.
All sosial samhandling foregår mellom mennesker som er posisjonerte og situerte i forhold til hverandre. Dette gjelder også for forholdet mellom feltarbeider og informanter. Tilstedeværelsen i feltet gjør oss uungåelig til deltakere i den virkeligheten vi skal beskrive. Under feltarbeidet i Vidra skjønte jeg imidlertid ikke alltid i hvilken grad det lokale univers av forventinger, prosjekter og regler også gjaldt meg. Dette gjaldt for eksempel religiøst foreskrevne praksiser, det komplekse forholdet mellom gavegiving og relasjonsbygging, og normer for samvær mellom kvinner og menn og mellom høy og lav på den sosiale rangstigen. Samtidig som jeg ble behandlet ut fra lokale regler for adferd, ble jeg imidlertid aldri tillatt å glemme at jeg var en fremmed (o straina) fra Vesten. Det at enhver sosial samhandling foregår mellom mennesker som er situerte og posisjonerte i forhold til hverandre, innebærer at folk som samhandler med hverandre ofte ikke har sammenfallende eller identiske ønsker og prosjekter. Man er dessuten ikke bare posisjonert i forhold til konkrete "kjente" og "ukjente andre." Man er også situert innenfor større politiske, økon-omiske og kulturelle felt, og disse strukturene gjennomtrenger de konkrete møtene og relasjonene (D. Kondo i Nordahl Svendsen 1996:10). Det interessante er imidlertid ikke så mye selve posisjoneringen, men det som posisjoneringen forteller om den sosiale virkeligheten og konteksten for den antropologiske viten (jf. Nordahl Svendsen 1996:9). Den antropologiske kunnskapsproduksjonen preges i mange tilfeller av en systematisk ubalanse i forholdet mellom informantene og antro-pologen. Jeg har i dette prosjektet måttet forholde meg til flere dimensjoner av ubalanse. Blant annet hadde jeg mere penger og derav mer forutsigbarhet til rådighet enn de fleste innbyggerne i Vidra. Som vestlig i øst-Europa kjenner man seg som en "materialisering" av den handlefriheten som folk der ikke har (Haukanes 1992:18). Jeg måtte også forholde meg til asymmetrien i de politisk-historiske relasjonene mellom Øst og Vest. Som vestlig i Vidra ble jeg uungåelig en stedlig representant for Vesten, selv om Vesten slik folk i Vidra omtalte den ikke alltid var noe jeg kjente meg igjen i. Under feltarbeidet kunne jeg aldri unnslippe det faktum at den samhandlingen jeg hadde med folk i Vidra ikke bare var møter mellom bestemte individer, men også møter mellom ulike kulturer (jf. Okely 1992:14).
Under feltarbeidet ble også jeg utsatt for forventninger om resiprositet. Dette syntes jeg var vanskelig å håndtere. Mitt ønske om å etablere en forskerrolle kolliderte ofte med folks syn på meg som en mulig ressurs, en døråpner til Vesten og til materielle objekter som det fremdeles var vanskelig å få tak i eller som iallefall kostet mye. Slike forespørsler møtte jeg daglig både fra kjente og ukjente mennesker.(15) Jeg hadde en opplevelse av at instrumentelle behov ofte sto i konflikt med mine behov for å ha relasjoner med vertsfamilien, landsbybeboerne og de lokale myndighetene som fungerte effektivt for prosjektet mitt. Dette er et klassisk dilemma for antropologer, ikke bare i øst-Europa (Kideckel og Sampson 1984, Briggs 1970, Chagnon 1983). Jeg var kontinuerlig redd for å forsterke min status som fremmed hvis jeg ikke forsøkte å etterkomme folks ønsker. Når jeg reserverte meg fra å inngå forpliktende resiprositetsrelasjoner, fremmedgjorde jeg meg. Samtidig ønsket jeg ikke å først og fremst bli betraktet som en kilde til ressurser. Det var nettopp den eksplisitte knyttingen mellom tjenester og materiell utveksling og nærhet som jeg opplevde som fremmedgjørende. Jeg betraktet med andre ord den instrumentelle dimensjonen ved folks forhold til meg både som støy og som personlig problematisk.(16) I Romania er ikke staten i stand til å ivareta innbyggernes behov, og de uformelle relasjonene brukes for å bøte på dette. Ubehaget mitt avslører at selv om jeg ikke delte mine informanters positive vektlegging av "gaven," og de forpliktelser og skyldnader som følger med, så delte vi oppfattelsen av gaven som et bånd. Gavene "gjør" ting (Sørhaug 1996). Vage skyldigheter og bånd er noe nordmenn har en tendens til å prøve å unngå, for eksempel med å yte noe tilbake med en gang (umiddelbar resiprositet) (E. Archetti i Olafsbye 1998:159).(17) Jeg ble imidlertid etterhvert klar over at når folk forholdt seg til meg som en potensiell kontakt til Vesten eller var opptatt av å høre hvordan livet var i Norge, så var ikke dette "støy" som forstyrret meg fra å lære om hvordan livet i Vidra faktisk var (jf. Hannerz 1989:209). Jeg måtte akseptere at samtidig som jeg hadde mitt prosjekt med dem hadde de også prosjekter med meg (jf. Nordahl Svendsen 1996:11). Ved å forstå hvor avhengig jeg selv var av uformelle relasjoner og forbindelser skjønte jeg etterhvert at disse "problemene" var en del av det det hele handlet om. Det at folk betraktet meg, og i noen sammenhenger ikke betraktet meg, som en potensiell ressurs bidro til at jeg fikk en bedre forståelse av betydningen av relasjoner og forbindelser. Horisontene til folk hadde på ulike måter endret og utvidet seg etter 1989, og ble i tiltagende grad også informert ut fra bilder og ideer som hadde sine kilder langt borte fra Vidra. Vesten levde, som emisk kategori og forestilling, sitt eget liv i Vidra. Vesten var en del av mange folks prosjekter, og i mange tilfeller uavhengig av min tilstedeværelse. Jeg vil i oppgaven vise eksempler på hvordan det asymmetriske forholdet mellom Øst og Vest ble iscenesatt i det daglige og hadde betydning for folks handlingsvalg og oppfatninger av seg selv og sin fremtid.
Under feltarbeidet bodde jeg i et tre-generasjons hushold. Dette var en priviligert posisjon å studere uformell økonomi ut fra, i og med at husholdene var de mest sentrale knutepunktene i de personlige nettverkene og relasjonene som styrte den uformelle økonomien. Det var husholdsaktiviteter og familiens ve og vel som først og fremst opptok folks oppmerksomhet og energi. Det var også innenfor husholdenes hagegjerder at det var lettest å kommunisere med folk. Når jeg først hadde blitt "innvilget" tilgang til folks hushold kunne jeg bli omsluttet av en gjestfrihet og varme som var svært forskjellig fra de mere distanserte måtene folk ofte forholdt seg til hverandre på i det offentlige rommet. I Romania kan det være vanskelig å etablere nærhet til folk hvis man ikke har felles kjente som kan gi referanser og gå god for en. Hvis man er fremmede for hverandre og ikke har noen felles referansepunkter som er kjente kan folk opptre skeptisk, mistroisk og fiendtlig overfor hverandre. Det er særlig husholdet og familien en tilhører som gir folk sosial identitet og tilhørighet. Det sees på som unormalt å være uten familie (jf. Andersen 1996). Fordi jeg kom til Vidra alene, fordi jeg var ugift og ikke hadde noen tilknytning til stedet fra før, kunne jeg ikke tilskrives noen posisjon gjennom tilknytning til en mann, til slekt eller noen folk kjente. Jeg tror derfor det var av vesentlig betydning at jeg bodde i et hushold som folk kunne knytte meg til og som på denne måten "garanterte" for meg. Av samme grunn var det nok heller ikke tilfeldig at det var familien Radulescu som lot meg få bo hos dem. De var gudbarn av onkelen til en av byråkratene fra fylkesadministrasjonen som fulgte meg til Vidra. Fordi husholdet og familien var det viktigste utgangspunktet for relasjoner og forbindelser for folk, fikk det at husholdet og familien plasserte folk sosialt også en svært konkret betydning, noe jeg både oppdaget og erfarte gjennom det å bo i et hushold. En rekke ting og tjenester var først og fremst tilgjengelige gjennom personlige resiproke relasjoner eller ved intimisering av formelle relasjoner. Det var for eksempel vanskelig for meg å arrangere skyss alene hvis jeg trengte å komme meg et sted, selv om jeg hadde nok penger å betale med, og jeg spurte folk jeg visste hadde tid. Når husverten min, Alexandru, tok saken var det imidlertid ikke noe problem. Fordi han satt i ledelsen på skogsforvaltnings-sentret, hadde han tilgang på ressurser og kontakter som satte han i en fordeltaktig forhandlingsposisjon når det gjaldt å få tjenester fra andre. Også kona hans, Marioara, hadde en lignende fordelaktig posisjon fordi hun arbeidet på det privatiserte apoteket. Også fordi mye aktivitet og produksjon knyttet til mat foregikk i regi av hushold og familie, var det viktig at jeg bodde i et hushold. Selv om jeg hadde nok penger til å kjøpe mat, var det på denne tiden mange ting som ikke var å få kjøpt i butikken og på markedet i Vidra til enhver tid, særlig om vinteren.
Hushold i Romania kan synes å være svært tette, lukkede og avgrensede enheter. Erfaringen med å bo i et hushold har imidlertid gitt meg inngående kjennskap til hvor avhengig husholdene er av relasjoner og samarbeid utover husholdsgrensen. Selv vertshusholdet mitt, som var et av de mere velstående i Vidra, og som var kjent som et hushold hvor de holdt seg mere for seg selv enn andre, var i omfattende grad avhengig av og knyttet til andre gjennom ulike resiprositetsrelasjoner, som inkluderte både slekt, naboer, venner, arbeidskollegaer, gudforeldre, gudbarn og arbeidshjelp i og utenfor landsbyen. På samme måte gjorde bosituasjonen meg oppmerksom på hvordan det både i vertshusholdet mitt og i de andre husholdene jeg ble kjent med var slik at selv om husholdene er intime og avgrensede fellesskap,(18) så er denne tilsynelatende lojale enheten og dette samholdet bak gjerdene og innenfor dørene hverken totalt eller problemfritt. Medlemmene i hushold h