"Mye latter og et slags samhold"
En mødregruppe som sosial arena

Kariann Krohne

Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
Hovedfagsoppgave i sosialantropologi, Juni 2001

Innhold

Kapittel 1: Utsatte mødre og sosialpolitiske tendenser
Felt og problemområde
Tidligere møte med feltet
Mødregrupper - en etterlengtet og konstruert sosial arena
… i velferdstaten
Familien; forventninger til kvinnen
Hjemmeværende mødre og behovet for et sted å treffes
Integrering- og sosialiseringstiltak
Problemområde - et relasjonelt fokus
Beskrivelse av kapitlene

Kapittel 2: Presentasjon av gruppa
En helt vanlig dag på huset
Mødrene:
    - Toril
    - Siri
    - Hilde
    - Beate
    - Anja
    - Inger
De to gruppelederne:
    - Åste
    - Aina-Marie

Kapittel 3: Å bli med I en mødregruppe
En drabantby
Hilde mener: "det finnes verre plasser?"
Mens vi venter på noe bedre...
Forebyggende tiltak for utsatte mødre
    - Plantegning av Huset
Rekruttering til huset
På feltarbeid i en mødregruppe
Metode - en letemåte
Roller og relasjoner i felten
    - Et eksempel på rollependling
Forskningsetikk og dilemma
Ordbruk i avhandlinga

Kapittel 4: Relasjoner etableres
    - Jeg er ikke ferdi' med dem
Det handler om å skape trygghet
Husets mange rom
Et fristed - et definisjonsspørsmål
    - Et sted må grensa gå…
Forvaltning av en stigmatisert status
Møte med "de betydningsfulle andre"

Kapittel 5: Relasjonenes sosiale uttrykk
Hva vi gjør og hva vi sier
    - Rundt middagsbordet
Hva preger relasjonene?
Mødrene; "Så nær, men ikke altfor nær lissom…"
    - En krangel bryter ut
Lederne; fra mellommenn til 'mammaer'
    - Anja vil ikke arve klær
Åste og Aina-Marie er forskjellige
Alle har hemmeligheter
Serielle relasjoner

Kapittel 6: Transaksjoner; forpliktelser og forventninger
Barnevernets idé om fellesskap
Barnevaktproblemer I & II:
    - I. Da Inger trengte barnevakt
    - II. Intervju med Toril
Avbrutte transaksjoner
    - Skulle ønske…
En forutsigbar grense
Lederne stiller opp
    - Om hvordan de hjalp Beate

Kapittel 7: Det sosiale utbyttet av tiden på huset
Når isolasjonsprosesser settes i gang
Kan huset korrigere?
    - Jula; den tøffeste tiden på året
Ensomhet - et resultat av sosial isolasjon?
Taushet og usynlighet
Ensomhet blant småbarnsmødre
Tidens dobbelthet: morstid og 'min tid'
Forestillingen om et samtidig nærvær
Hvordan realiseres 'min tid' i gruppa?
Ingen mødregruppe?

Kapittel 8: Avslutning - en ny sjanse
En relasjonell forklaringsmodell - oppsummering
Systemets agenda og integrering
Avhengighetsrelasjoner
    - Et verbalt oppgjør om autonomi
Verdighet i arbeidet
1993 & 1998: To erfaringer fra feltet

Referanser
Noter 

Kapittel 1: Utsatte mødre og sosialpolitiske tendenser

Felt og problemområde

Utgangspunktet for denne avhandlinga er en studie av hvordan en mødregruppe, som drives i regi av barnevernet, benyttes som sosial arena. Jeg ønsker først og fremst å belyse og forklare hvordan relasjoner etableres, forvaltes og legger føringer på sosial samhandling mellom mødrene og overfor lederne i dette tiltaket.

Det er Borger⁽¹⁾ lokale barnevernsavdeling som arrangerer mødregrupper i det kommunalt eide 'Huset'. Tidlig på 80-tallet begynte barnevernet å se nytten av forebyggende barnevernstiltak overfor såkalte utsatte grupper. Dette er

(…) tiltak som retter seg mot personer med identifiserbare kjennetegn og [som] forsøker å oppnå konkret endring (Einarsson og Sandbæk 1997:28).

Slike tiltak kan være rettet mot barn, ungdom og familier. På Huset arrangeres det mødregrupper for utsatte mødre.

Mødregruppene er et dagtilbud for mødre som befinner seg i grenseområdet for barnevernets virksomhet. Dette er hovedsakelig hjemmeværende mødre som strever med varierende problemer som angst- eller tidligere rusproblemer, en vanskelig oppvekst, dårlig selvtillit, liten kontakt med familien eller et dårlig etablert sosialt nettverk. I seg selv er ikke disse problemene store nok til at det iverksettes regulære barnevernstiltak, men disse mødrene blir likevel ansett av barnevernet for å være svakstilte med hensyn til å gi barna sine den nødvendige omsorg, støtte og stimulering (Christiansen 1997). Når disse, via barnevernet, sosialkontoret eller helsestasjon, henvises til en mødregruppe har de, som regel, tre fellesnevnere; (i) de er hjemmeværende mødre (ii) som av forskjellige grunner har oppsøkt eller blitt oppsøkt av det norske velferdssystemet og (iii) i den forbindelse er det blitt uttrykt "bekymring" for mor, barn eller deres relasjon til hverandre (Brostrøm 1995). Målsettingen med mødregrupper er å forebygge ytterligere problemutvikling, samt å styrke den enkeltes foreldrekompetanse blant annet ved å bedre individets sosiale fungeringsevne gjennom meningsfylte gruppeopplevelser (Einarsson og Sandbæk 1997:56).

Jeg tilbrakte høsten 1998 og store deler av vinteren 1999 på feltarbeid i en mødregruppe bestående av i alt seks mødre, åtte barn, to ledere og en praktikant. Gjennom aktiv deltagelse i, og studie av, denne mødregruppa erfarte jeg at barnevernets målsettinger med tiltaket ikke alltid var sammenfallende med mødrenes utbytte av mødregruppa som sosial arena.⁽²⁾ Da tenker jeg spesielt på mødregruppa som arena for fellesskap, vennskap og utveksling. Ved å ta utgangspunkt i mødrenes erfaringer fra, og forventninger til, mødregruppa vil jeg forsøke å avdekke de betingelsene som ligger til grunn for denne tilsynelatende diskrepansen mellom målgruppe og målsetting. Selve betingelsene synes å ligge i mors erfaring av hverdagen; hennes opplevelse av sosial isolasjon og ensomhet, hennes tidsperspektiv, hennes forhold til barnevernet og hvordan hun forvalter⁽³⁾ det stigmaet som er knyttet til hennes status som barnevernsklient.⁽⁴⁾ Dette er premisser som legger synlige føringer på relasjonsmønsteret både i forhold til hvordan mor forvalter sitt private rom⁽⁵⁾ i samhandlingen med de andre og i hvor stor grad hun "investerer" (Bourdieu 2000:207) i gruppesamholdet.

Tidligere møte med feltet

Huset hørte jeg om for første gang i januar 1993. Da var jeg 19 år gammel og hadde tatt meg et såkalt jobbeår etter gymnaset. Like etter jul fikk jeg et tilbud fra arbeidskontoret: Huset på Borger trenger noen til å passe et ubestemt antall barn fire dager i uken. Dette var starten på min nesten syv måneder lange karriere som praktikant i Husets to mødregrupper.

Huset og mødregruppene hadde bare vært i drift litt over ett år da jeg begynte der og entusiasmen over tiltaket var ennå svært høy. Det var åtte mødre i hver gruppe. Representanter fra barnevern, sosialkontor og helsestasjon var stadig innom for å spise lunsj sammen med gruppene. Når jeg, seks år senere, utførte feltarbeid på Huset virket det som om den største entusiasmen hadde lagt seg. Både sosialkontor og helsestasjon er passive i rekrutteringsprosessen, noe som betyr at det hovedsakelig er barnevernet som henviser til Huset. Det synes også som om brukernes bakgrunnsbelastninger er blitt tyngre.

Jeg kommer tilbake til mine erfaringer med mødregruppene fra 1993 i avhandlingas avsluttende kapittel.

Mødregrupper - en etterlengtet og konstruert sosial arena

Studier av såkalte marginale grupper innenfor sosialantropologien har en tendens til å fokusere på fellesskapet innad i gruppa eller til å anvende et bestemt 'oss' og 'de andre' perspektiv hvor relasjonen mellom minoritet og majoritet blir sentralt. Slike studier tar også hovedsakelig utgangspunkt i korporasjoner hvor medlemskap enten er medfødt (se bl.a. Donoghue 1966 om japanske kasteløse, Engebrigtsen 1992 om sigøynere) eller frivillig (Krogstad 1986, 1989 om Blitzere i Oslo).⁽⁶⁾ Mødrene på Huset tilhører ingen slik korporasjon, men derimot en kategori som med utgangspunkt i sine problemer henvises til fellesskap på en sosial arena tilpasset deres behov. Huset er allikevel ikke for et behandlingssted å regne, og således skiller det seg fra lignende sosiale institusjoner som tilbyr en konkret behandling (se bl.a. Sørhaug 1982). Nettopp fordi Huset ikke er et behandlingssted er det sannsynlig at kombinasjonen av mødrenes behov for en sosial arena og barnevernets tilpassing til dette behovet oppleves svært motsigende av de som henvises dit. Ambivalens blir dermed et grunnleggende begrep i denne avhandlinga.

Det er viktig å ha i minne at dette er en svært etterlengtet sosial arena for mødrene som henvises dit. Behovet for en slik arena har utgangspunkt i deres hverdag som, i varierende grad, er preget av marginale relasjoner til nærmiljø, familie og storsamfunn. Hverdagen tilbringes hovedsakelig alene eller i barns selskap, og dermed blir behovet for voksenkontakt stort. I gruppa kan man fortelle om erfaringer og opplevelser, etablere sosiale nettverk og knytte kontakter med andre i nærmiljøet. Av lederne kan man motta råd og få kyndig veiledning. For disse kvinnene blir Huset en arena som forener sosiale og kunnskapsmessige behov med trygghet.

Den andre faktoren i kombinasjonen er at Huset tilpasset til eller konstruert etter normative føringer lagt av barnevernet. Huset er altså en konstruert sosial arena tilpasset en viss gruppes behov, men disse behovene er i all hovedsakelighet definert av andre. Dette, i seg selv, behøver ikke være problematisk, men det at den er skapt av barnevernet vekker nesten instinktivt en usikkerhet i mødrene. De er redde for å bli betegnet som usikkede mødre, og dermed miste foreldreretten til barna sine. Derfor blir også barnevernets rolle og hensikt med tiltaket i stor grad underkommunisert når mødre henvises dit, og i den første samtalen de har med lederne på Huset.

Kombinasjonen av disse to faktorene gjør mødregruppenes innhold og aktiviteter vanskelig å definere, og å legitimere, for de som skal begynne der. Dette defineringsproblemet er synlig også blant dem som har gått der over lengre tid. De uttrykker alle en ambivalent holdning til tiltaket. Når mødrene selv forteller hvordan de syntes det var å begynne på Huset synliggjøres en usikkerhet overfor tiltakets tilknytning til barnevernet, og overfor tanken på å måtte forholde seg til en gruppe fremmede mødre; for hva slags mødre er det egentlig som deltar i et barnevernsprosjekt? Den umiddelbare usikkerheten rundt barnevernets krav til deres deltagelse veies opp mot egne sosiale behov. Usikkerheten tas med inn i gruppa og blir, i neste omgang, gjenkjennelig i relasjonene som oppstår der. I grupperelasjonene er denne ambivalensen først og fremst synlig i kommunikasjonsmønsteret. Mødrene har et stort behov for å prate, men det synes som om de har restriksjoner på hva de forteller eller snakker om i gruppa. Også i forhold til transaksjoner med de andre i gruppa eksisterer en usikkerhet - en generell vegring mot å inngå i forpliktelser eller skape viable transaksjonsmønstre. Dermed blir det i stor grad gruppeledernes jobb å sørge for at mødrene finner ro og trives i gruppa. De arbeider med å skape trygge rammer.

… i velferdstaten

Ledernes tilstedeværelse i gruppa synliggjør velferdsstatens agenda med mødregrupper. For å synliggjøre de sosiopolitiske drivkreftene bak et tiltak som Huset opererer jeg med tre strukturelle nivåer.

(1) Velferdsstatens ideologiske antagelser omkring kjønn og familieliv, (2) de strukturelle og systemiske konsekvensene disse antagelsene får for hjemmeværende kvinner og (3) fremveksten av forebyggende barnevernstiltak som et forsøk på å koordinere en bestemt gruppe mødres behov.

Velferdssystemet bygger på en sosialdemokratisk ideologi om likhet og likeverd for alle norske borgere. Dette medfører en rekke forestillinger om folks roller og relasjoner i samfunnet, nærmere bestemt om kvinner og menns identiteter, plikter, rettigheter og behov. Slik spiller sosialpolitikken, som selvfølgelig er knyttet til, og direkte påvirket av, andre sosiale institusjoner⁽⁷⁾, diskurser og ideer, en koordineringsrolle i formingen av det 'sosiale'. Den promoterer og organiserer kunnskap, normer og sosiale praksiser for å regulere innbyggernes livskvalitet, helse, trygghet og stabilitet (Hewitt 1991) - fra fødsel til død.

Velferdsstaten har en sterk forankring i det gamle arbeiderslagordet "yt etter evne og få etter behov". Dette slagordet reflekterer dens betydelige posisjon som økonomisk koordinator og tjenesteyter i det etterindustrielle Norge. Det er likevel ikke lenger bare snakk om at gjør du din plikt, så sørger velferdsstaten for dine rettigheter. I alt større grad dreier det seg om rettigheter og behov. Det er blitt en rettighet å få tilfredsstilt sine behov (Foucault 1979b). Et eksempel på dette er forestillingene rundt lønnsarbeidet: Arbeid begrunnes med selvutviklingsmoralitet (Sennett 1977, Øian 1998). Du har både en rett og plikt til lønnsarbeide - på samme måte som du har en rett og en plikt til å være lykkelig. Etter min mening har begrepet plikt endret betydning fra tidligere å vise til en generell plikt- og ansvarsfølelse overfor 'Gud og fedrelandet', til å vise til din plikt til å tilfredsstille personlige behov for autonomi og selvrealisering. Lønnsarbeid har blitt et selvutviklingsbehov, mer enn en selvutviklingsplikt.

Fokuset på personlige behov kan også slå ut den andre veien, og dermed ikke bare dreie seg om hvordan du definerer eller lever ut dine behov, men også hvordan staten definerer dine behov. Staten kan gripe inn og sørge for at du oppfyller det den definerer som ditt behov.⁽⁸⁾

Familien; forventninger til kvinnen

Den sosialpolitiske forestillingen om arbeidsfordeling mellom kvinner og menn er sammenfallende med en institusjonalisert modell av 'familien'. Denne modellen legger de politiske rammene for hvilke familiebehov som anses legitime, hvem som skal tilfredstille dem og når de skal tilfredsstilles. Slik standardiseres og rettferdiggjøres det som regnes for å være en normal kjønnsadferd (Hoecklin 1998). For å skape en kontrast til den norske familievelferden vil jeg benytte Lisa Hoecklins artikkel: "'Equal, but different'. Welfare, gender ideology and a 'mothers' centre' in southern Germany" (1998). Hoecklin viser hvordan den tyske sosialpolititiske forstillingen om morsrollen får direkte konsekvenser for hjemmeværende mødres hverdag. Parallelt til hennes argumentasjon vil jeg presentere de politiske forhold i Norge og de konsekvensene denne politikken får for den samme gruppen kvinner.

Både i Norge og Tyskland følger det en del kulturelle og politiske forventninger og plikter med morsrollen. Politisk tar disse utgangspunkt i 'normal' familien (Ericsson 1997, Hoecklin 1998). Forestillingen om den 'normale' familien er likevel svært forskjellige i de to landene. Tyskland er kjent for å drive en tradisjonell og til dels nasjonalromantisk familiepolitikk. Hoecklin (ibid.) hevder at den tyske 'normal' familien er basert på det man kaller den tradisjonelle kvinnerollen; kone, mor og 'hausfrau'. Føringer i det politiske systemet opprettholder derfor denne forestillingen; mor bør være hjemmeværende til barna er minst tre år, og derfor finnes det få barnehager som tar i mot yngre barn. Tyskland betaler sjenerøse summer i fødselspenger og barnetrygd, samtidig som arbeidsinntekt nummer to i en familie blir skattlagt langt høyere enn nummer en.

I den norske 'normal' familien er kvinnen i arbeid. Hun er kone, mor og lønnsarbeider. På samme måte som i Tyskland er det politiske føringer som opprettholder denne ideen; det finnes få fullverdige økonomiske belønninger for å være hjemmeværende etter barnet er fylt ett år.⁽⁹⁾ Dessuten er det relativt gode barnehage tilbud allerede fra barnet er 3 måneder gammelt. Videre arrangeres det skoler, arbeidsmarkedstiltak og motiveringskurs tilpasset mødres hverdag som et ledd i en tilbakeføringsprosess - til lønnsarbeid og utdannelse. Et tydelig signal på denne forventingen til kvinner er at overgangstønaden for enslige forsørgere ble redusert fra ti til tre år.⁽¹⁰⁾ Selv om disse sosialpolitiske tendensene visselig er et resultat av en omfattende likestillingsideologi, er det stadig økende behov for arbeidskraft i Norge med på å stimulere kvinnes status som lønnsarbeider og forsørger. Mange hevder at likestillingspolitikken har fått bekymringsfulle konsekvenser for barna og vi ser en tendens til modifisering av forestillingen om 'normal' familien. Modifiseringen, som blant annet kontantstøtten er et resultat av, innebærer å anerkjenne det å være hjemme med barn som et arbeid. Kontantstøtten ble innført for å gi en av foreldrene økonomisk mulighet til å være hjemme med små barn. Bungum, Brandth og Kvande (2001) har utarbeidet en evaluering av kontantstøttens virkninger, og de kritiserer den blant annet for å være skreddersydd en bestemt kjønnsordning. Mødrene reduserer sin arbeidstid og tar hovedansvar for barna, mens far verken opplever redusert arbeidstid eller mer tid med barna.

Hjemmeværende mødre og behovet for et sted å treffes

Politiske forskjeller til tross, en hjemmeværende småbarnsmors hverdag i en tysk og en norsk drabantby oppleves ikke så rent ulikt. Dagene kan fort føles lange dersom sosial isolasjon, stadig underkommunisering av egne behov, ønsket om å være arbeidsaktiv og tilbakevendende økonomiske vanskeligheter blir dominerende.

I frustrasjon over det tyske systemets manglende forståelse for hjemmeværende mødres situasjon starter en gruppe av dem, på eget initiativ, et mødresenter i byen Lambach. Senteret skal være et sted hvor de kan legitimere sine behov, få råd og veiledning om velferdstilbud og arbeidsmarkedstiltak og, ikke minst, få muligheten til å sosialisere med andre hjemmeværende mødre. I den norske drabantbyen Borger ble et liknende sted for mødre, som av forskjellige grunner ikke er i lønnsarbeid eller under utdannelse, åpnet av barnevernet i 1991. Størsteparten av disse mødrene er enslige forsørgere og faller derfor utenfor modellen av 'normal' familien. Det er derfor tre overveiende forskjeller mellom det norske og det tyske mødrestedet; initiativtaker, målgruppe og målsettinger.

Integrering- og sosialiseringstiltak

Velferdssamfunnet skal være integrerende. Med integrasjon menes de bånd som knyttes til ulike arenaer i samfunnet. Barnevernets målsettinger med et møtested for mødre er at integrering og sosialisering kan ha forebyggende effekt på eventuelle problemer mødrene sliter med.

Relasjonen mellom statens praksiser og individet er sentralt hos Michel Foucault, og han bruker begrepet bio-politics for å illustrere hvordan den moderne makta opererer (i Hewitt 1991). Bio-politics som begrep setter fingeren på hvordan kroppen, den individuelle og den kollektive, er råmaterialet og produksjonshjelpemiddel i utviklingen av disiplinær makt (1979a). Den disiplinære makta har en totaliserende tendens som virker gjennom å påvirke selve definisjonen av hva som er et menneske, samtidig er det staten som har monopol på å tilfredsstille de behov som en slik definisjon produserer hos den enkelte. Et eksempel på dette kan være forestillingen om lønnsarbeid som et selvutviklingsbehov. Velferdstaten kan ikke fungere dersom ikke folk arbeider og som et resultat av dette utvikles det stereotypier om arbeidsledige. Disse stereotypiene legger føringer på borgernes valg og stimulerer dem til å ta lønnsarbeid. Det er velferdsstatens jobb å tilfredsstille vår behov for selvutvikling, til å skaffe oss arbeid og samtidig lar den oss tro at det er vår rettighet. I dette eksemplet synliggjøres vekselvirkningen eller maktrelasjonen mellom individ og stat. Denne makta omtales ofte som "terapeutisk makt" (Krohn-Hansen og Vike 2000). Terapeutisk makt er kontinuerlig, nedenfra og opp, usynlig og kroppsliggjort i mikropraksiser, samt i konstant bevegelse for å kolonialisere nye domener (Foucault 1979a). Slik leder den mot en stadig større grad av velferd.

Dette er en maktprosess som foretas via administrering, og sett i forhold til historiske prosesser er den ikke lenger utestengende. Derimot representerer den et stadig mer gjennomtrengende press mot en større grad av integrering. Foucault (1979b) kaller det normering - normer og verdier blir, på en tiltakende måte, gjort gjeldene overfor alle livets aspekter. Normering er en maktmetode som søker å oppmuntre, forsterke og kontrollere, heller enn å forhindre og tilintetgjøre (ibid.). Slik jeg forstår Foucault kan man se den sosiopolitiske forestillingen om 'normal' familien som et resultat av normering. 'Normal' familien er ingen lov, men den er blitt den standard som lovverket praktiserer etter, samt den standard subjekter og deres familier defineres etter. En slik defineringen skaper selvfølgelig en lang rekke marginale grupper, som for eksempel enslige forsørgere. Disse blir det i neste omgang velferdsstatens oppgave å integrere (Øian 1998). Dette illustrerer tydelig, Foucaults (1979b) poeng og paradoks, at integrasjonsmiddelet, eller normeringen, skaper behovet for integrasjon.

Forholdet mellom individ og stat, slik Foucault fremstiller det, er sjeldent synlig. Det synliggjøres kun i tilfeller hvor sosiale avvik forekommer og tiltak følger (Krohn-Hansen og Vike 2000). Huset er et slikt tiltak og kan ses som en synliggjøring av normeringsmakta. Mødrene på Huset må stadig forholde seg til korrigerende maktinstanser, for å bruke Foucaults begrep, som sosialkontor og barnevern. Disse skal, via sine tjenestemenn, hindre ytterligere marginaliseringsmekanismer - det vil si mekanismer eller hendelser som fører til svekkede bånd mellom individ og fellesskap. Uvirksomhet, sosial isolasjon og fattigdom er eksempler på slike mekanismer. De tyske mødrene grep selv fatt i disse marginaliseringsmekanismene ved å starte et mødresenter. Lisa Hoecklin (1998) drøfter, utfra et kjønnsperspektiv, hvordan de tyske mødrene legitimerer sin rolle som 'hausfrau' ved å ta avstand fra det de opplever som negative tendenser i det moderne samfunnet. De bruker senteret til å foreta en symbolic reversal (Cohen 1985) - en snuoperasjon lik den Robert Paine beskriver i "Grace out of Stigma" (1988).⁽¹¹⁾ De romantiserer morsrollen ved å knytte den opp til en natur- og miljøbevissthets diskurs, og de skaper dermed en korporasjon med frivillig medlemskap (jfr. side 3). Det som derimot blir interessant i mødregruppa på Huset, og som er et av hovedpoengene i denne avhandlinga, er nettopp dette at de ikke har et felles mål og hvilke føringer det legger på mødregruppa som sosial arena.

Fordi mødregruppa på Borger ikke har et felles legitimerings behov eller prosjekt vil det være lite interessant å se gruppa som et kvinnefellesskap slik Hoecklin (1998) gjør. Det som derimot kunne ha vært interessant å følge opp i analysen, er hvordan mødrene forvalter sine forskjellige kvinneidentiteter i gruppa. Selv om jeg ikke gjør et analytisk poeng av kjønnsrelasjoner vil det mange steder i teksten være mulig å lese at kvinnene har svært forskjellige kvinnestandarder, og at deres forvaltning av disse standardene absolutt påvirker forholdet de får til hverandre. Et annet aspekt ved gruppa som vil være lite eksplisitt i teksten er barnas tilstedeværelse. Dette er et valg jeg har tatt både fordi barna svært sjeldent var tilstede i gruppa (av åtte barn går fire på skolen og to i barnehage) og fordi jeg tar for meg mødregruppa som sosial arena for mødrene, og ikke som en mor/barn gruppe.

Problemområde - et relasjonelt fokus

Mitt fokus på mødregruppa handler om Huset som sosial arena med et rammeverk definert av barnevernet. De to bakgrunnsfaktorene for deltagelse, 'behov for' og 'tilpasset til', som jeg tidligere nevnte, virker ved første øyekast motsigende og uforenlige i denne konteksten. Jeg vil forsøke å vise hvordan denne kombinasjonen skaper ambivalens og hvordan denne ambivalensen blir en del av gruppas relasjonsmønster. Relasjonsmønsteret blir, i neste omgang, et slags system som legger føringer på mødrenes forutsetninger for fellesskap. For å identifisere føringene denne ambivalensen legger på mødregruppa som sosial arena tar jeg for meg relasjonen mor etablerer med de andre mødrene, samt den hun etablerer med de to lederne. Det er altså to typer relasjoner som belyses; mor/mor relasjonen og mor/leder relasjonen. I begge tilfellene er utgangspunktet mors forvaltning av det hun oppfatter som sitt private rom.

Først vil jeg altså se på hvordan relasjonene etableres, senere på hva slags sosialt uttrykk de får. Når jeg snakker om relasjonenes sosiale uttrykk viser jeg til den forventa rolleadferden som er oppstått i relasjonen. Overfor lederne på Huset er mødrene svært åpne og trygge på hva de kan si - enkelt sagt blir dette relasjonens sosiale uttrykk eller sosiale særpreg. Mot slutten av avhandlingen vil jeg, gjennom beskrivelser av mødrenes egne erfaringer som hjemmeværende mødre, knytte grupperelasjonenes sosial uttrykk opp til hvordan de erfarer tiden på Huset. Målsettingen med denne analysen er forsøke belyse deres forventninger til, og faktiske sosiale utbytte, av deltakelse i gruppa.

Beskrivelse av kapitlene

I det følgende kapittel 2, presenterer jeg de seks mødrene i gruppa, samt de to gruppelederne Åste og Aina-Marie. Presentasjonen er ment å gi et bilde av mødrene som mennesker med egne historier og forventninger til livet. De to lederne presenterer jeg hovedsakelig som arbeidstakere. I Kapittel 3 lar jeg Hilde, en av mødrene på Huset, fortelle om drabantbyen Borger, om hvorfor hun tok kontakt med barnevernet og hvordan hun begynte på Huset. Andre del i dette kapitlet tar for seg mine metodiske tilnærmingsmåter til feltet.

Kapittel 4 handler om etablering og formidling av kunnskap som basis for relasjonene på Huset. Jeg tar utgangspunkt i mødrenes første møte med lederne og deretter i deres møte med de andre mødrene i gruppa. Dette første møtet blir på mange måter grunnmuren i relasjonene som senere oppstår. I kapittel 5 går jeg et skritt videre og ved hjelp av Erving Goffmans rolleanalyse forsøker jeg å beskrive de relasjonelle tendensene i mor/mor og mor/leder relasjonene. Utfordringen i dette kapittelet ligger i ønsket om å fange opp, synliggjøre og analysere ambivalensen jeg hevder finnes i relasjonenes sosiale uttrykk. Deretter, i kapittel 6, ser jeg på forutsetningen for og forekomsten av, særlig instrumentell, gjensidighet i gruppa. Jeg tar utgangspunkt i transaksjoner om barnevaktstjenester, og viser hvordan, og hvorfor, mor ikke føler seg forpliktet til å gjennomføre disse. Til slutt viser jeg hvordan lederne regulerer sine transaksjoner med mødrene etter et viss tidsnorm. I kapittel 7 eksemplifiserer jeg hvordan opplevelser av sosial isolasjon og ensomhet blir tatt med inn på Huset og legger føringer på gruppas samværsform. Dette er aspekter ved mødrenes hverdag som skaper et behov for samvær, nærvær og samtale med voksne mennesker. Dette behovet prøver jeg å knytte opp til mødrenes opplevelse av tid. Jeg presenterer to begreper, 'min tid' og morstid, i et forsøk på å skille mellom to erfaringer av, og forventninger til, tid. I kapittel 8 kommer jeg med noen oppsummerende betraktninger hvor jeg forsøker å samle sammen de analytiske 'trådene' som har vært diskutert i avhandlinga. Her kommer jeg tilbake til en del av de aspektene jeg nevner i kapittel 1 angående velferdsstaten ved å illustrere hvordan mødrene møter og påvirkes av dens krav til 'normalitet' og lønnsarbeid. Jeg diskuterer kort Husets og gruppas funksjon som integreringsmiddel i samfunnet. Helt til sist bruker jeg mine to erfaringer fra feltet - 1993 og 1998 - som utgangspunkt til å forklare hvorfor gruppa i dag ser ut til å ha problemer med å oppfylle barnevernets målsetting om fellesskap.

Kapittel 2: Presentasjon av gruppa

Innledningsvis i dette kapittelet vil jeg skildre hvordan en vanlig dag i mødregruppa arter seg. Med denne skildringen ønsker jeg først å gi et innblikk i møtedagens rytme og dens faste rutiner, men også å synliggjøre en liten flik av den gode atmosfæren og mulighetene for sosial samhandling som til en hver tid finnes på Huset. Deretter presenterer jeg mine åtte hovedinformanter for å synliggjøre individnivået som nøkkelelement i den kommende analysen. Deres bakgrunn og historier vil være relevante gjennom hele avhandlinga.

En helt vanlig dag på Huset

På en helt vanlig dag kommer de fleste mødrene til Huset rundt klokka ti på formiddagen. Da sitter gjerne lederne på det lille kjøkkenet med en kopp kaffe. Der inne er det ikke sitteplass til alle og etter hvert som folk kommer blir det bare trangere og trangere. Stemningen er som regel munter slik på morgenkvisten. Noen lener seg mot benken, andre mot dørkarmen. Når alle ungene er samla gir de fra seg mye lyd. De springer, hylende, frem og tilbake mellom stue, kjøkken og lekerom. Av praktiske årsaker får lederne nok av at alle skal være på det trange kjøkkenet og sender alle med kopper og kaffekanner ut i stua - eller utendørs om det er fint vær.

Stua er lys og åpen. Sofagruppa - en fireseter og to stoler - er trukket om i duse farger. Mot det ene hjørnet av sofaen står en seng med massevis av puter og tepper. Den fungerer som 'kosesofa' for ungene. Vinduskarmene er fulle av store grønne potteplanter og på de trehvite veggene henger fargerike hjemmelagede lappetepper, gylne gipsengler og en rekke malte små treplater med visdomsord som: "Det er når du gir du får". I bokhylla står oppslagsverk, temabøker og et stort utvalg håndarbeidsbøker. I stua blir ofte samtalen roligere. Alle snakker ikke lenger med alle. Det har lett for å bli slik at to og to snakker sammen, litt lavere og en anelse mer privat. Noen sitter i sofaen, noen på stolene foran verandadøra og kanskje noen ved spisestuebordet. Mange benytter også denne anledningen til snakke med en av lederne på tomannshånd på kjøkkenet eller, om det er noe mer alvorlig, på kontoret.

Ungene skal i teorien holde til inne på lekerommet sammen med praktikanten, men de synes det er morsomst å være i stua hvor de voksne er. Innerst i gangen ved siden av kontoret er det nyoppussede syrommet. Der står to symaskiner og en stor vev, skapet ved vinduet er fullt av fargerike stoffer og garn, et annet skap er fullt av klær man kan arve. Periodevis er dette rommet mye brukt, men det er sjelden noen setter i gang med prosjekter på eget initiativ her inne.

Etter hvert begynner planleggingen av dagens måltid. Det serveres middag på tirsdager og lunsj på torsdager. Er det tirsdag starter forberedelsen til middag med en diskusjon litt frem og tilbake om hva man skal lage og hvem som skal lage det. Til lunsj er det vanlig brødmat med masse pålegg, kokte egg, varm te og kaffe. Det finnes en ordensmannsordning med en liste på tavla i gangen, som krysses av for hver uke. Den som er ordensmann skal hjelpe til med matlaging og diverse andre gjøremål. Ordningen fungerer dårlig og derfor er det lederne som blir stående på kjøkkenet med matlagingsansvaret.

Måltidet er dagens høydepunkt. Spisebordet i stua er stort og kan dekkes til 18-20 personer. Maten smaker alltid godt og det er slett ikke uvanlig at folk spiser seg stapp mette. Rundt bordet går praten lett og en blir gjerne sittende en stund selv om en er forsynt. Når det til slutt brytes opp fra bordet bæres alt ut på kjøkkenet og stables på kjøkkenbordet, hvor en eller annen blir stående å skrape matrestene av tallerkenene før de settes inn i oppvaskmaskinen.

Etter maten setter de fleste seg ned i sofaen for å hvile litt eller så tar de seg kanskje en tur på syrommet for å se om det er noe de kan lage. Røykerne går ut på trappa for å ta seg en 'etter-maten-sigarett'. Etter en stund og en liten snakkepause i sofaen kommer det igjen kaffe på bordet, og kanskje litt kake eller kjeks. Det tar ikke lang tid etter kaffen før den første reiser seg for å gå hjem. Barna begynner å bli trøtte og leie. Når en reiser seg for å gå følger snart de andre. I gangen blir det fort et virvar av slitne unger, sko og vesker. Noen tar følge med hverandre hjem, men som regel tar de fatt på hjemturen alene. Ingen har særlig langt å gå.

Mødrene

Mødregruppa møtes altså hver tirsdag og torsdag, og den består av seks mødre med til sammen åtte barn. Denne gruppa er satt sammen av de yngste og minst problembelastede mødrene. De fleste i gruppa hadde pr. august 1998 gått i samme gruppe fra ett år til nærmere tre år.

Toril

er 26 år og tobarnsmor. Hun er den som tar ting på strak arm - de fleste i gruppa er litt usikre og må være godt forberedt om noe utenom det vanlige planlegges. Toril kan man ringe til en knapp time før avreise og hun putter ungene i badekaret, tømmer kjøleskapet i en sekk, hiver seg i bilen og er framme øyeblikket etter.

Barndommen var helt normal og grei, sier hun. Etter 9. klasse gikk hun ett år på videregående helse og sosial, samt et halvt år på handelsskolen - alt mens hun jobbet som servitør og vaska på kveldstid. Sitt første barn fikk hun da hun bodde i England med sin engelske kjæreste. Etter at forholdet tok slutt, flyttet hun tilbake til Norge og til Borger.

Barnevernet kom inn i bildet som følge av hennes rusmisbruk, og i en periode var hun under tett oppfølging i form av både hjemmebesøk og urinprøver. De forsøkte lenge å få henne til å komme på Huset, men hun begynte ikke der før etter at hun fikk sitt siste barn for cirka to år siden. Omtrent samtidig flytta hun og ungene fra Borger og inn i en nyere blokkleilighet noen kilometer unna. Hun er kjæreste med den yngstes far, men av økonomiske grunner bor de ikke sammen.

Sammen med en av de andre i gruppa begynte hun på skolen igjen i høst. De følger et opplegg tilrettelagt for enslige forsørgere som ønsker å ta artium. Det siste halve året har det sett ut til at Toril er i en fase der hun trekker seg sakte, men sikkert ut av gruppa. Skolen tar mye tid, men hun stikker stadig innom rundt middagstid eller når hun har fritimer.

Siri

er 27 år og har en sønn. Det er over tre år siden hun begynte på Huset. Umiddelbart virker Siri skeptisk og sjenert, men etter en tid kommer hennes entusiasme og åpenhet frem. Det er uten tvil hun som snakker, deltar og bruker seg selv mest i gruppa.

Siri hadde en tøff barndom. Mora hadde problemer med å ta seg av barna sine og barnevernet kom tidlig inn i bildet. Hun forteller:

(...) Jeg synes ikke jeg har hatt no' mor, jeg. Hu mista jo meg ... for jeg kom i fosterhjem og når jeg fløtta tilbake til 'a så levd'a bare i no'n år, og så døde 'a.(…) Hu skulle jo ha fått meg på skolen, men siden jeg følte mye skyld for at hu var sjuk så ble det mye skulking. Det er kanskje derfor jeg ikke er no' flink til å få ungen til tida på skolen, han kommer ofte for seint ... sånn var mora min også. (...) Jeg har gått på mange spesialskoler. Det var så mye surr, men en kan si at jeg egentli' ikke har hatt no'n skolegang.

Da Siri fikk flytte tilbake til mora fikk hun seg også en kjæreste. Forholdet varte i ti år, men tok slutt noen måneder før barnet ble født. Fra hun ble enslig, har hun og sønnen bodd i en treroms blokkleilighet. Barnevernet var, på et tidlig tidspunkt, aktivt inne som meglere mellom mor og far. Men hans syn på oppdragelse var uforenelig med hennes. Det endte med at hun nektet ham kontakt med sønnen. Barnevernet jobbet lenge for å få Siri til å begynne på Huset. De satte til slutt hardt mot hardt. Nå har hun gått der i over tre år.

Tidligere på høsten 1998 begynte hun på skolen igjen, for å fullføre 9. klasse, men hun skulka mye og motivasjonen var lav. I januar fikk hun beskjed om at hun ikke hadde noen skoleplass lenger. Fraværet hennes hadde vært for stort.

Hilde

er 34 år, mor til en tenåring og hun går på Huset på tredje året. Hilde skiller seg fra de andre mødrene på mange måter. Da hun ble gravid var hun godt etablert med samboer, fast jobb og eget hus. Hun er en resurssterk og kunnskapsrik kvinne, og det meste lå til rette for at hun skulle klare seg bra i årene fremover.

Barne- og ungdomsårene var på grunn av familieproblemer tøffe og hun flyttet tidlig hjemmefra. Hun har alltid drømt om å få seg en utdannelse, men det ene planlagte jobbeåret etter ungdomskolen ble til en jobb hun beholdt i over tolv år.

Det langvarige forholdet til barnefaren tok slutt like etter barnet var født. Han ble boende i huset i byen, mens Hilde tok med seg sønnen og flyttet inn i en treroms blokkleilighet på Borger. Faren visste liten interesse for sønnen. Omtrent på denne tiden begynte hun å bli plaget av muskelsmerter og hun var sykemeldt i lange perioder. For vel tre år siden ble hun uføretrygdet, og samtidig begynte hun med behandlinger for det som først så ut til å være belastningsskader fra mange års samlebåndsarbeid:

Det hue glømmer det husker kroppen - det er det de mener jeg er blitt sjuk av. De (som behandla meg) spurte hele tida om barndom og nerver, men jeg sa atte det ikke var no' å snakke om. Nå tre år etter skjønner jeg 100% at det har en stor sammenheng.

Samtidig med overgangen fra arbeid til trygd begynte hun å få problemer med sønnen. Han var mye ute om kveldene, og hjemme ble det mye hyling og kjefting. Hun bestemte seg for å ta kontakt med barnevernet for å få hjelp. Barnevernet skaffet støttekontakt til gutten, og da de fikk vite at hun var uføretrygda og at hun gikk mye alene hjemme på dagene, foreslo de at hun skulle begynne på Huset.

Forrige høst følte Hilde seg så bra at hun begynte på skolen. Skuffelsen var selvfølgelig stor da hun fikk betennelser i kroppen og måtte gi seg etter åtte måneder. Det kan se ut som om Huset har utspilt sin rolle også for Hilde for de siste månedene var hun sjelden der.

Beate

er 21 år og har en liten sønn. Hun har gått på Huset i litt over to år og er den yngste i gruppa. Beate er relativt stille og sjenert av seg i gruppesammenheng, men på tomannshånd er hun både åpen og snakkesalig. Beate er interessert i barn, moter, sminke, kropp og hår.

Siden hun har bodd på Borger hele livet har hun et relativt godt nettverk av familie og venninner der. Hun forteller om en helt vanlig barndom og oppvekst, men at skolen tidlig ble et problem for henne. Hun var stille og fant seg ikke til rette der. Grunnskolen ble fullført, men hennes vanskeligheter med matematikk har hindret henne i å ta videregående utdanning. Hun ble gravid da hun var 19 år.

Jeg har alltid hatt lyst på unger ... så jeg blei jo gla' når jeg blei gravid. Åsså var jeg selvfølgeli' litt bekymra for åssen detta skulle gå - med bosted og det der. Jeg hadde vært sammen med faren i halvannet år og det blei slutt bare et par måneder etter'n blei født. (...) Vi har ikke spesielt god kontakt nå. Han er jo glad i sønnen sin, men det blei bare tull hver gang jeg sendte dem ut sammen. Han har jo ikke akkurat besøkt'n no' særli' heller da. Han kommer når'n finner på det sjøl. Det første han gjorde når'n kom sist gang var å slenge seg ned på sofa'n og taste meldinger inn på mobil'n en halv time! Typisk!

Beate og babyen flyttet inn i en treroms blokkleilighet ikke så langt unna der hun selv vokste opp. Det var helsestasjonen som gjorde henne oppmerksom på Huset da hun for litt over to år siden var på spedbarnskontroll:

[D]er spurte de om jeg hadde hørt om Huset. Hu helsesøstra kom med en brosjyre for å vise meg hva det var. (...) Hu lurte på om jeg ville ha ... en omgangskrets eller no'n som var i samme situasjon som meg? Kunne jeg tenke meg å begynne der, så skulle hu følge meg ned dit for en samtale med lederne. Så blei 'a med meg ned dit og etter det så har jeg gått der.

Beate har nå begynt å se seg om etter muligheter for arbeid eller utdannelse. Hun begynte i høst på et motivasjonskurs for enslige forsørgere på overgangsstønad. Dette kurset skal gi dem muligheten til å se hvordan arbeids- og utdannelsesmarkedet fungerer.

Anja

er nettopp fylt 24 år og hun er mor til en baby. Hun er gruppas ferskeste bruker og begynte der for vel et år siden. Anja er pålagt av barnevernet å gå på Huset og det preger hennes oppførsel. Hun deltar lite i gruppa og hun kan være temmelig skarp og avvisende når noen tar kontakt med henne. Det hun derimot trives med er å lage mat, og hun tilbringer mye tid på kjøkkenet hvor lederne aktiviserer henne med matlaging og baking.

Anja forteller at hun hadde en helt normal barndom og at bestemora var svært viktig for henne. Hun har ingen skolegang utover ungdomsskolen og svært liten arbeidserfaring. Når Anja begynte med narkotika fortalte hun aldri, men hun var narkoman da hun ble gravid i en alder av 22 år. For å få beholde barnet, måtte hun på avrusning. Dette var starten på et langt og slitsomt prosess. Bare 1 ½ måned på vei ble hun innlagt på Blå Kors Klinikkens avdeling for mor og barn. Etter fødselen ble hun flyttet til et mødrehjem, utenbys, hvor hun var til barnet var ca. 3 måneder gammel. Anja kom til Huset fordi klinikken og barnevernet ønsker en form for ettervern av mødre som nettopp er blitt rusfrie. Noe som betyr at hun selv hadde lite å si på denne avgjørelsen - men for å gjøre preget av tvang mindre, opererer barnevernet, klinikken og Anja selv med en samarbeidskontrakt. Noe som betyr at alle involverte må fylle sin del av avtalen. For Anja betyr dette ukentlig oppmøte på Huset i minst ett år, ukentlige urinprøver ved sosialkontoret og besøk av barnevernets hjemmekonsulent. Fordi det går så bra med Anja og barnet hennes, har barnevernet nå kuttet ut hjemmebesøkene.

Anja bor nå i en rekkehusleilighet sammen med kjæresten sin og hun er den eneste av mødrene i gruppa som har samboer. Hun har så smått begynt å tenke på fremtiden:

Å få meg en jobb det er det jeg ønsker meg nå. Helst å jobbe med dyr, enten i en … vet ikke helt. Jeg har iallfall ikke tenkt å begynne på skolen igjen. Det syns jeg høres helt pyton ut! Å begynne på skolen igjen? Nei, uffa meg - da vil jeg heller være hjemmeværans.

Inger

er 28 år og har en sønn og en datter. Det er et år siden hun begynte på Huset. Inger er både kontaktsøkende og livlig. Hun sørger for mye latter og moro i gruppa - samtidig kan hun være ganske kverulerende for å få folk til å hisse seg opp i en diskusjon.

Inger hadde en tøff oppvekst.

Foreldrene mine skulle aldri hatt barn. Vi fikk aldri en krone hjemme - ikke til å gå på kino og ikke engang til å kjøpe bind!

Etter 9. klasse måtte hun ut i arbeidslivet og ved tjue års alderen ble hun gravid. Inger sier selv at hun har en tendens til å pakke sakene sine og rømme fra eventuelle problemer. Jeg flytter alltid fra ting - ikke til ting. De siste årene har hun flyttet mange ganger. Sist gang før hun kom hit flyttet hun fra Moss til en liten og isolert bygd i Sør Norge. Ikke lenge etterpå flyttet de videre til Borger. Inger kom til Borger uten å kjenne et menneske. Familien har hun svært liten kontakt med og siden hun var ny i området hadde hun ennå ingen venner, men det var ikke første gangen hun befant seg i en slik situasjon. Hun tok derfor kontakt med Huset:

Jeg ringte Huset og snakka med Åste på telefonen. Jeg sa lissom bare at jeg hadde hørt om Huset og at jeg hadde fått telefonnummeret deres fra Sentrumshuset inne i by'n. Jeg ville veldi' gjerne være med i en gruppe sa jeg til'a. Hu sa "Det var jo greit at du ringte sjøl da"... da blei jeg litt skeptisk for jeg begynte å tenke "åssen sted er'e det er egentli'?" Jeg kom ned og møtte de to som jobba der ... nei, dem kom å henta meg for jeg visste ikke hvor det var hen. I det samme jeg åpna døra synes jeg Åste så veldi' striks ut. "Hva har jeg gjort nå", tenkte jeg. Nei da, jeg synes det virka greit jeg. De sa det var lukka grupper⁽¹²⁾ og at det ikke var vanli' at man ringte sjøl.

Samtidig begynte problemene å tårne seg opp for henne hjemme. Eldste datteren ble vanskeligere å håndtere at hun til slutt valgte å ta kontakt med barnevernet. Dette endte med at datteren flyttet til faren sin. Inger selv er mye sliten, men begynte på skolen for å ta artium høsten 1998.

De to gruppelederne

Deres jobb er å drive Huset i henhold til de målsettingene som er gitt av barnevernet, samt være trygge rollemodeller for mødrene. De er begge midt i 40 årene.

Åste

er administrativt ansvarlig for Aktivitetshuset. Etter nesten 20 år som barnepleier valgte hun å begynne på en treårig barnevernpedagog utdannelse og hun er dermed den eneste med fagutdannelse. På Huset har hun jobba i snart tre år.

Mødrene forteller at første gangen de ble presentert for Åste ble de nesten redde! Hun virka morsk med briller på nesen, men de ble fort fortrolig med henne. Åste har en fantastisk egenskap til å ta mødrene på alvor og følge dem opp. Toril kaller henne en god livslærer. Om noen lurer på noe som ingen kan svare på der og da, så kan du være sikker på at hun undersøker det og kommer med et svar. Allerede neste møtedag har hun med seg informative bøker eller brosjyrer. Hun sjekker opp hvor eller hvem du skal ringe for å få diverse skjema, hvordan du skal gå frem for å få skiftet navn osv. Åste engasjerer seg også veldig i de to som begynte på skolen igjen:

Den dagen de er ferdi'e med skolen - med den siste eksamen. Så skal jeg, samme om jeg jobber her eller ikke, ta dem med ut på byens flottaste restaurant for å vise hvor stolt jeg er av dem!

Åste bruker ofte seg selv som eksempel på at det er aldri for seint å ta utdannelse. Siden hun er enslig mor håper hun mødrene forstår at det i seg selv ikke er et hinder. Mødrene ser, trass i denne likheten, ikke ut til å plassere seg i samme kategori som Åste. Hun er en vellykket alenemor med stort hus, fast jobb og bil.

Aina-Marie

har jobbet deltid på Huset i snart 7 år. Hun har ingen utdannelse og ble ansatt i kraft av at hun er en voksen kvinne med erfaring fra egne barn.

Aina-Marie er en skikkelig husmor, alt av mat lages fra bunnen av, bær plukkes og syltes. Hun sier at en av de første tingene hun måtte lære da hun begynte i denne stillingen var at det går an å lage suppe fra pose. Det er ikke alltid så lett å gjøre noen tryggere på egne kjøkkenferdigheter når man drar frem en kilo friske tomater for å lage tomatsuppe. Nå lager man nesten alltid supper og sauser med posebasis slik at mødrene kan se at det er bare å kjøpe en pose i butikken. Hovedpoenget er at maten skal være sunn og hverdagslig - det er vikti' at ungane får i seg litt ordentli' mat. Blomster og planter er også hennes domene, og vinduskarmene er fulle av alle slag. Det er bare for alle å forsyne seg med avleggere. Hun har laget mange av veggdekorasjonene; lappetepper, malte engler, dikt i rammer og små sitater. Alle er ment til å lyse opp dagen.

Aina-Maries kristne livssyn gjør at hun ofte blir dradd inn i samtaler for å presentere det ideelle eller det moralsk riktige. Denne jobben er umuli' om du ikke gir noe av deg sjøl, sier hun og legger ikke skjul på at hun er litt idealistisk. Hun har god kontakt med mange av de tidligere brukerne, faktisk har hun vært med når en av dem fødte, hun har hatt et av barna som fosterbarn i et år og i tillegg er hun avlaster for minst to barn fra tidligere grupper.

Huset hadde også en praktikant - en dame som het Siw som var ansvarlig for aktivisering av barna. Siw var utplassert på Huset i forbindelse med et yrkesrettet attføringstiltak, men hun var mye sykemeldt i den perioden jeg var der. Jeg fikk derfor ikke noe nært forhold til henne. Min plass i gruppa, mitt forhold til mødrene og til de to gruppelederne redegjør jeg nærmere for i den siste del av det kommende kapittelet.

Kapittel 3: Å bli med i en mødregruppe

I dette kapittelet vil jeg først og fremst belyse den empiriske konteksten for studiet. Det innebærer en presentasjon av mødrenes nærmiljø, det forebyggende barnevernet, og til slutt Husets og mødregruppetiltakets målsettinger. I kapittelets andre halvdel vil jeg tydeliggjøre mine metodiske tilnærminger til feltet. Dette medfører, blant annet, en presisering av mine roller og relasjoner til kvinnene på Huset, og hvordan disse la føringer på den informasjon jeg fikk adgang til.

En drabantby

Borger er en relativt stor drabantby med nærmere 10.000 innbyggere. Om sommeren når sola skinner er utsikten fra toppen av bakken, der hvor langblokkene ligger, helt fantastisk. En stor elv slynger seg igjennom landskapet. Langt der borte på den andre siden ligger en bondegård med eike allé, korngule åkrer og grønne jorder med gressende sauer og kuer. Det er ikke bare utsikten som gjør Borgers beliggenhet så gunstig; det er gangavstand til byen, i nærmiljøet finnes to barneskoler og en ungdomsskole og rundt hele området finnes skog med lysløype og turmuligheter.

Bebyggelsen domineres av seks langblokker, tre høyblokker og minst ni punktblokker⁽¹³⁾ som alle ligger på toppen av en bakke. På vei nedover mot sletta ligger et drøyt dusin rekkehus, en stor brun trebygning som rommer sosial- og barnevernskontor, helsestasjon og legesenter. Litt lenger nede på sletta finnes et relativt stort handlesenter med en Joker butikk, et gatekjøkken/videobutikk, et postkontor, en bensinstasjon, en frisørsalong og en bilforhandler. På venstre side av hovedveien ligger det en del eneboliger. Denne siden heter ikke Borger, men Åsen. Det er noe helt annet å bo på Åsen enn å bo på Borger.

Før de første boligblokkene på Borger ble bygget besto området hovedsakelig av åkrer og skog. Da den lokale storindustrien ekspanderte på 60-tallet fikk man et økt behov for arbeidere, og for å tilfredsstille den voksende industrien hentet man arbeidskraft fra andre deler av landet. Særlig kom det mange arbeidsfolk fra Nord-Norge. Alle de nyankomne arbeiderne måtte få tilbud om et rimelig sted å bo og dermed ble en rekke moderne høyblokker bygd. Det var ikke tatt med i betraktningen at det med mange og ofte enslige arbeidskarer på et sted kunne følge både fyll og fest. Allerede på 1970-tallet hadde Borger ord på seg for å være et skikkelig 'høl'. Dit flyttet man ikke frivillig.

Da de fleste arbeiderne forsvant tjue år senere ble mange hundre leiligheter stående ledige. Borgers allerede dårlige rykte var med på å holde boligprisene nede. Det endte med at mange leiligheter ble kjøpt opp av kommunen, småbarnsfamilier i etableringsfasen, pensjonister, samt en rekke lavinntektsgrupper som sosialklienter, enslige mødre, uføretrygdede, arbeidsledige og innvandrere.

Hilde mener: "Det finnes verre plasser?"

Videre utover i dette kapittelet vil jeg bruke Hildes stemme for å gi et innblikk i den individuelles historie og bakgrunn. Hennes fortelling om oppveksten på Borger og møte med barnevernet, illustrerer tydelig den kjede av omstendigheter som leder til et behov for en mødregruppe. Hennes situasjon er ikke gjengs for resten av mødrene i gruppa, men den har allikevel noen typiske trekk ved seg. Hilde er i dag i midten av tredve åra og hun vokste altså opp på Borger;

Mora mi bodde på et rom og kjøkken med oss tre ungane. Hu fikk 90 kroner i uka fra sosialen og gratis ved til jul! (...) Barndommen min var ikke så veldi' ... den var veldi' hard. Jeg var vel flink på skolen og grei som liten, men når jeg ser tilbake på alt sammen føles det ut som en bok du har lest ... du vet det har skjedd, men det er lissom så uvirkeli'.

Så fort sjansen bød seg flytta hun. Bort fra Borger, inn til byen og inn med kjæresten.

Det var alltid min drøm å få meg en utdannelse. Jeg skulle bare jobbe ett år først - så kom pengane, åsså blei jeg gravid. Vi planla på en måte å få barn for da ville alt bli så mye bedre mellom oss, for vi hadde allerede fløtta fra hverandre ti ganger eller no' ... men så tenkte vi atte vi gidder ikke få barn allikavel - vi kjøper en båt isteden! Men da var jeg allerede blitt gravid og når ungen kom blei alt bare verre. Så vi fløtta fra hverandre. 21 år var jeg da og hadde vært sammen med han i seks år. (...) Når jeg fikk ungen følte jeg atte jeg blei så fanga atte jeg ... jeg blei sittanes på samlebåndet i tolv år. Det var tryggere. En har det store luftslottet når en er liten ... åsså sprekker det.

Etter samlivsbruddet tok Hilde med seg sønnen og flytta tilbake til Borger fordi:

[d]et var billi' å kjøpe her og det er ikke bare lett å få lån når'n er alenemor på attføring! (...) Særli' de første åra jeg var aleine syns jeg det var flaut å si at jeg bodde på "Skillsmissetoppen" - som de kalte det. Nå syns jeg ikke det er så flaut lengre, for jeg har venner som faktisk fortsatt bor på hybel og ikke eier nåla i veggen. (…) Borger har blitt bedre og jeg burde vite det for jeg har bodd her mye i mitt liv! Det er jo mye rart her, men jeg syns faktisk ikke atte ryktet er så ille lengre nå - tidli'ere var det jo nesten sånn at'n ikke turte å si at'n var herfra.

Selv om mye er annerledes, er det fortsatt noe som er ved det samme gamle. Hilde forteller at "Fyllikskauen" fortsatt finnes. Fyllikskauen er et lite skogholt hvor fyllikene og de narkomane samles i nesten all slags vær. Ungene får, nå som da, streng beskjed om å holde seg unna den.

Tøft er det her, men drabantbyer er tøffe uansett - iallfall med skole og sånne ting. Det er jo ikke akkurat sånn jeg ønska at ungen skulle vokse opp da ... men det finnes verre plasser?

Mens vi venter på noe bedre ...

Det er stor gjennomtrekk i befolkningen på Borger (Barnevernsnemndas møtebok 1990). Få blir boende lenger enn de opplever som strengt tatt nødvendig. Da Hilde og sønnen flyttet hit skulle det bare være et lite stopp på veien videre. Til tross for at hun ikke alltid har trives så godt der har de ennå ikke flyttet.

Etter ungen begynte på skolen slo jeg det fra meg å fløtte. Vi ville egentli' fløtte neste sommer før [han] skulle begynne på ungdomsskolen, men siden jeg hadde det støtteapparatet rundt meg her i form av sosialen og barnevernet blei jeg fraråda det, og jeg hadde vel ikke behov for å begynne på nytt av med dem.

Hva er det med Borger som gjør at så mange flytter derfra? En kurator ved Borger barnevern hevder:

Borger er et typisk gjennomgangssted - en ser tydeli' at de fleste småbarnsfamiliane fløtter så snart økonomien er bedra. Blokkene representerer på ingen måte no'n naturli' boform og folk har en tendens til å føle seg fastlåste der. Det er de sosialt og økonomisk fatti'e som blir igjen. De har ikke så mye valg fordi det er her de billi'ste leili'hetane finnes, også er det jo mange kommunale boli'er her. (...) Man forsøker jo, tross den store gjennomtrekken, å skape en type fellesskap mellom folk her ved å arrangere "Borgerdagene" og diverse andre arrangementer.

Problemet er at mange av disse sosiale arrangementene ikke når ut til alle. De som ikke har noe større nettverk i nærmiljøet opplever det som vanskelig å møte opp på tilstelninger hvor folk ser ut til å more seg og kjenne mange mennesker. Hilde sier:

Her på Borger bare bor jeg, asså. Jeg har bodd i den samme leili'heta i snart ti år og jeg kjenner fremdeles ikke no'n av de andre i blokka. Det er så grusomt mye sladder her atte jeg gidder faktisk ikke menge meg med de menneskene som bor rundt meg.

For de fleste er ikke livet i blokk noen drømmesituasjon, man lever for tett inn på hverandre og det går i mange tilfeller utover de grenser en har satt for privatlivet. Bedre blir det ikke når miljøet på Borger beskrives som hardt og utrygt for barn. For å takle uttryggheten og det opplevde tapet av en privatsfære blir det til at en tenker på Borger som et slags 'venteværelse' - et sted man bor midlertidig til ting ordner seg til det bedre. Fremtiden, den ser en for seg et helt annet sted.

Forebyggende tiltak for utsatte mødre

Jeg tok kontakt med barnevernet angående ungen, fordi han hadde litt atferdsproblemer og vi gikk hverandre på nervene her (hjemme). Han hadde ikke no' kontakt med faren sin og sånn - så jeg tok kontakt med barnevernet for å høre om de kunne hjælpe med støttekontakt og å få no' ekstra til sånne ting å finne på, da. Jeg var selvfølgeli' redd når jeg oppsøkte dem ... hadde en klump langt oppi halsen!

I 1988 tok barnevernet affære for å hjelpe det store antallet aleneforsørgere som utøvde et stadig større press på Borgersone sosialkontor, barnevern og helsestasjon. Overgangsstønaden for enslige forsørgere var på den tiden svært lav og mange ble nødt til å oppsøke sosialkontoret for å få ekstra økonomiske støtte (Ryen 1989). Det var unge enslige mødre det kom flest henvendelser fra. De trengte råd og hjelp til matlaging, barnepass og ikke minst til å komme seg ut av en tilværelse de følte var ensom og lite givende. På barnevernsavdelingen fikk man som følge av disse henvendelsene mye tidligere innsyn i en del gryende omsorgsproblemer. Problemer det måtte være mulig å gjøre noe med nå - før de vokste seg for store. Siden det var så mange fellesnevnere blant etterspørselene tok det ikke lang tid før et par ildsjeler ved barnevernavdelingen på Borger begynte å se seg om etter mulige alternativer for å hjelpe.

Selv om Norge var det første land i verden som fikk et offentlig barnevern (Lov om behandling av forsømte barn kom allerede i 1900) var det ikke før på slutten av 80-tallet at man begynte å se nytten av såkalte forebyggende tiltak. En del av disse tiltakenes hovedfokus ble rettet mot

"unge mødre med stort omsorgsansvar, som hjelpeapparatet hadde vært i kontakt med, og hvor det vurderes at de har behov for et tilbud som kan styrke deres livssituasjon" (Brostrøm 1995:14).

Tidligere hadde denne gruppen kvinner ofte falt mellom to stoler. De ble definert som en risikogruppe og som utsatte mødre med særlige behov (Christiansen 1997), men i neste omgang var ikke dette i seg selv nok til at det kunne iverksettes konkrete barnevernstiltak tiltak for å hjelpe dem.

Det eneste man manglet på Borger, for å sette i gang et slik forebyggende tiltak, var penger til å kjøpe et passende lokale. En langvarig og iherdig innsats fra Borger sosialkontor, barnevern og helsestasjon førte til at kommunen, med løfter om at et slikt tiltak ville:

"[R]edusere antall overgrep mot barn og dermed også redusere kostnadene på barnevernsbudsjettet" (Barnevernsnemndas møtebok 1990:9),

høsten 1991 ga klarsignal til kjøp av en enebolig på Åsen. "Aktivitetshuset", som boligen offisielt ble hetende, ser ut som et hvilken som helst hus fra tidlig sytti tallet, men inni ble alt lagt til rette for såkalte ressurs- og omsorgsorienterte mødregrupper.

Plantegning av Huset

BILDET MANGLER

Rekruttering til Huset

Fra barnevernets side hviler hovedargumentene for mødregruppene på de preventive- og terapeutiske effektene tiltaket kan ha. Det er dermed ikke, som jeg nevnte i innledningen, et behandlingssted. Det skal være et sted hvor man når frem til vanskeligstilte mødre som i det daglige nås av svært få frivillige tilbud. Ved hjelp av omsorg, positive tilbakemeldinger og nye erfaringer ønsker man å gi dem et lite ekstra spark for at de skal komme seg videre i livet. Hilde forteller om hvordan hun fikk tilbud om å begynne på Huset:

Det var jo for hans (sønnen) skyld atte jeg tok kontakt, ikke for å få avlastning for meg eller for at de skulle hjælpe meg. Men, plutseli' skulle de hjælpe meg åsså. For når situasjonen min kom fram - atte jeg bare var hjemme om dagene fordi jeg var på attføring så foreslo de på barnevernet atte jeg skulle ta kontakt med Huset, da. Atte jeg skulle reise ned dit for å se om det var no' for meg. (...) De sa det var et sånt hus med så og så mange grupper og alderstrinn. Atte du kunne gjøre masse kreative ting der, åsså at de var på utflukter, turer og forskjelli'. De sa åsså at der kunne de hjelpe meg med rådgiving når det gjaldt trygd og alt muli'.

Aktuelle mødre henvises altså til Aktivitetshuset fra både sosialkontor, barnevern, innvandrerkontor⁽¹⁴⁾ og helsestasjon. Opplegget fungerer slik at mødrene deles inn i henholdsvis to grupper på maksimalt åtte mødre med barn. Hver gruppe møtes to ganger i uken. Selve møtedagene kan variere litt i lengde, men det er snakk om dager fra minst fire og helt opp til syv, åtte timer. To voksne kvinner er ansatt for å ta seg av den daglige driften av Huset. De skal sørge for at alle har det bra. De skal også arrangere aktiviteter, turer og utflukter. Deres overordnede målsetting er å få frem et fellesskap innad i gruppa og at dette i neste omgang vil sette i gang prosesser som hjelper mødrene å:

- bryte ensomhet og isolasjon

- gi øket selvtillit

- styrke det sosiale nettverket

- øke det sosiale funksjonsnivået

- styrke foreldrerollen
(Brostrøm 1994)

Aktivitetshuset åpnet dørene for første gang i november 1991. Den første tiden gikk det litt tregt, det var vanskelig å få folk til å møte opp som avtalt. Det tok ikke lang tid før det ble et populært og meget vellykket tiltak. Fra første stund kalte mødrene stedet bare for "Huset". De første gruppene fungerte bra; stemningen blant mødrene var god, barna lekte og trivdes, og ikke minst følte alle seg trygge der.

Så, etter ett års tid i drift, blir en mor henvist til Huset fra barnevernet. Hun er tydelig nervøs og tviholder på den lille babyen sin. Det kommer senere frem at hun hadde blitt fratatt et barn før, men at man nå ønsket å la henne få en sjanse til å forbedre seg. En del av avtalen for henne var at hun måtte møte på Huset. Det gikk ikke lang tid før hun blir fratatt også dette barnet. Slikt setter spor ikke bare i gruppa som helhet, men også i selve rekrutteringsprosessen. Ryktene begynte å gå på Borger om at Huset var drevet av barnevernet slik at de kunne passe på deg.

Da Hilde ble henvist dit var episoden med omsorgsovertakelsen var mer eller mindre glemt. Allikevel er det første møte med Huset og den nye gruppa temmelig tøft. Særlig er det vanskelig for dem som føler et press fra barnevernet om å begynne. Mange gruer seg og er redde fordi de egentlig ikke vet hva Huset er.⁽¹⁵⁾ Hilde forteller om sine opplevelser den første tiden:

Jeg følte atte jeg ikke passa helt inn den første tida, de andre var jo der for andre grunner enn meg. For jeg visste jo, på forhånd, hvem no'n av de som går på Huset er og åssen bakgrunn de har. Det er jo for folk som går hjemme og som trenger å komme seg ut blant andre ... det er jo mange forskjelli'e som går der, - alt fra ex-narkomane til sånne som meg. Men jeg husker atte ... hva var'e de sa jeg var? Jo, en ressurs for gruppa. Jeg skravla jo med alle og jeg vet ikke om de følte atte jeg hadde litt mere erfaring? Vi har jo mye til felles ... med alenemor og sånt, men jeg er for det første mye eldre enn de som går der. Jeg føler atte når jeg snakker med dem så husker jeg åssen jeg var når jeg var 25. De er veldi' snåle og sånn ...

På feltarbeid i en mødregruppe

Hilde hadde gått på Huset i drøye to og et halvt år da jeg, sommeren 1998, tok kontakt med Borgersone sosial- og barnevernskontor for å høre om mulighetene for å gjennomføre mitt feltarbeid i en av gruppene på Huset. I motsetning til mange av mødrene, som synes å være usikre eller skeptiske til tilbudet da de først hørte om det, visste jeg litt om hva jeg gikk til. Huset var jo tross alt min aller første arbeidsplass og jeg hadde mange gode minner derfra.

Ledende kurator ved sosial- og barnevernskontoret var positivt innstilt til prosjektet mitt, og etter et par møter ble det formidlet kontakt med Huset. Åste, en av lederne, mente at tirsdag/torsdagsgruppa ville fungere best for meg fordi den besto av mødre på min egen alder, samtidig som de ikke hadde så tunge bakgrunnsbelastninger. Så når mødrene hadde sagt seg villige til å la en student komme og være med i gruppa deres en stund, var det fritt fram for meg.

Metode - en letemåte

Den første tiden på Huset var slitsom. Mødrene var veldig opptatte av meg og mitt, men det var vanskelig å få dem til å snakke om seg selv. Jeg fikk tidlig en snikende følelse av å bli unngått. Det var noen som helst ikke ville havne på tomannshånd med meg. Denne tiden brukte jeg til å bygge opp et godt forhold til de to gruppelederne; Aina-Marie og Åste. Jeg sørget for å være ute i god tid før Huset ble fylt av mødre og barn. Den drøye timen rundt kjøkkenbordet med gruppelederne ble en viktig arena for å høre siste nytt. Her plana de dagen, snakket om hva som hadde skjedd siden sist, hvem som hadde gjort og sagt det eller det, og hva som skulle serveres til lunsj eller middag. Ettersom Åste tok seg av innkjøpene på morgenkvisten ble Aina-Marie og jeg ofte sittende alene en stund. Aina-Marie ble således en viktig informant.

I følge Cato Wadel (1991) er metode den eller de letemåter man velger å benytte seg av under feltarbeidet. Han hevder den beste metoden for å studere samhandling er deltagende observasjon. Som et resultat av en del unnvikende informanter ble det i starten langt mer observasjon enn deltakelse for min del. Etter en stund bestemte jeg meg for å sette "alle kluter til" - og bli mer pågående. Jeg begynte bevisst å oppsøke dem når de var alene. Når de var ute å røyka, satt og leste eller lekte med barna på lekerommet kom jeg tilfeldigvis slentrende for å slå av en prat. Dette gav resultater og litt etter litt ble tonen mer avslappet mellom oss.

Wadel (ibid.) hevder at det å gjøre feltarbeid i sin egen kultur innebærer at en studerer en del av sin egen virkelighet. I dette ligger en påstand om at vi har 'noe' felles, og det har vi. Likevel, jeg deltok bare regelmessig på én arena i deres liv og jeg var derfor avhengig av gode redskaper for å danne meg et bilde av dem og deres situasjon utenfor Husets fire vegger. Nå hadde det seg heldigvis slik at de var nesten like interessert i å danne seg et bilde av meg og mitt liv. Dette gjensidige engasjementet i hverandres hverdag kunne hjelpe meg til å skape et rom for utveksling av informasjon, forståelse og medfølelse (Wikan 1992). Slik sett lå forholdene godt til rette for det Cato Wadel kaller feltsamtalen (1991). Han beskriver dette som en samtaleform hvor det kreves at forskeren forteller like mye om seg selv som informanten gjør. Etter som ukene gikk fikk jeg derfor, via samtaler og deltagelse i gruppa, innblikk i andre arenaer de deltok på og relasjoner de hadde utover Huset. Med et par av mødrene ble kontakten etter hvert av en slik art at jeg satt barnevakt ved to anledninger, og om vi møttes i byen så tok vi oss en prat over en kopp kaffe. Mot slutten av feltarbeidet foretok jeg formelle intervjuer med samtlige mødre. Disse ble foretatt hjemme hos hver enkelt, og spilt inn på bånd.

Kontakten jeg hadde med de to lederne var utelukkende knyttet til Huset. Alle samtaler og intervjuer med dem ble foretatt på Huset om morgenen før mødrene kom, eller på ettermiddagen når alle var reist hjem. I den tiden mødrene var samlet på Huset var både deres og min oppmerksomhet rettet mot det som foregikk i gruppa.

Det offentlige er representert ved at alle instanser (barnevern, sosialkontor og helsestasjon) involvert i driften av og rekruttering til Huset har bidratt med data.

Roller og relasjoner i felten

I de første to, tre ukene følte jeg at min status som jevnaldrende kvinne, lokal og student var mine viktigste kort på handa for å få innpass i det sosiale livet på Huset. Etter som ukene gikk ble min rolle som student alt oftere tilsidesatt til fordel for to nye roller, og med dette tok feltarbeidet en ny vending. Jeg begynte å pendle mellom student, venninne- og en slags gruppelederrolle. Dette kom frem under et intervju:

Vet du hva? Det er ikke lenge siden jeg sa til Aina-Marie atte ... når de sa du skulle begynne der (på Huset) så skulle det bare være en liten stund. Jeg tenkte sikkert atte hu blir vel en uke eller no'. Åsså du da! Som sa at vi bare skulle late som om du ikke var der. Det var det jeg sa til Aina-Marie; "åssen kan vi det 'a når hun engasjerer seg så i vårs enda hu ikke behøver det". Synes det er rågøy jeg, da. Trudde lissom at du bare skulle sitte inne på et rom og skrive hele dag'n. Men nå er det jo sånn at vi føler atte du jobber der - e'kke det litt gøy 'a? "Du må spørre Kariann," lissom ...

Pendlingen fulgte den gitte konteksten⁽¹⁶⁾ og hver av rollene la sine respektive føringer på hva jeg fikk ut av samhandlingen (Wadel 1991) i gruppa og med den enkelte mor. Det synes å være en fleksibilitet i relasjonene fordi verken mødrene eller jeg hadde glemt hva jeg gjorde der - det ble bare ikke gjort relevant så ofte som tidligere (Nielsen 1996). Det som bidro sterkest til vennskapsaspektet i denne rollekombinasjonen var først og fremst mitt kjønn, min alder og at dette er min hjemby. Dette var ting vi alle hadde felles. En annen ting som styrket vennskapsrelasjonen var at jeg ble gravid mens jeg var på feltarbeid. De tre siste månedene med gruppa fikk min graviditet mye oppmerksomhet og dette styrket båndene mellom oss. Magen min ble et felles engasjement. Deres erfaringer som mødre ble også tydeligere for meg i denne perioden. At jeg også ble tilskrevet en lederrolle viser sannsynligvis direkte til min oppførsel på Huset. Jeg hadde arbeidet her før og utførte nok derfor noen oppgaver av "gammel vane", samtidig som jeg følte forpliktelser overfor Åste og Aina-Marie. Dette resulterte i at jeg deltok aktivt i gjøremål som var forbundet med de ansatte; det være seg matlaging, kakebaking, rydding eller organisering. Koblingen til de ansatte ble særlig synlig ved et par anledninger da Åste og Aina-Marie reiste på kurs. Jeg fikk nøklene til Huset og med disse fulgte et uuttalt ansvar for at maten kom på bordet og at det ble låst etter oss.

Et eksempel på rollependling

Det var en tirsdag sent utpå høsten. Åste og Aina-Marie reiste på et viktig møte allerede ved tre tiden. Nå var klokka godt over fire. Vi hadde nettopp spist skalldyrpaella til middag. Det var forresten ingen stor suksess fordi verken store eller små var særlig begeistret for den eksotiske smaken. Rydding av tallerkener førte oss alle fem (Anja og Hilde var ikke der) inn på kjøkkenet. Der ble det mye fnising og latter for vi kom inn på hvor "hengete" mage en får etter en fødsel. Et par stykker dro, lattermildt, opp genseren og viste frem magen. Inger demonstrerte, hvor feit mage hun synes hun hadde, ved å gripe et skikkelig tak i 'flesket'. Vi måtte le! Alle ble råsjalu på Beates mage for den var jo bare så flat. Det var nok ikke tvil om at vi måtte begynne å trene! Kanskje skulle vi begynne på S.A.T.S sammen?⁽¹⁷⁾ Hm, nei det ble vel vanskelig med ungene og sånt … også var det veldig dyrt, for det hadde noen hørt. Det beste var nok å gjøre sit-ups hjemme på gulvet. Det finnes jo så mange varianter og alle hadde forslag til effektive sådanne. Dermed ble diverse varianter sit-ups utført på kjøkkengulvet.

Det ble forslått at vi, neste tirsdag skulle ha en "sminke-dag" - en skikkelig jentedag! Alle skulle ta med seg det de hadde av sminke og hårting ... så kunne vi jåle oss litt! Inger sa at hun trengte en klipp. Kunne noen klippe panneluggen hennes da - på tirsdag? Jo da, det kunne Beate godt gjøre. Inger mente at Beate som hadde så fin stil kunne vel også hjelpe henne å kjøpe nye klær for hun trengte å fornye seg litt. Toril virket ikke så interessert i denne sminkepraten, og hun spurte meg om jeg hadde et forslag til hva slags bøker hun burde legge opp til særoppgava de skulle ha i norsk. Jeg hadde vel lest en del bøker siden jeg var student? Inger ble også med i samtalen. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge opp feministisk litteratur og derfor hadde valgt Amalie Skram. Jeg fortalte Toril at jeg hadde lagt opp Ingvar Ambjørnsen i min særoppgave på gymnaset - at bøkene hans var lettleste og artige. Hun hadde aldri hørt om ham, men skulle sjekke litt rundt.

Det tok ikke lang tid før alt om mager, sminke og særoppgaver var glemt. Alle hadde nemlig gått fra middagsbordet mer eller mindre utilfredsstilt, så vi fant ut at vi måtte jo ha dessert. Det ble romstert i skaper, kjøleskap og fryser etter noe godt. Vi fant ingenting annet enn noen gamle kjeks som ingen hadde lyst på. Vi kunne jo spleise på noe? Entusiasmen ble skyhøy. Ja! Toril hadde bil, så hun kunne kjøre ned på butikken for å handle, men kunne hun låne telefonen først? Hun kikket på meg. Selvfølgelig, sa jeg, du vet hvor den er.

Det var ikke lett å bestemme seg for hva slags dessert vi skulle velge, men etter en livlig diskusjon ble vi enige om sjokoladepudding med vaniljesaus og is til ungene. Toril var tilbake på under ti minutter. Imellom tiden hadde vi andre dekt på stuebordet og trakta kaffe. Jeg regna ut at vi skyldte Toril 30 kroner hver. Samla i sofakroken kosa vi oss lenge med den puddingen! Men samtalen begynte å gå trått. Det dukket opp lange perioder med litt trykkende taushet. Bevegelsene i sofaen var begynt å få et urolig og rastløst preg over seg. En kikka fort på klokka. Siri var den første til å si det høyt; vi har jo egentli' ikke så mye å snakke om når ikke Åste og Aina-Marie er her?

Mye av det vi gjorde den ettermiddagen ville aldri blitt gjort dersom lederne var tilstede. Ingen ville leita etter noe godt i skapene eller ligget på gulvet og tatt sit-ups. Ingen ville heller ha funnet på at vi skulle spleise på sjokoladepudding. Den litt fjasete stemningen var ikke vanlig. Vi oppførte oss som en gjeng venninner. Tross alt dette var jeg student med greie på bøker og stadig var det små tilfeller hvor det ble forventet at jeg som leder tok avgjørelsene: Kunne Toril låne telefonen? Kunne vi spleise på sjokoladepudding til dessert? Alle kikket spørrende på meg.

Før vi satt oss ned med desserten var det bare slike små spørsmål som indikerte mitt ansvar og min lederrolle. Når så samtalen rundt stuebordet gikk i stå, var min tidligere venninne- og studentrolle fullstendig borte. Mødrenes urolige kroppsspråk og blikk visste at de følte seg tydelig beklemte. De kikket på meg med spørrende blikk. Hadde ikke jeg noe å si? Det var gruppelederens "jobb" å legge opp til samtaler og føre temaene videre. I denne situasjonen sviktet jeg nok min lederrolle fordi jeg regnet med at gruppa ville drive seg selv. Jeg hadde tatt det som en selvfølge at de ville finne nok av ting å snakke om.

Ikke bare ble jeg tildelt og levde meg inn i rollene som leder, student og venninne, men disse rollene hadde selvfølgelig varierende betydning for den enkelte mor. Adgangen jeg fikk til deres forskjellige arenaer varierte alt etter hvordan de definerte meg. Mitt eget forhold til hver og en av kvinnene var også meget forskjellig. Et par av mødrene kom til å stå meg nær. Vi fikk god og personlig kontakt og jeg tenker på disse som venner. Den relasjonen jeg etablerte med lederne var relativt stabilt preget av min studentrolle. De delte sine erfaringer omkring sine stillinger med meg og de fortalte meg om det meste av det som foregikk med mødrene, men jeg registrerte også tilfeller hvor jeg ble holdt utenfor - det vil si at de sannsynligvis vurderte fortløpende hva jeg hadde behov for å vite.

Forskningsetikk og dilemma

Med tre forskjellige posisjoneringer (student, venninne og leder) overfor mødrene, måtte jeg på et tidlig tidspunkt forholde meg aktivt til tre sett med begrensinger og muligheter. Ettersom jeg var klar over mitt eget rollerepertoar trenger ikke en sjonglering med disse rollene innebære noe etisk dilemma. Når Inger sa jeg hadde vært en go' syteklut, så var det ikke min studentrolle hun visste til og nettopp derfor beskriver jeg ikke den episoden eller historien hun sikter til i avhandlinga. Mitt formidlingsansvar har hele tiden vært ovenfor mødrene og lederne på Huset, og jeg føler ikke at jeg i det ferdige resultatet har 'blandet kortene'. Gruppeleder Åste, som leste et tidligere eksemplar av avhandlinga, kommenterte heller ikke hvordan jeg behandlet dette.⁽¹⁸⁾ En viktig faktor i bevisstgjøringen rundt mine roller og forskjellige relasjoner i feltet har vært tilbakeføringsansvaret. Mødrene, lederne og barnevernet vil få tilsendt ferdige eksemplarer av avhandlinga og på mange måter har dette ført til at jeg har skrevet, eller forsøk å skrive, med deres øyne på meg som forsker.

I den grad det lar seg gjøre har jeg prøvd å bruke direkte sitater fra intervjuene. Både fordi intervjuene representerte en klar student/informant situasjon og fordi det å sitere informantene direkte synes å gi teksten en sterkere form for autensitet og nærhet. På denne måten håper jeg i stor grad å unngå et arbeidsetisk dilemma; det å presentere materiale som er preget av å være betroelser. Det føles også bedre å presentere dem slik - gjennom deres egne ord. Det er også en annen grunn til at intervjuene ble så viktige; i gruppa ble det sjeldent presentert sammenhengende fortellinger. I fellesskapet rundt spisebordet var det som regel bare bruddstykker av fortidige opplevelser som ble delt med de andre. Disse små bruddstykkene av fortellinger kunne være preget av sinne, frustrasjon og/eller glede. Som en følge av tausheten omkring egne opplevelser var det problematisk å få oversikt over deres forhistorie. Det var også vanskelig å spørre dem direkte om oppvekst, kjærlighetsforhold, møte med barnevern, stoffmisbruk osv når vi var sammen med de andre i gruppa. Det var under intervjuene at muligheten for å få et rammeverk til å plassere alle de små og usammenhengende fortellingsbruddstykkene inn i dukket opp.

Ordbruk i avhandlinga

"Brukere" er den offentlige terminologien på deltagerne i en slik gruppe. Hensikten med denne betegnelsen er å fremheve serviceaspektet mellom de som formidler velferdsordninger og tjenester og de som er avhengig av dem. Huset er et tilbud som mødrene er brukere av. Begrepet kan gi uheldige assosiasjoner fordi det bygger på en markedsallegori og underkommuniserer det faktum at "brukerne" ikke er en homogen gruppe mennesker.

Det henvises ofte til Huset som et tilbud til enslige mødre. Det er ikke helt riktig, for noen av mødrene har samboere eller kjærester som de mer eller mindre bor sammen med. De er heller ikke alle hjemmeværende mødre, ettersom noen går på skole store deler av uka, men de var derimot hjemmeværende da de først begynte på Huset. I mine analyser tar jeg hovedsakelig utgangspunkt i tiden før de begynte på skole. Å begynne på skole eller i arbeid er en del av en nedtrappingsprosess. Det anses å være tegn på at mødrene er klare til å slutte i gruppa. Barnevernets fagterminologi omkring et slikt forebyggende tiltak er mer presis og omfatter begreper som: utsatte mødre, risikogruppe, problembelastet gruppe, vanskeligstilte mødre. Barnevernet definerer mødrenes sosiale situasjon og ikke deres sosiale status.

Verken den offentlige eller den barnevernspedagogiske terminologien brukes internt på Huset. Der ble mødrene alltid kalt for "jentene", eller omtalt ved navn. "Jentene" røper det nære forholdet lederne har til dem. Et forhold basert på at de kjenner godt til den enkeltes fortid og nåtidige situasjon, samtidig som ordet synliggjør en morsfølelse og beskytterrolle overfor mødrene. Dette vil jeg komme tilbake til. Selv om jeg selv kalte dem "jentene" når jeg var på feltarbeid har jeg valgt å bruke den nøytrale, mer benevnende, termen "mødrene". Men jeg vil også, for å gi rom for språklig variasjon, omtale dem som kvinnene og brukerne.

Kapittel 4: Relasjoner etableres

Den første tiden på Huset er nesten alle mødrene engstelige og tilbakeholdende. Dette kommer først og fremst av at hun plutselig må forholde seg til en gruppe ukjente mennesker, men også av at tiltaket drives av barnevernet. De første hun møter når hun begynner er de to lederne Aina-Marie og Åste. Etter en informativ samtale med dem blir hun presentert for de andre mødrene i gruppa. Mitt mål med dette kapittelet er å identifiserer de forhold som påvirker, og som synes å styre, den sosiale samhandlingen mellom kvinnene på Huset.

Når jeg snakker om omstendighetene rundt det å begynne på Huset tar jeg ikke for meg barnevernet som institusjon, men heller den påkjenning det er å være underlagt barnevernet. Ingers historie er illustrerende i så måte;

Jeg er ikke ferdi' med dem

Inger tok kontakt med barnevernet for å få hjelp til å takle problemene med sin eldste datter. Det resulterte i at datteren, året etter, flyttet til sin far på Vestlandet.

Barnevernet tok jeg kontakt med sånn like før jeg starta på Huset. Jeg trur jeg ringte barnevernet, Huset og PPT omtrent på samme tid. Jeg kan være litt overaktiv no'n ganger, skjønner du. Jeg kunne nok ha tatt det mere med ro. Jeg (…) tok jo kontakt fordi jeg var bekymra for ungen, ikke sant. "Detta her klarer jeg ikke sjøl" - så følte jeg atte de tok min bekymring for ungen og snudde den mot meg - atte dette var en bekymringsfull situasjon, lissom. (…) Synes hele framgangsmåten var usmakeli', den appellerer ikke til å skape no' tillit. De kan gjøre alt muli' for meg framover, men jeg kommer aldri til å ha helt ... jeg følte bare ikke atte hu (barnevernskonsulenten) respekterte meg som person.

Dem brukte 1 ½ måned på å slå fast atte ungen var ulykkeli' og når jeg leste den rapporten blei jeg sjokka over hva slags ting som var blitt lagt vekt på. Det blei veldi' dumt det der - hu kunne ha gjort nøyakti' de samme tinga uten atte jeg blei sittans igjen og føle meg som ikke no'. (…) I rapporten følte jeg atte jeg blei tillagt en del problemer som jeg overhodet ikke har. Det sto blant annet atte jeg måtte få hjælp til å finne min voksenrolle ... det var no' om atte de måtte kjøre meg til arbeidskontoret. Det var jo ikke det som var problemet! Men åssen skal jeg komme meg videre når jeg kava så med [ungen]? Hu kom ikke inn om kvelden! Hu hørte ikke på meg! Det var jo derfor jeg var så sliten - samtidi' holdt den såkalte hjemmekonsulenten på med atte jeg ikke tok meg tid til'a. Jeg følte jo atte jeg fikk flere problemer med [ungen] etter dem starta. Fordi atte jeg blei mer amper mot'a, jeg følte atte'a ga meg så mye problemer og når de på toppen av alt brukte det som en unnskyldning for å ruinere meg. Jeg hadde ikke no' integritet igjen etter det opplegget med dem. Derfor var det litt godt å få [henne] unna. Hu hadde fått en venninne, ikke sant, og dem hadde en idé om atte det å bo på barnehjem var bare sååå bra. Der hadde de nemli' en stor trampoline i hagen, fikk gotterier, masse lommepenger og trengte ikke gjøre lekser. Så de to bestemte seg for å gjøre alt de kunne for å komme på barnehjem, da. De trudde det var et slags hotell for barn. Jeg holdt på å tørne for de fant på så mye faenskap. Jeg fortalte det til dem (på barnevernet) atte nå har'a bestemt seg for å gjøre helvete helt til'a kommer på barnehjemmet. "Da er jo det veldi' vikti' atte det ikke skjer," sa dem. "At'a ikke får vilja si på det." Jeg holdt på å koke over asså. Åsså var det jo jeg som ikke greide å ta vare på'a, det var jeg som ikke greide å passe på'a - det var jo jeg. Alt ungane gjør gærnt så har du skylda sjøl. Det hører jo ungen etter hvert.

Åsså var det når vi skulle ha middag "Nei, da var'a ikke sulten. Jammen, sett deg å spis allikavel. Nei, hu var ikke sulten" Så da rydder jeg bordet, åsså går'e en halv time åsså vil'a ha brødskive. "Nei, nå blir det ikke no' før til kvelds for vi har nettopp spist middag". Ja, da skulle'a ringe til både politi og barnevern og det var ikke måte på hvor fælt hu hadde det. Det er jo klart det blei en stressfaktor for meg åsså det. For jeg regna med atte alt'a sa til dem ville slå tilbake på meg og da blei det jo til at'a fikk vilja si til slutt … for jeg orka ikke mer. Jeg orka bare ikke høre atte det var mer gærnt med meg.

Hu hjemmekonsulenten, hu skulle lissom gi meg råd. Men det minna mer om en fotballkamp og atte hu hadde dommerfløyta. Hu skulle lissom gå inn i en situasjon; jeg "måtte bruke stemmen annerledes" og etter hvert så sier jo [ungen] sjøl atte "du må ikke bruke den stemmen der, mamma". Da går det ikke lenge, da … de ser bare på den ene tingen av gangen i steden for å se på helheten av hva som egentli' skjer. Etter det blei jeg litt forbanna på dem - jeg blei skeptisk til hennær (konsulenten). Det er vel kanskje veldi' personavhengi' hvem du møter på kontoret der. [Men, d]et var jo ikke no' samarbeid mellom dem! Det er det jeg ikke skjønner. For når det var møter der ville alle atte jeg skulle komme - skjønner ikke atte de ikke kunne ha ett samla møte. Så jeg sa til dem atte "når det skal være møte så ønsker jeg atte alle skal være der. For hu (hjemmekonsulenten) kommer hjem til meg, skriver opp det som er skjedd til dere og dere oppfatter det kanskje forskjelli' fra hennær igjen." Da blir det sånn (hun spriker med fingrene) kommunikasjon og ikke sånn (samler dem) - det er det jeg reagerer på! For hva er egentli' vitsen med å blande inn flere folk når de ikke prater sammen? "Jammen vi prater om det på kontoret" - det blir så dumt. Om jeg skulle gått den veien og fått meg en utdannelse så hadde jeg aldri klart å jobba på den måten. Det er mange måter å hjælpe folk på - men det som er vikti' er vel at den du hjælper skal sitte igjen med en følelse av å fått hjælp og ikke å ha blitt tråkka på mer! Atte hjælpa du gir er go'. Om de hjælper meg aldri så mye, så vil jeg nok alltid være bitter for den såkalla hjælpa jeg fikk med [ungen]. Jeg tok nemli' kontakt med andre steder åsså, men de fikk bare beskjed om å holde seg unna - så jeg mener at jeg blei hindra i å få hjælp med ungen.

Om det har ordna seg nå? Jeg er ikke ferdi' med dem, jeg skal ha vurdert den delen som inkluderer [ungen]. Det er mye jeg har fått greie på som har skjedd som de ikke har hatt lov til å gjøre. Det er mye jeg har fått greie på nå i ettertid, men jeg skal vente til alt har roa seg. Jeg har jo vært så sliten sjøl atte (…) og jeg har vært i kontakt med advokat for å se på den delen av det. Er det min feil så … det har ikke no' med atte hu blei flytta - for den tanken hadde jeg vært inne på sjæl. Men atte det skulle skje på en ryddi' måte lissom.

Det handler om å skape trygghet

Inger gikk på Huset mens saken hennes ble behandlet. Når hun senere på høsten fikk en reaksjon på alt presset hun hadde vært utsatt for den siste tiden var det dit hun ringte. På telefonen med Åste hadde hun gitt uttrykk for at hun var lei seg og hun hadde spurt om ikke hun kunne komme ned på Huset for å snakke om det. Lederne diskuterte telefonsamtalen seg i mellom og Aina-Marie mente at;

ja, [en reaksjon på hele den nye situasjonen] måtte bare komme. Nå har jo alt vært så bra med henne lenge. Hu trenger å få det ut.

Åste og Inger var på lenge på kontoret. Den første delen av dette kapittelet skal handle om hvorfor mødrene henvender seg til lederne når de har det tøft.

Makt er, i følge Lisbet Holtedahl (1986), knyttet til definisjon av situasjoner eller nærmere bestemt til å definere hvilke sider av personen som skal anses relevante i det gitte møtet. I praksis betyr dette at man leder andre menneskers handlingsmuligheter, og at man på denne måten styrer eller strukturerer det mulige utfallet av samhandlingen. Makt er altså ikke noe man ubetinget 'har' - det er en teknikk man utøver ved å forhandle seg frem til de reglene som skal gjøres gjeldende i den videre samhandlingen (Foucault 1982).

Et forsøk fra ledernes side på å åpne for slike regelforhandlinger er den første samtalen hver enkelt mor må på før hun begynner på Huset. Dette første møtet mellom mor og ledere er ofte sterkt preget av hennes usikkerhet og nervøsitet, og nesten uten unntak møter hun opp sammen med en representant fra den henvisende instans; barnevernet, sosialkontoret eller helsestasjonen.⁽¹⁹⁾ Representanten er en kvinne hun kjenner fra før og som kjenner til hennes bakgrunn. Dermed føler hun seg tryggere på situasjonen. Siri forteller:

Barnevernet var med og fulgte meg, så snakka vi sammen med de lederne. Jeg var veldi' negativt innstilt. Men jeg tenkte (på det barnevernet hadde sagt) atte "du må bare begynne på detta herre for ellers så må vi vurdere no' annet. Siden du er aleine så trur vi ikke du er no' go' mor lissom".

Noen av kvinnene er altså utsatt for varierende grader av press fra barnevernet for å begynne, men ofte med den forsikring at de selv skal få velge om de vil fortsette i gruppa etter en avtalt tid. På sikt skal deltagelse altså være frivillig.

Innledningsvis i møtet forteller Åste eller Aina-Marie litt om hva de gjør i gruppa, det blir snakket om hva mora ønsker med hensyn til matlaging og om hun selv har noen ideer for utflukter eller aktiviteter. Videre informeres mora om at Huset drives av barnevernet, men at dette kun er på et administrativt nivå⁽²⁰⁾ og at det absolutt ikke foregår noen aktiv rapportering til barnevernet, i alle fall ikke uten at den det gjelder orienteres og involveres. Det presiseres at lederne og alle de andre kvinnene i gruppa har taushetsplikt. Lederne vet at dette med barnevernet må tas opp, og avklares, på en hverdagslig måte. Ansikt til ansikt med den enkelte mor må Huset ufarliggjøres. Aina-Marie og Åste sørger dermed for at den maktfaktoren barnevernet representerer allerede fra første stund blir nedtonet, uviktiggjort og underkommunisert i denne nye konteksten. Åste forteller om hva slags forhold hun som gruppeleder har til synliggjøring av makt på Huset:⁽²¹⁾

Makt - det er både og. Det er veldi' sjeldent jeg truer med det. Det er no' av det værste jeg gjør - samtidi' må vi gjøre det klart for alle atte rusmisbruk og barnemishandling ikke er gangbart og atte vi da har meldeplikt overfor barnevernet. Det er når det går utover ungen atte det er vikti'.

Videre blir mora satt inn i hva det forventes av henne som bruker av Huset; at hun møter opp til avtalte tider, at hun gir beskjed når hun ikke kommer og at hun hjelper til med felles gjøremål. Aina-Marie og Åste vil også gjerne høre litt om hva den enkelte mor forventer seg av gruppedagene. Lederne forsøker å skape en opplevelse av gjensidighet ved å fokusere, ikke bare på Husets regler, men også på at det er viktig for dem å vite hva hun ønsker og at de er der for henne. Hvordan gjensidighet fungerer som sosialt fenomen på Huset tar jeg opp i kapittel 6. En kan si at denne samtalen fungerer som en innføring i den enkeltes roller, med en klargjøring av relevante rettigheter og plikter. Det gjøres klart at det forventes at hun med utgangspunkt i denne informasjonen innordner seg i gruppa.

Ved gå inn i rolleforhandlinger med den skeptiske mora klarer Åste og Aina-Marie å unngå at barnevernet knyttes opp til hvordan hun definerer dem og Huset. Ved å avkrefte en slik angst allerede i første samtalen, åpner lederne for et relativt stabilt og tillitspreget forhold mellom leder og den enkelte mor. Heretter vil ledernes kjennskap til den enkeltes bakgrunn og deres diffuse, men nå ubetydelige, tilknytning til barnevernet gjør dem til nøytrale rådgivere og støttepersoner for gruppa. Utfallet av rolleforhandlingen gir lederne god adgang til mødrenes private rom og de blir betrodde støttespillere fordi de har en slags insider kunnskap om hvordan barnevern- og sosialsystemet fungerer. De blir sentrale formidlere mellom mor og system; et mellomledd hvor man uproblematisk kan få tips og forklaringer på hvordan en bør eller kan forholde seg til systemet (Hem 1994). Toril ser tilbake på den første tiden;

I begynnelsen snakka jeg veldi' mye med [Åste og Aina-Marie] for det var så mye greier med barnevernet. Jeg visste bare ikke åssen jeg skulle takle ting. Hva jeg skulle si, hva jeg skulle gjøre? Åsså var jeg jo veldi' mistenksom overfor barnevernet. Da kunne jeg spørre litt der på Huset om hva de ville ha gjort - åsså tenkte jeg litt på det de hadde sagt. Om de hadde gjort det sånn, hva skulle jeg gjøre da? De sa jo ikke hva jeg skulle gjøre, men de kom med forskjelli'e meninger. Så kan du tenke deg sjøl … tenke deg til resten sjøl. Det er grusomt godt å få flere meninger om'n er veldi' usikker.

Husets mange rom

Det er ikke bare lederne som skaper trygghet og som virker beroligende på mødrene. Omgivelsene har mye å si for hvordan et individ definerer en situasjon og med dette i tankene blir den første samtalen lagt til stua - det triveligste rommet på Huset. Som resten av rommene er stua beholdt slik at det i størst mulig grad ligner en stue i et helt vanlig hjem. Et sted hvor man føler seg trygg.

Huset oppleves ikke bare trygt fordi det er innredet etter visse gjenkjennelige prinsipper, men også fordi det innenfor Husets fire vegger eksisterer en fullstendig kvinneverden. Mange av mødrene i gruppa har et vanskelig og anstrengt forhold til menn, og dette er det tatt høyde for ved å skape et sted utelukkende for kvinner.⁽²²⁾ I løpet av de fem månedene jeg var på feltarbeid der så jeg bare to menn innenfor døra. Den ene var Borgers sosialkontorssoneleder som stakk innom for å gi Inger nøkkelen til hennes nye leilighet, den andre var julenissen på juletrefesten. Anjas samboer kom for øvrig et par ganger for å hente henne, men han ble alltid stående på trappa og kom ikke inn. En mann er altså svært sjelden å se på Huset, og jeg tør påstå at mange ble ganske overrasket da julenissen ikke var en utkledd dame slik alle hadde forventet. Den årlige juletrefesten samlet begge de to gruppene til mat og moro. Både barn og voksne ventet spent på julenissen - og ryktene ville ha det til at Siw (praktikanten) skulle være nisse. Da julenissen kom inn i stua forandret stemningen med ett karakter. Det var jo ikke Siw, men en mann! Mødrene ble stille og fikk et urolig kroppsspråk. De stilte seg bak barna. Når nissen så forsvant ut døra igjen, med en hale av unger bak seg, pustet mange lettet ut. Alle kikket spørrende på hverandre og på lederne - hvem var den mannen?⁽²³⁾ Så kom latteren;

Herregud, jeg fikk helt sjokk, jeg! Plutseli' sto det en gubbe i stua! Vibeke Vågenes sin beskrivelse av det kjønnede rom kan være meningsfull her.⁽²⁴⁾

Hun skriver;

"[d]et kjønnede rom er en dualistisk kontinuerlig konstruksjon som endres i takt med situasjonen" (2000:107).

I det daglige blir dette dualistiske aspektet, som Vågenes henviser til, urelevant på Huset fordi den kvinnelige ladningen er total. Allikevel merker man, etter kort tid der inne, at opphold i de forskjellige rommene stiller varierende forventninger og implisitte "krav" til hvordan folk snakker sammen og oppfører seg. Denne inndelingen er ikke etablert etter kjønn, men etter grader av offentlighet. Erving Goffman ([1959]1974) ville kalt dette områdeadferd og henvist til sine begreper front- og backstage.⁽²⁵⁾ Områdeadferd viser ganske enkelt til at omgivelsene legger synlige føringer på det sosiale samværet. Rommene ser ut til å ha en betydning utover de rent praktiske og funksjonsmessige.⁽²⁶⁾

Kjøkkenet er morgenens første samlingssted. Her sitter lederne med kaffekoppen når man kommer, og det er her dagens nyheter utveksles og diskuteres. Atmosfæren på kjøkkenet preges ofte av morgenfriske mennesker, åpenhet, humor og latter. I stua er det også en god stemning, men når man trekker inn dit i tiden før lunsj eller middag har samhandlingen et mer intimt preg, og ser i stor grad ut til å foregå på to- eller tremannshånd. Det er sjelden man sitter helt inntil hverandre i sofaen - med mindre det etter middagen står kake og kaffe på bordet. Når samtalen inkluderer flere dreier det seg nesten alltid om drømmer, ønsker eller sladder, ellers er samtalene i stua oftest preget av lavmælt snakking gjerne på tomannshånd. Når lunsj eller middag serveres, samles gruppa i spisestua. Rundt bordet er samhandlingen igjen preget av åpenhet og fellesskap. Det ser ut til at det er rundt bordet de fleste lar fasaden falle i offentlighet. Her er det man opplever de tydeligste rolleforhandlingene; tilståelser av ymse slag, krangler og utbrudd.

Barnas lekerom og særlig syrommet representerer en mulighet til å trekke seg stille tilbake. Der unngår man i stor grad å bli konfrontert med de andre, og en tilbaketrekning dit signaliserer et tydelig ønske om å være alene eller være i fred. Det var på syrommet Siri holdt til de første månedene hun og sønnen var på Huset. Siri forteller også at hun på denne tiden var veldig redd barnevernet, og når hun så noen fra barnevernskontoret komme til Huset trakk hun seg tilbake til syrommet. Her følte hun seg tryggere.

Den første tida på Huset? Åh herregud, jeg satt jo bare med ungen på syrommet der. Tørte ikke gå ut å spise med de andre eller no'n ting. De som jobber der sa at det kunne ta opptil et halvt år før en gikk seg til, men jeg blei jo veldi' godt kjent med dem først. Tenk at jeg ikke tørte spise med de andre ... det er jo no' av det som er ålreit nå. Herregud, det er jo det jeg gleder meg til nå!

På Åstes kontor foregår samtaler som ingen andre skal få høre - det er stedet for private og hemmelige samtaler med lederne. Både ansatte og mødre bruker kontoret slik og følgelig blir dette et rom hvor man oftere lar fasaden falle og prater om det som oppleves vanskelig. Om noen får en telefon fra barnevern eller sosialkontoret tas den her inne. Hit innkalles mødrene til de halvårlige samtalene hvor de blant annet må svare på et spørreskjema angående egne ambisjoner og ønsker for tiden videre på Huset. Samtidig som de forsiktig konfronteres med de målsettingene de tidligere hadde satt seg og enda ikke nådd.

Et fristed - et definisjonsspørsmål

De siste 20 årene har vært preget av en turbulent familieutvikling. Familien har blitt privatisert og intimisert. Samtidig er den tidligere så lukkede kjernefamilien i ferd med å åpne seg, i form av nye sammensetninger og ansvarsfordelingsmodeller (Sørhaug 1996). Kontroll av familiens sammensetning, helsetilstand og